Å hedre et bilde

Enda en gang er det den lille statuen av Vår Frue av Fátima slik den står i Mariakirken i Askim som innleder et innlegg på denne bloggen. Dette er forøvrig det nest siste i en sammenhengende rekke på i alt 10 innlegg om Jomfru Maria Guds Mor. Bildet ovenfor tok jeg så sent som i går, og det viser en litt annen vinkel og er dessuten litt skarpere i kontrastene enn forrige bilde, som bl.a. ble omtalt den 27. august.
Jeg har begynt å forholde meg til denne Maria-figuren som en reell avbildning av Maria selv. Det er tydelig at jeg ikke er alene om å innta en slik konkret holdning til figuren: Noen i menigheten sørger for at det alltid er friske blomster rundt figuren; på bildet fra i går står det faktisk noen orkideer rundt statuens sokkel.

Mest slående er imidlertid den langsomt voksende samlingen av rosenkranser som henger rundt Marias hender, som er samlet i bønn. På bildet til venstre er hendene med rosenkransene forstørret, og vi ser at fem eller seks rosenkranser er hengt rundt hendene, en from handling utført av troende og bedende katolikker fra Indre Østfold.
I begynnelsen, ved mine første besøk i kirken for snart 2 år siden, ble jeg litt forundret over å se denne spontane og personlige utsmykkingen av en detalj i kirkerommet. Senere ble jeg vàr at en ny rosenkrans var kommet på plass, og senere enda én og i sommer en til. Denne gavetildelingen har etterhvert imponert meg og gjort meg overbevist om at jeg på ingen måte er alene om troen på Den Hellige Jomfru her i lokalmiljøet.
Den katolske kirkes katekisme åpner tolerant for heder til helgenbilder ettersom det helt klart er den avbildede personen og ikke bildet som sådant som hederen tilkommer. Allerede i mitt blogginnlegg "Om å bli katolsk" i april i år gjorde jeg meg ferdig med tvil og spekulasjoner rundt dette temaet og siterte katekismen:
"For den ære som vises bildet, går til den som er avbildet, og den som ærer bildet, ærer den person som er fremstilt."
Dette synet på menneskers holdning til helgenbilder gjør det mulig å utføre avanserte symbolhandlinger. De som har skjenket en rosenkrans til Maria-figuren i min hjemlige kirke, har villet vise Den Hellige Jomfru en spesiell hengivenhet eller takknemlighet. I sin fromhet har de gjort dette under et besøk i kirken vel vitende om at Himmeldronningen, Maria Guds Mor, ser deres handling og oppfatter symbolikken.
Denne muligheten til å uttrykke sine innerste tanker gjennom symbolhandlinger gjør Kirken så menneskelig og folkekjær i mine øyne. Dette demonstrerer også Marias rolle som talsperson for alt det kvinnelige og moderlige i det guddommelige uttrykk. Hennes posisjon, om enn beskjeden i framtreden, er av aller største betydning, og hvordan dette har nedfelt seg i Kirkens totusenårige tradisjon vil være tema i det neste innlegget på denne bloggen.
"O clemens, o pia, o dulcis Virgo, Maria."

"Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria."

En kvinne som var kledd i solen

"Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. 2 Hun var med barn og skrek i barselsmerter og fødselsrier." (Åp. 12,1-2)

Disse ordene innleder en av de viktigste bibeltekstene om Maria bortsett fra beretningene om Jesu unnfangelse og fødsel i Lukasevangeliet. Etter å ha lest en rekke bøker og tekster om Den katolske kirkes lære om Maria - mariologien - begynner jeg å se sammenhenger som gjør både troen, kirkene og symbolene så vidunderlig enhetlige.
Bildet øverst har vært brukt på denne bloggen tidligere. Det viser et Maria-bilde på veggen av kirken Santa Maria ai Monti i Roma. Forrige gang jeg brukte bildet her, var i det viktige og verdisøkende innlegget "Om å bli katolsk" den 5. april i år. Kirken hvor bildet pryder den ene langveggen, ble også omtalt i eget innlegg den 27. september i fjor.
Ettersom fotografiet ble tatt i mørket, er Marias stjernekrans meget framtredende. Dette trekket finnes i en rekke avbildninger av Maria, både malerier og statuer, og eksempler på slike vil bli benyttet som illustrasjoner på denne bloggen i flere av de kommende innleggene.
Det som slår meg når jeg ser et Maria-bilde jeg ikke har sett tidligere, er de enhetlige kjennetegnene. Her finnes trekk som er dokumentert i bibeltekster lik den som er sitert ovenfor eller i Lukasevangeliet eller også i Det gamle testamentet. Andre steder finner vi trekk som er bevitnet av personer som har hatt visjoner av Den salige Maria Guds mor. Den nylig omtalte Maria-figuren fra Fátima er et eksempel på dette. I neste innlegg vil jeg omtale Vår Frue av Lourdes og kjennetegnene derfra.
Det som imidlertid er ufravikelig ved alle avbildninger av Jomfru Maria, er blåfargen på deler av klesdrakten eller omgivelsene. Blått er Marias farge. Jeg er ikke sikker på hvorfor det er blitt slik, men fargen er med på å skape gjenkjennelse og kontinuitet uansett hvorfra avbildningen stammer og uansett hvem som har utarbeidet den.
Selv på det svakt opplyste fotografiet ovenfor er Marias blå kappe ikke til å ta feil av. Med kransen av stjerner rundt hodet framstår Maria her som selve Himmeldronningen.

"Salve Regina, mater misericordiae, vita, dulcedo et spes nostra, salve! "

"Hill deg, Dronning, barmhjertighetens mor. Du vårt liv, vår fryd, vårt håp, vær hilset!"

Jomfru Maria, Guds Mor

Helt fra denne bloggens spede begynnelse har Jomfru Marias stilling i katolsk tro opptatt meg. Fra før visste jeg bare at Maria er langt viktigere i Den katolske kirke enn i de protestantiske, men jeg hadde liten kunnskap om hvorfor. I dag, halvannet år etter at jeg skrev innlegget "Skikkelsen vi ikke kommer utenom", har jeg lært en hel del mer.

Ja, ikke nok med at jeg har lest og lært masse om Maria i denne perioden, men jeg har også erfart Marias nærvær og forbønn. Som så mange ganger før forundrer det meg over alle grenser at jeg - jeg mener: JEG! - er i stand til å sette en slik setning på trykk. Det hadde jeg nektet å tro om meg selv hvis noen hadde varslet meg om det for 2-3 år siden.

Jeg har lest bøker, jeg har studert nettsteder, og jeg har besøkt helligdommer i inn- og utland for å gjøre meg kjent med det som på fagspråket kalles Maria-kulten blant katolikkene. Det har vært berikende og utviklende og har bidratt til å gjøre meg til et nytt menneske.

Siden i sommer går jeg med dette Maria-smykket rundt halsen. Dette er ikke billig dritt; det er hvitt og gult gull, laget i pakt med tradisjoner på Balkan, der ortodokse og katolske begreper blandes og lever side om side. Kjedet er polsk og av samme materiale.

De neste innleggene på denne bloggen kommer til å handle om Maria Guds Mor slik jeg har mottatt læren om henne. Noe av dette har jeg nevnt tidligere på denne bloggen; pr. i dag er etiketten "Jomfru Maria" benyttet hele 52 ganger; se nederst på siden. Stadig lærer og erfarer jeg mer om denne fjerde himmelpersonen, og jeg stiller meg hoderistende til alt hva protestantene har gått glipp av når de har kastet vrak på mariologien - læren om Maria.

Det umåtelig beleilige ved å starte en serie Maria-innlegg nå, er at enten jeg deltar eller ikke i den omtalte pilegrimsvandringen førstkommende lørdag, kan serien gå sin gang: Pilegrimsferden gjennom Spydeberg har jo selveste Mariakilden som delmål underveis!

Det er bare å glede seg: De neste ukene står i Marias, den Uplettede Unnfangelses tegn på denne bloggen!

