onsdag 29. april 2009
"For I will consider my cat..."
Min dragning mot Den katolske kirke denne vinteren og våren har vekket i meg en fornyet interesse for de klassiske musikkverkene jeg har i platesamlingen. Tidligere har jeg skrevet om både Pergolesis "Stabat Mater" og om Anton Bruckners "Te Deum".
Utvalget av gode, katolske verker er utømmelig. Det er ingen kunst å unngå Bach og Händels protestantiske kantater og oratorier på tysk og engelsk; det vrimler av komponister både før og etter deres tid som har holdt seg til den katolske messen og de liturgiske tekstene i pavekirken - oftest på latin.
I min glede over å ha registrert meg som medlem i Den katolske kirke sist mandag har jeg brukt litt tid på Benjamin Brittens hemningsløse lovprisningsverk "Rejoice in the Lamb".
Benjamin Britten var en 1900-tallskomponist (1913-76) fra Storbritannia. Jeg må innrømme at jeg ikke har sikre holdepunkter for å hevde at han var katolikk, men enkelte av titlene på hans mange sakrale komposisjoner kan tyde på det ("Hymn to the Virgin; Te Deum; Jubilate Deo; Missa Brevis; Hymn to St. Cecilia).
I 1943 presenterte han verket "Rejoice in the Lamb", et verk for kor, solister og orgel med tekst av 1700-tallsdikteren Christopher Smart (1722-71). Smart er i våre dager ikke kjent for stort annet enn teksten til "Rejoice in the Lamb", og tittelen var opprinnelig på latin: "Jubilate Agno". Teksten ble oppdaget så seint som i 1939, og deretter gikk det altså bare 4 år før Benjamin Britten hadde gjort det til hovedbestanddelen i et glimrende korverk for lovprisning av Gud.
Christopher Smart var innlagt på sinnssykeasyl da han skrev teksten. Han ville lovprise Skaperen og Frelseren i sitt monumentale dikt, og han tok utgangspunkt i de nære ting. Herunder sin katt Jeoffry.
Jeg opplever den engelske teksten i "Rejoice in the Lamb" som både from og underholdende på samme tid. Dette skyldes nok de sidene hos tekstforfatteren som gjorde at hans samtid oppfattet ham som sinnslidende. Når han bruker sin kjære katts medfødte egenskaper som bilde på Skaperens fullkomne hensikter, blir det tidvis så høytidelig i sin hverdagslighet at det påkaller latteren. Og jeg vil si: Desto større blir gleden over skaperverket som vi moderne, respektfullt lyttende mennesker deler med den lettere sinnsforvirrede Christopher Smart, godt hjulpet av Benjamin Brittens modernistiske tydeliggjøring av teksten.
Her kommer "Rejoice in the Lamb" del II, der vi hører om Christopher Smarts kjære katt Jeoffry. Fotoet øverst i dette innlegget, kjære lesere, er min families egen huskatt, som lyder det atskillig mer bibelske navnet Samson.
For I will consider my cat Jeoffry.
For he is the servant of the Living God, duly and daily serving him.
For at the first glance of the glory of God in the East he worships in his way.
For this is done by wreathing his body seven times round with elegant quickness.
For he knows that God is his Saviour.
For God has blessed him in the variety of his movements.
For there is nothing sweeter than his peace when at rest.
For I am possessed of a cat, surpassing in beauty, from whom I take occasion to bless Almighty God.
tirsdag 28. april 2009
Samfunnsdebatt
Temaet er kontroversielt i vårt moderne samfunn, eller kanskje riktigere: Det var kontroversielt. Når har samfunnet liksom lagt saken bak seg som problem betraktet. Abortloven har passert 30 års gyldighet i Norge og er blitt en del av den demokratiske kulturen enten man liker det eller ikke.
Nå til dags er det en annen problematikk som truer med å gå samme vei, nemlig spørsmålet om homofile ekteskap og integriteten til barn i homofile par. Selv om lovverket ble banket igjennom i fjor, har de nye verdiene på ingen måte slått rot i landets befolkning ennå. Kanskje vil dette ta lenger tid enn med abortloven - hvis de "politisk korrekte" holdningene noensinne blir folkeeie.
Mye tyder på at den tause motstanden er for stor i dette tilfellet. Den som imidlertid ikke er taus, er filosofen Nina Karin Monsen.
Jeg gjør henne til helten i dagens blogginnlegg. Neste uke mottar hun Fritt Ord-prisen tiltross for at hun stadig erter på seg de mest profilerte talsmennene for homofil likestilling.
Monsen bruker skarpe ord i sin argumentasjon mot de "politisk korrekte" holdningene, som likestiller homofile foreldre med heterofile.
Jeg er på ingen måte skikket til å beskrive argumentene på noen av sidene i debatten, men fordi Den katolske kirkes syn på disse sakene var mye mer et pro enn et contra for meg da jeg valgte å bli katolikk, ser jeg det som en ekstra velsignelse å lese Nina Karin Monsens uttalelser og synspunkter. All avisskrivingen i det siste har vist at det å tilhøre Den katolske kirke med dens spesielle syn i moralspørsmål, blir enkelt i forhold til den posisjonen som Monsen setter seg i når hun bruker de sterkest tenkelige uttrykkene for å protestere mot likestillingen av ektepar uansett kjønnskonstellasjon. Monsen er liksom på "vårt parti", og hun er det på en måte som kirkelige representanter knapt ville våge å gjennomføre. Det fascinerende er dessuten at hun i sin store kunnskap argumenterer på grunnlag av jus og biologi, ikke på grunnlag av Bibelen. Likevel trekker hun de samme konklusjonene.
For noen uker siden overhørte jeg en samtale i lunsjpausen blant mine kolleger på skolen. En av de yngre lærerne var fortvilt over slektninger med alderdommelige synspunkter på homofile foreldre. Da spisset den ene kollegaen etter den andre ørene, og etterhvert viste deg seg at alle de andre betraktet det som en selvfølge at vi som jobber i skolen, forstår at et barn behøver en mor og en far. Jeg satt der med mine dengang ferske, katolske sympatier og var meget tilfreds over at andre kolleger tok ansvar for den riktige argumentasjonen.
I disse dager er det Nina Karin Monsen som sier det som både katolikker og en mengde andre nordmenn med rettsfølelse tenker. La oss gå i forbønn for henne før utdelingen av Fritt ord-prisen. Massive protestaksjoner er forlengst varslet fra motsatt side i debatten.
Les forøvrig et oppslag på abcnyheter.no der det for øyeblikket finnes 75 leserkommentarer - de aller fleste til støtte for Monsen: http://www.abcnyheter.no/node/87770
mandag 27. april 2009
Innmeldt!
Fra i dag, 27. april 2009, er jeg medlem av Den katolske kirke i Norge! Jeg kan kalle meg katolikk, jeg er innenfor, og veien videre er klar, om enn noe lang.
Som jeg tenkte, var det ikke noe big deal å bli innmeldt i Kirken. Det var bare å fylle ut et skjema men de aller mest grunnleggende opplysningene, få paterens underskrift og stempel, og det var det.
Ikke rart at Kirken forventer en langt mer dyptgripende prosess før det enkelte medlem er verdig fullt fellesskap og deltakelse i sakramentene.
Men likevel er jeg innenfor, på riktig side, i troen en bror i det verdensomspennende fellesskapet som Kirken omfatter.
