Flere bøker - mer lærdom

I går var jeg som sagt på "Katolsk orientering" for første gang. Samlingen hadde preg av et veiledningsmøte der pateren fortalte i korte trekk om Den katolske kirke og introduserte en hel del aktuelle boktitler. Vi som inngår i gruppa, sto fritt i å henge oss på med kommentarer og spørsmål til det som ble sagt, eller til å fortelle om egne erfaringer og assosiasjoner. Stemningen var avslappet og hyggelig.
Det var ikke fulltallig oppmøte denne første gangen, men gruppestørrelsen ser ut til å kunne øke fra gårsdagens 2 til forhåpentligvis 4 voksne personer. Annenhver onsdag skal vi treffes i denne settingen, og jeg tror det vil gi mye god input både fra pateren og de andre gruppemedlemmene. Framfor alt vil det gi regelmessighet og kontinuitet over opplæringen og forberedelsen til å konvertere.
Det ligger i sakens natur at jeg her på bloggen ikke avslører noe om de andre på gruppa; den dagen kan jo komme da de søker seg fram til denne bloggen på Internett, og da vil det ta seg dårlig ut om de får lese om seg selv uten å ha visst om det på forhånd!
Derimot kan jeg fortelle at pateren trakk fram 2 bøker som jeg ikke har fra før, men som åpenbart bør inngå i mitt private, katolske bibliotek. Ettersom pateren har bestilt nye eksemplarer av bøkene til bruk for gruppemedlemmene, kjøpte jeg de to bøkene av ham allerede i går.
Den ene boka er åpenbart et must, og det var faktisk overraskende for pateren at jeg ikke forlengst har fått anbefaling om den: "Katolsk tro og kristenliv" av Arne Fjeld O.P., forstander i Dominikanerklosteret i Neuberggaten i Oslo.
Det viste seg at det andre tilstedeværende gruppemedlemmene eide boka og har lest den. Denne boka ser jeg fram til å lese; den står på min leseliste etter Scott Hahns "Himlarnas drottning", som jeg omtalte i korte trekk i forrige innlegg.
Den andre boka som tok plass i samlingen min i går, heter "Om hellige tegn" og er skrevet av Romano Guardini og oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen. Den inneholder en rekke korte kapitler som i poetiske og fromme vendinger beskriver symbolikken i alt vi ser og gjør i en katolsk kirke: Korstegnet, knelingen, vievannet, alteret og mye annet som jeg har undret meg over i tidligere blogginnlegg. Jeg tror virkelig at denne boka vil gi meg mye gledelig innsikt i Kirkens rike symbolspråk.
Alle de katolske bøkene som jeg kjøper eller låner, fører jeg systematisk inn i en liste hvor jeg også anfører at jeg har lest dem. Denne listen kan det hende jeg bruker når jeg en gang til våren skal be om biskopens tillatelse til å konvertere. Boklisten vil i det minste gi et kvantitativt bilde av hva jeg har tilegnet meg av katolsk kunnskap. Hva jeg har utviklet av katolsk tro derimot, blir det vanskeligere å beskrive, men her vil onsdagskveldene med "katolsk orientering" bli til hjelp.
Det er helt uvirkelig å se hvordan mitt privatliv året 2010 tar form på en teoretisk måte, mens jeg er fullt klar over at endringer i framtidens struktur vil kunne oppstå igjen og igjen. Ikke siden jeg var barn har jeg undret meg i den grad over tilværelsen som jeg gjør nå.

