Til Lammets bord

Idet dette innlegget lastes opp på nettet, gjenstår ca 36 timer til min konversjon. Min fadder, som en gang i tiden var en god og inspirerende kollega, skal nå ha kommet til Norge fra sin pensjonisttilværelse ved Adriaterhavet, og jeg ser fram til å møte henne igjen.
Mange gjør seg klar til denne tilstelningen på søndag; jeg vet ikke engang hvem alle er. Pateren er utvilsomt godt forberedt – det er jeg ikke urolig for. En liten komité skal visstnok forberede kirkekaffe i menighetssalen etter messen, og på en restaurant har jeg bedt noen ansatte være klar til å servere middag til pateren, fadderen, min kone og meg etter at det hele er over.
Senere drar vi hver til vårt, og jeg skal skrive bloggens aller siste innlegg.
En tid fylt av lærdom og en utvikling hinsides forventning er tilbakelagt, men jeg regner ikke med at tilgangen på ny lærdom og utviklingen innen tro og liv vil opphøre. Alt glir bare over i en ny fase.
Jeg gjentar enda en gang dette innlysende faktum: Min konversjon er ingen sensasjon, ikke på noen som helst måte. Det er kanskje nytt eller i beste fall uvanlig at prosessen - «den lange vandringen» - skildres inngående i 365 ordrike bloggtekster. Utover dette ser jeg bare at jeg føyer meg inn i rekken av de rundt 100 nordmenn som konverterer til Den katolske kirke i år, et antall som visstnok har vært ganske konstant i mange år.
Vi blir aldri noe tallrikt og toneangivende trossamfunn på denne måten, og det er kanskje heller ikke målsettingen.
Jeg søkte til Den katolske kirke fordi jeg fant det håpløst å vite at norske barn skal kunne bli født og vokse opp hos to mødre eller to fedre. Jeg søkte til Den katolske kirke for å kunne få absolusjon lik Al Pacino som Michael Corleone i en av Gudfaren-filmene, og jeg søkte til Den katolske kirke fordi den inneholder så mye festivitas, skjønnhet, mystikk og høytid.
Senere, etterhvert som jeg lærte Kirken å kjenne, så jeg at selve den kirkelige overbygning danner et ly og et vern for forhutlede sjeler som jeg. Jeg så at Kirkens lære er tvers igjennom logisk takket være bidragene fra tradisjonen ved siden av Skriften, og jeg så at min nedstøvede og nesten bortskuslede barnetro kunne finne vekstvilkår i Den katolske kirke – og bare der.
På et tidlig tidspunkt i bloggens eksistens spurte den gode bloggeren Tehme Melck i en kommentar om jeg kanskje ikke egentlig hadde tatt et valg, men snarere var blitt utvalgt. Dette spørsmålet åpnet en ny verden av muligheter hos meg, og så seint som ved kveldsmessen sist onsdag møtte jeg igjen dette svimlende tankegodset. Nok en gang opplevde jeg å se en passus i liturgien med nye øyne, slik messen alltid byr på noe nytt.
Vi var kommet til slutten av den eukaristiske bønn og hørte pateren gjøre klar for selve kommunionshandlingen:
«Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder.»
Her var det som om jeg våknet med en særskilt oppmerksomhet, alle sanser gjorde seg klar for å lytte til neste setning:

«Salige er de som er kalt til Lammets bord.»

Da visste jeg det: Jeg er kalt, og det er til Lammets bord. Jeg kommer med salighet, og jeg møter opp i morgen, 10.10.10.

Hos Oscar Wilde

Her ligger forfatteren, de spisse formuleringenes mester, sjarlatanen, den tvilsomme festløven og bohemen Oscar Wilde, "like a lizzard on his rock", som en turistguide uttalte det da min kone og jeg besøkte Dublin sommeren 2004.
Oscar Wilde fascinerer fortsatt og vil trolig aldri slutte å gjøre nettopp det. Hans livsførsel på slutten av 1800-tallet kvalifiserte for flere dommer og fengselsstraffer. Han døde bare 46 år gammel i november 1900, men han etterlot seg et antall bøker som er mer berømt for de skarpsindige og hyppig siterte formuleringene enn for selve innholdet og budskapet.
Flere engelskspråklige forlag har hatt gode inntekter på salg av egne sitatbøker basert utelukkende på Oscar Wildes diktning. Selv eier jeg en slik bok, av det mer fyldige slaget, og fra den har jeg hentet utsagn som har gjort betydelig lykke i mange festlige lag. (Boka heter The Wicked Wit of Oscar Wilde; redigert av Maria Leach og utgitt av Michael O'Mara Books Ltd, London 2000.)
Her finner vi denne dypsindigheten omkring hva det er mulig å tro på:

"Man can believe the impossible, but man can never believe the improbable."

Det ligger en fantastisk erkjennelse i dette, nemlig at det usannsynlige er ikke nok. Skal det være troverdig må det være umulig - og jeg tenker: Som en jomfrufødsel eller en oppstandelse fra de døde. Det ligger atskillig menneskelig innsikt i Wildes formulering her, og jeg anser setningen for å være sann og allmenngyldig.
Vi tar med et sitat til, denne gangen om syndere og hellige:

"The only difference between the saint and the sinner is that every saint has a past, and every sinner has a future."

Når begrepet "saint" først er blitt innført, passer det å nevne at Oscar Wilde ble født i Dublin av protestantiske (anglikanske) foreldre, men ifølge Wikipedia konverterte han til katolisismen da han lå på dødsleiet. Dette hendte altså i Paris for 110 år siden og er en leksikalsk opplysninge det er verdt å merke seg ved siden av alle de ovennevnte og mer kjente karakteristikkene av personen Oscar Wilde. Opplysningen om hans konversjon var ny for meg da jeg leste den for et par dager siden, og dermed var inngangen til dagens bloggtema gitt.
Saken er nemlig at vi skal til Dublin i morgen, min kone og jeg og et par gode venner. Helt i tråd med hva jeg nylig kunne rapportere fra våre tidligere reiser til Lisboa og Budapest, var også vår forrige Dublin-tur helt fri for kirkebesøk. Slik blir det definitivt ikke denne gangen.
Om oppholdet i de katolske irenes hovedstad vil inneholde et messebesøk, er vanskelig å si nå, men de kirkene vi passerer, vil jeg i hvert fall gå inn i, om jeg så må stikke inn alene.
Bloggens trofaste lesere vil dermed forstå at et kort reisebrev fra Dublin vil foreligge på denne bloggen i løpet av onsdag eller torsdag i uke 40, og i mellomtiden skjer det ikke noe nytt her.

Ingen sensasjon

Oftere og oftere forsøker jeg å minne meg selv om at min forestående konversjon ikke er noen sensasjon for andre enn meg selv. Jeg ser meg iblant tilbake bare for å konstatere at det jeg husker å ha vært med på i det siste, faktisk har funnet sted. Det er da jeg rammes av vantro undring over at det er jeg som har gjennomgått denne endringen og som nå er meget nær å stige inn i fellesskapet av verdens katolikker.
Dette fortoner seg i slike øyeblikk som en sensasjon uten sidestykke, men virkningen kan bare ses i mitt eget liv og hos de få personene som jeg forholder meg til i den mest private nærhet. Utover dette er det - heldigvis - ingen sensasjon at en etnisk nordmann i voksen alder velger å bli katolikk.
Det er ingen sensasjon av den grunn at konversjonen vedkommer svært få. Utad i samfunnet er det nesten som et tilbakeskritt, et utslag av sviktende rasjonalitet. Sensasjonen forblir innenfor privatsfæren, og skulle nyheten om konversjonen slippe ut til en større krets, er man på ingen måte sikret å få beholde inntrykket av å gjennomleve en sensasjon i ens egen mikrotilværelse.
Dette må jeg iblant forklare meg selv slik at jeg ikke skal miste av syne min ringe posisjon i verdensaltet.
Samtidig dukker det iblant opp hendelser så forunderlige at jeg må lure på hvem som egentlig har styringen. Selv har jeg ikke oversikt og framsynthet nok til å påvirke mitt eget liv på slike overordnede måter som jeg noen ganger opplever. Evnen til å oppdage strukturer på et høyere plan er blitt kraftig utviklet hos meg i de siste halvannet eller to årene, en innsikt som har gitt meg enda mer undring og økt takknemlighet.

Jeg kom over ei bok i en av hyllene her hjemme i går. Den står i den innholdsrike samlingen av svenskspråklige bøker, og jeg vet godt at jeg har lest den. Jeg må ha kjøpt den sensommeren 2008, altså noen måneder før jeg gjennomførte mitt aller første besøk ved en katolsk messe.

Boka heter "De tre tornrummen" og er en samling intervju med 6 kristne, svenske forfattere. Intervjuene er skrevet av Lennart Göth. Jeg har åpenbart nevnt boka en gang tidligere på denne bloggen, nemlig 07.04.09. I dag derimot, forundrer det meg enormt at jeg gikk til innkjøp av ei slik bok en god stund før dragningen mot Den katolske kirke tok overhånd i mitt liv. Kanskje var det avgjørende for kjøpet at jeg hadde kjennskap til 4 av de 6 forfatterne fra før. Ja, dette synes som den mest sannsynlige grunnen til at boka ble kjøpt, men det må samtidig ha vært noe annet, en nysgjerrighet som var pirret fordi den store Torgny Lindgren, som jeg har nevnt flere ganger her på bloggen, er blant intervjuobjektene.

