God poesi

To ganger tidligere har jeg nevnt haldenseren Henning Kvitnes på denne bloggen. Begge gangene var på forsommeren i fjor, nemlig i teksten "Henning Kvitnes: Pescatorio" og "Romertall C". Det burde ikke overraske noen at jeg som østfolding er fascinert av den følsomme trubaduren fra byen lengst sør i fylket.
På 1980-tallet var Kvitnes en toneangivende sanger i norsk rock, og uten at jeg engasjerte meg nevneverdig i hans skapende aktivitet den gangen, har jeg forstått at han kategorisk avviste tanken på å synge rock på norsk.
Så kom 90-tallet, og etter noen få år snudde Henning Kvitnes. Han fikk en stor hit med låta "Evig eies kun et dårlig rykte", en tekst som vitner om livsvisdom og varierte erfaringer. Fremdeles spilles denne sangen jevnlig på NRK Østfold, selv om Kvitnes har levert en rekke store hits etter denne.
I de to ovennevnte innleggene på denne bloggen refererte jeg en av sangene fra hans album "Ut av veggen" fra 2006. Sangen heter "Fiskerens ring" og omhandler pave Johannes Paul IIs død. At sangen har nettopp pavens dødsfall som tema ble faktisk bekreftet av en kommentator så seint som 13. mars i år.
Jeg liker godt både Henning Kvitnes og de norskspråklige låtene hans. Selv har jeg opplevd ham på konsert i Halden og Askim flere ganger, og jeg har faktisk også vekslet noen ord med ham en gang eller to. En gang fikk jeg ham til å signere en av hans CDer som jeg aktet å gi i gave til en kjent, svensk rockeartist. Jeg tror det var hyggelig for Henning å få vite hvor plata skulle ta veien.
Enhver sangtekst er i prinsippet et dikt, og ethvert dikt kan som kjent leses og tolkes ut fra den enkeltes assosiasjoner. Jeg vil derfor gjøre Henning Kvitnes' ord til mine når jeg henter fram et vers fra en annen av låtene fra "Ut av veggen". Sangen har nr. 3 på CDen og har tittelen "En god dag". I siste vers synes jeg ordene fanger bedre enn alle disse mine ordrike bloggtekster hvordan jeg opplevde å møte Kirken. Jeg vil ikke på noen måte sette likhetstegn mellom meg selv og Kvitnes' referanse, for lite vet jeg om hva som fikk ham til å skrive denne teksten. For meg gir det imidlertid mer enn godt nok uttrykk for mottaket av en ny livsstruktur når han sier det på denne måten:

Jeg står her i lyset og takker for mørket
som fikk meg til å søke meg hit
Det blir som et puslespill når jeg ser meg tilbake
og prøver å finne hver bit
Jeg stod der i døra med hjertet i fatle
og prøvde å finne et smil
Jeg visste at veien jeg var nødt til å vandre
hadde mange, lange ekstra mil

Den fremste blant enere

Pave Johannes Paul II har i sitt hjemland Polen en posisjon som knapt kan overvurderes. Bildet over er tatt ved inngangen i borggården i slottet Wawel i Kraków. Denne bronsestatuen utstråler den polskfødte pavens mildhet og kjærlige holdning til folket, og dette er langt fra den eneste skulpturen eller avbildningen av Johannes Paul II som finnes der i byen. Årsaken er klar og forståelig.
Knapt noe enkeltmenneske preget det 20. århundre i større grad enn Johannes Paul II. Hans direkte og indirekte bidrag til kommunismens fall i Øst-Europa og dermed på avslutningen av den kalde krigen på hele den nordlige halvkule er handlinger av påvirkning og involvering som uomtvistelig gjør ham til en fredsfyrste av rang.
Allerede som biskop og senere kardinal Karol Wojtyła var han populær og aktet både av folket og Kirken. Han hadde bak seg allsidige studier og var særdeles språkmektig. Han skal være den paven som gjennom historien har tredjeplassen i antall år i Den hellige stol - 27½ år i alt, fra 16. oktober 1978 til 2. april 2005. På den måten preget Johannes Paul II hele den siste fjerdedelen av det 20. århundret og begynnelsen av neste. Det er derfor vi med en viss rett kan forutsi at han vil bli husket og referert langt inn i framtida.

