På pilegrimsferd

Det er lørdag 28. august 2010. Det regner tett i Indre Østfold, men like fullt har 200 polakker fra Oslo-området ankommet messe i Sancta Maria kirke i Askim for å feire messe før de legger av sted på pilegrimsferd. Messen foregår på polsk og blir ledet av p Gerard Filak SSCC og stedets egen p Piotr Pisarek OMI. Menighetens tilsvar under hele liturgien gis høyrøstet og kontant fra stemmer som vet hvilke ord som skal sies og som ikke skammer seg over å si dem.
Rett etter messen vanker det en matbit i underetasjen før alle gjør seg klare til å vandre av sted. Målet for dagen ligger 2 mil unna.

Moderne pilegrimer må regne med å møte harde utfordringer underveis. Her ser vi baktroppen av pilegrimstoget passere Krosbykrysset, der Statens Veivesen bygger ny E18 for harde livet. Veitraseen langs oversiden av bildet forsvinner inn i en dobbel veitunnel som skal føre trafikantene direkte ut på den nybygde Smaalenene Bru over Glomma. Pilegrimene følger så godt det lar seg gjøre gangveien langs eksisterende Europaveitrasé.

Etter en pause omkring halvannen time etter avmarsj fortsetter pilegrimene over Fossum Bru. Den syngende flokken på dette bildet er et sjeldent syn i Indre Østfold, det kan jeg forsikre om. Uansett hva folk omkring må ha trodd, viser korset av bjørkegrener at det er en kristelig forsamling som her kommer vandrende. Brua på bildet er bare for myke trafikanter og hviler på søylene etter den opprinnelige Fossum Bru, som ble sprengt under krigen.

Jeg ble imponert over organiseringen av pilegrimsvandringen. De unge mennene i gule vester dirigerte trafikken hver gang toget var i kontakt med biltrafikk. De kommuniserte seg imellom ved hjelp av walkie talkie. To andre menn bar portable høyttaleranlegg i et stativ på ryggen, og med trådløse mikrofoner ble det gitt informasjoner, talt, sunget og bedt under absolutt hele vandringen, uansett motbakke. Så snart hele pilegrimsflokken hadde kommet seg over Fossum Bru og var trygt inne i Spydeberg, begynte man å be rosenkransen under ledelse av en av kvinnene. Vennlige polakker som gikk like ved meg, forklarte meg hovedtrekkene i hva som ble sagt underveis, men rosenkransen ville jeg ha gjenkjent uansett. 50 ganger ble det innledet i høyttalerne "Zdrowaś Marja, łaskiś pełna, Pan z tobą..."

Det var intet mindre enn gripende.
Ved Hovin kirke skulle det være servering, men først og fremst vandret alle ned den bratte og sleipe skråningen bak kirken for å ha en andaktsstund ved Mariakilden. En hevert lå klar fra vannhullet under den skinnende hvite Maria-figuren, og mange benyttet sjansen til å fylle drikkeflaskene sine. Den alltid åndsnærværende og varmt talende p Marek Szewcynski OFM, lett å oppdage i sitt mørkebrune fransiskanerantrekk, sto for tekstlesning og bønn. Hans rolle under pilegrimsvandringen kan knapt overvurderes. Han ledet salmesang, introduserte andre forsangere, ledet forbønn, ga opplysninger og talte om Den salige Moder Teresa, trolig i anledning 100 årsjubileet for hennes fødsel.
Dette siste bildet er overfylt av symboler, alle sterkt talende for hva lørdagen med pilegrimsferd inneholdt. Jomfru Maria, korset, Polen og Vatikanet er alle nødvendige og sentrale instanser i tradisjonene rundt denne pilegrimsferden, som i år foregikk for 26. gang. Det var en litt uvirkelig opplevelse som innbygger i Indre Østfold å være én av nesten 200 som deltok i denne vandringen. Folk flest i lokalsamfunnet aner ikke at denne tradisjonen eksisterer. Jeg vet det derimot, og har visst det i over et år, men betydningen av å delta var en intern sak, en personlig, indre opplevelse som ble delt med de andre pilegrimene, men som ikke skaper noen som helst aktelse blant folk som bor i området.

Likevel ville jeg ikke unnvært de 5 timene jeg tilbrakte sammen med pilegrimene denne regntunge lørdagen. Jeg hoppet av etter seremonien ved Mariakilden og lot polakkene gjennomføre de siste 8 kilometerne fram til Mariaholm uten meg. De klarte det sikkert utmerket, for arrangement av denne typen viste de seg å være eksperter på.

Nå har jeg fått en aldri så liten smak av hva det vil si å gå en pilegrimsferd. Les også min korte og umiddelbare lettelse over å ha kunnet delta i innlegget fra samme kveld.

Lokal pilegrimsferd

Så har jeg også opplevd dette: Å være pilegrim i eget distrikt.
Takket være en rekke heldige omstendigheter - gudfeldigheter om man vil - ble det til slutt mulig for meg å delta ved dagens pilegrimsferd fra Askim til Maria-kilden i Spydeberg. Pilegrimsferden som arrangement gikk som kjent videre helt til Mariaholm oppe ved Øyern, men som jeg varslet, hoppet jeg av etter ca 12 km. Til gjengjeld fikk jeg da med meg en høytidelig andaktsstund ved Maria-kilden inne i skogen bak Hovin kirke.
Vandringen ble en lærerik opplevelse blant de mange polske tilreisende, og framfor alt ble jeg vàr hvor viktig vandringen i seg selv var. Hendelsene, aktivitetene og de indre opplevelsene under vandringen til fots langs kjente, asfalterte gangveier og ukjente bygdeveier uten fast dekke utviklet seg til en tankerekke på aller dypeste plan.
Jeg kommer tilbake med fyldigere betraktninger fra pilegrimsferden på et senere tidspunkt. Det viktige med dette innlegget var for det første å formidle at jeg faktisk deltok, noe jeg lenge var sterkt i tvil om; for det andre å kunne innlede med ovenstående bilde av Jomfru Maria i form av Den sorte Madonna, som jeg har beskrevet tidligere og som også vil bli nevnt på nytt om ikke så lenge.
Mine planer for denne bloggens siste og avsluttende fase begynner å ta form, og tekst og bilder i dette innlegget glir fint inn i denne rekken. Legg merke til hvor vakkert de godt og vel 150 pilegrimene speiles i Glommas strømfylte overflate, i dag 28. august 2010 kl. 13.00.

