Valfart til en slovensk helligdom

Reisen til Slovenia 12.-15. februar var usedvanlig godt forberedt. I omtrent 2 år har jeg trålt nettet for å finne ut mest mulig om det årlige karnevalet i Ptuj, Kurentovanje. Etterhvert som min interesse for Den katolske kirke har vokst mer og mer og har gått fra å være en dragning til å bli et medlemskap, ble også valfartsaspektet viktigere og viktigere i planleggingen av turen.
Via hjemmesidene til Den katolske kirke i Slovenia, http://www.rkc.si/, nøstet jeg meg videre til erkebispedømmet Maribor. Ved å undersøke de ulike sognene - župnije - fant jeg informasjon om kirker i karnevalsbyen Ptuj, og jeg fant ut at det bare 15 kilometer unna fins en kirke som årlig besøkes av 60.000 pilegrimer. Kirken ligger i landsbyen Ptujska Gora, og kirken kalles Cerkev Marije Zavetnice s Plaščem (Kirken for Maria, den kappekledde beskytterinne).
Etter å ha lest om kirken på flere språk var det en helt uvirkelig opplevelse for meg, den enkle konvertitt, å stå nedenfor den mektige 1400-tallskirken sist lørdag. Resten av dette innlegget omhandler kirken og beskriver den i 7 bilder fra utsiden og innsiden.

En lang, bratt trapp fører opp til kirken. I våre dager er det bygd en heis ved siden av slik at alle og enhver skal klare å ta seg opp til og inn i kirken. En borggård omgir kirken; kanskje var det et kloster her en gang i tiden - det kan se slik ut.
Min gode venn og reisefelle, som selv er protestant med, ifølge ham selv, et verdifullt snev av barnetro i behold, utbrøt da vi vendte oss mot det uttrykksfulle krusifikset inne i hjørnet av borggården:
"Det er jo merkverdig at folk skal ha så vanskelig for å se kjærligheten i en manns stedfortredende død på et kors."
Med dette spontane utsagnet var tonen satt: Besøket i Kirken for den kappekledde Maria ble en andaktsstund av det sjeldne.
Innsiden i den gotiske kirken var slående vakker i formiddagslyset. Kirken var tom for folk, for formiddagsmessen som vi hadde håpet å oppleve, viste seg å foregå bare i sommerhalvåret.
Dette hindret oss ikke i å kunne bruke rikelig med tid på våre høyst personlige tanker og inntrykk inne i kirken.

Det lange navnet på denne kirken skriver seg fra relieffkunsten i altertavlen. Det viser Maria med krone og med barnet på armen. Maria bærer rød kjole, men en vid, grønnfarget kappe fyller luften bak og rundt Jomfruen. Med senmiddelalderens lett naivistiske perspektiv er den grønne kappen utspent som teltduk rundt Maria, og under den står menneskene tett i tett for å søke ly og beskyttelse under hennes kappe.
Det er et betagende bilde, mariasentrisk og fromt, et verdig mål for en valfart.

Kirken er større enn man kunne vente i et slikt tettsted på toppen av en ås. Man gjør rett i å ta seg tid til å vandre rundt og se grundig på alle dekorasjonene. Langtfra alle er så gamle som altertavlen og kirken selv. Fra 16. mai i år og i flere uker framover skal det visstnok feires 600-årsjubileum for denne kirken i Ptujska Gora. Selveste Pave Benedict XVI har satt sin signatur på gratulasjonsdokumentet i den anledning.

En av de absolutt nyeste dekorasjonene i kirken er korsveibildene. De tradisjonelle 14 bildene som viser Jesu vandring med korset gjennom Jerusalem, er i Kirken for den kappekledde Maria samlet i 2 seksjoner. Den ene, på en søyle til høyre for midtgangen, inneholder 8 bilder utført i kleberstein. Den andre inneholder de siste 6 bildene samt en steinplate med sitatet "Jaz sem pot, resnica in živjlenje." ("Jeg er veien, sannheten og livet.") Den siste steinplaten inneholder bare årstallet 1989.

