To år

For ikke lenge siden kom jeg over et privat notat på jobben, en fil jeg hadde lagret lokalt på jobb-PCen med et helt intetsigende navn. Filen viste seg å være et dokument fra 7. oktober 2008 der jeg av en eller annen grunn hadde notert en hel del faktorer som fram til da hadde gjort meg interessert i Den katolske kirke.
Jeg hadde helt glemt at jeg har laget en slik oppsummering før jeg så den igjen under en ryddeaksjon på harddisken i forrige uke. Det ble en kort stund med nesten overveldende lesning, for det var virkelig imponerende hva jeg hadde klart å dra med meg av påvirkning, opplevelser og konklusjoner gjennom flere år fram til den nevnte dagen for to år siden.
Flere av tingene som var nevnt i oppsummeringen, har jeg referert flere ganger på denne bloggen. Andre av temaene, så som Den katolske kirkes rolle i TV-serien Sopranos eller i filmtrilogien Gudfaren, har jeg imidlertid utelatt under bloggingen. Den mest interessante opplysningen var derfor min egen konklusjon i notatet, fomulert nærmest som et krav til meg selv. Det sto:
«I morgen kveld har jeg til hensikt å gå til messe i den katolske kirken her i Askim for å se hva dette går ut på.»
Det betyr at den første gangen jeg vaklet meg av gårde til katolsk messe må ha vært onsdag 8. oktober 2008. Det stemmer bra med øvrige referanser i hukommelsen, men datoen har fra begynnelsen av ikke vært viktig for meg. I dag derimot, er det som om et kretsløp er fullført på målstreken.
I går var jeg enda en gang på kveldsmesse i Mariakirken og fikk en siste gjennomgang av hvordan opptakelsen i menigheten og fermingens sakrament vil bli gjennomført førstkommende søndag.
Pateren og jeg møttes som avtalt i god tid før messen og fikk en samtale som for meg var givende og inspirerende både i kirkerommet og over en kaffekopp i menighetssalen. Nå gjenstår bare noen dager til det som en av mine trosbrødre i menigheten omtalte som «den store dagen», noe han nevnte da vi møttes like før messen i går.
Det var uvirkelig og samtidig veldig skjerpende å lese oppslaget med kirkens program for oktober måned på kirkedøra da jeg ankom i går ettermiddag. Som tilleggsopplysning til førstkommende søndagsmesse sto det om opptakelse i menigheten, og mitt fulle navn sto skrevet midt i en hjertelig velkomsthilsen. Jeg er klar for dette avgjørende steget nå. Forberedelsene har hatt den varigheten som var nødvendig og tilstrekkelig for min del.
I løpet av dagen i dag har jeg overvært en kirkelig handling i et protestantisk kirkerom. Jeg ble sittende og se omkring meg, og det slo meg at kristusbildet over alteret framstilte en ensom Kristus, riktignok en konge og en dødens seierherre, men likevel så alene. Bare et par engler svevde over ham på bildet som for å markere hvor himmelen er, men bildet ellers og ikke minst de andre veggene i rommet virket tomme og nakne.
Desto morsommere var opplevelsen under Fadervår mot slutten av seremonien. Jeg oppdaget at jeg helt hadde glemt at Den norske kirke bruker en moderne versjon av bønnen der innledningen lyder «la ditt navn holdes hellig» i stedet for «helliget vorde ditt navn». Etter en kort refleksjon fant jeg ut at det morsomme ved å ha glemt statskirkens Fadervår ikke skyldes avstanden i tid for min del, men heller hyppigheten i de siste to årene: Siden jeg igjen møtte den «gamle» Fadervår-versjonen fra min søndagsskoletid i Den katolske kirke, har jeg gjennom tallrike gjentakelser fått et nytt forhold til den.
Dagens Fadervår foregikk naturligvis uten embolismen men med doksologien, slik det er vanlig blant lutheranere.
Jeg gjorde en erfaring i dag: Jeg har allerede tatt et to år langt steg bort fra alt det lutherske.

Gemütlichkeit

Mange ganger i de siste to årene har jeg latt meg forundre og begeistre over hendelser og episoder som har overgått enhver forventning og som ofte har opptrådt i stim innenfor en tidsbegrenset, intens periode.
Tirsdag 28. september 2010 ble en slik dag.
På forhånd har jeg latt bloggens lesere få innblikk i mine gjøremål i begynnelsen av denne uka, nemlig å delta i et seminar på fergen Color Magic, og at jeg håpet å få sjanse til å besøke en katolsk kirke under de fire timene med landligge i Kiel.
Dette ordnet seg uten problem. Før avreise hadde jeg tatt rede på hvor i sentrumsområdet det finnes katolske kirker. Da vi var kommet i land og noen av mine medreisende hadde funnet en utendørs ølservering, oppga jeg et påskudd for å vandre i vei på egen hånd.
Kanskje var det en seier for min målrettede organisering av formiddagen, og kanskje var det en triumf for min individualisme og særhet – eller var det kanskje begge deler? I hvert fall satt jeg i ro i St. Nikolaus-Kirche da kirkeklokkene i byen slo tolv.
Kirken var åpen og tom. Det var uendelig godt å bruke langsom tid der inne midlertidig fristilt fra det faglige og sosiale fellesskapet ved seminaret. Kirken virket moderne og var preget av tysk nøkternhet. Her rådet den Gemütlichkeit som er så typisk for tysk samhandling: En respektfull, korrekt og bare passe åpen holdning til omgivelsene for å kamuflere det alle vet, nemlig at det i siste instans er individet som er viktigst.
Den tyske, katolske St. Nikolaus-Kirche i Kiel oppsummerer denne velkjente Gemütlichkeit. Den femdelte altertavlen og de fjorten ganske store korsveibildene på langveggene taler direkte til den enkelte, men lar responsen foregå i det indre.

