Neste kunde

Som dagligvarekonsument handler jeg regelmessig både i Norge og Sverige, og jeg tror jeg liker denne aktiviteten bedre enn det som er vanlig mannfolk flest. Svært ofte gis det tilstrekkelig med tid i kassakø til å observere og gjøre seg refleksjoner omkring folk og folks atferd, selv ved noe så banalt som avslutningen av en runde med dagligvareinnkjøp.
I kassakøer der både nordmenn og svensker er blant kundene, inntrer en ulikhet i atferden som ikke er helt uten betydning. Forskjellen kommer til uttrykk i bruken av de prismeformede stavene som kan eller bør legges på transportbåndet som skille mellom to kunders samling av varer til betaling. Stavene gir kassaoperatøren utvetydig, ikkeverbal beskjed om at siste vare i et innkjøp har passert strekkodeskanneren slik at prisene kan summeres og sluttsummen oppgis til kunden.
Svenske kunder er ofte flinke til å bruke disse stavene og legger dem alltid på transportbåndet etter sine egne varer.
Nordmenn derimot, griper etter skillestaven først og fremst for å vise hvor forrige kundes varer opphører og ens egne begynner. Vi kan da gå ut fra at også forrige kunde var norsk ettersom vedkommende ikke selv la skillestaven på plass etter sin siste vare.
Det er slående hvor konsekvent denne forskjellen mellom svenske og norske kunder inntreffer, og det er ganske pussig å observere hvor ivrige nordmennene er til å vise hvor deres egne varer begynner; det er som om de har et panisk forhold til risikoen for å måtte betale for en vare som forrige kunde har plukket med seg.
Svenskene derimot, viser med stor trygghet hvor slutten på deres egen varehaug befinner seg og signaliserer dermed at her opphører det som jeg trenger og vil betale for; værsågod neste!
De norske kundenes underliggende holdning viser, som kontrast til den svenske, at de tar ansvar for å skille forrige kundes varer fra sine egne, men neste kundes overtakelse av transportbåndet tar de overhodet intet ansvar for.
Det er alltid en fare for å trekke slike hverdagslige detaljer for langt i kulturanalytisk signifikans, men det er samtidig også en fare for å være overdrevent forsiktig med nettopp dette.
Jeg tror forskjellen mellom norske og svenske forbrukeres anvendelse av dagligvarebutikkenes skillestaver ved kassabåndet viser fruktene av to ulike former for oppdragelse, to ulike grunnsyn på enkeltmenneskets ansvar i forhold til sine medmennesker, to forskjellige grader av høflighet.
Det ligger i så fall i sakens natur at jeg personlig har langt mer sans for svensk praksis, der man ikke ser det som noen skam å vise hensyn og ansvar for den som kommer som nestemann i køen.
Selv dette kan vi trekke mye lenger i symbolikk og situasjonstolkning, men jeg for min del stanser refleksjonene her og nøyer meg med å være en norsk forbruker som, til forskjell fra de fleste av mine landsmenn, passer på å legge skillestaven på plass etter min siste vare hver gang jeg er i butikken.

Den strake veien som ikke fins

Dette vinterlige bildet fra riksväg 394 mellom Tärendö i Pajala og Ullatti i Gällivare uttrykker mye av det jeg har behov for å si denne kvelden. Jeg har funnet fram et innlegg fra desember 2009. "Rett fram" var tittelen den gangen, og behovet for å uttrykke de samme tankene har dukket opp på nytt. En del av det nevnte innlegget lød slik:

Oftere og oftere tenker jeg på hvor lett og behagelig det ville vært hvis livet kunne leves bare rett fram. Bare være en mann som er passe grei mot alle og møter bare greie mennesker på sin vei. Være en person som slipper bryderi med sykdom og bekymringer både hos seg selv og hos andre; kunne leve problemfritt med dem man setter høyest og ellers slippe kronglete utfordringer og uønsket innblanding. Bare være katolikk og ikke ha andre bånd utenfor jobb og hjem enn Kirken.
Slik kan jeg iblant drømme meg bort, vel vitende om at livet ikke er slik, ikke for meg og ikke for noen annen heller. Livet er innfløkt og fullt av uventede hendelser som krever reaksjon, overveielse og handling. Å være katolikk ved siden av er selvvalgt og angår svært få andre; det viktigste i livet er det best å holde for seg selv.
Bildet ovenfor viser en nordsvensk landevei som symbol på det livet jeg ikke kan leve.

Her må jeg justere innholdet i det opprinnelig innlegget litt:

Veien på bildet trenger seg rett fram mot horisonten i ødemarka noen mil nord for Polarsirkelen. Veiens snorrette linje framover blir likevel hindret. Ingeniørene som satte en linjalstrek på kartet, tok ikke reinsdyrene med i betraktningen. Overalt finnes det hindringer, noen uforutsette, andre burde vært forventet.