Bildet ovenfor henger ved utgangen av Vatikanets museer og viser den folkekjære paven omgitt av barn, en typisk scene for denne paven. Det var i Vilnius i oktober 2006 at jeg for alvor fikk øynene opp for Johannes Paul IIs betydning i land der Den katolske kirke står sterkt. Litauen er et av Polens naboland og har en betydelig, polsk minoritet. Folk i de to landene regner hverandre som brødre, og det var derfor av stor, nasjonal betydning også i Litauen at det kom en polsk pave til makten i 1978. Nesten 80% av Litauens befolkning er katolikker.

Johannes Paul II besøkte Litauen i 1993, og da jeg besøkte hovedstaden 13 år senere, var det fremdeles rikelig med minner etter besøket rundt i byen. Marmortavlen ovenfor forteller på litauisk og polsk at pave Johannes Paul II foretok et pilegrimsbesøk i Vilnius den 5. september 1993.

For meg ga det en viss ettertanke å se dette minnesmerket. Det hadde da gått halvannet år siden Johannes Pauls død, og det gjorde inntrykk på meg å se at litauerne lenge før hans bortgang hadde satt opp minnesmerker med varig holdbarhet.

Inne i en av kirkene i Vilnius henger dette maleriet, tydeligvis laget etter et fotografi fra pave Johannes Paul IIs besøk i denne kirken i 1993. På bildet ses kirkens eksteriør til høyre for paven. Maleriet har et visst format, og med sine sterke farger tar det seg noe indiskret ut inne i denne kirken, der alle skulpturer og all ornamentikk er hvitkalket. Like fullt må det ha vært viktig for katolikker i Vilnius å få dette bildet på plass som en dokumentasjon for all ettertid.

Jeg besøkte kirken under en guidet tur rundt i byen, og jeg var på den tiden ikke spesielt interessert i kirker. Det gjorde imidlertid inntrykk på meg å se hvordan vår middelaldrende, kvinnelige guide steg inn i kirker og katedraler med all den rituelle ærefrykt som senere har blitt så naturlig, selv for meg. I tillegg forsto jeg at pave Johannes Paul II og bilder av ham i Vilnius hadde en spesiell og i mine øyne hemmelighetsfull symbolverdi. Kanskje ble den korte turen min kone og jeg gjorde til Vilnius høsten 2006, et av de viktige frøene som siden skulle vokse og til slutt gjøre det umulig for meg å holde meg unna Den katolske kirke to år senere.

Bispegården i Kraków var i noen år Karol Wojtyłas hjem. I et av vinduene over en portal som fører inn til gårdsplassen på innsiden av bygningsmassen, er det blitt plassert et fotografi i naturlig størrelse. Der står den folkekjære paven, relativt ung og frisk, i hvit drakt og vinker til forbipasserende. Når man først har oppdaget dette bildet, blir det umulig å la være å stirre opp mot den imøtekommende skikkelsen, og det er formelig som om han lever i beste velgående der oppe.
Sannsynligvis gjør han nettopp det, den gode pave Johannes Paul II. Det har vært ivret for å saligkåre ham på dagen fem år etter hans død. Det skulle altså ha skjedd den 2. april i år. Jeg har ikke klart å bringe på det rene at dette ble gjort, noe jeg garantert ville ha fått med meg. Sannsynligvis mangler noen avgjørende detaljer, og i så fall finner jeg prosessen ytterst tillitvekkende. Den som som utsetter saligkåringen av Johannes Paul II, lar seg ikke lede av føleri, men søker objektiv dokumentasjon. Dette er med på å styrke tilliten til alle andre saligkåringer som har funnet sted.
Uansett vet vi at ettervirkningene av pave Johannes Paul IIs pontifikat vil prege Kirken og verden ennå i mange, mange år.

Pave Benedict XVI

Dette innlegget skal i all enkelhet handle om mitt forhold til pave Benedict XVI. Å kalle det et "forhold" er allerede i utgangspunktet en tilsnikelse; det vil være mer presist å snakke om mitt inntrykk av eller min befatning med den nåværende paven.
Bendict XVI ble valgt til pave i april 2005, få dager etter sin 78 årsdag. Fra før var han kjent som kardinal Josef Ratzinger fra Tyskland, en profilert og overmåte dyktig teolog i den forrige pavens stab.

