Ordenene

Jo mer jeg har blitt kjent med Den katolske kirkes indre liv, jo mer har jeg blitt oppmerksom på ordensvesenet og betydningen av å tilhøre en orden for dem som har viet sitt liv til Kirken.
Ennå vet jeg så uhyggelig lite om alt dette, men det er godt å se framover og vite at det fins en mengde felter hvor jeg i all framtid kan øke mitt kjennskap og mine kunnskaper. Ordenene innenfor Kirken blir et av flere satstningsområder for min kunnskapsvekst.
De ulike ordenene har oppstått på forskjelliger tider i historien. De har navn etter en helgen eller et symbol som er spesielt viktig for ordenens ideer.
Jeg har iblant forsøkt å finne paralleller innen lutherske kirker, men det tror jeg ikke er mulig. Om vi betrakter f.eks. de forskjellige misjonsorganisasjonene innenfor Den norske kirke, ser vi at de skiller seg fra hverandre med små, teologiske tolkningsforskjeller.
Lite vet jeg, men mitt inntrykk er at forskjellene mellom de katolske ordenene dreier seg mer om idealer enn om teologi. Alle er de del av den samme Kirken med den samme katekismen og den samme messen.
Derimot legger de ulik vekt på forhold som fattigdom, taushet, urte- og grønnsakdyrking, sosialt bistandsarbeid og opplæring. Jeg har forstått det slik at katolske prester har vært gjennom en fase som munk i et ordensfellesskap under opplæringen og forberedelsen til prestegjerningen.
Jeg innser nytten og den livsnødvendige støtten som ordensbrødre kan gi hverandre i denne fasen. Det kan ikke være lett å være ung teologistudent og se fram mot et liv i sølibat og materiell enkelhet. Ved inngangen til en slik karriere, om vi skal bruke et slikt verdslig uttrykk, må ordensfellesskapet være av helt avgjørende betydning for å finne mening og støtte til veien videre. Kanskje er det også nettopp innenfor ordensfellesskapet at de eldre brødrene - eller søstrene i nonneordener - kan bidra til å avgjøre om en novise egner seg til et livslangt kall som søster eller broder, eller om en lettere form for livsstil er mer safe i visse tilfeller.
Alle de viktigste ordenene har både munk- og nonnefellesskap, har jeg forstått. Samtidig er det flere ordener som bare opererer overfor ett av kjønnene.
Det som har gjort meg oppmerksom på ordenstilhørigheten hos de ulike prestene og nonnene jeg har lest om, er forkortelsen som ofte oppgis umiddelbart etter etternavnet. Vi finner f.eks. O.F.M. etter fransiskaneres navn. O.P. er forkortelsen som brukes av dominikanere. S.S.C.C. betegner tilhørighet i ordenen med det morsomme navnet picpus-fedrene, og bak forkortelsen O.M.I. skjuler oblatfedrene seg. Forkortelsene er basert på latinske ordensnavn, og ofte består forkortelsen av langt færre bokstaver enn det er ord i ordensnavnet.
På flere måter er det mulig å se forskjell på medlemmer av de ulike ordenene. Fransiskanerne er lett kjennelige på sine brune kutter med lang, spiss hette hengende på ryggen. Dominikanerne kler seg i off-white, og oblatfedrene, som den kjære pater Piotr tilhører, har en flott, sort kappe uten hette og et stort messingkors festet som en dolk i beltet.
Jeg synes en ordensbror i full utrustning tar seg imponerende ut rent visuelt, og når jeg i samme øyeblikk tenker på hva en mann gir avkall på for å kunne tilhøre en orden, øker min respekt og beundring ytterligere.
Jeg ser fram til å lære mer om ordenene og deres betydning i det enkelte medlems liv. Slik det forholder seg for øyeblikket, er jeg bare tilfreds med å konstatere at det fins et rikt spekter av ordener, og de gjør en seriøs og nødvendig innsats for alle som ønsker å vie sitt liv til Kirken. Herfra går det an for meg å lære mye mer om dette viktige temaet.