På side 85 i boka får han spørsmålet: "Men du har sagt: 'I någon mening är jag ju religiös.'" - Og Lindgrens svar lyder: "Ja, ja. Jag är ju katolik."

Dette er sterk lesning, for Lindgren er kjent for å behandle sin katolske tro med stor diskresjon.

Senere i interjvuet, på side 96, forteller Torgny Lindgren følgende slående historie, og da jeg leste dette om igjen tidligere i dag, oppdaget jeg med ett hva som er selve sensasjonen, nemlig en skjerpet observasjonsevne:

"Jag skrev en liten roman som heter "Ormens väg på hälleberget", och den berättelsen slutar med ett väldigt jordskred. En liten stuga sopas med i skredet och begravs. Och när jag skrivit den och lämnat den på förlaget körde jag upp till mina föräldrar längs inlandsbanan och hade bilradion på. Jag rattade in de lokala nyheterna efter det att jag for förbi olika platser. Och när jag var någonstans vid Åsele så berättades det i en nyhetssändning om exakt detta jordskred. Det var väldigt...."

"Du får akta dig för vad du skriver. Du kanske framkallar det."

"Ja. Nej, så kan ju universum inte vara inrättat. Det är väl så att ens observans skärps, att man lägger märke till det man inte hade lagt märke till innan."

Storheten i slike observasjoner etterlater oftest bare et personlig inntrykk, ingen applaus og ingen prinsesseoverskrifter. Kraften i opplevelsene forblir en uforklarlig privatsak.

Så også med min konversjon, ifølge statistikken én av hundre dette året. I dag var det dette som falt på plass som tema på denne bloggen, en sammenheng og en slutningsrekke som ikke var på plass før i de siste minuttene forut for skrivingen. Enda en gang har Torgny Lindgren bidratt til å tilføre meg innsikt og aktelse for det katolske univers. Det startet i 2007 med at jeg i ren interesse for mat og drikke kjøpte en roman med den forlokkende tittelen "Norrlands akvavit".

Hvorom alt står og faller

Religionene beskriver menneskenes posisjon i forhold til en guddom eller en høyere makt. De beskriver veien til et liv etter døden, og de beskriver gjerne hvordan verden ble til.
Det er et trekk i vår tid at folk vil velge enten å være uten religion i metafysisk forstand eller å plukke små og store trekk fra kjente religioner og trossamfunn for at hver især kan få sin egen løsning tilpasset det den enkelte klarer å tro på.
Mennesker er på jakt etter en tro å bli salig i. Mulighetene blir bare flere og flere.
For meg har letingen etter et livssyn, en grunnvoll og en meningsfylt ramme kommet ned til dette: Hvor oppnås det tydeligste uttrykket for syndenes forlatelse?

Jeg tror at alle religiøse avskygninger må ha dette som utgangspunkt: Mennesket er uavbrutt feilbarlig og trenger syndsforlatelse. Den som ikke er villig til å vedgå egen utilstrekkelighet og skyld, er heller ikke på leting etter forsoning.
I et dikt av Jens Bjørneboe som ble gjengitt i sin helhet på denne bloggen 02.03.10, heter det:
"Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?"

Kristendommen setter syndenes forlatelse i system og perspektiv. Uansett konfesjon, retning og kirkesamfunn er det dette som er målet med hele læren: Å beskrive hvordan enkeltmennesket kan oppnå tilgivelse for sin synd og skyld.
Dette er selve kjernen i kristendommen, og det er hovedmotivasjonen for alle troende i kristenheten. En skare av mennesker med syndserkjennelse står i fortid og nåtid ved himmelens port og håper at nettopp deres tro og deres handlinger skal kvalifisere for nødvendig og tilstrekkelig syndsforlatelse.
I denne skaren står også jeg, merkelig nok. Lenge forsøkte jeg å overbevise meg selv om at det aldri vil bli noe spørsmål om mine synder er tilgitt - eller om synd overhodet er noe å bry seg om. Livet - eller de krefter som styret livet - hadde imidlertid opplevelser i vente for meg slik at jeg har fått tid til å forstå og å innse at jeg utvilsomt tilhører de syndige og skyldbevisste i verden.

Derfor trenger jeg Kirken.

Nå vil noen innvende at det finnes da rikelig med kirkesamfunn som forkynner syndenes forlatelse gjennom deres variant av kristentroen. Ja, det hadde kanskje ikke vært noe i veien for å oppsøke en helt annen religion i stedet - en form for frelse er som sagt å oppdrive i de fleste religioner. Jeg har imidlertid funnet den beste løsningen for meg selv.

Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den så tydelig demonstrerer kjærligheten i frelsesverket.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den forvalter sakramenter som på flere måter formidler tilgivelse for syndene.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den så tydelig gir meg anledning til å vedgå min synd og skyld på uttrykksfull måte ved innledningen til hver eneste messe.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den håndterer folks skyldbevissthet så diskret gjennom botens sakrament.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den opptrer med verdighet overfor selv den største synder som i oppriktighet søker tilgivelse gjennom eukaristien.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi dens apostoliske arv og tradisjon gjør tildelingen av syndenes forlatelse til en troverdig handling.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi jeg vil høre min skriftefar gi meg absolusjon.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den gir adgang til syndsforlatelse også etter døden, gjennom andres forbønn.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi jeg er skyldbevisst.

Verdighet

Noen av innleggene på denne bloggen inneholder ordet verdighet. Det er ikke brukt særlig mange ganger, og hver gang dreier det seg om atmosfæren i en katolsk kirke under messen. Det er verdighet over pateren der han leder liturgien ved alteret, det er verdighet over biskopen når han gir ungdom fermingens sakrament, og det er verdighet over voksne som har vært katolikker fra dåpen av når de går inn og oppholder seg i kirken.
Det er denne verdigheten som har gjort at jeg har funnet meg til rette i Den katolske kirke. Her er ingen lettlivede påfunn eller spontane innslag fra bevegede predikanter. Her slipper vi de banale og ofte tåredryppende vitnesbyrdene fra enkeltpersoner som lar seg henrive av en åndelig stemning. Her får vi nåtidens høytidelige utgave av den eldgamle, formfullendte messen. Min fortid på lavkirkelige bedehus tilhører det forgagne, en svunnen historie. Den katolske messens verdighet har overvunnet min avsky for min ungdomtids gudstro og har gitt den ny mening og nye rammer.
Messen er forutsigbar og velkjent, og den tillater hver enkelt å sitte, stå eller knele med sine egne tanker om sorg eller glede, lettelse eller anger etterhvert som liturgien skrider fram.
Prestens klesdrakt er ofte en fryd for øyet, fargerik og full av symbolikk. Vi observerer prestens bevegelser og hører hans forskjellige utsagn, og det er verken dagligtale eller keitethet som preger det som foregår, men en utstudert, uttrykksfull og dvelende verdighet hviler over hans opptreden der framme.
Jeg finner messens verdighet uendelig estetisk og tiltalende, sikker og tradisjonsrik. Første gang jeg fikk oppleve messen, ble jeg slått til marken av styrken i det dramatiske og mystiske uttrykket under liturgien. Jeg visste allerede første gang at dette ville jeg ha mer av, her ønsket jeg å høre hjemme.
Snart er dagen kommet da jeg tar det siste, avgjørende steget for å bli katolikk. Jeg tenker både tilbake og framover i den grad det er mulig, men mest av alt konsentrerer jeg meg om dagen i dag og inneværende øyeblikk for å søke etter det viktigste, det mest sentrale i min glede over å ha funnet Kirken. Jeg tror jeg vet hva det er nå, og i neste innlegg vil jeg forsøke å beskrive det.

En ukuelig ateist

Bildet: Fac simile fra Aftenposten 11.09.10.

Høsten 1978 var jeg til stede ved et konfrontasjonsmøte i Folkets Hus i Oslo. Jeg var 20 år gammel og gikk til møtet sammen med et par venner som studerte teologi. Konfrontasjonen i møtet skulle finne sted mellom representanter for Humanetisk Forbund (HEF) og Den norske kirke. Fra kirken innledet daværende biskop Grønningsæther. Fra HEF var det Levi Fragell som holdt innledningsforedraget.
Møtet inneholdt en rekke kraftige konfrontasjoner, men ikke den ringeste antydning til brobygging og gjensidig forståelse. En av debattantene fra salen representerte Hedningesamfunnet og skjelte ut biskopens person slik at ordstyreren måtte gripe inn. Den allerede berømte Kim Friele gikk skrikende på talerstolen og snakket om hvor forferdelig kirken forholdt seg til de homofile. Enkelte kirkelige forsvarere gikk dukknakket på talerstolen og siterte Bibelen.
Jeg vet ikke om møtearrangørene syntes møtet var vellykket, men jeg kan i min hukommelse ikke finne ett eneste godt og forsonende ord som ble uttalt.
Jeg husker derimot at det var med en viss uhygge jeg satt og hørte den store ateisten og forhenværende predikanten Levi Fragell holde sitt foredrag. Han talte inspirert og belevent, han opptrådte fritt og trygt og uten å være bundet til manus. Han behersket den karismatiske predikantens samtlige teknikker, men hadde et ganske annet budskap enn i sin fortid på vekkelsesmøter.
Jeg husket et utsagn fra en lærer i kristendomsfaget på lærerskolen; han sa at angrep på kristendommen fra personer som selv hadde vært kristne, var spesielt utspekulerte og intrikate og kunne være vanskelige å tilbakevise. Da jeg hørte Levi Fragell i 1978, var jeg ennå en sterkt og blindt troende unggutt fra bedehuset, og Fragell var en fiende av særskilt styrke.

