Sakene lukkes

I jusspråket snakkes det iblant om å lukke en sak når det ikke lenger er grunnlag til å gå videre med den. Uttrykket markerer at saken teoretisk sett kunne fått en mer komplett løsning, men det anses ikke hensiktsmessig å bruke mer ressurser på den. Begrepet har spredd seg til andre fagmiljøer; jeg har støtt på det både ved fylkeskommunale instanser og innen IT-support.

Jeg har selv en del slike saker som jeg nå finner det riktig å lukke. De vil ikke få noen mer komplett løsning innen den tiden som er til rådighet. Jeg har valgt et bilde som er mer relevant enn det ser ut til i dagens innlegg: Inngangsdøra på bildet til venstre er ganske visst lukket, men den representerer også et privat prosjekt jeg startet på i midten av august. Døra leder inn til underetasjen i huset hvor jeg bor, og jeg har egenhendig og med bare litt faglig hjelp montert den, etterisolert rundt dørkarmen, slått på nytt listverk og malt listene like hvite som dørbladet.

Å lukke en sak av denne typen representerer en god porsjon personlig tilfredshet.

Akkurat så bra er det ikke med de andre sakene jeg nå har funnet det nødvendig å lukke. Vi må tilbake til bloggens første fase, februar og mars 2009, da jeg ga uttrykk for at jeg hadde som mål å lese "Den katolske kirkes katekisme" i sin helhet, fra perm til perm, 700 sider inndelt i 2865 avsnitt. Det er bare å vedgå det opplagte: Jeg har gitt opp for lengst. Jeg tror ikke jeg noen sinne kommer til å lese Katekismens fullversjon i sin helhet i ett jafs. Det blir for mye av det gode, bokstavelig talt, og som bok betraktet er den organisert langt mer som et oppslagsverk enn et verk til kontinuerlig lesning.

Til gjengjeld har jeg gjort meg meget godt kjent med Katekismens nettversjon på norsk og svensk, og jeg benytter en av disse svært ofte for å få svar på det jeg trenger å vite. Jeg lar dette være tilfredsstillende nok og lukker saken.

Fremdeles i samme fase av bloggen lovet jeg leserne og meg selv at jeg skulle lære den nikenske trosbekjennelse utenat. Selv det er blitt i meste laget; jeg har ennå ikke klart det til tross for at trosbekjennelsen framsies i messen hver eneste søndag. Jeg har kommet til kort, har ikke orket å jobbe med noe så kjedelig som å pugge en tekst utenat. Riktignok har jeg for et par uker siden begynt å skrive trosbekjennelsen på PC med manus på lur for å se om jeg likevel kan presse de lange og teologisk omstendelige setningene inn i hukommelsen. Å skrive er en handling - learning by doing, tenkte jeg. Så seint som sist søndag testet jeg meg selv under messen, men akk nei! Jeg måtte ty til den skrevne trosbekjennelsen i liturgidelen i salmeboka for å komme meg igjennom uten å stoppe opp.

Med andre ord: Med tiden kommer jeg sikkert til å huske den nikenske trosbekjennelse utenat, men som sak med konkret tidsfrist lukker jeg den her og nå.

For nøyaktig 11 måneder siden skrev jeg for første gang om Salmenes bok på bloggen. Jeg beskrev hvordan jeg hadde kommet i gang med å lese regelmessig i denne delen av Bibelen, og jeg hadde som mål å lese hele Salmenes bok med sine 150 kapitler to ganger før min konversjon i oktober i år. Med nedslått blikk må jeg bekjenne at selv dette må jeg oppgi. Jeg har kommet langt i omgang 2, men helt ferdig blir jeg ikke før 10. oktober hvis jeg ikke sprengleser i de neste tre ukene. Det vil virke falskt og uriktig, så jeg vedgår min utilstrekkelighet og lukker denne saken ufullført.

Denne bloggen ble opprettet for at jeg skulle gi meg selv en arena for verbal fabulering under den lange vandringen. Selv om det i begynnelsen var helt uvisst hvilke valg jeg ville ta, ga jeg meg selv frist ut 2010 på å finne ut hva jeg ville med mitt liv og min famling etter åndelig tilhørighet.

Tidligere enn ventet viste det seg at det måtte bli Den katolske kirke jeg ville velge, og veien derfra og hit er beskrevet i detalj på denne bloggen. Derfor er bloggen i seg selv en sak som jeg snart kan lukke. Den 10. oktober gjennomføres min konversjon, og deretter vil det komme kun ett siste innlegg der mine opplevelser som konfirmant for andre gang i livet vil bli skildret.

Dagens innlegg, det som går mot sin avslutning her, er det 350. i rekken. Mitt mål er at det siste og avsluttende innlegget vil være nummer 365. På den måten vil bloggen ha like mange ulike tekster som det er dager i et år, en symbolikk som bidrar til å komprimere den lange tiden jeg har brukt på min vandring. Deretter kan også denne saken lukkes, ventelig med en meget tilfredsstillende løsning.

Dette innebærer også at det gjenstår i alt 15 innlegg å skrive. De må komme tett og vil som vanlig flakke hit og dit i tema og innhold, helt etter den uberegnelige variasjonen i tanker, hendelser og inntrykk i min hverdag.