Og her fortsetter innlegget fra 17. desember:
Kanskje er det drømmen om en ukomplisert tilværelse som gjør meg så fascinert av de svenske landeveiene som pløyer seg gjennom det milde landskapet, mil etter mil med bare skog og vann eller skog og snø, samt solens vandring fra øst til vest lavt eller høyt over landskapet. Bekymringsløst, evig.
I en av Bibelens salmer heter det:

"Med all sin herlighet
skjønner mennesket ingen ting,
likesom dyrene må
det dø." (Salme 49,21)

Jeg skjønner ingenting. Derfor er jeg et menneske. Livet bare dundrer av gårde med meg, og det finnes ikke et eneste stoppested, ingen rasteplass, ingen pålagt hviletid for en overarbeidet sjåfør. Krav og oppgaver gjør situasjonen til og med for presset til å gå til messe så ofte som jeg ønsker. Men Gud vet nok hvor jeg er, og den salige Jomfru Maria ser at jeg trenger mer enn jeg kan vente å få.
Om 20 timer går flyet til Stockholm,
- og her avbryter jeg gjengivelsen av de stadig like aktuelle tankene fra desember og sier: Om 15 timer går flyet til Bergen, og jeg vet at vi står foran en langhelg utenom det vanlige. Bergen i juni er noe at det fineste man kan oppleve her til lands. Menigheten i St. Paul kirke skal feire Kristi Legemsfest med messe og opptog, ikke i St. Paul, men i Johanneskirken. Det betyr at det kan bli et stort oppbud av katolikker i Bergen sentrum på søndag. Jeg håper vi får arrangementet til å passe inn i planene.
Jeg blir sliten av alt som kommer i veien. Folk i Nord-Sverige er lei av reinsdyr på veien. For andre gang på et halvår er jeg grenseløst sliten og lei av alt som ikke går på skinner, alt som ikke bare farer uhindret rett fram. Det inngår kanskje i oppgaven med å være menneske å takle alt dette uforutsette, enten det går på fire eller to bein eller ikke kan ses men bare må håndteres.
God helg til dere som orker å henge med på denne bloggen!

Asperges me

Sist søndag våknet jeg i Fredrikstad og konstaterte at jeg hadde sinn og øyne åpne tidlig nok til å dra på messe i St. Birgitta kirke. I likhet med hva jeg har erfart fra tidligere besøk i andre kirker enn den lokale her hvor jeg bor, ble dette en litt annerledes opplevelse av messen enn jeg er vant til.
Selv om en katolsk messe i seg selv er rik på inntrykk og oppbyggelse, er det ofte avvikene fra det vante som bidrar til størst refleksjon.
Den vietnamesiskættede pateren hadde med seg en aldrende kollega som gjest denne søndagen, en prest jeg dessverre ikke oppfattet navnet på, men som visstnok hadde vært pater i St. Birgitta for en del år tilbake. Han hørtes nederlandsk ut i sin måte å snakke norsk på.
Messen hadde ikke syndsbekjennelsen i starten slik jeg er vant til. I stedet fikk jeg for første gang bli kjent med antifonen "Asperges me, Domine", nr. 23 i Lov Herren - katolsk salmebok. Mens salmen ble sunget vekselvis av menigheten og en kvinnelig forsanger på galleriet, gikk prestene gjennom kirken og stenket vievann over forsamlingen. Denne symbolhandlingen, vannstenking kombinert med "Asperges me", representerte faktisk en syndsbekjennelse nesten like sterk som den vanlige.
Teksten i antifonen er den latinske utgaven av Salme 51,9: "Rens meg for synd med isop, vask meg så jeg blir hvitere enn snø."
Orgelakkompagnementet var praktfullt, feilfritt og pålitelig. Den vakre kvinnestemmen som sang versdelen i "Asperges me" og i gradualsalmen, fungerte godt oppe fra galleriet, bølgende ut fra det høye. Jeg satte stor pris på musikken i denne messen.
Frammøtet var godt; det må ha vært over 150 mennesker i kirken. En overraskende andel lot til å være av helnorsk herkomst. Polakker fylte flere av de bakerste benkeradene, og det var også her jeg satt, blant kvinner og menn i sin beste alder, som avslørte sin språkbakgrunn med en hviskende strøm av lett hørbare konsonantlyder, så som szcz og ść. Rett foran meg stirret jeg inn i nakken på en mann med en slags allværsjakke med HH på trykknappene og et merke med HellyTech på kragen, sikkert en patent for mossevarianten av GoreTex.
Det er vel typisk at det er de aller mest uvesentlige detaljene i en situasjon som i størst grad legger beslag på oppmerksomheten. Forresten er det ikke helt utypisk å være nødt til å beholde yttertøyet på under en katolsk messe, for kirkene er slett ikke alltid tilstrekkelig oppvarmet.
Da vi kom til fredshilsenen rett før kommunionen, var det en særdeles gledelig opplevelse å se hvor ivrige de polske messedeltakerne rundt meg var etter å hilse på alle de rakk fram til - lille meg inkludert. Fredshilsenen er en personlig manifestasjon av ønsket om fred og forsoning mellom alle mennesker, og jeg merker den indre gleden ved å være den som får fremmede hender strakt mot seg.
Etter messen skulle det være kirkekaffe, men dette tok jeg meg ikke tid til. Det får bli en annen gang i St. Birgitta kirke.
Her kommer en YouTube-video med "Asperges me" der man kan følge tekst og melodi på et noteark som flyttes oppover mens antifonen skrider fram. Jeg er takknemlig over messen sist søndag, som gjorde at jeg ble kjent med enda en slik godt innarbeidet, gregoriansk salme.

