Høstferie

Bildet: Inventus fotografert ubemerket på
Campo de' Fiori, Roma, mars 2010.
- - -
Denne fredags ettermiddagen er høstferien i gang i skolene på Østlandet. For meg som har tilbrakt tre firedeler av min yrkeskarriere i skolen, er høstferien en velkjent og innarbeidet sak, et innslag i arbeidsåret som alltid kommer beleilig og godt forberedt.
Min konversjon til Den katolske kirke finner sted den søndagen da høstferien slutter. Dette har jeg vært klar over i lang tid, og når jeg har vurdert om jeg skal eller ikke skal fortelle mine kolleger om den kommende begivenheten i mitt privatliv, har jeg visst at dersom det skulle sies, måtte det skje i dag, fredag før høstferien.
Jeg fortalte det. I all enkelhet ba jeg min overordnede på forhånd om å sette meg opp aller nederst på sakslista for morgenens personalmøte. Omsider ble det min tur, og jeg fortalte klart og greit at jeg konfirmeres katolsk og blir katolikk siste søndag i høstferien. Jeg avsluttet mitt korte innlegg med å invitere kollegene til ikke å være redde for å stille spørsmål og til å benytte mine nye kunnskaper som kilde innenfor RLE-faget. Til slutt takket jeg for at de lot meg fortelle dette, enda de i prinsippet ikke hadde hatt noe valg idet jeg fikk ordet av møteleder.
Det kom ingen umiddelbare kommentarer, men folk smilte mildt og svært respektfullt. Jeg tror det var akkurat så sterkt og privat at ingen fikk seg til å si mer om saken der og da. Umiddelbart etter møtet stoppet imidlertid en kollega meg i korridoren og spurte hvordan jeg skulle feire begivenheten, og hun ønsket meg på alle måter lykke til.
Da jeg dro fra jobben på ettermiddagen, ble jeg behørig ønsket alt godt neste søndag av en annen kollega. Disse tilbakemeldingene viste at beretningen sank inn, og jeg regner med at det i ettertid vil være lett å omgås temaet, både selve konversjonshandlingen og det å leve som katolikk i et postprotestantisk land.
Så nå er min høstferie innledet, og jeg er lettet over at jeg valgte åpenhet overfor mitt arbeidsmiljø. Forøvrig vil jeg henvise til innlegget "Globalt og privat" fra 9. september, der jeg foretok en grundig pro-et-contra-vurdering av det å snakke om konversjonen eller å holde den hellige handlingen for meg selv.

Gemütlichkeit

Mange ganger i de siste to årene har jeg latt meg forundre og begeistre over hendelser og episoder som har overgått enhver forventning og som ofte har opptrådt i stim innenfor en tidsbegrenset, intens periode.
Tirsdag 28. september 2010 ble en slik dag.
På forhånd har jeg latt bloggens lesere få innblikk i mine gjøremål i begynnelsen av denne uka, nemlig å delta i et seminar på fergen Color Magic, og at jeg håpet å få sjanse til å besøke en katolsk kirke under de fire timene med landligge i Kiel.
Dette ordnet seg uten problem. Før avreise hadde jeg tatt rede på hvor i sentrumsområdet det finnes katolske kirker. Da vi var kommet i land og noen av mine medreisende hadde funnet en utendørs ølservering, oppga jeg et påskudd for å vandre i vei på egen hånd.
Kanskje var det en seier for min målrettede organisering av formiddagen, og kanskje var det en triumf for min individualisme og særhet – eller var det kanskje begge deler? I hvert fall satt jeg i ro i St. Nikolaus-Kirche da kirkeklokkene i byen slo tolv.
Kirken var åpen og tom. Det var uendelig godt å bruke langsom tid der inne midlertidig fristilt fra det faglige og sosiale fellesskapet ved seminaret. Kirken virket moderne og var preget av tysk nøkternhet. Her rådet den Gemütlichkeit som er så typisk for tysk samhandling: En respektfull, korrekt og bare passe åpen holdning til omgivelsene for å kamuflere det alle vet, nemlig at det i siste instans er individet som er viktigst.
Den tyske, katolske St. Nikolaus-Kirche i Kiel oppsummerer denne velkjente Gemütlichkeit. Den femdelte altertavlen og de fjorten ganske store korsveibildene på langveggene taler direkte til den enkelte, men lar responsen foregå i det indre.

Kirkens eneste sidealter er viet Jomfru Maira og hennes rolle som sørgende mor, uttrykt i en liten kopi av Michelangelos Pietà fra Peterskirken i Roma. Jeg brukte en del tid ved dette sidealtereret.
På veien ut nappet jeg med meg et eksemplar av menighetsbladet og nikket broderlig til en dame som var på vei inn i kirken idet jeg var kommet ut. Hun nikket smilende tilbake.
I de neste minuttene tenkte jeg på hvilken form for fellesskap som i det lange løp betyr mest, enten den ordløse, nikkende og smilende forståelsen med den fremmede damen på vei inn i kirken etter meg, eller det ironisk glisende brorskapet med mine tørste medreisende som jeg gjenfant like etterpå, ikke helt utørst jeg heller. Relasjoner finnes i like stort antall og i like mange kvalitetsgrader som det finnes medmennesker.
- - -
Ja, jeg klarte å presse inn et kirkebesøk i lunsj- og landlovpausen under seminaret. En rekke mindre og ikke spesielt betydningsfulle observasjoner og opplevelser inntraff i timene som fulgte. Det vil føre for langt å spesifisere disse hendelsene, men samlet føyde de seg inn i rekken av merkverdige sammentreff som hendte meg denne dagen.
Under den offisielle avslutningen av seminarets fagdel noen timer senere, presterte jeg til og med å vinne en av sponsorgavene i gevinst samt selve hovedgevinsten, begge deler trukket helt tilfeldig blant seminarets 430 deltakere.
Hva mer kan en mann som jeg vente av en annerledes arbeidsdag? I betalt lunsjpause fikk jeg besøke en katolsk kirke, deretter observerte jeg folk og hendelser med et eget klarsyn, og til slutt vant jeg 2 verdifulle gevinster til min arbeidsplass i et lotteri der jeg hadde bidratt bare med mitt navnetrekk.
Tirsdag 28.09.10 ble dermed en av disse få dagene i livet da gavene fra Forsynet er så høyt hevet over forventningene at jeg bare må bøye kne i takknemlighet og undring.

Å hedre et bilde

Enda en gang er det den lille statuen av Vår Frue av Fátima slik den står i Mariakirken i Askim som innleder et innlegg på denne bloggen. Dette er forøvrig det nest siste i en sammenhengende rekke på i alt 10 innlegg om Jomfru Maria Guds Mor. Bildet ovenfor tok jeg så sent som i går, og det viser en litt annen vinkel og er dessuten litt skarpere i kontrastene enn forrige bilde, som bl.a. ble omtalt den 27. august.
Jeg har begynt å forholde meg til denne Maria-figuren som en reell avbildning av Maria selv. Det er tydelig at jeg ikke er alene om å innta en slik konkret holdning til figuren: Noen i menigheten sørger for at det alltid er friske blomster rundt figuren; på bildet fra i går står det faktisk noen orkideer rundt statuens sokkel.