Å tro er et valg

Mange ganger under denne min vandring inn i og innenfor Den katolske kirke har jeg undret meg storlig over hva som har funnet sted i meg. Jeg trenger ikke se meg særlig langt tilbake for å erkjenne at en betraktelig mentalitetsendring har funnet sted i mitt indre.
Når jeg studerer min hverdagssituasjon, ser jeg en lang rekke gunstige sammenfall av omstendigheter som er til gagn og velsignelse for både mine nærmeste og meg selv, og som får meg til å tenke at alt dette kan jeg knapt regne som selvfølgeligheter, men snarere som frukter av en høyere styring.
Et skriftsted som var mye brukt i min ungdomstids bibeltro pietistmiljø
dukket opp i minnet her en dag:
"Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje." (Rom. 8,28)
En gang i min mest religionskritiske fase tidlig på 1990-tallet argumenterte jeg for at nettopp dette skriftstedet er Paulus' helgardering i Guds favør. Jeg hevdet at dersom ting ikke helt så ut til å gå rett vei for kristne personer, ville dette skriftstedet stå der som en beskjed om at hendelsene likevel tjente de troende til det gode. Med henvisning til dette bibelsitatet kunne kristelige ledere og kirkelige representanter uansett få rett i sin påstand om at Gud hører bønn og gir sine barn det beste - selv om det ikke alltid ser slik ut.
I dag derimot, etter at 20 års vannmasser har rent i elven, og jeg er blitt en tilårskommen og livserfaren mann, ser jeg annerledes på dette. Paulus' trossikre påstand som er sitert ovenfor, er et løfte, en trøst og en oppmuntring - simpelthen en stimulans til å se det gode i enhver situasjon ettersom det gode er en gave fra Gud.
Noe viktig har inntruffet i mitt liv, og det har tatt tid å erkjenne det. Det er især to faktorer som har fått en stille prosess i gang dypt inne i meg, en prosess under prosessen med å bli katolikk. Den ene faktoren som har ført meg dit jeg er i dag, er møtet med Den salige Jomfru Maria Guds mor i den katolske messen og i alle de katolske kirker jeg har besøkt de siste 2 årene. Det er som om den saktmodige kvinnefiguren framkaller noe godt i meg, en åpenhet overfor Guds nåde og barmhjertighet i hverdagen.
Den andre faktoren er lesningen av Salmenes Bok. Den regelmessige bevissthetspåvirkningen jeg på denne måten utsetter meg selv for, er bare til gagn. Virkelig utviklende! Det er som om jeg opplever gang på gang en fysisk erkjennelse av Salme 139,5:
"Du har lagt din hånd på meg."
Det å tro er et valg. Som menneske står man fritt i å se Guds hånd i det som skjer, eller å se bare konkrete og jordiske hendelsesforløp i tingenes tilstand og utvikling. Iblant griper jeg meg selv i å betrakte personer jeg kjenner godt, idet jeg tenker på hvor mye rikere disse personenes liv ville vært om de hadde valgt å se sitt liv som et produkt av en høyere ledelse. Samtidig slås jeg av takknemlighet over hva som har skjedd i mitt eget liv etter at jeg i fjor vinter valgte å stille meg under direkte påvirkning av de hellige blant oss.
Kanskje ville mitt liv ikke vært veldig annerledes i dag dersom jeg aldri hadde nærmet meg Den katolske kirke slik jeg har gjort. Men det som likevel er sikkert, er at min egen oppfatning av mitt liv ville vært stusseligere og gråere enn den nå framstår som. Jeg har fått mulighet til å velge en annen måte å betrakte hverdagens hendelser på, og mitt valg har gitt meg en ny opplevelse av min situasjon.
"Du lærer meg livets vei.
For ditt åsyn er det en fylde av glede,
ved din høyre hånd en evig fryd." (Salme 16,11)

Advocata nostra

Flere ganger har jeg skrevet at denne bloggen handler dypest sett om det den ikke forteller om. Det finnes irrganger og hulrom i mitt indre som aldri har kommet på trykk og som heller ikke vil bli brakt til offentlighetens kjenne.
De mest ivrige bloggerperiodene mine har vært de mest intense når det gjaldt aktiviteter avklaring og oppgjør på mine skjulte arenaer. Nå kommer en ny fase, en periode der det gjelder å stadfeste og konsolidere den helheten jeg så ville komme da jeg ble meg bevisst at jeg var en troende katolikk.
I stillhet og tillit vil jeg hente fram de katolske bøkene jeg eier, men ennå ikke har lest. Det er fromme og godt kjente betraktninger skrevet av personer som forlengst er helgenkåret: Teresa av Àvila, Johannes av Korset, Thérèse av Lisieux og Thomas Aquinas. Alle disse bøkene har jeg omtalt her på bloggen, men har jeg lest dem? Ikke ennå, men i tiden som nå kommer. Disse og Salmenes bok vil bli gjenstand for min fordyping, min kontemplasjon og mitt fokus.
Samtidig vil jeg på ny hente fram mine CDer med sakral musikk for enten å øke den åndelige atmosfæren i min umiddelbare nærhet eller for å bruke musikken som avveksling for å trenge ned i de gamle, åndelige tekstene: Te Deum, Hildegard von Bingens "Celestial Harmonies" og bønnene fra Den hellige Far Benedict XVIs CD "Alma Mater". Også rosenkransen vil bli tatt fram regelmessig. Jeg går en svært seriøs tid i møte.

Til daglig jobber jeg med å finne smidige løsninger som ivaretar flest mulig hensyn på én gang. Iblant lykkes det, iblant er det umulig. Da gjelder det å velge den løsningen som har best virkning der hvor det trengs mest. I min private situasjon som søkende, famlende, vaklende og syndefull katolikk og privatperson har jeg nådd et punkt der det gjelder å ivareta det som nå synes mest påkrevet, nemlig å vende oppmerksomheten innover i meg selv.

Ingen annen enn jeg selv har hatt forventning om at denne bloggen skal forsynes med 4-5 innlegg hver uke. Nå legger jeg bort dette selvpålagte kravet for å kunne bruke all ledig energi til å trenge inn i den katolske mystikk og åndelighet. Bloggen kan fra nå av bli stående uendret i dager og uker framover, og de som følger den regelmessig skal vite at både bloggleserne og jeg selv i denne fasen har det bedre enn noen sinne: Bloggens besøkere slipper å lese ubehagelig utleverende tekster fra min åndelige prosess, og jeg slipper å bruke energi på å tenke ut hvordan jeg skal skriftliggjøre de tanker som dette utviklingsstadiet vekker i meg.

Mitt ønske og min bønn er å konkretisere og oppleve fem egenskaper som jeg har sett at Den katolske kirke setter høyt: Takknemlighet, ydmykhet, trygghet, skjønnhet og kjærlighet.