Refleksjon

Min arbeidsgiver gjennomfører årlig medarbeiderundersøkelse som skal kartlegge trivsel og stimulans i arbeidsmiljøet. Det spørsmålet som alltid får lavest score, lyder: ”Får du tilstrekkelig med tid til refleksjon?”
På en skala fra 1 til 6 pleier dette spørsmålet i sammendraget å havne på mellom 2 og 3. De fleste mener altså at de får for lite tid til refleksjon – altfor lite tid.
Hvor mye tid er tilstrekkelig til refleksjon over utfordringene i jobben? Sannsynligvis merker man ikke at man har fått tilstrekkelig med tid før det å reflektere begynner å bli kjedelig. Da er refleksjonsbehovet fullt ut tilfredsstilt, og noe av tiden kan tilbakeføres til rene jobboppgaver. En slik situasjon vil imidlertid aldri oppstå.
Jeg har fundert litt – reflektert(!) – over refleksjonens betydning i det siste. Her på bloggen har jeg nettopp brukt rikelig med tid og plass til å reflektere over en fire dager lang reise til Slovenia. Refleksjonene ble nedfelt i ett innlegg før reisen og hele åtte innlegg etterpå.
Refleksjon er betydningsfullt. Det er en tankeoperasjon der man betrakter ulike aktiviteter i lys av hverandre og hvor man til slutt – i heldige tilfeller – trekker konklusjoner og lærdom ut av betraktningen.
Mine opplevelser i Slovenia kunne knapt ha tilført meg mer enn de nå har gjort takket være de omfattende refleksjonene i ettertid.
Jeg ser faktisk at jeg har vokst som katolikk; mitt erfaringsgrunnlag før turen har kommet til uvurderlig nytte og er blitt utvidet i dybde og bredde i de ulike formelle og uformelle møtene med katolsk kristendom i den tidligere jugoslaviske delstaten. Jeg opplever meg selv som atskillig mer bevandret innen katolsk tro og kultur nå enn da jeg startet denne bloggen for litt over et år siden. Dette skyldes muligheten til å reflektere over alt jeg har sett, møtt og lest i denne tiden.
Som tidligere nevnt deltar jeg i ”Katolsk orientering” annenhver onsdag. Vi er tre voksne nordmenn som er under opplæring hos pateren for å konvertere til Den katolske kirke, hver med vår egen begrunnelse. De to andre tar sikte på å konvertere på påskeaften, 3. april, visstnok en særdeles velegnet dag for konvertering ifølge det katolske kirkeårets innhold i denne spesielle dagen.
Én gang for et par uker siden ga jeg meg selv tid til å reflektere over om jeg selv skulle forkorte min planmessige prosess og delta i konvertering sammen med de to andre. Det tok meg bare et minutt å komme fram til at dette ville være helt feil for min del. Prosessen må gå sin gang, langsomt og grundig. Mitt liv inneholder fremdeles elementer som er uavklarte og som kan vise seg å by på uventet problematikk. Noen ballonger svever ennå der oppe lik dragen over hodet mitt på bildet øverst, trusler som trenger å bli skutt i filler for så å falle uskadeliggjort til marken. Mitt håp er at alt slikt er ryddet av veien før min konversjon den 10. oktober, som jeg helt siden juli i fjor har betraktet som et gunstig tidspunkt, trolig budbrakt meg av Den hellige apostel Mattias.
På denne måten får jeg tilstrekkelig tid til refleksjon.
Nylig kjøpte jeg noen flere katolske bøker som jeg ser fram til å bli kjent med. Hvilke bøker dette er, vil være tema for neste blogginnlegg, og deretter vil jeg lese bøkene én etter én for så å reflektere over innholdet.
Å bli unnet tilstrekkelig med tid til refleksjon er en velsignelse, en gudegave, et utslag av nåde.