For mye på én dag

Det er 13 måneder siden jeg skrev et uhøytidelig innlegg om valg (23.07.09). Nå er dagen her igjen, den siste lørdagen i august, da polske katolikker på Østlandet samles i Askim for å gå pilegrimsvandring til Mariaholm i Spydeberg.
I fjor kjørte jeg opp ruta på forhånd og lot meg skremme av at den er på ganske nøyaktig 2 mil. Jeg er fortsatt ikke eldre enn at dette skal gå greit; pilegrimene bruker hele dagen på å komme fram.
Det er dessuten mulig å snu på halvveien, etter pause med andakt ved Mariakilden bak Hovin kirke. Her er det også en matstasjon, har jeg forstått av programmet som i dag ble lagt ut på katolsk.no. Det gjør meg forresten ganske stolt å se de kjente stedsnavnene fra lokalmiljøet samt pater Piotr omtalt på denne nyhetssiden på Den katolske kirkes viktigste, norske nettsted.
Men en lørdag i august kan disponeres til så mangt. En sensommerrydding på hytta hadde vært fint på denne tiden, og her hjemme har jeg noe listverk som skulle vært hvitmalt. Dessuten er det det ene og det andre, og i år som i fjor ser jeg at en pilegrimsferd sammen med hovedsakelig utenlandske katolikker kan være både spennende og inspirerende, men også en aktivitet mest for meg selv, en egotrip i forhold til de mer allmennyttige gjøremålene i hus og hytte.
Dette siste kan utsettes, ingen tvil om det. Huset og hytta står der neste helg også. Denne pilegrimsvandringen derimot, foregår én eneste gang i året. I år har jeg dessuten, i motsetning til i fjor, et noe større kjennskap til den salige pater Jerzy Popiełuszko som er polakkenes hovedfokus ved pilegrimsferden.
Jeg er definitivt mer tiltrukket av ideen om å delta i år enn jeg var i fjor. I dag, mens det er bare 4 dager igjen til arrangementet, kan jeg bare si at vi får vente og se. En slik holdning er etter min mening blant de mest nedrige tendensene blant yngre mennesker i vår tid; det gjelder å vente i det lengste med å inngå avtaler ifall et enda bedre tilbud dukker opp før avgjørelsen må tas. Jeg misliker min egen holdning når jeg utsetter beslutningen, men jeg har flere enn meg selv å ta hensyn til, og foreløpig er det i hvert på ingen måte utelukket å delta.
La meg også medgi at jeg i dag kom over et blogginnlegg eller en kronikk på verdidebatt.no og debattantens egen blogg. Tittelen var "Multikultur i Kirken". Innleggets akademiske nivå gjorde inntrykk på meg, og jeg vil anbefale å lese det via en av linkene i dette avsnittet eller fra margen på St. Olavs blogg, hvor jeg selv fant tittelen. Disse tankene om mangfoldet i Den katolske kirke i Norge gjør at dersom jeg må velge bort lørdagens pilegrimsvandring fra Askim til Mariaholm, er det med litt tyngre hjerte enn jeg ville hatt om jeg ikke hadde lest det nevnte innlegget.
Det er utrolig hvordan ting dukker opp og setter sitt preg på valgene i hverdagen!

Kraftsenteret Częstochowa

Częstochowa er både et senter for polsk nasjonalfølelse og gudsdyrkelse og en alminnelig, grå industriby. Etter polsk målestokk er den med sine snaut 250.000 innbyggere ingen storby. Jeg har lyst til å bringe noen flere inntrykk fra denne byen, der min kone og jeg tilbrakte sist søndag under konstant mottakelse av nye og sterke inntrykk.

Det første bildet viser et helt ordinært gatebilde. Det kunne vært tatt hvor som helst i Øst-Europa: Eldre, slitte fasader med billig reklame vender ut mot gata, og her og der ses dekorasjoner i stilarter som knapt er gangbare vest for Szczecin - se f.eks. gatebelysningen på dette bildet.
I motsatt ende av denne gaten - Aleja Najświętszej Maryi Panny (Den allerhelligste Jomfru Marias Allé) - ligger Jasna Góra-høyden med det berømte klosteret, som var åsted for forrige innlegg på denne bloggen. Nederst til høyre på bildet aner vi en samling med noe hvitt. Dette er et hav av hvite plaststoler som er sirlig utplassert innunder friluftsalteret ved klosterets østvendte mur. Her kan det holdes messe og arrangement for flere titalls tusen mennesker. Når de hvite stolene på dette bildet tar så liten plass, sier det litt om dimensjonene forøvrig.
I det nordvestre hjørnet av den festningslignende ringmuren rundt klosteret er det innredet et historisk museum som viser klosterhelligdommens betydning gjennom Polens dramatiske historie. Her er framstillinger av slag mot tartarer, tyrkere, svensker og tyskere, her er uniformer og utmerkelser fra de forskjelligste epoker, og her er framfor alt historien om fagbevegelsen Solidaritet og frihetskampen på 1980-tallet. Lech Wałęsa og pave Johannes Paul II spiller en framtredende rolle i denne historien, og i en monter nede i museets underetasje fikk vi se medaljen og diplomet fra det norske Nobelinstituttet da Wałęsa fikk Nobels Fredspris. Det var strengt forbudt å fotografere i museet, og fordi jeg respekterte dette, har jeg dessverre ikke noen fotodokumentasjon derfra.
Tilbake i alleen som fører opp til klosteret. Den siste kilometeren er konstruert som en bilfri paradegate der man som pilegrim eller bare alminnelig fotgjenger hele tiden har klosterkirken foran seg som et høyere mål. På begge sider av alleen finnes rikelig med enkle og rimelige serveringssteder for sultne og tørste pilegrimer. På bildet ser vi forøvrig en gruppe på over 50 polske pilegrimer på vandring opp mot Jasna Góra. De sang optimistisk og fortrøstningsfullt, vinket blidt mot oss som sto langs kanten og smilte tilbake, og de skrittet lettet ut mot målet for den siste etappen på vandringen. Bakerst i gruppen ser vi en ung fransiskanermunk som hadde slått følge med de ellers alminnelig antrukne pilegrimene. Enda vi ikke visste hvor langt de hadde vandret, var det et gripende syn.
Gripende var det også å se det stille og tankevekkende minnesmerket over presten og martyren Jerzy Popiełuszko langs alleen. 37 år gammel ble den modige pateren likvidert av politifolk i oktober 1984. Popiełuszko er et sterkt symbol for det katolske Polens frihetskamp mot fiender av vekslende art opp gjennom historien. Den 6. juni i år ble Popiełuszko saligkåret og inngår dermed til evig tid i Den katolske kirkes flokk av hellige. Vår søndag i Częstochowa ble et møte med Jerzy Popiełuszko ettersom hans portrett og bilder fra hans aktiviteter tidlig på 1980-tallet inngikk i alle deler av utstillingene i Jasna Góra. Selv husker jeg meget godt navnet hans fra stridighetene i Polen på den tiden, og det gjorde et så dypt inntrykk på meg da han ble funnet død og henslengt i veikanten, at jeg aldri har glemt navnet hans. Derfor gir det meg underlige følelser av å ha gått en stor runde når jeg nå møter ham som et av navnene på minnedagskalenderen i denne Kirken som jeg snart skal være en del av.