Mest slående er imidlertid den langsomt voksende samlingen av rosenkranser som henger rundt Marias hender, som er samlet i bønn. På bildet til venstre er hendene med rosenkransene forstørret, og vi ser at fem eller seks rosenkranser er hengt rundt hendene, en from handling utført av troende og bedende katolikker fra Indre Østfold.
I begynnelsen, ved mine første besøk i kirken for snart 2 år siden, ble jeg litt forundret over å se denne spontane og personlige utsmykkingen av en detalj i kirkerommet. Senere ble jeg vàr at en ny rosenkrans var kommet på plass, og senere enda én og i sommer en til. Denne gavetildelingen har etterhvert imponert meg og gjort meg overbevist om at jeg på ingen måte er alene om troen på Den Hellige Jomfru her i lokalmiljøet.
Den katolske kirkes katekisme åpner tolerant for heder til helgenbilder ettersom det helt klart er den avbildede personen og ikke bildet som sådant som hederen tilkommer. Allerede i mitt blogginnlegg "Om å bli katolsk" i april i år gjorde jeg meg ferdig med tvil og spekulasjoner rundt dette temaet og siterte katekismen:
"For den ære som vises bildet, går til den som er avbildet, og den som ærer bildet, ærer den person som er fremstilt."
Dette synet på menneskers holdning til helgenbilder gjør det mulig å utføre avanserte symbolhandlinger. De som har skjenket en rosenkrans til Maria-figuren i min hjemlige kirke, har villet vise Den Hellige Jomfru en spesiell hengivenhet eller takknemlighet. I sin fromhet har de gjort dette under et besøk i kirken vel vitende om at Himmeldronningen, Maria Guds Mor, ser deres handling og oppfatter symbolikken.
Denne muligheten til å uttrykke sine innerste tanker gjennom symbolhandlinger gjør Kirken så menneskelig og folkekjær i mine øyne. Dette demonstrerer også Marias rolle som talsperson for alt det kvinnelige og moderlige i det guddommelige uttrykk. Hennes posisjon, om enn beskjeden i framtreden, er av aller største betydning, og hvordan dette har nedfelt seg i Kirkens totusenårige tradisjon vil være tema i det neste innlegget på denne bloggen.
"O clemens, o pia, o dulcis Virgo, Maria."

"Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria."

Gjester og vertskap

I forrige uke hadde pater Piotr gjester. De var sju personer fra Polen, alle ansatt ved offentlige og private ungdomsskoler i området rundt Katowice. Jeg snakket med dem etter messen forrige onsdag, etter fattig evne ettersom jeg kan enda mindre polsk enn det lille de kunne av engelsk. Ved hjelp av pateren fikk jeg formidlet en invitasjon til en omvisning på skolen hvor jeg jobber. Invitasjonen ble overraskende godt mottatt av de polske skolefolkene, og fredag kveld, for akkurat ei uke siden, møttes vi ved den lille barneskolen hvor jeg har jobbet i 10 år.
Vandringen gjennom gangarealene og innom enkelte klasserom gikk jevnt og rolig for seg. Gjestene var høflige og forsiktige og kommenterte det de så, med lavmælte kommentarer som jeg ikke hadde særlig utbytte av.
Innimellom observerte jeg i hvilken grad de var fortrolig med noe av den tekniske utrustningen. De var vel kjent med dataprosjektorer, men ikke vant til at lyset i klasserommene tennes automatisk ved hjelp av bevegelsessensor. Da de så stablene med lærebøker som lå klare til å ta imot elevene til første skoledag noen dager senere, ville de vite hvor mye foreldrene måtte betale for at elevene skulle få bruke alt utstyret. Da jeg ga til svar at alt er gratis og at det er forbudt etter Opplæringslova å ta betalt for noen som helst tjeneste i norsk grunnskole, ble de så forfjamset at de knapt klarte å stå oppreist. Derfor ilte jeg til med å si at elevene til gjengjeld må betale for å få melk og frukt på skolen, og at de må ha med egen matpakke til lunsj. Det hjalp litt på balansen for de polske gjestene.
En av dem bladde i en lærebok i faget RLE, "religion, livssyn og etikk". Bildene av Jesus på én side og Dalai Lama på en annen gjorde inntrykk, og jeg forsøkte å forklare hva faget går ut på.
Jeg fikk også i gang en enkel samtale om bruk av digitale medier og om innlevering av hjemmeoppgaver via Internett. Alle nikket gjenkjennende på hodet og trakk på skuldrene for å si at dette er da ikke noe særskilt, slik er det i polske skoler også, i hvert fall nå til dags. Først da jeg slo opp dørene til et av skolens mobile skap med tolv lekre, bærbare Lenovo PCer til elevenes disposisjon, gikk det et lengselsfullt sukk gjennom forsamlingen. Akkurat da så jeg meg selv utenfra og opplevde meg som den mest komiske av figurene i rommet: Dette sukket var hva jeg hadde ventet på hele tiden; såpass høyt rager min stolthet over standarden ved min arbeidsplass og såpass lavt ligger mine indikasjoner på kvalitet i skolemiljøet.
Omvisningen endte på personalrommet etter at gjestene hadde kikket misunnelig på lærernes arbeidsplasser og flirt av mitt kronisk uryddige kontor. Jeg serverte kaffe og Twist på lærerværelset og beklaget at jeg ikke hadde sørget for fløte til kaffen. Det spilte ingen rolle, ingen savnet fløten, men samtlige kikket forvirret rundt seg over kaffekoppene med et ord som ikke var til å ta feil av: "Cukier?" Sukker ja, det hadde jeg ikke tenkt på. En papirpose med det viktige tilbehøret ble funnet høyt oppe i et skap, og dermed var serveringen reddet. Twisten var det ingen som brydde seg om før all kaffen var drukket opp.
Jeg vet ikke hvem som lærte mest om hvem forrige fredagskveld. De var sju polakker og jeg var enslig nordmann. Kanskje lærte jeg sju ganger så mye som de, og kanskje vil jeg huske denne lille skolevisitten sju ganger bedre. Det var en vel anvendt kveldsstund, ingen tvil.

Nytelser

Med stor innlevelse leser jeg for tiden Aage Haukens fornøyelige kriminalroman "Den dypfryste pateren", som jeg nevnte i blogginnlegget for to dager siden. Boka er så underholdende at jeg ikke klarer å vente med å sitere et utsagn jeg leste i går kveld.
Handlingen i romanen utspilles blant munker i et karmelittkloster i Oslo. Det er to leire blant de 11 munkene, nemlig de italienske, som utgjør de opprinnelige beboerne i klosteret, og de norske, som alle har konvertert til katolisismen og drar meg seg norske holdninger. Mellom disse to gruppene hersker betydelig kulturell uenighet om mat og drikke, litteratur og teologi, omgangsform og atferd.
I en samtale der en av de italienske munkene uttaler seg om den norske pateren som, helt i tråd med romanens tittel, blir funnet død og nedfryst, sier italieneren:

"Han røker ikke, han drikker ikke, han lever som et dyr!"

Utsagnet fikk meg til å humre høyere enn alminnelig. Karakteristikken av den strenge pater Ansgar i boka forteller mye om hva den italienske pateren på sin side betrakter som forutsetninger for å leve et menneskeverdig liv.
I en annen scene lar Aage Hauken en annen italiensk pater fortelle en norsk novise i klosteret om katolisismen på grunnlag av forholdet til mat:

"Katolisismen kommer til oss nedenfra, ikke ovenfra - innenfra, ikke utenfra. Den hellige messe er typisk nok et måltid. Meditasjon og bønn kommer i annen omgang, som en følge av dette. Men først av alt kommer vin og brød."

Det er ingen grunn til å legge skjul på at denne pedagogiske framstillingen som romanforfatter Hauken har latt smyge inn i "Den dypfryste pateren", gjør inntrykk på meg. Jeg er klar over at et utsagn av denne typen ikke behøver å ha støtte i noe bredt lag av italienske katolikker, men når det først er nevnt, er det grunn til å tro at synet har sine representanter. Det fascinerer meg, og jeg gleder meg over det som framstillingen innebærer, nemlig en anledning til å se bordets gleder som et symbol på det som katolsk tro handler om.
Hver gang jeg har sett tegn på at katolikker omgås landbruksprodukter som øl og vin like selvfølgelig som de omgås korn og grønnsaker, har jeg gledet meg over det og tenkt på min ungdoms strenge pietistmiljø der totalavhold i forhold til alkohol var et frelsesspørsmål. Nå derimot, etter å ha klart å trenge et lite stykke ned i katolsk mentalitet, ser jeg at koblingen mellom avhold og frelse faktisk er ubibelsk.
Jeg trengte ikke nødvendigvis Aage Haukens roman for å få bekreftet adgangen til å glede seg over mat og drikke, men det gjorde gleden litt større og litt mer løssluppen. I kveld tror jeg sannelig jeg skal tenne en sigar også!
- - -
Bildet øverst: Et glass ouzo klart til å nytes på en gresk restaurant i Nyköping, Sverige.

