Sakene lukkes

I jusspråket snakkes det iblant om å lukke en sak når det ikke lenger er grunnlag til å gå videre med den. Uttrykket markerer at saken teoretisk sett kunne fått en mer komplett løsning, men det anses ikke hensiktsmessig å bruke mer ressurser på den. Begrepet har spredd seg til andre fagmiljøer; jeg har støtt på det både ved fylkeskommunale instanser og innen IT-support.

Jeg har selv en del slike saker som jeg nå finner det riktig å lukke. De vil ikke få noen mer komplett løsning innen den tiden som er til rådighet. Jeg har valgt et bilde som er mer relevant enn det ser ut til i dagens innlegg: Inngangsdøra på bildet til venstre er ganske visst lukket, men den representerer også et privat prosjekt jeg startet på i midten av august. Døra leder inn til underetasjen i huset hvor jeg bor, og jeg har egenhendig og med bare litt faglig hjelp montert den, etterisolert rundt dørkarmen, slått på nytt listverk og malt listene like hvite som dørbladet.

Å lukke en sak av denne typen representerer en god porsjon personlig tilfredshet.

Akkurat så bra er det ikke med de andre sakene jeg nå har funnet det nødvendig å lukke. Vi må tilbake til bloggens første fase, februar og mars 2009, da jeg ga uttrykk for at jeg hadde som mål å lese "Den katolske kirkes katekisme" i sin helhet, fra perm til perm, 700 sider inndelt i 2865 avsnitt. Det er bare å vedgå det opplagte: Jeg har gitt opp for lengst. Jeg tror ikke jeg noen sinne kommer til å lese Katekismens fullversjon i sin helhet i ett jafs. Det blir for mye av det gode, bokstavelig talt, og som bok betraktet er den organisert langt mer som et oppslagsverk enn et verk til kontinuerlig lesning.

Til gjengjeld har jeg gjort meg meget godt kjent med Katekismens nettversjon på norsk og svensk, og jeg benytter en av disse svært ofte for å få svar på det jeg trenger å vite. Jeg lar dette være tilfredsstillende nok og lukker saken.

Fremdeles i samme fase av bloggen lovet jeg leserne og meg selv at jeg skulle lære den nikenske trosbekjennelse utenat. Selv det er blitt i meste laget; jeg har ennå ikke klart det til tross for at trosbekjennelsen framsies i messen hver eneste søndag. Jeg har kommet til kort, har ikke orket å jobbe med noe så kjedelig som å pugge en tekst utenat. Riktignok har jeg for et par uker siden begynt å skrive trosbekjennelsen på PC med manus på lur for å se om jeg likevel kan presse de lange og teologisk omstendelige setningene inn i hukommelsen. Å skrive er en handling - learning by doing, tenkte jeg. Så seint som sist søndag testet jeg meg selv under messen, men akk nei! Jeg måtte ty til den skrevne trosbekjennelsen i liturgidelen i salmeboka for å komme meg igjennom uten å stoppe opp.

Med andre ord: Med tiden kommer jeg sikkert til å huske den nikenske trosbekjennelse utenat, men som sak med konkret tidsfrist lukker jeg den her og nå.

For nøyaktig 11 måneder siden skrev jeg for første gang om Salmenes bok på bloggen. Jeg beskrev hvordan jeg hadde kommet i gang med å lese regelmessig i denne delen av Bibelen, og jeg hadde som mål å lese hele Salmenes bok med sine 150 kapitler to ganger før min konversjon i oktober i år. Med nedslått blikk må jeg bekjenne at selv dette må jeg oppgi. Jeg har kommet langt i omgang 2, men helt ferdig blir jeg ikke før 10. oktober hvis jeg ikke sprengleser i de neste tre ukene. Det vil virke falskt og uriktig, så jeg vedgår min utilstrekkelighet og lukker denne saken ufullført.