- - -

For foreløpig å avslutte de spredte glimtene fra vår korte tur til Polen nylig kan jeg turistmessig opplyse av min kone og jeg fløy til og fra Kraków, hvor vi også hadde hotellrom i 3 døgn. For å komme til Częstochowa tok vi tog. Det hadde vært mulig å ta rutebuss, og hadde vi hatt andre ukedager til rådighet, kunne vi også ha deltatt i en guidet tur med hotel pick up fra Kraków. Toget tok to timer og et kvarter den ene veien og to timer og femti minutter tilbake. Det eksisterte verken luftkjøling eller salg av forfriskninger på toget, så dette ble i seg selv en opplevelse av samvær med den jevne polakk under til dels ekstreme omstendigheter, men dette er en annen historie.

Częstochowa søndag 1. august

Jeg står inne i et trangt kapell innenfor klosterkirken i Jasna Góra, polakkenes helligdom i byen Częstochowa. Det er så trangt og fullt av folk at jeg nesten kunne ha holdt meg på plass ved å løfte opp føttene og bare henge inntil alle menneskene rundt meg. Varmen og luftkvaliteten er ekstremt plagsom, men jeg holder ut enda jeg ser at den andre ikke-polakken i det overfylte kapellet, nemlig min kjære kone, er på nippet til å gi opp. Men her er det ikke snakk om å komme seg ut med det første, så vi smyger fram hver vår mineralvannflaske og tar en livgivende slurk av vann som ikke lenger er særlig kaldt. Jeg holder kamera klart oppunder nakken på mannen foran meg, men det er innstilt på mørkefotografering og lang lukkertid fordi et blinkende skilt forrest i kapellet forbyr bruk av blitz.

Presis kl. 14.00 trer to prester inn foran alteret, og i samme øyeblikk starter en øredøvende musikk over et usynlig høyttaleranlegg. Musikken er ukjent for meg, men de framtredende paukene og messingintstrumentene får meg til å tenke på Richard Strauss' "Also sprach Zarathustra" eller Aaron Coplands "Fanfare for the Common Man". Etterhvert ser jeg at det skinnende blanke forhenget som dekker alterbildet i kapellet, er i ferd med å heve seg. Langsomt stiger det opp innenfor bilderammen slik at det berømte maleriet av Jomfru Maria med Jesusbarnet på fanget gradvis kommer til syne. Når nedre halvdel av bildet er åpenbart og de to avbildedes ansikter begynner å bli synlige, stiller alle i kapellet seg på kne. Det skjer i ett og samme sekund, og jeg oppfatter det raskt nok til å følge med - ikke minst fordi høytidsinnholdet i stunden gjør det å knele til det eneste naturlige. Idet hele bildet er avslørt, opphører den monumentale musikken, og det går et lydløst sukk gjennom forsamlingen. Orgelet spiller opp, de polske besøkende begynner å synge en salme som de tydeligvis kjenner godt, og en etter en reiser folk seg igjen. Jeg innser at jeg nå står og stirrer på et av de eldste, helligste og mest myteomspunne kunstverk i dagens Europa. Legenden vil ha det til at bildet er malt av evangelisten Lukas, og i praksis er det ingenting i veien for at dette kan være tilfellet. Jomfru Maria satt selv modell, sies det, og det er her jeg rammes av en overjordisk erkjennelse: Dersom opplysningene i legenden er riktige, må Den salige Jomfru Maria selv ha sett bildet i fullført utgave - det samme bildet som jeg sto der og så en lettere restaurert utgave av! Bildet er delvis dekket av en glitrende kappe som gjør at kun ansiktene til de to personene er synlige. Det er uendelig vakkert, fullt av mystisk utstråling, og etter å ha sett bildet med mine egne øyne, er jeg ikke lenger så opptatt av at mulighetene for å knipse et optimalt foto ikke er til stede.

Jeg snur meg i stedet mot langveggene i kapellet og studerer de tusener av gjenstander som polske katolikker har skjenket i takknemlighet til kapellet og Maria Guds Mor. Smykker og pynt i edle metaller henger tett i tett på veggene, og utenpå alle småtingene henger krykker og proteser som folk gjennom personlige mirakler har blitt frigjort fra. Den mange århundrer lange linjen med undere og folkelig fromhet treffer meg på nytt, og jeg ser at Polen og Den katolske kirke er uatskillelige. Her har historien til folket og Kirken gått hånd i hånd gjennom alle tider, og at Jomfru Maria har holdt sin vernende hånd over hver og én er hevet over tvil. Det slår meg at vi som var tilreisende utlendinger der i den polske helligdommen, fikk innsyn i noe særpolsk, et fenomen overordnet alt vi kan lese om i bøker eller på Internett. Her lot de oss se den viktigste kilden til kjærligheten til nasjonen, slik den forekommer både hos den stivpyntede familien med mor, far og fem døtre som vi traff ved porten, eller hos den lille, aldrende nonnen med vaklende ganglag som plutselig dukket opp ved siden av meg i kapellet. Jeg var rørt til tårer, og er det fortsatt.