Bildet øverst i dette innlegget viser attesten med mine personalia nedskrevet symbolsk i skyggen av rosenkransen, men med paterens underskrift og Kirkens stempel godt synlig i nederste del.
Tenk at dette enkle og temmelig byråkratiske skjemaet gjelder meg og mitt liv! Dette er jo egentlig ingen begynnelse ettersom jeg har rukket å skaffe meg en viss fartstid innenfor Kirken. Det er heller ingen ny fase på veien til å bli fullverdig katolikk gjennom konvertering; det er bare en liten opptrapping. Men for mitt livsløp er dette stort - en festdag og et uttrykk for at jeg i vår har vendt om og funnet ro, trygghet og tilhørighet i en ny gudstro.
Det utfylte og stemplede skjemaet er simpelthen et synlig tegn på at jeg har gjort mitt første valg på denne lange veien. Gleden jeg opplever, sitter så dypt at jeg må konsentrere meg for å kjenne på den. Noe har skjedd med meg, men framfor alt har jeg vært aktiv og deltakende selv også. Derfor har jeg fått et dokument på mitt valg og min omvendelse: Jeg tilhører Den katolske kirke!
- - -
Under det relativt korte møtet med pateren på kontoret hans i formiddag, tok han opp spørsmålet om det ødelagte festet på Vatikanets flagg, som jeg nevnte i gårsdagens innlegg. Dette innlegget hadde han lest rett før jeg kom, og han humret godt. Vi gikk ut og kikket på flaggstangen sammen, og problemet kan ikke løses i forbifarten. Flagget har trolig surret seg fast, og hele flaggstangen må ned.
Pateren regnet med å be noen vietnamesere om hjelp med saekn i forbindelse med den vietnamesiske messen på lørdag. Dermed ser det ut til at dette høyst praktiske problemet kan bli løst i slutten av uka. Hvis ikke, ligger det til rette for en ganske artig føljetong her på denne bloggen!
- - -
Tilbake til min innmelding i Den katolske kirke i dag. Det er naturlig for meg å bruke musikk til å uttrykke feiringen av det som har skjedd meg. Jeg vil derfor hente fram et av de mest storslåtte og grensesprengende musikkstykkene fra Norden i vår tid: Det islandske bandet Sigur Rós sin dynamiske hyllest til sollyset med en svært overraskende og symbolsk video: "Glósóli". God fornøyelse - dette er en gledens dag!
søndag 26. april 2009
Presterollen - innlegg 3
I dag var det som vanlig høymesse i min lokale kirke. Det var ekstra godt besøk; især barnefamilier bidro til å fylle benkeradene. Det fine vårværet fristet tydeligvis ikke mer til uteliv enn til å overvære messen.
Hver søndag får menigheten med seg et ark med opplysninger om aktivitetene i menigheten de nærmeste dagene samt oversikt over messens tekstlesinger og forbønner. Dette arket - jeg tror det pleier å bli kalt "Søndagsbrevet" - ga denne gang et oppsiktsvekkende bilde av den kjære paterens arbeidssituasjon. Se bare her:
Dagen startet tidlig med en kjøretur fra boligen i Askim til paterens menighet i Moss, 45 km unna. Der begynte messen kl. 10.00. Like etter messen var det ingen tid å miste om han skulle rekke messen hjemme i Askim kl. 12.3o. En halv time etter at dagens høymesse var avsluttet, skulle det være messe på polsk. Jeg regner med at det er den samme pateren som skulle stå for denne ettersom han selv er fra Polen. I den knappe halvtimen mellom messene inviterte han til et informasjonsmøte med foreldrene til de barna som skal ha sin første kommunion på pinsedagen, 31. mai.
Førstkommende onsdag utgår den faste kontortiden fordi pateren skal på et møte i Oslo. Av den grunn opplyste han under kunngjøringene at konfirmantene måtte være forberedt på at han kanskje kommer litt for seint til undervisningstimen kl. 17.00 onsdag ettermiddag. Like etter konfirmanttimen begynner kveldsmessen, og kl. 19.00 skal det være både menighetsrådsmøte og møte med konfirmantforeldrene - samtidig!
En slik arbeidssituasjon er et bevis på at presterollen er et livslangt offer, en total utsjalting av behovet for privatliv. Her passer ingen tariffavtale; det er kun framdriften i Guds rike som styrer. Jeg bøyer i meg i støvet av respekt og beundring.
Ved porten inn til kirkeplassen står det to flaggstenger. Den ene er forbeholdt det norske flagget på flaggdager, mens på den andre stangen henger Vatikanets gule og hvite flagg døgnet rundt. I dag så jeg at det nederste festet som forbinder flagget med linen, var røket, og flagget slang i vinden fra bare ett hjørne og liknet en klut. Det var rent ille å se.
Da begynte min virketrang å friste meg til å gripe inn og ta ansvar. Hva skjer hvis jeg møter opp med ny line og karabinkrok for å lage nytt feste for Vatikanflagget og simpelthen fikse hele greia? Vil det være til hjelp og besparelse for pateren, eller er det en eller annen menighetsarbeider jeg i så fall tar jobben fra? - Jeg vet ikke hvordan ansvaret for slike forefallende oppgaver er fordelt i menigheten, så jeg får prøve å holde meg i bakgrunnen, følge passivt med og se om noen fikser flagget og linefestene. Skjer det ikke med det første, kan jeg jo spørre litt forsiktig om jeg skal hjelpe til. Tross alt er jeg ikke engang medlem ennå....
Vi er her inne på grensesnittet mellom presten som ansvarlig for at praktiske oppgaver blir tatt hånd om, og menigheten som enten utfører oppgavene eller gleder seg over at det blir gjort. Jeg har forstått at renholdet i kirken utføres på dugnad av de ulike familiene. Med tiden vil jeg sikkert få innsikt i hvordan andre vedlikeholdsoppgaver fordeles. Sist fredag traff jeg forresten presten inne i kirken da jeg kom på mitt ukentlige bønnebesøk ved Maria-statuen. Han hadde vært bortreist og hadde det travelt med å vanne alle blomstene inne i kirken. Det sier litt om hvilke småting han må ta seg av.
Min beundring for pateren bare øker og øker.
Interne linker:
Innlegget "Presterollen" fra 14. februar
Innlegget "Presterollen - innlegg 2" fra 15. februar
fredag 24. april 2009
Nye briller
Etter at jeg nå har besluttet å melde meg inn i Den katolske kirke, ser virkeligheten plutselig annerledes ut. Jeg oppdager troende kristne over alt!
En hyggelig opplevelse var det å lese dagens lokalavis, der det var et intervju over 2 helsider med ei ungjente som i nærmeste framtid vil bli konfirmert i Den norske kirke. Akkurat denne jenta var elev på skolen hvor jeg jobber for bare 2 år siden. Nå framstår hun med fullt navn og nesten helsides foto som ikke bare kirkelig konfirmant, men også som kristen. Hun reklamerer på det varmeste for det lokale, lutherske gospelkoret. I tillegg opplyser jenta i det svært åpenhjertige intervjuet at hun vil konfirmeres i kirken fordi foreldrene hennes er kristne.