Ti år senere sto jeg ved terskelen til ei dør som førte ut av enhver kirkelig sammenheng. Restene av min barnetro og det jeg hadde forholdt meg til under hele oppveksten, hadde falt fullstendig igjennom i mitt sett av verdier, og jeg spaserte ut, våren 1989, lykkelig ikke-troende. Kanskje ikke helt ateist, men likevel aktivt uinteressert i alt som helt religion.
Iblant omgikkes jeg humanetikere; ja, jeg til og med deltok som kursholder i forbindelse med borgerlig konfirmasjon på mitt hjemsted. En av brødrene til Levi Fragell bodde her i byen en tid, og jeg var i kontakt med ham et par ganger, full av respekt over hans brors betydning. Den mer berømte Levi sto nå for meg som en skikkelse av uante dimensjoner, en frontfigur som alle humanetikere skyldte stor takk. Han var fortsatt urokkelig ateist, frittalende og stort sett saklig. Jeg hadde en viss ærefrykt hver gang navnet hans ble nevnt, og jeg var stolt over å kunne fortelle at jeg på slutten av 70-tallet hadde overvært konfrontasjonsmøtet i Folkets Hus der han scoret flest poeng.

I går leste jeg et intervju med Levi Fragell i Aftenposten. Han er blitt 71 år og kommer med en memoarbok til uka, "Vi som elsket Jesus". I intervjuet gir han uttrykk for den samme urokkelige sikkerheten overfor sitt ateistiske livsgrunnlag. Når han hamrer løs på Gud og Jesus, spør intervjueren om det ikke er like mye menneskelige tolkninger som Fragell er blitt utsatt for. Her medgir Fragell at "Jeg har et nesten aggressivt forhold til det gudsbildet jeg vokste opp med."
Han fortsetter med å omtale sitt bilde av Jesus og karakteriserer ham slik: "Hans fremferd var autoritær, han krevde absolutt lydighet og truet med fortapelse."
Jeg gjenkjenner Fragells argumentasjon. Det er trist og beklagelig å lese hvordan en mann har levd som en offentlig ateist i over 50 år og likevel ikke har klart å se annerledes på ting. For meg tok det, som jeg så mange ganger har fortalt, tjue år å bli ferdig med det nødvendige oppgjøret med ungdomstidens strenge gudsbegrep. Det tok meg tjue år å bakse med de mest hissige delene av beretningen om Jesus. Deretter har jeg vært så heldig å oppdage kjærligheten bak det hele. Det som skulle til, var møtet med Den katolske kirke. Her fikk jeg åpnet mitt sinn slik at jeg kunne gjenoppdage storheten og helheten i Guds plan.
Levi Fragell har dessverre ikke kommet dit. Det er nesten overraskende med tanke på at han i så mange år har vært en like nidkjær motstander mot alt det kristelige som han var forkjemper i sin tidligste ungdom. Når jeg nå leser det han uttaler til Aftenposten, er det som om jeg gjennomskuer ham på den måten bare jeg kan etter å ha vært frafallen, men så blitt en troende igjen. Fragells argumentasjon er følelsesladet og preget av uttrykk som skam og bedrag - akkurat slik han gjorde under det nevnte foredraget i 1978. Jeg kan bare si: Skynd deg videre, Levi Fragell, en annen oppfatning av virkeligheten venter på deg!

Maria og Treenigheten

Bildet: "Marias kroning ved Treenigheten", Hans Baldung Grien. Fra nettstedet www.pylgeralmanak.nl.

En av de første katolske bøkene jeg leste, var "Å tro på den treenige Gud" av Gisberg Greshake. Det var pateren i kirken her hvor jeg bor, som lånte meg den ved innledningen til min opplæring i retning av å bli katolikk. Jeg slet en del med å forholde meg til den relativt tynne boka, noe jeg nevnte i et innlegg 10. mars 2009, mens jeg ennå drev og leste den.
Nå har jeg kjøpt boka for å eie den selv, og for å kunne bruke den som referanse når det trengs. Jeg har nemlig ikke klart å slippe taket i Greshakes kapittel "Trinitariske bilder", der han kommenterer Treenigheten slik den er framstilt i en rekke kunstverk fra tidlig og sen middelalder og, som bildet ovenfor, fra renessansen. Kunstneren Hans Baldung Grien levde fra 1480 til 1545 og var ifølge Wikipedia den dyktigste eleven til Albrecht Dürer. Griens utsmykning av høyalteret i Freiburg Münster er nevnt i artikkelen, og det er nettopp denne utsmykningen som er avbildet ovenfor og som Greshake kommenterer.
Bildet viser Den hellige Ånd øverst, som en due i den solfylte halvsirkelen. Til venstre sitter Jesus og til høyre Gud Fader. I midten finner vi Jomfru Maria i ferd med å få en krone plassert på hodet av Faderen og Sønnen. Greshake viser til de geometriske figurene i bildet der også Marias håndstilling understreker møtet mellom flere triangler. Vi siterer Greshake i den norske utgaven av Gunnar Wicklund-Hansen fra 1999:

"Hodene til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd danner her en trekant, som kunstneren har sett seg ut som det optiske midtpunktet for hele bildet. Det dreier seg altså virkelig om en fremstilling av Treenigheten. Likevel kommer her Maria til som et fjerde element. Hennes hode danner med Faderens og Sønnens hoder likeledes en trekant [...] trekanten [blir] i høyeste grad dannet ved Faderens og Sønnens hoder og Marias hender, som i en spiss vender nedover [...]."

Da jeg leste dette for første gang, som en søkende som ennå ikke hadde funnet troen, begynte jeg å lure på hvordan Marias posisjon virkelig skulle forstås, men på neste side griper teologen Greshake inn og presiserer:

"Hvis man ser nøyere etter, lar trekanten som Fader, Sønn og Maria danner, seg ikke forstå som del av en firkant. Den er snarere projiseringen av den øvre, trinitariske trekant inn i et imginært rom. Herved vil spissen av den øvre trekanten (Ånden) bli gjenspeilet i Maria. Det betyr: Nettopp det "sted" i Treenigheten som vi har betegnet som 'Guds ut over seg selv', nemlig den Hellige Ånd, svarer den forherligede Guds mor til som et speilbilde."

Så langt Gisbert Greshake og hans akademiske forklaring. Bruken av Hans Baldung Griens altertavle gir et godt innblikk i Marias posisjon i katolsk teologi og i hennes rolle i overleveringene fra de tidligste tider etter Jesu død og oppstandelse.
Når jeg nå ser fram til å bli opptatt i Kirken etter en langvarig og intens prosess, har det vært nødvendig å lære mest mulig om Maria, som vi ellers er så fattige på kunnskap om i vårt protestantdominerte land. Maria fyller rollen som Gud Faders kvinnelige motstykke, hun er Gudfødersken i Den hellige Familie, og hun speiler Gud på jorden slik Den hellige Ånd speiler Gud i himmelen.
Jeg synes det er vakkert og logisk, og det gjør faktisk hele det kristne budskap mer fullkomment og lettere å forholde seg til. Læren blir mindre tørr og teoretisk, og de jordiske får sin stedlige representant i himmelen - Advocata nostra. Derfor har det vært nødvendig for meg å skrive om Maria så mange ganger. Det har tatt tid å forstå hennes stilling. Min katolske tro er meningsfylt og formfullendt nettopp takket være Maria.

Å hedre et bilde

Enda en gang er det den lille statuen av Vår Frue av Fátima slik den står i Mariakirken i Askim som innleder et innlegg på denne bloggen. Dette er forøvrig det nest siste i en sammenhengende rekke på i alt 10 innlegg om Jomfru Maria Guds Mor. Bildet ovenfor tok jeg så sent som i går, og det viser en litt annen vinkel og er dessuten litt skarpere i kontrastene enn forrige bilde, som bl.a. ble omtalt den 27. august.
Jeg har begynt å forholde meg til denne Maria-figuren som en reell avbildning av Maria selv. Det er tydelig at jeg ikke er alene om å innta en slik konkret holdning til figuren: Noen i menigheten sørger for at det alltid er friske blomster rundt figuren; på bildet fra i går står det faktisk noen orkideer rundt statuens sokkel.