Kirkens eneste sidealter er viet Jomfru Maira og hennes rolle som sørgende mor, uttrykt i en liten kopi av Michelangelos Pietà fra Peterskirken i Roma. Jeg brukte en del tid ved dette sidealtereret.
På veien ut nappet jeg med meg et eksemplar av menighetsbladet og nikket broderlig til en dame som var på vei inn i kirken idet jeg var kommet ut. Hun nikket smilende tilbake.
I de neste minuttene tenkte jeg på hvilken form for fellesskap som i det lange løp betyr mest, enten den ordløse, nikkende og smilende forståelsen med den fremmede damen på vei inn i kirken etter meg, eller det ironisk glisende brorskapet med mine tørste medreisende som jeg gjenfant like etterpå, ikke helt utørst jeg heller. Relasjoner finnes i like stort antall og i like mange kvalitetsgrader som det finnes medmennesker.
- - -
Ja, jeg klarte å presse inn et kirkebesøk i lunsj- og landlovpausen under seminaret. En rekke mindre og ikke spesielt betydningsfulle observasjoner og opplevelser inntraff i timene som fulgte. Det vil føre for langt å spesifisere disse hendelsene, men samlet føyde de seg inn i rekken av merkverdige sammentreff som hendte meg denne dagen.
Under den offisielle avslutningen av seminarets fagdel noen timer senere, presterte jeg til og med å vinne en av sponsorgavene i gevinst samt selve hovedgevinsten, begge deler trukket helt tilfeldig blant seminarets 430 deltakere.
Hva mer kan en mann som jeg vente av en annerledes arbeidsdag? I betalt lunsjpause fikk jeg besøke en katolsk kirke, deretter observerte jeg folk og hendelser med et eget klarsyn, og til slutt vant jeg 2 verdifulle gevinster til min arbeidsplass i et lotteri der jeg hadde bidratt bare med mitt navnetrekk.
Tirsdag 28.09.10 ble dermed en av disse få dagene i livet da gavene fra Forsynet er så høyt hevet over forventningene at jeg bare må bøye kne i takknemlighet og undring.

Ingen sensasjon

Oftere og oftere forsøker jeg å minne meg selv om at min forestående konversjon ikke er noen sensasjon for andre enn meg selv. Jeg ser meg iblant tilbake bare for å konstatere at det jeg husker å ha vært med på i det siste, faktisk har funnet sted. Det er da jeg rammes av vantro undring over at det er jeg som har gjennomgått denne endringen og som nå er meget nær å stige inn i fellesskapet av verdens katolikker.
Dette fortoner seg i slike øyeblikk som en sensasjon uten sidestykke, men virkningen kan bare ses i mitt eget liv og hos de få personene som jeg forholder meg til i den mest private nærhet. Utover dette er det - heldigvis - ingen sensasjon at en etnisk nordmann i voksen alder velger å bli katolikk.
Det er ingen sensasjon av den grunn at konversjonen vedkommer svært få. Utad i samfunnet er det nesten som et tilbakeskritt, et utslag av sviktende rasjonalitet. Sensasjonen forblir innenfor privatsfæren, og skulle nyheten om konversjonen slippe ut til en større krets, er man på ingen måte sikret å få beholde inntrykket av å gjennomleve en sensasjon i ens egen mikrotilværelse.
Dette må jeg iblant forklare meg selv slik at jeg ikke skal miste av syne min ringe posisjon i verdensaltet.
Samtidig dukker det iblant opp hendelser så forunderlige at jeg må lure på hvem som egentlig har styringen. Selv har jeg ikke oversikt og framsynthet nok til å påvirke mitt eget liv på slike overordnede måter som jeg noen ganger opplever. Evnen til å oppdage strukturer på et høyere plan er blitt kraftig utviklet hos meg i de siste halvannet eller to årene, en innsikt som har gitt meg enda mer undring og økt takknemlighet.

Jeg kom over ei bok i en av hyllene her hjemme i går. Den står i den innholdsrike samlingen av svenskspråklige bøker, og jeg vet godt at jeg har lest den. Jeg må ha kjøpt den sensommeren 2008, altså noen måneder før jeg gjennomførte mitt aller første besøk ved en katolsk messe.