En annen, slående dekorasjon av nyere dato er portrettet av Maximilian Kolbe. Jeg ble både forbauset og glad da hans karakteristiske ansikt med hornbriller plutselig lyste mot meg fra veggen. Dette var en kar jeg dro kjensel på!
Denne viktige helgenen som led martyrdøden under 2. verdenskrig, er gjenstand for stor oppmerksomhet i nyere helgenlitteratur og som eksempel fra moderne tid. Dette har jeg forstått under all min lesing av katolsk litteratur og katolske nettsider de siste 15 månedene. Derfor var det med en opplevelse av gjenkjennelse og historisk anerkjennelse jeg forsto hvem som har fått pryde den sørlige langveggen i Kirken for den kappekledde Maria.

Som i alle store kirker har også den gamle kirken i Ptujska Gora sine sidealtere. Ett av dem ligger rett til høyre for det uthogde bildet av Maximilan Kolbe. Her strømmet sollyset fra sør inn gjennom vinduene høyt oppe på veggen, og vi steg inn mot alteret, knelte for det smale tabernakelet og tente lys som vi satte på en gammel steinblokk foran alterbordet. (Ærlig talt: Jeg er ikke sikker på om min protestantiske venn knelte, men det virket slik.) Rester av utbrente lys lå på steinen fra før, og på bordet sto mengder av vokslys med flotte, symbolske dekorasjoner.
På denne måten ble drosjeturen fra Ptuj til Ptujska Gora en tur ut i det blå, en kort reise til en sfære langt unna. Her fantes ikke noe preg av karneval og løssluppenhet. Her fantes bare andektig stillhet, tankens og samvittighetens frie påvirkningskraft og et naturlig, uunngåelig behov for å være ydmyk overfor den 600 år gamle Maria med beskyttende kappe.

Venter med Maria

Hele denne dagen har jeg tilbrakt på fagkonferanse. Det ble rikelig med anledning til å la tankene vandre akkurat slik jeg skrev om i gårsdagens innlegg. Det var faktisk utdanningsministeren som innledet dagen, og ikke uventet var hennes åpningsord langt fra det mest matnyttige og verdifulle i løpet av konferansen.
I dag hadde jeg følelsen av å kunne regulere i større grad enn vanlig forholdet mellom det å følge med på foredragene eller la tankene kretse rundt katolisismen. Det var som om det å ha skrevet innlegget "Tenketid" var en hjelp til å overta styringen.
Innlegget fra sist mandag, "Maria, Maria", inneholdt uttrykk for alle mine tanker rundt Jomfru Maria og behovet for å kunne henvende seg til henne. Dette blir bare viktigere og viktigere; ikke minst var det stor utvikling i å ha skrevet innlegget om henne og få hjelp til å plassere Maria-dogmene på rett plass etterpå. Nå ser jeg klarere en logisk helhet i Marias posisjon innen Kirken, og jeg blir bare enda mer takknemlig over å ha fått plass nettopp her, blant de bedende på kne ved Marias føtter.
Ofte finner jeg ikke ord til min bønn. Jeg har vansker med å strukturere mine ønsker og behov i en språkføring som ikke oppleves banal og pinlig. Derfor var det så velsignet godt å få tilsendt et dikt fra en av bloggens besøkere, en poetisk tekst full av meningstunge navn på vår takknemlighet og ydmykhet overfor Maria. For meg blir dette diktet til en bønn der det er plass til mine egne, personlige, u-uttalte ord mellom de skrevne uttrykkene. Med en varm takk til Ingrid Hamberg for dette diktet ønsker jeg bloggens lesere en velsignet helg!


Venter med Maria

Din sjel opphøyer Herren, du fryder deg i Gud din frelser
Og venter
Venter i glede
på underet
Aldri tviler du selv om du ikke forstår
Sier skje din vilje.
Din vilje er min, jeg er din tjenerinne.

Ydmyk og sterk, møter du verden
Frykter ikke,
For du vet, Herren gjør store ting
Han opphøyer de ringe
Du er Hans tjenerinne.
Paktens ark.

Vi venter med deg Maria, og priser deg salig
Slekt etter slekt
Venter på tidens fylde
På Herrens komme
Velsignet er du Maria
Blant alle kvinner fikk du bære Ham frem
Bære verdens lys, vår frelser
Du var hans tjenerinne.