Mest slående er imidlertid den langsomt voksende samlingen av rosenkranser som henger rundt Marias hender, som er samlet i bønn. På bildet til venstre er hendene med rosenkransene forstørret, og vi ser at fem eller seks rosenkranser er hengt rundt hendene, en from handling utført av troende og bedende katolikker fra Indre Østfold.
I begynnelsen, ved mine første besøk i kirken for snart 2 år siden, ble jeg litt forundret over å se denne spontane og personlige utsmykkingen av en detalj i kirkerommet. Senere ble jeg vàr at en ny rosenkrans var kommet på plass, og senere enda én og i sommer en til. Denne gavetildelingen har etterhvert imponert meg og gjort meg overbevist om at jeg på ingen måte er alene om troen på Den Hellige Jomfru her i lokalmiljøet.
Den katolske kirkes katekisme åpner tolerant for heder til helgenbilder ettersom det helt klart er den avbildede personen og ikke bildet som sådant som hederen tilkommer. Allerede i mitt blogginnlegg "Om å bli katolsk" i april i år gjorde jeg meg ferdig med tvil og spekulasjoner rundt dette temaet og siterte katekismen:
"For den ære som vises bildet, går til den som er avbildet, og den som ærer bildet, ærer den person som er fremstilt."
Dette synet på menneskers holdning til helgenbilder gjør det mulig å utføre avanserte symbolhandlinger. De som har skjenket en rosenkrans til Maria-figuren i min hjemlige kirke, har villet vise Den Hellige Jomfru en spesiell hengivenhet eller takknemlighet. I sin fromhet har de gjort dette under et besøk i kirken vel vitende om at Himmeldronningen, Maria Guds Mor, ser deres handling og oppfatter symbolikken.
Denne muligheten til å uttrykke sine innerste tanker gjennom symbolhandlinger gjør Kirken så menneskelig og folkekjær i mine øyne. Dette demonstrerer også Marias rolle som talsperson for alt det kvinnelige og moderlige i det guddommelige uttrykk. Hennes posisjon, om enn beskjeden i framtreden, er av aller største betydning, og hvordan dette har nedfelt seg i Kirkens totusenårige tradisjon vil være tema i det neste innlegget på denne bloggen.
"O clemens, o pia, o dulcis Virgo, Maria."

"Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria."

Lourdes

Det er bare noen dager siden jeg viste bildet av disse to Maria-figurene i et innlegg. Begge var på plass, hver for seg, i innlegget "Gudfeldigheter" den 21. august. Det er en helt spesiell grunn til at de er tatt med i dag igjen.
Jeg tror nemlig at disse to figurene må ha sitt opphav i den salige Bernadette Soubirous' visjoner i Lourdes i 1858, denne fantastiske historien som jeg omtalte så sent som i gårsdagens innlegg.
Bernadette hevdet at den lille kvinneskikkelsen hun møtte, alltid hadde en rosenkrans hengende fra høyre arm. Det har også begge de to figurene ovenfor, der den ene står i en nisje høyt oppe på en vegg i borggården i Wawel-slottet i Kraków, mens den andre står på et bord hjemme hos meg uten at jeg helt vet hvor den stammer fra.
Jeg er fristet til å utvide fenomenet gudfeldigheter med denne: Da jeg skrev om dette den 21. august, hadde jeg ennå ikke lest Pollestads bok der det står så tydelig om rosenkransen rundt høyre arm. Det betyr at jeg høyst nylig og definitivt etter at innlegget om gudfeldigheter ble skrevet, har lest og forstått at disse to enhetlige figurene ligner beskrivelsene fra Lourdes.
De to figurene har mye til felles. De skiller seg fra mange andre Maria-avbildninger ved at Maria holder hodet hevet og blikket løftet mot himmelen. Mange andre Maria-framstillinger - jeg vil nesten hvede at det gjelder flertallet - har blikket senket i alvorlig ettertenksomhet.
Ifølge pater Pollestads bok "Bernadette", som jeg refererte i går, ble Bernadette Soubirous på dødsleiet vist et bilde av en Maria-statue som var blitt oppstilt i grotten der Bernadette etter anvisninger i visjonene fant en kilde med helbredende vann. Bernadette uttalte da:
"Jeg skjønner ikke hvorfor man fremstiller den hellige Jomfru på denne måten; jeg har bestandig sagt at hun ikke bøyde hodet så langt bakover. Det var ikke slik hun så opp mot himmelen."
Med andre ord: Bilder av Vår Frue av Lourdes kjennetegnes ved at hodet er bakoverbøyd. Det må man kunne si om de to figurene over denne teksten. Uten behov for mer forklaring slår jeg meg til ro med at begge er kopier av Maria-figuren i Lourdes. Jeg er sikker på at den finnes gjengitt i mange flere utgaver enn disse to.
Jeg øver meg i fromhet for tiden ved å studere en rekke bilder av Maria som jeg har funnet under mine mange kirkebesøk i de siste 18-20 månedene. I neste innlegg vil jeg vise et bilde som er det folkeligste og mest moderne av alle: Maria som grafitti.

"Eia ergo advocata nostra illos tuos misericordes oculos ad nos converte."

"Se til oss i barmhjertighet du som går i forbønn for oss."

En kvinne som var kledd i solen

"Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. 2 Hun var med barn og skrek i barselsmerter og fødselsrier." (Åp. 12,1-2)

Disse ordene innleder en av de viktigste bibeltekstene om Maria bortsett fra beretningene om Jesu unnfangelse og fødsel i Lukasevangeliet. Etter å ha lest en rekke bøker og tekster om Den katolske kirkes lære om Maria - mariologien - begynner jeg å se sammenhenger som gjør både troen, kirkene og symbolene så vidunderlig enhetlige.
Bildet øverst har vært brukt på denne bloggen tidligere. Det viser et Maria-bilde på veggen av kirken Santa Maria ai Monti i Roma. Forrige gang jeg brukte bildet her, var i det viktige og verdisøkende innlegget "Om å bli katolsk" den 5. april i år. Kirken hvor bildet pryder den ene langveggen, ble også omtalt i eget innlegg den 27. september i fjor.
Ettersom fotografiet ble tatt i mørket, er Marias stjernekrans meget framtredende. Dette trekket finnes i en rekke avbildninger av Maria, både malerier og statuer, og eksempler på slike vil bli benyttet som illustrasjoner på denne bloggen i flere av de kommende innleggene.
Det som slår meg når jeg ser et Maria-bilde jeg ikke har sett tidligere, er de enhetlige kjennetegnene. Her finnes trekk som er dokumentert i bibeltekster lik den som er sitert ovenfor eller i Lukasevangeliet eller også i Det gamle testamentet. Andre steder finner vi trekk som er bevitnet av personer som har hatt visjoner av Den salige Maria Guds mor. Den nylig omtalte Maria-figuren fra Fátima er et eksempel på dette. I neste innlegg vil jeg omtale Vår Frue av Lourdes og kjennetegnene derfra.
Det som imidlertid er ufravikelig ved alle avbildninger av Jomfru Maria, er blåfargen på deler av klesdrakten eller omgivelsene. Blått er Marias farge. Jeg er ikke sikker på hvorfor det er blitt slik, men fargen er med på å skape gjenkjennelse og kontinuitet uansett hvorfra avbildningen stammer og uansett hvem som har utarbeidet den.
Selv på det svakt opplyste fotografiet ovenfor er Marias blå kappe ikke til å ta feil av. Med kransen av stjerner rundt hodet framstår Maria her som selve Himmeldronningen.

"Salve Regina, mater misericordiae, vita, dulcedo et spes nostra, salve! "

"Hill deg, Dronning, barmhjertighetens mor. Du vårt liv, vår fryd, vårt håp, vær hilset!"

Jomfru Maria, Guds Mor

Helt fra denne bloggens spede begynnelse har Jomfru Marias stilling i katolsk tro opptatt meg. Fra før visste jeg bare at Maria er langt viktigere i Den katolske kirke enn i de protestantiske, men jeg hadde liten kunnskap om hvorfor. I dag, halvannet år etter at jeg skrev innlegget "Skikkelsen vi ikke kommer utenom", har jeg lært en hel del mer.

Ja, ikke nok med at jeg har lest og lært masse om Maria i denne perioden, men jeg har også erfart Marias nærvær og forbønn. Som så mange ganger før forundrer det meg over alle grenser at jeg - jeg mener: JEG! - er i stand til å sette en slik setning på trykk. Det hadde jeg nektet å tro om meg selv hvis noen hadde varslet meg om det for 2-3 år siden.

Jeg har lest bøker, jeg har studert nettsteder, og jeg har besøkt helligdommer i inn- og utland for å gjøre meg kjent med det som på fagspråket kalles Maria-kulten blant katolikkene. Det har vært berikende og utviklende og har bidratt til å gjøre meg til et nytt menneske.

Siden i sommer går jeg med dette Maria-smykket rundt halsen. Dette er ikke billig dritt; det er hvitt og gult gull, laget i pakt med tradisjoner på Balkan, der ortodokse og katolske begreper blandes og lever side om side. Kjedet er polsk og av samme materiale.

De neste innleggene på denne bloggen kommer til å handle om Maria Guds Mor slik jeg har mottatt læren om henne. Noe av dette har jeg nevnt tidligere på denne bloggen; pr. i dag er etiketten "Jomfru Maria" benyttet hele 52 ganger; se nederst på siden. Stadig lærer og erfarer jeg mer om denne fjerde himmelpersonen, og jeg stiller meg hoderistende til alt hva protestantene har gått glipp av når de har kastet vrak på mariologien - læren om Maria.