Romertall CC

Bildet: Pelikaner over havnen i Havana, Cuba. (Foto: Inventus)



Dette innlegget er nr. 200 på denne bloggen. Det er 10 måneder og 1 uke siden den ble opprettet, og det har tatt 6 måneder og 8 dager å skrive de siste 100 innleggene. Dette betyr at innleggshyppigheten har avtatt betydelig etter at de første 100 innleggene ble skrevet. Les en markering av dette i innlegget fra 4. juni.
Det har skjedd svært mye med Inventus siden den gangen. Det er ingen tvil om at jeg har kommet mye nærmere selve konversjonen, ikke bare i tid, men også i mental innstilling. Mine forberedelser har gått jevnt og trutt framover, og iblant har de skutt fart litt ekstra.
Ganske raskt kan jeg oppsummere at jeg har valgt skytshelgen, jeg har valgt fadder til fermingens sakrament ved konversjonen, og jeg har fått tildelt en dato, nemlig 10.10.10.
Mangt og meget annet har hendt, og jeg har forlengst sett hvor utrolig riktig det er å ikke påskynde denne prosessen, men gi den så mye tid i meg som trengs. Høsten har tidvis vært dramatisk, uten at bloggen har båret tydelig preg av det. De 10 månedene som ennå gjenstår fram til konversjonen, er ikke stort mer enn hva som behøves for å legge min fortid bak meg.
Det siste halvåret, altså den tiden som har gått med til å skrive de siste 100 innleggene på denne bloggen, har inneholdt en del fritidsreiser av stor verdi, bl.a. til Roma. Det ble en skjellsettende opplevelse på mange plan, fullt av uventede innslag og et ultrakort avstandsglimt av Paven. Opplevelsene i Roma ble beskrevet i tilsammen 8 innlegg i tiden fra den 20. til den 27. september.
Er det ennå noe spørsmål om hvorvidt jeg kommer til å konvertere eller ikke den 10. oktober neste høst? Først og fremst må jo biskopen gi sin godkjennelse, men sett at denne kommer, vil det likevel finnes tvil i mitt indre? Det gjenstår å se. Jeg kommer til å måtte behandle et vanskelig tema, men dette får vente en stund. I mellomtiden er det aktuelt å skrive om jula og julefeiringen, og hvis alt klaffer, vil min kjære og jeg overvære messe i Stockholms Katolska Domkyrka søndag før jul. Dette vil i så fall fortjene et innlegg, så det fins masse å skrive om hele tiden!
Det neste som blir skrevet her, er imidlertid et innlegg med tittelen Folk (2). Det innholder videreføringen av forrige innlegg.

En viktig oppklaring

Bildet: Biskop Anders Arborelius, Stockholm: En offisiell katolikk.