Den svarte madonna

Dette bildet, som jeg uten videre har hentet fra katolsk.no, viser Den svarte madonna i klosteret Jasna Góra i Częstochowa i Polen. Den første gangen jeg hørte om dette bildet, som representerer en helligdom med uendelig symbolkraft for det polske folk, var i 1983. Dette året var det Lech Wałęsa som mottok Nobels Fredspris for sitt arbeid for frihet og demokrati i Polen. Det gjorde inntrykk på meg da jeg leste i avisene at han ga fredsprispengene til utviklingsformål i Polen, og medaljen skjenket han til klosteret med Den svarte madonna.
I den tiden jeg har beveget meg innen Den katolske kirke, har historien om Lech Wałęsas fredspris dukket opp i minnet, og jeg har begynt å erfare et fjernt slektskap med den polske fredsprisvinneren. En artikkel i Wikipedia bekrefter at jeg husker rett; medaljen befinner seg blant de såkalte votivgavene i Jazna Góra.
Nettstedet katolsk.no har en lang artikkel om Den svarte madonna og den fantastiske rollen det eldgamle bildet har spilt i Polens dramatiske historie. Ifølge artikkelen finnes det til og med en myte som sier at bildet er malt av evangelisten Lukas, og at selveste Jomfru Maria satt modell mens han malte. Det skal ha vært i denne situasjonen at Maria fortalte evangelisten de mange familiære historiene som kun Lukas-evangeliet bringer oss.
Denne myten er besnærende, vakker og ikke direkte usannsynlig. Ekspertanalyser har fastslått at bildet kan stamme fra 500-tallet. Dette utelukker ikke muligheten for at det er enda eldre. Jeg liker godt den bakenforliggende tanken i myten om at Lukas ikke bare skrev et evangelium, men også malte bilder - eller i hvert fall dette bildet. Det gir en god forklaring på hvordan han og ikke de andre evangelistene kunne fortelle om engelens budskap til Jomfru Maria, Marias besøk hos Elisabeth, frambæringen av Jesus i tempelet og Jesus' forsvinning og gjenfinning som 12-åring i tempelet.
Halve rosenkransen har sin opprinnelse i nettopp de beretningene som Lukas er alene om! Å anse ham som opphavet til dette bildet er kanskje naivistisk, men ikke desto mindre et fromt konsept.
Min interesse for Den svarte madonna har nå, nesten 27 år etter at jeg hørte om den for første gang, nådd et nytt stadium: Jeg er så godt som på vei til henne! I morgen drar min kone og jeg til Kraków, og derfra håper vi å ta oss de ca 14 milene videre til Częstochowa for å avlegge madonnabildets helligdom et besøk. Det blir en slags ekspresspilegrimsreise nesten uten vandring, men opplevelsen kan likevel bli stor og uforglemmelig.
Det er ikke lenge siden reisen ble bestemt og bestilt. Det ville vært naturlig å kontakte den gode pater Piotr for å få råd og tips fra en kjentmann med lokalkunnskaper, men han har sin velfortjente sommerferie for tiden. Vi har derfor hatt kontakt med den alltid like vennlige pan J., som har kunnet gi oss de forslagene vi trenger for å komme oss til Częstochowa på den tiden vi har til rådighet.
Dermed er planene for kommende helg behørig avslørt. Det gjenstår å se om alt som trengs, klaffer for oss slik at vi får oppleve å se det hellige bildet i virkeligheten, men forhåpningen er stor. De som besøker denne bloggen jevnlig, vet nok nå at neste innlegg vil omhandle langhelgen i Kraków - som i seg selv inneholder mange muligheter til store opplevelser - og den eventuelle avstikkeren til Jasna Góra-klosteret.
Les mer om klosteret og helligdommen på http://www.jasnagora.pl/.

Valfart til en slovensk helligdom

Reisen til Slovenia 12.-15. februar var usedvanlig godt forberedt. I omtrent 2 år har jeg trålt nettet for å finne ut mest mulig om det årlige karnevalet i Ptuj, Kurentovanje. Etterhvert som min interesse for Den katolske kirke har vokst mer og mer og har gått fra å være en dragning til å bli et medlemskap, ble også valfartsaspektet viktigere og viktigere i planleggingen av turen.
Via hjemmesidene til Den katolske kirke i Slovenia, http://www.rkc.si/, nøstet jeg meg videre til erkebispedømmet Maribor. Ved å undersøke de ulike sognene - župnije - fant jeg informasjon om kirker i karnevalsbyen Ptuj, og jeg fant ut at det bare 15 kilometer unna fins en kirke som årlig besøkes av 60.000 pilegrimer. Kirken ligger i landsbyen Ptujska Gora, og kirken kalles Cerkev Marije Zavetnice s Plaščem (Kirken for Maria, den kappekledde beskytterinne).
Etter å ha lest om kirken på flere språk var det en helt uvirkelig opplevelse for meg, den enkle konvertitt, å stå nedenfor den mektige 1400-tallskirken sist lørdag. Resten av dette innlegget omhandler kirken og beskriver den i 7 bilder fra utsiden og innsiden.

En lang, bratt trapp fører opp til kirken. I våre dager er det bygd en heis ved siden av slik at alle og enhver skal klare å ta seg opp til og inn i kirken. En borggård omgir kirken; kanskje var det et kloster her en gang i tiden - det kan se slik ut.
Min gode venn og reisefelle, som selv er protestant med, ifølge ham selv, et verdifullt snev av barnetro i behold, utbrøt da vi vendte oss mot det uttrykksfulle krusifikset inne i hjørnet av borggården:
"Det er jo merkverdig at folk skal ha så vanskelig for å se kjærligheten i en manns stedfortredende død på et kors."
Med dette spontane utsagnet var tonen satt: Besøket i Kirken for den kappekledde Maria ble en andaktsstund av det sjeldne.
Innsiden i den gotiske kirken var slående vakker i formiddagslyset. Kirken var tom for folk, for formiddagsmessen som vi hadde håpet å oppleve, viste seg å foregå bare i sommerhalvåret.
Dette hindret oss ikke i å kunne bruke rikelig med tid på våre høyst personlige tanker og inntrykk inne i kirken.