Boka heter "De tre tornrummen" og er en samling intervju med 6 kristne, svenske forfattere. Intervjuene er skrevet av Lennart Göth. Jeg har åpenbart nevnt boka en gang tidligere på denne bloggen, nemlig 07.04.09. I dag derimot, forundrer det meg enormt at jeg gikk til innkjøp av ei slik bok en god stund før dragningen mot Den katolske kirke tok overhånd i mitt liv. Kanskje var det avgjørende for kjøpet at jeg hadde kjennskap til 4 av de 6 forfatterne fra før. Ja, dette synes som den mest sannsynlige grunnen til at boka ble kjøpt, men det må samtidig ha vært noe annet, en nysgjerrighet som var pirret fordi den store Torgny Lindgren, som jeg har nevnt flere ganger her på bloggen, er blant intervjuobjektene.

På side 85 i boka får han spørsmålet: "Men du har sagt: 'I någon mening är jag ju religiös.'" - Og Lindgrens svar lyder: "Ja, ja. Jag är ju katolik."

Dette er sterk lesning, for Lindgren er kjent for å behandle sin katolske tro med stor diskresjon.

Senere i interjvuet, på side 96, forteller Torgny Lindgren følgende slående historie, og da jeg leste dette om igjen tidligere i dag, oppdaget jeg med ett hva som er selve sensasjonen, nemlig en skjerpet observasjonsevne:

"Jag skrev en liten roman som heter "Ormens väg på hälleberget", och den berättelsen slutar med ett väldigt jordskred. En liten stuga sopas med i skredet och begravs. Och när jag skrivit den och lämnat den på förlaget körde jag upp till mina föräldrar längs inlandsbanan och hade bilradion på. Jag rattade in de lokala nyheterna efter det att jag for förbi olika platser. Och när jag var någonstans vid Åsele så berättades det i en nyhetssändning om exakt detta jordskred. Det var väldigt...."

"Du får akta dig för vad du skriver. Du kanske framkallar det."

"Ja. Nej, så kan ju universum inte vara inrättat. Det är väl så att ens observans skärps, att man lägger märke till det man inte hade lagt märke till innan."

Storheten i slike observasjoner etterlater oftest bare et personlig inntrykk, ingen applaus og ingen prinsesseoverskrifter. Kraften i opplevelsene forblir en uforklarlig privatsak.

Så også med min konversjon, ifølge statistikken én av hundre dette året. I dag var det dette som falt på plass som tema på denne bloggen, en sammenheng og en slutningsrekke som ikke var på plass før i de siste minuttene forut for skrivingen. Enda en gang har Torgny Lindgren bidratt til å tilføre meg innsikt og aktelse for det katolske univers. Det startet i 2007 med at jeg i ren interesse for mat og drikke kjøpte en roman med den forlokkende tittelen "Norrlands akvavit".

Sakene lukkes

I jusspråket snakkes det iblant om å lukke en sak når det ikke lenger er grunnlag til å gå videre med den. Uttrykket markerer at saken teoretisk sett kunne fått en mer komplett løsning, men det anses ikke hensiktsmessig å bruke mer ressurser på den. Begrepet har spredd seg til andre fagmiljøer; jeg har støtt på det både ved fylkeskommunale instanser og innen IT-support.

Jeg har selv en del slike saker som jeg nå finner det riktig å lukke. De vil ikke få noen mer komplett løsning innen den tiden som er til rådighet. Jeg har valgt et bilde som er mer relevant enn det ser ut til i dagens innlegg: Inngangsdøra på bildet til venstre er ganske visst lukket, men den representerer også et privat prosjekt jeg startet på i midten av august. Døra leder inn til underetasjen i huset hvor jeg bor, og jeg har egenhendig og med bare litt faglig hjelp montert den, etterisolert rundt dørkarmen, slått på nytt listverk og malt listene like hvite som dørbladet.

Å lukke en sak av denne typen representerer en god porsjon personlig tilfredshet.

Akkurat så bra er det ikke med de andre sakene jeg nå har funnet det nødvendig å lukke. Vi må tilbake til bloggens første fase, februar og mars 2009, da jeg ga uttrykk for at jeg hadde som mål å lese "Den katolske kirkes katekisme" i sin helhet, fra perm til perm, 700 sider inndelt i 2865 avsnitt. Det er bare å vedgå det opplagte: Jeg har gitt opp for lengst. Jeg tror ikke jeg noen sinne kommer til å lese Katekismens fullversjon i sin helhet i ett jafs. Det blir for mye av det gode, bokstavelig talt, og som bok betraktet er den organisert langt mer som et oppslagsverk enn et verk til kontinuerlig lesning.

Til gjengjeld har jeg gjort meg meget godt kjent med Katekismens nettversjon på norsk og svensk, og jeg benytter en av disse svært ofte for å få svar på det jeg trenger å vite. Jeg lar dette være tilfredsstillende nok og lukker saken.

Fremdeles i samme fase av bloggen lovet jeg leserne og meg selv at jeg skulle lære den nikenske trosbekjennelse utenat. Selv det er blitt i meste laget; jeg har ennå ikke klart det til tross for at trosbekjennelsen framsies i messen hver eneste søndag. Jeg har kommet til kort, har ikke orket å jobbe med noe så kjedelig som å pugge en tekst utenat. Riktignok har jeg for et par uker siden begynt å skrive trosbekjennelsen på PC med manus på lur for å se om jeg likevel kan presse de lange og teologisk omstendelige setningene inn i hukommelsen. Å skrive er en handling - learning by doing, tenkte jeg. Så seint som sist søndag testet jeg meg selv under messen, men akk nei! Jeg måtte ty til den skrevne trosbekjennelsen i liturgidelen i salmeboka for å komme meg igjennom uten å stoppe opp.