Be for oss Maria, lær oss å bli tjenerinner

På kne

Som det kanskje framgår av et og annet innlegg på denne bloggen, er jeg en opptatt mann, hyppig opptatt på jobben utover vanlig arbeidstid, ofte på korte reiser, og ikke sjelden i nærkontakt med familiemedlemmer i andre byer enn her jeg bor. Dette er noen av grunnene til at det er lettere for meg å gå til messe på onsdager i min lokale kirke enn til høymessen på søndager. Det er litt synd, for det er på søndager at messen trekker masse folk. Likevel er messens høydepunkt den enkeltes møte med Gud i kirken, og det kan inntreffe uten store skarer til stede.
Førstkommende søndag er det 17. mai, og planene for dagen kolliderer kraftig med messetidene i de katolske kirkene jeg kunne ha oppsøkt den dagen. Neste uke er det Kristi Himmelfartsdag og altså helligdag på torsdag, og jeg uteblir nok en gang fra messen i den lokale kirken. Til gjengjeld kommer jeg til å ha en rekke muligheter til å gå på katolsk messe i utlandet på Kr. Himmelfartsdag og dagene som følger. En tur til Riga står for døren, og jeg kommer tilbake med beretninger derfra når reisen er over.
En messe er en opplevelse i seg selv - det kommer til uttrykk hos alle som skriver om det å leve som katolikk. Det er muligens påfallende for protestanter at en betydelig del av den katolske messen feires med menigheten liggende på kne. I en hyggelig og interessert kommentar til mitt innlegg i går spør en person som kaller seg Undrende, om "denne knelingen faller naturlig" for meg som er såpass fersk i Den katolske kirke. Undrende spør også om dette var en aldri så liten terskel. Jeg gleder meg til å formulere svaret - det er slike spørsmål som fører meg videre med store steg fordi jeg blir inspirert til å verbalisere erkjennelsen av alt det nye!
Jo, jeg opplever det helt greit og naturlig å knele under messen - ja, også under private kirkebesøk når kirken er åpen på dagtid. Jeg har som turist besøkt såpass mange store og små katolske kirker i andre land tidligere at jeg har skjønt av benkenes konstruksjon at her tilbringes en del tid på kne. Også glimt av messefeiring på film har vist at det faktisk er slik det foregår.
La meg være veldig personlig og si at da jeg gikk til messe for første gang for litt over et halvår siden, var det å knele noe av det jeg så fram til. Jeg ønsket å vise Gud - hvis Han fantes - at jeg ville stille meg ydmyk og blottet for mitt forhenværende, ikke-troende hovmod når jeg først gikk til det skritt å oppsøke en katolsk messe her på mitt hjemsted. (La meg her tilføye innrømmelsen jeg kom med i en kommentar for noen uker siden: Den første gangen jeg gikk til messe, var jeg så nervøs at jeg måtte ta et par drammer før jeg gikk av sted. Det var en grei motstandsredusering.)
Å knele, enten det er for å hilse tabernakelet når man stiger inn i kirken eller det er for å følge kommunionsliturgien, er et legemlig uttrykk som understreker ens egen litenhet i møtet med det guddommeliges storhet. Ja, jeg lengtet virkelig etter å være denne lille, ydmyke, upretensiøse synderen ved Jesu føtter. Kanskje var jeg meg ikke fullt bevisst hva jeg lengtet etter, men det å falle på kne når liturgien krevde det, var den første lille fullendelse av hva jeg søkte etter i Den katolske kirke.
Senere har dette blitt en naturlig og god del av hvert eneste kirkebesøk. Vel kan jeg observere ting som i protestantiske øyne virker påfallende, men det har ikke gitt meg noe problem. Det mest spesielle jeg har sett til nå, var prestenes inntog i St. Dominikus-kirken på langfredag. Da prosesjonen nådde helt forrest i kirken, la alle de fire prestene seg langflate på magen bak alterbordet. Det var påfallende, men så lenge dette hørte til prestenes rituelle atferd og ikke menighetens, er det greit. Det bare understreket mystikken.
Jeg har før nevnt at jeg allerede for mange år siden ble klar over at Den katolske kirke tilbyr aktivitet og delaktighet for menigheten i langt større grad enn de protestantiske kirkene. Det er helt opplagt at det er langt mer tilfredsstillende og stimulerende å få utøve synlige symbolhandlinger slik man gjør i katolske messer. Denne observasjonen var én av et bredt mangfold av årsaker til at jeg ønsket å oppsøke Den katolske kirke. Jeg er ikke blitt skuffet.