- - -
Bildet øverst: Et pilegrimsfølge på vei til Den svarte Madonna i Częstochowa med en brunkledd fransiskaner i bakerste rekke.

Sølibatet

Etter nøye overveielse har jeg kommet til at jeg nå vil skrive to innlegg med karakter av rene meningsytringer om aktuelle temaer fra Den katolske kirke. Mine meninger spiller liten rolle for helhetsbildet, men jeg har behov for å forsøke å ytre noe som er teoretisk begrunnet.
I dag er sølibatet valgt som tema; det neste innlegget av denne typen vil handle om ytringsfrihet.
Det er kanskje dagens tema som er det vanskeligste av de to. Spørsmålet om sølibatets berettigelse er igjen blitt reist i forbindelse med overgrepssakene som har rystet Kirken de siste ukene. Enkelte har hevdet at overgrepene viser at det er på tide å oppheve sølibatskravet overfor katolske prester.
Denne slutningen er basert på et sneversynt blikk mot utelukkende de nylig rapporterte overgrepene innen Den katolske kirke. Går vi noen måneder eller år tilbake i tid, husker vi tilsvarende skandaler fra både protestantiske kirkesamfunn og fra organisasjoner uten religiøs tilknytning - i tillegg til alle enkeltsakene uten røtter i noen organisasjon. Å oppheve sølibatet er med andre ingen som helst garanti mot nye overgrep. Jeg finner det derfor unødvendig å argumentere for eller mot sølibatet på det grunnlaget.
Forøvrig har jeg ikke til hensikt å argumentere verken for eller mot sølibat på noe annet grunnlag heller. Jeg har gått inn i Den katolske kirke vel vitende om at hver eneste prest jeg kommer til å møte - med bare ett og annet begrunnet unntak - vil være en enslig mann, singel, ungkar, ugift.
I et innlegg jeg skrev i denne bloggens tidligste fase, ga jeg klart uttrykk for den ærbødighet og respekt jeg har for pateren i min lokale menighet nettopp på grunn av at han lever i sølibat for på den måten å tjene Gud og Kirken på best mulig måte.
I bøker jeg har lest, bl.a. pave Johannes Paul IIs "Dagsorden for det tredje årtusen", står det klart og tydelig hvor viktig det er at presten må kunne bruke all sin tid og energi på sin menighet og sine oppgaver i Kirken. Den forrige paven var nok ikke innstilt på å lempe på kravene her, og det er neppe den nåværende heller.
Jeg har sett på nært hold hvor grenseløst engasjerende jobben som pater i en menighet er. Pateren som jeg kjenner best, betjener helt alene 2 menigheter der kirkene ligger 45 kilometer fra hverandre og omfatter i alt 14 kommuner og 1200 medlemmer. Han gjør alt, og det han ikke gjør på egen hånd, er det han selv som har bedt andre om å gjøre. Etter hva jeg forsto i en samtale vi hadde for en tid siden, har menighetsrådet i katolske menigheter ikke så stort ansvar eller så bredt mandat som i statskirkelige menigheter. Stort sett er det pateren som har de absolutt fleste oppgavene og det aller meste av ansvaret.
Å betrakte menighetslivet i lys av paterens liv og hans løfte om å leve i sølibat, minner meg litt om en opplevelse jeg hadde med min eldste sønn for mange år siden - selv om denne hendelsen handler om noe helt annet. Sønnen var 12 år gammel og var på en stor, internasjonal speiderleir på Ingelsrud sør i Hedmark. Omtrent midtveis i leiruka tok jeg med hans yngre bror og dro på besøk. Vi tråkka omkring i de sumpete "gatene"mellom teltene, fant troppen hans og tilbrakte noen timer på stedet. Da yngstemann og jeg begynte å gjøre oss klare for den nesten 10 mil lange hjemturen, ble speideren så stille, og han begynte å kaste lange, megetsigende og etterhvert ganske blanke blikk mot meg. Jeg forsto hva som skjedde: Han ble grepet av hjemlengsel. Vennlig og saklig ga jeg ham valget mellom å bli med hjem eller å få hjelp til å komme over hjemlengselen og gjennomføre resten av leiroppholdet. Han innså straks at det siste alternativet var det mest ærerike, og jeg tok ham med til et par av de yngre lederne og bad dem innstendig om å sette ham i sving med noe. Det gjaldt å komme i aktivitet, være opptatt, stimulert og fokusert på en ansvarsoppgave.
