Til tross for at det er pinse, med alt det forunderlige som denne høytiden inneholder, vil jeg skrive om noe aldeles uhøytidelig i dag, noe som grenser til det useriøse. Det er nesten med en følelse av bekymringsløshet at jeg har gjort et endelig valg av bloggtema for denne dagen, da Vatikanets flagg vaier på flaggstanga ved innkjørselen til byens katolske kirke, og det norske flagget blafrer friskt i toppen av flaggstanga i min egen hage, helt i samsvar med hva jeg lovet nylig.I dag var det til og med feiring av første kommunion for en gruppe barn i menigheten. Det er en spektakulær tilstelning der barna er kledd og ustyrt så vakkert som engler. Nå ga jeg en fyldig beskrivelse av fjorårets messe med første kommunion, så jeg lar den omtalen gjelde også for i år slik at jeg kan komme videre med mine uvesentligheter.
Det handler som så mange ganger før om musikk, og det kommer også til å være tema for neste innlegg på denne bloggen, om enn i noe mer ettertenksom utgave enn dagens.
La meg først fortelle at på skolen der jeg jobber, spilles det musikk over et stort høyttaleranlegg hver fredag. Ansvaret for å spille musikk går på omgang mellom en gruppe elever på 4.-7. trinn. Så snart et friminutt er i gang, hører vi det dundrer av ny og dagsaktuell musikk fra høyttalerne. Iblant må inspiserende lærer stikke innom rommet der anlegget styres, for å justere ned lydnivået etter at ivrige elever har vridd litt på volumkontrollen.
En fredag for 2-3 uker siden var jeg ute i et friminutt for å ordne saker i en annen bygning på skoleområdet, og på veien tilbake passerte jeg en gruppe jenter som i glede over musikken som ble spilt, både danset og sang til en låt i kategorien norsk rap. Tilfreds med jentenes begeistring stoppet jeg opp og spurte om låten ble framført av Karpe Diem eller Erik og Kriss. Svaret kom umiddelbart: "Erik og Kriss." Jeg rakk såvidt å kjenne på min egen tilfredshet over å ha gjettet 50% rett da jeg ble arrestert av den desidert glupeste i jenteflokken: "Du får nok oppdatere deg der!"
Siden den dagen har jeg søkt på kryss og tvers på YouTube og sett de mest halsbrekkende videoer med kule unggutter som fører en ustoppelig, rytmisk monolog parallelt med hverandre. Duoen Karpe Diem - ikke med C, men på norsk vis med K - består av to unge menn ved navn Magdi og Chirag, mens Erik og Kriss befolker duoen som har deres egne navn.
Det er virkelig besnærende å høre helt greie setninger framført rytmisk og, i Karpe Diems tilfelle, med en knapt hørbar innvandreraksent. En veksling mellom sekstendels- og åttedelsnoter gjør teksten til låtens iboende perkusjon, og refrenglinjene setter seg fast med ord og rytmefigurer som forfølger lytteren lenge etter at låten er ferdigspilt.
Jeg har faktisk fått sans for denne musikken, og jeg har til en viss grad oppdatert meg slik den fremmelige eleven ga meg beskjed om. For å vise et glimt av hva slags musikk jeg frivillig har latt meg prege av i det siste, presenterer jeg her linken til en video der Karpe Diem framfører låta "Stjerner" live på Mysen videregående skole i fjor vår.
Legg merke til den besnærende, surrealistiske setningen som utgjør refrenget: "Stjerner i øya mine svir i meg sinssykt."
Som denne setningen viser er det da ganske mye flott og kreativ poesi i dette, er det ikke?
Og aller morsomst ved denne versjonen: Chirag med rytmisk tilrop til publikum etter hvert refreng: "Kan alle sammen putte henda sine opp, eller?"
Mine venner: Dette er ungdomskultur; disse artistene representerer den kommersielle delen av rap-miljøet, og det er min oppriktige påstand at dette er positivt og underholdende!