Denne bloggen ble opprettet for at jeg skulle gi meg selv en arena for verbal fabulering under den lange vandringen. Selv om det i begynnelsen var helt uvisst hvilke valg jeg ville ta, ga jeg meg selv frist ut 2010 på å finne ut hva jeg ville med mitt liv og min famling etter åndelig tilhørighet.

Tidligere enn ventet viste det seg at det måtte bli Den katolske kirke jeg ville velge, og veien derfra og hit er beskrevet i detalj på denne bloggen. Derfor er bloggen i seg selv en sak som jeg snart kan lukke. Den 10. oktober gjennomføres min konversjon, og deretter vil det komme kun ett siste innlegg der mine opplevelser som konfirmant for andre gang i livet vil bli skildret.

Dagens innlegg, det som går mot sin avslutning her, er det 350. i rekken. Mitt mål er at det siste og avsluttende innlegget vil være nummer 365. På den måten vil bloggen ha like mange ulike tekster som det er dager i et år, en symbolikk som bidrar til å komprimere den lange tiden jeg har brukt på min vandring. Deretter kan også denne saken lukkes, ventelig med en meget tilfredsstillende løsning.

Dette innebærer også at det gjenstår i alt 15 innlegg å skrive. De må komme tett og vil som vanlig flakke hit og dit i tema og innhold, helt etter den uberegnelige variasjonen i tanker, hendelser og inntrykk i min hverdag.

Consubstantialem Patri

Den sommerdøsige lokalavisen her i byen bringer i dag et oppslag av stor, kulturell og nasjonal interesse. Den handler om at dåpstallene er rekordlave for tiden. En stadig mindre andel av barna som blir født, bæres til kirkelig dåp.
Artikkelen hevder at prosentandelen for Askims vedkommende var 55,7 i 2009. En faktaramme som er gjengitt i avisens papirutgave men ikke i nettutgaven, viser at gjennomsnittet for Norge i fjor var 67,8%. Selv dette er lavt, men min hjemby ligger altså betraktelig under landsgjennomsnittet.
Det kan spekuleres side opp og side ned om hvorfor dåpstallene stuper og hvorfor visse kommuner skiller seg ut med positivt eller negativt avvik i forhold til gjennomsnittet. I en tid da barna vokser opp som "curling-generasjonen", der foreldrene uavlatelig går foran og rensker veien for hindringer og motgang for de små, er det oppsiktsvekkende at stadig flere foreldre finner det i orden å forsømme innvielsen til og opplæringen om nasjonens kristne verdigrunnlag.
Jeg velger å se dette i sammenheng med Den norske kirkes avmystifisering av frelsesunderet og av personen Jesus Kristus. Alminneliggjøringen av det guddommelige har pågått lenge, og forflatingen av overjordisk verdighet passer glimrende til den oppvoksende generasjons innlærte forestillinger om at hver og én er på toppen av verden, et potensielt idol, ukrenkelig i kraft av å være født og oppdratt i en norsk familie. Den protestantiske, alminnelige Kristus er blitt frarøvet sin mystikk og sin tiltrekningskraft overfor det unge, moderne enkeltindividet.
Dette er en påstand fra min side, og det kan naturligvis tenkes et utall mulige forklaringer og årsakssammenhenger i den grad jeg med min forenkling er i nærheten av å være på rett spor. Selv vil jeg fokusere på ett eneste forhold, nemlig protestantiske kirkers svik i forhold til den nikenske trosbekjennelse.
Enda jeg vokste opp i en protestantisk menighet og var aktiv der til jeg nærmet meg 30-årsalderen, hadde jeg ikke hørt om den nikenske trosbekjennelse før jeg var blitt lærerskolestudent og leste kristendomskunnskap. Året etter støtte jeg på den nikenske trosbekjennelse gang på gang i latinsk utgave, gjennom musikalske messer fra ulike epoker i musikkhistorien. Her var det et uttrykk som fanget min interesse, et adjektiv som var nærmest uoversettlig: "consubstantialem Patri".
I den katolske messen framsier vi den nikenske trosbekjennelse på norsk, og det nevnte adjektivet kommer med den største selvfølgelighet: "av samme vesen som Faderen". Begrepet ligger omtrent midt i trosbekjennelsens beskrivelse av Jesus, og det er virkelig ikke småtteri som har gått tapt i protestantiske kirkesamfunn når man har lagt vekk denne erklæringen om kjernen i den kristne tro. Læren om Jesus fortsetter med bl.a. et latinsk partisipp, "incarnatus est" - "han er blitt kjød".
I disse to uttrykkene oppsummeres de aldeles særskilte egenskapene ved personen Jesus slik han framstilles i den katolske og apostoliske kirken: Jesus var ikke bare et menneske, han var Guds sønn med gudommelige egenskaper. Derfor kan det forventes helt andre hendelser og handlinger fra Jesus enn fra enhver annen mann. Når moderne mennesker - så som nybakte småbarnsforeldre - skal vurdere beretningen om Jesus slik vi kjenner ham fra juleevangeliet eller søndagsskolehistoriene, blir Jesus garantert en tapende part dersom læren om hans enestående gudommelighet ikke har kommet klart fram.
I en kirkelig tradisjon der den nikenske trosbekjennelsen tilhører barnelærdommen, vil læren om Jesus ha evne til å beholde sin magiske og mystiske tiltrekningskraft på menneskene for all framtid. Der hvor disse umåtelig grensesprengende utsagnene ikke blir gjort tilstrekkelig kjent, vil Jesus derimot framstå bare som hovedpersonen i en litt drøy vandrehistorie. Dermed blir det enkelt å ta avstand fra Jesus, barnedåpen og frelsen.
Dette er den enestående erklæringen om Jesus Kristus - selve forhistorien - som Den norske kirke forsømmer å lære bort:
"Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet.
Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.
Ved Ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og for vår frelses skyld steg Han ned fra himmelen.
Han er blitt kjød ved den Hellige Ånd av Jomfru Maria, og er blitt menneske."