For én gangs skyld benytter jeg lunsjpausen til å skrive blogg. Jeg er opptatt av å få presisert at å blogge er noe man gjør for å bli sett og lest, for å prøve ut sine synspunkter og kanskje sin personlighet mot et publikum av ukjent format. Responsen måles helst i kommentarene til det enkelte blogginnlegg.
Her på denne bloggen har det siden oppstarten i februar kommet en mengde positive, velvillige og støttende kommentarer. Noen ganske få har vært kritiske, og de har uten unntak kommet når jeg har uttalt meg negativt, harselerende og ironisk om Den norske kirke eller andre protestantiske trossamfunn og deres ledelse.
Jeg har personlige grunner til å være fæl mot protestantiske forsamlinger, og tro meg: Jeg har benyttet anledningen på denne bloggen i svært liten grad i forhold til det jeg hadde behov for i tidligere faser i mitt voksne liv.
Da bloggen ennå var fersk, og jeg selv ennå ikke var sikker i min sak når det gjaldt å bli katolikk, skrev jeg et innlegg med tittelen ”Identitet” . Det var den 7. mars i år. Denne teksten er stadig like aktuell, og den forteller meget klart at det er Den katolske kirkes egenart som har gjort det mulig for meg å finne tilbake til min barnetro, som jeg trodde hadde tørket ut - eller druknet! - gjennom de foregående 20 årene. Innlegget ”Identitet” viser meget tydelig hvor jeg selv står i forholdet til tradisjonelle protestanter – og det er dem det er flest av i vårt land.
Dette betyr at hva jeg sier om protestanter og protestantiske menigheter, er preget utelukkende av min egen bakgrunn og mine personlige opplevelser og erfaringer. Dette er ganske sikkert ikke stuerene synspunkter innen katolske miljøer, spesielt ikke i offisiell sammenheng.
Behovet for å oppklare dette er blitt påtrengende dels pga. kommentarer fra enkelte sørgmodige forsvarere av protestantiske trossamfunn, dels pga. en pressemelding som gikk ut fra Stockholms katolske bispesete onsdag 14. oktober.
I den svenske pressemeldingen leser vi at biskop Anders Arborelius og hans stab er bekymret over alle ”hemsidor” og blogger som kaller seg ”katolske” og som gir uttrykk for synspunkter som imøtegår offisiell informasjon fra Kirkens lederskap. Les hele pressemeldingen her.
Dette utspillet fra Stockholms Katolska Stift – forøvrig Sveriges eneste katolske bispesete – har fått meg til å tenke på hva som forventes når jeg drifter noe som framstår som en katolsk blogg. Det kan være ganske nifst egentlig, dersom det forventes at alt jeg skriver skal være i samsvar med offisielt, katolsk syn.
Selvsagt er det ikke slik. En blogg er en av de mest subjektive nettstedstypene som finnes. At jeg fra begynnelsen av ønsket å bli katolikk og gradvis har blitt det, innebærer ikke at alt jeg skriver, representerer helt og holdent Den katolske kirkes lære.
Blant de mange temaer som jeg har benyttet bloggen til å uttale meg subjektivt om, er altså protestantiske og især pietistiske miljøer. Ingen privatperson skal behøve å føle seg personlig støtt, men om noen finner mine synspunkter og uttaleformer respektløse og harselerende, har de faktisk tatt poenget. I noen sammenhenger har jeg ønsket å være akkurat så sleivete som det ser ut, og jeg har mine egne gode og gamle grunner til dette.
Nå er det ikke akkurat så særlig mange av denne bloggens mer enn 160 innlegg som framstiller Den norske kirke og beslektede trossamfunn på ufyselige måter, men de innleggene som gjør det, har fått gnistrende kommentarer. I de fleste tilfeller synes jeg slike kommentarer er uimotståelig morsomme, men i enkelte tilfeller – slik som en anonym kommentar fra i går, 20. oktober – ser jeg at kommentatoren er saklig og seriøs. Derfor fant jeg det viktig og på høy tid å komme med denne oppklaringen:
Jeg er en katolikk som representerer utelukkende meg selv når jeg blogger.

Bildet: Bloggeren Inventus, Askim: En katolsk privatperson.

Romertall C

Det lysner mot nord, lysner mot nord
Over alt vi ikke må se før vi tror
(Henning Kvitnes: ”Det lysner mot nord”, fra albumet ”Tid for latskap”, mai 2009)

Det er i dag eksakt 4 måneder siden denne bloggen ble opprettet. Dette innlegget er nummer 100 i rekken. Det betyr at bloggen har stått urørt hver 6. dag, men er ellers blitt utvidet med ett nytt innlegg alle mellomliggende dager.
Jeg er fornøyd med egeninnsatsen og slår om til et noe bedageligere tempo i skrivearbeidet. Å skrive kortere innlegg er uaktuelt. Jeg er ingen fåmælt mann. Jeg er av den typen som skriver et brev på PC, og uansett hvor knapt og enkelt budskapet er, blir det ikke plass til underskriften på samme side som selve brevet. Navnet mitt spretter over til toppen av side 2, og jeg må sette inn kunstige linjeskift i starten for å få mer tekst på side 2, eller jeg må krympe marger og skriftstørrelse for å få med underskriften på side 1. Opplevd det selv??? Jeg gjør slik hver gang!