Nytelser

Med stor innlevelse leser jeg for tiden Aage Haukens fornøyelige kriminalroman "Den dypfryste pateren", som jeg nevnte i blogginnlegget for to dager siden. Boka er så underholdende at jeg ikke klarer å vente med å sitere et utsagn jeg leste i går kveld.
Handlingen i romanen utspilles blant munker i et karmelittkloster i Oslo. Det er to leire blant de 11 munkene, nemlig de italienske, som utgjør de opprinnelige beboerne i klosteret, og de norske, som alle har konvertert til katolisismen og drar meg seg norske holdninger. Mellom disse to gruppene hersker betydelig kulturell uenighet om mat og drikke, litteratur og teologi, omgangsform og atferd.
I en samtale der en av de italienske munkene uttaler seg om den norske pateren som, helt i tråd med romanens tittel, blir funnet død og nedfryst, sier italieneren:

"Han røker ikke, han drikker ikke, han lever som et dyr!"

Utsagnet fikk meg til å humre høyere enn alminnelig. Karakteristikken av den strenge pater Ansgar i boka forteller mye om hva den italienske pateren på sin side betrakter som forutsetninger for å leve et menneskeverdig liv.
I en annen scene lar Aage Hauken en annen italiensk pater fortelle en norsk novise i klosteret om katolisismen på grunnlag av forholdet til mat:

"Katolisismen kommer til oss nedenfra, ikke ovenfra - innenfra, ikke utenfra. Den hellige messe er typisk nok et måltid. Meditasjon og bønn kommer i annen omgang, som en følge av dette. Men først av alt kommer vin og brød."

Det er ingen grunn til å legge skjul på at denne pedagogiske framstillingen som romanforfatter Hauken har latt smyge inn i "Den dypfryste pateren", gjør inntrykk på meg. Jeg er klar over at et utsagn av denne typen ikke behøver å ha støtte i noe bredt lag av italienske katolikker, men når det først er nevnt, er det grunn til å tro at synet har sine representanter. Det fascinerer meg, og jeg gleder meg over det som framstillingen innebærer, nemlig en anledning til å se bordets gleder som et symbol på det som katolsk tro handler om.
Hver gang jeg har sett tegn på at katolikker omgås landbruksprodukter som øl og vin like selvfølgelig som de omgås korn og grønnsaker, har jeg gledet meg over det og tenkt på min ungdoms strenge pietistmiljø der totalavhold i forhold til alkohol var et frelsesspørsmål. Nå derimot, etter å ha klart å trenge et lite stykke ned i katolsk mentalitet, ser jeg at koblingen mellom avhold og frelse faktisk er ubibelsk.
Jeg trengte ikke nødvendigvis Aage Haukens roman for å få bekreftet adgangen til å glede seg over mat og drikke, men det gjorde gleden litt større og litt mer løssluppen. I kveld tror jeg sannelig jeg skal tenne en sigar også!
- - -
Bildet øverst: Et glass ouzo klart til å nytes på en gresk restaurant i Nyköping, Sverige.

Marias opptakelse i himmelen

I dag er det 15. august og festen for Marias opptakelse i himmelen. Dette er en av de virkelig store høytidsdagene i det katolske kirkeåret. Dagen har vært feiret helt siden 600-tallet, ifølge omtalen på katolsk.no.
Å feire messe i dag medførte en hel del lærdom knyttet til denne dagens dogmeinnhold. Det ble en særdeles innholdsrik og feststemt messe i St. Maria kirke i Askim, ikke bare fordi det var barnedåp denne søndagen, men også fordi menigheten kunne feire 18 års jubileum som selvstendig menighet. Det var nettopp på 15. august 1992 at biskop Schwenzer ledet grunnleggelsen av menigheten i Askim, og da den nye kirken sto ferdig i 2003, fikk den navnet Marias opptakelses kirke selv om den til vanlig kalles bare St. Maria kirke eller Mariakirken.
Alt dette ble nevnt i messen av pateren, og jeg tok det til meg som ny informasjon, ikke fordi jeg ikke har hørt eller lest det før, men fordi tilknytningen til datoen 15. august satte denne delen av lokalhistorien inn i en formfullendt sammenheng.
En del av dagens preken inneholdt referanser til Pave Pius XIIs erklæring fra 1950 om at Maria ved sin død ble opptatt i himmelen med legeme og sjel. Pateren siterte en del av det omfattende dokumentet fra Pave Pius XII, der det framgår at denne læren ble fastsatt etter åpenbaring fra Gud:
"...vi uttaler, erklærer og fastslår det som et guddommelig åpenbart dogme: At den Uplettede Guds Mor, den evige Jomfru Maria, etter å ha fullført løpet i sitt jordiske liv ble opptatt med legeme og sjel til Himmelens herlighet." (Punkt 44 i det pavelige dokumentet Munificentissimus Deus; min oversettelse fra engelsk.)
Rent personlig falt jeg i tanker om denne henvistningen til Pius XII og hans erklæring om Maria. Jeg berørte dette temaet på min vanlige, sleivete og litt for lite grundige måte i denne bloggens 6. innlegg, skrevet 8. februar 2009. Nå i dag møtte jeg så å si følgene av den pavelige erklæringen i søndagsmessen og feiringen av nettopp Marias opptakelse i himmelen, Assumptio Beatae Mariae Viriginis.
Jeg har lest igjennom Munificentissimus Deus i ettermiddag, og jeg har fått bekreftet det som sto klart for meg under dagens messe: Dogmet om Assumptio ble ikke formulert som et påfunn fra Paven eller andre i Vatikanet. Tvert imot; det ble stadfestet etter å ha vært en forestilling og overbevisning blant katolikker flest gjennom nær sagt alle århundrer. Tanken på at Maria, den Uplettede Unnfangelse, skulle måtte vente i en grav på å bli opptatt i himmelen på den ytterste dag mens Sønnen hele tiden var i himmelen, syntes urimelig og preget av bristende logikk.
Pave Pius XII gjorde ikke annet enn å fastslå skriftlig det som Den katolske kirke alltid hadde trodd, men han formulerte likevel ikke sitt dokument før det var blitt foretatt nye, grundige og langvarige undersøkelser om grunnlaget for å innføre forestillingen om Assumptio som et dogme i Kirkens teologi. Mesteparten av Munificentissimus Deus omhandler disse undersøkelsene og funnene de ga.
Jeg erkjenner at jeg har hatt en stor og god festdag for Marias opptakelse i himmelen i dag, 15. august 2010, og jeg merker hvor lite det krever meg å godta dette dogmet, som jeg i alle tidligere år - helt fra barneskolen, faktisk! - har lært å betrakte som en katolsk snurrighet. Nå derimot, er dette i skjønneste orden, for jeg har forstått litt av meningen med at Kirken forholder seg ikke bare til Skriften, men også til tradisjonen. Den vakre læren om Assumptio er et eksempel på dette, og den er til alt overmål gjenspeilt i det fulle navnet på kirkebygningen som jeg så ofte oppsøker og finner trøst og glede i.
Man kan trygt si at mitt liv har tatt uventede veier, og jeg bruker tiden akkurat nå til å konsolidere troen på at mitt valg om å gå helhjertet inn i Den katolske kirke, vil være et valg jeg kommer til å være tilfreds med for resten av dette forunderlige livet.