Solheim har sagt det!

I dagens Aftenposten står det en kronikk med en heller oppsiktsvekkende tittel:

Ta Gud alvorlig

Les eventuelt artikkelen her.

Tittelen er i seg selv oppsiktsvekkende; det er ikke ofte en seriøs avis kommer med en så direkte oppfordring knyttet til Gud Fader. Desto mer oppsiktsvekkende er at tittelen og kronikken er forfattet av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, en av SVs representanter i regjeringen og en forhenværende leder av sitt parti.

Mitt behov for å være orientert om samtiden har preget hele mitt voksne liv. Derfor har jeg fulgt Erik Solheim på avstand fra han steg opp av folkedypet som en profilert partisekretær på begynnelsen av 1980-tallet, en intellektuell radikaler, en tidstypisk SVer i slutten av 20-årene. Solheim var alltid alvorlig og alltid behersket og saklig, men veldig ivrig etter å få fram sakens alle aspekter når han fikk uttale seg i mediene.

Et par år senere ble han valgt til partileder i SV, dette smått ytterliggående partiet som i 1980-tallets valg fikk slåss mer mot sperregrensen enn mot sine politiske motstandere. Solheim stilte i stadig nye gensere, lærte seg å smile til kamera og vant popularitet.

Da hjørnesteinsbedriften Viking Dekk i Askim ble nedlagt i 1992, var Solheim den partilederen som var flest ganger i lille Askim og talte lokalsamfunnets sak - til tross for at hans parti var imot bilisme, som i sin tur var så avhengig av Viking Dekks produkter. Erik Solheim holdt drømmen og håpet ved like i Askim helt til virkeligheten tok knekken på begge deler - og på Viking Dekk.

Det er en minister jeg har spesiell respekt for som i dag har skrevet en innsiktsfull kronikk i Aftenposten. Han maner til aktelse og forsiktighet i alt bistandsarbeid i andre land fordi religionens betydning må forventes å være ukjent for norske bistandsarbeidere og utviklingseksperter, men den rollen religionen spiller, må tas på alvor om man ønsker gode resultater av bistands- og utviklingsarbeid. Dette er budskapet i utviklingsministerens artikkel.

Han kunne ha valgt en annen tittel. Han kunne ha kalt artikkelen "Religionene må tas på alvor" eller "Folks trosliv må ikke undervurderes". Erik Solheim uttrykker seg imildertid ikke slik i dagens Aftenposten. Han går til sakens kjerne, nemlig Gud i den vide forstand som omfatter de fleste gudsbegreper i verdens religioner, og han bruker uten omsvøp imperativformen: "Ta Gud alvorlig".

Det eneste som mangler, er et utropstegn etter oppfordringen. Jeg måtte kikke et par ganger ekstra da jeg leste denne tittelen over bildet av den kortluggede Solheim. Det var virkelig han som hadde skrevet kronikken, og dermed må det også ha vært han som formulerte overskriften. Artikkelen kunne ha handlet om mye annet enn det den lange teksten behandler. Tittelen vekker assosiasjoner hinsides det som er kronikkens tema, og budskapet i tittelen isolert sett ligger relativt fjernt fra det vi fra før vil forbinde med den gode SV-ministeren.

Derfor var det ytterst hyggelig og oppmuntrende, det var gledelig og utfordrende å ta Solheims overskrift inn over seg i en mild lettelse over den personlige vinklingen som tittelen uttrykker: Nå har også han skjønt det!

Ta Gud alvorlig!

Kirkelig smil

I Skärhamn på øya Tjörn, 5 mil nord for Göteborg, finner vi denne kirken med en litt spesiell fasadedekorasjon. Kirken tilhører den lokale menigheten av Svenska Kyrkan, Sveriges evangelisk-lutherske folkekirke. I midten av juni hvert år innledes sommersesongen med at to sorte rør henges parallelt på kirkeveggen, og meningen er akkurat hva det ser ut som: "En öppen kyrka som med ett leende välkomnar var och en." Dette ble opplyst oss av en hyggelig vertinne i den sommeråpne kirken.
Høyt over den hektiske båthavnen i Skärhamn kneiser den hvite kirken med den smilende fasaden ut mot havet, som en godmodig havn i havnen eller, om man vil, som et klovnefjes. Jeg avstår fra å komme med synspunkter - døm selv!

Neste kunde

Som dagligvarekonsument handler jeg regelmessig både i Norge og Sverige, og jeg tror jeg liker denne aktiviteten bedre enn det som er vanlig mannfolk flest. Svært ofte gis det tilstrekkelig med tid i kassakø til å observere og gjøre seg refleksjoner omkring folk og folks atferd, selv ved noe så banalt som avslutningen av en runde med dagligvareinnkjøp.
I kassakøer der både nordmenn og svensker er blant kundene, inntrer en ulikhet i atferden som ikke er helt uten betydning. Forskjellen kommer til uttrykk i bruken av de prismeformede stavene som kan eller bør legges på transportbåndet som skille mellom to kunders samling av varer til betaling. Stavene gir kassaoperatøren utvetydig, ikkeverbal beskjed om at siste vare i et innkjøp har passert strekkodeskanneren slik at prisene kan summeres og sluttsummen oppgis til kunden.
Svenske kunder er ofte flinke til å bruke disse stavene og legger dem alltid på transportbåndet etter sine egne varer.
Nordmenn derimot, griper etter skillestaven først og fremst for å vise hvor forrige kundes varer opphører og ens egne begynner. Vi kan da gå ut fra at også forrige kunde var norsk ettersom vedkommende ikke selv la skillestaven på plass etter sin siste vare.
Det er slående hvor konsekvent denne forskjellen mellom svenske og norske kunder inntreffer, og det er ganske pussig å observere hvor ivrige nordmennene er til å vise hvor deres egne varer begynner; det er som om de har et panisk forhold til risikoen for å måtte betale for en vare som forrige kunde har plukket med seg.
Svenskene derimot, viser med stor trygghet hvor slutten på deres egen varehaug befinner seg og signaliserer dermed at her opphører det som jeg trenger og vil betale for; værsågod neste!
De norske kundenes underliggende holdning viser, som kontrast til den svenske, at de tar ansvar for å skille forrige kundes varer fra sine egne, men neste kundes overtakelse av transportbåndet tar de overhodet intet ansvar for.
Det er alltid en fare for å trekke slike hverdagslige detaljer for langt i kulturanalytisk signifikans, men det er samtidig også en fare for å være overdrevent forsiktig med nettopp dette.
Jeg tror forskjellen mellom norske og svenske forbrukeres anvendelse av dagligvarebutikkenes skillestaver ved kassabåndet viser fruktene av to ulike former for oppdragelse, to ulike grunnsyn på enkeltmenneskets ansvar i forhold til sine medmennesker, to forskjellige grader av høflighet.
Det ligger i så fall i sakens natur at jeg personlig har langt mer sans for svensk praksis, der man ikke ser det som noen skam å vise hensyn og ansvar for den som kommer som nestemann i køen.
Selv dette kan vi trekke mye lenger i symbolikk og situasjonstolkning, men jeg for min del stanser refleksjonene her og nøyer meg med å være en norsk forbruker som, til forskjell fra de fleste av mine landsmenn, passer på å legge skillestaven på plass etter min siste vare hver gang jeg er i butikken.

Ikke det?