Å overta Den hellige stol etter Johannes Paul II var ingen enkel oppgave. Den forrige paven hadde en verdensomspennende popularitet som er få mennesker forunt, og dette til tross for at han forfektet de aller mest konservative synspunkter på både moral og politikk.

Dette gjør også pave Benedict, men likevel har han kommet litt skjevt ut og falt i unåde hos mange mennesker både innenfor og utenfor Den katolske kirke.

Å plassere ham i det kirkepolitiske landskap på denne måten er en grei innledning, men for meg betyr ikke dette særlig mye. Jeg vet at Den katolske kirke i sitt vesen er konservativ, og kanskje er det nettopp måten å være konservativ på som gjør den tiltalende for meg tross de mange synspunktene som er politisk ukorrekte i vår del av verden.

Pave Benedict ser ut til å fosse fram med sin stil og sitt syn, og i uselvisk lojalitet til sitt apostoliske kall unnlater han gang etter gang å innfri medieskapte forventninger og velger i stedet sitt eget tidsskjema og sin egen form når det gjelder å vise sin profil.

Med brevet Summorum Pontificium sommeren 2007 åpnet han for å gjeninnføre den tridentinske messen til enhver tid på året unntatt i påsken. Dette ses på som et forsøk på å gå tilbake på ting som ble vedtatt under Det annet Vatikankonsil.

Jeg må bare melde pass og innrømme at mye, svært mye av dette har jeg ingen peiling på. Jeg bare konstaterer at dette er synspunkter og utspill som forbindes med pave Benedicts pontifikat.

Rett før jul i fjor utga pave Benedict XVI en CD med prekener eller bønnetekster som han framfører på italiensk, latin og tysk sammen med musikk og korsang som er laget spesielt til denne utgivelsen. Jeg setter stor pris på denne CDen, "Alma Mater", og selv om Benedict XVI ikke synger like bra som Johannes Paul II, er CDen meget høreverdig, og for den som bruker tid på å følge med på tekstene, er den oppbyggelig på katolsk vis.

På denne måten viste paven at han følger med tiden og gir folk det som markedet etterspør.

Pave Benedict er også forfatter. I sin tid som teolog og kardinal har han utgitt flere bøker, og han har også skrevet ett bind av to planlagte om Jesus fra Nasaret. Jeg eier denne boka, jeg har lest den og satt stor pris på den. Dette er teologi, men det er også oppbyggelse og fromhet samlet mellom to permer. Paven foretar en systematisk gjennomgang av Jesus slik han framstilles i evangeliene, og han fortolker og definerer Jesus i Guds plan med skapelsen og menneskenes framtid og frelse.

Det planlagte bind 2 av dette verket vil nok komme, men etter hva jeg fikk høre i høst, vil det ta lenger tid enn ventet fordi pave Benedict brakk håndleddet i fjor! Slike tilfeldige uhell kan skape hindringer for de utroligste ting. Vi får bare vente og se; i sitt forord til det foreliggende bind 1 legger Benedict XVI ikke skjul på at det gjaldt å komme i gang med å publisere dette verket ettersom han slett ikke er noen ungdom lenger.

Boka var god å lese. Jeg anbefaler den, og jeg er blant dem som venter på bind 2!

Til slutt kan jeg jo gjenta det fantastiske faktum at jeg med selvsyn har sett pave Benedict XVI i virkeligheten! Det skjedde den 16. september 2009. Da hadde min kone og jeg billetter til allmenn audiens i Vatikanet, men i trengselen kom vi knapt nok innenfor portene før audiensen var over og paven var dratt. Jeg rakk å få knipset et bilde med zoom gjennom stålsperringene. Pavens spesialbygde bil gled forbi innenfor gjerdet, og den forstørrede utgaven i rød ramme i denne montasjen viser at det faktisk var Den hellige Far Benedict som ble befordret forbi. Heldigvis befant han seg i synsfeltet mellom to vertikale bjelker i stengselen i det millisekundet da jeg knipset bildet.

Ikke desto mindre er dette et bilde jeg er stolt av! Kona og jeg har sett Paven - og her er beviset!