Jeg kjenner de foreldrene, men visste ikke dette. Her hvor jeg bor, leser man lokalavisen for å lære noe om naboer og kontakter. Jeg for min del ble glad over å lese intervjuet med konfirmanten. Det gagner ikke Den katolske kirke som sådan, men det lærte meg en hel del om en familie jeg kjenner. Dessuten: Det viste meg at det å være troende kristen er ukomplisert og alminnelig - fremdeles, i det 21. århundre.
Jeg søkte etter dette eksklusive intervjuet på lokalavisens nettsider i kveld, men det er ikke lagt ut der. Derimot fant jeg på samme nettsted en artikkel om min kjære, lokale, katolske kirke, en helt ny artikkel om behovet for mer parkeringsplass: http://www.smaalenene.no/nyheter/article4283338.ece. Jeg kan underskrive på at større parkeringsplass er nødvendig, spesielt på søndager!
En annen interessant ting skjedde i kveld, fredag. Jeg så på Grosvold på NRK1, og fikk oppleve Henrik Syse som forfatter av en filosofibok om måtehold. Det var en opplevelse av gjenkjennelse og utvikling, en følelse av å høre fra andre hva jeg selv har sagt og ment i lang tid. Den 20. mars skrev jeg et blogginnlegg om måtehold, en av de 4 kardinaldyder. At Henrik Syse nå har skrevet en hel bok om samme tema, er gledelig. I TV-programmet la han fram temaet med et anstrøk av humor, men ellers med presis samme vinkling som jeg selv har hatt i tenkningen rundt temaet måtehold, den kanskje minst moderne av dydene. Se programmet her:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/487961; innslaget med Henrik Syse starter etter nøyaktig 20 minutter.
Og så kommer dagens mest personlige opplevelsen av at folk flest er opptatt av gudstro og kirkelig tilhørighet. I kveld, rett etter Dagsrevyen, ringte jeg min far på 85 år, slik jeg pleier på denne tiden i uka. I samtalen pleier vi å oppsummere uka med aktiviteter og opplevelser, helsetilstand og livsgnist, rykter og nyheter. Min far er en meget sterkttroende møtegjenger og korsanger i lutherske foreninger i en annen by enn der jeg bor. For første gang fortalte jeg ham at jeg vil bli katolikk.
Jeg holdt pusten i et sekund eller to etter at nyheten var sluppet. Den gamle ble ustø i røsten og sa at det gledet ham over alle grenser. Å vite at jeg er katolikk var så uendelig mye bedre enn å vite at jeg aldri går i kirken, slik det har vært i de siste 20 årene. Nå kommer jeg i det minste "under hørelsen", som han uttrykte det på sitt kanaanspråk. Min kjære, gamle far fikk dermed en god nyhet i kveld!
Det neste er å informere mine to voksne sønner, som dessverre har fått vokse opp med mangelfull kristelighet etter at de vokste ut av søndagsskolen. Det er mye som skal på plass i de relasjonene som betyr mest for meg når jeg skifter trosretning på denne måten. Disse konfrontasjonene må med i prosessen. Jeg skriver denne bloggen om prosessen, og jeg tvinger meg selv til ikke å skjule noe. Så snart jeg har hatt et møte med pateren i den lokale, katolske kirken og fått skrevet innmeldingspapirene ferdig, vil jeg sende mine sønner i henholdsvis Oslo og Bergen en usedvanlig seriøs sms om deres fars nye kirketilhørighet. Responsen vil bli beskrevet her på bloggen; jeg vet bare ikke akkurat når. Forhåpentligvis vil de forstå at fattern er den samme; det er bare forholdet til Kirken, S:ta Maria menighet og Paven som vil bli så utrolig annerledes.
torsdag 23. april 2009
Utmeldt!
onsdag 22. april 2009
De gåtefulle forkortelsene
tirsdag 21. april 2009
Den store roen
Jeg fikk en hyggelig mail fra den lutherske kapellanen i dag. Han ønsket meg alt godt med mitt ferske valg og ga meg dermed den typen kommentar som jeg håpet at han ville gi.
Helt siden lørdag kveld, da det å bli katolikk for første gang syntes som det eneste naturlige, har jeg hatt en ro i meg. Det nevnte trøkket på jobben har virket forstyrrende og utidig på denne roen i går og i dag - det er ikke der, på det stressnivået jeg befinner meg innvendig.
Jeg har tenkt på enkelte av mine jevnaldrende og også yngre bekjente, som i disse dager begynner å tusle rundt på en gressplen for å dunke ei ruglete og stusselig lita kule ned i et høl i bakken. 4-5 timer kan det visst ta å treffe riktig 18 ganger. Hva er meningen, utover det at personene selv finner en mening i det meningsløse? Ja, som Forkynneren sier: "Hva har menneskene igjen for sitt strev, av alt de sliter med under solen?" (Fork. 1,3).
Jeg velger verdens største kirkesamfunn, en eldgammel kultur som i tillegg til å holde feiring flere ganger i uka hele året i hele verden, gir løfter for en tilværelse også etter døden. - Noen velger kanskje begge deler, altså både Den katolske kirke og golfbanen. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det å få i pose og sekk, men de får i hvertfall med seg den eldgamle kulturen med perspektiver for det hinsidige.
Jeg avsluttet innlegget sist søndag med et kort sitat fra en låt av Ulf Lundell, "Skandinavien" fra det storslåtte dobbeltalbumet "På andra sidan drömmarna" (1996). Lundell var i slutten av 40-årene og altså litt yngre enn jeg er nå, da han skrev disse tekstene. Her har vi hele det uttrykksfulle verset i "Skandinavien", som er det siste i sangen. Følg gjerne hele låta via Youtube-videoen nederst.
Ett lugn föll över mig en dag
som en nåd, som om en världsdelsplatta
hade flyttat sej i mitt inre.
Här var jag, en man snart förtisju
ingen pojke längre och jag njöt.
Rösterna tystnade, stridslarmet, ropen
och alla vålnader som härjar i mitt minne.
En ung man som längtade och drömde
som alltid slogs, alltid skröt
om hur fri han var.
Nu var den där hos mej, mitt i lugnet
den där friheten.
Du kan göra vad du vill, gå vart du vill
eller har du gömt dej så länge i din strid
att det är den frihet du har
själva kampen för friheten?
Är du rädd för att leva?
Är du rädd för ditt eget liv?
Är det nu eller sen?
en röst i telefon
och sen skrattet som säger:
Dags att välja.
Säg som det är, säg som det är
du har lust till nåt annat.
Du börjar bli gammal.
Här i Skandinavien....
mandag 20. april 2009
En liminalfase eller to
søndag 19. april 2009
Ny identitet
Det er gått 6 uker siden dette innlegget ble skrevet, og i denne tiden har jeg på ingen måte stått stille. Spørsmålet om hvorvidt jeg vil konvertere og bli katolikk, har iblant rykket så nær at jeg har fått en følelse av å ha kommet forbi det. Uten forvarsel havner jeg noen ganger i situasjoner der jeg må gi et svar som om jeg var blitt katolikk allerede.
Noe slikt skjedde for eksempel sist fredag. Jeg jobber jo i skolen, slik det framgår av min omtale av meg selv på denne bloggen, og jeg kan fortelle at jeg er undervisningsinspektør ved en barneskole. Iblant må jeg rett som det er ta vikartimer for lærere som er fraværende fra jobben, og sist fredag var jeg vikar på 4. trinn. Her går ei jente fra en familie som tilhører den katolske menigheten i byen.