Mattiasdagen

Det er over 10 måneder siden jeg fant ut at Den hellige Mattias, apostelen som ble valgt til å erstatte Judas Iskariot, kunne egne seg godt som min spesielle helgen ved min konversjon. Jeg har langt på vei håndtert St. Mattias slik jeg har oppfattet at pateren ønsker at konfirmantene skal gjøre i sine forberedelser til fermingens sakrament: Satt meg inn i den helliges bakgrunn og livsførsel, grunnet på hans eksempel for mitt liv, forholdt meg til de omstendighetene han er skyttshelgen for, og henvendt meg til ham og bedt om forbønn.
I flere innlegg her på bloggen har jeg nevnt St. Mattias, og jeg opplever å ha fått et forhold til mannen, enda det er så ufattelig lenge siden han levde, og enda vi ikke har noen entydig opplysning om hans død.
Det later riktignok til at han led martyrdøden. Noen hevder at han ble steinet og deretter halshogd, andre kilder mener at han ble korsfestet og drept med lanse. Ifølge katolsk.no døde han ca år 63 e.Kr. mens helgenlistene på saints.sqpn.com fastslår hans død til år 80.
Som om ikke omstendighetene rundt Mattias' bortgang er usikre nok - skjønt de samstemt vitner om en voldsom og blodig død - er det atskillig tvil rundt restene av et apokryft skrift der Mattias sammen med apostelen Andreas skal ha fått nedskrevet en beretning om sitt opphold i en by med menneskeetere. Kilden til dette skriftet skal være høyst usikker ifølge oppslagsverket newadvent.org - heldigvis, får vi nesten si etter å ha kastet et blikk på innholdet i skriftet.
Når jeg oppsummerer litt av det jeg har funnet om St. Mattias i de ovenstående avsnittene, blir jeg ganske henrykt over å få lov til å leve i en tid og en situasjon der Internett er uinnskrenket tilgjengelig. Hva hadde jeg klart å finne ut om St. Mattias for 25 år siden? Og hvor troverdig og overprøvbart ville materialet ha vært?
Vel, denne lille omveien innom begeistringen over Internetts informasjonsrikdom viser bare at jeg er en gammel mann tross alt.
Nå i dag skriver vi 11. mai 2010, og jeg har sett av listen over minnedager på katolsk.no at det er 3 dager igjen til minnedagen for St. Mattias den 14. mai. Først og fremst konstaterer vi at Mattias ble feiret den 24. februar helt fram til 1969. Denne dagen ble kalt Mattismesse i den norske, førreformatoriske primstaven. Østkirken minnes St. Mattias den 9. august.
Det jeg nå lurer på, er hvorvidt katolikker her i Nord-Europa feirer eller minnes sine skytshelgener. Jeg kjenner ingen katolikker så nært at jeg har hørt dem snakke om markering av helgeners minnedager. Ettersom jeg har forholdt meg til St. Mattias og det han står for, helt siden starten på sommeren i fjor, kunne jeg godt tenke meg å markere den 14. mai på et vis, om ikke annet så for min egen del.
Kanskje er dette det viktigste svaret på min undring: Hvordan andre katolikker minnes og feirer sine helgener er opp til dem selv. Det er god katolsk tradisjon og praksis å utføre symbolhandlinger. Jeg tror virkelig at jeg skal forberede den 14. mai på en litt særskilt måte. Vi har flaggstang i hagen, men jeg kommer ikke til å heise flagget, det ville helt klart vært over grensen. Derimot kunne jeg tenke meg å lage en liten, særpreget, symbolsk montasje på et sentralt sted i stua og tenne noen lys til ære for Den hellige Mattias, min egen skytshelgen. Jeg har en idé om hvordan dette kan ta seg ut, og blir det vellykket, kan jeg i ettertid presentere et par bilder fra min høyst private Mattias-feiring her i Askim. Forøvrig tar jeg svært gjerne imot tips, hint, forslag og veiledning i kommentarfeltet dersom andre har meninger om hvorvidt og eventuelt hvordan helgener kan minnes på en uttrykksfull måte i et privat hjem.
- - -
Bildet nederst: Loddtrekningen om Judas' etterfølger.

På kong Davids tid

Bildet: Fra en korridor med gamle statuer i Vatikanets Museer.
- - -
Nå har min lesing av Salmenes Bok nådd sitt første delmål: Jeg har lest alle de 150 salmene i rekkefølge. Det har naturligvis tatt altfor lang tid, men det er ikke for seint å starte på annen omgang og gjennomføre den før konversjonen i oktober, slik målsettingen var.
Litt bakgrunnsinfo har jeg også skaffet meg i denne forbindelse. Det viser seg at kong David oppgis som forfatter av hele 73 av salmene, altså nesten halvparten. Det er muligens usikkert om dette er tilfellet, men la oss nå anta dette som et faktum. Kong David, som styrte Israel og Judea rundt år 1000 f.Kr. - altså for ca 3000 år siden - skal ha vært produktiv både som dikter og komponist etter datidens standard.
Og det er her jeg ikke slutter å undre meg over de eldgamle bibeltekstene: Hvordan var det å leve i Israel for 3000 år siden? Hadde kong David et mer konkret forhold til Gud enn det er mulig for oss å ha i våre dager?
I min naivitet stiller jeg meg slike spørsmål og forsøker å forestille meg hvordan kontakten mellom David og Gud virkelig fortonet seg.
Jeg må si at Den katolske kirkes apostoliske dimensjon har fått meg til å se annerledes på de gamle, skriftlige overleveringene. Bibeltekstenes samtid blir mer levende enn jeg noen gang har opplevd dem. De som skrev disse tekstene, enten det var de eldste gammeltestamentlige notatene eller de nyeste nytestamentlige skriftene, hadde åpenbart en konkret oppfattelse av Guds nærvær og medvirkning i hverdagen.
For et par dager siden leste jeg den fantastiske Salme 139, som er en av de 73 Davids-salmene. Her leser vi hvordan David - la oss for letthets skyld gå ut fra at det virkelig er den historiske kong David som skrev denne salmen - forsøker å gjemme seg for Gud. Han beskriver det som om han prøver ut Guds nærvær og årvåkenhet, og som alminnelig menneske må han i enhver situasjon gi tapt: Gud er over alt og ser ham uansett lys eller mørke, himmel eller dødsrike. Hvordan opplevde personen David dette nærværet? La oss se på teksten jeg sikter til:

"Herre, du ransaker meg og kjenner meg.
2 Om jeg sitter eller står, så vet du det,
langt bortefra merker du mine tanker.
3 Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
4 Ja, før jeg har et ord på tungen,
vet du det, Herre, fullt og helt.
5 Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
6 Det er for underfullt til å skjønne,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
7 Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd,
hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?
8 Farer jeg opp til himmelen, er du der,
rer jeg leie i dødsriket, er du der.
9 Tar jeg morgenrødens vinger på
og slår meg ned der havet ender,
10 så fører du meg også der,
din høyre hånd, den holder meg fast.
11 Og sier jeg: «La mørket dekke meg
og lyset omkring meg bli til natt»,
12 så er ikke mørket mørkt for deg,
og natten er lys som dagen,
ja, mørket er som lyset."
(Salme 139,1-12)

Er det et teoretisk, abstrakt og filosofisk gudsbilde han trekker opp her, eller beskriver han en fysisk opplevelse av Gud over alt og i alle situasjoner? Hvis dette var ren filosofi eller teologi, hvordan klarte David å tenke så avansert for 3000 år siden? Og hvis dette ikke er bare filosofi eller et valg i forhold til tro og tillit, hvordan fornemmet David Gud? Var Gud synlig og hørbar for ham, eller er alt sammen bare poetiske bilder og metaforer? Var David sunn og frisk, eller var han sinnsforvirret og psykotisk og hadde halusinasjoner?
Dette er spørsmål vi aldri får svar på, og den siterte teksten alene er for kort til å gi noe inntrykk. Nå er Det gamle testamentet rikt på stoff både av og om kong David, så det er lett å skaffe seg et bilde av hans person. Ingenting tyder på personlighetsavvik hos den mannen - han var høyst normal. Han var til og med en kriger og strateg, på menns vis svak for kvinnelig skjønnhet, en helt som steg i gradene fra å være sauegjeter til å bli konge i opptil 44 sammenhengende år, hvis Bibelens historiske nedtegnelser er korrekte. David var ingen type som drev med føleri, ingen sjarlatan eller drømmer. Han må ha hatt en konkret erkjennelse av Gud og Guds nærvær.
Det er her jeg kommer til kort, jeg som kanskje er nettopp mer av en sjarlatan enn en kriger og strateg: Hvorfor er det så mye mer vanskelig å erkjenne Gud her hos meg i vår tid enn det var for David i år 1000 f.Kr.?
Gud finnes. David erfarte det og har skrevet om det. Det er bare å lese Salmenes Bok.

"...du har lagt din hånd på meg..."

