Sist søndag våknet jeg i Fredrikstad og konstaterte at jeg hadde sinn og øyne åpne tidlig nok til å dra på messe i St. Birgitta kirke. I likhet med hva jeg har erfart fra tidligere besøk i andre kirker enn den lokale her hvor jeg bor, ble dette en litt annerledes opplevelse av messen enn jeg er vant til.
Selv om en katolsk messe i seg selv er rik på inntrykk og oppbyggelse, er det ofte avvikene fra det vante som bidrar til størst refleksjon.
Den vietnamesiskættede pateren hadde med seg en aldrende kollega som gjest denne søndagen, en prest jeg dessverre ikke oppfattet navnet på, men som visstnok hadde vært pater i St. Birgitta for en del år tilbake. Han hørtes nederlandsk ut i sin måte å snakke norsk på.
Messen hadde ikke syndsbekjennelsen i starten slik jeg er vant til. I stedet fikk jeg for første gang bli kjent med antifonen "Asperges me, Domine", nr. 23 i Lov Herren - katolsk salmebok. Mens salmen ble sunget vekselvis av menigheten og en kvinnelig forsanger på galleriet, gikk prestene gjennom kirken og stenket vievann over forsamlingen. Denne symbolhandlingen, vannstenking kombinert med "Asperges me", representerte faktisk en syndsbekjennelse nesten like sterk som den vanlige.
Teksten i antifonen er den latinske utgaven av Salme 51,9: "Rens meg for synd med isop, vask meg så jeg blir hvitere enn snø."
Orgelakkompagnementet var praktfullt, feilfritt og pålitelig. Den vakre kvinnestemmen som sang versdelen i "Asperges me" og i gradualsalmen, fungerte godt oppe fra galleriet, bølgende ut fra det høye. Jeg satte stor pris på musikken i denne messen.
Frammøtet var godt; det må ha vært over 150 mennesker i kirken. En overraskende andel lot til å være av helnorsk herkomst. Polakker fylte flere av de bakerste benkeradene, og det var også her jeg satt, blant kvinner og menn i sin beste alder, som avslørte sin språkbakgrunn med en hviskende strøm av lett hørbare konsonantlyder, så som szcz og ść. Rett foran meg stirret jeg inn i nakken på en mann med en slags allværsjakke med HH på trykknappene og et merke med HellyTech på kragen, sikkert en patent for mossevarianten av GoreTex.
Det er vel typisk at det er de aller mest uvesentlige detaljene i en situasjon som i størst grad legger beslag på oppmerksomheten. Forresten er det ikke helt utypisk å være nødt til å beholde yttertøyet på under en katolsk messe, for kirkene er slett ikke alltid tilstrekkelig oppvarmet.
Da vi kom til fredshilsenen rett før kommunionen, var det en særdeles gledelig opplevelse å se hvor ivrige de polske messedeltakerne rundt meg var etter å hilse på alle de rakk fram til - lille meg inkludert. Fredshilsenen er en personlig manifestasjon av ønsket om fred og forsoning mellom alle mennesker, og jeg merker den indre gleden ved å være den som får fremmede hender strakt mot seg.
Etter messen skulle det være kirkekaffe, men dette tok jeg meg ikke tid til. Det får bli en annen gang i St. Birgitta kirke.
Her kommer en YouTube-video med "Asperges me" der man kan følge tekst og melodi på et noteark som flyttes oppover mens antifonen skrider fram. Jeg er takknemlig over messen sist søndag, som gjorde at jeg ble kjent med enda en slik godt innarbeidet, gregoriansk salme.
Viser innlegg med etiketten vievann. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten vievann. Vis alle innlegg
fredag 30. april 2010
torsdag 5. februar 2009
Respekt
I kirkebenkene i den katolske kirken på stedet hvor jeg bor, ses ofte menn med østeuropeiske trekk. Store, firskårne kraftkarer som beholder yttertøyet på innendørs, omgitt av tobakks- og maskinoljeduft og med kort, grånende hår og brede ansikter. Hardhauser som etter 15, 20 eller 30 år som arbeidsfolk er innstilt på at de aldri kommer bort fra hardt arbeid.