Jeg starter med Den hellige Far Benedicts bønn til Vår Forbederske, Advocata nostra, slik han så vakkert framfører den på sitt morsmål på CDen "Alma Mater":

"Heilige Mutter des Herrn,

Hilf uns, die Kraft des Versöhnens und das Vergeben zu finden.

Hilf uns, geduldig und demütig zu werden, aber auch frei und mutig, wie Du es in der Stunde des Kreuzes gewesen bist.

Du trägst Jesus auf Deinen Armen, das segnete Kind, das doch der Herr der Welt ist.

So bist Du, den Segneten tragend, selbst zum Segen geworden.

Segne uns und diese Stadt und dieses Land.

Zeige uns Jesus, die gebenedeite Frucht Deines Leibes.

Bitte für uns Sünder, jetzt und in der Stunde unseres Todes.

Amen."

Endring eller flukt?

Bildet: Inventus sjekker ut.
- - -
"Med det menneske som ikke har fornyet seg på tre dager, er det aldri verd å føre en samtale." (Kinesisk visdomsord)


I hele mitt voksne liv har jeg vært opptatt av å beholde evnen til å forandres, utvikles, lære noe nytt og oppleve framgang. Ikke alle endringer har vært like merkbare eller like positive, og ikke alle perioder av livet har vært like klart preget av endring.
Enkelte endringer har imidlertid innebåret et oppbrudd. Det kan ha dreid seg om å flytte fra et sted til et annet, å skifte jobb mens det så som lysest ut, å slutte i en hobbypreget forening eller å forlate Facebook. Typisk for vår tid er det at sistnevnte endring, den minst betydningsfulle av alle, har avstedkommet de mest synlige reaksjonene fra miljøet jeg har forlatt: En egen gruppe er opprettet for å beholde undertegnede i det heller overfladiske Fb-fellesskapet. Det vedkommer meg ikke; endringen synes rett og god for min egen del.
Den største endringen i mine yngre år har jeg fortalt en del om på denne bloggen. Den inntraff gradvis og under økende bitterhet i årene 1987-89 da jeg omhyggelig kvittet meg med alt tankegods og alle forbindelser med det konservative, lavkirkelige bedehusmiljøet jeg vokste opp i. Det var en endring i både livssyn og identitet, et skifte fra den kristne til den løsslupne, fra den troende til ateisten, fra den moralske til den lettlivede, fra den stillferdige og alvorlige til den støyende og humørfylte.
Noen vil stusse over enkelte av disse motsetningsparene. "Kristen" og "løssluppen" behøver ikke å være motsetninger, og selv troende kan unne seg å være støyende og humørfylte. Slik var det bare ikke i min oppfatning av den kristnes liv i henhold til min ungdomstids østfoldske pietisttalere. Kanskje mente de det ikke fullt så bastant, men det var slik jeg oppfattet dem, og det preget meg på en måte som ble umåtelig problematisk etterhvert som jeg ble voksen og opplevde tilværelsens realitet ganske annerledes og mer kompleks.
Jeg foretok en gradvis og systematisk endring, en styrt avvikling av alt jeg hadde vokst opp med, og vi kan gjerne kalle det en flukt fra konservativ lutherdom.
Så passerte, som nevnt så mange ganger før, 20 år med utvikling i ulike retninger. En mengde erfaringer, strategier, kunnskaper og opplevelser ble meg til del, noe positivt og byggende, annet skadelig og egoistisk. I løpet av 2008 var jeg klar for en ny erfaring: Et møte med den katolske messen.
Dette har ført til en ny endring, en ny systematisk og planmessig utvikling mot et høyere mål: Opptakelse i Den katolske kirke i Norge. Jeg har sett det en stund, og jeg er nå kommet til et punkt der jeg tør å si det: Mitt behov for å bli katolikk er en flukt fra den personen jeg var i ferd med å bli.
Ingen kan flykte fra seg selv. Derimot kan man flykte fra en livsførsel og en livssituasjon som synes uholdbar og fordervelig. Dette var motivasjonen for min siste flukt, og jeg gjentar hva jeg før har sagt: Det hadde ikke vært mulig for meg å søke tilbake til barnetroen om det ikke var for at Den katolske kirke sto der og tilbød en helt annerledes og mer meningsfull, logisk og tilfredsstillende grobunn for troen, en tryggere havn enn alle de jeg har flyktet fra.
I relasjoner der jeg har foretatt en endring, har jeg aldri vendt tilbake. Dette opplever jeg som tegn på at endringen var rett på lang sikt; den som kommer tilbake, vil rette opp en tabbe. Når jeg nå står ved begynnelsen av et liv som katolikk, er det ikke en tilbakekomst til det opprinnelige. Tvert imot: Det er en start på noe som for meg er helt nytt, men som for Kirken representerer enda en sjel på rett vei, enda en flyktning som har funnet veien hjem.

"Du lærer meg livets vei.
For ditt åsyn er det en fylde av glede,
ved din høyre hånd en evig fryd."
(Sal. 16,11)

På kong Davids tid

Bildet: Fra en korridor med gamle statuer i Vatikanets Museer.
- - -
Nå har min lesing av Salmenes Bok nådd sitt første delmål: Jeg har lest alle de 150 salmene i rekkefølge. Det har naturligvis tatt altfor lang tid, men det er ikke for seint å starte på annen omgang og gjennomføre den før konversjonen i oktober, slik målsettingen var.
Litt bakgrunnsinfo har jeg også skaffet meg i denne forbindelse. Det viser seg at kong David oppgis som forfatter av hele 73 av salmene, altså nesten halvparten. Det er muligens usikkert om dette er tilfellet, men la oss nå anta dette som et faktum. Kong David, som styrte Israel og Judea rundt år 1000 f.Kr. - altså for ca 3000 år siden - skal ha vært produktiv både som dikter og komponist etter datidens standard.
Og det er her jeg ikke slutter å undre meg over de eldgamle bibeltekstene: Hvordan var det å leve i Israel for 3000 år siden? Hadde kong David et mer konkret forhold til Gud enn det er mulig for oss å ha i våre dager?
I min naivitet stiller jeg meg slike spørsmål og forsøker å forestille meg hvordan kontakten mellom David og Gud virkelig fortonet seg.
Jeg må si at Den katolske kirkes apostoliske dimensjon har fått meg til å se annerledes på de gamle, skriftlige overleveringene. Bibeltekstenes samtid blir mer levende enn jeg noen gang har opplevd dem. De som skrev disse tekstene, enten det var de eldste gammeltestamentlige notatene eller de nyeste nytestamentlige skriftene, hadde åpenbart en konkret oppfattelse av Guds nærvær og medvirkning i hverdagen.
For et par dager siden leste jeg den fantastiske Salme 139, som er en av de 73 Davids-salmene. Her leser vi hvordan David - la oss for letthets skyld gå ut fra at det virkelig er den historiske kong David som skrev denne salmen - forsøker å gjemme seg for Gud. Han beskriver det som om han prøver ut Guds nærvær og årvåkenhet, og som alminnelig menneske må han i enhver situasjon gi tapt: Gud er over alt og ser ham uansett lys eller mørke, himmel eller dødsrike. Hvordan opplevde personen David dette nærværet? La oss se på teksten jeg sikter til:

"Herre, du ransaker meg og kjenner meg.
2 Om jeg sitter eller står, så vet du det,
langt bortefra merker du mine tanker.
3 Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
4 Ja, før jeg har et ord på tungen,
vet du det, Herre, fullt og helt.
5 Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
6 Det er for underfullt til å skjønne,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
7 Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd,
hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?
8 Farer jeg opp til himmelen, er du der,
rer jeg leie i dødsriket, er du der.
9 Tar jeg morgenrødens vinger på
og slår meg ned der havet ender,
10 så fører du meg også der,
din høyre hånd, den holder meg fast.
11 Og sier jeg: «La mørket dekke meg
og lyset omkring meg bli til natt»,
12 så er ikke mørket mørkt for deg,
og natten er lys som dagen,
ja, mørket er som lyset."
(Salme 139,1-12)

Er det et teoretisk, abstrakt og filosofisk gudsbilde han trekker opp her, eller beskriver han en fysisk opplevelse av Gud over alt og i alle situasjoner? Hvis dette var ren filosofi eller teologi, hvordan klarte David å tenke så avansert for 3000 år siden? Og hvis dette ikke er bare filosofi eller et valg i forhold til tro og tillit, hvordan fornemmet David Gud? Var Gud synlig og hørbar for ham, eller er alt sammen bare poetiske bilder og metaforer? Var David sunn og frisk, eller var han sinnsforvirret og psykotisk og hadde halusinasjoner?
Dette er spørsmål vi aldri får svar på, og den siterte teksten alene er for kort til å gi noe inntrykk. Nå er Det gamle testamentet rikt på stoff både av og om kong David, så det er lett å skaffe seg et bilde av hans person. Ingenting tyder på personlighetsavvik hos den mannen - han var høyst normal. Han var til og med en kriger og strateg, på menns vis svak for kvinnelig skjønnhet, en helt som steg i gradene fra å være sauegjeter til å bli konge i opptil 44 sammenhengende år, hvis Bibelens historiske nedtegnelser er korrekte. David var ingen type som drev med føleri, ingen sjarlatan eller drømmer. Han må ha hatt en konkret erkjennelse av Gud og Guds nærvær.
Det er her jeg kommer til kort, jeg som kanskje er nettopp mer av en sjarlatan enn en kriger og strateg: Hvorfor er det så mye mer vanskelig å erkjenne Gud her hos meg i vår tid enn det var for David i år 1000 f.Kr.?
Gud finnes. David erfarte det og har skrevet om det. Det er bare å lese Salmenes Bok.

"...du har lagt din hånd på meg..."

Asperges me

Sist søndag våknet jeg i Fredrikstad og konstaterte at jeg hadde sinn og øyne åpne tidlig nok til å dra på messe i St. Birgitta kirke. I likhet med hva jeg har erfart fra tidligere besøk i andre kirker enn den lokale her hvor jeg bor, ble dette en litt annerledes opplevelse av messen enn jeg er vant til.
Selv om en katolsk messe i seg selv er rik på inntrykk og oppbyggelse, er det ofte avvikene fra det vante som bidrar til størst refleksjon.
Den vietnamesiskættede pateren hadde med seg en aldrende kollega som gjest denne søndagen, en prest jeg dessverre ikke oppfattet navnet på, men som visstnok hadde vært pater i St. Birgitta for en del år tilbake. Han hørtes nederlandsk ut i sin måte å snakke norsk på.
Messen hadde ikke syndsbekjennelsen i starten slik jeg er vant til. I stedet fikk jeg for første gang bli kjent med antifonen "Asperges me, Domine", nr. 23 i Lov Herren - katolsk salmebok. Mens salmen ble sunget vekselvis av menigheten og en kvinnelig forsanger på galleriet, gikk prestene gjennom kirken og stenket vievann over forsamlingen. Denne symbolhandlingen, vannstenking kombinert med "Asperges me", representerte faktisk en syndsbekjennelse nesten like sterk som den vanlige.
Teksten i antifonen er den latinske utgaven av Salme 51,9: "Rens meg for synd med isop, vask meg så jeg blir hvitere enn snø."
Orgelakkompagnementet var praktfullt, feilfritt og pålitelig. Den vakre kvinnestemmen som sang versdelen i "Asperges me" og i gradualsalmen, fungerte godt oppe fra galleriet, bølgende ut fra det høye. Jeg satte stor pris på musikken i denne messen.
Frammøtet var godt; det må ha vært over 150 mennesker i kirken. En overraskende andel lot til å være av helnorsk herkomst. Polakker fylte flere av de bakerste benkeradene, og det var også her jeg satt, blant kvinner og menn i sin beste alder, som avslørte sin språkbakgrunn med en hviskende strøm av lett hørbare konsonantlyder, så som szcz og ść. Rett foran meg stirret jeg inn i nakken på en mann med en slags allværsjakke med HH på trykknappene og et merke med HellyTech på kragen, sikkert en patent for mossevarianten av GoreTex.
Det er vel typisk at det er de aller mest uvesentlige detaljene i en situasjon som i størst grad legger beslag på oppmerksomheten. Forresten er det ikke helt utypisk å være nødt til å beholde yttertøyet på under en katolsk messe, for kirkene er slett ikke alltid tilstrekkelig oppvarmet.
Da vi kom til fredshilsenen rett før kommunionen, var det en særdeles gledelig opplevelse å se hvor ivrige de polske messedeltakerne rundt meg var etter å hilse på alle de rakk fram til - lille meg inkludert. Fredshilsenen er en personlig manifestasjon av ønsket om fred og forsoning mellom alle mennesker, og jeg merker den indre gleden ved å være den som får fremmede hender strakt mot seg.
Etter messen skulle det være kirkekaffe, men dette tok jeg meg ikke tid til. Det får bli en annen gang i St. Birgitta kirke.
Her kommer en YouTube-video med "Asperges me" der man kan følge tekst og melodi på et noteark som flyttes oppover mens antifonen skrider fram. Jeg er takknemlig over messen sist søndag, som gjorde at jeg ble kjent med enda en slik godt innarbeidet, gregoriansk salme.