Jeg aner ikke hvor viktig det er å ha et forhold til den sittende Paven når man er katolikk. Dette er blant de mange tusen detaljer jeg ennå har til gode å lære. Like fullt ønsker jeg å bli enda bedre kjent med pave Benedict XVIs særpreg og fromhet, og jeg har ikke det aller minste behov for å uttrykke kritiske synspunkter overfor hans handlemåter, politikk eller teologi. Til gjengjeld har jeg ennå litt vansker med å forholde meg til ovennevnte uttrykk, Den hellige Far. Det er dette jeg håper å opparbeide et naturlig forhold til. I så måte er dette blogginnlegget første steg på veien.

Sølibatet

Etter nøye overveielse har jeg kommet til at jeg nå vil skrive to innlegg med karakter av rene meningsytringer om aktuelle temaer fra Den katolske kirke. Mine meninger spiller liten rolle for helhetsbildet, men jeg har behov for å forsøke å ytre noe som er teoretisk begrunnet.
I dag er sølibatet valgt som tema; det neste innlegget av denne typen vil handle om ytringsfrihet.
Det er kanskje dagens tema som er det vanskeligste av de to. Spørsmålet om sølibatets berettigelse er igjen blitt reist i forbindelse med overgrepssakene som har rystet Kirken de siste ukene. Enkelte har hevdet at overgrepene viser at det er på tide å oppheve sølibatskravet overfor katolske prester.
Denne slutningen er basert på et sneversynt blikk mot utelukkende de nylig rapporterte overgrepene innen Den katolske kirke. Går vi noen måneder eller år tilbake i tid, husker vi tilsvarende skandaler fra både protestantiske kirkesamfunn og fra organisasjoner uten religiøs tilknytning - i tillegg til alle enkeltsakene uten røtter i noen organisasjon. Å oppheve sølibatet er med andre ingen som helst garanti mot nye overgrep. Jeg finner det derfor unødvendig å argumentere for eller mot sølibatet på det grunnlaget.
Forøvrig har jeg ikke til hensikt å argumentere verken for eller mot sølibat på noe annet grunnlag heller. Jeg har gått inn i Den katolske kirke vel vitende om at hver eneste prest jeg kommer til å møte - med bare ett og annet begrunnet unntak - vil være en enslig mann, singel, ungkar, ugift.
I et innlegg jeg skrev i denne bloggens tidligste fase, ga jeg klart uttrykk for den ærbødighet og respekt jeg har for pateren i min lokale menighet nettopp på grunn av at han lever i sølibat for på den måten å tjene Gud og Kirken på best mulig måte.
I bøker jeg har lest, bl.a. pave Johannes Paul IIs "Dagsorden for det tredje årtusen", står det klart og tydelig hvor viktig det er at presten må kunne bruke all sin tid og energi på sin menighet og sine oppgaver i Kirken. Den forrige paven var nok ikke innstilt på å lempe på kravene her, og det er neppe den nåværende heller.
Jeg har sett på nært hold hvor grenseløst engasjerende jobben som pater i en menighet er. Pateren som jeg kjenner best, betjener helt alene 2 menigheter der kirkene ligger 45 kilometer fra hverandre og omfatter i alt 14 kommuner og 1200 medlemmer. Han gjør alt, og det han ikke gjør på egen hånd, er det han selv som har bedt andre om å gjøre. Etter hva jeg forsto i en samtale vi hadde for en tid siden, har menighetsrådet i katolske menigheter ikke så stort ansvar eller så bredt mandat som i statskirkelige menigheter. Stort sett er det pateren som har de absolutt fleste oppgavene og det aller meste av ansvaret.