Jeg gikk bort til kateteret da jeg kom inn i klasserommet, og ventet på at elevene skulle komme på plass. Jenta fra den katolske kirken kom direkte bort til meg på veien til plassen sin, stilte seg opp og sa: "Du er jo i kirken så ofte! Går du i kirken bare for å gå der, eller går du fordi du tror på Gud?"
Gulvet forsvant under mine føtter, tiden stoppet opp, og rommets vegger og tak forsvant.
I en slik situasjon står en mann overfor et valg. Betenkningstiden man har til rådighet, måles i millisekunder. Jenta sto der og forventet et svar; hun hadde åpent gitt uttrykk for noe hun undret seg over, og det er min jobb i ethvert klasserom på skolen å gi elevene svar på deres undring. Å fortelle denne eleven at hun gikk over grensen for hva man spør om, var ikke aktuelt. Spørsmålet var stilt, og det var bare én ting å gjøre: Å gi et svar.
Følgende korte dialog utspant seg:
"Nja..., du vet, det er ingen vits i å gå i kirken bare for å gå der."
"Så da tror du på Gud, da?"
"Vi kan vel si det slik...."
Stort mer forsiktig med religiøs påvirkning kan en undervisningsinspektør knapt være, men svaret var likevel godt nok for denne eleven: Hun omfavnet meg i ren glede over å ha noe så viktig til felles. Så gikk hun til plassen sin, jeg fikk ro i klassen, og norsktimen var i gang.
Dette er over 2 døgn siden, men det har knapt gått et kvarter uten at minnet om hendelsen har dukket opp hos meg på nytt.
- - -
Og likevel, livet inneholder alltid enda mer! Selv gårsdagen, lørdag kveld, bød på nye og givende utfordringer.
Vi hadde 4 gjester til middag og hygge, fruen og jeg. En av gjestene hadde hatt fødselsdag dagen i forveien, og jeg hadde kjøpt en liten gave til henne, nemlig den innholdsrike og vittige sitatboken "Jeg spiser aldri på tom mage - sitater om mat og drikke" redigert av Jørn Roeim. Sitatene og de biografiske opplysningene om redaktøren avstedkom en samtale - eller snarere en diskusjon - om min lengsel etter å tilhøre Den katolske kirke, som noen av gjestene hadde fått nyss om.
Så gikk vel en time da temaet var kristendom og gudstro generelt og katolisisme spesielt. Selv om temperaturen steg og overbevisningene ble sikrere og sikrere, var det en ære og en glede for meg å forsvare mitt nye syn. Forsvaret gjaldt ikke Den katolske kirke som sådan, men mine egne opplevelser av trygghet og støtte i det som Kirken står for. Jeg følte meg avslappet sindig i det jeg hadde å si, tross flere vinglass - ja, jeg ble etter diskusjonen rost for å ha bevart sinnsroen best av alle under det opphetede ordskiftet.
For meg var denne diskusjonen en viktig prøve på hvilke verdier i Den katolske kirke jeg vil framheve i en akutt samtalesituasjon. Samtalen kulminerte mens sølibatet var tema og jeg kunne beskrive den grad av aktelse og ydmykhet jeg opplever i møte med den lokale pateren. Han er 10 år yngre enn meg, men kjennskapen til de evige løfter han har avgitt, og som kvalifiserer ham til å kunne yte tjenester som jeg, gamle ulv, kan nyttiggjøre meg, fyller meg med en slik respekt at jeg vegrer meg for å møte blikket hans.
Da dette var sagt, var det ikke mer å si, ikke mer å innvende, ingen flere spørsmål, ikke mer tvil på noen side av bordet. Jeg oppdaget at våre gjester hadde akseptert fullt ut hvor riktig det er av meg å innta en identitet som katolikk.
"Ett lugn föll över mig en dag,
som en nåd..."
(Ulf Lundell)
fredag 17. april 2009
"Nådens hand"
I 1972 utga Staffan Björklund LP-platen "Som hjorten trängtar... En popmässa". Her i landet fikk vi Ketil Bjørnstads "Messe for en såret jord" i 1992. Den svenske presten Mikael Ringlander i Kultursamverkan i Göteborg Stift har i samarbeid med Valle Erling i Zebra Art Records satt sammen sanger av det svenske rockebandet Eldkvarn til ikke mindre enn 2 ulike messer, nemlig "Kärlekens törst" (2000) og "Kärlekens låga" (2006). Begge messene er utgitt i live-innspillinger på CD, og førstnevnte har gjentatte ganger vært vist i svensk TV og overført på radio. Ringlander og Erling har i vinter hatt samtaler med Eldkvarn for å sette sammen ytterligere en messe basert på bandets sanger.
Da "Kärlekens törst" ble satt sammen i år 2000 av tidligere utgitte Eldkvarn-låter, var bandets CD "Limbo" relativt nytt (utgitt 1999). Derfor var flere av sangene i messen hentet derfra. Et av høydepunktene er sangen "Nådens hand". Både denne sangen og flere andre på samme album var preget av at Eldkvarns låtskriver, Plura Jonsson, hadde mistet begge sine foreldre med kort mellomrom året før. Døden, savnet og det å komme seg videre farget hele albumet "Limbo", noe "Nådens hand" er et eksempel på. "Nådens hand" representerte Kyrie-delen i messen.
Deretter: Klikk HER og lytt til låten "Nådens hand" i live-versjon fra Annedalskyrkan i juni 2000. Teksten kan følges nedenfor:
klädd i ondskans blommor, jag bar en magisk stav
Jag rörde mig snabbt men jag älskade först
ett hjärta utan nåd slog i mitt bröst
Himmel, åh, himmel
Vad har jag gjort
Det känns som jag faller ur nådens hand
Min trollstav är bruten, min last är tung
men för några sekunder var jag evigt ung
Kärleken helar och kärleken lär
jag har betalat priset, låt mig slippa det där
sen kommer natten, sen nästa dag
Det finns dom som lever för framtid och lycka
jag har kommit hit för att sparka bort kryckan
Himmel, åh, himmel
Vad har jag gjort
Det känns som jag faller
ur nådens hand
Hur kunde jag tro att jag var ensam här
Är jag ett spöke, är jag ännu vid liv
Är jag för tidig, har jag missat min tid
Jag reser genom skuggorna tills jag kommer fram
Jag står på en kyrkogård med en bruten stav
Jag lägger en ros på min moders grav
Vad har jag gjort
Det känns som jag faller
ur nådens hand
onsdag 15. april 2009
Inntrykkene fordøyes (7): Broderlige bidrag
tirsdag 14. april 2009
Inntrykkene fordøyes (6): Påskens messer
Min situasjon er jo slik at jeg ennå ikke er katolikk i alle betydninger av ordet. Nå var det nok ikke derfor jeg "valgte bort" enkelte messer. Det var snarere slik at jeg gikk til messe de dagene det passet inn i planene forøvrig. Det viktigste på mitt nåværende stadium er å overvære messer for å lære. Det er hele tiden noe nytt å oppdage, noe nytt som har unngått oppmerksomheten tidligere.