Lederne skjønte straks budskapet og fikk ham i gang med å gjøre klar til kveldsmaten. Grillved måtte klargjøres, bord ryddes og dekkes med uknuselig servise, brød og pålegg skulle fram - og snart var tolvåringen så opptatt at han bare vinket oss av gårde da vi skulle dra.
Parallellen til katolsk prestetjeneste og sølibat er til stede: Når prestene ikke har familie, kan de bruke all sin tid på Kirken. Og når de kan og må bruke all sin tid på Kirken, blir det lettere å leve alene. Sølibatet danner en slags årsak-virkningsforhold med prestetjenestens innhold og ansvar.
Jeg ser derfor hvilke fordeler sølibatet har, men jeg ser framfor alt at det synes mer og mer umenneskelig. For meg hadde det vært utenkelig. Derfor kommer jeg ikke til å protestere det aller minste hvis jeg lever lenge nok til å oppleve at Kirken en gang i framtiden fraviker kravet om sølibat for sine prester. Det kan tenkes at dersom en pater eller et ordensmedlem leser dette, velter aggresjonen opp fordi jeg viser så liten innsikt i sølibatets personlige problematikk.
Jeg ser også at livsstilen som enslig kan få mening gjennom paterens altoppslukende ansvar. Derfor vil tariffgyldige arbeidsvilkår og regulering i henhold til norsk Arbeidsmiljølov gjøre sølibatet ikke bare overflødig, men nesten umulig å leve med. Det er vi som har bare 37,5 timers arbeidsuke som har tid og krefter til å ha familie.
Jeg har grenseløs respekt for alle som velger sølibat som livsstil, enten det er for å gå inn i prestetjeneste eller for å slutte seg til en orden. Jeg understreker at jeg respekterer personene mer enn selve ordningen. I innlegget "Ny identitet" som jeg skrev den 19. april i fjor, refererte jeg en diskusjon jeg hadde deltatt i rundt et hyggelig middagsbord. Jeg avsluttet beretningen om diskusjonen på en måte som også i dag, et år senere, uttrykker min respekt for dem som velger å leve i sølibat. Disse avsnittene egner seg som avslutning i dag også:
"Samtalen kulminerte mens sølibatet var tema og jeg kunne beskrive den grad av aktelse og ydmykhet jeg opplever i møte med den lokale pateren. Han er 10 år yngre enn meg, men kjennskapen til de evige løfter han har avgitt, og som kvalifiserer ham til å kunne yte tjenester som jeg, gamle ulv, kan nyttiggjøre meg, fyller meg med en slik respekt at jeg vegrer meg for å møte blikket hans.
Da dette var sagt, var det ikke mer å si, ikke mer å innvende, ingen flere spørsmål, ikke mer tvil på noen side av bordet. Jeg oppdaget at våre gjester hadde akseptert fullt ut hvor riktig det er av meg å innta en identitet som katolikk."
- - -
Bildet: Utvendig detalj fra Chiesa dell'Immacolata Concezione, Via V. Veneto, Roma.

Ny identitet

Den 7. mars i år skrev jeg et innlegg med tittelen Identitet. Her ga jeg uttrykk for tvil og skepsis i forhold til hvilke oppfatninger og konsepter jeg kan bli satt i forbindelse med om eller når jeg framstår som "troende" eller "kristen".