Disse barske karene viker likevel ikke unna den ydmyke, respektfulle tilnærmingen til helligdommen innenfor kirkedøra. Vievannet og korstegnet hører med nesten som en reflekshandling ute i gangen, og når de setter seg, nøyer de seg ikke bare med et kort kneling før de tar plass i benken, men de stiller seg på kne ved plassen og blir sittende slik med foldede hender i et minutt eller to før de setter seg på benken på vanlig måte og venter på at messen skal begynne.
Enkelte av dem foretrekker faktisk å knele på det flislagte gulvet i stedet for på knefallet ved benken. Hardt underlag forstyrrer dem ikke i den viktige symbolhandlingen.
Respekten for det hellige og det guddommelige sitter i ryggmargen på disse karene. Det er ikke i underdanighet eller uro de søker inn i kirken på bøyde knær; det er dyp respekt for korset, for madonnafiguren og for brødet og vinen i skapet ved alteret de viser med ordløs atferd når de stiger inn i gudshuset.
De rituelle bevegelsene som alle og enhver kan gjøre i ly av den katolske messen, og forventningene som ligger i kirkerommets utsmykning, plasserer alle tilstedeværende på samme nivå. Her er ingen høyere eller lavere enn andre, ingen tøffere eller mykere.
Det fascinerer meg over alle grenser å se hvordan de som har vært så heldige å vokse opp i et land der Den katolske kirke er toneangivende, har med seg rituelle vaner med så sterke symbolinnslag av respekt, verdighet, ærefrykt og ydmykhet. Velsignelsen som hver enkelt kan påføre seg selv med de få dråpene vievann like innenfor inngangen, gjør hver enkelt kirkegjenger likestilt med alle de andre. Respekten overfor det hellige er felles, og alle kirkens tilhengere står i samme forhold til det guddommelige man samles om. Det vises i bevegelser og atferd.
Her starter messens virkning på meg som er så fersk innenfor Den katolske kirke. Jeg er én i en ensartet mengde, og med min respektfulle atferd kan jeg vise at jeg ønsker å være det. Hittil er dette min første, gryende forståelse av hvordan det kan være å leve som katolikk.
For videre lesning: Hjemmesidene til St. Pauli skole i Bergen har en god beskrivelse av atferd inne i kirken og av messens liturgi: http://www.stpaul.no/kirken/messinnh.htm
Disse barske karene viker likevel ikke unna den ydmyke, respektfulle tilnærmingen til helligdommen innenfor kirkedøra. Vievannet og korstegnet hører med nesten som en reflekshandling ute i gangen, og når de setter seg, nøyer de seg ikke bare med et kort kneling før de tar plass i benken, men de stiller seg på kne ved plassen og blir sittende slik med foldede hender i et minutt eller to før de setter seg på benken på vanlig måte og venter på at messen skal begynne.
Enkelte av dem foretrekker faktisk å knele på det flislagte gulvet i stedet for på knefallet ved benken. Hardt underlag forstyrrer dem ikke i den viktige symbolhandlingen.
Respekten for det hellige og det guddommelige sitter i ryggmargen på disse karene. Det er ikke i underdanighet eller uro de søker inn i kirken på bøyde knær; det er dyp respekt for korset, for madonnafiguren og for brødet og vinen i skapet ved alteret de viser med ordløs atferd når de stiger inn i gudshuset.
De rituelle bevegelsene som alle og enhver kan gjøre i ly av den katolske messen, og forventningene som ligger i kirkerommets utsmykning, plasserer alle tilstedeværende på samme nivå. Her er ingen høyere eller lavere enn andre, ingen tøffere eller mykere.