I påsken hadde messene så ulikt innhold og preg at det synes helt nødvendig å bruke tid - årevis - for nettopp å lære. For noen dager siden skrev jeg om langfredagsmessen i St. Dominikus-kirken i Oslo. Dette var svært annerledes, og som jeg skrev i innlegget påskeaften, vet jeg ikke om forskjellene skyldes at det var langfredag eller at messen foregikk hos dominikanerne.
Det hele skred fram under utrolig sikker, liturgisk regi. Ved starten kom fire munker gående i prosesjon inn i kirken. To av dem var kledd i lyse kapper, to av dem i rødt. Da de var kommet helt fram i koret, la de seg helt flate på gulvet foran tabernakelet. Det var betagende og tankevekkende.
Under gjennomgangen av lidelseshistorien ble menigheten 10 ganger bedt om å knele og be. Det ble helt stille i kirken i en liten stund, kanskje 12-15 sekunder, så ble menigheten bedt om å reise seg igjen, og ritualet fortsatte.
For meg som sliter med å forme egnede ord til en bønn, var de 10 gangene på kne en god anledning til refleksjon. Kanskje var det nettopp dette som var det fineste ved hele messen: De mange mulighetene til refleksjon over evangeliets mysterier.
Dagen etter, påskeaften, var jeg med og feiret påskevigilien i den lokale, katolske kirken. Messen var godt besøkt, og det hele startet utendørs med lystenning og velsignelse av ilden. En etter en gikk menigheten inn i kirken med et tent stearinlys og satte seg på plass i benkene. På den måten ble det symbolisert at Kristus trer inn i kirken og verden og sprer sitt lys utover. Nå startet påskevigilien såpass tidlig på kvelden her i byen at den store effekten av lysets inntog i kirken til dels uteble. Men dette var ikke viktig: Det viktige ved symbolhandlinger er ikke at handlingen utføres, men at det foretas noe som ligner.
Påskevigilien hadde 4 deler: Lysets liturgi, ordets liturgi, dåpens liturgi og eukaristien. Det var uendelig handlingsmettet og stemningsfullt. I dåpens liturgi kunne jeg, som fortsatt er protestant i navnet, delta til fulle. Jeg er døpt som barn i Den norske kirke, og dåpsløftene som menigheten bekreftet, gjaldt også for meg.
Da jeg gjenkjente ordene fra dåpsliturgien i statskirken og fikk være med å svare bekreftende i den katolske kirken, fikk jeg gåsehud av god og gledelig gjenkjennelse på et høyere nivå: Endelig et felt hvor jeg var på høyde med alle de andre i den katolske menigheten!
Den tredje messen jeg overvar i påsken, var i går, 2. påskedag. Det var enda en markering av påskens budskap, men denne messen var temmelig lik de vanlige søndagsmessene. Jeg opplevde til gjengjeld at jeg begynner å kjenne liturgien så godt at jeg ikke i samme grad som før er avhengig av å følge liturgien i salmeboka. Jeg vet når jeg skal sitte og når det er tid for å reise seg, men det er fortsatt nødvendig å følge tekst og melodi på nr. 14 i Katolsk salmebok for å være på høyden. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å lære Gloria og Credo helt utenat, men det er et langsiktig mål...
Påsken 2009 ble den første jeg feiret i ly av Den katolske kirke. Ettersom påske jo feires bare én gang i året, vil det ta lang, lang tid før jeg har lært nok til å være fortrolig med de ulike liturgivariantene som benyttes i denne tiden. Dette er en motivasjon til å se langt fram; det er noe nytt å lære ved hvert eneste kirkebesøk hele året.
mandag 13. april 2009
Inntrykkene fordøyes (5): Musikken er mitt liv!
Det ene er all den klassiske vokalmusikken som jeg har samlet på siden studietiden, men som ikke har vært særlig hyppig spilt de siste årene. Musikk har i hele mitt voksne liv vært en viktig del av det jeg har drevet med både på hobbybasis og til en viss grad i jobbsammenheng. Oftest er det rock og andre moderne musikkformer jeg bruker mest tid på.
Siden fastetiden ble innledet og jeg stiftet bekjentskap med den norske varianten av Stabat Mater dolorosa, har platene med sakrale standardverker fått det travelt i CD-spillerne både inne i huset og i bilene. Ja, enkelte verker har jeg bare hatt i LP-utgave, men i tiden før påske fikk jeg skaffet de viktigste på CD.
Det er især 4 verker jeg har viet mye tid på siden slutten av februar og fram til nå. Først og fremst er det Anton Bruckners Te Deum, som jeg viet et eget innlegg den 30. mars. Dernest har Gloria av Francis Poulenc blitt kjørt flittig. Link til Youtube-video av dette verket lå som avslutning i innlegget jeg skrev den 8. april. En måned tidligere, den 9. mars, skrev jeg om Stabat Mater dolorosa, og jeg fortalte at jeg ble kjent med dette verket i Giovanni Battista Pergolesis komposisjon, fullført kort tid før han døde i mars 1736, bare 26 år gammel. Min LP-utgave av Stabat Mater er innspilt med Ganddal Pikekor, men jeg er nå blitt eier av en Naxos-CD med profesjonelle, ungarske sangere og musikere. - Endelig må jeg nevne Gabriel Faurés grenseløst vakre Requiem blant verkene som har fått fornyet interesse her i huset.
Det er ingen tvil om at det har føyd sammen noen masker i det store nettet som utgjør mitt liv når jeg har truffet disse tekstene i den katolske salmeboken eller i Kompendiet over Den katolske kirkes katekisme. Tekster som tidligere tilhørte kun musikkverker fra den obligatoriske lyttingen i min studietid, viser seg med ett å være del av gudstilbedelsen i denne kirken som jeg denne vinteren har fått slik sans for. Det er som å møte gamle kjente i døra, jeg håndhilser og takker for sist, og jeg lar de gamle tekstene fylle huset og bilen - ja, jeg til og med lyttet til disse verkene på mp3-spilleren mens jeg stelte i hagen i forrige uke!
Og nå kommer vi til den andre saken som gjør at elementer fra min fagbakgrunn får fornyet interesse og oppmerksomhet fra meg selv: Felles for disse fire musikkverkene jeg har lyttet til så ofte i fastetiden og i påsken, er at de har tekst på latin. LATIN. Bare navnet på det klassiske språket vekker i meg assosiasjoner om dannelse, intellekt, disiplin, grammatikk og filosofi. Da jeg gikk på videregående skole (1973-76), gikk jeg parallelt med det siste kullet som gikk latinlinjen. Det var bare en håndfull elever på linjen, og de fulgte en annen klasse i alle andre fag enn latin. De var alvorlige ungdommer med tunge ordbøker i skolesekken. En gang jeg hadde heldagsprøve i tysk i 2. klasse, satt de i samme rom som jeg og strevde med latinen. Jeg misunte dem.
Derfor skaffet jeg meg latinsk grammatikk og ordbok akkurat som disse medelevene på den dunkle, utgående faglinjen. I alle år har det vist seg nyttig å ha et visst kjennskap til latin, og aldri har jeg opplevd maken til glede og nytte over tilsynelatende foreldet kunnskap som nettopp nå i år! I Den katolske kirke dukker latinske begreper opp rett som det er, og en rekke bønner, salmer og liturgielementer foreligger på latin ved siden av norsk. Å kunne litt latin gir mening - endelig!