Å betrakte menighetslivet i lys av paterens liv og hans løfte om å leve i sølibat, minner meg litt om en opplevelse jeg hadde med min eldste sønn for mange år siden - selv om denne hendelsen handler om noe helt annet. Sønnen var 12 år gammel og var på en stor, internasjonal speiderleir på Ingelsrud sør i Hedmark. Omtrent midtveis i leiruka tok jeg med hans yngre bror og dro på besøk. Vi tråkka omkring i de sumpete "gatene"mellom teltene, fant troppen hans og tilbrakte noen timer på stedet. Da yngstemann og jeg begynte å gjøre oss klare for den nesten 10 mil lange hjemturen, ble speideren så stille, og han begynte å kaste lange, megetsigende og etterhvert ganske blanke blikk mot meg. Jeg forsto hva som skjedde: Han ble grepet av hjemlengsel. Vennlig og saklig ga jeg ham valget mellom å bli med hjem eller å få hjelp til å komme over hjemlengselen og gjennomføre resten av leiroppholdet. Han innså straks at det siste alternativet var det mest ærerike, og jeg tok ham med til et par av de yngre lederne og bad dem innstendig om å sette ham i sving med noe. Det gjaldt å komme i aktivitet, være opptatt, stimulert og fokusert på en ansvarsoppgave.
Lederne skjønte straks budskapet og fikk ham i gang med å gjøre klar til kveldsmaten. Grillved måtte klargjøres, bord ryddes og dekkes med uknuselig servise, brød og pålegg skulle fram - og snart var tolvåringen så opptatt at han bare vinket oss av gårde da vi skulle dra.
Parallellen til katolsk prestetjeneste og sølibat er til stede: Når prestene ikke har familie, kan de bruke all sin tid på Kirken. Og når de kan og må bruke all sin tid på Kirken, blir det lettere å leve alene. Sølibatet danner en slags årsak-virkningsforhold med prestetjenestens innhold og ansvar.
Jeg ser derfor hvilke fordeler sølibatet har, men jeg ser framfor alt at det synes mer og mer umenneskelig. For meg hadde det vært utenkelig. Derfor kommer jeg ikke til å protestere det aller minste hvis jeg lever lenge nok til å oppleve at Kirken en gang i framtiden fraviker kravet om sølibat for sine prester. Det kan tenkes at dersom en pater eller et ordensmedlem leser dette, velter aggresjonen opp fordi jeg viser så liten innsikt i sølibatets personlige problematikk.
Jeg ser også at livsstilen som enslig kan få mening gjennom paterens altoppslukende ansvar. Derfor vil tariffgyldige arbeidsvilkår og regulering i henhold til norsk Arbeidsmiljølov gjøre sølibatet ikke bare overflødig, men nesten umulig å leve med. Det er vi som har bare 37,5 timers arbeidsuke som har tid og krefter til å ha familie.
Jeg har grenseløs respekt for alle som velger sølibat som livsstil, enten det er for å gå inn i prestetjeneste eller for å slutte seg til en orden. Jeg understreker at jeg respekterer personene mer enn selve ordningen. I innlegget "Ny identitet" som jeg skrev den 19. april i fjor, refererte jeg en diskusjon jeg hadde deltatt i rundt et hyggelig middagsbord. Jeg avsluttet beretningen om diskusjonen på en måte som også i dag, et år senere, uttrykker min respekt for dem som velger å leve i sølibat. Disse avsnittene egner seg som avslutning i dag også:
"Samtalen kulminerte mens sølibatet var tema og jeg kunne beskrive den grad av aktelse og ydmykhet jeg opplever i møte med den lokale pateren. Han er 10 år yngre enn meg, men kjennskapen til de evige løfter han har avgitt, og som kvalifiserer ham til å kunne yte tjenester som jeg, gamle ulv, kan nyttiggjøre meg, fyller meg med en slik respekt at jeg vegrer meg for å møte blikket hans.
Da dette var sagt, var det ikke mer å si, ikke mer å innvende, ingen flere spørsmål, ikke mer tvil på noen side av bordet. Jeg oppdaget at våre gjester hadde akseptert fullt ut hvor riktig det er av meg å innta en identitet som katolikk."
- - -
Bildet: Utvendig detalj fra Chiesa dell'Immacolata Concezione, Via V. Veneto, Roma.