"Tack Gud" - en hip hop-artists skriftemål

I denne bloggens barndom, 17. februar 2009, fylte jeg et innlegg med hele teksten til låten "Tack Gud" med den svenske hip hop-gruppa The Latin Kings, som eksisterte fra 1992 til 2005. Den gangen var ikke låten tilgjengelig på lovlig vis på Internett.
I den lange tiden som har gått siden jeg skrev om at "Tack Gud" har betydd mye for meg under min utvikling i retning av å bli katolikk, har jeg innsett at låtens betydning for meg personlig må ha vært anselig helt fra jeg hørte den første gang i 2003. Kanskje var den en av de mange små inntrykkene som til slutt førte meg til en katolsk messe for første gang høsten 2008. Jeg vil derfor for andre gang la et blogginnlegg i sin helhet dreie seg om denne låten. Her kommer et YouTube-vindu der det vises et stillbilde mens låten spilles. Nedenfor står teksten, som med fordel kan følges under avspillingen.
Med denne inderlige syndsbekjennelsen og takksigelsen ønsker jeg bloggens besøkere god helg!

Tack Gud för allt som du någonsin gett mig
tack Gud för min vackra dotter och min tjej
tack Gud för styrkan, lyckan och modet
och att du tog tag i mig när jag tappa rodret
jag ångrar allting och tar tillbax det idag
och förlåt mig för allt dumt som jag många gånger sa
tack Gud för taket, vinet och brödet
och allt det vackra som du gav mig i ödet
för kärlek, frihet och änglarna du sänt
i mörkaste stunder som turen alltid vänt
livsglädjen och lågan som alltid brinner
för livet e guld, vin och vackra kvinnor
att du låter sanningen smeka mina läppar
när jag langar rhymes som verkligen pepprar
för det e sant att alla hundar har sin egen dag
och ditt heliga ord kommer alltid va min lag
spirituella rysningar över hela min hud
jag e här idag för att tacka min Gud