Nylig nevnte jeg at jeg ser fram til å være vitne til katolsk konfirmasjon for første gang når biskopen kommer til min hjemby 14. juni for å ”ferme” et lite antall unge. Men jeg har flere katolske opplevelser å se fram til i sommer: Ferieturen går til Sardinia, og jeg regner med rikelige muligheter til å oppleve messe på italiensk. Her hjemme får jeg kanskje sjanse til å overvære messe også i andre katolske kirker enn den lokale her hvor jeg bor. Helt sikkert er det at jeg kommer til å overvære høymessen i St. Pauls kirke i Bergen 9. august. (Dette kommer jeg tilbake til!) Og når jeg ser riktig langt fram, kan jeg røpe at vi ser fram til et besøk i Roma i september, fruen og jeg.
Før alle disse spesielle opplevelsene knyttet til lengre eller kortere reiser skal jeg ha en ny prat med pateren her i den lokale menigheten. På ettermiddagen 24. juni møtes vi for tredje gang til en oppfølgingssamtale. Jeg gleder meg over alle grenser. Jeg ser fram til å komme videre, til å få kyndig og erfaren veiledning i å trenge lenger inn i Den katolske kirkes mystikk og mysterier, til å få hjelp til å nærme meg den store dagen da jeg skal ta skrittet helt inn i den ærverdige skaren av ekte katolikker i fullt sakramentalt fellesskap.
La meg også betro bloggen at jeg har opplevd at bønn virker. Bønn på katolsk vis, med innledende korstegn og ydmyk henvendelse via den salige Maria - det virker! Jeg har opplevd det, uten her å gå i detalj om saksforholdene. Nylig leste jeg flere kommentarer på en svensk, katolsk blogg at det ble anmodet om å be for en kvinnelig prest i Svenska Kyrkan som hadde uttalt seg særdeles uheldig om Den katolske kirke. En av kommentarene var skrevet av en mannlig katolikk som anbefalte å be rosenkransen for den kvinnelige presten, for ”kraften i rosenkransen är enorm…” Jeg blir imponert av slike utsagn. Det gir meg inspirasjon til å be rosenkransen oftere enn jeg har gjort hittil. Det setter meg også på siden av meg selv og min 20 år gamle forklaring på hvorfor bønn ser ut til å virke. Jeg skrev om det her på bloggen på Kong Haralds fødselsdag, den 21. februar. Dette innlegget skrev jeg 3 uker før jeg bevisst og eksplisitt fant en innfallsvinkel til min godt og grundig bortgjemte og nesten avlivede gudstro den 13. mars.
Jeg ser annerledes på tingene nå. Jeg har fått tilbake viljen til å tro at når bønn ser ut til å virke, så virker den faktisk. Ingen psykologisk eller sosialantropologisk eller symbolteoretisk forklaring er nødvendig. Jeg har opplevd at bønn virker! For 12 måneder siden ville denne erklæringen vært fullstendig utenkelig fra min side!
Er det et under? Vel, i mitt liv er det det. I den store sammenhengen betyr det kanskje ikke all verden. Det har krevd en liten milepæl av 100 relativt lange bloggtekster å bringe meg til denne blottstillende erkjennelsen. 100 innlegg på 120 dager. En første botsøvelse for mine 20 gudløse år.

Så nå har den gode Henning Kvitnes allerede for over ei uke siden sluppet enda en CD. ”Tid for latskap” er tittelen denne gangen. Underfundigheten i tekstene bare øker; Kvitnes blir bare bedre og bedre som tekstforfatter. Så sent som 27. mai skrev jeg om en mulig referanse til Pave Johannes Paul IIs død i en tidligere tekst av Kvitnes. Fra den nye plata har jeg festet meg ved en setning i den aller siste sangen, selve point final i denne lille låtsamlingen. Formuleringen ”alt vi ikke må se før vi tror” uttrykker så mye ydmykhet, så mye åpenhet, så mye fromhet. 8 énstavelsesord skrevet av en femtiåring i Halden for noen uker eller måneder siden. Med disse korte ordene beskriver han alt hva gudstroen inneholder: Adgangen til å se ting som ikke er tilgjengelige før vi har bestemt oss for å tro.

Jeg, gamle hedning, sier at jeg har opplevd at bønnen virker. Det skjer et par måneder etter at jeg har bestemt meg for å se tegn på Guds eksistens i ting jeg setter pris på. Det er nå jeg ser at dette er svar på bønn. Det hadde jeg ikke kunnet se tidligere. Ikke før vi tror, kan vi se alt. Ikke alt kan vi se før vi tror. Tror vi ikke, kan vi ikke se alt.
Eller, som Henning Kvitnes synger på sin nye CD:

Det lysner mot nord, lysner mot nord
Over alt vi ikke må se før vi tror

Inntrykkene fordøyes (2): Gjenkjennelse

Da jeg hadde min samtale den 1. april med pateren i den katolske kirken her hvor jeg bor, sendte han med meg 4-5 bøker som han mener jeg vil ha nytte av å lese. Nytten er udiskutabel - han har helt rett. En av bøkene leste jeg ferdig i formiddag, skjærtorsdag.