Det svake mennesket

Det er i disse dager et halvt år siden jeg fortalte at jeg nylig hadde begynt å lese Salmenes Bok i Det Gamle Testamentet. Optimistisk fortalte jeg at jeg forsøkte å lese én salme pr. dag og å "ta igjen" det forsømte dersom det gikk en dag eller to uten at jeg fikk lest. På den måten hadde jeg som mål å lese hele Salmenes Bok to ganger før min konversjon kommende høst.
Som det svake mennesket jeg er, lettledet og med dårlig karakter, har min regelmessige bibellesingen raknet på veien. Jeg burde ha gjennomført første gangs lesning av de 150 bibelske salmene omtrent på denne tiden, men så langt har jeg ikke kommet. Lesingen har blitt for uregelmessig.
I går samlet jeg meg skikkelig og bevisst og satte meg til rette med den blå skinnbibelen fra 1978. Etter bokmerket - den hvite, fastmonterte tøystrimmelen av hvit kunstsilke - å dømme sto jeg foran Salme 117, den behagelig korte teksten på bare 2 vers. Dette må vel være Bibelens aller korteste kapittel, tror jeg. Jeg leste denne og fortsatte med 118. Dermed var det bare én eneste ting som gjensto i går kveld, nemlig å brette opp ermene billedlig talt og gi meg i kast med den enorme Salme 119. Med sine 176 vers er den Bibelens lengste kapittel, og jeg fikk på den måten tilegnet meg begge kvantitative ytterligheter på én og samme kveld.
Det ble en god stund, en riktig god stund. Så berikende var det å lese langsomt og konsentrert de mange sidene med gammeltestamentlig poesi at jeg knapt kan forstå hvorfor de gode forsettene fra i høst har fått smuldre opp slik tilfellet har vært.
I Salme 119 dukket det opp den ene kjente passasjen etter den annen. Høydepunkter fra min pietistiske ungdomstid steg opp fra de tynne papirbladene og ga meg tilbake det beste av stemningen fra bedehuset hjemme.
Det falt så naturlig å gjøre vers 16 til mitt denne kvelden: "Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke dine ord."

Å ha lest Salme 119 fortløpende i sin helhet er å ha passert en milepæl. Nå gjenstår kun 31 salmer, og så vil jeg være klar for å begynne forfra på Salme 1 igjen. Jeg tror jeg rekker det uten anstrengelse før konversjonen. Egentlig vet eller husker jeg ikke hvorfor akkurat det skal være en målsetting, men det er nå ingen ulempe om jeg klarer det. Dypest sett handler det om å overvinne lysten til å bruke tiden annerledes, på noe mindre konsentrert og høytidelig enn det som er naturlig når man gjør noe så uhørt alderdommelig som å sette seg under leselampen med Bibelen i fanget. Det gjør jo faktisk kvelden - eller lesestunden, uavhengig av når på døgnet den finner sted - til et høydepunkt i visdom og åndelig opplevelse.
Jeg vil i den anledning ikke unnlate å komme med enda et sitat fra gårsdagens lesning. Dette er hentet fra Salme 118, som jo inngikk i gårsdagens lesestund. De fleste av salmene er skrevet i jeg-form. Uavhengig av hvor annerledes min livssituasjon er fra den enkelte salmedikter, gir det ofte mening å se meg selv som denne jeg. Derfor ble jeg minnet om min fortid og om Herrens inngripen i min sjelelig sett omflakkende tilværelse da jeg kom til vers 12-14. Salme 118 har flere utsagn som beskriver Guds velsignelse, men for meg ble det disse linjene som ga størst mening. Uten at jeg på noen måte mistenker at bloggens lesere kan forbinde det samme som jeg med disse versene, vil jeg gå inn i denne helgen med denne symbolske beretningen, der konklusjonen er noe vi alle kan fryde oss over. God helg!

De var omkring meg som bier.
De sloknet som ild i tornekratt;
jeg holdt dem fra livet i Herrens navn.
De støtte meg hardt så jeg holdt på å falle,
men Herren kom meg til hjelp.
Herren er min kraft og min styrke,
og han er blitt min redning.

Rett fram

Bildet: Riksväg 392 i Överkalix, Sverige.