REF:
jag tackar dig Gud, tackar dig Gud
jag tackar dig Gud, tackar dig Gud



jag ber inte om mycket och aldrig om mera
Gud ge mig sinnesro att acceptera
de saker jag inte själv kan förändra
mod att förändra, det som jag kan ändra
förstånd att inse skillnaden av negativa trenden
jag brukar ligga helt trasig uppe i gränden
me hela kroppen fullproppad av gifter
och glömma bort alla mina livsuppgifter
du gav mig många chanser att komma tillbaka
du lärde mig att gå gången där asfalt smaka
och mamma titta, jag står me fötterna på jorden
tar vara på talangen och spottar ut orden
man får bara en chans, men jag blåste flera
jobbar hårt och kämpar, för jag tänker fokusera
välsigna micken åt alla ute i det kalla
till misérias som fortfarande spelar balla
ingen attitydsproblem, bara kärlek och respekt
från hela hjärtat får du det, live och direkt



REF



flesta av dina budord har jag nångång brutit
vittnat falskt, tjuvat, varit otrogen och ljugit
jag vet du hatar synden, men älska syndaren
jag ber om din förlåtelse, Gud snälla skyddaren
kommer du ihåg när jag baxa i ditt hus från kollekten
tänkte bara på mig själv och tappa hela respekten
laborera med droger som det vore bästa godis
och lekte på djävulens bakgård som en lodis
gick balansgång på lögnens smala lina
vandra in i mörkret istället för att skina
blev frestad fast jag borde stanna upp och tänka
när lucifer viska i mitt öra om jag ska henka
du gav mig en gåva, gjorde mig mycket fet len
delar med mig av mitt hjärta till allmänheten
försöker va din tjänare i alla situationer
så tack för alla fina improvisationer
e jag nu redo för den rätta vägen
för jag e trött på att hamna i konstiga lägen
återvändsgränder som visar min dumhet
kasta bort min gåva som en gatupoet
så led mig mot ljusets vackra grindar
för det e naturell mystik som blåser i dina vindar



REF



Amen

Offertorium

En messe er en dynamisk handling, lik i form og innhold fra gang til gang, men likevel så uendelig variert og vekslende i personlig opplevelse og uttrykk. Etter å ha opplevd katolsk messe over 100 ganger de siste 18 månedene har jeg for lengst innsett at messefeiring er en ny tilstelning hver eneste gang den finner sted.

Over tid har jeg merket at det er bestemte deler eller innslag i messen som fester seg hos meg og skaper langvarig refleksjon. Slik har det vært med syndsbekjennelsen, med forholdet til Den nikenske trosbekjennelsen og med synet på egen verdighet i forhold til kommunionen.

Nå i det siste er det den delen av messen der menigheten gir sine gaver, offertorium, som har fanget min oppmerksomhet. Etter trosbekjennelsen og forbønnene setter menigheten seg ned og synger en salme mens dagens kollekt opptas. Dette er et kjent innslag fra både statskirkegudstjenester og bedehusmøter, men likevel atskillig annerledes i en katolsk messe.

Mens kollekten innsamles og folk synger, legger vekk sine lommebøker og gjenopptar oppmerksomheten overfor messens innhold, har pateren det travelt oppe ved alteret. Godt hjulpet av ministrantene tar han fram oblater og legger dem fram på et lite fat. Deretter skjenkes en liten skvett vin opp i et vakkert beger og blandes med litt vann. Pateren framfører bestemte bønner mens dette utføres, og i de tilfellene da kollekt ikke opptas, skal menigheten gi et tilsvar til disse bønnene. Ordene i disse bønnene er så vakre og inneholder en så spesiell, kirkelig logikk at jeg velger å gjengi dem her:

Velsignet er du Herre, all skapnings Gud. Av din rikdom har vi mottatt

[første gang:] det brød som vi bærer frem for deg, en frukt av jorden

[andre gang:] den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet

og av menneskers arbeid, som for oss blir

[første gang:] livets brød.