Kirkebesøk i Nederland (1)

For noen dager siden nevnte jeg at jeg skulle reise til Nederland i 3 dager, og sist fredag fortalte jeg at bloggen kom til å stå uendret pga en utenlandsreise. Nå er reisen unnagjort, jeg har hatt 3 utbytterike dager med arbeid og fest i Nijmegen, og jeg har vært på katolsk messe i et land der Den katolske kirke har en noe sterkere stilling enn i Norge.

Nederland har 16,1 mill. innbyggere ifølge wikipediga.org. Av disse er hele 48,2% uten religiøs tilknytning. Dette tallet er i seg selv tragisk høyt. Helt siden barneskolen har jeg lært at protestantismen fikk en egen retning i Nederland; Calvinisme tror jeg det ble omtalt som, etter sveitseren Jean Calvin (med overlegg tar jeg disse opplysningene fra hukommelsen uten å sjekke dem på nettet, som jeg akkurat nå benytter til å spre, ikke hente, informasjon). Vel, protestantismen har tilslutning fra bare 15,7% av nederlenderne ifølge Wikipedias nederlandske informasjonssider.

Den romersk-katolske kirke i Nederland har tilslutning fra 27% av nederlenderne. Dette utgjør 4,3 mill. innbyggere. Nederlands katolske befolkning utgjør alstå 90% av innbyggertallet i Norge, der bare 1% er katolikker.

Tall og statistikk er morsomt. Jeg vet ikke om mine kjære lesere har maktet å følge regnestykkene her, men poenget er at dette lille landet, mye mindre enn Finnmark fylke, har drøyt 3 ganger så mange innbyggere som Norge, og nesten 100 ganger så mange katolikker.

I går, søndag 22. mars, befant det seg én katolikk ekstra i Nederland, nemlig jeg. I forbindelse med et lederseminar i jobbregi var jeg i Nederlands eldste by, Nijmegen, i 3 dager, og søndag fomiddag gikk jeg til messe i den sentralt plasserte kirken for St. Peter Canisius.

Bildet som innleder dette innlegget, er tatt med mobilkamera få minutter før messen begynte. Kirken har et eget nettsted: http://www.petruscanisiusparochie.nl/. Dette innlegget er det første av flere fra mitt møte med Den katolske kirke i Nederland.

Messen startet kl. 10.30 og varte en snau time. St. Peter Canisius-kirken er romslig, og ved å telle benkerader og beregne benkenes lengde mot bredden av et menneske kunne jeg regne ut at minst 600 personer med letthet kunne plasseres sittende i kirken. I tillegg var det så god plass utenfor området med benker at mange hundre stående kunne tas imot i kirkerommet.

Til messen møtte drøyt 100 sjeler.

Det var ingen musikk å høre under messen, og jeg så heller ikke noe tegn til orgel. Kanskje var det der et sted i bakgrunnen, men det spilte liten rolle. Salmesangen ble nemlig ivaretatt av et kor bestående av 12-15 voksne og ganske dyktige sangere. Salmene fantes på et eget ark som messegjestene kunne ta med seg til plassen i benken.

Flere av salmene hadde omkved som var trykt med fet skrift på salmearket. Der var det meningen at menigheten skulle delta i sangen. Det var mulig å høre at det ble sunget i benkeradene, men sanget liksom runget ikke, slik den gjør i forsamlinger der folk fryder seg over å få synge.

Jeg ble svært forundret over hvor lite menigheten deltok stående i liturgien. Vi satt og satt, og presten holdt på med sitt oppe ved alteret. Dette var nesten like passivt som i protestantiske kirker.

Jeg mener: Dårlig salmesang og lite bevegelse - hvor er det blitt av de katolske kjennetegnene i Nederlands katolske kirke? Fram til prekenen var unnagjort, var det hele relativt kjedelig.