Bibelske referanser - noen morsomme episoder

Bildet: Kanskje lite johannesbrød å finne på markedet i Riga, men veldig mye annet godt!
- - -
I den nettopp avsluttede serien om bannskap her på denne bloggen har jeg gjennomgått de sosiale konsekvensene av å bruke vulgært språk til daglig. Innlegget jeg nå begynner på, er egentlig ingen videreføring av dette, men det er beslektet. Dette innlegget handler nemlig om at språklige begreper er symboler på samme måten som bilder eller statuer. Ord kan representere en bibelsk person eller et religiøst fenomen på samme måten som et helgenbilde, slik jeg beskrev i innlegget "Om å bli katolsk" for vel 3 uker siden, og det underlige er at jeg har opplevd en slik representativ oppfatning av bibelske begreper i høyst protestantisk sammenheng.
Kanskje ikke så underlig, ettersom protestantene legger mye, mye mer vekt på ord enn bilder og figurative symboler.
Jeg husker f.eks. hvordan en guttegjeng av oss 16-20-åringer på bedehuset på midten av 1970-tallet etterhvert ble så gode på å sitere Bibelen at vi oss imellom kunne gjøre det i høyst ikke-oppbyggelige, sjargongpregede sammenhenger. Vi husket godt Matt. 28,6: "Han er ikke her, han er opstanden." Slik het det i vår bibeloversettelse fra 1930. Begynnelsen på dette bibelverset er anvendelig oftere enn man skulle tro. Når noen kom og spurte oss hvor en av de andre guttene befant seg, kunne vi med største letthet svare: "Han er ikke her; han er vel ikke...?" - og på den måten antydet vi at ordet "opstanden" kunne være fortsettelsen på setningen.
De kristelige og jomfruelige jentene i ungdomsgjengen likte veldig dårlig at vi brukte halve bibelsitater på denne måten. Selv hadde vi stor humor med denne kommunikative sporten, og etterhvert ble det nærmest en konkurranse i å finne de mest intrikate bibelstedene å bruke i slike hverdagslige sammenhenger. En nerdeøvelse vil jeg si nå i våre dager, men på sitt vis utviklende og i hvert fall sosialt for 35 år siden.
En par ganger husker jeg min far gjorde bruk av bibelske referanser på samme måten. Dette skjedde faktisk tidligere; det må ha vært på slutten av 1960-tallet, og selv var jeg for ung til å forstå sammenhengen, men jeg husket hendelsene og forsto min mors hoderystende engstelse på et langt senere tidspunkt.
Den ene hendelsen av denne typen fant sted en sommerdag da vi satt ved kjøkkenbordet og spiste middag. Det var varmt ute, og vi hadde vinduet åpent. Fruen i nabohuset het Marta og var en driftig dame som holdt hele storfamilien under stramt regime, enten det gjaldt hennes drikkfeldige ektemann, de to sleivete sønnene, de alltid slitne svigerdøtrene eller barnebarna.
Mens vi satt og spiste på vårt kjøkken denne dagen, hørte vi Marta skjelle og smelle på de håpløse familiemedlemmene, og kjeftingen hennes begynte å virke forstyrrende på måltidet inne hos oss. Da sier min far stillferdig ved bordet vårt: "Marta, Marta...."
Allerede da lød uttrykket kjent hos meg, og bare noen få år senere ble jeg fortrolig med utsagnet fra Jesu munn i Luk. 10,41: "Marta, Marta, du gjør deg strev og uro med mange ting..."
Det jeg imidlertid ikke forsto, var hvorfor min pietistisk oppskremte mor reagerte med samme fnysende lyd som hun brukte når hun hørte noen banne. Jeg forstår det nå, men før jeg sier mer om det, vil jeg fortelle enda en historie om min milde, gode fars bibelske slagferdighet:
I et av nabohusene bodde en gutt som het Tom. Alle visste at han var sønnesønn av en bakermester som het Johannes. Dette var en godt kjent forbindelse på tettstedet utenfor Fredrikstad, for bakere var en viktig yrkesgruppe som det ikke var så mange av.
En dag drev Tom og jeg og lekte utenfor huset vårt da faren min kom ut for å slå plenen. Da han fikk se Tom, sa han: "Hei Tom! Har du fått noe johannesbrød i det siste, da?"
Min mor var ute på terrassen akkurat da og hørte spørsmålet. Fra henne hørte jeg den samme fnysingen kombinert med en diskret hysjing overfor min far. Jeg var 10 år gammel og forsto egentlig ingenting av min fars ustyrtelig morsomme vits basert på navnelikhet: Johannesbrød er som kjent en belgfrukt på trær som vokser i mange land lenger sør, bl.a. langs det indre Middelhav. At navnet høres ut som brød bakt av Johannes - samme navn som min venn Toms bestefar, som var baker - var en lynkjapp kobling som min far må ha gjort der og da.
Det underlige i situasjonen var at min mor fnyste. Navnet johannesbrød er norsk for en belgfrukt fra veksten Ceratonia siliqua ifølge Store norske leksikon, og navnet stammer visstnok fra en forestilling om at Johannes Døperen skal ha livnært seg på disse belgfruktene i ørkenen.
Johannes døperen er altså den bibelske forbindelsen til johannesbrød. Dette må mine foreldre ha visst den gangen på 1960-tallet, lenge før de selv begynte å reise til Hellas og Spania og fikk se fruktene med egne øyne. Den tradisjonelle referansen til Johannes Døperen som ligger iboende i navnet johannesbrød, var mer enn nok til å framkalle min mors anstendige redsel for misbruk av bibelsk symbolikk.
Jeg slutter ikke å forundre meg over alt som disse historiene inneholder: Utstrakt bruk av felles kjennskap til bibelske formuleringer og referanser; angsten for å misbruke symbolverdien i slike uttrykk; humoren som det uunngåelig framkaller hos dem som forstår tankerekken tilbake til kilden; respekten for alt som hører med i Bibelen uten å tilhøre vår hverdag.
Dette er en type folkelig kjennskap til bibelsk og kirkelig uttrykksmåte på linje med fornorskningen hokus pokus etter det latinske Hoc est corpus meum fra Den eukaristiske bønn. Den folkelige overtakelse av slike uttrykk er for alltid preget av respekt, tross alt. Oppfatningen om at elementet som et uttrykk betegner eller gir navn til, er til stede der uttrykket nevnes, sitter dypt i folkesjelen.

Katolske tegn

I det første innlegget jeg skrev om Slovenia (se eget felt om disse innleggene i margen til høyre), så jeg fram til å observere tegn på at landet er "katolsk" i den forstand at folk flest tilhører Den katolske kirke. I moderne tid er det kanskje ikke først og fremst religiøse symboler og uttrykksformer vi kan vente å se, og i EU er man nå i ferd med å forby slike symboler i offentlige bygninger.
Dette forhindrer ikke at installasjoner som har stått der i uminnelige tider, blir beholdt. På landsbygda i Slovenia kan man se en forbausende tetthet av små, private kapeller. Noen er plassert inne på en privat tomt som en egen bygning i et hjørne av hagen. Andre er plassert ut mot veien med sjanse for forbipasserende til å ta en kikk inn. Størrelsen på disse kapellene er så begrenset at de ikke rommer mer enn én person av gangen.
På det øverste bildet ser vi et slikt kapell. Det er ingen dør i åpningen, men en port av smijern hindrer uvedkommende i å stige inn i kapellet. Over døra står det malt "Sveta Marija prosi za nas" - "Hellige Maria be for oss".
Det neste bildet er tatt mellom sprinklene i porten i det samme kapellet. Vi ser en liten, bedende Maria-figur med roser i en vase rett foran. Figuren ligner den kjente statuen av Vår Frue av Fátima. Nedenfor bordet der figuren er plassert, er det et knefall som gjør det mulig å knele foran statuen, men som sagt bare for én person av gangen.
Jeg oppfatter dette lille kapellet og alle de andre, tallrike kapellene av samme slag som et uttrykk for dyp, utbredt folkelig fromhet. Et tegn på folkets behov for å ha et eget sted for en stille stund med de hellige. Slovenia mangler ikke kirker, verken på landsbygda eller i byene, så det er på ingen måte fravær av gudshus som har ført til byggingen av de små kapellene. Det er noe annet, noe intimt og personlig som ligger bak, en drivkraft hos troende enkeltpersoner. Disse må det ha vært mange av i Slovenia opp gjennom tiden ettersom slike kapell finnes overalt i dette landet.