Denne boka er en enkel lærebok som sikkert passer for konfirmanter, men også for en godt voksen konverteringskandidat som jeg. Boka heter "Den katolske kirkes sakramenter" og er skrevet av Torbjørn Olsen, prest i Vår Frue kirke i Tromsø.

Jeg fant boka lettlest og usedvanlig klar. Her er det så godt som ingenting å spørre om i tilknytning til sakramentene nå som denne gjennomgangen er lest. Hvert kapittel avsluttes dessuten med en kort studie av hvordan det enkelte sakrament forstås i protestantiske og ortodokse kirker. Nyttig stoff, pedagogisk framstilt! Dette er en bok jeg definitivt hadde utbytte av å lese.

Samtidig er det en ting som gir meg det lille ekstra ved denne boka, og det er ikke å finne i selve innholdet. Derimot ser vi på tittelbladet et navn som jeg allerede forbinder noe med: Forfatteren heter Torbjørn Olsen. Jeg mente å ha hørt navnet før, og et kjapt søk på www.katolsk.no/ bekreftet det jeg syntes å huske: Torbjørn Olsen er ganske riktig katolsk pater i Tromsø, og derfor medvirket han under innsettelsen av Berislav Grgić til biskop i Tromsø stift lørdag 28. mars i år.

Jeg har sett Torbjørn Olsen på TV! Brått ble det litt ekstra kult å eie denne lille læreboka. Forfatteren er en kar jeg forbinder noe med; han har allerede vært innom min katolske vekstperiode i en annen sammenheng, nemlig som presentatør i starten på innsettelsesmessen for biskop Berislav.
En slik gjenkjennelse er alt som skal til for å oppleve et snev av tilhørighet innenfor et samfunn. Ha meg unnskyldt, men det er nok et faktum at ikke mange nordmenn vil forbinde noe som helst ved navnet Torbjørn Olsen. Jeg for min del derimot, har et fnugg av kjennskap til personen. Dette kjennskapet har jeg fått ene og alene som følge av min interesse for Den katolske kirke. That's really something!
- - -
PS. I morgen, langfredag, vil denne bloggen ikke bli oppdatert med noe nytt innlegg. Dette av hensyn til den spesielle helligdagen. Derimot kommer en ny tekst på påskeaften.

Hurra for biskop Berislav Grgić!

Yesss! Innsettelsen av Berislav Grgić som katolsk biskop i Tromsø stift ble behørig omtalt i Lørdagsrevyen! Tenk at NRK fant begivenheten stor nok til å tildele den både lyd og bilde, intervju og bakgrunn i kveldens mest sentrale program! Det var både hyggelig og varmende, og det gir den nye biskopen den velkomst han fortjener etter å ha svart positivt på kallet fra Vatikanet.
Det var forøvrig morsomt å høre at reporteren uttalte etternavnet som "Gerić". På Internett-overføringen fra selve seremonien hørte vi uttalen "Gregić" - ikke helt bra det heller.
Dette har jeg som lingvist gledet meg til i ukevis: Dette etternavnet kan det bli mye moro med!
I de vestslaviske språkene - kroatisk, serbisk, bosnisk, slovensk, slovakisk og tsjekkisk - er r stavelsesbærende på samme måte som en vokal. Det er jo ikke noe problem å hvile på en r mellom to andre konsonanter, i hvert fall ikke hvis man er så heldig å ha rulle-r (tungespiss-r) i sin egen dialekt.
Et godt eksempel: På samme måte som ordet "finger" er helt likt i alle de germanske språkene, er ordet for samme legemsdel ett og det samme på de seks vestslaviske språkene jeg nettopp nevnte, nemli "prst". Ingen e-lyd høres mellom konsonantene - det er juks!
Tenk på den gode biskop Berislavs milde, brunøyde blikk, tenk på takknemligheten han fortjener for å ha kommet fra Bosnia via Kroatia til Tromsø, tenk på at hans nye tjeneste er stor nok til å få Den katolske kirke omtalt på Dagsrevyen; ta deretter sats og si Grrrrrgić - der den siste bokstaven uttales som en mellomting mellom ts og tsj. Katolikker i Norge kan mestre det, for såpass har biskop gjort seg fortjent til fra oss!
- - -
Det går gradvis opp for meg at jeg gjennom denne bloggen ikke bare legger åpent for alle og enhver at Inventus er en blogger som prøver å finne ut om han (ja, han! ikke hun) vil bli katolikk, men også at den samme Inventus er lidenskapelig opptatt av språk og musikk. Hva jeg måtte komme til å røpe av andre personlige sider under skrivingen, spiller liten rolle. Denne prosessen - å komme fram til en endelig avgjørelse om jeg vil bli katolikk eller ikke innen jul 2010 - involverer hele gubben, ikke minst de sidene av meg som fra før er de viktigste.
Om en dag eller to kommer et innlegg om en stor komponist og troende katolikk: Anton Bruckner.