Det fascinerer meg over alle grenser å se hvordan de som har vært så heldige å vokse opp i et land der Den katolske kirke er toneangivende, har med seg rituelle vaner med så sterke symbolinnslag av respekt, verdighet, ærefrykt og ydmykhet. Velsignelsen som hver enkelt kan påføre seg selv med de få dråpene vievann like innenfor inngangen, gjør hver enkelt kirkegjenger likestilt med alle de andre. Respekten overfor det hellige er felles, og alle kirkens tilhengere står i samme forhold til det guddommelige man samles om. Det vises i bevegelser og atferd.
Her starter messens virkning på meg som er så fersk innenfor Den katolske kirke. Jeg er én i en ensartet mengde, og med min respektfulle atferd kan jeg vise at jeg ønsker å være det. Hittil er dette min første, gryende forståelse av hvordan det kan være å leve som katolikk.
For videre lesning: Hjemmesidene til St. Pauli skole i Bergen har en god beskrivelse av atferd inne i kirken og av messens liturgi: http://www.stpaul.no/kirken/messinnh.htm
onsdag 4. februar 2009
Fullt av selvmotsigelser
Dette er den spede begynnelsen for en blogg om å orientere seg på nytt i den religiøse geografi. Den katolske kirke har fanget min interesse, og ikke nok med det: Den katolske messen med sin liturgi, sine årtusenergamle tekster, sine rituelle bevegelser og det samstemte fokus på troens mysterium har på kort tid fått meg til å endre atferd og holdninger på måter som jeg for bare kort tid siden fant utenkelige.
Når dette skrives, tidlig i februar 2009, er katolikkenes overhode, Pave Benedict XVI, sentrum for massiv kritikk fra både innsiden og utsiden av Den katolske kirke. Den 24. januar i år opphevet han bannlysingen (exkommunikasjonen) av en gruppe prester og biskoper som kaller seg SSPX og som kjennetegnes av høyreekstreme synspunkter. Skandalen startet tre dager tidligere da SVT sendte et dokumentarprogram om at SSPX har fått innpass i Sverige. Programmet inneholdt et intervju med en av de fire forgrunnsfigurene i gruppen, biskop Richard Williamson, som i intervjuet bekrefter tidligere uttalelser om at jødeutryddelser ikke fant sted under 2. verdenskrig. Hele programmet kan ses her: http://svtplay.se/v/1414020/uppdrag_granskning/del_2_av_22
Det er unektelig ganske opprørende at Paven har opphevet bannlysingen av denne gruppen; uansett mening om Den katolske kirke er dette et feiltrinn. Å søke seg mot katolisismen i disse dager er en selvmotsigelse, en irrasjonell handling for et presumptivt oppegående og moderne menneske.
Likevel har Pavens beslutning ikke svekket min dragning til hans kirke. Det er noe annet, noe langt eldre og mye mer mystisk som gjør hver eneste messe til en personlig opplevelse. Når jeg står foran Maria-statuen i den lokale, katolske kirken der jeg bor, ser jeg skjønnhet, nåde og godhet overfor alle deler av livet strømme ut fra den skjønne, lille figuren. Jeg tenner et lys, ber Hill deg, Maria på norsk og latin noen ganger og kan knapt få øynene vekk fra henne, Guds mor.
Hva er det som går av meg? For bare noen måneder siden var jeg en lykkelig og tilfreds ateist, uten behov for metafysisk trøst eller støtte. Nå bekrefter jeg min egen selvmotsigelse idet jeg går gjennom kirkens ytterdør, stikker fingertuppene i vievannet og gjør korsets tegn, In nomine Patris et Filii et Spiritus Sancti... Hva er det som får meg til å gjøre dette og endatil kjenne meg fullstendig bekvem med handlingen? Hvor skal dette ende? Og hvor begynte det???