Det umåtelig beleilige ved å starte en serie Maria-innlegg nå, er at enten jeg deltar eller ikke i den omtalte pilegrimsvandringen førstkommende lørdag, kan serien gå sin gang: Pilegrimsferden gjennom Spydeberg har jo selveste Mariakilden som delmål underveis!

Det er bare å glede seg: De neste ukene står i Marias, den Uplettede Unnfangelses tegn på denne bloggen!

"Gudfeldigheter"

Dagens tittel, "Gudfeldigheter", er et ord jeg lærte av en av bloggens kommentatorer i fjor vår. Ordet er, som man skjønner, avledet av ordet "tilfeldigheter", men med forstavelsen "gud-" får man gitt uttrykk for at de tilfeldige hendelsene kan eller skal tilskrives guddommelig styring. Jeg liker ordet og har adoptert det i dagligtalen, i hvert fall i mitt eget hjem.
Har man først fått syn for at gudfeldigheter eksisterer, ser man dem lettere i det som inntreffer av smått og stort. Jeg fikk definitivt en slik opplevelse i Kraków for 3 uker siden.
Sentralt i hendelsen er min 44 cm høye Maria-figur i keramikk, som jeg helt overraskende fikk i gave i midten av juni i år (se innlegg av 16.06.10). Figuren har en framskutt plass i stua her hjemme.
Da min kjære og jeg hadde kommet oss opp den lange trappa til borggården til slottet Wawel i Kraków den 31. juli, fikk vi se en nisje høyt oppe på veggen i en av bygningene, og inne i nisjen sto en Maria-statue som var påfallende lik min egen; se bildet nedenfor. Den ca 130 cm høye statuen i Wawel var noe mer detaljrik i utførelsen av Marias klær, men den bedende stillingen var helt lik, og fra figurens høyre underarm hang en rosenkrans på nøyaktig samme måte som min figur hjemme (dessverre ikke fullt så tydelig på bildet øverst). Det kan neppe være tvil om at min Maria-figur er laget som en kopi av den i Wawel, som kanskje er kopi av en enda eldre og fjernere original, for alt vi vet.
Det interessante var den uventede gjenkjennelsen. Det var som når en illusjonist viser fram et kort fra en kortstokk og lar en fremmed fra publikum velge et kort fra en annen kortstokk. Publikumeren velger nøyaktig samme kort som illusjonisten på forhånd har plukket ut - dersom trikset lykkes. En forbløffelse over noe lignende slo oss begge der i borggården på Wawel, og ikke vet jeg hvilken illusjonist som sto bak tilfeldigheten om det ikke var en med overjordisk peiling på ting, en som har evne til å iscenesette gudfeldigheter.
Jeg er smertelig klar over at de fleste moderne mennesker vil betrakte det som infantilt og overvettes blåøyd å gå rundt og tilskrive alle uventede parallellhendelser himmelsk ledelse. Samtidig er det en privatsak i hvilken grad man ønsker å betrakte den muligheten som reell.
Jeg har i de siste 12-18 månedene opplevd det som en ensidig berikelse av tilværelsen å holde muligheten åpen for at nettopp noen der oppe følger med og viser sin medvirkning i slike små og store inngrep.
I går inntraff et nytt slikt tilfelle, og ikke helt uten betydning. Jeg hadde et ærend et stykke inn i Värmland på ettermiddagen og kjørte i vei alene i bilen. Dette er en situasjon jeg liker godt, og jeg hadde utstyrt meg med håndplukkede CDer og en rosenkrans. Så snart jeg hadde nådd en passende marsjfart på E18 ut av Askim, fant jeg fram rosenkransen, la den til rette rundt girspaken og begynte å følge de 60 røde treperlene i syklusen, én for én.
Hele rosenkransen var bedt ferdig før jeg passerte grensen mellom Eidsberg og Marker kommuner. Jeg bestemte meg for å be den en gang til rett etter passeringen av svenskegrensen.
Dette skjedde, men jeg merket nå at jeg virkelig måtte streve med konsentrasjonen. E18 i Västra Värmland er en utfordring, og med smertens mysterier gående mellom høyre hånds fingre på samme tid, begynte jeg etterhvert å bli bekymret for min egen sikkerhet. Trafikken fløt i 100-105 kilometer i timen, og øyelokkene ble tunge som et kilo bly. Jeg ristet på hodet lik en elgokse for å holde meg våken, men slapp ikke taket i rosenkransen og bønnen før den var fullført.
Da jeg startet på hjemturen litt senere, hadde jeg til hensikt å be rosenkransen også på hjemveien. Jeg ventet til jeg hadde passert landegrensen igjen, trygt og uten forstyrrelser, og plukket deretter opp korset i rosenkransen som fortsatt lå ved girspaken.
Da oppdaget jeg straks at perlekransen var brutt; den var ikke en krans lenger, men et langt kjede. Koblingen mellom to av perlene hadde glidd fra hverandre, sannsynligvis etter press fra skinnet rundt spaken mens jeg skiftet gir.
Å følge en ødelagt rosenkrans med bare én hånd tilgjengelig i høy hastighet på Europaveien var ingen naturlig aktivitet å starte på. Jeg så det uventede bruddet i rosenkransen som et hint: Rosenkransbønn får vente til enten bilen står stille eller en annen enn jeg sitter bak rattet. Kanskje var det intet mindre enn en melding om at jeg ikke skal utsette meg selv og andre trafikanter for livsfare under rosenkransbønnen.
Jeg valgte å tolke hendelsen slik og kjørte hjemover med forundring i sinnet. Hjemme klarte jeg med letthet å sette rosenkransen sammen igjen, men jeg vet at den heretter ikke skal brukes i fart.

Skolestart

I dag begynte skolen igjen. Barna troppet opp etter sommeren, høyere av vekst enn før og mer energiske, mer forventningsfulle og motiverte enn de vil være noen annen dag fram til neste sommer. Førsteklassingene kom stivpyntede med videofilmende foreldre i bakgrunnen. Fadderelevene i 5. klasse stilte opp og sang en velkomstsang for skolebegynnerne, og blant de voksne på skolegården var ikke ett øye tørt - ikke engang hos den garvede og aldrende inspektøren, som akkurat nå sitter her og skriver på sin dypt hemmelige blogg.
Det slår meg på en dag som denne at jeg har vandret rundt som en skolebegynner i nesten 2 år. Dette er tiden det har tatt meg å vandre fra å være nysgjerrig på hva Den katolske kirke inneholder, til å stå på terskelen til å konvertere og selv bli en katolikk i alle betydninger av ordet.
Det har vært 2 år fylt av personlige mirakler, men også av dramatikk og ubehag. Dette siste har jeg spart bloggen og dens lesere for, men alle de personlige hendelsene innenfor trosliv og katolsk lærdom har jeg brettet ut til det patetiske.
Jeg vedgår dette fordi jeg forlengst har registrert - og også nevnt her på bloggen - at katolikker er merkelig diskrete overfor hverandre og i all sin omgang med trosfeller. De simpelthen behøver ikke å utlevere sitt innerste slik mange av oss kjenner fra medlemmer ved norske bedehus og trossamfunn utenfor Statskirken. I en katolsk forsamling er det verken plass til eller behov for offentlige betroelser og selvutlevering, og årsaken er enkel: Troen og frelsen er en sak mellom hver enkelt troende og Gud Fader, og det man har behov for å snakke om, skjer under fire øyne i samtale med en pater i botens sakrament.
Det er, som jeg har skrevet mange ganger før, helt logisk, behagelig og befriende. Derfor opplever jeg iblant at mine skriverier her på denne bloggen inneholder en eksponering av mitt innerste som er høyst atypisk innen katolske kretser. Jeg har tatt sjansen helt bevisst og overveid hver eneste gang jeg har gitt til beste min tro og tvil og mine sorger og gleder.
Kanskje har både katolikker og andre lesere opplevd dette som litt vel personlig, litt too much av hjerte og nyrer fra en temmelig fremmed mann. Dette innlegget er tenkt å skulle markere en gradvis avrunding av slike tendenser.
Det er mindre enn åtte uker igjen til min konversjon. Denne dagen som jeg for et år siden så fram til med grøss og gru, er nå blitt en høytidsdag jeg venter intenst på. Den vil bli fullendelsen av en prosess jeg knapt trodde kunne være mulig da jeg etter fylte 50 år forsto at jeg var i gang med en vandring som jeg ikke på noen måte hadde forberedt meg på.
Nå går vandringens innledende fase mot slutten. Det er, som nevnt i starten på denne teksten, som om første skoleår har vart i henimot 24 måneder. En mann i min alder trenger nok litt lenger tid for både det ene og det andre - ikke minst for å gjøre seg av med alt oppsamlet grums og skrot gjennom et langt og definitivt syndefullt liv.
I det siste er det som om jeg har funnet sporet; jeg har fått fotfeste på skinner som fører dit jeg vet at jeg må fare. Dette har preget mine erkjennelser i de siste 4-5 innleggene. Jeg har ingen klar idé om hvordan de neste innleggene vil bli utformet, men jeg vet at jeg vil legge litt mer lokk på strømmen av informasjon fra mitt eget indre og i stedet framstå litt mer betraktende - kanskje litt mer katolsk, slik jeg omtalte i bloggens hittil lengste innlegg den 5. april.
Det kommer neppe som noen bombe at denne bloggen vil ha oppfylt sin målsetting og dermed vil bli avsluttet like etter min konversjon den 10.10.10. Mitt behov for å skrive vil imidlertid neppe dø ut etter den tid, så det gjenstår å se hvordan jeg deretter vil verbalisere mine tanker og opplevelser. Som skolebegynner innen katolsk trosliv ser jeg i hvert fall slutten på begynnelsen, og det kjennes så rett, så rett...