Referanse: Johannes Paul II

Innlegget i går, "Himmelsk logikk", ble avsluttet med en passus om takhøyde. Begrepet ble brukt helt konkret om høyden under kuppelen i en av de store basilikaene i Roma, men hentydningen til temaet i innlegget var rimelig klart: Teksten handlet om alt som blir møtt med tilsynelatende utilstrekkelig takhøyde i Den katolske kirke.

I gårsdagens innlegg samt i det foregående, "Peter, Klippen", stilte jeg meg helt på Kirkens side i alle kontroversielle spørsmål. Dette ble for meg den endelige avskjed med min bakgrunn som protestant.

I de to krevende og personlige tekstene lot jeg det framgå at jeg i det minste har gjort meg beredt til å forsvare Kirkens syn i kontroversielle saker på grunnlag av hva Kirken står for i helhetstenkning og teologisk logikk. Om jeg selv rent privat skulle ønske litt slingringsmonn på enkelte områder, er det ikke dette som avgjør min argumentasjon. Jeg er bare en ufullkommen nybegynner innen katolsk tenkemåte og mentalitet.

Derfor er det i dag, som en konklusjon etter den delvis dristige høyttenkingen i de to foregående innleggende, svært godt og behagelig å vende tilbake til temaet i et innlegg jeg skrev her på bloggen den 19. juli i fjor. I dag, nesten et halvt år senere, viser det seg at jeg får bruk for en konklusjon som jeg allerede har trukket! Jeg har på mange måter gått i en stor sirkel og har vendt tilbake til start, bare på et høyere nivå - eller dypere, om man vil.

Innlegget fra juli var det første av 3 der jeg kommenterte en bok jeg nettopp hadde lest, nemlig "Dagsorden for det tredje årtusen" av pave Johannes Paul II. Det første av de tre innleggene siterer den gode og milde paven i et utsagn som fritar meg og andre amatører for personlig ansvar for Kirkens synspunkter:

"Det er de troendes rettighet ikke å bli forstyrret av teorier og hypoteser som de ikke er kvalifiserte til å bedømme, eller som lett kan bli forenklet og manipulert av den offentlige opinion, ut fra formål som står fjernt fra sannheten."

Jeg stiller meg så gjerne i skaren av troende som ikke er kvalifisert til å bedømme alle Kirkens teorier og hypoteser. Det er uansett noe helt annet og mer håndgripelig som trekker meg inn i Kirkens ly og gir meg styrke og vern i hverdagen. Jeg har kommet langt nok til å kunne støtte Kirkens begrunnelser for dens synspunkter, for det "politisk ukorrekte" og den tilsynelatende kollisjonskursen overfor samfunnet og tiden.

Pave Johannes Paul II var en god og klok mann. Det var ikke noe forsøk på umyndiggjøring av allmuen når han i sitatet tildelte oss troende rettigheten til ikke å blir forstyrret av teorier og hypoteser. Det var snarere en velsignelse, en adgang til å gjøre livet i Kirken lett og godt, ukomplisert og jordnært.

La meg avslutte disse tre sammenhengende blogginnleggene om mitt forhold til Kirkens sosial- og seksualmoral ved å løfte fram Den ærbare Johannes Paul II som omsorgsperson og ledestjerne. Jeg eier 2 forskjellige biografier om ham som jeg etterhvert vil fordype meg i.

Den ene biografien, avbildet til venstre her, er en amerikansk utgivelse fra 2006, i A5-format og med ca 110 sider. Den er ikke særlig vanskelig å få lest. Jeg kjøpte denne boka på nettstedet CDON.com for ikke mange uker siden.

Langt mer omfattende vil det nok bli å komme igjennom ei bok som jeg har eid i omtrent 30 år. Omslaget er avbildet nederst i dette innlegget, og den ble utgitt på engelsk i Warszawa i 1979. Tittelen er: "John Paul II. The Pope from Poland."

Tenke seg til: Ei bok utgitt på engelsk i det kommunistiske Polen, omhandlende Den katolske kirkes øverste leder i verden! Bare utgivelsens faktum er en historisk sensasjon!

Boka er større enn A4-format og har ca 160 sider. De polske utgivernes stolthet over deres "egen" pave er overtydelig i

dette verket. Jeg har ikke kjøpt den; jeg fikk den i gave av ei jente som var datter av en polsk diplomat i Norge. Hun var min elev skoleåret 1979-80, og det var en stor og spesiell opplevelse å få dette praktverket som minne.

Jeg har imidlertid aldri lest den. Nå derimot, er tiden inne. Fortiden kommer meg i møte, og denne gangen bringer den noe godt.