Å møte igjen de store musikkverkene og deres latinske tekster har gitt meg et litt mer solid underlag for min mulige tilhørighet i Den katolske kirke enn jeg ellers ville hatt. Det øker gleden over tilhørigheten.
søndag 12. april 2009
Inntrykkene fordøyes (4): Påskeaften med tvil
Etter en kort tur til butikken på formiddagen hjalp fruen og jeg vår egen hage med å komme i rett form. Rive, saks og trillebår var redskapene, men vi jobbet rolig og med hyppige pauser i det fine været. Tidlig på kvelden gikk jeg til den katolske kirken her i byen og overvar påskevigilien. Det var en stor og meget spesiell opplevelse; jeg kommer tilbake med en egen tekst om påskens alle messeopplevelser når påsken er over.
Etter messen passet det å ta med fruen på restaurant. Godt forsynte bega vi oss deretter til byens flotte kulturhus, der det var påskerock med lokale band. Et av bandene kaller seg Sørgekåpe; de har sin egen presentasjon på MySpace: http://www.myspace.com/srgekpe. Bandet består av 4 unge entusiaster som vil noe med musikken. Den eneste jenta i bandet spiller trommer(!).
De av leserne som nå klikker seg videre til det ovennevnte nettstedet, vil få ikke bare et inntrykk av hva slags musikk Sørgekåpe spiller og hvem musikerne er; de vil også kunne lese seg til hvilket sted i Norge jeg skriver om når jeg konsekvent bruker anonymiseringer som "her i byen" eller "min lokale, katolske kirke".
Hadde det vært et protestantisk kirkesamfunn jeg skrev om tilnærming til i denne bloggen, ville sikkert enkelte trofaste medlemmer ha stusset, for å si det mildt, over at jeg på selveste påskeaften kunne gå fra påskevigilien via restaurantbesøk til rockekonsert. Jeg oppfatter Den katolske kirke annerledes på dette området. Påskenatten er en tid for fryd og glede; et utbytterikt konsertbesøk er vel i skjønneste orden og et personlig valg som ikke berører den enkelte katolikks forhold til kirken, eller??
Jeg håper jeg har oppfattet Kirken rett; det er slik jeg ønsker at den fungerer...
Forøvrig sitter jeg her med én eneste form for tvil i spørsmålet om jeg skal ta skrittet fullt ut og bli katolikk eller ikke. Tvilen er spørsmålet om jeg for all framtid kommer til å beholde min overbevisning, gleden over den nye troen, tilhørigheten i de spennende og dramatiske ritualene. Vil jeg være like glad og fornøyd med å tilhøre Den katolske kirke om 10 eller 20 år?
Dette er det eneste som i dag holder meg tilbake. Dette spørsmålet kan bare besvares etter nettopp 10 eller 20 år; jeg må sannsynligvis bare ta sjansen nå som jeg er motivert og inspirert.
Jeg kommer tilbake til saken; denne serien av innlegg med tittelen "Inntrykkene fordøyes" kommer til å nå nr. 10 før den er ferdig. Da vil også mine svar på min egen tvil stige til overflaten.
lørdag 11. april 2009
Inntrykkene fordøyes (3): Tilhørighet til Kirken
Det er stort å se hvordan denne troen deles med langt over en milliard mennesker over hele kloden. Måten å praktisere troen på privat og i kirkene varierer nok betydelig mellom de ulike land og kulturer, og det er sikkert også store variasjoner fra person til person. En milliard mennesker representerer uansett en anselig mengde mulige varianter.
Langfredag overvar jeg pasjonsmessen i St. Dominikus kirke i Oslo. Jeg kommer tilbake til denne opplevelsen i et senere innlegg, men jeg kan allerede nå nevne at messen foregikk vesentlig annerledes enn det er har sett i min lokale kirke eller i St. Olav domkirke. Dette skyldtes nok dels at det var langfredag og en helt annen liturgi enn vanlig, dels kanskje(?) at messen fant sted hos dominikanerne, noe jeg egentlig ikke har den ringeste forutsetning for å vite.
Alt det nye og uvante fylte meg i stor grad av undring og nysgjerrighet. Undringen minnet meg om at jeg som evnetuell katolikk kommer til å tilbringe resten av livet i en konstant læringsprosess. Det er så uendelig mye å oppleve innen Den katolske kirke både gjennom kirkeårets gang og gjennom messefeiringer utenlands eller kirker på andre steder enn hjemstedet. Kirken står for en opplevelsesrikdom og en kunnskapssamling som er utømmelig.
Det mest slående i dag er at jeg startet denne teksten med å konstatere at jeg har funnet en ny gudstro denne vinteren. Deretter gled teksten over i å omhandle tradisjoner og messefeiring i andre katolske kirker enn den jeg kjenner best. Hva er sammenhengen? Jo, såvidt jeg har kunnet oppfatte handler det å være katolikk om å kunne støtte seg helt og holdent til Kirken. Der finnes fellesskapet med ritualer, uttrykksformer, bønner og ofringer.
Å tro på Gud på katolsk vis forutsetter tilhørighet til Kirken. Den katolske kirke står der som både et lokale og en organisasjon der enkeltmennesket kan finne ly og støtte for alle uttrykksbehov gjennom livet. Kirken er større enn enkeltmennesket, og Gud er større en Kirken.
I dette hierarkiet ser det sannelig ut til at jeg klarer å lirke meg bort til en uanselig plass langt bak. Der skal jeg i respekt, ydmykhet og takknemlighet kunne fortsette å møte Gud.
torsdag 9. april 2009
Inntrykkene fordøyes (2): Gjenkjennelse
En slik gjenkjennelse er alt som skal til for å oppleve et snev av tilhørighet innenfor et samfunn. Ha meg unnskyldt, men det er nok et faktum at ikke mange nordmenn vil forbinde noe som helst ved navnet Torbjørn Olsen. Jeg for min del derimot, har et fnugg av kjennskap til personen. Dette kjennskapet har jeg fått ene og alene som følge av min interesse for Den katolske kirke. That's really something!
- - -
PS. I morgen, langfredag, vil denne bloggen ikke bli oppdatert med noe nytt innlegg. Dette av hensyn til den spesielle helligdagen. Derimot kommer en ny tekst på påskeaften.
onsdag 8. april 2009
Inntrykkene fordøyes (1)
Nå roer jeg ned litt og samler inntrykkene fra de siste 2-3 månedene. Det vil komme litt kortere tekster enn ellers her på bloggen, men jeg akter ikke å trekke meg helt tilbake. Dertil er tankearbeidet for aktivt.
Bare de siste 4 dagene har inneholdt en masse læring og erfaring under min tilnærming til Den katolske kirke. Kanskje er disse 4 dagene alene nok til å overbevise meg om at jeg vil og bør bli katolikk. Hvordan framdriften vil bli i så måte, vil framgå av et innlegg senere i påsken.
Besøket i Varnhem sist lørdag og ved klosterruinen i Gudhem på søndag har satt i gang tanker og erkjennelser. Gudhem, nonneklosteret fra middelalderen, der Arns Cecilia ble plassert for en 20 år lang soning i Jan Guillous bøker, viste seg å ha i behold en steinskål innfelt i veggen til bruk for vievann ved kirkeinngangen. Det var en opplevelse løsrevet fra tid og rom å se vievannskaret og tenke over hvor uendelig mange hender som er blitt dyppet nettopp der gjennom nesten 900 år - på nøyaktig samme måten som jeg selv dypper fingertuppene i messingskålen ved inngangen til min lokale, katolske kirke.