Erkjennelser

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett.
Med våre korstegn og blikk mot det høye, våre krusifikser og medaljonger, våre helgenbilder og rosenkranser vet vi at vi bærer og utfører synlige kjennetegn. Katolske idrettsutøvere, uansett nasjonalitet, lar seg bli sett som katolikker når de gjør korstegnet idet de gir seg i kast med arenaens utfordringer. Tilskuerne ser det fra tribunen eller TV-skjermen og gjenkjenner signalet i undring eller respekt.

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett av noen i himmelen.
Målet med våre synlige trosuttrykk er ikke å bli identifisert og kategorisert av medmennesker og ukjente tilskuere, men å uttrykke ønsket om å bli sett fra det høye. Katolske yrkessjåfører har ofte et krusifiks eller en rosenkrans hengende fra bakspeilet, og i nøkkelringen henger kanskje en medaljong med St. Christopher. Med slike ordløse, statiske uttrykksmidler viser den troende et behov for å bli sett og tatt vare på av noen med overordnet kontroll, av en skytshelgen, av Maria Guds Mor eller av Den allmektige Gud selv.

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett av noen i himmelen som vil en vel.
Våre religiøse bevegelser og våre symboler har til hensikt å be om velsignelse, beskyttelse og miskunn til enhver tid og i enhver situasjon, især når omstendighetene blir særs krevende eller risikable. På en katolikks kontor finner man ofte et krusifiks eller et bilde av nåværende eller forrige pave. Slike billedsymboler viser at kontorets bruker mener seg avhengig av visdom og ledelse fra krefter som vil alle menneskers beste.

Å leve som troende katolikk er å kunne gjøre bruk av Kirkens sakramenter for å få tilgivelse for synd, feilgrep og svik mot den himmelske ledelse.
Kirken rommer med sine sakramenter alle uttrykk for Guds nåde overfor hvert enkelt menneske. Bønn om nåde kan ikke så lett uttrykkes med bevegelser i hverdagen eller med bilder og symboler i kjøretøy og arbeidsrom. Inne i kirkerommet derimot, faller den troende katolikk på kne, og her uttrykkes rent fysisk den ydmykhet, syndserkjennelse og takknemlighet som budskapet om nåden naturlig utløser. Dette er en sak mellom den enkelte troende og Gud selv og trenger ikke tas med ut i alles påsyn. Til gjengjeld tenner vi et lys eller flere i et ønske om de helliges forbønn for oss selv, for våre kjære og for vår neste.

Forenklet uttrykt på denne måten blir det så logisk, så godt og så kjærlighetsfullt, et trosliv omgitt av de helliges daglige medvirkning og Kirkens nådeforvaltning.
Dette er en oppsummering av hvor langt - eller kort! - jeg har nådd i min katolske forståelse.

Gloria Patri et Filio et Spiritui Sancto.
Sicut erat in principio, et nunc et semper et in sæcula sæculorum.

Mangfold

Det er lett å spore av, synes jeg, nesten uansett hva man tar utgangspunkt i. Inntrykk og tanker, minner og assosiasjoner velter innover en stakkar ustanselig, og det er ingen enkel sak å holde tråden hele tiden.
Iblant har jeg latt denne bloggen spore av. Det har skjedd når jeg har latt meg inspirere eller engasjere av temaer som ligger på siden av eller kanskje milevis unna det som er bloggens målsetting og hovedtema.
Egentlig har det ikke vært direkte feil av meg å skrive blogginnlegg om noe annet enn det å bli katolikk. Det kan forsvares ikke først og fremst fordi bloggen er min egen skapning av ord og bilder og mitt høyst private ansvar, men framfor alt fordi de tingene som jeg har berørt, amatørmessig og ikke sjelden ganske klønete, er temaer som også er med på å forme min hverdag og min tankeverden, side om side med mitt fokus på katolsk tro.
I dag kunne jeg med letthet ha skrevet en tusenordstekst om min språkforvirring etter en uke på Balkan, en frustrasjon som kommer til å sitte i min bevissthet i måneder framover fordi mitt kjennskap til varianter av serbisk og kroatisk - e-kavski, je-kavski og ije-kavski - viser seg ikke å stemme lenger. Kyrillisk skrift dukker opp der man minst venter det, og bosnierne kjører finere biler enn serberne.
Jeg klarer nok ikke la være å tygge på denne forvirringen en stund til, men jeg skal la det være en sak for meg selv helt og holdent.
I dag er det nøyaktig 11 uker til min lenge varslede konversjon til Den katolske kirke. Det er også på dagen 1 år siden jeg beskrev hvordan jeg mottok varselet om hvilken dato som skulle egne seg godt for denne begivenheten.
I dag klarer jeg å se mye, mye bedre hvordan mitt liv er blitt ledet inn i et rett spor i rett hastighet. Det er vanlig å benytte påskevigilien på påskeaften til å konvertere, har jeg forstått. I dag vet jeg at dersom jeg hadde fulgt mine kursfeller fra den lokale, katolske kirken sist vinter og konvertert på påskeaften i år, ville mitt hverdagsliv fortsatt ha inneholdt elementer som ville gjort veien videre noe tung og uordentlig. Disse elementene har i ettertid blitt tatt hånd om og fått den mest guddommelige løsning.
Hva som ennå venter meg i min katolske utvikling fram til konversjonen, gjenstår å se; de nevnte 11 ukene er et tidsrom mer enn langt nok til å inneholde både overraskende og forventede steg i utviklingen.
Iblant tenker jeg faktisk i store linjer og undrer meg over om de 20 årene jeg levde i maksimal, selvvalgt avstand fra Gud, i seg selv kan ha vært en del av den livslange prosessen, et langvarig og kanskje nødvendig stadium i utviklingen som til slutt skulle gjøre meg trygg og tilfreds som katolikk for resten av livet.
Det er så mye jeg ikke vet, og jeg øver meg dag etter dag på å leve med flere spørsmål enn svar. Dette representerer mangfoldet i en moden manns liv, all undringen som man må leve med på en slik måte at den snarere øker enn reduserer ens selvrespekt.
Jeg forsøker å samle mine tanker rundt den katolske læren om Maria, den vakre framstillingen av Guds Mors omsorgsfulle rolle i frelsesplanen, hennes betydning som mottaker av våre forbønnsbehov og hennes helt naturlige posisjon i Kirken. Det er framfor alt dette som har fått meg til å oppleve det berikende, trygt og beroligende og innta den knelendes stilling midt i alt mangfoldet.
Jeg hilser Dobra večer uten å vite sikkert lenger om dette er gangbart utenfor Kroatia og Montenegro, og spiller gode, gamle Slowhand til trøst og styrke:

When my hands no longer play,
My voice is still, I fade away.
Holy mother, then I'll be
Lying in, safe within your arms.

(Fra "Holy Mother" av Eric Clapton)