Et annet tegn på at katolsk tro preger folkelivet, fikk vi om kvelden på fastelavnssøndag. Karnevalsopptoget var over, det var blitt mørkt, og det var på høy tid å innta dagens middag. Vi steg for tredje kveld på rad inn i Gostilna Amadeus, en flott restaurant beliggende i nabohuset til vårt hotell. Her hadde vi de to foregående kveldene spist aldeles vidunderlige biffmiddager til en umåtelig hyggelig pris - inkludert en liter Refošk-vin fra Koper på deling.
Denne søndagskvelden da alle andre satt hjemme - jfr. innlegget Karnevalet er over - var det svært få gjester i restauranten. Vi bad om den vanlige vinen og sa at vi ønsket biff i dag også.
Da kom tradisjonene veltende inn over bordet vårt i form av en korrekt framført informasjon fra servitøren: I kveld serveres kun fastelavnsmeny: Ris, bratwurst, surkål, bønner og en liten skive med skinke. Pris: 10€.
Vi hadde ikke noe valg. Var det fastelavn, fikk det være så. Jeg antar at skuffelsen sto skrevet i ansiktene våre, men vi mottok den billige og beskjedne fastelavnsmiddagen høflig og takknemlig tross alt. Oss imellom måtte vi bare innse at vi slett ikke var tilstrekkelig kjent med landets skikker og tradisjoner, noe som kanskje skyldes at vi kommer fra et land som regnes som "protestantisk" og ikke "katolsk".

Et tredje tegn på at vi under reisen i Slovenia befant oss i et "katolsk" land fikk vi allerede lørdag formiddag. Dette tegnet er så sterkt at det vil bli omtalt i et eget innlegg som vil få tittelen "...som Kristus i en bar".

Karnevalet er over

Karnevalet er over, og fasten kan begynne. Aldri har jeg opplevd dette sterkere enn i år. Fastelavnshelgen ble tilbrakt i Ptuj, en liten by øst i Slovenia. Her foregikk et opptog som varte i nesten 3 timer. Tusener av karnevalskledde mennesker fra både Slovenia og andre land beveget seg langsomt og støyende gjennom gatene. Det var en eksplosjon i farger og fest!
Så snart opptoget hadde oppløst seg ved rutens ende, gikk folk hver til sitt. Byen lå folketom da mørket falt på. Nå hadde karnevalsesongen nådd sitt etterlengtede høydepunkt, og fastetiden var i gang.
I den katolske kirken her hvor jeg bor, innleder vi fasten i morgen kveld, på askeonsdag. Noe karneval har vi ikke hatt her naturligvis, men det har jeg fått oppleve til gagns i det lille fjell-landet i sentrum av Europa. Det var sterkt, og jeg ser det hele som en fest der folk på tradisjonelt vis oppretter det ultimate motstykket til tiden som nå kommer, de 40 dagene fram til påske.
Jeg har fått en masse å skrive om både når det gjelder fastetiden, kirkebesøk i Ptuj og Ljubljana og det spesielle ved å besøke et "katolsk" land. I kveld blir det bare tid til å dele noen av mine fargerike inntrykk fra Ptuj på denne bloggen: 4 foto og en 1-minutts, kornete video av svepeførere og kurenter under søndagens opptog.
Se ellers nettstedene om Ptuj og om karnevalet, Kurentovanje.

Helgener

Gårsdagens innlegg om Maria og dogmet om hennes livsvarige jomfruelighet utløste svært verdifulle og forståelsesfulle kommentarer. Jeg ser klart veien videre etter disse kommentarene. Ikke minst opplysningen om en "gammel" avisdebatt om temaet på katolsk.no har gitt meg verdifullt påfyll av argumenter.
Det viser seg at jeg i går var inne på rett spor tross alt: Dersom Jomfru Marias rolle som forbilde for de troende og som bilde på Kirken skal ha noen mening, må hun ha vært ren, ukrenket og uangripelig på alle vis. Jeg har lest noe av argumentasjonen i løpet av dagen, og om jeg ikke har rukket å lære så masse om argumentene i seg selv, har jeg lært en hel del om tenkemåten - hermeneutikken, som vi kalte det i antropologien.
Det er så annerledes å tenke på katolsk vis! Her er det ikke om å gjøre å finne ut hva Bibelen sier og å tolke dette bokstavelig, slik konservative protestanter pleier å drive med i utrengsmål. Innenfor katolsk vurdering ser man også på tradisjonene og på arven fra apostlene og de første kristne. Hvis Bibelen ikke er entydig - og det er den faktisk ikke i spørsmålet om Jesu eventuelle yngre søsken - kan like godt tradisjonen ha det rette svar.
For å trenge dypere ned i denne tankegangen, og for å forberede en pilegrimsreise, har jeg begynt å lese 2 ulike bøker i dag. (Jeg fullførte pave Benedict XVIs bok "Jesus fra Nasaret" i går.)
Den ene boka er en lærebok i slovensk. Jeg pleier nemlig å lese litt om et lands språk når jeg planlegger en utenlandsreise til et land hvor jeg ikke kjenner språket fra før. Jeg har vært i Slovenia på ferie 2 ganger, forøvrig svært utbytterike turer sammen med mitt livs evig utkårede. Begge gangene var jeg godt forberedt rent språklig, men slikt blir raskt glemt, og det er nødvendig med oppdatering. Om litt over 2 måneder drar jeg til Slovenia igjen, denne gangen med en kompis og stadig tilbakevendende reisefelle på gutteturer av definitivt avansert karakter. I februar drar vi til Ptuj i Slovenia for å oppleve karneval (Kurentovanje) og for å dra på pilegrimsferd til Ptujska Gora, Slovenias viktigste helligdom. Selv om folk rundt en snakker både engelsk, tysk og italiensk, gjør det seg godt å forstå et og annet lokalt uttrykk i dette landet, som er et av Europas mest katolske.
Den andre boka er definitivt katolsk i sitt innhold, og jeg ser fram til å pløye igjennom den: "Helgener gjennom tidene" av Julie Waaler Eckhoff. Boka har en grundig men lettfattet innledning om helgeners rolle i Den katolske kirke både nå og i tidligere tider. Innledningskapittelet gir meg verdifull bakgrunn for helgenenes status for den enkelte troende. En av de utvalgte helgenene som omtales i eget kapittel i boka, er Jomfru Maria. Dette skal jeg lese rett etter innledningen, har jeg tenkt.
Noe av det jeg leste på nettet tidligere i dag, om pave Johannes Paul IIs uttalelser om at Maria var jomfru hele livet og at Jesus ikke hadde søsken i form av brødre eller søstre med felles far og mor, viste meg at jeg i gårsdagens innlegg var på nippet til å framstå som vantro, eller i beste fall tvilende. Jeg har lært masse i løpet av i dag. Jeg forstår bedre enn før hvordan vi som katolikker skal oppfatte Bibelen, tradisjonene, katekismen og helgenene. I et helt år har jeg vært på vandring, og det stanser ikke her - ikke nå som jeg har tatt et så stort steg framover!