Med ett var jeg en del av det "vertikale" fellesskapet i Den katolske kirke, fellesskapet med fortidens troende. Uvilkårlig og som den mest naturlige handling i verden dyppet jeg hånden ned i det nå fullstendig tørre vievannskaret og gjorde korsets tegn i den västgötska ruinparken.
Dagens post brakte en CD jeg har ventet på en tid. Den inneholder sakrale verker av den franske komponisten Francis Poulenc (1899-1963), blant annet hans store "Gloria". I påvente av neste korte innlegg her på denne bloggen gir jeg til beste en Youtube-snutt med første del av dette verket. Helligdagene kan begynne.
tirsdag 7. april 2009
Tomas Andersson Wij
Tomas Andersson Wij er født i 1971. Han er utdannet journalist og har arbeidet bl.a. i Svenska Dagbladet. Siden tidlig på 2000-tallet har han vært låskriver og artist på heltid. Han har utgitt 8 CD-album, en live-CD, en samle-CD og noen singler. Tomas Andersson Wij er oppvokst i Stockholm der faren var ansatt som pastor i en baptistkirke. Familien stammer fra Hälsingland på kysten av Södra Norrland; slektsnavnet Wij er en forvanskning av Vi, som er navn på ei grend i Hudiksvall kommune. Se ellers samling av aktuelle linker på slutten av dette innlegget.
Høsten 2008 utga journalisten Lennart Göth boka "De tre tornrummen" der han presenterer intervjuer med kjente, svenske forfattere om skriving og tro. En av de 6 forfatterne er den kjente artisten Jonas Gardell; en annen er Torgny Lindgren, som jeg skrev et innlegg om på denne bloggen den 18. februar i år. Den siste som blir intervjuet i boka, er Tomas Andersson Wij. I intervjuet sier han at å skrive sanger er som å skape filmscener. Han benytter få ord for å gi premissene for situasjonsbeskrivelsen, og det meste av forståelsen kommer fra bilder som tilhøreren skaper i sin egen bevissthet, bilder av det som foregår utenfor filmscenen. Derfor er det særdeles mye som uttrykkes uten å bli nevnt eksplisitt i Wijs sanger. Han viser stor tillit til lytterens fantasi og intelligens når han på den måten overlater til den enkelte lytter å skape et totalbilde.
I likhet med alle de viktige låtskriverne i verden skriver også Tomas Andersson Wij låter om kjærlighet. Men han skriver også om en rekke andre omstendigheter, slik det er nevnt i artikkelen på abcnyheter.no, som jeg anbefalte også i gårsdagens innlegg. Det spesielle hos Wij er at enkelte låter handler om noe som ikke er så lett å gripe. Her kan vi iblant fundere på om det er forholdet til Gud det hele handler om.
Wijs nyeste CD utkom våren 2008. Den har tittelen "En sommar på speed". Albumet åpner med en låt om å svømme langt ut fra land. Her gjengis refrenget og andre vers, og spørsmålet er: Hva synger han om?
Jag har simmat långt ut från land och det skymmer
Det känns som om min kraft kommer ta slut
Ska jag hålla i eller ska jag släppa?
Jag har simmat för långt ut från land
Bär mig dit jag ska, led mig den bit jag har kvar
Vem kan lämna en plats han aldrig varit på?
Bär mig dit jag ska, led mig den bit jag har kvar
Om du ser mig, kom och möt mig då
Hva er det som gjør jeg-personen kraftløs? Hva er det han kan velge å holde fast i eller slippe? Hvem skal bære ham, og hvor skal han? - Dette er poesi på høyt nivå. Spørsmålene jeg har stilt, har ingen fasit. Kanskje er det barnetroen det handler om, kanskje er det tilhørighet til et sett verdier - eller kanskje er det forholdet til noe langt mer konkret og prosaisk. Det å vite at Wij har Gud med som en mulig dimensjon i sine tekster, åpner for en uendelighet av tolkningsmuligheter som klart ikke-religiøs poesi mangler.
I intervjuet med Lennart Göth uttaler Tomas Andersson Wij blant annet:
"Jag har en negativ erfarenhet av religion och kyrka som handlar om att man använder ett språk som har till uppgift att förminska och kontrollera. Göra saker och ting mindre hotfulla. Åstadkomma en tröstande förenkling. Men jag vill ha ett andligt språk som förstorar. Ett språk som zoomar ut. Som gör att människor ser att sammanhangen är mycket större, som... som ger frihet, helt enkelt. Att allt är mycket större än jag tänkt kunde vara en ångestfylld tanke, men det är... en fri upplevelse."
Tomas Andersson Wij er etter min oppfatning en stor visekunstner. Det religiøse aspektet i flere av hans tekster utfordrer tankene og konseptene. Han er nok ingen katolikk, men han har et varmt bilde av Guds nærvær i Stockholms forsteder, i forholdet til medmennesker, i enkeltmenneskets forhold til seg selv og sin identitet og historie. Den unge Wijs religiøse aspekt har vært et forsiktig bidrag i å vekke ny interesse for gudstro hos meg.
Nettressurser omkring Tomas Andersson Wij:
Offisiell hjemmeside: http://www.tomasanderssonwij.com/
MySpace: http://www.myspace.com/tomasanderssonwij
Fra Youtube: Jag har simmat långt ut från land; TV-opptak.
Fra Youtube: Sanningen om dig; konsertopptak med Anna Ternheim som solist.
Fra Youtube: Landet vi föddes i.
Fra Youtube: Blues från Sverige.
- God fornøyelse! - Hilsen Inventus
mandag 6. april 2009
Troen på Gud - del 2
I dag fortsetter jeg beskrivelsen av troen på Gud, og det er samtaler og tanker fra sist helg som ligger til grunn, slik jeg nevnte i forrige innlegg.
I går lovet jeg at dagens innlegg ville bli "sterkt". Dette er naturligvis et relativt begrep; jeg har mine ord i behold i den forstand at dagens tema er "sterkt" sett fra mitt ståsted. Jeg har tidligere skrevet at jeg i mer enn 20 år har levd som om Gud ikke fantes, og jeg har til og med vært fornøyd og glad over denne mangel på gudserkjennelse. Det siste halvåret derimot, har Gud mer og mer gjort seg gjeldende i min stigende og nesten lidenskapelige interesse for Den katolske kirke.
Dagens tema er derfor: Er det så annerledes å tro på Gud innenfor Den katolske kirke enn innenfor den protestantiske at den katolske gudstroen kan fortone seg som både enklere og mer tiltalende enn den protestantiske?
Spørsmålet er en grov generalisering etter at jeg ser hos meg selv at jeg ikke har den ringeste interesse eller sans for Gud slik jeg lærte ham å kjenne innenfor Den norske, lutherske kirke gjennom de nesten 30 første årene av mitt liv. Jeg skrur av radioen øyeblikkelig dersom den står på P1 når høymesseoverføringen starter søndag formiddag. Jeg næres av ulyst ved tanken på å ha noe med Statskirken å gjøre, og jeg merker en motstand i hele mitt indre system som tilsier at dette er noe jeg er definitivt ferdig med.