Biskop Berislav

I dag er det nesten for lett å velge tema for blogginnlegget: Tromsø stift av Den katolske kirke fikk ny biskop i dag! Med stor verdighet og et imponerende antall celebriteter fra både kirkeliv og samfunnsliv ble biskop Berislav Grgić innsatt som biskop i Tromsø stift.

Jeg fulgte innsettelsesmessen på Internett. Den ble overført direkte i fra kl. 10.30. Det var et virkelig langvarig program med atskillige seremonier og ritualer. Jeg skal ikke gjøre meg bedre enn jeg er: Jeg satt ikke og så på overføringen fra begynnelse til slutt. Det hadde jeg ikke ro i kroppen til. Etter en halvtimes tid begynte jeg på andre gjøremål i huset og gikk til og fra PCene der messen ble lastet ned.

Berislav Grgić. Hvilket navn! Den bosniskfødte prelaten vil få folk i det høye nord til å måtte øve litt og ta sats før etternavnet uttales. Nå er det vel mest vanlig i Den katolske kirke å tiltale og omtale kirkens tjenere på alle nivåer med fornavn. Dette forenkler jo både uttalen og nødvendigheten av å huske biskopens fulle navn.

Den norske, lutherske kirke har 11 biskoper. Den katolske har 3. I tillegg har Metodistkirken en biskop, men han har hele Nord-Europa som område. (http://www.umc-northerneurope.org/)

Kanskje finnes det biskoper også innen andre kirkesamfunn her i landet, men samtlige biskoper utgjør uansett en marginal yrkesgruppe. Biskop Berislav står i en spesiell sammenheng og i et skarpt lys som katolsk biskop i Tromsø. Han er dessuten relativt ung - født i 1960 ifølge katolsk.no - og kan altså bli værende i Nord-Norge i riktig lang tid.

Det gledet meg litt ekstra under formiddagens sending å se at jeg øyeblikkelig gjenkjente 3 personer i prosesjonen som skred innover gulvet i Tromsø domkirke. Den ene var biskop Bernt Eidsvig. Ham har jeg aldri egentlig sett, men bildet av ham på katolsk.no har jeg lagt merke til. Like bak biskop Bernt gikk biskop Gerhard Schwenzer, som jo vikarierte i min lokale kirke en søndag for noen uker siden (se blogginnlegget "Presterollen - innlegg 2"). Han var lett å kjenne igjen med sine kvikke bevegelser. Nesten bakerst kom Berislav Grgić selv, også han gjenkjennelig fra foto på katolsk.no.

Poenget med at jeg gjenkjente tre av de viktigste aktørene i formiddagens høytidelige tilstelning i Tromsø, var at jeg nå opplever å forholde meg til Den katolske kirkes persongalleri i Norge. De som er viktige innen Den katolske kirke, er personer jeg kjenner navn og utseende på. Dette er viktig, en inngang og en innfallsvinkel omtrent som at nye innvandrere i landet tidligst mulig bør gjenkjenne kongens og statsministerens navn og ansikt i mediene.