Maria, Maria

Allerede den 27. februar i år skrev jeg et innlegg om Jomfru Maria og vår mulighet til å henvende oss til henne for å be om forbønn. Jeg var både ydmyk og fascinert over Jomfru Marias rolle i Kirken på den tiden, og undringen har på ingen måte avtatt siden da.
Tanken på Maria, bare det å henvende seg til henne, fyller meg med sterke og forunderlige følelser. Fornemmelsen av å stifte et nytt bekjentskap, å åpne seg for en nær slektning som i alle år har vært der og ventet på meg, gjør meg på samme tid takknemlig og skamfull, ordrik og taus. En merkverdig, motstridende innstilling griper meg og får meg til slutt til bare å stirre henført på figuren foran meg, i de tilfellene jeg befinner meg i en kirke og kan feste blikket på en Maria-statue.
Det er gått trekvart år siden jeg skrev det famlende innlegget om "Skikkelsen vi ikke kommer utenom". I hele denne tiden har jeg forholdt meg til Jomfru Maria som den trofaste og barmhjertige morsfiguren vi kan henvende oss til, vi (jeg!) som ofte syns det er for sterkt å be direkte til Den allmektige Gud. Nå har jeg innsett at det omsider er på tide å trenge mer inn i Den katolske kirkes lære om Jomfru Maria.
I kveld har jeg lest kapittel 8 i Lumen gentium fra Det annet Vatikankonsil. Dette lovet jeg å gjøre i et innlegg jeg skrev her på bloggen den 5. august. Grunnen til at jeg har ventet i nesten 4 måneder med å ta tak i dette, er at jeg har vært så fylt av respekt at jeg ikke har våget. Jeg har vært redd for at min protestantiske bakgrunn skulle virke inn og forstyrre det gode og ukompliserte forholdet jeg har fått til Maria etter mitt relativt korte bekjentskap med Den katolske kirke.
I kveld derimot, satte jeg meg ned med det korte kapittel 8 i Lumen gentium; det omfatter bare 12 sider i et lite hefte. Teksten finnes også i sin helhet på katolsk.no. Jeg festet meg ved to ting her. Det første var en henvisning til Apostlenes gjerninger i avsnitt 59, Ap.g. 1,14. Her leser vi om "Maria, Jesu mor, og søsknene hans." Jeg har alltid forstått det slik at Jesus hadde søsken. Disse må ha vært yngre enn ham ettersom han ble født gjennom jomfrufødsel og var den førstefødte (Luk. 2,7), men han hadde da søsken?! Vi finner en annen referanse i Matt.12,47: "Din mor og dine søsken står utenfor..."
Ettersom begge sitatene ovenfor refererer bokstavelig til Maria som Jesu mor, må vi også gå ut fra at søsknene er å forstå bokstavelig som biologiske og ikke åndelige søsken. Dette sier jeg ut fra rent logisk slutning; jeg er ingen teolog.
I formiddag leste jeg en del om Maria på katolsk.no. Jeg fant bl.a. en artikkel av p. Olav Müller. Her skriver den gode pater overraskende nok dette:


"At Maria var jomfru før fødselen er et dogme vi har felles med protestantene. [...] At Maria ikke fikk barn etter fødselen, at hennes eneste sønn var Jesus, har det rast en til dels heftig debatt om i Vårt Land i 1996. Det er umulig ved bibelstudier å bevise at Jesus var enebarn. Men alle skriftsteder tatt til følge, synes jeg mye tyder på at den mening har mest for seg at Maria forble jomfru også etter Jesu fødsel. Den kirkelige tradisjon er på dette området temmelig entydig."


Her ser det ut til at Müller vil la tradisjonen få hevd over Bibelen. Dette overrasker meg over alle grenser. Viser ikke de to sitatene ovenfor at Jesus fikk søsken, og at Maria dermed var mor til disse?
Hmmm.... her lurer jeg på hva det forventes at jeg skal tro. Selvsagt spiller det liten rolle, egentlig ingen rolle overhodet, men jeg er nå likevel litt opptatt av å vite om jeg skal tro det jeg leser eller se bort fra visse ting som er i konflikt med tradisjonen. Jeg vil gjøre det jeg får beskjed om, og jeg trenger hjelp med min tvil.


Det andre aspektet jeg har festet meg ved i Lumen gentium, er temaet i avsnitt 65:

"Ved sitt liv gir Maria et eksempel på den moderlige omsorg som bør fylle alle dem som har del i Kirkens apostoliske misjon for å gi nytt liv til menneskene."


Her oppsummeres årsakene til at Maria er det ypperste forbilde for Kirken og for hvert enkelt medlem i Kirken. Fullkommenhet og dydighet framheves som trekk hos Maria til eksempel for de troende. Jeg ser på nytt at dette bildet strider mot tanken om at Maria skal ha hatt et normalt samliv med Josef på et senere tidspunkt og ha blitt mor som alle andre. Det ville ha trukket henne ned på et mer gement plan, noe som ikke passer til forbilderollen. Jeg anbefaler lesing av LGs avsnitt 65 i sin helhet for å ta inn de vakre formuleringene om mystikk og sannhet.

Så hva skal vi tro om Maria? Svaret er gitt i alle Kirkens skrifter, og jeg som bare forsøker å erstatte min protestantiske barnelærdom med katolsk lære, må se til at troen på den Jomfru Maria jeg henvender meg til i Kirken, tilsier at hun var kysk og ren, hellig og forbilledlig fra sin fødsel til sin død - som innebar opptakelse i himmelen.
At protestantenes prinsipp "Sola scriptura" ikke holder mål, begynner å bli rimelig klart. Jeg ser fram til å utvikle videre min tiltro til Den salige Maria, Guds mor. Dette hører med til noe av det vakreste og mest poetiske i Den katolske kirke. Ja, kanskje er det nettopp Maria som har hjulpet meg til å bevare min framdrift og motivasjon i dette usikkerhetens år som jeg nylig har tilbakelagt mer eller mindre innenfor Den katolske kirke.

Svart katt over veien

Sosiologen Erving Goffman har en gang skrevet en artikkel med tittelen "The Neglected Situation". I artikkelen beskriver han metoder for å tolke folks ikke-språklige signaler i form av uvilkårlige, ufrivillige eller ubevisste bevegelser. Artikkelen gjør et poeng ut av pussige atferdsformer hos folk flest, fra å rette på håret når man blir usikker til hvor man fester blikket i et brøkdels sekund mens man leter etter rett svar på et uventet spørsmål.
Jeg har kommet i tanker om denne artikkelen mens jeg har prøvd å finne ut hvordan katolikker på best mulig måte kan signalisere emosjoner ledsaget av språklige uttrykk som "takk og pris!", "gudskjelov", "bank i bordet" eller "svart katt over veien". Nordmenn flest uttrykker lettelse med de to førstnevnte uttrykkene, vanligvis uten noen standardiserte gester i tillegg til ordene. I slike sammenhenger er det vi ser folk i katolske land gjøre korstegnet og rette blikket opp mot himmelen. Disse bevegelsene utføres på mindre enn ett sekund, og hvis det vi har sett på film er troverdig, er bevegelsene helt automatisert og inngår sammen med ordene i det helhetlige uttrykket for glede og lettelse.
Jeg er her på jakt etter naturlige atferdsformer i katolske kulturer, standardiserte uttrykk av religiøs karakter. Vi vet alle hvordan vi utfører korstegnet på ulike steder i messens liturgi eller ved ulike situasjoner i selve kirkerommet. Korstegnet benyttes også som innledning og avslutning av bønn, har pateren i min katolske menighet forklart.
Det vil med sikkerhet virke påfallende blant ikke-katolske nordmenn å gjøre korstegnet samtidig med uttrykk som "takk og pris". Men hva med de to andre uttrykkene jeg nevnte ovenfor? De er definitivt farget av overtro og er slik sett uten kristelig innhold. For mange er det både naturlig og nødvendig å banke på nærmeste trevirke når man konstaterer at sykdom, ulykke eller andre negative omstendigheter har uteblitt. "Bank i bordet" er faktisk et hedensk uttrykk, og jo mer presserende man opplever behovet for å banke, jo mer engstelse viser man for at onde makter skal oppfatte at man hittil er blitt spart for farer som truer.
Ville ikke korstegnet være et vel så godt bevegelsesmønster i slike situasjoner? Med korstegnet som fysisk uttrykk for "bank i bordet" oppnår man å vise ekte uro over alt ondt som kan inntreffe, men samtidig viser man at man setter sin lit til at den treenige Gud og ikke de onde maktene vil sørge for vern og beskyttelse. Dette er kanskje en påfallende atferd i alminnelige, sosiale settinger her til lands, men klart og forståelig. Dessuten tror jeg at de fleste nordmenn finner det langt mer respektabelt å vise en kristelig reaksjon med korsets tegn enn å vise hedenskap gjennom å slå knoken mot møbler og bygningsdeler.
På samme måten er det enkelte som har behov for å spytte tre ganger over skulderen når de ser en svart katt krysse veien. Ofte er det upraktisk å spytte i bokstavelig forstand; befinner man seg inne i en bil, unnlater man nok å utføre spyttingen rent konkret. Imidlertid er det mer enn nok å konstatere verbalt at den svarte katten er observert. Det er nettopp her jeg har funnet Erving Goffmans artikkel relevant: Tenk deg en situasjon i en bil med 3-4 personer inni. En svart katt løper over veien foran bilen, og en av personene setter ord på hendelsen: "Svart katt over veien!" Dermed er formularet uttalt, og i et taust halvsekund synker faktumet inn hos alle i bilen. Kanskje er det ingen som kommenterer hendelsen ytterligere, og som sagt er det ingen som spytter, men alle har hatt et øyeblikk til rådighet for å forholde seg til katten enten som en uskyldig tilfeldighet eller som et ondt varsel.
Hva gjør man? Har man frimodighet nok i den sosiale settingen, kan man som katolikk gjøre korsets tegn i all enkelhet og dermed anse episoden for avsluttet og overlatt i de tryggeste hender.
Disse funderingene har jeg gjort fordi jeg mangler erfaring som katolikk, og jeg mangler framfor alt erfaring fra omgang med katolikker. Hva er naturlig? Det er kanskje helt overlatt til den enkeltes vurdering og samvittighet? Bør man unngå å opptre påfallende og underlig i slike situasjoner som er nevnt ovenfor? Kan korstegnet virke påtrengende? I så fall er det nok riktig å unngå å bruke det. Men kan korstegnet brukes for ofte i hverdagen? Neppe.
Jeg er meget klar over at vi nordboere er fattige på alt som har med gestikulasjon å gjøre i forhold til folk lenger sør i Europa. Derfor virker korstegnet sikkert langt mer OK rent sosialt i Italia og Spania enn her - det glir inn blant alle andre personlige og institusjonaliserte håndbevegelser. Samtidig har tegnet en betydning som er godt kjent også her til lands. Derfor er det for min del bryet verdt å vurdere bruk av denne bevegelsen i sammenhenger også utenfor messen og kirkerommet. Ja, kanskje er det nettopp muligheten til å kunne uttrykke seg bortenfor ordenes virkeområde som gjør det så trygt og tiltalende å være katolikk.
Dette er min oppfatning nå, et års tid etter at jeg begynte å frekventere den katolske kirken på mitt hjemsted. Jeg ønsker meg noen kommentarer til disse funderingene, både fra erfarne katolikker og fra andre søkende ferskinger som meg selv. Det er ellers så sparsomt med referanserammer for katolisisme på norsk.