Helgener

Gårsdagens innlegg om Maria og dogmet om hennes livsvarige jomfruelighet utløste svært verdifulle og forståelsesfulle kommentarer. Jeg ser klart veien videre etter disse kommentarene. Ikke minst opplysningen om en "gammel" avisdebatt om temaet på katolsk.no har gitt meg verdifullt påfyll av argumenter.
Det viser seg at jeg i går var inne på rett spor tross alt: Dersom Jomfru Marias rolle som forbilde for de troende og som bilde på Kirken skal ha noen mening, må hun ha vært ren, ukrenket og uangripelig på alle vis. Jeg har lest noe av argumentasjonen i løpet av dagen, og om jeg ikke har rukket å lære så masse om argumentene i seg selv, har jeg lært en hel del om tenkemåten - hermeneutikken, som vi kalte det i antropologien.
Det er så annerledes å tenke på katolsk vis! Her er det ikke om å gjøre å finne ut hva Bibelen sier og å tolke dette bokstavelig, slik konservative protestanter pleier å drive med i utrengsmål. Innenfor katolsk vurdering ser man også på tradisjonene og på arven fra apostlene og de første kristne. Hvis Bibelen ikke er entydig - og det er den faktisk ikke i spørsmålet om Jesu eventuelle yngre søsken - kan like godt tradisjonen ha det rette svar.
For å trenge dypere ned i denne tankegangen, og for å forberede en pilegrimsreise, har jeg begynt å lese 2 ulike bøker i dag. (Jeg fullførte pave Benedict XVIs bok "Jesus fra Nasaret" i går.)
Den ene boka er en lærebok i slovensk. Jeg pleier nemlig å lese litt om et lands språk når jeg planlegger en utenlandsreise til et land hvor jeg ikke kjenner språket fra før. Jeg har vært i Slovenia på ferie 2 ganger, forøvrig svært utbytterike turer sammen med mitt livs evig utkårede. Begge gangene var jeg godt forberedt rent språklig, men slikt blir raskt glemt, og det er nødvendig med oppdatering. Om litt over 2 måneder drar jeg til Slovenia igjen, denne gangen med en kompis og stadig tilbakevendende reisefelle på gutteturer av definitivt avansert karakter. I februar drar vi til Ptuj i Slovenia for å oppleve karneval (Kurentovanje) og for å dra på pilegrimsferd til Ptujska Gora, Slovenias viktigste helligdom. Selv om folk rundt en snakker både engelsk, tysk og italiensk, gjør det seg godt å forstå et og annet lokalt uttrykk i dette landet, som er et av Europas mest katolske.
Den andre boka er definitivt katolsk i sitt innhold, og jeg ser fram til å pløye igjennom den: "Helgener gjennom tidene" av Julie Waaler Eckhoff. Boka har en grundig men lettfattet innledning om helgeners rolle i Den katolske kirke både nå og i tidligere tider. Innledningskapittelet gir meg verdifull bakgrunn for helgenenes status for den enkelte troende. En av de utvalgte helgenene som omtales i eget kapittel i boka, er Jomfru Maria. Dette skal jeg lese rett etter innledningen, har jeg tenkt.
Noe av det jeg leste på nettet tidligere i dag, om pave Johannes Paul IIs uttalelser om at Maria var jomfru hele livet og at Jesus ikke hadde søsken i form av brødre eller søstre med felles far og mor, viste meg at jeg i gårsdagens innlegg var på nippet til å framstå som vantro, eller i beste fall tvilende. Jeg har lært masse i løpet av i dag. Jeg forstår bedre enn før hvordan vi som katolikker skal oppfatte Bibelen, tradisjonene, katekismen og helgenene. I et helt år har jeg vært på vandring, og det stanser ikke her - ikke nå som jeg har tatt et så stort steg framover!