Det var ellers imponerende at både Vatikanet og ambassaden for Bosnia-Hercegovina stilte med sentrale representanter ved bispeinnsettelsen. Dette viser at Tromsø stift slett ikke er uten betydning for Den katolske kirkes verdensomspennende organisasjon. Kanskje blir jeg selv et medlem blant 1,1 milliard i løpet av neste år. Det er derfor det er så godt, så nyttig, så verdifullt og så interessant å følge kirkens begivenheter her til lands.

Jeg ønsker biskop Berislav alt godt og Guds velsignelse i den viktige tjenesten!

(Bildet øverst er hentet fra nettstedet www.katolsk.no uten nærmere forespørsel.)

Om å møte Den katolske kirke i media

Det er utrolig hvor raskt det går å identifisere seg med noe som man er positiv til. Saken eller ideen man har fattet interesse for og er villig til å støtte, blir med ett en del av en selv, noe man vil forsvare og noe man er stolt av.

Mange har et slikt forhold til en fotballklubb - ja, her i landet er det faktisk ikke uvanlig å ha sterke følelser for både den norske klubben man har stedstilknytning til, og en av de store klubbene i Champions' League. Følelsene for favorittlaget eller -lagene vekker bortimot det sterkeste engasjement man kan finne hos moderne mennesker.

To ganger i den siste uka har jeg opplevd et bittelite kick av slike følelser av stolthet over noe jeg er engasjert i, og det er i begge tilfeller Den katolske kirke som har stått for disse små gledesfornemmelsene. Det er kanskje første gang at jeg har opplevd stolthet over å lese om Den katolske kirke i media. Min tilknytning til kirken er så løs og fersk at det knapt er verdt å nevne. Likevel kom denne opplevelsen av å være en ørliten del av noe stort to ganger i uke 11.

De to sakene er av høy, kirkepolitisk art. Det tilkommer ikke meg på noen som helst måte å uttale meg om innholdet i sakene - slett ikke! Det er kirkens ledelse jeg i dette innlegget vil løfte fram for forbilledlig opptreden.

Den første gangen det skjedde, var tirsdag 10. mars. I avisen jeg leste ved frokosten, sto en spydig og sterkt kritisk kronikk basert på Den katolske kirkes reaksjon i en vanskelig og egentlig uløselig familietragedie i Brasil. Kronikken gjorde meg litt nedstemt, men i lunsjpausen noen timer senere besøkte jeg som vanlig nettstedet til Den katolske kirke i Norge. Der hadde biskop Bernt Eidsvig allerede rykket ut med en pressemelding der han med stor visdom kommenterte hendelsene i Brasil.

Biskopens uttalelse kan leses her: http://www.katolsk.no/nyheter/2009/03/10-0003.htm

Jeg oppfatter dette som våkenhet overfor medienes behandling av kirken. Pressemeldingen fra biskop Eidsvig gir også norske katolikker en verdifull hjelp i å besvare kommentarer som man kan bli utsatt for av folk som har latt seg opprøre av nyhetene fra Brasil.

Fullstendig uten å forholde meg til innholdet i verken nyhetssaken eller pressemeldingen finner jeg det omsorgsfullt, ansvarsbevisst, handlekraftig og klokt av biskopen å gå ut med en kommentar på denne måten og på absolutt riktigste tidspunkt.

Den andre gangen jeg leste om Den katolske kirke i media sist uke var torsdag 12. mars. Da figurerte Pave Benedict XVI på hovedsiden til Abcnyheter. Oppslaget handlet om at Vatikanet burde ha sjekket synspunktene til biskop Richard Williamson før bannlysingen av gruppen han tilhører, SSPX, ble opphevet i slutten av januar i år. Paven har nå i et langt brev vedgått at rutinene for faktakontroll ikke var tilstrekkelig kvalitetssikret i dette tilfellet.