Consubstantialem Patri

Den sommerdøsige lokalavisen her i byen bringer i dag et oppslag av stor, kulturell og nasjonal interesse. Den handler om at dåpstallene er rekordlave for tiden. En stadig mindre andel av barna som blir født, bæres til kirkelig dåp.
Artikkelen hevder at prosentandelen for Askims vedkommende var 55,7 i 2009. En faktaramme som er gjengitt i avisens papirutgave men ikke i nettutgaven, viser at gjennomsnittet for Norge i fjor var 67,8%. Selv dette er lavt, men min hjemby ligger altså betraktelig under landsgjennomsnittet.
Det kan spekuleres side opp og side ned om hvorfor dåpstallene stuper og hvorfor visse kommuner skiller seg ut med positivt eller negativt avvik i forhold til gjennomsnittet. I en tid da barna vokser opp som "curling-generasjonen", der foreldrene uavlatelig går foran og rensker veien for hindringer og motgang for de små, er det oppsiktsvekkende at stadig flere foreldre finner det i orden å forsømme innvielsen til og opplæringen om nasjonens kristne verdigrunnlag.
Jeg velger å se dette i sammenheng med Den norske kirkes avmystifisering av frelsesunderet og av personen Jesus Kristus. Alminneliggjøringen av det guddommelige har pågått lenge, og forflatingen av overjordisk verdighet passer glimrende til den oppvoksende generasjons innlærte forestillinger om at hver og én er på toppen av verden, et potensielt idol, ukrenkelig i kraft av å være født og oppdratt i en norsk familie. Den protestantiske, alminnelige Kristus er blitt frarøvet sin mystikk og sin tiltrekningskraft overfor det unge, moderne enkeltindividet.
Dette er en påstand fra min side, og det kan naturligvis tenkes et utall mulige forklaringer og årsakssammenhenger i den grad jeg med min forenkling er i nærheten av å være på rett spor. Selv vil jeg fokusere på ett eneste forhold, nemlig protestantiske kirkers svik i forhold til den nikenske trosbekjennelse.
Enda jeg vokste opp i en protestantisk menighet og var aktiv der til jeg nærmet meg 30-årsalderen, hadde jeg ikke hørt om den nikenske trosbekjennelse før jeg var blitt lærerskolestudent og leste kristendomskunnskap. Året etter støtte jeg på den nikenske trosbekjennelse gang på gang i latinsk utgave, gjennom musikalske messer fra ulike epoker i musikkhistorien. Her var det et uttrykk som fanget min interesse, et adjektiv som var nærmest uoversettlig: "consubstantialem Patri".
I den katolske messen framsier vi den nikenske trosbekjennelse på norsk, og det nevnte adjektivet kommer med den største selvfølgelighet: "av samme vesen som Faderen". Begrepet ligger omtrent midt i trosbekjennelsens beskrivelse av Jesus, og det er virkelig ikke småtteri som har gått tapt i protestantiske kirkesamfunn når man har lagt vekk denne erklæringen om kjernen i den kristne tro. Læren om Jesus fortsetter med bl.a. et latinsk partisipp, "incarnatus est" - "han er blitt kjød".
I disse to uttrykkene oppsummeres de aldeles særskilte egenskapene ved personen Jesus slik han framstilles i den katolske og apostoliske kirken: Jesus var ikke bare et menneske, han var Guds sønn med gudommelige egenskaper. Derfor kan det forventes helt andre hendelser og handlinger fra Jesus enn fra enhver annen mann. Når moderne mennesker - så som nybakte småbarnsforeldre - skal vurdere beretningen om Jesus slik vi kjenner ham fra juleevangeliet eller søndagsskolehistoriene, blir Jesus garantert en tapende part dersom læren om hans enestående gudommelighet ikke har kommet klart fram.
I en kirkelig tradisjon der den nikenske trosbekjennelsen tilhører barnelærdommen, vil læren om Jesus ha evne til å beholde sin magiske og mystiske tiltrekningskraft på menneskene for all framtid. Der hvor disse umåtelig grensesprengende utsagnene ikke blir gjort tilstrekkelig kjent, vil Jesus derimot framstå bare som hovedpersonen i en litt drøy vandrehistorie. Dermed blir det enkelt å ta avstand fra Jesus, barnedåpen og frelsen.
Dette er den enestående erklæringen om Jesus Kristus - selve forhistorien - som Den norske kirke forsømmer å lære bort:
"Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet.
Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.
Ved Ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og for vår frelses skyld steg Han ned fra himmelen.
Han er blitt kjød ved den Hellige Ånd av Jomfru Maria, og er blitt menneske."

Å tro er et valg

Mange ganger under denne min vandring inn i og innenfor Den katolske kirke har jeg undret meg storlig over hva som har funnet sted i meg. Jeg trenger ikke se meg særlig langt tilbake for å erkjenne at en betraktelig mentalitetsendring har funnet sted i mitt indre.
Når jeg studerer min hverdagssituasjon, ser jeg en lang rekke gunstige sammenfall av omstendigheter som er til gagn og velsignelse for både mine nærmeste og meg selv, og som får meg til å tenke at alt dette kan jeg knapt regne som selvfølgeligheter, men snarere som frukter av en høyere styring.
Et skriftsted som var mye brukt i min ungdomstids bibeltro pietistmiljø
dukket opp i minnet her en dag:
"Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje." (Rom. 8,28)
En gang i min mest religionskritiske fase tidlig på 1990-tallet argumenterte jeg for at nettopp dette skriftstedet er Paulus' helgardering i Guds favør. Jeg hevdet at dersom ting ikke helt så ut til å gå rett vei for kristne personer, ville dette skriftstedet stå der som en beskjed om at hendelsene likevel tjente de troende til det gode. Med henvisning til dette bibelsitatet kunne kristelige ledere og kirkelige representanter uansett få rett i sin påstand om at Gud hører bønn og gir sine barn det beste - selv om det ikke alltid ser slik ut.
I dag derimot, etter at 20 års vannmasser har rent i elven, og jeg er blitt en tilårskommen og livserfaren mann, ser jeg annerledes på dette. Paulus' trossikre påstand som er sitert ovenfor, er et løfte, en trøst og en oppmuntring - simpelthen en stimulans til å se det gode i enhver situasjon ettersom det gode er en gave fra Gud.
Noe viktig har inntruffet i mitt liv, og det har tatt tid å erkjenne det. Det er især to faktorer som har fått en stille prosess i gang dypt inne i meg, en prosess under prosessen med å bli katolikk. Den ene faktoren som har ført meg dit jeg er i dag, er møtet med Den salige Jomfru Maria Guds mor i den katolske messen og i alle de katolske kirker jeg har besøkt de siste 2 årene. Det er som om den saktmodige kvinnefiguren framkaller noe godt i meg, en åpenhet overfor Guds nåde og barmhjertighet i hverdagen.
Den andre faktoren er lesningen av Salmenes Bok. Den regelmessige bevissthetspåvirkningen jeg på denne måten utsetter meg selv for, er bare til gagn. Virkelig utviklende! Det er som om jeg opplever gang på gang en fysisk erkjennelse av Salme 139,5:
"Du har lagt din hånd på meg."
Det å tro er et valg. Som menneske står man fritt i å se Guds hånd i det som skjer, eller å se bare konkrete og jordiske hendelsesforløp i tingenes tilstand og utvikling. Iblant griper jeg meg selv i å betrakte personer jeg kjenner godt, idet jeg tenker på hvor mye rikere disse personenes liv ville vært om de hadde valgt å se sitt liv som et produkt av en høyere ledelse. Samtidig slås jeg av takknemlighet over hva som har skjedd i mitt eget liv etter at jeg i fjor vinter valgte å stille meg under direkte påvirkning av de hellige blant oss.
Kanskje ville mitt liv ikke vært veldig annerledes i dag dersom jeg aldri hadde nærmet meg Den katolske kirke slik jeg har gjort. Men det som likevel er sikkert, er at min egen oppfatning av mitt liv ville vært stusseligere og gråere enn den nå framstår som. Jeg har fått mulighet til å velge en annen måte å betrakte hverdagens hendelser på, og mitt valg har gitt meg en ny opplevelse av min situasjon.
"Du lærer meg livets vei.
For ditt åsyn er det en fylde av glede,
ved din høyre hånd en evig fryd." (Salme 16,11)

Kjødets oppstandelse

Den 2. juni, for nesten 4 uker siden, fortalte jeg om denne boka, Thomas Aquinas' katekisme. Den viser seg å være tydelig og lettfattelig lesning, skrevet av en av de virkelig fromme teologene fra senmiddelalderen. Thomas Aquinas skriver uanstrengt og pedagogisk, og teksten er logisk og systematisk oppbygd.
Nylig leste jeg et avsnitt om siste del av den apostoliske trosbekjennelsen. Her blir Aquinas så konkret og håndgripelig og så farget av sin samtid at forklaringene blir rent fornøyelige. Jeg har i mitt enfold forsøkt å oversette noen avsnitt fra bokas forklaring til trosbekjennelsens begrep "kjødets oppstandelse":

"Fire betingelser kjennetegner alle som gjenoppstår:
1. Det oppståtte legemets identitet. Det samme legemet som nå er av kjøtt og bein, skal stå opp igjen. Noen har hevdet at dette legemet som er forgjengelig her nede, ikke skal gjenoppstå, men dette står i motsetning til apostelens utsagn om at "det dødelige må bli kledd i udødelighet." (1. Kor. 15.53). Og Den hellige Skrift sier at med Guds makt skal det samme legemet komme tilbake til livet: "Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg skue Gud." (Job 19.26)
2. De oppståtte legemenes tilstand. De vil være av en annen tilstand enn den de har nå. Derfor vil både gode og onde oppstå med uforgjengelige legemer, siden de gode vil være i herlighet til evig tid og de onde i evig straff: "For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet." (1. Kor. 15,53) Og siden legemet vil bli uforgjengelig og udødelig, vil det ikke bli noe behov for mat eller seksuelle forbindelser: "For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen." (Matt. 22.30) Dette er imot jødene og muhammedanerne: "Han får ikke vende tilbake til sitt hus, hans hjemsted ser ham ikke mer." (Job 7.10)
3. De oppreiste legemenes egenart. Alle (både gode og onde) skal gjenoppstå med all den kroppslige egenart som hører med til menneskets fullkommenhet. Derfor vil ingen være blind eller lam eller lide av noen skavank: "De døde skal stå opp i uforgjengelighet, immune mot forgjengelighetn i det nåværende liv." (1. Kor. 15.52)
4. De oppståtte legemenes alder. Alle skal stå opp igjen i sin ypperste alder, nemlig trettito eller trettitre år. Grunnen er at de som ikke har nådd den alderen, er ennå ikke i moden alder, og de gamle har allerede passert den. Så unge mennesker og barn vil motta det de mangler, og de gamle vil få tilbake det de har tapt: "Inntil vi alle når fram til enheten i troen [...] og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde." (Ef. 4.13)

Jeg trives virkelig godt med Thomas Aquinas' katekisme. Den er tilforlatelig og enkel å forholde seg til. Med den maksimalt mottakelige sinnsstemning jeg for tiden lar meg prege av når jeg leser katolsk litteratur, er det en glede å oppleve at selv denne noe anakronistiske måten å forklare livet i evigheten på er med på å gi meg perspektiv, trygghet og ballast for troen.
Det er så bra at jeg vil la meg friste til å trekke et uvisshetens bånd mellom 1200-tallets Thomas Aquinas og 2000-tallets norske popgruppe Karpe Diem når de sistnevnte rapper sitt refreng: "Og det er kanskje ikke sant, men det er greit!"