Bergen i solskinn må være den mest sjarmerende plass på jorden. Jeg har opplevd byen på denne måten i 3 sammenhengende dager, og dette må nesten være en rekord i mangel på nedbør der i byen. Det var en utsøkt fornøyelse fra begynnelse til slutt!
Med min dragning mot Den katolske kirke generelt og på søndager i messetiden spesielt kastet jeg nok en del blikk opp mot tårnet på St. Paul kirke, som er synlig fra store deler av Bergen sentrum. Dessuten visste jeg ut fra kirkens nettsider at det på søndag skulle være feiring av Kristi Legemesfest. En prosesjon inngikk i festplanene, og jeg visste at dette var noe av det mest folkelige og tiltrekkende ved Kirkens markeringer gjennom kirkeåret, en av de tingene ved Kirken som gjorde meg mest nysgjerrig før jeg våget å stige innenfor.
I dag, dagen etter Kristi Legemsfest, ligger det en praktfull og innholdsrik bildeserie ute som viser både oppslutningen og handlingene under prosesjonen i går. Jeg var ikke der, ikke engang i nærheten, og jeg synes jeg hører venner og kjente, blogglesere og støttespillere utbryte: "Ikke det?"
Det slår meg samtidig hvor ofte man - eller i hvert fall jeg - er nødt til å være et annet sted enn der jeg helst vil. En del av søndagen tilbrakte jeg på Fløybanen, Fløyen, utserveringen ved Fløykiosken og på de ubarmhjertig bratte Fløyensvingene ned til byen. Der har jeg nemlig aldri vært tidligere, ikke noen gang, og igjen kan folk utbryte: "Ikke det?"
Festspillene foregår fremdeles, noe som var merkbart over hele byen. Faner og plakater fortalte overtydelig hva som foregikk, og fra en knallgul campingvogn på Torgalmenningen ble det solgt billetter til de storslagne konsertene. Vi var ikke der, vi kjøpte ikke en eneste billett.
"Ikke det?"
Nei, det gjorde vi ikke, men vi sto rett bak en av celebritetene, fiolinisten Elise Båtnes, i kafeteriakø, og vi spiste frokost på hotellet side om side med Øystein "Knutsen" Dolmen. De var som oss begge to, når de ikke sto på scenen.
Vi hadde en annen målsetting med turen til Bergen; eller rettere: Vi hadde vår egen målsetting med turen til Bergen denne gang som hver gang ellers. Jeg beklager på én måte at jeg gikk glipp av den feststemte, katolske prosesjonen fra Johanneskirken til St. Paul, men det var noe annet jeg skulle gjøre denne gangen.
Dessuten er jeg ennå ikke helt komfortabel med så spesielle - jeg vil nesten si: sære - arrangement i katolsk regi.
"Ikke det?"
Nei, foreløpig har jeg til gode å delta i slikt, men målet er jo å få det til å passe slik at jeg også får del i denne erfaringen. Den 14. august kommer en ny sjanse: Prosesjon til ære for Den hellige Maria, Guds mor, i Oslo av alle steder. Det føles mer OK å forsøke seg på noe nytt i et miljø der jeg kanskje kjenner en deltaker eller to. Dessuten er jeg ikke fullverdig katolikk ennå - ja, ikke 14. august heller for den saks skyld.
"Ikke det?"
Det har vært tema på denne bloggen mange ganger de siste ti månedene at min konversjon forhåpentligvis kan finne sted den 10. oktober. Det er ennå drøyt 4 måneder til. Jeg trenger ikke å ha opplevd alt det innebærer å være katolikk før den tid. Det skal gjenstå en god del til min framtid som katolikk også. Derfor har jeg ingen tunge tanker over å ha gjort noe annet i Bergen enn å delta i feiringen av Kristi Legemsfest.
Dersom noen også her vil utbryte "Ikke det?", må jeg bare si at en del ting må vi velge selv. Enkelte ting er vi nødt til å velge bort. Det handler om å kunne prioritere, en nødvendig ferdighet i vår hektiske og tilbudsrike tid. Jeg hadde en fortreffelig helg i Bergen og vet at jeg bidro til andres utbytte av dagene. Også dette er en betydningsfull gjerning for et katolsk medmenneske.

Hverdagsbetraktninger

Den ganske uvanlige teksten som lå her i et par døgn, har vist seg å være problematisk. Jeg forsøkte å slå hull i veggen mellom Internetts virtuelle verden og virkeligheten. Strømmen av informasjon begge veier medførte problemer. Teksten er derfor fjernet av hensyn til personer jeg kjenner. Det er beklagelig, men samtidig en bekreftelse på informasjonsflytens sykdom slik det opprinnelige innlegget skulle vise.

Søndagsbetraktninger

Det har vært en god søndag. Vel, den er ennå ikke over, men en så stor del av dagen er nå tilbakelagt at det er trygt å si at søndagen har vært god.

Messen i Sancta Maria kirke i Askim startet en halvtime seinere enn vanlig i dag fordi pater Piotr skulle feire messe med første kommunion i Sanct Mikael kirke i Moss før messen i Askim. Utsettelsen på en halvtime var bare såvidt nok; klokka var tre minutter over annonsert tid da pateren ruslet opp gjennom kirken i sin svarte kappe fra Oblatfedrene og med kofferten i hånda, klar for å skifte til messehakel i sakristiet.
Messen var som vanlig svært godt besøkt, og vi hilste på folk som vi kjenner fra før eller som vi er blitt kjent med nylig. Min kjære og jeg rakk å ta en times spasertur rundt Moen, Ravinedalen og Løken før vi ankom messen til fots, litt varme, men svært opplagte.
Søndagens messe ble til velsignelse og oppbyggelse for oss, og det var godt å være der sammen, selv om det er bare jeg av oss to som har funnet det maktpåliggende å fullføre vandringen ved å konvertere til Den katolske kirke. Gleden og undringen over mysteriene i den katolske messen deler vi uansett.
De siste dagene er jeg blitt mer opptatt enn før av hva som gjør at folk vil profilere seg og sitt privatliv på nettet. Dette er blitt til en hverdagsbetraktning, men ettersom jeg starter å skrive om dette på en søndag, blir det også en søndagsbetraktning.
Undringen over folks formidlingsbehov startet sist torsdag, og jeg trekker selvsagt mitt eget uttrykksbehov, synliggjort i denne bloggen, med i betraktningen. Sist torsdag presenterte nemlig lokalavisen her, Smaalenenes Avis, noen lokale størrelser innen interiør og design. Et av intervjuobjektene er en dame som bor i samme gate som jeg, bare 150 meter unna. Hun fortalte om sin lidenskap for gamle ting som kan pusses opp med enkle midler og benyttes til å skape atmosfære og skjønnhet i et hjem. Denne kvinnen skriver en blogg om sin lidenskap for interiør, og bloggens adresse var, utrolig nok, oppgitt i intervjuet.
Jeg besøkte bloggen hennes og tenkte at her er vi nærmest bloggerkolleger i samme gate, vi har noe felles. Akkurat på det punktet følte jeg imidlertid at jeg hadde bommet etter at jeg hadde skaffet meg innblikk i hva hennes blogg handler om. Det er ikke så mye tekst i blogginnleggene hennes, men desto flere bilder. Bloggeren kaller seg Heidi, forøvrig helt i samsvar med Folkeregisterets oppføring i feltet Fornavn, og i dag har Heidi blogget om inngangsdøren til det eldre og vakkert renoverte huset hun bor i. Hun skriver blant annet:


"Vi lurer på om noen har et godt tips til oss angående denne døren.
Den er blitt stygg og slitt etter bare noen få års bruk,vi har også lyst til å bytte farge til sort.
Er det noen som kjenner til et lakkerings sted som utfører en sånn jobb(Østfold/Akershus)? Tror vel sprøyte lakkering blir det beste resultatet ,istedenfor annen type maling."