Med andre ord: Med tiden kommer jeg sikkert til å huske den nikenske trosbekjennelse utenat, men som sak med konkret tidsfrist lukker jeg den her og nå.

For nøyaktig 11 måneder siden skrev jeg for første gang om Salmenes bok på bloggen. Jeg beskrev hvordan jeg hadde kommet i gang med å lese regelmessig i denne delen av Bibelen, og jeg hadde som mål å lese hele Salmenes bok med sine 150 kapitler to ganger før min konversjon i oktober i år. Med nedslått blikk må jeg bekjenne at selv dette må jeg oppgi. Jeg har kommet langt i omgang 2, men helt ferdig blir jeg ikke før 10. oktober hvis jeg ikke sprengleser i de neste tre ukene. Det vil virke falskt og uriktig, så jeg vedgår min utilstrekkelighet og lukker denne saken ufullført.

Denne bloggen ble opprettet for at jeg skulle gi meg selv en arena for verbal fabulering under den lange vandringen. Selv om det i begynnelsen var helt uvisst hvilke valg jeg ville ta, ga jeg meg selv frist ut 2010 på å finne ut hva jeg ville med mitt liv og min famling etter åndelig tilhørighet.

Tidligere enn ventet viste det seg at det måtte bli Den katolske kirke jeg ville velge, og veien derfra og hit er beskrevet i detalj på denne bloggen. Derfor er bloggen i seg selv en sak som jeg snart kan lukke. Den 10. oktober gjennomføres min konversjon, og deretter vil det komme kun ett siste innlegg der mine opplevelser som konfirmant for andre gang i livet vil bli skildret.

Dagens innlegg, det som går mot sin avslutning her, er det 350. i rekken. Mitt mål er at det siste og avsluttende innlegget vil være nummer 365. På den måten vil bloggen ha like mange ulike tekster som det er dager i et år, en symbolikk som bidrar til å komprimere den lange tiden jeg har brukt på min vandring. Deretter kan også denne saken lukkes, ventelig med en meget tilfredsstillende løsning.

Dette innebærer også at det gjenstår i alt 15 innlegg å skrive. De må komme tett og vil som vanlig flakke hit og dit i tema og innhold, helt etter den uberegnelige variasjonen i tanker, hendelser og inntrykk i min hverdag.

Hverdagsbetraktninger

Den ganske uvanlige teksten som lå her i et par døgn, har vist seg å være problematisk. Jeg forsøkte å slå hull i veggen mellom Internetts virtuelle verden og virkeligheten. Strømmen av informasjon begge veier medførte problemer. Teksten er derfor fjernet av hensyn til personer jeg kjenner. Det er beklagelig, men samtidig en bekreftelse på informasjonsflytens sykdom slik det opprinnelige innlegget skulle vise.

Søndagsbetraktninger

Det har vært en god søndag. Vel, den er ennå ikke over, men en så stor del av dagen er nå tilbakelagt at det er trygt å si at søndagen har vært god.

Messen i Sancta Maria kirke i Askim startet en halvtime seinere enn vanlig i dag fordi pater Piotr skulle feire messe med første kommunion i Sanct Mikael kirke i Moss før messen i Askim. Utsettelsen på en halvtime var bare såvidt nok; klokka var tre minutter over annonsert tid da pateren ruslet opp gjennom kirken i sin svarte kappe fra Oblatfedrene og med kofferten i hånda, klar for å skifte til messehakel i sakristiet.
Messen var som vanlig svært godt besøkt, og vi hilste på folk som vi kjenner fra før eller som vi er blitt kjent med nylig. Min kjære og jeg rakk å ta en times spasertur rundt Moen, Ravinedalen og Løken før vi ankom messen til fots, litt varme, men svært opplagte.
Søndagens messe ble til velsignelse og oppbyggelse for oss, og det var godt å være der sammen, selv om det er bare jeg av oss to som har funnet det maktpåliggende å fullføre vandringen ved å konvertere til Den katolske kirke. Gleden og undringen over mysteriene i den katolske messen deler vi uansett.
De siste dagene er jeg blitt mer opptatt enn før av hva som gjør at folk vil profilere seg og sitt privatliv på nettet. Dette er blitt til en hverdagsbetraktning, men ettersom jeg starter å skrive om dette på en søndag, blir det også en søndagsbetraktning.
Undringen over folks formidlingsbehov startet sist torsdag, og jeg trekker selvsagt mitt eget uttrykksbehov, synliggjort i denne bloggen, med i betraktningen. Sist torsdag presenterte nemlig lokalavisen her, Smaalenenes Avis, noen lokale størrelser innen interiør og design. Et av intervjuobjektene er en dame som bor i samme gate som jeg, bare 150 meter unna. Hun fortalte om sin lidenskap for gamle ting som kan pusses opp med enkle midler og benyttes til å skape atmosfære og skjønnhet i et hjem. Denne kvinnen skriver en blogg om sin lidenskap for interiør, og bloggens adresse var, utrolig nok, oppgitt i intervjuet.
Jeg besøkte bloggen hennes og tenkte at her er vi nærmest bloggerkolleger i samme gate, vi har noe felles. Akkurat på det punktet følte jeg imidlertid at jeg hadde bommet etter at jeg hadde skaffet meg innblikk i hva hennes blogg handler om. Det er ikke så mye tekst i blogginnleggene hennes, men desto flere bilder. Bloggeren kaller seg Heidi, forøvrig helt i samsvar med Folkeregisterets oppføring i feltet Fornavn, og i dag har Heidi blogget om inngangsdøren til det eldre og vakkert renoverte huset hun bor i. Hun skriver blant annet:


"Vi lurer på om noen har et godt tips til oss angående denne døren.
Den er blitt stygg og slitt etter bare noen få års bruk,vi har også lyst til å bytte farge til sort.
Er det noen som kjenner til et lakkerings sted som utfører en sånn jobb(Østfold/Akershus)? Tror vel sprøyte lakkering blir det beste resultatet ,istedenfor annen type maling."

Innlegget kan leses i sin helhet (det er ikke så mye mer enn det siterte), og et bilde av den stygge og slitte døren studeres på bloggens adresse: heidamen.blogspot.com/
Jeg lurer på om det er noen nevneverdig, teoretisk forskjell mellom Heidi og meg når vi betrakter våre behov for å fortelle samtlige av verdens norsktalende mennesker om våre interesser, våre mål i livet og de sakene vi engasjerer oss i på fritiden. Er det noen kvalitativ forskjell mellom å skrive om å bli katolsk og å skrive om "sprøyte lakkering" av boligens inngangsdør - så lenge begge deler gir mening og verdi i den skrivendes liv?
Både Heidi og jeg liker at vår blogg blir lest og kommentert, og vi opererer begge med så lite av vår identitet skjult at en hvilken som helst kreativ nettsøker vil kunne avdekke det lille vi skjuler, etter få minutters googling. Vi viser gjerne fram bilder av steder vi har vært, ting vi eier eller huset hvor vi bor.
Den virkelig viktige forskjellen mellom Heidis blogg "Charm Design" og "Banker på Pavens port" finnes verken i innholdet, i rettskrivningen eller i bloggerengasjementet, men ene og alene i besøkstallene. Dette er det eneste som betyr noe på dynamiske Internettsider. Mine såvidt over 300 blogginnlegg har hatt 12.129 besøk. Heidis blogg derimot, med sine 165 innlegg skrevet over noe lenger tid enn mine 300, har i dette øyeblikk hatt 116.651 besøk. Kanskje passerer bloggen 117.000 i løpet av denne kvelden.
Ett hundre og sytten tusen! Det skulle bety at for hver nordmann som liker å lese om tilnærming til Den katolske kirke, finnes det 17,6 (*) som heller vi lese om "sprøyte lakkering" av gamle ting.
Jeg kommer ikke til å fortelle Heidi eller noen annen beboer her i gata at jeg skriver blogg. Jeg kommer heller ikke til å fortelle henne at jeg har besøkt "Charm Design". Jeg kommer derimot, de neste gangene hun kjører forbi huset mitt på vei ut eller hjem, til å kikke litt ekstra etter henne for å se om jeg kan forstå hva det er i hennes liv og engasjement som tiltrekker så mange interesserte, nemlig ett hundre og sytten tusen.
Det er klikkene som teller. Det kommer også morgendagens betraktning til å handle om, og det blir en hverdagsbetraktning.
Les ellers om igjen mitt innlegg om "Internettkatolikker"!
- - -
* 17,6 = differansen i forholdet mellom antall besøk pr. innlegg på de to omtalte bloggene.

Endring eller flukt?

Bildet: Inventus sjekker ut.
- - -
"Med det menneske som ikke har fornyet seg på tre dager, er det aldri verd å føre en samtale." (Kinesisk visdomsord)