[andre gang:] frelsens kalk.

Menigh.: Velsignet være Gud i evighet.

Logikken i dette er at mens brødet og vinen klargjøres for å bli omdannet til Kristi legeme og blod, takker pateren for de Guds gaver som brødet og vinen representerer for menneskene. Gavene er mottatt "av din rikdom", og nå skal de gis tilbake til Gud for at de som deltar i kommunionen, i neste omgang kan få gavene tilbake i en ny form, der de representerer syndenes forlatelse.

Det er et fantastisk stykke abstrakt drama som utspilles under paterens ledelse der framme ved alteret.

Og så, når kollekten er ferdig innsamlet, brødet og vinen er forberedt for videreforedling, og pateren har tvettet hendene, reiser vi oss og deltar i offertoriets avslutningsbønn:

P: La oss be til Gud, den allmektige, at han vil motta sin Kirkes offer av våre hender.

M: Til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse.

Dette er en oppsamlingsbønn fra pateren om at Gud vil motta Kirkens offer, både brødet og vinen sammen med de økonomiske gavene.

Det ligger en stor hyllest til Guds nåde i disse ordene og teorien som ligger bakom. Her yter menneskene i Kirken sine små gaver, som de i sin tur har mottatt av Guds rike velsignelse og kan avse av samme grunn, og disse gavene som legges fram i messen, ber vi Gud om å bruke videre "til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse". Et kretsløp av gaver fra Gud til menneskene og fra menneskene til Gud og tilbake igjen, i stadig forbedret og foredlet utgave, framgår av disse bønnene som ledsager mottakelsen av gavene og innledningen til eukaristiens liturgi.

De siste gangene jeg har vært til messe, har jeg lyttet mer andektig til disse delene av liturgien enn noe annet. Jeg er blitt rent henført av det nevnte kretsløpet av gaver; en vidunderlig logikk stiger fram for meg, og jeg ser at de kirkelige handlinger og Kirkens lære i seg selv er full av slike logiske forbindelser, årsak-virkningsforhold eller kretsløp som dette her. Jeg begynner å glede meg på dypt plan til å bli en fullverdig del av alt dette.

Den lange vandringen

Mange katolikker som jeg har vært i indirekte kontakt med, har gitt uttrykk for at de valgte å konvertere til katolisismen etter "en lang vandring". Lars Roar Langslet nevner noe slikt i sin glimrende, lille bok "...på din Kirkes tro". For bare noen dager siden ble noe slikt også skrevet i en åpenhjertig kommentar her på denne bloggen, og jeg har lest lignende ting på andre blogger der katolsk tro er et hovedtema.
Den lange vandringen. Slik oppleves det for en som ser tilbake etter at vandringen er over. Mens vandringen pågår, oppfatter man det kanskje ikke som en vandring. Den må fullføres og avsluttes før man skjønner at en det er en vandring man deltar i. Det betyr også at når man har konvertert og blitt katolikk, er vandringen over.
Dette aspektet er lett å forstå. Når man har kommet så langt som til å konvertere, har man brukt riktig lang tid på å bli kjent med Den katolske kirke og dens lære. Det er en egen prosess i seg selv, faktisk. Vandringen man har vært i gang med, finner sin avslutning idet vandreren oppdager at Den katolske kirke er stedet hvor man vil slå seg til ro. Dermed begynner en ny vandring, nemlig læretiden man må gjennom for å kunne konvertere. For de fleste blir denne prosessen - selv om den kan virke lang nok i seg selv - kortere enn den forutgående vandringen.
Når man bruker begrepet vandre, betyr det gjerne at man har vært innom flere steder på veien. I noen tilfeller kunne til og med streife eller flykte vært vel så relevante begreper å benytte. Å vandre får det til å høres fredsommelig og dypsindig ut. I noen tilfeller har kanskje det som i ettertid blir kalt for en vandring, vært i liten grad preget av planmessighet og bevegelse etter en ferdig rute. Impulsivitet og tilfeldigheter - Gudfeldigheter - er vel så ofte bestemmende for kursvalg og kursendring.