Det er gått 6 uker siden dette innlegget ble skrevet, og i denne tiden har jeg på ingen måte stått stille. Spørsmålet om hvorvidt jeg vil konvertere og bli katolikk, har iblant rykket så nær at jeg har fått en følelse av å ha kommet forbi det. Uten forvarsel havner jeg noen ganger i situasjoner der jeg må gi et svar som om jeg var blitt katolikk allerede.
Noe slikt skjedde for eksempel sist fredag. Jeg jobber jo i skolen, slik det framgår av min omtale av meg selv på denne bloggen, og jeg kan fortelle at jeg er undervisningsinspektør ved en barneskole. Iblant må jeg rett som det er ta vikartimer for lærere som er fraværende fra jobben, og sist fredag var jeg vikar på 4. trinn. Her går ei jente fra en familie som tilhører den katolske menigheten i byen.
Jeg gikk bort til kateteret da jeg kom inn i klasserommet, og ventet på at elevene skulle komme på plass. Jenta fra den katolske kirken kom direkte bort til meg på veien til plassen sin, stilte seg opp og sa: "Du er jo i kirken så ofte! Går du i kirken bare for å gå der, eller går du fordi du tror på Gud?"
Gulvet forsvant under mine føtter, tiden stoppet opp, og rommets vegger og tak forsvant.
I en slik situasjon står en mann overfor et valg. Betenkningstiden man har til rådighet, måles i millisekunder. Jenta sto der og forventet et svar; hun hadde åpent gitt uttrykk for noe hun undret seg over, og det er min jobb i ethvert klasserom på skolen å gi elevene svar på deres undring. Å fortelle denne eleven at hun gikk over grensen for hva man spør om, var ikke aktuelt. Spørsmålet var stilt, og det var bare én ting å gjøre: Å gi et svar.
Følgende korte dialog utspant seg:
"Nja..., du vet, det er ingen vits i å gå i kirken bare for å gå der."
"Så da tror du på Gud, da?"
"Vi kan vel si det slik...."
Stort mer forsiktig med religiøs påvirkning kan en undervisningsinspektør knapt være, men svaret var likevel godt nok for denne eleven: Hun omfavnet meg i ren glede over å ha noe så viktig til felles. Så gikk hun til plassen sin, jeg fikk ro i klassen, og norsktimen var i gang.
Dette er over 2 døgn siden, men det har knapt gått et kvarter uten at minnet om hendelsen har dukket opp hos meg på nytt.
- - -
Og likevel, livet inneholder alltid enda mer! Selv gårsdagen, lørdag kveld, bød på nye og givende utfordringer.
Vi hadde 4 gjester til middag og hygge, fruen og jeg. En av gjestene hadde hatt fødselsdag dagen i forveien, og jeg hadde kjøpt en liten gave til henne, nemlig den innholdsrike og vittige sitatboken "Jeg spiser aldri på tom mage - sitater om mat og drikke" redigert av Jørn Roeim. Sitatene og de biografiske opplysningene om redaktøren avstedkom en samtale - eller snarere en diskusjon - om min lengsel etter å tilhøre Den katolske kirke, som noen av gjestene hadde fått nyss om.
Så gikk vel en time da temaet var kristendom og gudstro generelt og katolisisme spesielt. Selv om temperaturen steg og overbevisningene ble sikrere og sikrere, var det en ære og en glede for meg å forsvare mitt nye syn. Forsvaret gjaldt ikke Den katolske kirke som sådan, men mine egne opplevelser av trygghet og støtte i det som Kirken står for. Jeg følte meg avslappet sindig i det jeg hadde å si, tross flere vinglass - ja, jeg ble etter diskusjonen rost for å ha bevart sinnsroen best av alle under det opphetede ordskiftet.