Selvbildet utfordres

Blant bloggene jeg er innom og kikker på daglig, er det 3 andre som skrives av personer i en situasjon som ligner min egen. Både på disse 3 bloggene og den jeg skriver her, er det en hel del felles trekk når det gjelder fokus på innhold og fokus på menneskelige reaksjoner. Selv om alle de fire bloggene skrives anonymt, finnes det indikasjoner på at alle bloggskriverne er menn i moden alder; jeg tar sjansen og omtaler oss alle som "han".

Videre har de fire bloggene det felles trekk at de omhandler bloggerens egen, religiøse utvikling i nær fortid eller også i nåtid. Jeg for min del skriver jo om min vei fra å være frafallen, rent ut sagt ukristelig protestant til å bli troende katolikk, og denne prosessen foregår her og nå, mens jeg skriver. Også et par av de andre bloggene beskriver en pågående tankeprosess. Tre av bloggerne - meg selv medregnet - har definitivt kommet fram til Den katolske kirke som svar på funderingene, mens den fjerde ennå er åpen for flere muligheter innen floraen av valgbare kirkesamfunn.

De fire bloggene jeg sikter til, er, i tillegg til min egen, disse tre:

Sanctus, som skrives av personen rootsman; INRI - 365, som skrives av Credo; og En pilegrims vandring, som skrives av Vandreren.

I tillegg kommer jeg til å henvise til en femte blogg, nemlig Katolsk i hodet, som skrives av Tehme Melck. Denne bloggen var min viktigste inspirasjon i de første ukene jeg selv skrev blogg. Tehme Melck forteller at han konverterte for mange år siden, men likevel er, som vi skal se, noen av hans beretninger svært relevante for temaet i det innlegget jeg nå skriver.

Det mest slående og interessante fellestrekket er imidlertid at alle fem gir uttrykk for sterke, følelsesmessige opplevelser i møte med kirkehistorien eller det guddommelige. Det er kortfattet, men sterk lesning vi møter når bloggerne trår til og forteller om nærmest kroppslige opplevelser hinsides vanlig, maskulin kontroll når sannheten om ens funderinger og kirkelige tilnærmelser går opp for en. Man gripes av ett eller annet som utløses av enten lettelse og forundring over å ha funnet hva man søkte uten på noe tidligere tidspunkt å ha visst hva det var. Eller man hensettes i ærefrykt over å erkjenne at den prosessen man er i gang med, er irreversibel og vil uvergerlig føre til endringer i ens identitet.

Selv beskrev jeg en slik sterk opplevelse etter kveldsmessen 6. mai i år. Vandreren uttrykker på sin side "skrekkblandet fryd" over å erkjenne at han har startet på en vandring innover i den kristne religion. Tehme Melck forteller om "en svimlende tanke" når han beskriver sitt første og skjellsettende møte med Den katolske kirke i innlegget Tegn. De to siste bloggerne jeg refererer til her, forteller om sterke følelsesreaksjoner i sine beskrivelser av seg selv på bloggenes forside.

Spørsmålet er: Hvorfor blir det så sterkt? Hva er det som får voksne karer på hvert sitt sted i landet og med helt ulikt utgangspunkt til å reagere med tårer eller skjelving overfor en religiøs erkjennelse? Er det frykt eller glede over en forestående endring, eller er det avmakten ansikt til ansikt med det guddommelige og himmelske?

Jeg vil understreke at jeg stiller slike generelle spørsmål i egenskap av å være én av flere som framstår etter en slik opplevelse. Spørsmålene er ment å være generelle, uten å ville fravriste den enkelte blogger flere hemmeligheter enn de selv har uttrykt skriftlig på disse nettsidene. Vi er simpelthen fem eksempler på et fenomen, og det både forundrer og fascinerer meg hvor sammenfallende de beskrevne reaksjonsmønstrene er. Beskrivelsen hos Tehme Melck kommer i en særstilling ettersom han faktisk opplevde en visjon inne i kirken.

Det viser oss alle at det å befatte seg med religiøse funderinger i voksen alder er slett ingen spøk. Dette er en nødvendighet pålagt av noe som er større enn oss selv, og vi vet ved inngangen til våre funderinger at vi vil finne svar og konklusjoner som vi ikke vil være i stand til å avvise.