Innlegget kan leses i sin helhet (det er ikke så mye mer enn det siterte), og et bilde av den stygge og slitte døren studeres på bloggens adresse: heidamen.blogspot.com/
Jeg lurer på om det er noen nevneverdig, teoretisk forskjell mellom Heidi og meg når vi betrakter våre behov for å fortelle samtlige av verdens norsktalende mennesker om våre interesser, våre mål i livet og de sakene vi engasjerer oss i på fritiden. Er det noen kvalitativ forskjell mellom å skrive om å bli katolsk og å skrive om "sprøyte lakkering" av boligens inngangsdør - så lenge begge deler gir mening og verdi i den skrivendes liv?
Både Heidi og jeg liker at vår blogg blir lest og kommentert, og vi opererer begge med så lite av vår identitet skjult at en hvilken som helst kreativ nettsøker vil kunne avdekke det lille vi skjuler, etter få minutters googling. Vi viser gjerne fram bilder av steder vi har vært, ting vi eier eller huset hvor vi bor.
Den virkelig viktige forskjellen mellom Heidis blogg "Charm Design" og "Banker på Pavens port" finnes verken i innholdet, i rettskrivningen eller i bloggerengasjementet, men ene og alene i besøkstallene. Dette er det eneste som betyr noe på dynamiske Internettsider. Mine såvidt over 300 blogginnlegg har hatt 12.129 besøk. Heidis blogg derimot, med sine 165 innlegg skrevet over noe lenger tid enn mine 300, har i dette øyeblikk hatt 116.651 besøk. Kanskje passerer bloggen 117.000 i løpet av denne kvelden.
Ett hundre og sytten tusen! Det skulle bety at for hver nordmann som liker å lese om tilnærming til Den katolske kirke, finnes det 17,6 (*) som heller vi lese om "sprøyte lakkering" av gamle ting.
Jeg kommer ikke til å fortelle Heidi eller noen annen beboer her i gata at jeg skriver blogg. Jeg kommer heller ikke til å fortelle henne at jeg har besøkt "Charm Design". Jeg kommer derimot, de neste gangene hun kjører forbi huset mitt på vei ut eller hjem, til å kikke litt ekstra etter henne for å se om jeg kan forstå hva det er i hennes liv og engasjement som tiltrekker så mange interesserte, nemlig ett hundre og sytten tusen.
Det er klikkene som teller. Det kommer også morgendagens betraktning til å handle om, og det blir en hverdagsbetraktning.
Les ellers om igjen mitt innlegg om "Internettkatolikker"!
- - -
* 17,6 = differansen i forholdet mellom antall besøk pr. innlegg på de to omtalte bloggene.

Mattiasdagen

Det er over 10 måneder siden jeg fant ut at Den hellige Mattias, apostelen som ble valgt til å erstatte Judas Iskariot, kunne egne seg godt som min spesielle helgen ved min konversjon. Jeg har langt på vei håndtert St. Mattias slik jeg har oppfattet at pateren ønsker at konfirmantene skal gjøre i sine forberedelser til fermingens sakrament: Satt meg inn i den helliges bakgrunn og livsførsel, grunnet på hans eksempel for mitt liv, forholdt meg til de omstendighetene han er skyttshelgen for, og henvendt meg til ham og bedt om forbønn.
I flere innlegg her på bloggen har jeg nevnt St. Mattias, og jeg opplever å ha fått et forhold til mannen, enda det er så ufattelig lenge siden han levde, og enda vi ikke har noen entydig opplysning om hans død.
Det later riktignok til at han led martyrdøden. Noen hevder at han ble steinet og deretter halshogd, andre kilder mener at han ble korsfestet og drept med lanse. Ifølge katolsk.no døde han ca år 63 e.Kr. mens helgenlistene på saints.sqpn.com fastslår hans død til år 80.
Som om ikke omstendighetene rundt Mattias' bortgang er usikre nok - skjønt de samstemt vitner om en voldsom og blodig død - er det atskillig tvil rundt restene av et apokryft skrift der Mattias sammen med apostelen Andreas skal ha fått nedskrevet en beretning om sitt opphold i en by med menneskeetere. Kilden til dette skriftet skal være høyst usikker ifølge oppslagsverket newadvent.org - heldigvis, får vi nesten si etter å ha kastet et blikk på innholdet i skriftet.
Når jeg oppsummerer litt av det jeg har funnet om St. Mattias i de ovenstående avsnittene, blir jeg ganske henrykt over å få lov til å leve i en tid og en situasjon der Internett er uinnskrenket tilgjengelig. Hva hadde jeg klart å finne ut om St. Mattias for 25 år siden? Og hvor troverdig og overprøvbart ville materialet ha vært?
Vel, denne lille omveien innom begeistringen over Internetts informasjonsrikdom viser bare at jeg er en gammel mann tross alt.
Nå i dag skriver vi 11. mai 2010, og jeg har sett av listen over minnedager på katolsk.no at det er 3 dager igjen til minnedagen for St. Mattias den 14. mai. Først og fremst konstaterer vi at Mattias ble feiret den 24. februar helt fram til 1969. Denne dagen ble kalt Mattismesse i den norske, førreformatoriske primstaven. Østkirken minnes St. Mattias den 9. august.
Det jeg nå lurer på, er hvorvidt katolikker her i Nord-Europa feirer eller minnes sine skytshelgener. Jeg kjenner ingen katolikker så nært at jeg har hørt dem snakke om markering av helgeners minnedager. Ettersom jeg har forholdt meg til St. Mattias og det han står for, helt siden starten på sommeren i fjor, kunne jeg godt tenke meg å markere den 14. mai på et vis, om ikke annet så for min egen del.
Kanskje er dette det viktigste svaret på min undring: Hvordan andre katolikker minnes og feirer sine helgener er opp til dem selv. Det er god katolsk tradisjon og praksis å utføre symbolhandlinger. Jeg tror virkelig at jeg skal forberede den 14. mai på en litt særskilt måte. Vi har flaggstang i hagen, men jeg kommer ikke til å heise flagget, det ville helt klart vært over grensen. Derimot kunne jeg tenke meg å lage en liten, særpreget, symbolsk montasje på et sentralt sted i stua og tenne noen lys til ære for Den hellige Mattias, min egen skytshelgen. Jeg har en idé om hvordan dette kan ta seg ut, og blir det vellykket, kan jeg i ettertid presentere et par bilder fra min høyst private Mattias-feiring her i Askim. Forøvrig tar jeg svært gjerne imot tips, hint, forslag og veiledning i kommentarfeltet dersom andre har meninger om hvorvidt og eventuelt hvordan helgener kan minnes på en uttrykksfull måte i et privat hjem.
- - -
Bildet nederst: Loddtrekningen om Judas' etterfølger.