Oftere og oftere tenker jeg på hvor lett og behagelig det ville vært hvis livet kunne leves bare rett fram. Bare være en mann som er passe grei mot alle og møter bare greie mennesker på sin vei. Være en person som slipper bryderi med sykdom og bekymringer både hos seg selv og hos andre; kunne leve problemfritt med dem man setter høyest og ellers slippe kronglete utfordringer og uønsket innblanding. Bare være katolikk og ikke ha andre bånd utenfor jobb og hjem enn Kirken.
Slik kan jeg iblant drømme meg bort, vel vitende om at livet ikke er slik, ikke for meg og ikke for noen annen heller. Livet er innfløkt og fullt av uventede hendelser som krever reaksjon, overveielse og handling. Å være katolikk ved siden av er selvvalgt og angår svært få andre; det viktigste i livet er det best å holde for seg selv.
Bildet ovenfor viser en nordsvensk landevei som symbol på det livet jeg ikke kan leve. Veien trenger seg rett fram mot den lave solnedgangen helt på grensen til bare å være mørke, 2 mil sør for Polarsirkelen. De 20 kuldegradene i februar 2005 da bildet ble tatt, fikk de lave furutrærne til å stå urørlig som betongsøyler, lydløse og totalt uten å være til bry.
Kanskje er det drømmen om en ukomplisert tilværelse som gjør meg så fascinert av de svenske landeveiene som pløyer seg gjennom det milde landskapet, mil etter mil med bare skog og vann eller skog og snø, samt solens vandring fra øst til vest lavt eller høyt over landskapet. Bekymringsløst, evig.
I en av Bibelens salmer heter det:

"Med all sin herlighet
skjønner mennesket ingen ting,
likesom dyrene må det dø." (Salme 49,21)

Jeg skjønner ingenting. Derfor er jeg et menneske. Livet bare dundrer av gårde med meg, og det finnes ikke et eneste stoppested, ingen rasteplass, ingen pålagt hviletid for en overarbeidet sjåfør. Krav og oppgaver gjør situasjonen til og med for presset til å gå til messe så ofte som jeg ønsker. Men Gud vet nok hvor jeg er, og den salige Jomfru Maria ser at jeg trenger mer enn jeg kan vente å få. Om 20 timer går flyet til Stockholm, og ett er i hvert fall sikkert: Å komme på messe i St. Eriks Domkyrka (nettstedet er p.t. nede) på Folkungagatan søndag formiddag er høyt prioritert. Det burde vi rekke fint før vi inntar lunsj hos venner ved Zinkensdamm.
Det blir med andre ord på ny noen dagers stillhet på denne bloggen. Også det er et symbol for hvordan jeg skulle ønske livet kunne arte seg når jeg trenger å ha det slik. Bare stillhet og utilgjengelighet. Samt Kirken og min kjære.
God adventshelg - den siste i år!

Konsentrasjon

Forleden kveld satt jeg alene i stua og fant ut at det var tid for en runde med rosenkransen og kanskje lesing av noen gammeltestamentlige salmer. Erfaringsmessig gjør det godt å bruke en halvtimes kveldsstund på den måten; jeg innrømmer villig at jeg ikke har klart å gjøre dette til en regelmessig handling ennå.

Jeg satte meg godt til rette og la en CD i spilleren. En god og konsentrert ro senket seg over meg, og jo lenger fram i rosenkransen jeg vandret, jo mer kjente jeg at dette var riktig, dette var velvalgt både når det gjaldt sittestilling, bakgrunnsmusikk og ting å feste blikket på.

Dette siste er ikke minst viktig. Det faller meg kunstig og uhensiktsmessig å be rosenkransen med lukkede øyne. Dertil tar bønnestunden for lang tid. Jeg kan ikke under noen omstendighet ha øynene lukket i så mye som 15-20 minutter uten å sovne! Derfor må blikket kunne hvile på noe som ikke distraherer.

Iblant har jeg sittet vendt mot et vindu, og dette har vært nyttig når det har vært dagslys. Nå i denne måneden er dagslys det vi har minst av, så jeg valgte like godt å sitte med ryggen mot vinduet .

Det var da jeg for alvor oppdaget at et maleri i Vebjørn Sands serie fra Sydpolen var et helt fantastisk objekt for blikket under en stille stund i stua. Det er naturligvis en reproduksjon som henger her hos oss, men den er ganske stor og har en bildeflate som er god å hvile blikket på.

Dermed hadde jeg funnet et godt sted å sitte. Det viste seg snart at dette var en ypperlig plass i kombinasjon med musikken som jeg uten særlig grundig omtanke hadde hentet fram: CDen "Officium" med Jan Garbarek og Hilliard-ensemblet.

Denne musikken, med sakrale tekster på latin, skrevet i senmiddelalderen eller renessansen, var naturligvis den helt optimale klangbunn for en rosenkransbønn. At jeg ikke har kommet på denne tanken før! Jeg har hatt CDen i mange år, og jeg har lyttet til den atskillige ganger. Noen ganger med stort hell, andre ganger uten særlig utbytte. Iblant kan så spesiell musikk høres bare malplassert ut.

Denne gangen var situasjonen optimal for å nyte og å anvende musikken. De klassiske tenorstemmene og Garbareks himmelropende saxofoner dannet en symbiose med de rytmiske Hill deg, Maria-bønnene i rosenkransen, og de dype blåtonene i Vebjørn Sands maleri mettet de visuelle behovene i situasjonen. Dette var en bønnestund av klasse, vil jeg si, en eksklusiv, åndelig opplevelse skapt av mine tilfeldige - gudfeldige - valg av sted og stimuli.

Dette er en anbefaling. Vi har alle våre preferanser når det gjelder å definere "en stille stund". Jeg fant min definisjon på denne måten for en dag eller to siden.

- - -

I stedet for å plante en kraftig filmrute fra YouTube her i blogginnlegget, legger jeg bare en link til en video til spor 1 fra Officium-CDen. De som ønsker å gjøre seg kjent med denne inderlige tilbedelsen i musikalsk form, kan ganske enkelt klikke her.