I hele mitt voksne liv har jeg vært opptatt av å beholde evnen til å forandres, utvikles, lære noe nytt og oppleve framgang. Ikke alle endringer har vært like merkbare eller like positive, og ikke alle perioder av livet har vært like klart preget av endring.
Enkelte endringer har imidlertid innebåret et oppbrudd. Det kan ha dreid seg om å flytte fra et sted til et annet, å skifte jobb mens det så som lysest ut, å slutte i en hobbypreget forening eller å forlate Facebook. Typisk for vår tid er det at sistnevnte endring, den minst betydningsfulle av alle, har avstedkommet de mest synlige reaksjonene fra miljøet jeg har forlatt: En egen gruppe er opprettet for å beholde undertegnede i det heller overfladiske Fb-fellesskapet. Det vedkommer meg ikke; endringen synes rett og god for min egen del.
Den største endringen i mine yngre år har jeg fortalt en del om på denne bloggen. Den inntraff gradvis og under økende bitterhet i årene 1987-89 da jeg omhyggelig kvittet meg med alt tankegods og alle forbindelser med det konservative, lavkirkelige bedehusmiljøet jeg vokste opp i. Det var en endring i både livssyn og identitet, et skifte fra den kristne til den løsslupne, fra den troende til ateisten, fra den moralske til den lettlivede, fra den stillferdige og alvorlige til den støyende og humørfylte.
Noen vil stusse over enkelte av disse motsetningsparene. "Kristen" og "løssluppen" behøver ikke å være motsetninger, og selv troende kan unne seg å være støyende og humørfylte. Slik var det bare ikke i min oppfatning av den kristnes liv i henhold til min ungdomstids østfoldske pietisttalere. Kanskje mente de det ikke fullt så bastant, men det var slik jeg oppfattet dem, og det preget meg på en måte som ble umåtelig problematisk etterhvert som jeg ble voksen og opplevde tilværelsens realitet ganske annerledes og mer kompleks.
Jeg foretok en gradvis og systematisk endring, en styrt avvikling av alt jeg hadde vokst opp med, og vi kan gjerne kalle det en flukt fra konservativ lutherdom.
Så passerte, som nevnt så mange ganger før, 20 år med utvikling i ulike retninger. En mengde erfaringer, strategier, kunnskaper og opplevelser ble meg til del, noe positivt og byggende, annet skadelig og egoistisk. I løpet av 2008 var jeg klar for en ny erfaring: Et møte med den katolske messen.
Dette har ført til en ny endring, en ny systematisk og planmessig utvikling mot et høyere mål: Opptakelse i Den katolske kirke i Norge. Jeg har sett det en stund, og jeg er nå kommet til et punkt der jeg tør å si det: Mitt behov for å bli katolikk er en flukt fra den personen jeg var i ferd med å bli.
Ingen kan flykte fra seg selv. Derimot kan man flykte fra en livsførsel og en livssituasjon som synes uholdbar og fordervelig. Dette var motivasjonen for min siste flukt, og jeg gjentar hva jeg før har sagt: Det hadde ikke vært mulig for meg å søke tilbake til barnetroen om det ikke var for at Den katolske kirke sto der og tilbød en helt annerledes og mer meningsfull, logisk og tilfredsstillende grobunn for troen, en tryggere havn enn alle de jeg har flyktet fra.
I relasjoner der jeg har foretatt en endring, har jeg aldri vendt tilbake. Dette opplever jeg som tegn på at endringen var rett på lang sikt; den som kommer tilbake, vil rette opp en tabbe. Når jeg nå står ved begynnelsen av et liv som katolikk, er det ikke en tilbakekomst til det opprinnelige. Tvert imot: Det er en start på noe som for meg er helt nytt, men som for Kirken representerer enda en sjel på rett vei, enda en flyktning som har funnet veien hjem.

"Du lærer meg livets vei.
For ditt åsyn er det en fylde av glede,
ved din høyre hånd en evig fryd."
(Sal. 16,11)

Et oppgjør med språkføringen (1)

Det har gått noen måneder – kanskje et år – siden det gikk opp for meg at ønsket om å bli katolikk måtte få konsekvenser for min språkføring. Et av de gode tegnene på at jeg på slutten av 1980-tallet klarte å kvitte meg med alt tankegods og alle innlærte vaner og uvaner fra det konservative statskirkemiljøet jeg vokste opp i, var nemlig nettopp friheten til å banne usjenert og høylydt hver eneste gang jeg fant det relevant.
Jeg kaller dette ”et av de gode tegnene” fordi det var slik jeg opplevde det. Friheten til å bruke de ordene jeg selv fant aktuelle i den enkelte situasjon, var en frihet til å oppvise en atferd som var komplett fri for hensyn til folk i omgivelsene. Det tok noen år før jeg ble overbevist om at det å utøve en slik frihet ikke alltid var til fordel for mitt omdømme i de kretsene jeg vanket, men da hadde bannskapen blitt en så alminnelig del av min kommunikative stil at jeg tok ulempene med knusende, selvsikker ro.
Midt på 1980-tallet studerte jeg lingvistikk og avla grunnfagseksamen, som det het den gangen. Et av delemnene i faget var språklig kommunikasjon, og her fant jeg mer enn nok av pragmatiske begrunnelser for at bannskap måtte inngå som et naturlig register av følelsesladde begreper i ethvert menneskes personlige ordforråd. For meg ble bannskapen et redskap til å sette farge på språkføringen.
I en stor del av 1990-tallet jobbet jeg i et miljø hvor banning inngikk i hver eneste setning i samtlige kollegers dagligtale. Vanene herfra tok jeg for 10 år siden med meg inn i skolen hvor jeg fortsatt jobber, og kontrasten mellom meg og de veloppdragne, samvittighetsfulle og uklanderlige lærerinnekollegene ble påtakelig. For noen av dem passerte jeg kanskje grensen til det ubehagelige i visse situasjoner nettopp fordi jeg hadde en annen terminologi til rådighet når det inntraff episoder med uskikkelige elever, brysomme foreldre eller sviktende apparatur.
Denne siden av min atferd har nok dempet seg av seg selv med tiden, men for mindre enn halvannet år siden var bannskap fremdeles noe jeg nyttiggjorde meg ganske ubeskjemmet og bramfritt.