AFB

Bildet: Gjølsjøen i Marker kommune, Østfold.
- - -
Det har ikke på noe tidspunkt vært et poeng på denne bloggen å framheve det lokale næringslivet i den delen av landet der denne bloggen skapes. Forrige innlegg representerte et unntak som kanskje markerer en ny trend her hvor det ellers bankes ivrig på Pavens port.
Forrige innlegg inneholdt nemlig en lett sleivete henvisning til bedriften Helly Hansen, som har sin opprinnelse i Moss. Nå er Moss utvilsomt en by i Østfold, men kanskje ikke den byen man trakter etter å slå på stortromma for.
Indre Østfold derimot, med de koselige småbyene Mysen og Askim, venter tålmodig på et talerør med hele Jorden som nedslagsfelt. Her finnes en rekke tradisjonsrike småbedrifter, nisjenæringer, som har bitt seg fast og nyter uinnskrenket lojalitet hos lokalbefolkningen.
I dag ønsker jeg å slå et slag for Askim Frukt- og Bærpresseri, AFB. Bedriften holder til i egne lokaler nær riksvei 128, som fram til 2006 var E18 gjennom Askim. Beliggenheten er nede i et dalsøkk like utenfor tettbebyggelsen. Området nede i den slake dalbunnen kalles lokalt for Hurrahølet, og opprinnelsen til dette navnet er en gåte med like mange svar som det finnes innbyggere i Askim - forøvrig 14.864 (jfr. Wikipedia).
Askim Frukt- og Bærpresseri har en ganske unik forretningsidé. Her foredles lokale hageeieres produkter til syltetøy, fruktgelé, fruktsaft, matolje, cider og vinsaft. Råvareleverandørene kan kjøpe tilbake de foredlede produktene til gunstige priser. Leverer man f.eks. 50 kg epler, får man en kvittering som noen dager eller uker senere brukes ved kjøp av saft eller gelé. Den innleverte mengden går til fradrag i prisen. Det er mulig å dele opp en kvittering ved f.eks. å kjøpe ut en 30-litersdunk med vinsaft, noe som representerer 22 kg epler. Resten av det man har innlevert, blir stående på kvitteringen til bruk ved kjøp av andre epleprodukter på et senere tidspunkt.
Det er genialt!
AFB selger sin rapsolje i Meny-kjedens butikker i Østfold, en salgsavtale AFB visstnok har betalt et sekssifret beløp for. Forøvrig selges de fleste produktene ved personlig oppmøte på bedriften.
Det er høyst personlige grunner til at jeg setter slik pris på AFB. Det dreier seg om vinsaftene. Det er her jeg hver høst innleder mitt eget vinunder ved innkjøp av 30 liter vinsaft av enten kirsebær eller plomme, basert på innlevering fra egen hage, naturligvis. Det koster under kr 400 å fylle en 30 liters vinballong som jeg tar med tom hjemmefra. Den får plass i fyrrommet i underetasjen. Etter ei snau uke tapper jeg en del av vinsaften i en stor kjele og rører ut 3 kg sukker, slik det står på en lapp med bruksanvisning som følger leveransen. Deretter helles den sukrede saften tilbake på vinballongen, og det er bare å følge med og vente.
Underet starter gjerne i begynnelsen av september. Når adventstiden innledes 3 måneder senere, er det klart for å stikke om vinen til en annen ballong og kaste bunnfallet fra den opprinnelige ballongen. Her står så 30 liter klar, velsmakende, fruktig dessertvin klar til bruk!
Det er alltid en glede i adventstiden å smake det første glasset rett fra heverten. Kanskje ikke en frukt av vintreeet, men av et annet tre og definitivt av menneskers arbeid. Produktet fra AFB holder mål på alle vis, det er fullt lovlig, og det er virksomt. Det blir hetvinstyrke på den ferdige vinen, og folk i Indre Østfold har gjennom egne og venners erfaringer lært seg å respektere effekten av vinene fra AFB. Slik er måtehold en helt nødvendig dyd i omgangen med de ferdiggjærede vinene fra AFB. Derfor konstaterer jeg med glede og takknemlighet at jeg som katolikk kommer til å fortsette som kunde av hele sortementet ved Askim Frukt- og Bærpresseri - også vinsaftene.

Bibelske referanser - noen morsomme episoder

Bildet: Kanskje lite johannesbrød å finne på markedet i Riga, men veldig mye annet godt!
- - -
I den nettopp avsluttede serien om bannskap her på denne bloggen har jeg gjennomgått de sosiale konsekvensene av å bruke vulgært språk til daglig. Innlegget jeg nå begynner på, er egentlig ingen videreføring av dette, men det er beslektet. Dette innlegget handler nemlig om at språklige begreper er symboler på samme måten som bilder eller statuer. Ord kan representere en bibelsk person eller et religiøst fenomen på samme måten som et helgenbilde, slik jeg beskrev i innlegget "Om å bli katolsk" for vel 3 uker siden, og det underlige er at jeg har opplevd en slik representativ oppfatning av bibelske begreper i høyst protestantisk sammenheng.
Kanskje ikke så underlig, ettersom protestantene legger mye, mye mer vekt på ord enn bilder og figurative symboler.
Jeg husker f.eks. hvordan en guttegjeng av oss 16-20-åringer på bedehuset på midten av 1970-tallet etterhvert ble så gode på å sitere Bibelen at vi oss imellom kunne gjøre det i høyst ikke-oppbyggelige, sjargongpregede sammenhenger. Vi husket godt Matt. 28,6: "Han er ikke her, han er opstanden." Slik het det i vår bibeloversettelse fra 1930. Begynnelsen på dette bibelverset er anvendelig oftere enn man skulle tro. Når noen kom og spurte oss hvor en av de andre guttene befant seg, kunne vi med største letthet svare: "Han er ikke her; han er vel ikke...?" - og på den måten antydet vi at ordet "opstanden" kunne være fortsettelsen på setningen.
De kristelige og jomfruelige jentene i ungdomsgjengen likte veldig dårlig at vi brukte halve bibelsitater på denne måten. Selv hadde vi stor humor med denne kommunikative sporten, og etterhvert ble det nærmest en konkurranse i å finne de mest intrikate bibelstedene å bruke i slike hverdagslige sammenhenger. En nerdeøvelse vil jeg si nå i våre dager, men på sitt vis utviklende og i hvert fall sosialt for 35 år siden.
En par ganger husker jeg min far gjorde bruk av bibelske referanser på samme måten. Dette skjedde faktisk tidligere; det må ha vært på slutten av 1960-tallet, og selv var jeg for ung til å forstå sammenhengen, men jeg husket hendelsene og forsto min mors hoderystende engstelse på et langt senere tidspunkt.
Den ene hendelsen av denne typen fant sted en sommerdag da vi satt ved kjøkkenbordet og spiste middag. Det var varmt ute, og vi hadde vinduet åpent. Fruen i nabohuset het Marta og var en driftig dame som holdt hele storfamilien under stramt regime, enten det gjaldt hennes drikkfeldige ektemann, de to sleivete sønnene, de alltid slitne svigerdøtrene eller barnebarna.
Mens vi satt og spiste på vårt kjøkken denne dagen, hørte vi Marta skjelle og smelle på de håpløse familiemedlemmene, og kjeftingen hennes begynte å virke forstyrrende på måltidet inne hos oss. Da sier min far stillferdig ved bordet vårt: "Marta, Marta...."
Allerede da lød uttrykket kjent hos meg, og bare noen få år senere ble jeg fortrolig med utsagnet fra Jesu munn i Luk. 10,41: "Marta, Marta, du gjør deg strev og uro med mange ting..."
Det jeg imidlertid ikke forsto, var hvorfor min pietistisk oppskremte mor reagerte med samme fnysende lyd som hun brukte når hun hørte noen banne. Jeg forstår det nå, men før jeg sier mer om det, vil jeg fortelle enda en historie om min milde, gode fars bibelske slagferdighet:
I et av nabohusene bodde en gutt som het Tom. Alle visste at han var sønnesønn av en bakermester som het Johannes. Dette var en godt kjent forbindelse på tettstedet utenfor Fredrikstad, for bakere var en viktig yrkesgruppe som det ikke var så mange av.
En dag drev Tom og jeg og lekte utenfor huset vårt da faren min kom ut for å slå plenen. Da han fikk se Tom, sa han: "Hei Tom! Har du fått noe johannesbrød i det siste, da?"
Min mor var ute på terrassen akkurat da og hørte spørsmålet. Fra henne hørte jeg den samme fnysingen kombinert med en diskret hysjing overfor min far. Jeg var 10 år gammel og forsto egentlig ingenting av min fars ustyrtelig morsomme vits basert på navnelikhet: Johannesbrød er som kjent en belgfrukt på trær som vokser i mange land lenger sør, bl.a. langs det indre Middelhav. At navnet høres ut som brød bakt av Johannes - samme navn som min venn Toms bestefar, som var baker - var en lynkjapp kobling som min far må ha gjort der og da.
Det underlige i situasjonen var at min mor fnyste. Navnet johannesbrød er norsk for en belgfrukt fra veksten Ceratonia siliqua ifølge Store norske leksikon, og navnet stammer visstnok fra en forestilling om at Johannes Døperen skal ha livnært seg på disse belgfruktene i ørkenen.
Johannes døperen er altså den bibelske forbindelsen til johannesbrød. Dette må mine foreldre ha visst den gangen på 1960-tallet, lenge før de selv begynte å reise til Hellas og Spania og fikk se fruktene med egne øyne. Den tradisjonelle referansen til Johannes Døperen som ligger iboende i navnet johannesbrød, var mer enn nok til å framkalle min mors anstendige redsel for misbruk av bibelsk symbolikk.
Jeg slutter ikke å forundre meg over alt som disse historiene inneholder: Utstrakt bruk av felles kjennskap til bibelske formuleringer og referanser; angsten for å misbruke symbolverdien i slike uttrykk; humoren som det uunngåelig framkaller hos dem som forstår tankerekken tilbake til kilden; respekten for alt som hører med i Bibelen uten å tilhøre vår hverdag.
Dette er en type folkelig kjennskap til bibelsk og kirkelig uttrykksmåte på linje med fornorskningen hokus pokus etter det latinske Hoc est corpus meum fra Den eukaristiske bønn. Den folkelige overtakelse av slike uttrykk er for alltid preget av respekt, tross alt. Oppfatningen om at elementet som et uttrykk betegner eller gir navn til, er til stede der uttrykket nevnes, sitter dypt i folkesjelen.