Fortiden omtalt på forhånd

En dag jeg hadde en av mine uregelmessige lesestunder i Salmenes bok, ble jeg vàr at jeg leste en beretning om en del av mitt eget liv slik jeg ser det i ettertid. Teksten jeg leste, var jo imidlertid skrevet 2500 eller kanskje hele 2900 år før jeg ble født; hvordan kunne det være mulig?
Tross det usannsynlige var gjenkjennelsen så stor og presis på viktige områder at jeg ble grepet, en bevegelse kom over meg og jeg ante en plan i all elendigheten jeg forsøker å legge bak meg.
Teksten jeg leste den kvelden, var Salme 40. Nettopp denne salmen inneholder en del kjente passasjer; jeg gjenkjente især en del av begynnelsen. Jeg festet meg også ved en av setningene i det åttende verset:
"I bokrullen er det skrevet om meg."
Jeg var altså ikke den første som opplevde å se sitt eget liv beskrevet i den gamle litteraturen. Det har sikkert også vært en lang rekke personer mellom kong David og meg som har funnet sitt liv beskrevet med det rike symbolspråket i Salme 40 og i mange andre av de bibelske salmene.
Min reaksjon kan ikke beskrives. Jeg leste salmen to ganger til med det samme, og jeg bestemte meg for å gjøre en del av den til hovedinnholdet i et dypt personlig blogginnlegg. Det er dette innlegget som er innledet nå, og når leseren ganske snart gir seg i kast med de 4 + 6 versene som jeg skal gjengi, vil de aller fleste ikke forstå annet enn at de mørke sidene av min fortid består av ugjerninger og destruktive relasjoner. Dette er forbi - jeg er katolikk nå.
Min skriftefar og de som trenger det, må få historien porsjonsvis, mens salmedikteren oppsummerer alt på én gang slik:

(2) Jeg ventet og håpet på Herren,
han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.
(3) Han drog meg opp av fordervelsens grav,
opp av den dype gjørmen.
Han satte mine føtter på fjell
og lot meg gå med faste skritt.
(4) Han la i min munn en ny sang,
en lovsang for vår Gud.
Mange skal se det og frykte og sette sin lit til Herren.
(5) Salig er den mann som stoler på Herren
og ikke holder seg til de stolte,
til dem som faller fra i løgn.

- - - -

(12) Herre, du vil ikke ta din barmhjertighet fra meg.
Din miskunn og din sannhet skal stadig verne meg.
(13) For jeg er omgitt av talløse trengsler,
mine misgjerninger tar meg igjen,
- jeg kan ikke lenger løfte blikket;
de er flere enn hårene på mitt hode.
Motet har sviktet meg.
(14) Vis meg velvilje, Herre, og fri meg ut!
Skynd deg å hjelpe meg, Herre!
(15) La alle som står meg etter livet, bli til spott og spe!
La dem som ønsker å ødelegge meg,
trekke seg tilbake med vanære!
(16) De som håner meg og roper "ha-ha",
skal stivne av skrekk og skam.
(17) Men la alle som søker deg, fryde og glede seg i deg!
La dem som elsker din frelse,
alltid si: "Stor er Herren!"

"I ei fin gammel bok..."

Åge Aleksandersen utga i 1986 albumet "Eldorado", som er avbildet ved siden av denne teksten. Albumet forelå opprinnelig på LP og kassett; CD-utgaven kom flere år senere.
I et av versene i tittellåten synger Åge med sin bunnløst ærlige og nakne røst disse ordene:

"I ei fin gammel bok står det skreve noen ord
gjør det gode søk fred
sky det onde
gjør du det da ska du finn
El dorado."

Plata og sangen ble lansert mens jeg ennå var en aktivt troende innen Den norske kirke. Det tiltalte meg derfor i aller høyeste grad at den gode Åge uttrykte seg på denne måten. Hele familien min har faktisk de aller beste minner av konserter med Åge Aleksandersen og Sambandet opp gjennom hele 1980-tallet. Vi bodde i Drammen i mer enn halvparten av av det tiåret, og Åge med band var faste gjester på friluftsscenen ved Marienlyst stadion under Drammensmessa i august hvert år. Min kone og jeg sto der seint på kvelden og digga musikken med eldstegutten sovende i barnevogna; etterhvert med to gutter sovende eller hoppende i hver sin vogn.
Da "Eldorado" kom i 1986, hadde vi flyttet fra Drammen før messa og konserten med Åge, men så fikk vi jo til gjengjeld Momarkedet nesten i nabolaget, og den årlige Åge-opplevelsen var sikret på ny, foran en enda større scene og ofte med NRK-kameraer rundt omkring.

I alle år når jeg har hørt denne låta, har jeg sett det som selvsagt at det nevnte verset henspiller på Bibelen - "ei fin gammel bok" - og at Åge gir en generell og nokså rund oppsummering av hele Bibelens budskap i de korte setningene "gjør det gode, søk fred, sky det onde..."
Tenk, i 23 år har jeg tatt dette verset for å være en ren Åge-skapning, en god og ordknapp spissformulering som er en menneskekjær rocker verdig. For noen dager siden oppdaget jeg imidlertid at Åge Aleksandersen nok var både mer spesifikk og mer bibelkyndig enn jeg noen sinne har tenkt over. Jeg satt en kveld og leste i Salmenes bok, slik jeg har skrevet at jeg driver med for tiden. Plutselig leste jeg et kort vers som minnet så slående om noe kjent og kjært, noe riktig gammelt og innarbeidet.
Assosiasjonens kilde steg snart opp i min bevissthet: Her var dette verset i "Eldorado" i klartekst, i originalversjon så å si! Salme 34 vers 15 lyder nemlig slik:

"Sky det onde, og gjør det gode! Søk fred, og jag etter den!"

Med en rytmisk omstabling av imperativene har Åge gjenskapt dette sentrale bibelordet, innarbeidet det med musikalsk perfeksjonisme i sin egen låt, men ikke et øyeblikk forsøkt å gjøre formuleringen til sin egen: Tro mot kilden har Åge klart tilkjennegitt at dette er et bibelsitat.
Jeg har tidligere fått en mildt humoristisk kommentar om at konvertitter finner katolske hint over alt når bare inntrykkene tilpasses litt. Derfor iler jeg til med å si at dette "funnet" av et eksplisitt bibelsitat hos Åge Aleksandersen overhodet ikke representerer noe tegn på spesielt katolske tilbøyeligheter. Det som jeg imidlertid mener å ha belegg for, er at rockeren Åge vet hva han driver med, og at han på ingen måte lefler med Bibelen når han først finner det på sin plass å bruke den. Det har gledet meg å finne en del av en ekte og klassisk Åge-tekst i Bibelen, og naturligvis var det i Salmenes bok, den religiøse lyrikkens mesterverk.
Nå som vi vet at dette verset står skrevet i Salmenes bok, kan vi jo i tillegg glede oss over at det oppsummerende preget som jeg leste ut av Åges tekst, faktisk ble skapt mange århundrer år før Jesus framsto med det samme budskapet. Bibelen er forunderlig.