I de to foregående innleggene på denne bloggen har jeg benyttet eller henvist til video for å forberede innlegget som du, kjære bloggbesøker, leser akkurat nå. Innlegget tirsdag 20. april, "Bästkusten", hadde en link til en NRK-reportasje fra Gran på Hadeland der gravemaskiner er i ferd med å røske opp en golfbane som ikke lenger er lønnsom. En lokal golfentusiast blir intervjuet om hva han ser, og han utbryter: ”Det er jævlig!” Dette kunne med største letthet ha vært meg for et par år siden. I dag ser jeg hva mannen gjør mot seg selv med denne uttalelsen.
I det forrige innlegget, ”Takdekorasjoner”, presenterer jeg en dataprodusert video som egentlig er en samling private fotos som min kone og jeg har knipset av kunsten i taket i en rekke kirker i Roma. Vår tekniske tilkortkommenhet til tross – bildene gir et visst inntrykk av den slående skjønnheten i hver minste del av takflaten i disse bygningene. Videoen er uten lyd. Det finnes folk som ville ha utbrutt ”fy faen, så fint!” ved synet av disse kirkelige himlingene.
Begge kommunikasjonssituasjonene – uttalelsen om den nedlagte golfbanen og beskrivelsen av skjønnheten i de romerske takene – sier mye, mye mer om hvilket inntrykk de oppviste scenene gjør på tilskueren enn om scenene i seg selv. Uttrykkene blir subjektive fordi det blir anvendt bannskap i beskrivelsen.
Å banne betyr i disse eksemplene å gjøre forsøk på å ta tilhørerne med seg inn i sin egen reaksjon, å gjøre fellesskapet til en del av ens egen, svergende beskrivelse av situasjonen. Når personer som selv avholder seg fra bannskap, blir forsøkt tatt med inn i en slik subjektivitet hos et medmenneske, vil de fleste vegre seg, de vil se ned eller bort og opptre brydd. Bannskapen fungerer ikke på en slik arena. Den fungerer inkluderende og fullt forståelig bare overfor folk som selv er klar for å gjøre bruk av samme slags vokabular for å sette ord på sine reaksjoner.

Det vil føre altfor langt når jeg, som fra før skriver så altfor lange blogginnlegg, skal samle alle mine tanker for å skrive en kritisk analyse av banningens funksjon og effekt og banningens moralske aspekter. Jeg setter derfor en foreløpig strek her hvor jeg har forsøkt å vise hva slags publikum som kreves for at banning skal ha tilsiktet funksjon. I neste innlegg vil jeg forsøke å skrive om banningens bevilling, og i et tredje innlegg om saken vil jeg nærme meg en konklusjon der jeg trekker opp en tentativ grense mellom aksept og fordømmelse av banning som virkemiddel. Et fjerde og siste innlegg om saken vil være av svært personlig art og vil beskrive og begrunne mine egne målsettinger når det gjelder banning. Det herværende innlegget vil bli forsynt med linker til de kommende innleggene om dette temaet.
Til dem som ennå måtte være i tvil: Denne studien av banning skriver jeg som faglig og moralsk bearbeidelse av mine funderinger omkring min egen praksis. Utover dette venter jeg ikke at saken har noen allmenn interesse.