For min del startet "vandringen" en gang mens jeg var midt i 20-årene. Jeg var en glødende kristen innenfor Den norske kirke, men var lite tilfreds med konservative strømninger, trangsynthet og konformitetspress. (Jeg gjenkjente forresten holdninger som på 1980-tallet vakte min aggresjon, da jeg for noen dager siden leste den nevnte boka av Lars Roar Langslet. Han beskriver meget presist og diplomatisk de typiske, strenge etiske kravene innen lavkirkelige miljøer i Norge.) Sangene fra de tidligste platene til Bjørn Eidsvåg hjalp meg å sette dekkende og ironiske ord på min kritiske holdning. Alt det traurige og sneversynte og kontrollerende i de lavkirkelige miljøene reagerte jeg kraftig på da jeg var i siste halvdel av 20-årene. Jeg ble kristensosialist og meldte meg inn i SV i 1983. Der ble jeg værende i 10 år uten på noen som helst måte å sette spor etter meg eller gjøre politisk karriere. Da jeg meldte meg ut igjen i 1993, var det en lettelse. Kristne sosialister var en crossover-gruppe som ikke passet inn på noen av sidene de hadde valgt, verken den kristelige eller den politiske. Dessuten var det ideologiske miljøet i SV på den tiden like dogmatisk som blant de lavkirkelige mørkemennene innen Statskirkens høyrefløy.
I løpet av de 10 årene mellom 1983 og 1993 mistet jeg troen. Eller rettere: Jeg gjorde alt jeg kunne for å avvikle den. I flere år tok jeg et oppgjør med troen detalj for detalj, fant greie bortforklaringer, omveier, fysiske forklaringer og fornuftsmessige avvisninger slik at jeg til slutt sto der som en avvendt, ikke-troende ung mann like før 1980-årene ebbet ut. Jeg var 32 år og hadde ikke den ringeste erfaring med den livsstilen jeg da var klar for å gi meg i kast med.
Der startet min lange vandrings avgjørende fase. Det var her jeg kastet meg ut på dypt vann med ustabil vind i fulle seil. Jeg var ingen verdensmester, men jeg hadde oppdagerens uredde forventning til at alt var mulig for den som ikke tror.
Jeg fikk møte en mengde interessante mennesker og miljøer i denne tiden. Uten dem hadde min nåværende tilstand som trygg katolikk ikke vært det samme, og min vandring hadde kanskje ikke gitt meg tilstrekkelig erfaring. Likevel fikk jeg meg til å utføre skammelige og beklagelige og rent ut sagt ødeleggende handlinger på vegne av disse miljøene. De neste innleggene på denne bloggen vil handle om miljøer og holdninger jeg gjorde meg til en del av i tiden fra 1989 og fram til sist vinter.

Planer og mål

Denne bloggen er en dagbok, og denne dagboka er en konstant bearbeidelse av meg selv. Den kunne vært kalt min egen epikrise, men betegnelsen passer ikke fordi dette handler jo slett ikke om noen sykdom! Skrivingen på denne bloggen gjenspeiler prosessen jeg gjennomgår under vurderingen av hvorvidt jeg i løpet av 2010 skal konvertere til Den katolske kirke eller ikke.

Flere av temaene jeg har skrevet om hittil, har vært omtalt både subjektivt og med preg av min mangel på kunnskap, innsikt og erfaring med katolsk tenkning. En del temaer har kanskje blitt opptegnet med altfor grov pensel. Senere vil det kanskje være nødvendig å vende tilbake til noe av det jeg har skrevet tidligere og ta temaene opp igjen til behandling på et stadium da jeg har lært mer og kan bruke begreper og redskaper som er tilstrekkelig finslipte til at min omtale blir presis.