I mange av innleggene på denne bloggen har jeg forsøkt å ufarliggjøre og bagatellisere den identiteten jeg etterhvert framstår med som katolikk. Dette er ingen big deal, har jeg skrevet, for om jeg tilhører det ene eller det andre kirkesamfunnet, om jeg stemmer det ene eller det andre partiet og om jeg kjører rød eller blå bil er ingenting som andre har noe med.

I vårt demokratiske samfunn er dette en helt korrekt observasjon, så reaksjonene over å stå overfor noe svært og uunngåelig handler ikke om forholdet til menneskene rundt meg. Dette er ikke årsaken til at jeg iblant gripes av slike reaksjoner som innlegget fra 6. mai beskriver.

Derimot kan det være frykten over å innse at det er mitt eget bilde av meg selv som er i endring. Ja, bildet av den personen jeg var for mindre enn et år siden, ligger allerede i småbiter foran meg, og jeg vet ikke hvordan bildet av den nye Inventus vil se ut når det har funnet sin form.

I en slik situasjon er det ikke rart at det er skrekkblandet fryd inne i bildet. Jeg kan bare støtte meg til de andre bloggernes beskrivelser og konstatere at jeg verken er den første eller den siste til å erkjenne den overlegne styrken hos noe som er uendelig mye større enn meg selv. I dyp respekt for de fire nevnte bloggernes åpenhjertige betroelser på Internett takker jeg for at jeg får bruke deres ord på denne måten, til støtte for min egen undring over livet, Kirken og himmelen.

Cohiba

En svak, svak eim av sigar henger ennå i lufta i noen av rommene her i huset. Duften vekker gode minner fra sist lørdag. Jeg satte meg til å skrive dagens blogginnlegg ganske seint den kvelden. Det var nesten midnatt før jeg anså det for fullført og lastet opp teksten om nedfallsfrukten fra min lange vandring.
Når dette var gjort, hadde jeg nærmest fullført den åpne delen av en omfattende syndsbekjennelse. Jeg var lettet og syntes at hele huset - jeg selv inkludert - fortjente noe godt. En sigar ble hentet fram fra skrinet vi kjøpte med oss fra Cuba i fjor. Skrinet er slett ikke fullt lenger, men det er korrekt oppbevart, og de ennå gjenværende, fullkomne Cohiba Esplendidos-sigarene er fremdeles feite og gode.
Jeg kuttet av toppen og fyrte opp. Jeg tok lange, sjeldne drag, og røyken med den karakteristiske duften fløt dovent rundt i rommet, søkte seg ut av den åpne terrassedøren eller steg opp trappene til etasjen over. Det er her jeg fremdeles kan lukte gledene og inderligheten fra sist lørdag natt.
I løpet av de fire dagene som ble avsluttet med lørdagen, hadde jeg brukt mye tid ved en av husets PCer for å blogge. Det ble med andre ord litt lite selskap for fruen i deler av kveldene, men hun respekterer mitt uttrykksbehov. Da siste punktum var satt i minuttene før lørdag tippet over i søndag, var det tid for å demonstrere at en hel liten prosess var gjennomført.
Å tenne en Cohiba betyr uten unntak at man akter å røyke i minst en time. Jeg tror det ble satt pris på hos fruen at jeg så tydelig viste at nå skulle jeg (vi?!) slappe av utover natta. Vi la inn DVDen med Wim Wenders' film "Buena Vista Social Club" og gjenopplevde den allestedsnærværende musikken i de smale gatene med bilvrak og fasader uten ethvert vedlikehold. Ry Cooder på motorsykkel langs Malecón-promenaden mens døsige, karibiske bølger slår over murkanten. Drømmen om landet på den andre siden av havet. 92 år gamle Compay Segundo synger: "De Alto Cedro voy para Marcané. Llego al Cuento voy para Mayarí."
Lørdag 22. august var et aldri så lite vendepunkt. Jeg hadde da skrevet av meg et oppgjør som hadde beslaglagt mine tanker i lang tid. Bloggskrivingen var etterhvert blitt så selvsentrert at jeg ikke engang fant tid til å kommentere de to vakre merkedagene som fant sted innen Kirken i de to siste ukene. Jomfru Marias opptakelse i himmelen ble markert lørdag 15. august, og Jomfru Marias dronningverdighet ble feiret nettopp sist lørdag, 22. august. Jeg hadde ikke evne til å trenge ned i noen av de to merkedagene, enda jeg som ex-protestant er mer opptatt av å lære om mariologien innen Kirken enn om noe annet. Oppgjøret med de mørke sidene av min lange vandring måtte først ryddes av veien.
Seint lørdag kveld var det gjort, og min Cohiba Esplendido markerte fullendelsen av denne retrospektive fasen. Jeg kom i tanker om paterens incensering av alteret ved spesielle messer, og jeg lurte litt på om det kunne være kjettersk å trekke slike paralleller, der den cubanske duften bredte seg velbehagelig rundt i huset.
I dag, nesten to døgn seinere, er det nettopp velbehaget jeg blir minnet om når jeg ennå kjenner restene etter den timelange sigarnytelsen. Velbehaget over å ha fått de bedrøveligste sidene ved min fortid satt i system, synden bekjent og kanskje allerede tilgitt.
"La min bønn få gjelde som røkelse for deg, mine løftede hender som offer om kvelden." (Sal. 141,2)
Mens det ennå er rester av duft igjen i huset, kan jeg billedlig talt sette meg bedre til rette og glede meg til å skrive neste innlegg.
Det vil ha et tall i tittelfeltet.