Det lange navnet på denne kirken skriver seg fra relieffkunsten i altertavlen. Det viser Maria med krone og med barnet på armen. Maria bærer rød kjole, men en vid, grønnfarget kappe fyller luften bak og rundt Jomfruen. Med senmiddelalderens lett naivistiske perspektiv er den grønne kappen utspent som teltduk rundt Maria, og under den står menneskene tett i tett for å søke ly og beskyttelse under hennes kappe.
Det er et betagende bilde, mariasentrisk og fromt, et verdig mål for en valfart.

Kirken er større enn man kunne vente i et slikt tettsted på toppen av en ås. Man gjør rett i å ta seg tid til å vandre rundt og se grundig på alle dekorasjonene. Langtfra alle er så gamle som altertavlen og kirken selv. Fra 16. mai i år og i flere uker framover skal det visstnok feires 600-årsjubileum for denne kirken i Ptujska Gora. Selveste Pave Benedict XVI har satt sin signatur på gratulasjonsdokumentet i den anledning.

En av de absolutt nyeste dekorasjonene i kirken er korsveibildene. De tradisjonelle 14 bildene som viser Jesu vandring med korset gjennom Jerusalem, er i Kirken for den kappekledde Maria samlet i 2 seksjoner. Den ene, på en søyle til høyre for midtgangen, inneholder 8 bilder utført i kleberstein. Den andre inneholder de siste 6 bildene samt en steinplate med sitatet "Jaz sem pot, resnica in živjlenje." ("Jeg er veien, sannheten og livet.") Den siste steinplaten inneholder bare årstallet 1989.

En annen, slående dekorasjon av nyere dato er portrettet av Maximilian Kolbe. Jeg ble både forbauset og glad da hans karakteristiske ansikt med hornbriller plutselig lyste mot meg fra veggen. Dette var en kar jeg dro kjensel på!
Denne viktige helgenen som led martyrdøden under 2. verdenskrig, er gjenstand for stor oppmerksomhet i nyere helgenlitteratur og som eksempel fra moderne tid. Dette har jeg forstått under all min lesing av katolsk litteratur og katolske nettsider de siste 15 månedene. Derfor var det med en opplevelse av gjenkjennelse og historisk anerkjennelse jeg forsto hvem som har fått pryde den sørlige langveggen i Kirken for den kappekledde Maria.

Som i alle store kirker har også den gamle kirken i Ptujska Gora sine sidealtere. Ett av dem ligger rett til høyre for det uthogde bildet av Maximilan Kolbe. Her strømmet sollyset fra sør inn gjennom vinduene høyt oppe på veggen, og vi steg inn mot alteret, knelte for det smale tabernakelet og tente lys som vi satte på en gammel steinblokk foran alterbordet. (Ærlig talt: Jeg er ikke sikker på om min protestantiske venn knelte, men det virket slik.) Rester av utbrente lys lå på steinen fra før, og på bordet sto mengder av vokslys med flotte, symbolske dekorasjoner.
På denne måten ble drosjeturen fra Ptuj til Ptujska Gora en tur ut i det blå, en kort reise til en sfære langt unna. Her fantes ikke noe preg av karneval og løssluppenhet. Her fantes bare andektig stillhet, tankens og samvittighetens frie påvirkningskraft og et naturlig, uunngåelig behov for å være ydmyk overfor den 600 år gamle Maria med beskyttende kappe.

Kirkens mening

"Uten syndens drama kan vi ikke forstå Kirkens mening."
Slik innledes et av kapitlene i boka "Å leve med Kirken" av Christoph Schönborn. Setningen kom beleilig til meg; jeg leste den for første gang i formiddag.
I fire innlegg i de fire foregående dagene har jeg hatt et oppgjør med resultatet av min lange vandring, og det er først og fremst de negative følgene av vandringen jeg har fokusert på. Innleggene tok for seg de syndene som i størst grad gir meg bekymring og som kan ha fått langvarige følger for andre enn meg selv.
Kanskje overdriver jeg spekulasjonene, og kanskje har jeg vært for lite opptatt av nåden. Det var i hvert fall nødvendig for min egen del, helt subjektivt, å samle opp bekymringene og fortvilelsen, sette det hele på trykk og anse skriveaktiviteten som en fire dager lang syndsbekjennelse.
Nå er sakene plassert, og jeg kan unne meg gleden over at de 20 årene på vandring er over. Jeg har funnet Kirken og har dermed funnet hjem. En merkelig dragning etter å oppleve Den katolske kirke kom over meg i fjor høst etter å ha ligget der som en positiv nysgjerrighet i flere år. Som jeg fortalte om i et av de aller første innleggene på denne bloggen, ble dragningen til slutt så sterk at jeg bare måtte trosse usikkerheten og nervøsiteten, stivet meg opp med Jägermeister og kom meg av gårde på messe for første gang. Opplevelsen ble til noe jeg ville gjøre igjen og igjen, dog uten Jägermesteren!
Noen måneder senere kunne jeg konstatere at jeg hadde gjenfunnet troen. Den lå som en bortgjemt, nedstøvet nyttegjenstand i en kjellerbod i mitt liv. Jeg kan ikke dermed si at jeg bevisst og uten snev av tvil kan følge absolutt alle teorier og dogmer i Den katolske kirke, men jeg erkjenner at jeg har et ønske om å tro alt som trengs. Viljen til å tro er en forutsetning for troen. Da jeg plukket opp de gamle, medtatte restene av min barnetro i glede og nytelse over en briljant gitarkonsert, ble jeg klar over at jeg hadde denne viljen, dette ønsket om at troen i Den katolske kirkes rammer skulle være grunnlaget for mitt liv. Jeg fikk se at jeg som syndig menneske kan få være med på å oppfylle meningen med Kirken.
Slik endte min lange vandring. Dette innlegget markerer slutten på en intens uke der jeg har spadd opp de verste konsekvensene av vandringen. De som har orket å lese alle innleggene, har kanskje funnet det både pinlig og patetisk, dette til tross for at jeg har strevd for å tviholde på min anonymitet og å generalisere en del faktiske hendelser. Innlegget fra sist fredag f.eks., ble skrevet om og lastet opp på nytt 3 ganger.... Det var nødvendig for min egen del å dra opp disse sakene som stadig volder kvaler hos meg. Nå kan jeg i ettertid vende tilbake til det jeg skrev i tiden 19-22. august 2009 for å se hvordan jeg definerte og plasserte skyggesidene fra min lange vandring. Det ble slik han sa, direktøren ved bedriften hvor jeg jobbet på 1990-tallet, da han skulle gi meg et råd i arbeidet med personalsaker:
"Jo mere du graver, jo mere dritt finner du."
Med dette mente han at det gjelder å stoppe gravingen i tide. Jeg stopper gravingen i min egen fortid her; nå skal vi se framover!
- - -
For noen uker siden, det var den 12. juli, skrev jeg et innlegg om den forestående pilegrimsvandringen som OKB arrangerer førstkommende lørdag, 29. august. Optimistisk skrev jeg at dette aktet jeg å være med på.
I et innlegg noe senere, den 23. juli, skrev jeg på en langt mer uhøytidelig og nesten lettsindig måte at det slett ikke var så sikkert at jeg kom til å være blant pilegrimene gjennom Indre Østfold denne augustlørdagen. Jeg har nå snakket litt med folk i menigheten, og det ser mer og mer ut til at arrangementet er et sær-polsk fenomen. Valfarten er åpen for alle og enhver, og det finnes naturligvis ikke et eneste menneske som vil si at dette er en polsk greie. Jeg har imidlertid fått et klart inntrykk av at dette først og fremst er en nasjonal tradisjon som samler polakker og noen få andre.
Jeg har tatt en beslutning i dag, etter messen: Jeg deltar ikke i årets valfart. Dette får de polske innvandrerne ha for seg selv - i hvert fall uten meg. Riktignok lengter jeg inderlig etter å være sammen med en større samling katolikker på uformelt vis, men lørdagens valfart er neppe rette evenement for den typen kontakt som jeg trenger.
Når dette er sagt, vil jeg naturligvis fortsatt anbefale pilegrimsvandringen for alle andre interesserte, men jeg for min del avstår i høflighet og respekt for alle rituelle komponenter ved valfarten som jeg ennå ikke har lært å forstå og ikke har utviklet noe forhold til.