Levi og jeg

Jeg leser denne boka nå om dagen, "Mannen fra Montana" av Levi Henriksen. Det er Henriksens nest nyeste bok, og jeg har lest alle de foregående. Mer og mer blir jeg klar over at vi har uendelig mye til felles, den lavmælte Levi og jeg, som nok er noe mer høyrøstet.
Levi Henriksen er født i 1964 og er altså 7 år yngre enn jeg er. Han er født og oppvokst i utkanten av Kongsvinger og bor fortsatt der borte på de skogkledde flatbygdene nær svenskegrensen.
Nettopp nærheten til Sverige - han fra Hedmark og jeg fra Østfold - har gjort at vi nok har en hel del interesser felles, især innen musikk. Dette er også den direkte foranledningen til at vi har mailkontakt iblant.
Levi er oppvokst i pinsevennmiljø. Jeg aner ikke i hvilken grad han er aktiv eller i hvilken grad han noen sinne har distansert seg fra dette miljøet slik jeg for min del har gjort i forhold til indremisjonsmiljøet jeg selv en gang vokste opp i.
Derimot er det ikke mulig å se bort fra Levis trosbakgrunn nå som jeg leser dokumentarromanen "Mannen fra Montana". Boka er skrevet i jeg-form, og den beskriver familien Henriksens lange bilferie i USA sommeren 2007, der målet er å gjenfinne en norskamerikaner som bodde i Henriksens hjembygd noen måneder i 1972.
Ferden blir en spennende ekspedisjon gjennom amerikansk historie, fortalt med Levi Henriksens evne til å finne legender i hver eneste filmskuespiller eller tegneseriefigur fra USA. Til og med vår egen Erik Bye får heltestatus i boka i kraft av sin formidling av historier om enkeltpersoner og nærmiljøer fra det som Bye selv kalte Frokostlandet.
Ikke rent sjelden omtaler Levi Henriksen seg selv som pinsevenn i denne boka. Ja, mange av episodene som han og familien kommer ut for, blir fortolket nettopp gjennom Levis bakgrunnsforståelse som pinsevenn.
Det er fascinerende lesning nettopp på grunn av den fargen som pinsevennens tro setter på alle hendelsene og opplevelsner underveis.
Dette utgjør også en av de store forskjellene mellom Levi og meg, nemlig at han presenterer seg selv som pinsevenn - nåværende eller i oppveksten, det er iblant litt uklart - mens jeg for min del er katolikk, riktignok fersk sådan, men uten noen sinne å ha vært innom noen pinsemenighet.
Vi ifører oss ofte egne briller når vi betrakter omgivelsene og den situasjonen vi befinner oss i. De som aldri har hatt behov for å skifte briller, er knapt klar over hvordan deres generelle syn påvirker oppfatningen av alle enkeltopplevelser i hverdagen. Vi som derimot har skiftet briller én eller flere ganger opp gjennom livet, merker hvordan de brillene vi har på oss, altså det grunnsynet som vi forfekter og støtter oss til i nåtiden, kan få oss til å betrakte og fortolke hendelser på en helt annen måte enn vi gjorde med andre briller på et tidligere stadium.
Jeg opplever det berikende hver gang jeg registrerer en ny tolkningsmåte hos meg selv etter at jeg har betraktet en hendelse i lys av min katolske tro. Derfor er det så skarpsindig av Levi Henriksen å skilte med sin pinsevennbakgrunn så ofte som han gjør i "Mannen fra Montana", for det er åpenbart at en rekke tolkninger og reaksjonsmåter i de småpussige episodene i boka oppstår nettopp som resultat av bakgrunnen han henviser til.
Jeg kjøpte boka i høst, under et arrangement der Levi selv var til stede gjennom intervju, fortelling og høytlesing. Vi hilste på hverandre for første gang ansikt til ansikt, og på tittelbladet skrev han følgende dedikasjon:
"Til [navnet mitt]! Takk for oppmuntring, og så håper jeg Plura leser boka. Varme hilsener fra Levi"
Typisk nok: Levi og jeg har det til felles - blant mange andre ting - at vi både relaterer våre oppfatninger til en sterk, kristen lære og samtidig dyrker store, profilerte helter innen rockmusikken. Per "Plura" Jonsson er vår felles helt fra Sverige. Om denne Plura noen sinne leser denne boka, er vanskelig å si, men han har alle muligheter til å lese en av Levi Henriksens tidligere bøker, for selv dette vet jeg at vi har til felles: Både Levi og jeg har ved hver vår anledning forært Plura Levis prisbelønte roman i svensk utgave: "Snö skall falla över snö som har fallit".

Livsinnhold

Mange ganger og på mange måter har jeg hørt nidkjære kristne, ofte med tilhørighet i protestantiske frimenigheter eller konservative grupperinger nær Den norske kirke, uttale at deres liv var tomt og meningsløst inntil de traff Jesus.
Slike utsagn imponerer meg overhodet ikke. Hvis disse menneskene opplevde at livet tidligere var tomt og meningsløst, var kanskje deres liv akkurat så trist som de sier. Utsagnet er bare ikke overførbart til noe annet menneske på jorden.
Hva som skaper innhold, mening og mål hos den enkelte, varierer sterkt. Å leve et meningsfullt liv er ganske enkelt for de aller fleste mennesker, spesielt i vår tid. Tilbudene innen interesser, nettverk, kunnskaper og opplevelser blir bare større og større, og den som sitter der og opplever tomhet, mangler egentlig ressurser til å ta initiativ til å skaffe seg sitt eget livsinnhold.
Jesus i den form de nyfrelste protestantene oppfatter ham, er i realiteten bare ett objekt for engasjement i et mylder av tilbud som kan skape mening i det daglige. Jeg tror ikke at troen på Jesus er det eneste som kan tilføre livet mening. Som nevnt i tidligere tekster i denne bloggen har jeg levd uten noe kirkelig eller kristelig engasjement i de siste 20 årene, og det har vært en vidunderlig periode, full av innhold og opplevelser.
Derimot ser jeg at det å aktivere en trospraksis der den katolske messens atferdsformer inngår, tilfører livet en ekstra dimensjon, et økt format, et nytt perspektiv og en metafysisk tilhørighet.
Livet kan leves godt uten et kirkelig aspekt, men om man tar dette med i tillegg, blir livet annerledes, bedre, større og enda mer spennende.
Dette opplever jeg når jeg går til messe i den katolske kirken hvor jeg bor, og når jeg tar katolske innstillinger og atferdsformer med inn i min hverdag. Kanskje ville jeg ha opplevd noe lignende hvis jeg hadde funnet det like naturlig å engasjere meg i en lavkirkelig, protestantisk menighet, men dette har jeg prøvd før uten å ønske en gjentakelse.
Jeg er, i motsetning til de nyfrelste protestantene, ikke villig til å si at det er Jesus og ingen annen som har gitt mitt liv mening, men jeg er mer enn villig til å si at engasjementet for Den katolske kirkes lære har tilført mitt skrøpelige liv noe nytt, friskt, perspektivskapende og meningsutviklende.