Kirkens mening

"Uten syndens drama kan vi ikke forstå Kirkens mening."
Slik innledes et av kapitlene i boka "Å leve med Kirken" av Christoph Schönborn. Setningen kom beleilig til meg; jeg leste den for første gang i formiddag.
I fire innlegg i de fire foregående dagene har jeg hatt et oppgjør med resultatet av min lange vandring, og det er først og fremst de negative følgene av vandringen jeg har fokusert på. Innleggene tok for seg de syndene som i størst grad gir meg bekymring og som kan ha fått langvarige følger for andre enn meg selv.
Kanskje overdriver jeg spekulasjonene, og kanskje har jeg vært for lite opptatt av nåden. Det var i hvert fall nødvendig for min egen del, helt subjektivt, å samle opp bekymringene og fortvilelsen, sette det hele på trykk og anse skriveaktiviteten som en fire dager lang syndsbekjennelse.
Nå er sakene plassert, og jeg kan unne meg gleden over at de 20 årene på vandring er over. Jeg har funnet Kirken og har dermed funnet hjem. En merkelig dragning etter å oppleve Den katolske kirke kom over meg i fjor høst etter å ha ligget der som en positiv nysgjerrighet i flere år. Som jeg fortalte om i et av de aller første innleggene på denne bloggen, ble dragningen til slutt så sterk at jeg bare måtte trosse usikkerheten og nervøsiteten, stivet meg opp med Jägermeister og kom meg av gårde på messe for første gang. Opplevelsen ble til noe jeg ville gjøre igjen og igjen, dog uten Jägermesteren!
Noen måneder senere kunne jeg konstatere at jeg hadde gjenfunnet troen. Den lå som en bortgjemt, nedstøvet nyttegjenstand i en kjellerbod i mitt liv. Jeg kan ikke dermed si at jeg bevisst og uten snev av tvil kan følge absolutt alle teorier og dogmer i Den katolske kirke, men jeg erkjenner at jeg har et ønske om å tro alt som trengs. Viljen til å tro er en forutsetning for troen. Da jeg plukket opp de gamle, medtatte restene av min barnetro i glede og nytelse over en briljant gitarkonsert, ble jeg klar over at jeg hadde denne viljen, dette ønsket om at troen i Den katolske kirkes rammer skulle være grunnlaget for mitt liv. Jeg fikk se at jeg som syndig menneske kan få være med på å oppfylle meningen med Kirken.
Slik endte min lange vandring. Dette innlegget markerer slutten på en intens uke der jeg har spadd opp de verste konsekvensene av vandringen. De som har orket å lese alle innleggene, har kanskje funnet det både pinlig og patetisk, dette til tross for at jeg har strevd for å tviholde på min anonymitet og å generalisere en del faktiske hendelser. Innlegget fra sist fredag f.eks., ble skrevet om og lastet opp på nytt 3 ganger.... Det var nødvendig for min egen del å dra opp disse sakene som stadig volder kvaler hos meg. Nå kan jeg i ettertid vende tilbake til det jeg skrev i tiden 19-22. august 2009 for å se hvordan jeg definerte og plasserte skyggesidene fra min lange vandring. Det ble slik han sa, direktøren ved bedriften hvor jeg jobbet på 1990-tallet, da han skulle gi meg et råd i arbeidet med personalsaker:
"Jo mere du graver, jo mere dritt finner du."
Med dette mente han at det gjelder å stoppe gravingen i tide. Jeg stopper gravingen i min egen fortid her; nå skal vi se framover!
- - -
For noen uker siden, det var den 12. juli, skrev jeg et innlegg om den forestående pilegrimsvandringen som OKB arrangerer førstkommende lørdag, 29. august. Optimistisk skrev jeg at dette aktet jeg å være med på.
I et innlegg noe senere, den 23. juli, skrev jeg på en langt mer uhøytidelig og nesten lettsindig måte at det slett ikke var så sikkert at jeg kom til å være blant pilegrimene gjennom Indre Østfold denne augustlørdagen. Jeg har nå snakket litt med folk i menigheten, og det ser mer og mer ut til at arrangementet er et sær-polsk fenomen. Valfarten er åpen for alle og enhver, og det finnes naturligvis ikke et eneste menneske som vil si at dette er en polsk greie. Jeg har imidlertid fått et klart inntrykk av at dette først og fremst er en nasjonal tradisjon som samler polakker og noen få andre.
Jeg har tatt en beslutning i dag, etter messen: Jeg deltar ikke i årets valfart. Dette får de polske innvandrerne ha for seg selv - i hvert fall uten meg. Riktignok lengter jeg inderlig etter å være sammen med en større samling katolikker på uformelt vis, men lørdagens valfart er neppe rette evenement for den typen kontakt som jeg trenger.
Når dette er sagt, vil jeg naturligvis fortsatt anbefale pilegrimsvandringen for alle andre interesserte, men jeg for min del avstår i høflighet og respekt for alle rituelle komponenter ved valfarten som jeg ennå ikke har lært å forstå og ikke har utviklet noe forhold til.

Inntrykkene fordøyes (3): Tilhørighet til Kirken

I løpet av de siste 5-6 månedene har jeg bevisst søkt meg mot Den katolske kirke, og i denne perioden har jeg til min store overraskelse gjenfunnet gudstroen. Ellers kanskje er det riktigere å si: Jeg har omsider funnet en gudstro jeg kan leve med.
Det er stort å se hvordan denne troen deles med langt over en milliard mennesker over hele kloden. Måten å praktisere troen på privat og i kirkene varierer nok betydelig mellom de ulike land og kulturer, og det er sikkert også store variasjoner fra person til person. En milliard mennesker representerer uansett en anselig mengde mulige varianter.
Langfredag overvar jeg pasjonsmessen i St. Dominikus kirke i Oslo. Jeg kommer tilbake til denne opplevelsen i et senere innlegg, men jeg kan allerede nå nevne at messen foregikk vesentlig annerledes enn det er har sett i min lokale kirke eller i St. Olav domkirke. Dette skyldtes nok dels at det var langfredag og en helt annen liturgi enn vanlig, dels kanskje(?) at messen fant sted hos dominikanerne, noe jeg egentlig ikke har den ringeste forutsetning for å vite.
Alt det nye og uvante fylte meg i stor grad av undring og nysgjerrighet. Undringen minnet meg om at jeg som evnetuell katolikk kommer til å tilbringe resten av livet i en konstant læringsprosess. Det er så uendelig mye å oppleve innen Den katolske kirke både gjennom kirkeårets gang og gjennom messefeiringer utenlands eller kirker på andre steder enn hjemstedet. Kirken står for en opplevelsesrikdom og en kunnskapssamling som er utømmelig.