Olsok

I går var det 29. juli og altså Olsok. Dagen ble markert på ulike måter rundt i landet - også en del blogger gjorde høytiden til et tema. Det gjorde ikke jeg. Her på denne bloggen hastet det mer å få bearbeidet opplevelsene før og under mandagens reqiuem-messe.

I dag har jeg hatt en kjøretur til Mariakilden i Spydeberg, en viktig stasjon på veien mot Mariaholm for dem som skal delta i valfarten den 29. august. Les mitt innlegg om dette temaet fra 12. juli HER og OKBs invitasjon til valfarten HER.

Ved Hovin kirke i Spydeberg fulgte jeg en sti som stuper bratt ned i skogen sør for kirkegården. Over åkerene på den andre siden av veien kranglet en spurvehauk med et par kråker. Inne i løvkrattet nedenfor kirkegården var det mørkt og skyggefullt enda det var tidlig formiddag. En liten og uanselig men svært vakker Maria-figur sto på fjellet over kilden, og noen meter til høyre var det plassert et kors med knefall foran. Noen krakker til å sitte på var satt opp mellom trærne, som ga inntrykk av å danne en hule utenfor kilden. Å fotografere der inne i skogen var et krevende håndverk hvor mine evner og min tekniske utrustning kom til kort. Den skinnende hvite Maria-figuren stjal alt lyset fra blitzen, og uten blitz ble bildene bare grums og grønske.

Jeg hadde en stille og givende stund der nede i skråningen innunder kirkegården. Der oppe, i en av de aller nyeste gravene, hviler bygdas ordfører, som sovnet inn mens han kjørte traktor den 9. juli i år. Lokalavisen dekket tapet av den store lokalpolitikeren på forbilledlig vis, og i en artikkel fra dagen før begravelsen ser vi et godt bilde av lille Hovin kirke.

Så her møttes mange tanker i formiddag. Spydebergs nylig avdøde ordfører - bare 6 år eldre enn meg; den lille, hvite Maria-statuen som markerer en vannkilde som lokalbefolkningen har kjent til i over 1000 år; den forestående høststormen som er varslet inn over Sørøst-Norge i ettermiddag og kveld og som akkurat i skrivende stund viser seg med total stillhet før den kommer; veien forbi Hovin kirke som om en måned vil bli fylt av pilegrimer på vei til Mariaholm; Olsok-feiringen i går, der katolikker og protestanter sammen kan feire at vi lever i et kristnet land.

De store tankene melder seg for alvor når man prøver å finne sammenhenger mellom ting som kanskje ikke henger sammen i det hele tatt.