Det er nesten pinlig å innrømme det, men jeg syntes også at offertoriet - kollekten - var stusselig. Da innsamlingskurven kom til min plass, hadde den passert nesten 20 benkerader. Likevel fantes det ikke en eneste pengeseddel i kurven! Bare 1- og 2-euromynter. Dette var simpelthen skrekkelig for den offervillige personen som jeg i all beskjedenhet vil omtale meg selv som. For å slippe å gjøre Nijmegen-katolikkene til skamme ga jeg bare en brøkdel av hva jeg opprinnelig hadde tenkt.

Vel, det jeg har skrevet om søndagens nederlandske messe så langt, kan tyde på at hele forestillingen var en skuffelse. Det stemmer ikke - det må jeg virkelig ile til med å erklære! Det var riktig gildt å oppleve messens deler på et språk jeg forstår bare i omtrentlig grad. Jeg oppfattet f.eks. at trosbekjennelsen var den apostoliske, som også Den norske kirke benytter. Den mer omfattende og utviklede nikenske trosbekjennelsen ble ikke brukt i St. Peter Canisius denne søndagen.

Ved siden av meg hadde jeg en unggutt på knapt 20 år. Han tilbrakte hele messen liggende på kne, og det meste av tiden brukte han en medbrakt rosenkrans som han åpenbart gjennomgikk perle for perle. Dette observerte jeg uten egentlig å glo; jeg var turist på den mest anonyme av måter fordi jeg var i stand til å lese fellestekstene på landets språk fra liturgiheftet man kunne ta med seg ved inngangen.

Kommunionen var messens åpenbare høydepunkt. Folk knelte ned under den eukaristiske bønn, og aldri har jeg opplevd maken til iver under fredshilsenen! Mange gikk virkelig lange veier mellom benkeradene for å hilse på flest mulig før Agnus Dei og selve kommunionen. Det var fantastisk!

Jeg vet ikke om det var flere enn meg som valgte å avstå fra å delta i kommunionen. Det var i hvert fall med stor lengsel jeg lydig satt på kne som den protestant jeg ennå er, og avholdt meg fra kommunionsfellesskapet i påvente av en mulig, framtidig inntreden blant verdens "ekte" katolikker.

Også de to eller tre neste innleggene på denne bloggen kommer til å handle om mine ferske opplevelser i St. Peter Canisius i Nijmegen.

Forventninger og krav

Etter å ha beveget meg mellom ulike blogger skrevet av norske katolikker har jeg fått et inntrykk, eller snarere en følelse av, at artikkelen "Det katolske Norge", som sto i Dagbladet Magasinet 30. september i fjor, har vakt en del debatt internt.

Det er ikke mulig for meg som nesten utenforstående å forstå hva som har fått katolikker til å reagere på artikkelen, men jeg ser helt klart at den har sine svakheter. Selv ble jeg fascinert første gang jeg leste den, for her fantes en hel rekke kjente og innflytelsesrike nordmenn som var villige til å framstå som katolikker.

Jeg leste ikke artikkelen da den var fersk den 30. september. Derimot leste jeg om den litt senere, og jeg søkte den opp på Internett og leste den der ca en måned etter at den sto på trykk. Utskriften som bildet ved her er en såkalt fac simile av, tok jeg den 8. desember. Det var godt, for ved årsskiftet ble den fjernet fra Dagbladets hjemmesider.

Jeg har lest artikkelen igjen og igjen, og jeg er naturligvis ikke så fascinert lenger. Journalistenes mål har trolig vært bl.a. å vise hvorfor kjente nordmenn har konvertert til Den katolske kirke på tross av alt den står for. Det blir liksom feil svar hos de intervjuede når de med større eller mindre grad av begeistring prøver å forklare hva de har konvertert på grunn av.

En annen ting som jeg finner smålig og lavttenkende hos journalistene som har utformet den 12 sider lange artikkelen, er framhevelsen av de intervjuede katolikkenes livsstil. Hos flere blir det snakket om vindrikking og gode sigarer - som om dette gjør dem til lettsindige kristne. Dette er en tarvelig og svært gammelmodig målestokk brukt innen statskirken for å bedømme aktive medlemmers grad av rett livsførsel.

Som sagt: Jeg finner det puslete av de presumptivt liberale og akademiske Dagbladet-journalistene å legge vekt på slike personlige livsstilsvalg hos norske katolikker. Det er som om de lar seg overraske over at slikt ikke har noe sterkt fokus hos Den katolske kirke.