Det er i ydmykhet overfor de to årtusener gamle læresetningene jeg forsøker å beskrive min tilnærming. Når jeg har hatt en opplevelse av økt innsikt, ny erfaring og forbedret forståelse, skriver jeg om det som uttrykk for min ærbødighet overfor den kirken jeg nærer et så sterkt ønske om å tilhøre.

Etter anbefaling fra min omsorgsfulle pater leser jeg for tiden en bok om treenigheten, "Å tro på Den treenige Gud" av Gisbert Greshake. Stoffet er tørt, teologisk og filosofisk, men også preget av forfatterens ærbødige tiltro til stoffet han behandler. Det er trosaspektet i teksten mer enn det teologiske innholdet som får meg til å lese kapittel for kapittel som om jeg beveger meg lengre og lengre innover i en endeløs korridor av hemmelighetsfulle rom.

"Jag kommer in från kylan, jag åkte mot himmelen i väst.
Jag fann ett stort hus med rum att hyra, nu behöver jag en doktor eller präst."
(Plura Jonsson, In från regnet)

Jeg må sette noen mål for den nærmeste tiden. Jeg må ha noen nålestikk i kalenderen med skjæringspunkter der jeg kan finne ut om jeg kan gå videre i denne prosessen eller om jeg må snu, skifte kurs eller hoppe av hele greia. Ennå er det 21 måneder igjen av tiden jeg har gitt meg selv, men de avgjørelser som skal tas i denne tiden, er viktige.

En hel del planer begynner å falle på plass for meg. Noen datoer begynner å utmerke seg som delmål på veien mot å bli fullverdig katolikk. Det jeg beveger meg mot, er kanskje mitt livs viktigste beslutning siden jeg inngikk ekteskap med kvinnen jeg fortsatt er lykkelig gift med. Jeg får benytte fastetiden bevisst og konstruktivt med hyppige kirkebesøk også utenom messetidene.

Neste søndag, den 22. mars, kommer jeg til å befinne meg i Nederland. Jeg har forlengst funnet ut hvor jeg kan finne en katolsk kirke i byen der jeg skal tilbringe helgen. Å feire messe utenlands vil bli enda en ny erfaring. Snart må jeg ha en ny prat med min pater, og jeg har allerede en rekke spørsmål til ham. Skal vi si ca 1. april? Det er overkommelig for min del.

Kanskje bør jeg også ta initiativet til en prat med en av prestene i Den norske kirke her hvor jeg bor. Utmelding av statskirken er vel egentlig på tide når sant skal sies; som jeg tidligere har nevnt, har jeg benyttet statskirkens tjenester bare én gang i løpet av de siste 20 årene. En mail til den av de protestantiske prestene som jeg kjenner best her i byen, bør sendes i nær framtid!

Denne teksten representerer ingenting annet enn høyttenking fra min side. Teksten er kanskje så banal at jeg burde ha latt være å legge den ut, men en dag vil også mine tanker denne tirsdagskvelden være med på å vise hvilke stier mitt sinn har vandret på veien mot å bli den person jeg kommer til å være ved utløpet av 2010 - forutsatt at jeg får leve til da.

Jeg vet også hva det neste innlegget på denne bloggen vil dreie seg om. Det er så stort og krevende og altoverskyggende at jeg vegrer meg for å begynne på det. Derfor er det ikke sikkert at et slikt innlegg er klart på nettet i morgen; kanskje trenger jeg flere dager. Det neste innlegget må nemlig handle om troen på Gud.

"Derfor ber jeg den salige Jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle: Be for meg til Herren, vår Gud. - Ideo precor beátam Maríam semper Vírginem, omnes Angelos et Sanctos, et vos, fratres, oráre pro me ad Dominum Deum nostrum."