Uhøytidelig og tankevekkende om valg

Den 12. juli skrev jeg et innlegg om valfarten eller pilegrimsvandringen som arrangeres den 29. august. Det blir faktisk den 25. gangen dette arrangeres. Som nevnt i innlegget om saken, er det især de polske katolikkene som er opptatt av valfarten, og den arrangeres til minne om presten Jerzy Popieluszko, som ble drept av polske myndigheter mens han med Kirken i ryggen kjempet for arbeiderrettsorganisasjonen Solidaritet.
Pilegrimsvandringen den 29. august foregår som tidligere fra St. Maria kirke i Askim via Mariakilden ved Hovin kirke til Mariaholm, det katolske leirstedet ved stranden av Øyeren i Spydeberg kommune.
Ettersom jeg er hjemmehørende i distriktet for pilegrimsferden, har jeg ved flere anledninger tatt store ord i munnen og sagt og skrevet at dette vil jeg være med på. Derfor bestemte jeg meg i går, onsdag kveld, for å finne ut mer konkret hva jeg har i vente sammen med de andre pilegrimene den siste lørdagen i august.
Jeg dro til onsdagsmessen i St. Maria kirke, fulgte pater Piotr sin kjærlighetsfulle gjennomgang av den forenklede liturgien, vekslet noen ord med et par av de andre i menigheten etterpå, og satte meg i bilen på vei til Spydeberg. Triptelleren ble nullet ut, og jeg hadde et kamera klart på passasjersetet for å fotografere interessante ting underveis.
Det var bare det at det regnet denne kvelden. Den forsiktige dryppingen som var i gang da jeg dro til messe, hadde utviklet seg til et mildt sommerregn da messen var over. Jeg kjørte rv. 128 til rundkjøringen der veien møter den nye E18 med motorveistandard, svingte mot høyre på E18 med ordinær standard og krysset Glomma på Fossum bru, vel vitende om at det noen hundre meter lenger mot sørvest blir bygget en ny, monumental Smålenene Bru som om mindre enn 2 år vil være veien vi bruker for å krysse Glomma her i Indre Østfold.
I det lokalt kjente Myrakrysset svingte jeg av mot høyre, passerte Spydeberg stasjon og deretter jernbaneovergangen. Da hadde jeg kjørt bare 8,3 km, og jeg var rimelig fornøyd. På en god dag vil jeg klare å spasere en slik etappe på under halvannen time.
Veien fortsatte med en høyresving, og etter nøyaktig 3 km så jeg Hovin kirke på høyre side. Kirken er vel slett ikke av de eldste, men her har det vært kirkested i ca 1000 år. Bak kirken ligger visstnok Mariakilden, og jeg kikket på kameraet som lå på passasjersetet og formelig skrek etter å bli benyttet, men utenfor var regnet nå tiltatt i en slik grad at ikke engang bøndene i Spydeberg var særlig happy. Å stoppe og gå ut av bilen her for å ta bilde av en olle som lokalbefolkningen har visst om i århundrer, ville virke sært, for ikke å si sykt.
Jeg fortsatte videre på fylkesveien mot Mariaholm, Stegenveien heter den tydeligvis, ut fra skiltene.
Veien slynget seg i mer og mer hissige bakker og kurver. Snart begynte jeg å lure på om jeg virkelig befant meg i Østfold og ikke i et mer bergfylt fylke. Gårder og åkere fylte synsranden på begge sider av veien, men plutselig steg et gigantisk, grått byggverk ut av tåka et godt stykke til høyre for veien. Jeg gjenkjente Solbergfoss kraftstasjon, det nordligste av de tre kraftverkene som vitner om Askims utnyttelse av Glommas enorme energiressurser. De fjerne betongfasadene ga meg samme uhyggelige kamplyst som vindmøllene en gang i tiden ga den ynkverdige ridder Don Quijote.
Et godt stykke lenger framme dukket det opp en hvit veiviser med "Tom's sveis" skrevet i sort skrift. I noen sekunder filosoferte jeg over oppfinnsomheten hos norske frisører, både når det gjelder valg av navn på frisørsalongen og plasseringen av den. Der ute, i den nordre delen av Spydeberg, kan det knapt være hoder nok å leve av for en frisør, tenkte jeg, før det slo meg at "sveis" neppe henspilte på hårpryd, men snarere på mekanisk virksomhet med gassflamme, sveisetråd og håndholdt maske.
Kilometerne tikket inn på triptelleren. I en ekstrem venstresving så det ut som om veien skulle gå tvers igjennom et stabbur, men i siste liten bøyde asfalten utenom, og det bar utforbakke i en løvskog som virket som en grønn tunnel rundt veien. Jeg hastet videre, det begynte å mørkne enda så tidlig det var, og vindusviskerne gikk på fullt. Da dukket skiltet opp som viste at jeg hadde kjørt for langt. Akershus fylke, Enebakk kommune.
Det var bare å snu. Det tok tid å finne en sidevei som var bred nok for den lange stasjonsvognen, men snart var jeg på langsom vei tilbake. Ettersom jeg hadde nullstilt triptelleren før avreise, var det viktig å regne seg nøyaktig tilbake igjen. Etter en liten stund oppdaget jeg veiviseren med "Mariaholm", som pekte mot venstre i forhold til den retningen jeg nå kjørte. Jeg stanset et øyeblikk, vurderte å fotografere skiltet, men fant det nok en gang altfor dumt å gå ut av bilen i det bedrøvelige været. Et liten øvelse i hoderegning fulgte, og jeg fant ut at avstanden fra St. Maria kirke til avkjørselen ned mot Mariaholm er 19,5 km. Anslår vi den smale, private veien ned til leirstedet å være 500 meter lang, er gangavstanden for pilegrimsferden i august temmelig nøyaktig 20 km.
To mil. I et hvilket som helst vær.
Før jeg begynte vurdering av avstand og belastning, så jeg at veiviseren til Mariaholm var så dekket av løvverket fra trærne omkring at den var helt usynlig for meg da jeg kom sørfra. Det er nesten verdiløst at den er synlig bare for dem som kommer nordfra, så jeg tok en beslutning: En av de nærmeste dagene skal jeg dra til samme sted igjen, utstyrt med hekksaks og gardintrapp slik at jeg kan renske opp skikkelig rundt veiviseren, og i god tid før valfarten 29. august.
Tenk om de forreste pilegrimene hadde gått forbi og vandret for langt!
På veien hjem glante jeg rundt meg på det bakkete landskapet og den smale, svingete veien; jeg tenkte på den polske damen som før sommeren fortalte meg at hun pleide å delta i valfarten fram til Mariakilden - 11,3 km - men ikke helt til Mariaholm, og jeg begynte å pålegge meg selv samvittighetskvaler over å være på vikende front i forhold til hele valfarten.
Samtidig slo fornuften inn. Hvis jeg, en mann på godt og vel 50 år, ikke finner vandringens lengde og eventuelt været egnet for min fysiske form, hvem rammer det hvis jeg snur på halvveien?
Svaret er: Ikke en levende sjel. Ikke engang den myrdede pater Popieluszko vil få det bedre om jeg, en korpulent synder og livsnyter, presser meg til å gjennomføre en altfor lang promenade i altfor dårlig vær. Det er kun et spørsmål om hvor langt jeg ønsker å strekke meg for å vise meg selv og enkelte andre hva jeg er villig til å utsette meg for i den hensikt å hylle en prisverdig, rettferdig sjel som i moderne tid ble martyr i kampen for andres vel.
Ingen taper noe på at jeg hopper av ved Mariakilden eller kanskje helt nede ved Spydeberg stasjon. Hvis jeg i motsatt fall følger pilegrimstoget hele veien til Mariaholm, gagner det ingen annen enn meg selv, som i ettertid kan si at "dette gjorde jeg, i et forrykende vær!".