Derimot vet alle nordmenn at åpen omgang med alkohol og tobakk har et visst fokus innen Den norske kirke. Det er denne målestokken journalistene benytter når de i artikkelen beskriver biskop Eidsvig i OKB. Dette er fantasiløst og helt tydelig et gufs fra journalistenes kjennskap til de verste og mest trangsynte grupperingene innen statskirken.

Samtidig - og det er dette som er min motivasjon for å søke mot Den katolske kirke - samtidig er det nettopp slike pirk i enkeltmenneskets privatliv som har gjort den norske, protestantiske statskirken så uinteressant, kjedelig og irriterende. Vi kommer ikke utenom det faktum at det fortsatt er bare i Oslo og byene på Østlandet at kjente statskirkemedlemmer kan nyte hva de vil på restaurant uten å bli regnet som suspekte.

Her skiller Den norske kirke og Den katolske kirke seg fra hverandre på en grunnleggende måte, hvis jeg har oppfattet mine erfaringer og mine informanter rett. En av mine katolske bekjente forklarte at en del av de tingene som for enkelte er vanlig og naturlig å gjøre i forbindelse med messen - som å tenne et lys før messen begynner eller knele etter kommunionen - er den enkeltes valg ut fra hva som føles nødvendig og naturlig. Ingen bryr seg med hvordan andre geberder seg. Dette er svært annerledes enn i statskirken.

Dagbladet-journalistene som skrev om "Det katolske Norge", har avslørt seg og sine dype røtter i statskirken. Dermed klarte de ikke å se at det er nettopp den befriende annerledesheten i Den katolske kirke som tiltrekker nordmenn som ikke finner formene i statskirken naturlige. I den grad aktiv kirketilhørighet handler om utøvelse av gudstro, er det lett å se at Den norske kirke har et langt snevrere register av ritualer og symbolhandlinger å tilby. Kanskje er det symbolfattigdommen hos protestantene som får dens medlemmer til å pålegge hverandre strengere krav til praktisk handling utenfor kirkesituasjonen.

Alt dette vet jeg egentlig like lite om som de mer eller mindre fordomsfulle journalistene som skrev den nevnte artikkelen i Dagbladet.

Bønnens bakside

I alle religioner jeg vet om, er bønn i en eller annen form den viktigste metoden for kommunikasjon mellom den troende og det han eller hun tror på. Innen de kristne kirker finnes det noen skrevne bønner slik som Fadervår og Hill deg, Maria, men framfor alt kan bønner formuleres fritt og personlig av den enkelte troende.

De historiske, "ferdigskrevne" bønnene setter formelle, høytidelige og offisielle ord på forholdet mellom den troende og det guddommelige. Slike bønner hjelper den troende til å tilkjennegi sin ydmyke posisjon som et syndig menneske avhengig av nåde, omsorg og forbønn.

De personlige og spontane bønnene har både et annet uttrykk og en annen virkning. Dette har jeg i mange år studert på; jeg har brukt dager og uker på å filosofere over bønnens virkning, og jeg har kommet fram til antakelser og forsøk på svar som mange troende nok vil oppleve støtende eller opprørende.

Jeg tror at den viktigste hjelpe man får ved å be, ikke kommer fra Gud, men fra den bedendes egen bevissthet. Ved å formulere ønsker, behov, sorger og bekymringer i uttalte ord - lydløst eller med stemmebruk - opplever den bedende å se sine vansker utenfra. Dette skaper oversikt og kontroll, og løsningene på vanskene kan bli lettere å oppdage.

Når en person ber i angst, vil beskrivelsen av angsten og angstens årsak virke begrensende på problemets omfang. Den bedende ser angsten fra sidelinjen, og forholdene virker ikke fullt så truende lenger.

Dette resonnementet innebærer at dersom en bedende i nød opplever å få hjelp, er det ikke Gud eller Jesus eller en helgen som bringer hjelpen, men den bedendes egen forbedrede bevissthet overfor problemene.

Dersom en troende ber om en bestemt ytelse, som f.eks. godt vær, bedre helse, bedre økonomi eller andre omstendigheter utenfor den bedendes kontroll, hender det rett som det er at bønnen ser ut til å bli innfridd; de ønskede forholdene inntreffer. I slike tilfeller styrkes troen, og den troende vil ventelig ha behov for å takke Gud for å ha hørt bønnen.