Kirken og vitenskapen i 2 filmer

I kveld har jeg sett 2 filmer. Den ene gikk på kino og heter "Engler og demoner" - trenger jeg si mer? Alle katolikker har i de siste ukene måttet forholde seg til at filmen er lansert, og at debatt er forventet. I innlegget jeg skrev den 12. mai, nevnte jeg at filmen var blitt behørig omtalt på NRK. Nå har jeg sett den, og jeg må si at det var en glimrende action-film. Spesielt god for folk med nerdete interesser. Selv har jeg så dårlige kunnskaper om Kirkens historie at jeg bare måtte ta alt som ble sagt i dialogene for god fisk. Sånn sett var filmen lærerik for mitt vedkommende.

I hvilken grad den er kontroversiell, har jeg med mitt ferske innsidekjennskap til Kirken ingen forutsetning for å bedømme. Jeg har imidlertid fått bekreftet at Vatikanet har gjort helt rett i å unngå kritikk og advarsler - dette kan knapt skade Kirken på noen måte, såvidt jeg kan se. Den mange århundrer gamle motsetningen mellom Kirken og vitenskapen er uansett ingen hemmelighet.

Og som i så mange andre actionfilmer er skurken en ekstremist i en posisjon man ikke venter å finne ham...

- - -

Den andre filmen i kveld gikk på NRK1 og er knapt slutt når dette skrives. Den handlet om det sensasjonelle funnet av fossilet Ida, en liten skapning av hunkjønn som oppgis å være 47 millioner år gammel. En norsk professor, Jørn Hurum, har ledet studiene av fossilet, og den 90 minutter lange dokumentarfilmen ga et godt innblikk både i hvordan forskerne har jobbet med funnet og hva de har kunnet bevise om Ida så langt.

Etter forskernes mening er hun en overgangsskapning av antropoid type. Dette betyr at hun var en forløper for aper og mennesker enda hun utseendemessig ligner en lemur - en halvape. Overgangsskapningene spiller en stor rolle hos Darwin, og dermed aner vi at et nytt bevis mot skapelsesberetningen ligger på lur.

Jeg vet ikke om noen i våre dager har til hensikt å bruke Ida for å svekke Bibelens skapelsesberetning, men jeg tror vel ikke at slik bevisførsel har noen stor hensikt i våre dager. De fleste kristne kirker har trolig lært seg å se Bibelens historiske materiale som et uttrykk for hva folk hadde kunnskap om på den tiden tekstene ble skrevet.

Rent personlig har jeg opplevd denne filmrike kvelden som underholdende og lærerik, og den har ikke på et eneste punkt svekket min tro på Gud. Dette gjør meg trygg, varm og fornøyd! Tenk, takket være mine skjønne opplevelser i katolske kirker både på mitt hjemsted og i andre byer gjennom snart 7 måneder har jeg funnet en gudstro som ikke påvirkes av popularisert vitenskap servert i widescreen og med surroundlyd!

Jeg spør meg selv som så mange ganger før: Er dette virkelig meg??? Ja, dette viser seg å være meg i 2009! Dette er kanskje den største lærdommen fra kveldens filmopplevelser.

(Foto: Abcnyheter.no)

Katolikk blant protestanter m.fl.