I likhet med alle andre katolikker som befinner seg et eller annet sted på Østlandet den siste helgen i august, har jeg et valg: Jeg kan delta i pilegrimsvandringen eller ikke, og om jeg deltar, kan jeg velge å snu når det passer meg.
Et tilsvarende valg har jeg når jeg nå ser at det av grunner som jeg vil komme tilbake til i et senere innlegg, vil gå relativt lang tid før jeg med rimelighet kan vente å konvertere og bli en fullverdig katolikk med alle sakramentale rettigheter. Dette valget dreier seg om at jeg kan enten fortsette som nå og være medlem av Den katolske kirke i Norge uten sakramentale rettigheter, eller jeg kan gjennomføre det som kreves og stille meg fram for fermingens sakrament i min lokale menighet slik at jeg kan bli katolikk i alle betydninger av ordet.
Velger jeg å avstå fra full konvertering, går det bare ut over meg selv. Ingen andre vil tape noe på at jeg i uvisdom avstår fra å gjennomføre de ritualer som pateren og biskopen forlanger, og som øker mine sjanser for en evighet i salighet. Velger jeg i stedet å fullføre prosessen og konvertere med alt hva det medfører, vil også det få konsekvenser kun for meg selv, men disse konsekvensene vil utelukkende være til gagn og velsignelse.
Som så mange ganger før ser jeg at alt som har med mitt forhold til Den katolske kirke å gjøre, handler om mitt forhold til min egen samvittighet. Dette går igjen i det jeg leser, i de valg og prioriteringer jeg gjør, og i mine samtaler med den kjære pateren i menigheten.
Valfart eller ikke - konvertering eller ikke - det er kun spørsmål om hvor oppriktig jeg ønsker å være mot meg selv. Hvis det regner den 29. august, vil jeg oppriktig talt føle det meningsløst å rusle 2 mil til fots - gjennom Spydeberg, av alle steder.
Å gjennomføre de nødvendige ritualer for å konvertere derimot, er noe jeg ikke våger å la være. Det førstnevnte, valfarten, har den begrensning at den må finne sted en bestemt dato som er fastsatt av andre. Det sistnevnte har den fordelen at jeg selv kan påvirke fastsettelsen av datoen. Kanskje er det denne enkle formen for kontroll som gjør at jeg vil fristille meg selv i forhold til pilegrimsvandringen, mens jeg med kontrollen i behold kan si at konvertering er uunngåelig når jeg bare får tid nok på meg.
Som sagt: Jeg kommer tilbake til saken!

Vår Frue av Lourdes

Det er den 11. februar og årsdagen for Vår Frue av Lourdes. Det passer bra å la dette fenomenet være tema for dagens katolske bloggtekst.

I noen av de tidligere tekstene har jeg nevnt at Den katolske kirke alltid har vist evne til å fornye seg og å utvide kirkens innhold gjennom å ta opp i seg folkelige beretninger om fantastiske hendelser omkring hellige personer. Historien om Vår Frue av Lourdes er et godt eksempel på slike tilskudd til kirkehistorien.

Beretningen utspant seg i løpet av 5 måneder av året 1858. Hendelsene fant altså sted for bare litt over 150 år siden; det var ikke lenge før det vi kan kalle moderne tid.

Det er den 14 år gamle ungjenta Bernadette Soubirous fra byen Lourdes i det sørvestlige Frankrike som står sentralt i beretningen. Den 11. februar 1858 hadde hun for første gang en åpenbaring i en grotte utenfor byen. En kvinneskikkelse i flagrende, hvite og blå klær viste seg for henne mens hun var ute for å sanke ved.

Hun fortalte om opplevelsen hjemme, og hun gikk til samme sted flere ganger i dagene som fulgte. Oftest opplevde hun å møte kvinneskikkelsen igjen. Etterhvert ble det flere og flere som fulgte henne, men ifølge historien var det kun Bernadette som i en tilstand av trance så åpenbaringen.

Ved det niende tilfellet, 25. februar 1858, ba kvinnen Bernadette om å drikke av kilden og vaske seg i den. Hun pekte ut et sted på bakken hvor kilden skulle være, men der var ingenting før Bernadette begynte å skrape med hendene. Da fosset vannet fram, og det har det fortsatt med til dags dato.

16. juli samme år så Bernadette kvinnen for siste gang. Da hadde myndighetene sperret av stedet for å hindre de massive folkevandringene dit, men Bernadette så skikkelsen gjennom gjerdet.

Senere ble stedet gjenåpnet, og folk har siden valfartet til stedet for å vaske seg i kilden. Både kirken og legevitenskapen har vært på banen i flere omganger, og man har konkudert med at den gåtefulle, vennlige kvinneskikkelsen må ha vært Jomfru Maria. En rekke uforklarlige helbredelser skal ha funnet sted ved kilden. Hele 67 mirakler er dokumentert av legevitenskapen som fullstendig tilfriskning av en uhelbredelig tilstand. Årlig blir stedet besøkt av opptil 6 millioner pilegrimer.

Historien er grundig og spennende fortalt på Den katolske kirkes norske nettsider: http://www.katolsk.no/biografi/feb11.htm

Det er merkedag i kirken i dag, én av fem minnedager for Maria. Dessverre var min lokale kirke stengt fordi pateren er på reise. Jeg fant et verdig alternativ til messen i å skrive på bloggen om Vår Frue av Lourdes, uten at jeg klarer å anbefale andre å slutte seg til troen på Bernadette Soubirous' åpenbaringer eller miraklene i tiden som har fulgt åpenbaringene. Jeg vil lage i stand en liten fest for de opptil 6 millioner menneskene som i løpet av året skal få gleden av å besøke det hellige stedet ved Lourdes. I all oppriktighet håper jeg at jeg selv en gang skal få besøke et slikt berømt valfartssted for å dele opplevelsen av å være der, på hellig mark, med de tallrike pilegrimene som har hatt sitt livs opplevelse nettopp der.