Det som vi imidlertid aldri vil få vite, er om omstendighetene ville ha blitt de samme selv uten bønnen. Det som oppfattes som bønnesvar, ville kanskje ha funnet sted uansett, selv om den troende ikke hadde bedt. Hvorvidt det ville blitt slik i enhver henseende, kan vi ikke vite hvis det først er formulert bønner om saken; forholdene kan ikke etterprøves.

Å be er uansett en troshandling. Selv om jeg personlig har med meg de ovennevnte og sterkt tvilende forestillingene inn i kirken, finner jeg det likevel meningsfullt å knele foran Maria-statuen og formulere egne bønner. Jeg vet jo ut fra det ovenstående at jeg i det minste oppnår å påvirke meg selv og min egen bevissthet gjennom bønnehandlingen.

Å innlede og formulere en bønn er et uttrykk for ønsket om en forandring i omstendigheter som man selv ikke har full rådighet over. Å formulere dette ønsket gjennom en bønn skaper oversikt og dermed trygghet på ønskets art. Den bedende ser både nå-situasjonen og den ønskede situasjonen gjennom sine formuleringer. Virkningen besørges av ens egen bevissthet - eller underbevissthet - men det er ikke feil å gi Gud eller en helgen æren for virkningen. Desto mer vitner det om ydmykhet hos den som framsetter sine ønsker og mål med foldede hender og bøyde knær.

Respekt

I kirkebenkene i den katolske kirken på stedet hvor jeg bor, ses ofte menn med østeuropeiske trekk. Store, firskårne kraftkarer som beholder yttertøyet på innendørs, omgitt av tobakks- og maskinoljeduft og med kort, grånende hår og brede ansikter. Hardhauser som etter 15, 20 eller 30 år som arbeidsfolk er innstilt på at de aldri kommer bort fra hardt arbeid.
Disse barske karene viker likevel ikke unna den ydmyke, respektfulle tilnærmingen til helligdommen innenfor kirkedøra. Vievannet og korstegnet hører med nesten som en reflekshandling ute i gangen, og når de setter seg, nøyer de seg ikke bare med et kort kneling før de tar plass i benken, men de stiller seg på kne ved plassen og blir sittende slik med foldede hender i et minutt eller to før de setter seg på benken på vanlig måte og venter på at messen skal begynne.
Enkelte av dem foretrekker faktisk å knele på det flislagte gulvet i stedet for på knefallet ved benken. Hardt underlag forstyrrer dem ikke i den viktige symbolhandlingen.
Respekten for det hellige og det guddommelige sitter i ryggmargen på disse karene. Det er ikke i underdanighet eller uro de søker inn i kirken på bøyde knær; det er dyp respekt for korset, for madonnafiguren og for brødet og vinen i skapet ved alteret de viser med ordløs atferd når de stiger inn i gudshuset.
De rituelle bevegelsene som alle og enhver kan gjøre i ly av den katolske messen, og forventningene som ligger i kirkerommets utsmykning, plasserer alle tilstedeværende på samme nivå. Her er ingen høyere eller lavere enn andre, ingen tøffere eller mykere.
Det fascinerer meg over alle grenser å se hvordan de som har vært så heldige å vokse opp i et land der Den katolske kirke er toneangivende, har med seg rituelle vaner med så sterke symbolinnslag av respekt, verdighet, ærefrykt og ydmykhet. Velsignelsen som hver enkelt kan påføre seg selv med de få dråpene vievann like innenfor inngangen, gjør hver enkelt kirkegjenger likestilt med alle de andre. Respekten overfor det hellige er felles, og alle kirkens tilhengere står i samme forhold til det guddommelige man samles om. Det vises i bevegelser og atferd.
Her starter messens virkning på meg som er så fersk innenfor Den katolske kirke. Jeg er én i en ensartet mengde, og med min respektfulle atferd kan jeg vise at jeg ønsker å være det. Hittil er dette min første, gryende forståelse av hvordan det kan være å leve som katolikk.

For videre lesning: Hjemmesidene til St. Pauli skole i Bergen har en god beskrivelse av atferd inne i kirken og av messens liturgi: http://www.stpaul.no/kirken/messinnh.htm