Det skal visstnok dreie seg om den samme treenige Gud, den samme bibel og den samme trosbekjennelse som i Den katolske kirke. Likevel er det her jeg har funnet ny næring for en gudstro som jeg etter noen ukers leting og famling gjenfant den kvelden i mars i år som det forrige innlegget om "Troen på Gud" beskrev.
Er det en annen Gud? Nei, det kan ikke stemme. Gud er den samme, men troen på ham har så ulike ytringer innen katolisismen og protestantismen at han arter seg helt ulikt.
I en av bøkene jeg fikk låne av pateren her i min lokale, katolske menighet i februar, leste jeg: "Fortell meg hvilken gud du tror på, og jeg skal fortelle deg noe om din menneskelighet". Det viser seg nå at det er ikke bare et spørsmål om hvilken gud man tror på, men innenfor hvilken kirke man tror.
Den siste måneden har jeg forundret meg selv. Jeg er blitt overrasket over hvilke grenser som er sprengt, hvilke sperrer jeg med letthet har veltet unna og hvilke endringer mitt selvbilde har gjennomgått fra "lettsindig ikketroende" via "seriøst søkende" til "troende katolikk".
Gud er nær og konkret i Den katolske kirke. Vi får vise det med korstegn, knelende i benken, ydmykt mumlende messens liturgiske svar på prestens utsagn, og med taust og tenksomt alvor betraktende lysene vi har tent foran Jomfru Maria, Guds mor.
I mine tidligste tenår opplevde jeg lutherske lekpredikanter stå og preke i en halvtime eller mer om løsrevne bibelvers. Noen av dem ropte som om de var sinte; enkelte gråt hver eneste gang de gikk på talerstolen. Det var skremmende og motbydelig å oppleve voksne, tilårskomne menn som så totalt manglet kontroll over sitt liv, og som ga inntrykk av at deres vanvidd var en gudegave og deres ord et budskap fra Gud.
Den lutherske, lavkirkelige, ikke-katolske Gud.
En preken i Den katolske kirke derimot, er en enkel forklaring og aktualisering av evangelieteksten, en teologisk forståeliggjøring overfor allmuen. Få eller ingen personlige synspunkter - enn si kontrollsvikt - fra paterens side slipper fram. Kirken - ikke enkeltpersonen - tar ansvaret for både tolkninger og forklaringer.
I en slik setting kan en opprinnelig protestant senke skuldrene, nyte roen og freden og vise sin beskjedne gudstro gjennom standardiserte tegn og formuleringer. Det passer meg simpelthen, det passer meg utmerket, og det er derfor jeg kan medgi å tro på Gud innenfor katolsk sammenheng, mens jeg i en protestantisk setting ville kunne erkjenne bare at Gud er den samme, men gudsdyrkelsen utiltalende.
Dette må være forklaringen på at min gudstro i løpet av vinteren har våknet til liv etter lang tids dvale. Det var innenfor Den katolske kirke det skjedde; det var her det viste seg å finnes ny grobunn for den gudstroen som jeg trodde jeg kunne være foruten.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd. Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen.
- - -
Å tro på Gud og erkjenne det overfor seg selv som et moderne menneske i det 21. århundre krever mot og trygghet. Blant flere favorittartister har jeg én som synger om liv og oppvekst i svenske forsteder med Gud som naturlig tilstedeværende . Artisten heter Tomas Andersson Wij. Den betydningen hans poetiske låttekster har hatt for meg, vil være tema i neste blogginnlegg.
Det er lite å finne om Tomas Andersson Wij i norske medier, bortsett fra en og annen plateomtale. Men abcnyheter.no brakte i mars 2008 en generell omtale av Wij og hans tekstmateriale. I påvente av neste innlegg her på denne bloggen anbefales artikkelen "En novelle i hver sang" på abcnyheter.no. Se også på denne videoen: Tomas Andersson Wij og "En hel värld inom mig".
søndag 5. april 2009
Røtter
Klosterkirken hørte med til det store anlegget som Cistercienserordenen grunnla i Varnhem i 1150. Det er altså gått noen år siden disse murene ble oppført.
Turen til Hornborga tok drøyt fire timer hver vei. Denne tiden ble benyttet til gode samtaler mellom fruen og meg om katolsk tro. Dette kommer jeg tilbake til i morgen, og jeg kan love et sterkt innlegg om temaet! Forøvrig gikk en betydelig del av turen over de vanvittig flate slettene i kommunene Skara, Vara og Grästorp. Her ser E20 og riksvei 47 ut til å være anlagt med ett og samme vater over en strekning på 7-8 mil.
lørdag 4. april 2009
Palmehelg
torsdag 2. april 2009
Valgets ansvarlige
I ettermiddag gikk det plutselig opp for meg hva som var spesielt med den: Subjektet er jeg. Det er jeg som banker her, og det er Paven som bestyrer porten. Det er ikke omvendt. Det er jeg som er den aktive, den søkende, den vandrende som leter etter et tilbedelsessted.
Fokuset på meg selv som aktør og som eier av den kommende avgjørelsen sto med ett klart for meg da jeg ved arbeidsdagens slutt i dag betrodde en god kollega at jeg iblant besøker byens katolske kirke, og at jeg i går hadde en lang, personlig samtale med pateren. Plutselig hadde jeg fortalt hele poenget: Den katolske kirkes stedlige representant gjør ikke ringeste forsøk på å påvirke min avgjørelse om jeg skal ta skrittet fullt ut og konvertere. Nei, han bare veileder, besvarer mine spørsmål og gir meg råd om god og byggende litteratur.
Her finnes ingen forsøk på å lokke eller overtale. Her finnes slett ingen skremsler eller trusler. Samtalesituasjonen er komplett trygg; vi samtaler som det vi er: To selvstendige, voksne menn med evne til å teoretisere omkring livets og troens mysterier.
Jeg har møtt prester og predikanter fra protestantiske kirker som absolutt skal benytte enhver situasjon til å be. Det er både skremmende og påtrengende. En bønn er ingen sosial handling for meg, det er tvert imot det mest personlige man kan komme med av verbale uttrykk. Å forlange å starte en samtale med en bønn er fullstendig utilbørlig i mine øyne - jeg ville ha opplevd det ytterst pinlig og trykkende.
Ved inngangen til mine hittil to samtaler med pateren har jeg vært fullstendig trygg: Den katolske kirkes tjenere gjør ingenting som er påtrengende eller ubehagelig. De opptrer måteholdent: Vennlig, verdig og med visdom.
Ansvaret for å bestemme meg for å konvertere eller la det være ligger helt og holdent hos meg selv. Kirken gjør ingenting for å dra meg inn, men den stiller med all mulig støtte og veiledning. Det er jeg som banker på porten, ikke kirkens tjenere som banker på hos meg.
Dette henger helt sammen med noe jeg leste for en tid siden på den for meg så verdifulle bloggen til Tehme Melck. Han skriver i et av innleggene: "Dessuten tror jeg det pirrer noen at Kirken ikke kommer til dem, men at de må komme til den."
Ja, slik er det faktisk! Den katolske kirke står der den alltid har stått. Å komme dit er den enkeltes valg. Jeg har nå gått så langt i å søke innsikt, kunnskap og forståelse at det iblant kjennes som om valget er tatt. I så fall er det jeg som har valgt, og det ingen som har gjort valget for meg.