Det mest slående i dag er at jeg startet denne teksten med å konstatere at jeg har funnet en ny gudstro denne vinteren. Deretter gled teksten over i å omhandle tradisjoner og messefeiring i andre katolske kirker enn den jeg kjenner best. Hva er sammenhengen? Jo, såvidt jeg har kunnet oppfatte handler det å være katolikk om å kunne støtte seg helt og holdent til Kirken. Der finnes fellesskapet med ritualer, uttrykksformer, bønner og ofringer.
Å tro på Gud på katolsk vis forutsetter tilhørighet til Kirken. Den katolske kirke står der som både et lokale og en organisasjon der enkeltmennesket kan finne ly og støtte for alle uttrykksbehov gjennom livet. Kirken er større enn enkeltmennesket, og Gud er større en Kirken.
I dette hierarkiet ser det sannelig ut til at jeg klarer å lirke meg bort til en uanselig plass langt bak. Der skal jeg i respekt, ydmykhet og takknemlighet kunne fortsette å møte Gud.

Katolisisme på nettet

Det er ikke bare bloggere som skriver om katolsk tro på Internett. Etterhvert har jeg kommet over en hel del nyttige og interessante nettsteder. Aller først vil jeg framheve nettstedet som jeg aller sist er blitt kjent med, nemlig sidene til den amerikanske organisasjonen Catholics for Life (CUL). Ved første øyekast ser det ut til at dette er en organisasjon som kjemper for det ufødte liv. Uavhengig av hva man måtte mene om dette, har nettstedet en virtuell rosenkrans som man ber ved å klikke i midten av kransen og be bønnen som kommer opp. Det kan velges mellom ulike språk, men engelsk er nok det mest aktuelle for skandinaver.
Den virtuelle rosenkransen kan bes her: http://cul.detmich.com/rosary.html
Takk til IHa som opplyste om dette nettstedet i en kommentar til mitt forrige innlegg!

Da jeg forsøkte å finne ut noe om St. Christoffer i innlegget fra sist onsdag, fikk jeg en kommentar av Viking som opplyste at helgenen det gjaldt, opprinnelig het Kristoforos og er omtalt på Den norske, katolske kirkes hjemmesider: http://www.katolsk.no/biografi/kristofr.htm. Etter å ha lest denne beretningen, så jeg at det nederst finnes en link til et 50-talls bilder av St. Christoffer. Her finnes også bildet til venstre, som medaljongen jeg fortalte om, ser ut til å være basert på.
Det interessante er dessuten at galleriet med bilder av St. Christoffer hører med til nettstedet http://saints.sqpn.com/, hvor man kan lese om helgener fra hele verden. Helgenene er sortert alfabetisk eller etter minnedag på kalenderen. Her finnes en katolsk ordbok og oppslagsverk av de forskjelligste slag innen katolske personer og tradisjoner. Saints.sqpn.com er simpelthen en kunnskapskilde av dimensjoner, et nettsted man aldri blir ferdig med!


Det slår meg at de to nettstedene jeg har nevnt ovenfor, har jeg blitt introdusert for gjennom kommentarer til kun mitt forrige innlegg på denne bloggen. Det betyr at kommentarene jeg får, er av uvurderlig betydning når det gjelder å gi meg økt innsikt og større kunnskap!

I forbindelse med rosenkransen har jeg også kommet over en norsk blogg som i stor grad vier seg til dette temaet. Bloggens ansvarlige kaller seg "Oremus" (som betyr "la oss be", såvidt jeg vet), og nettadressen er: http://rosenkransen.wordpress.com/. Rosenkransen er her organisert etter bønner, mysterier og ukedager. Bloggen inneholder også bloggtekster av dypt alvor, samt en god linkliste. Jeg finner denne bloggen spesiell fordi den har den mer eller mindre statiske gjennomgangen av rosenkransens anvendelse i tillegg til dynamiske blogginnlegg med kommentarmulighet.


Til slutt vil jeg også framheve og anbefale det amerikanske nettstedet Catholic Online, http://www.catholic.org/. Nettstedet tar mål av seg til å gi katolikker over hele verden utførlig og aktuell nyhetsdekning og service innenfor katolske interesser. Nettstedet er ekstremt amerikansk, med reklame for reiser og varer, anmodning om å skjenke bidrag, forslag til aktualitetsstoff og oversikt over nettstedets mest populære oppslag.
Noe jeg liker godt ved Catholic Online, er de tallrike videoene man kan se. Her er katolske andakter, katolsk musikk med film eller bilder, presentasjon av hellige eller historiske steder, rapport om undere osv. Dessuten er det anledning å registrere seg og få en egen, gratis e-postadresse for webmail med @catholic.org som domenenavn. Dette i seg selv kan jo gi mulighet for mang en god samtale når noen spør etter ens e-postadresse.


Jeg vet ikke hva slags katolske nettsteder norske katolikker foretrekker, men mangfoldet er også på dette området så stort og omfattende at det finnes noe for enhver smak. Her har jeg nevnt hvilke steder jeg selv setter pris på, og katolske lesere kjenner sikkert disse nettstedene fra før. Hvis ikke, kan jeg jo i all beskjedenhet anbefale disse 4 nettstedene som rike og grundige informasjonskilder og besøkssteder for ettertanke med katolsk fortegn.
Når det får gått enda noen uker med min orientering innenfor Den katolske kirke, vil jeg sikkert ha mange flere og andre katolske nettsteder å anbefale.

Dårlige vilkår for fundamentalisme

Den katolske kirkes lære er basert på Bibelen, men den har også latt seg utforme gjennom århundrene ved at Paven har hatt myndighet til å legge nye elementer til læren. Paven kan tale "ex cathedra", og uttalelsen framstår da - ifølge en erklæring fra 1870 - som ufeilbarlig og endegyldig. Læren om Marias himmelfart (se bloggteksten om Maria) er et eksempel en læresetning framsatt "ex cathedra".
I tillegg til Pavens mulighet til å påvirke læren på denne måten, samt Pavens rolle som apostelen Peters etterfølger og overhodet for kirken, har Den katolske kirke etablert troen på helgener og deres evne til å utrette mirakler.
Ingenting av dette har direkte støtte i Bibelen. Det er tradisjoner, forestillinger og trosoppfatninger som gjennom tiden er blitt lagt til kirkens lære. Protestantene kvittet seg med hele denne folkelige dimensjonen, og på grunnlag av det som gjensto, ble de protestantiske kirkesamfunnene til.
En kirke som i nesten to årtusener har tatt opp i seg nye forestillinger, ofte med lokalt tilsnitt, står aldri stille. Den er alltid i utvikling på det indre plan. Den utformes og utvides, får nye elementer og egenskaper, tilpasser seg folkets religiøsitet og bevarer en global variasjonsrikdom.
En slik kirke kan heller ikke påberope seg Bibelen som eneste rettesnor. Bibelen er viktigst, uten tvil, men alt som har foregått i Den katolske kirke etter Bibelens ferdigstillelse, om vi skal si det slik, har bidratt til katolisismens unike mangfold og fornyelsesevne.
Innen et slikt kirkesamfunn er det knapt tenkelig å utvikle religiøs fundamentalisme. Troens opprinnelse er så beriket av nyskaping at en eventuell fundamentalistisk tenking innen katolisismen vil måtte kvitte seg med helt sentrale deler av kirkens egenart.
Vel er det så at Den katolske kirke forfekter svært konservative synspunkter på både familieliv, kjønnsroller og mellommenneskelige forhold slik at folk flest lever annerledes enn kirken forkynner. Men dette ser kirkens menn ut til å være innforstått med. Dette blir også tema i en senere bloggtekst. I denne sammenhengen noterer jeg meg denne konklusjonen: Mylderet av helgener, pavelige uttalelser og lokale tradisjoner innen Den katolske kirke gjør det svært vanskelig å finne rom for religiøs fundamentalisme.