Pavens brev er gjengitt i sin helhet på Vatikanets informasjonssider.

Igjen avholder jeg meg totalt fra å mene noe om saken, om bannlysing, biskop Williamson og SSPX. Derimot var det hyggelig å se Pave Benedicts varme smil på Abcnyheter i en sak som nyhetsmediet var fornøyd over, og det gjorde meg litt stolt å se at journalisten hadde tatt seg bryet med å legge ut en link til brevet på Vatikanets eget nettsted.

Det er med små steg jeg beveger meg innover i Den katolske kirke, ennå ikke som medlem, men som høflig interessert. Likevel fikk jeg erfare denne uka at interessen forlengst har tatt tak i meg, engasjert meg og gitt meg en første fornemmelse av tilhørighet. Det var dette som gjorde at jeg opplevde glede og stolthet over å finne henholdsvis biskopens og Pavens utspill på Internett. Jeg er på ingen måte likegyldig lenger, noe mine overraskende reaksjoner denne uka viste meg.

Presterollen

Den katolske pateren har en posisjon som jeg ser fram til å få større forståelse av. Han er et spennende midtpunkt i menigheten og en myndig administrator under messen. Han er en budbærer og et redskap, en kunnskapsrik og allsidig person som opprettholder orden og trygghet i sin kirke.
I Den katolske kirke er det ingen forundring å spore når presten omtales med pronomenet "han", slik det er gjort i avsnittet ovenfor. Pateren er jo alltid en mann, ingen tvil.
Allerede her er det en rekke moderne mennesker som rister på hodet og trekker seg tilbake i uforstand over en kirke som våger å opprettholde et yrkesmessig kjønnsskille. Når vi i tillegg tar med at presten må forplikte seg til å leve i sølibat - altså ikke bare som ugift og enslig, men også seksuelt avholdende - da strekker vår fatteevne ikke til.
Akkurat her synes jeg pateren i kraft av sin stilling tar et steg opp og blir opphøyet som menneske. Han har i ung alder valgt å forplikte seg til å unnvære noe som for alle andre anses både naturlig og nødvendig, nemlig seksualitet. En gudegave til menneskeslekten, vil mange hevde, og gjør det dermed dobbelt ubegripelig at det fortsatt finnes menn som vil vie sitt liv og legeme til en slik livsstil, stikk i strid med tidsånden og utviklingen.
Jeg tror ikke at det er korrekt etter katolsk syn å regne presten som en hellig mann, men han har definitivt muligheten til å bli det. Den selvvalgte avholdenheten og det ensomme privatlivet tilsier at enhver katolsk prest har både mulighet til og behov for å fordype seg i troen og i forpliktelsen overfor menigheten.
Det er beundringsverdig, intet mindre!
Pateren i min lokale menighet er yngre enn meg, men likevel kjenner jeg enorm respekt og ærbødighet overfor denne blide og vennlige, polskfødte personligheten hver gang jeg hilser på ham. Hvilke valg har jeg gjort gjennom livet som er i nærheten av hans når det gjelder offer? Knapt noe. Og her er han, plassert i en norsk småby, for å betjene sine menighetsmedlemmer på vegne av Gud.
Denne uka er pateren bortreist, og ved søndagsmessen i morgen, 15. februar, er det bebudet at pensjonert biskop Gerhard Schwenzer skal lede messen. Selv om jeg kommer til å savne den faste paterens stemme og bevegelser, ser jeg også fram til å oppleve den 70 år gamle biskopen, som i 2005 mottok en høy utmerkelse for å ha vært biskop i 30 år.
I 2005 var biskop Schwenzer 67 år gammel. Han ble alstå biskop i en alder av 37 år. Hvilke egenskaper han må være utrustet med! Hvilken personlighet! Det skal bli en opplevelse å feire messe under ledelse av denne mannen!
Jeg antar at bloggteksen som jeg skriver i morgen, vil inneholde noen inntrykk fra biskopens søndagsmesse kombinert med flere undringer og refleksjoner som jeg opplever hos meg selv, her på veien til kanskje å bli katolikk.