Den hellige Thérèse av Lisieux

Det er gått lang tid siden jeg fortalte at jeg hadde kjøpt denne boka med tekster av St. Thérèse av Lisieux. For bare et par dager siden leste jeg den siste teksten i boka, og jeg sitter undrende tilbake og innser at denne boka er blant de få som med fordel kan leses flere ganger, og at det er klokt å bruke lang tid på å lese den.
Tittelen på boka er velvalgt. "Med kjærlighet alene" forteller alt om hva den lille Thérèse sto for. Boka er en samling utvalgte tekster fra ulike publikasjoner av Den hellige Thérèse, og disse utdragene har dette til felles:


"Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre!" (Rom. 13,8)


Thérèses utvalgte tekster har preg av dagboknotater mens hun ligger dødssyk i tuberkulose i 1897, bare 24 år gammel. At hun skal og må dø innen nærmeste framtid, bekymrer henne overhodet ikke. Det eneste hun er opptatt av, er kjærligheten og dens materialisering i forholdet til alle medmennesker og til Jesus.
Jeg blir grepet av både beundring og vantro mens jeg leser. Er det mulig for et menneske å elske alle andre på en slik selvutslettende måte? Den hellige Thérèse, en stor helgen innen Kirken, viser en vilje til å vise kjærlighet som ligger tett opp til det vi finner hos Kristus.
Hadde dette vært mulig hvis hun var frisk og kunne se fram til et langt liv?
Ville hennes selvoppofrende holdning ha kunnet praktiseres like sterkt dersom hun hadde levd til hun ble 80 år?
Det er nesten godt å slippe å vite svaret på slike verdslige og skeptiske spørsmål. Jo mer jeg leste i denne tekstsamlingen av Thérèse, jo mer likte jeg det jeg leste. Jeg lærte en masse om hennes holdning til livets mening, og jeg oppdaget gradvis hvordan tekstene var notater om innfall og små hendelser som dukket opp i hennes bevissthet og som hun behandlet teoretisk og analytisk i lys av den guddommelige kjærligheten som hun så inderlig ønsket å vise omverdenen.
Den 1. september i fjor nevnte jeg den lille Thérèse i innlegget "Ny samtale". Nå har nesten 10 måneder passert, og jeg har inntrykk av at jeg kjenner den eiegode Thérèse atskillig bedre. Hun har bidratt til noe og har fått betydning i mitt liv.
Minnedagen for den hellig Thérèse er 1. oktober. Dette blir en dag for feiring og markering her i huset.

Forøvrig er jeg inne i en meget god og givende fase som ble innledet med innlegget 9. juni, der jeg bebudet en noe lavere oppdateringstakt her på bloggen. Den lett reduserte frekvensen av nye innlegg har hatt en effekt langt over hva jeg hadde trodd skulle være mulig! Jeg har også fått bedre helsetilstand, kanskje ikke først og fremst fordi jeg ikke skriver blogginnlegg like ofte som før, men fordi jeg vender konsentrasjonen innover, fordyper meg i helgenlitteratur og Salmenes bok og søker etter hva som faktisk skjer i mitt indre når jeg stiller meg åpen for å motta påvirkning fra de hellige.
Jeg har tatt mange nye og overraskende valg de siste 2 årene. Virkningen av valgene er omfattende og sterk, og jeg blir bare mer og mer fascinert over hva livet faktisk - og jeg mener de facto! - kan inneholde når man gjør det valget å stille seg åpen overfor de hellige og hva de har å si oss som ennå lever som troende på jorden.
Jeg vet ikke hvor mange dager det vil gå til neste innlegg kommer, men jeg vet at det vil inneholde flere tanker om dette valget.

Overraskelser

I dag er det akkurat ei uke siden jeg bebudet mer stillstand enn bevegelse på denne bloggen for at jeg skulle kunne bruke mer tid til åndelig fordypning. Resultatene har ikke latt vente på seg. Hittil har dette skjedd:

Dagen etter forrige blogginnlegg, torsdag 10. juni, kom en nyhet om
personalendringer på min arbeidsplass, en utvikling så gunstig i mine øyne
rent personlig at jeg knapt har våget be Gud om den. Likevel inntraff
dette på et tidspunkt da jeg trengte det mest. Jeg ble minnet om Salme
37,8-9:

"Jeg vil juble og glede meg
over din trofasthet,
for du har sett
min nød
og tatt deg av meg i min trengsel.
Du gav meg ikke i fiendens
hånd,
men lot meg ferdes i åpent land."

Neste dag fikk jeg, like uventet som den nevnte nyheten, en gave i form av en vakker Maria-figur i massiv keramikk. Figuren fikk straks en framskutt plass i
stua og bidrar til å heve inntrykket av at jeg bebor et katolsk hjem. Et bilde
av Maria-figuren står øverst i dette innlegget. Legg merke til at figuren har en
rosenkrans hengende fra høyre underarm, noe som viser at dette er en unorsk,
katolsk Maria og ingen generell, nordisk kvinneskikkelse.

Jeg har oppdaget nye situasjoner for rosenkransbønn. Det virker; min
evne til å samle konsentrasjonen om bønnen og kransen i stedet for
omgivelsene blir bedre og bedre.

Thomas Aquinas katekisme viser seg å være innledet med en lettlest og meget
interessant gjennomgang av den apostoliske trosbekjennelse. Avsnitt for avsnitt
viser Aquinas til ulike "vranglærere" - "heretics" - som presenterte og
argumenterte for avvikende og til dels ubibelske oppfatninger om sentrale dogmer
i historien om Jesus. Hver av "vranglærerne" nevnes ved navn, og det viser seg
at alle var toneangivende personer i Romerriket eller Midt-Østen på 200- og
300-tallet (Photinus, Sabellius, Arius, Ebion m.fl.). På grunnlag av hva
hver av disse lærerne sto for, ble den nikenske trosbekjennelse utformet for å tilbakevise de ulike, avvikende oppfatningene, hevder Thomas Aquinas. Hvorvidt han har rett i at denne trosbekjennelsen, som benyttes i den katolske messen hver søndag, ble utformet som en avslutning på en polemikk mellom den apostoliske Kirken og ulike filosofiske retninger, tør jeg ikke ha noen formening om. Derimot må
jeg innrømme at nettopp dette historiske argumentasjonsaspektet i Aquinas' katekisme er fascinerende, lærerik og uendelig oppbyggelig lesning.

Lørdag fikk jeg endelig samlet handlekraft nok i meg selv til å ramme inn og
henge opp en plakat med bilde av samtlige paver fra St. Peter og fram til
Benedict XVI. I alt 266 paver. Bildet henger godt plassert og lett synlig
ved arbeidsplassen min her hjemme; i et innlegg som kommer om kort tid, vil
jeg omtale nærmere hva bildet allerede har gitt meg av visdom og
innsikt.

Jeg har samlet tid og ro til å lese boka "Med kjærlighet alene" av
Den hellige Thérèse av Lisieux. Det er umåtelig fascinerende å følge "den lille Thereses" dagboksnotater under ferden mot en svært tidlig død. Til tross for enorme plager i sin sykdom slutter hun ikke å beskrive sin kjærlighet til Gud og til
medmenneskene, og mot slutten antar kjærligheten en nesten fysisk form. Jeg
klarer ikke å lese mye av gangen i denne boka; den hensetter meg i en tilstand
av undring, lengsel og dårlig samvittighet. Mer og mer framstår St. Thérèse for
meg som en helgen av kolossalt format.

Jeg ser at min nye disponering av tid og krefter, der jeg tar imot mer enn å
gi ut, har gitt gagnlige resultater. Jeg fortsetter slik jeg skrev for en
uke siden. Dette tenkte jeg intenst på sist søndag kveld, da jeg sto ved
Glomma i Østfolds eneste turistmagnet, Gamlebyen i Fredrikstad, og kikket
over mot Kråkerøy og tok dette bildet, der huset hvor min mor vokste opp, ligger
som en gulbrun prikk som bare jeg kan se. Elva strømmet stri som aldri før mot
havet, og en plastsnekke stampet iltert motstrøms for å nå småbathavna på
Nabbetorp eller Sellebakk før kvelden ble til natt. Selv sto jeg stille der på
de 400 år gamle murene og kjente det rett bare å stå der, ubevegelig i kontakt med fortiden. Min åndelige reise fortsetter.