Dette er spørsmålene jeg har til hensikt å behandle i tekstene i denne bloggen. Noe vil handle om ting som har skjedd for kort eller lang tid siden. Andre tekster vil ta for seg dagsaktuelle hendelser. Alt vil imidlertid dreie seg om min vei til Den katolske kirke. I tre måneder har jeg søkt tilhold der, gledet meg over messens liturgi, forsøkt å lære hvordan man oppfører seg for å gjøre ting "riktig", og min undring over meg selv og mine brudd med gamle grenser bare vokser.
Jeg har gitt meg selv en frist på 2 år til å finne ut om jeg vil konvertere og bli katolikk, eller om jeg fortsetter som før. I disse 2 årene vil jeg jevnlig forsyne denne bloggen med tanker og opplevelser, og hvordan det hele skal ende, vet ingen akkurat nå.
Velkommen som leser av bloggen til en som banker på Pavens port.
Når dette skrives, tidlig i februar 2009, er katolikkenes overhode, Pave Benedict XVI, sentrum for massiv kritikk fra både innsiden og utsiden av Den katolske kirke. Den 24. januar i år opphevet han bannlysingen (exkommunikasjonen) av en gruppe prester og biskoper som kaller seg SSPX og som kjennetegnes av høyreekstreme synspunkter. Skandalen startet tre dager tidligere da SVT sendte et dokumentarprogram om at SSPX har fått innpass i Sverige. Programmet inneholdt et intervju med en av de fire forgrunnsfigurene i gruppen, biskop Richard Williamson, som i intervjuet bekrefter tidligere uttalelser om at jødeutryddelser ikke fant sted under 2. verdenskrig. Hele programmet kan ses her: http://svtplay.se/v/1414020/uppdrag_granskning/del_2_av_22
Det er unektelig ganske opprørende at Paven har opphevet bannlysingen av denne gruppen; uansett mening om Den katolske kirke er dette et feiltrinn. Å søke seg mot katolisismen i disse dager er en selvmotsigelse, en irrasjonell handling for et presumptivt oppegående og moderne menneske.
Likevel har Pavens beslutning ikke svekket min dragning til hans kirke. Det er noe annet, noe langt eldre og mye mer mystisk som gjør hver eneste messe til en personlig opplevelse. Når jeg står foran Maria-statuen i den lokale, katolske kirken der jeg bor, ser jeg skjønnhet, nåde og godhet overfor alle deler av livet strømme ut fra den skjønne, lille figuren. Jeg tenner et lys, ber Hill deg, Maria på norsk og latin noen ganger og kan knapt få øynene vekk fra henne, Guds mor.
Hva er det som går av meg? For bare noen måneder siden var jeg en lykkelig og tilfreds ateist, uten behov for metafysisk trøst eller støtte. Nå bekrefter jeg min egen selvmotsigelse idet jeg går gjennom kirkens ytterdør, stikker fingertuppene i vievannet og gjør korsets tegn, In nomine Patris et Filii et Spiritus Sancti... Hva er det som får meg til å gjøre dette og endatil kjenne meg fullstendig bekvem med handlingen? Hvor skal dette ende? Og hvor begynte det???
Dette er spørsmålene jeg har til hensikt å behandle i tekstene i denne bloggen. Noe vil handle om ting som har skjedd for kort eller lang tid siden. Andre tekster vil ta for seg dagsaktuelle hendelser. Alt vil imidlertid dreie seg om min vei til Den katolske kirke. I tre måneder har jeg søkt tilhold der, gledet meg over messens liturgi, forsøkt å lære hvordan man oppfører seg for å gjøre ting "riktig", og min undring over meg selv og mine brudd med gamle grenser bare vokser.
Jeg har gitt meg selv en frist på 2 år til å finne ut om jeg vil konvertere og bli katolikk, eller om jeg fortsetter som før. I disse 2 årene vil jeg jevnlig forsyne denne bloggen med tanker og opplevelser, og hvordan det hele skal ende, vet ingen akkurat nå.
Velkommen som leser av bloggen til en som banker på Pavens port.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