Salmenes bok

Her en dag slo det meg at alle bloggene som skrives av erklærte katolikker, befatter seg i liten grad om Bibelen og bibelske tekster. Det er kanskje fr. Arnfinn Haram som oftest benytter Bibelen i forbindelse med bloggtekstene sine. Dessuten er bloggeren Oremus flittig i bruk av skriftsteder på bloggen Rosenkransen. Det kan være mange årsaker til at det er blitt slik; dels har trolig de nevnte bloggerne valgt å gi mange av innleggene preg av andakter og små meditasjoner, dels har alle vi andre så utrolig mye annet å skrive om både av hverdagshendelser og av referanser til historisk og teologisk faglitteratur.
Jeg vil derfor skrive litt om bibellesing i dag. Det slo meg nemlig for noen få uker siden at lesingen av den såkalte gradualesalmen med omkved mellom første og annen tekstlesing i den katolske messen jo er lite annet enn utdrag fra Salmenes Bok i Det gamle testamentet. Jeg husket fra min fjerne fortid at Bibelens salmer er stor, poetisk litteratur, oppbyggelig og lærerik, vakker og from.
I tillegg fikk jeg på samme tid en forsterkning av betydningen Salmenes Bok har og har hatt for den menige katolikk. Tidlig i høst leste jeg en hel del om rosenkransen og dens opprinnelse. Det viser seg faktisk at rosenkransen i sin tid erstattet lesing av Salmenes Bok, dels fordi uskolerte munker og folk flest i middelalderen knapt kunne lese, hadde dårlig tilgang på bibelsk lesestoff, og i hvert fall ikke på latin, som ennå var det eneste vesteuropeiske språket Bibelen var oversatt til. Rosenkransen ble opprinnelig bedt 3 ganger slik at man ba Hill deg, Maria 150 ganger - én gang for hver salme i Bibelen.
Gunnar Wicklund-Hansen har fortalt historikken på denne måten:


"Tidlig ble det vanlig blant de kristne (særlig munkene) å be Bibelens salmer, og tallet 150 for rosenkransen stammer nok fra de 150 Salmer. Som botsbønner og ved begravelser kunne munkene be grupper av salmer, vanligvis 10 eller 50 (i rosenkransen én dekade eller én gjennomgang av kransen). Vanlige folk hadde ikke tilgang til bibelhåndskrifter, og de kunne etter hvert heller ikke forstå latin. Da erstattet de salmene med Fader vår, og etter hvert også med Hill deg, Maria. Det var et behov for å telle bønnene, og tellekjeder kom inn i bildet, antagelig fra islam."
(Fra artikkelen "Rosenkransen" på katolsk.no.)


Inspirert både av denne historikken, av mitt generelt store utbytte av å be rosenkransen, og av det faste innslaget med gradualesalme og omkved i messen, begynte jeg så å lese Salmenes Bok for et par uker siden. Jeg prøver å lese 2 salmer hver kveld, men glemmer det ofte og leser i stedet 3 eller 4 av gangen når jeg husker å lese.
Det var faktisk en liten overvinnelse å ta fram den skinninnbundne bibelutgaven fra 1978; jeg husker ikke lenger ved hvilken anledning jeg fikk den, men det kan ha vært en julegave. I et lite blaff husket jeg derimot det indremisjonske åket som daglig bibellesning var for meg da jeg var i slutten av tenårene. Minnet om den dårlige samvittigheten som gnaget for hver dag jeg hadde forsømt å lese i Bibelen, fòr gjennom bevisstheten et øyeblikk, men jeg ristet minnet av meg og bestemte meg for å gjøre lesingen til en positiv vane denne gangen, ingen plikt, men en lystbetont leseopplevelse. Derfor har jeg ikke hatt noen kvaler eller bekymring de dagene jeg har glemt hele greia.
Til nå har jeg lest litt mer enn de 20 første salmene. Dette er vakkert, uendelig poetisk og styrkende. Jeg klarer ennå ikke å gå inn i bakgrunnen for salmene, hva som var situasjonen for kong David da (eller hvis) han skrev den enkelte salmen, og hvilken del av Israels historie de refererer til. Derimot ser jeg tekstene som beskrivelse av dikterens forhold til Gud.
Det er dette som gjør disse diktene så oppbyggelige. Jeg fryder meg over hver eneste linje. Det er spesielt godt å lese den norske utgaven fra 1978, for der er all poetisk litteratur - ikke bare Salmenes Bok - skrevet i den opprinnelige verseformen men ulik lengde på linjene. På den måten er det lett å lese tekstene som dikt og ikke som prosa.
Selv om min relativt nystartede bibellesning viser seg å være noe uregelmessig, er den likevel lystbetont og givende. Jeg har derfor som mål å lese hele Salmenes Bok 2 ganger før min konvertering neste høst. På den måten vil jeg kanskje begynne å gjenkjenne enkelte av salmene som benyttes til lesing i messen.
Dette er tidløs diktning, full av visdom og fromhet, skrevet i inderlig kjærlighet og takknemlighet til Gud. Det inngir trygghet og styrke å vite at disse tekstene ble skrevet for mer enn 2500 år siden av mennesker som satte sin lit til en gud de ikke kunne se. Å tro på deres måte burde ikke være vanskeligere nå enn den gangen, for folk er folk. Dessuten: Hvis vi sliter med å tro på den samme måten, er i hvert fall Salmenes Bok en kilde til kolossal hjelp.
Jeg siterer med største glede det fineste verset jeg har kommet over hittil, Salme 18,31:

"Guds vei er fullkommen,
Herrens ord er rent.
Han er et skjold for alle
som tar sin tilflukt til ham."


Bildet: Min svenskfødte mormors bibelutgave fra 1891, gitt henne til konfirmasjonen i Tanums kyrka 25. juni 1911.