Et oppgjør med språkføringen (4)

Språket – det er meg
En persons språkføring kan være en svært personlig sak dersom den er valgt bevisst og ut fra ideelle motiver. En person som flytter fra ett sted i landet til et annet, vil måtte velge sin framtidige dialekt ved enten å beholde dialekten han eller hun har vokst opp med, lære seg det nye bostedets dialekt eller slå om til et mer eller mindre nøytralt bokmål eller nynorsk – i den grad slikt finnes. Jeg for min del, som flyttet fra regionen for den beryktede Fredrikstad-dialekten for over 30 år siden, har langt på vei valgt den siste varianten.
Den som leser mye litteratur, vil få sitt språk påvirket og kan få et større ordforråd i dagligtalen enn folk som nøyer seg med å lese lokalavisen. Folk med teoretisk utdannelse vil ofte uttrykke seg mer variert og presist enn andre, men selv dette er et valg ut fra hva slags språk man ønsker å framstå med. Språket kan si en hel del om en persons identitet.
Slik også med bruk av vulgarismer i dagligtalen. De som konsekvent unngår bruk av kraftuttrykk, kan komme til å framstå som både dannet og kjedelig, korrekt og religiøs, sindig og upersonlig. Bedømmingen av hva slags person man er, vil i stor grad henge sammen med både atferd, klesdrakt og valg av samtaletemaer – kort sagt en lang rekke ikke-verbale eller supraverbale trekk.
Under arbeidet med dette og de tre foregående blogginnleggene har jeg endelig innsett min posisjon i det uventede veivalget jeg er blitt nødt til å gjøre nå, lenge etter at jeg passerte 50 år: Mitt valg om å bli katolikk er dypest sett et valg der jeg innser at jeg er en troende, en kristen, simpelthen. Nesten motvillig – jfr. Innlegget «Identitet» som jeg skrev i bloggens tidligste fase – ser jeg at min prosess for å tilegne meg katolsk kunnskap og utvikle katolsk tro, er den eneste farbare veien mot å tilfredsstille behovet for å leve en kristens liv, mer enn 20 år etter at jeg kvittet meg med min ungdoms kristentro og trodde det skulle gjelde for resten av livet.
Ettersom studiet av språk alltid har vært viktig for meg, har det også vært av stor betydning å gjøre et bevisst valg av språklig stil i min identitet som katolsk kristen. I de tre innleggene der jeg har forsøkt på kortfattet vis å studere bannskapens rolle og virkning i dagligtalen og i sosiale situasjoner, har jeg kommet til at det i de aller fleste tilfeller gagner talerens renommé å unngå banning. Bare den dypeste og mest uforutsette fortvilelse eller håpløshet legitimerer spontan, innett banning, og jo færre tilhørere jo bedre. Skulle uhellet likevel være ute og gamle uvaner trenger seg fram, er det tilgivelse å få! Yes! Tenk hvilken guddommelig kjærlighet, hvilket tålmod!
Jeg har gjort mange valg i denne prosessen slik den er beskrevet fra denne bloggens oppstart og fram til nå. Valget knyttet til banning eller ikke banning er på ingen måte blant de viktigste valgene fra denne prosessen, men valget er merkbart for meg selv fordi jeg må styre mine reaksjoner inn i helt andre former enn tidligere.
Nå er ikke dette helt nytt for meg lenger. Det siste halvåret har faktisk inneholdt en radikal reduksjon i bruk av kraftuttrykk i min dagligtale. Det er egentlig ikke så vanskelig. Når jeg sitter i min lokale, katolske kirke under en messe eller under min private lystennings- og bønnestund fredag ettermiddag og betrakter den vakre, lille statuen av Vår Frue av Fátima, er det ikke vanskelig i det hele tatt. Den som har opplevd å få hjelp, støtte, oppfølging og veiledning av Guds Mor, har mindre lyst til å påkalle djevler og demoner.
I skriftlig, skjønnlitterær sammenheng kan det iblant ha en raffinert effekt å smyge inn en vulgaritet, men dette skal gjøres smakfullt og sjeldent. Jeg har gjort det noen ganske få ganger her på bloggen, og jeg lover ikke at det har skjedd for siste gang.
Til gjengjeld kan jeg fortelle at jeg nylig hadde en prat med min overordnede, for hvem jeg i den daglige driften av vår skole er en høyre hånd, en nestleder og kumpan. Han ga meg en uformell oppsummering av vinterens medarbeidersamtaler, og som en opplysning om våre medarbeideres tilfredshet kunne han fortelle at flere hadde observert og kommentert at jeg – inspektøren – banner ikke lenger!
Så er også dette valget gjort.

Et oppgjør med språkføringen (1)

Det har gått noen måneder – kanskje et år – siden det gikk opp for meg at ønsket om å bli katolikk måtte få konsekvenser for min språkføring. Et av de gode tegnene på at jeg på slutten av 1980-tallet klarte å kvitte meg med alt tankegods og alle innlærte vaner og uvaner fra det konservative statskirkemiljøet jeg vokste opp i, var nemlig nettopp friheten til å banne usjenert og høylydt hver eneste gang jeg fant det relevant.
Jeg kaller dette ”et av de gode tegnene” fordi det var slik jeg opplevde det. Friheten til å bruke de ordene jeg selv fant aktuelle i den enkelte situasjon, var en frihet til å oppvise en atferd som var komplett fri for hensyn til folk i omgivelsene. Det tok noen år før jeg ble overbevist om at det å utøve en slik frihet ikke alltid var til fordel for mitt omdømme i de kretsene jeg vanket, men da hadde bannskapen blitt en så alminnelig del av min kommunikative stil at jeg tok ulempene med knusende, selvsikker ro.
Midt på 1980-tallet studerte jeg lingvistikk og avla grunnfagseksamen, som det het den gangen. Et av delemnene i faget var språklig kommunikasjon, og her fant jeg mer enn nok av pragmatiske begrunnelser for at bannskap måtte inngå som et naturlig register av følelsesladde begreper i ethvert menneskes personlige ordforråd. For meg ble bannskapen et redskap til å sette farge på språkføringen.
I en stor del av 1990-tallet jobbet jeg i et miljø hvor banning inngikk i hver eneste setning i samtlige kollegers dagligtale. Vanene herfra tok jeg for 10 år siden med meg inn i skolen hvor jeg fortsatt jobber, og kontrasten mellom meg og de veloppdragne, samvittighetsfulle og uklanderlige lærerinnekollegene ble påtakelig. For noen av dem passerte jeg kanskje grensen til det ubehagelige i visse situasjoner nettopp fordi jeg hadde en annen terminologi til rådighet når det inntraff episoder med uskikkelige elever, brysomme foreldre eller sviktende apparatur.
Denne siden av min atferd har nok dempet seg av seg selv med tiden, men for mindre enn halvannet år siden var bannskap fremdeles noe jeg nyttiggjorde meg ganske ubeskjemmet og bramfritt.