For meg var denne diskusjonen en viktig prøve på hvilke verdier i Den katolske kirke jeg vil framheve i en akutt samtalesituasjon. Samtalen kulminerte mens sølibatet var tema og jeg kunne beskrive den grad av aktelse og ydmykhet jeg opplever i møte med den lokale pateren. Han er 10 år yngre enn meg, men kjennskapen til de evige løfter han har avgitt, og som kvalifiserer ham til å kunne yte tjenester som jeg, gamle ulv, kan nyttiggjøre meg, fyller meg med en slik respekt at jeg vegrer meg for å møte blikket hans.
Da dette var sagt, var det ikke mer å si, ikke mer å innvende, ingen flere spørsmål, ikke mer tvil på noen side av bordet. Jeg oppdaget at våre gjester hadde akseptert fullt ut hvor riktig det er av meg å innta en identitet som katolikk.

"Ett lugn föll över mig en dag,
som en nåd..."
(Ulf Lundell)

Presterollen

Den katolske pateren har en posisjon som jeg ser fram til å få større forståelse av. Han er et spennende midtpunkt i menigheten og en myndig administrator under messen. Han er en budbærer og et redskap, en kunnskapsrik og allsidig person som opprettholder orden og trygghet i sin kirke.
I Den katolske kirke er det ingen forundring å spore når presten omtales med pronomenet "han", slik det er gjort i avsnittet ovenfor. Pateren er jo alltid en mann, ingen tvil.
Allerede her er det en rekke moderne mennesker som rister på hodet og trekker seg tilbake i uforstand over en kirke som våger å opprettholde et yrkesmessig kjønnsskille. Når vi i tillegg tar med at presten må forplikte seg til å leve i sølibat - altså ikke bare som ugift og enslig, men også seksuelt avholdende - da strekker vår fatteevne ikke til.
Akkurat her synes jeg pateren i kraft av sin stilling tar et steg opp og blir opphøyet som menneske. Han har i ung alder valgt å forplikte seg til å unnvære noe som for alle andre anses både naturlig og nødvendig, nemlig seksualitet. En gudegave til menneskeslekten, vil mange hevde, og gjør det dermed dobbelt ubegripelig at det fortsatt finnes menn som vil vie sitt liv og legeme til en slik livsstil, stikk i strid med tidsånden og utviklingen.
Jeg tror ikke at det er korrekt etter katolsk syn å regne presten som en hellig mann, men han har definitivt muligheten til å bli det. Den selvvalgte avholdenheten og det ensomme privatlivet tilsier at enhver katolsk prest har både mulighet til og behov for å fordype seg i troen og i forpliktelsen overfor menigheten.
Det er beundringsverdig, intet mindre!
Pateren i min lokale menighet er yngre enn meg, men likevel kjenner jeg enorm respekt og ærbødighet overfor denne blide og vennlige, polskfødte personligheten hver gang jeg hilser på ham. Hvilke valg har jeg gjort gjennom livet som er i nærheten av hans når det gjelder offer? Knapt noe. Og her er han, plassert i en norsk småby, for å betjene sine menighetsmedlemmer på vegne av Gud.
Denne uka er pateren bortreist, og ved søndagsmessen i morgen, 15. februar, er det bebudet at pensjonert biskop Gerhard Schwenzer skal lede messen. Selv om jeg kommer til å savne den faste paterens stemme og bevegelser, ser jeg også fram til å oppleve den 70 år gamle biskopen, som i 2005 mottok en høy utmerkelse for å ha vært biskop i 30 år.
I 2005 var biskop Schwenzer 67 år gammel. Han ble alstå biskop i en alder av 37 år. Hvilke egenskaper han må være utrustet med! Hvilken personlighet! Det skal bli en opplevelse å feire messe under ledelse av denne mannen!
Jeg antar at bloggteksen som jeg skriver i morgen, vil inneholde noen inntrykk fra biskopens søndagsmesse kombinert med flere undringer og refleksjoner som jeg opplever hos meg selv, her på veien til kanskje å bli katolikk.