Den nikenske trosbekjennelse

Dette blir en travel dag. Jeg kommer til å tilbringe mye tid i bil. Tankene på Pave Johannes Paul II's katekisme kommer til å følge meg og gi meg forventning til neste gang jeg kan sette meg ned og lese.
Ettersom trosbekjennelsen er utgangspunktet for hele prosessen, lar jeg den store, kirkelige teksten være hele blogginnlegget i dag. Her kommer en vakker framførelse fra Youtube, og nedenfor kommer den latinske teksten. Og det er naturligvis Den nikenske trosbekjennelse vi får her. Fra før er det bare den apostoliske jeg er fortrolig med fra før. Denne mer detaljerte versjonen fra Kirkemøtet i Nikea er min første utfordring: Den vil jeg lære utenat!



Credo in unum Deum, Patrem omnipoténtem,
factórem cæli et terræ, visibílium ómnium et invisibílium.
Et in unum Dóminum Iesum Christum, Fílium Dei Unigénitum,
et ex Patre natum ante ómnia sæcula.
Deum de Deo, lumen de lúmine, Deum verum de Deo vero,
génitum, non factum, consubstantiálem Patri: per quem ómnia facta sunt.
Qui propter nos hómines et propter nostram salútemdescéndit de cælis.
Et incarnátus est de Spíritu Sanctoex María Vírgine, et homo factus est.
Crucifíxus étiam pro nobis sub Póntio Piláto;
passus, et sepúltus est, et resurréxit tértia die, secúndum Scriptúras,
et ascéndit in cælum, sedet ad déxteram Patris.
Et íterum ventúrus est cum glória, iudicáre vivos et mórtuos, cuius regni non erit finis.
Et in Spíritum Sanctum, Dóminum et vivificántem:
qui ex Patre Filióque procédit. Qui cum Patre et Fílio simul adorátur et conglorificátur:
qui locútus est per prophétas.
Et unam, sanctam, cathólicam et apostólicam Ecclésiam.
Confíteor unum baptísma in remissiónem peccatorum.
Et expecto resurrectionem mortuorum, et vitam ventúri sæculi.
Amen.

Credo

Dagens samtale med pateren i den lokale, katolske kirken hvor jeg bor, ble både innholdsrik og lærerik. Spørsmålet er hele tiden om det jeg lærer og erfarer, tilsier at jeg fortsetter på veien mot å bli katolikk, eller om jeg finner det nødvendig å stoppe opp og avstå fra resten av prosessen.
Hittil ser jeg bare at jeg må lære litt til, må være med til neste krysningspunkt, må prøve å se hva de neste 5-6 ukene vil bringe.
Den hyggelige og forekommende pateren utstyrte meg med noen utlånte bøker, deriblant en katolsk katekisme utformet av selveste Pave Johannes Paul II. Her er en bok på 700 sider formulert av en folkekjær pave som jeg selv hadde stor sans for. Men hvordan vil jeg forholde meg til innholde i den store og viktige boken? Det gjenstår å se.
Samtalen med presten avdekket en rekke andre omstendigheter, og det er fortsatt i ydmykhet over min egen mangel på viten at jeg opprettholder ønsket om å trenge dypere inn i Den katolske kirkes innhold og lære.
Skjærsilden var et av temaene samtalen berørte. Underlig å skulle diskutere og forholde seg til noe som kirken jeg vokste opp i, aldri noen gang har hatt med i sin lære. 500 år med protestantisk kirke uten skjærsild, og jeg, som ønsker å oppfattes som moderne, går med åpne øyne inn i en kirke der skjærsilden fortsatt er et begrep.
En viktig grunn til å oppsøke kirken ofte, er å be Maria og andre helgener om å gå i forbønn for sjelene i skjærsilden. Dette var en av formiddagens lærdommer.
Jeg bøyer meg i respekt for det gamle tankegodset, for logikken i frelsens resonnement og for nåden i det å kunne be.
5 nye uker skal passere før jeg igjen møter min pater til samtale. På den tiden skal jeg ha dannet meg et inntrykk av hva de mektige bøkene inneholder. Først kommer trosbekjennelsen, setning for setning. Jeg begynner i kveld...