I de to foregående innleggene på denne bloggen har jeg benyttet eller henvist til video for å forberede innlegget som du, kjære bloggbesøker, leser akkurat nå. Innlegget tirsdag 20. april, "Bästkusten", hadde en link til en NRK-reportasje fra Gran på Hadeland der gravemaskiner er i ferd med å røske opp en golfbane som ikke lenger er lønnsom. En lokal golfentusiast blir intervjuet om hva han ser, og han utbryter: ”Det er jævlig!” Dette kunne med største letthet ha vært meg for et par år siden. I dag ser jeg hva mannen gjør mot seg selv med denne uttalelsen.
I det forrige innlegget, ”Takdekorasjoner”, presenterer jeg en dataprodusert video som egentlig er en samling private fotos som min kone og jeg har knipset av kunsten i taket i en rekke kirker i Roma. Vår tekniske tilkortkommenhet til tross – bildene gir et visst inntrykk av den slående skjønnheten i hver minste del av takflaten i disse bygningene. Videoen er uten lyd. Det finnes folk som ville ha utbrutt ”fy faen, så fint!” ved synet av disse kirkelige himlingene.
Begge kommunikasjonssituasjonene – uttalelsen om den nedlagte golfbanen og beskrivelsen av skjønnheten i de romerske takene – sier mye, mye mer om hvilket inntrykk de oppviste scenene gjør på tilskueren enn om scenene i seg selv. Uttrykkene blir subjektive fordi det blir anvendt bannskap i beskrivelsen.
Å banne betyr i disse eksemplene å gjøre forsøk på å ta tilhørerne med seg inn i sin egen reaksjon, å gjøre fellesskapet til en del av ens egen, svergende beskrivelse av situasjonen. Når personer som selv avholder seg fra bannskap, blir forsøkt tatt med inn i en slik subjektivitet hos et medmenneske, vil de fleste vegre seg, de vil se ned eller bort og opptre brydd. Bannskapen fungerer ikke på en slik arena. Den fungerer inkluderende og fullt forståelig bare overfor folk som selv er klar for å gjøre bruk av samme slags vokabular for å sette ord på sine reaksjoner.

Det vil føre altfor langt når jeg, som fra før skriver så altfor lange blogginnlegg, skal samle alle mine tanker for å skrive en kritisk analyse av banningens funksjon og effekt og banningens moralske aspekter. Jeg setter derfor en foreløpig strek her hvor jeg har forsøkt å vise hva slags publikum som kreves for at banning skal ha tilsiktet funksjon. I neste innlegg vil jeg forsøke å skrive om banningens bevilling, og i et tredje innlegg om saken vil jeg nærme meg en konklusjon der jeg trekker opp en tentativ grense mellom aksept og fordømmelse av banning som virkemiddel. Et fjerde og siste innlegg om saken vil være av svært personlig art og vil beskrive og begrunne mine egne målsettinger når det gjelder banning. Det herværende innlegget vil bli forsynt med linker til de kommende innleggene om dette temaet.
Til dem som ennå måtte være i tvil: Denne studien av banning skriver jeg som faglig og moralsk bearbeidelse av mine funderinger omkring min egen praksis. Utover dette venter jeg ikke at saken har noen allmenn interesse.

Salmeboken

Den katolske salmeboken i Norge har tittelen "Lov Herren" og utkom så seint som på slutten av 1990-tallet. Den er en skatt! Den inneholder en rekke salmer med sær-katolsk innhold, men den har også et stort antall salmer som benyttes i Den norske, lutherske kirke. Mange av melodiene er gregorianske, men mange kommer også fra folkelige tradisjoner i land sør i Europa. Det folkelige preget på mange av melodiene gjør at salmene ofte er å betrakte som sanger og ikke salmer.

Tekstene er hentet fra et bredt spekter av både norske og utenlandske forfattere. Også her finner vi eksempler på ekumenisk tankegang ved at kjente salmediktere som Grundtvig, Brorson og den høyst nålevende Ellingsen er godt representert i boka.

Og vi finner Frans av Assisis bønn. Noe tilpasset for å bli sangbar, men like fullt den kjente, uforlignelige bønneteksten som ofte ses som oppslag i kristne hjem eller i kristne menneskers arbeidsrom.

I dag ble søndagsmessen i min lokale, katolske kirke åpnet med nettopp Frans av Assisis bønn. Jeg gjenkjente melodien fra første takt. Dette er den samme melodien som Sinéad O'Connor har benyttet i en innspilling av nettopp denne teksten! "Make Me A Channel of Your Peace" er tittelen, nøyaktig det samme som åpningsordene på norsk. Jeg ble så glad og imponert over at dette musikkstykket er tatt med i den katolske salmeboken at jeg gjorde en lovstridig handling før jeg gikk hjem: Jeg brukte mobiltelefonen og fotograferte salmen, nr 640 i "Lov Herren".

Det personlig interessante ved at Frans av Assisis bønn er gjengitt i salmeboken med denne melodien, er at jeg jo benyttet en Youtube-video med Sinéad O'Connor i et tidlig innlegg på denne bloggen. Innlegget het "Musikk mens vi venter" og ble skrevet den 11. mars i år. O'Connor synger sangen i A-dur, mens melodien i salmeboken er notert i D. Her kan man følge O'Connors følsomme tolkning i ett programvindu mens melodien og norsk tekst kan følges nedenfor her. Ha en velsignet søndag!

Dårlige vilkår for fundamentalisme

Den katolske kirkes lære er basert på Bibelen, men den har også latt seg utforme gjennom århundrene ved at Paven har hatt myndighet til å legge nye elementer til læren. Paven kan tale "ex cathedra", og uttalelsen framstår da - ifølge en erklæring fra 1870 - som ufeilbarlig og endegyldig. Læren om Marias himmelfart (se bloggteksten om Maria) er et eksempel en læresetning framsatt "ex cathedra".
I tillegg til Pavens mulighet til å påvirke læren på denne måten, samt Pavens rolle som apostelen Peters etterfølger og overhodet for kirken, har Den katolske kirke etablert troen på helgener og deres evne til å utrette mirakler.
Ingenting av dette har direkte støtte i Bibelen. Det er tradisjoner, forestillinger og trosoppfatninger som gjennom tiden er blitt lagt til kirkens lære. Protestantene kvittet seg med hele denne folkelige dimensjonen, og på grunnlag av det som gjensto, ble de protestantiske kirkesamfunnene til.
En kirke som i nesten to årtusener har tatt opp i seg nye forestillinger, ofte med lokalt tilsnitt, står aldri stille. Den er alltid i utvikling på det indre plan. Den utformes og utvides, får nye elementer og egenskaper, tilpasser seg folkets religiøsitet og bevarer en global variasjonsrikdom.
En slik kirke kan heller ikke påberope seg Bibelen som eneste rettesnor. Bibelen er viktigst, uten tvil, men alt som har foregått i Den katolske kirke etter Bibelens ferdigstillelse, om vi skal si det slik, har bidratt til katolisismens unike mangfold og fornyelsesevne.
Innen et slikt kirkesamfunn er det knapt tenkelig å utvikle religiøs fundamentalisme. Troens opprinnelse er så beriket av nyskaping at en eventuell fundamentalistisk tenking innen katolisismen vil måtte kvitte seg med helt sentrale deler av kirkens egenart.
Vel er det så at Den katolske kirke forfekter svært konservative synspunkter på både familieliv, kjønnsroller og mellommenneskelige forhold slik at folk flest lever annerledes enn kirken forkynner. Men dette ser kirkens menn ut til å være innforstått med. Dette blir også tema i en senere bloggtekst. I denne sammenhengen noterer jeg meg denne konklusjonen: Mylderet av helgener, pavelige uttalelser og lokale tradisjoner innen Den katolske kirke gjør det svært vanskelig å finne rom for religiøs fundamentalisme.