I forrige innlegg fortalte jeg om en forestående skogstur med overnatting sammen med en gruppe mannlige venner som er medlemmer av en losje med lukket medlemskap. Turen er nå gjennomført med stort hell; alle kom seg velberget gjennom strabasene, og de mest våkne opplevde til og med å se og høre orrhaner i lystig lek grytidlig i morges. Jeg var dessverre ikke blant de våkne akkurat da.
Samtalene rundt bålet var som ventet innholdsrike og gode. (La meg straks ile til med en innrømmelse: Alle visste vi at det er forbudt å brenne bål i det fri etter 15. april. De tette regnbygene for et par dager siden gjorde at vi tok sjansen likevel, og det fungerte bra. Men det er like fullt forbudt...)
Det var to aspekter ved samtalene som overrasket meg og samtidig lærte meg en hel del nyttige ting om folk og folk. Det ene var det totale fraværet av referanser til losjen, som jo binder de andre sammen i et tett, hemmelig fellesskap. Jeg antar at dette er en selvregulerende mekanisme. Det som foregår i losjen, skal ikke snakkes om med utenforstående til stede; derfor unngår man til og med å antyde noe om at man tilhører losjen. Ettersom de var 6 medlemmer samlet rundt bålet, var de mange brødre som ville ha grepet reddende inn og avverget utvikling av en eventuell samtale om saken. Losjen var derfor et merkelig ikke-tema hele kvelden og natten - med ett lite unntak, som jeg snart kommer tilbake til.
Det andre aspektet er folks mangel på interesse for hva det vil si å tilhøre Den katolske kirke. Jeg fortalte 3 av de gode vennene at jeg er blitt katolikk. Ja, jeg må også skyte inn at jeg slår om til regionens og mine venners egen dialekt når vi er sammen; det setter oss liksom på samme nivå på skalaen for norsk alminnelighet. Derfor snakket jeg om at jeg er blitt kattolikk, med trykk på første stavelse i alle ord.
Den ene av de tre innvidde hadde ingen kommentar; han bare stirret på meg en stund og sa "Jaså?". Stort mer var det ikke å si om den saken.
Den andre koblet min innmelding i Den katolske kirke øyeblikkelig til den stående invitasjonen til å bli medlem i losjen, og han gjorde det helt klart at det ikke var noe problem å være kattolikk i losjen. Dette var den eneste referansen til losjen under hele det døgnet vi tilbrakte sammen.
Den tredje kvitterte med å si at han meldte seg ut av Den norske kirke for flere år siden og er for tiden uten tilhørighet i noe kirkesamfunn. "Men," sa han videre, "hvis jeg skulle meldt meg inn noe sted, skulle det har vært i den kattolske kjerka."
Etter disse tre ultraknappe samtalene ble temaet ikke nevnt mer med et eneste ord. Jeg tar det som et tegn på at dette er en privatsak for meg alene, og det endrer ikke vårt vennskap på noe som helst vis. Slik skal det være, og så enkelt er det egentlig for utenforstående.
Det slår meg nok en gang at jeg oppfatter min nye status som både troende og katolikk som en radikal omveltning i mitt langt framskredne liv. Medmennesker ser det tydeligvis ikke slik, og det er positivt. Det forventes ingen merkbar endring hos meg utad. Dette stemmer jo godt med mitt eget bilde av det å være katolikk: Det er i kirken man nærer og utøver troen; det er i første rekke gjennom messen man får møte Gud Fader. Dette er ganske riktig en privat sak, og jeg for min del har ingen planer om å bli en plagsom misjonær overfor min omgangskrets. Å velge å bli katolikk krever refleksjon hos meg selv, ikke hos andre.
Jeg håper at dette bildet av min framtid med katolsk identitet stemmer overens med det som Kirken forventer av meg.
I innlegget jeg skrev 24. april, fortalte jeg avslutningsvis at det nå skal bli spennende å fortelle mine to sønner at deres far er blitt katolikk. Med den ene av de to unge mennene har jeg i det siste ikke hatt samtaler av den typen der det er naturlig å flette inn slike alvorlige tema, men det skjer nok snart.
Med den andre sønnen derimot, økonomen i Bergen, hadde jeg en hyggelig prat for 3-4 dager siden. Han var en tur på denne siden av fjellene og beriket foreldrehjemmet med et døgns opphold. Da jeg hadde fortalt nyheten om at jeg var blitt katolikk, hadde meldt meg ut av DNK og inn i DKK og planlegger en framtidig konvertering, stilte han noen grunnleggende spørsmål i ren forundring: "Er du blitt kristen, altså? Tror du på Gud og sånn, nå da?"
Til slutt sa han ganske enkelt: "Hm. Det er min offisielle reaksjon: Hm."
Hans ikkeverbale reaksjon, hm, ble uttalt med et lett undrende tonefall, helt uten negative undertoner. Jeg antar at dette er en begynnelse; den faktasøkende økonomen trenger tid for å finne ut hvor fattern virkelig står og hva dette medfører. Samtalen var fullstendig fri for fordømmelse, og det var det viktigste og mest gledelige av alt.
Dette innlegget handler faktisk om at det å skifte trosretning og bli katolikk - eller kattolikk om man vil - angår ikke mange andre enn en selv. Fruen følger med og er glad hver gang mitt valg ikke vekker negative reaksjoner. Det har jo hittil ikke skjedd! De fleste lar dette ligge der det hører hjemme: I grensesnittet mellom Gud og meg.
La meg avslutte søndagsinnlegget med min ovennevnte sønns gnistrende opptreden med eget band nylig på Garage, Bergens viktigste scene for ung musikk:

Inntrykkene fordøyes (6): Påskens messer

I løpet av påsken fikk jeg oppleve 3 katolske messer. Det er kanskje ikke mer enn det bør være når påsken ble tilbrakt i norske byer. Den katolske kirke er mer tilgjengelig enn man skulle tro; Norgeskartet på katolsk.no er imponerende tett markert for kirkesteder.
Min situasjon er jo slik at jeg ennå ikke er katolikk i alle betydninger av ordet. Nå var det nok ikke derfor jeg "valgte bort" enkelte messer. Det var snarere slik at jeg gikk til messe de dagene det passet inn i planene forøvrig. Det viktigste på mitt nåværende stadium er å overvære messer for å lære. Det er hele tiden noe nytt å oppdage, noe nytt som har unngått oppmerksomheten tidligere.
I påsken hadde messene så ulikt innhold og preg at det synes helt nødvendig å bruke tid - årevis - for nettopp å lære. For noen dager siden skrev jeg om langfredagsmessen i St. Dominikus-kirken i Oslo. Dette var svært annerledes, og som jeg skrev i innlegget påskeaften, vet jeg ikke om forskjellene skyldes at det var langfredag eller at messen foregikk hos dominikanerne.
Det hele skred fram under utrolig sikker, liturgisk regi. Ved starten kom fire munker gående i prosesjon inn i kirken. To av dem var kledd i lyse kapper, to av dem i rødt. Da de var kommet helt fram i koret, la de seg helt flate på gulvet foran tabernakelet. Det var betagende og tankevekkende.
Under gjennomgangen av lidelseshistorien ble menigheten 10 ganger bedt om å knele og be. Det ble helt stille i kirken i en liten stund, kanskje 12-15 sekunder, så ble menigheten bedt om å reise seg igjen, og ritualet fortsatte.
For meg som sliter med å forme egnede ord til en bønn, var de 10 gangene på kne en god anledning til refleksjon. Kanskje var det nettopp dette som var det fineste ved hele messen: De mange mulighetene til refleksjon over evangeliets mysterier.

Dagen etter, påskeaften, var jeg med og feiret påskevigilien i den lokale, katolske kirken. Messen var godt besøkt, og det hele startet utendørs med lystenning og velsignelse av ilden. En etter en gikk menigheten inn i kirken med et tent stearinlys og satte seg på plass i benkene. På den måten ble det symbolisert at Kristus trer inn i kirken og verden og sprer sitt lys utover. Nå startet påskevigilien såpass tidlig på kvelden her i byen at den store effekten av lysets inntog i kirken til dels uteble. Men dette var ikke viktig: Det viktige ved symbolhandlinger er ikke at handlingen utføres, men at det foretas noe som ligner.
Påskevigilien hadde 4 deler: Lysets liturgi, ordets liturgi, dåpens liturgi og eukaristien. Det var uendelig handlingsmettet og stemningsfullt. I dåpens liturgi kunne jeg, som fortsatt er protestant i navnet, delta til fulle. Jeg er døpt som barn i Den norske kirke, og dåpsløftene som menigheten bekreftet, gjaldt også for meg.
Da jeg gjenkjente ordene fra dåpsliturgien i statskirken og fikk være med å svare bekreftende i den katolske kirken, fikk jeg gåsehud av god og gledelig gjenkjennelse på et høyere nivå: Endelig et felt hvor jeg var på høyde med alle de andre i den katolske menigheten!

Den tredje messen jeg overvar i påsken, var i går, 2. påskedag. Det var enda en markering av påskens budskap, men denne messen var temmelig lik de vanlige søndagsmessene. Jeg opplevde til gjengjeld at jeg begynner å kjenne liturgien så godt at jeg ikke i samme grad som før er avhengig av å følge liturgien i salmeboka. Jeg vet når jeg skal sitte og når det er tid for å reise seg, men det er fortsatt nødvendig å følge tekst og melodi på nr. 14 i Katolsk salmebok for å være på høyden. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å lære Gloria og Credo helt utenat, men det er et langsiktig mål...

Påsken 2009 ble den første jeg feiret i ly av Den katolske kirke. Ettersom påske jo feires bare én gang i året, vil det ta lang, lang tid før jeg har lært nok til å være fortrolig med de ulike liturgivariantene som benyttes i denne tiden. Dette er en motivasjon til å se langt fram; det er noe nytt å lære ved hvert eneste kirkebesøk hele året.