Kristuskransen

Illustrasjon: www.fralsarkransen.se

I 1995 utviklet biskop i Svenska Kyrkan, Martin Lönnebo, en perlekrans som han kalte Frälsarkransen. Kransen var inspirert av ortodokse bønnekranser han så under et opphold i Hellas, og det lå atskillig meditasjon og omtanke bak ideen da den var ferdig utviklet.
Lönnebos bønnekrans består av 18 perler med ulik form, størrelse og betydning. Meningen med den var at troende skulle ha et redskap til bønn, ettertanke, meditasjon og ransakelse. Fra 1996 ble kransen satt i produksjon, og ideen spredte seg raskt til Danmark og Norge. I begge disse landene fikk Frälsarkransen navnet Kristuskransen. På Internett er det enkelt å finne informasjon om kransen. På svensk fins nettstedet www.fralsarkransen.se, og tilsvarende fins på dansk med adressen www.kristuskransen.dk. Skriver man derimot URLen www.kristuskransen.no i adressefeltet, kommer man direkte til Bibelselskapets og Verbum forlags nettsider. Denne pussigheten kommer vi tilbake til.
Den svenske og danske nettsiden gir god og grundig informasjon både om Kristuskransens opphav og hvordan den brukes i privat bønn. Som tegningen øverst viser, har de 18 perlene ulike navn. 6 av dem har betegnelsen "stillhetsperle". Når man kommer til en av dem under perlenes vandring mellom fingrene, ber man på dansk:
"I Guds stilhed må jeg være ordløs, stille, uden krav. Klare himle, åbne dage; på en strand ved nådens hav."
Enda mer innadvendt er de tre sammenhengende "hemmelighetsperlene". Her heter det at det er nok å berøre perlene: "Gud ved!"
Rent teknisk ser vi at Kristuskransen har noe til felles med den katolske rosenkransen. Men det meste er faktisk forskjellig. Ettersom Kristuskransens opphavsmann var protestantisk biskop - nå pensjonert - finner vi ingen Maria-referanser her. Dette er en av de store forskjellene mellom Kristuskransen og rosenkransen. Antallet perler er også betydelig forskjellig, og bønnene som hører til de to kransene, er svært ulike.
Mens rosenkransen er er betraktning eller fordyping i frelseshistoriens mysterier slik de blir beskrevet i evangeliene, er Kristuskransen rent personlig orientert i en krets rundt den bedendes innerste gudsforhold. Vi kan nesten hevde at Kristuskransen er mer subjektivt orientert mens rosenkransen fokuserer på evangeliene på den måten Jomfru Maria så hendelsene.
Rosenkransen er en god del århundrer eldre enn den knapt 15 år gamle Kristuskransen. Tiden og miljøet de to kransene er blitt til i, er dermed svært ulike. Mens rosenkransen ble utviklet som en hjelp for troende som ikke var lesekyndige, ble Kristuskransen utarbeidet av og for personer for hvem leseferdighet er en selvfølge. I rosenkransens gang gjennom 5 x 10+1 perler ber man bare et fåtall ulike bønner. Kristuskransens 18 perler har hele 11 ulike betydninger med hver sitt lille rim som verbaliserer det som den enkelte perle symboliserer. Her er det langt mer å holde styr på, med andre ord.
Den Hellige Far Johannes Paul II har i en artikkel betont rytmikken i rosenkransbønnen. Den repeterende Hill deg, Maria med mulige innskudd om det enkelte mysterium blir som en chaconne der setningen "...velsignet er ditt livs frukt Jesus" danner det rytmiske høydepunktet og sentrum i bønnen for hver perle.
Med Kristuskransens kompliserte symbolrikdom mangler denne rytmikken og muligheten til å gjøre selve bønnehandlingen selvgående.
Vi skal også legge merke til at fordi Kristuskransen er av ny dato og har en navngitt, nålevende opphavsmann, er den også underlagt markedets lovgivning. Ved det første bildet som kommer opp på det svenske nettstedet www.fralsarkransen.se, står det tydelig skrevet TM ved siden av bildet. Frälsarkransen/Kristuskransen er altså mønsterbeskyttet, og et eget forlag har monopol på salg i de tre nordiske landene: Verbum förlag i Sverige, Verbum forlag i Norge og Unitas forlag i Danmark. Dette forklarer hvorfor URLen kristuskransen.no peker rett til det norske Verbum forlag.
Jeg har aldri hørt noe om at rosenkransen er mønsterbeskyttet.
Ettersom jeg ser fordeler med å ha et håndgripelig hjelpemiddel ved bønn, vil jeg ikke på noen måte avvise Kristuskransen som metode. Det har vært viktig for meg å skrive om dette av flere grunner. Etter min oppriktige mening fortjener alle troende å kjenne til at Kristuskransen er tilgjengelig og kan fungere som et redskap for personlig bønn. Samtidig må vi som katolikker konstatere at rosenkransen er både enklere, mer rytmisk, definitivt evangeliebasert og mer tradisjonsrik enn Kristuskransen.
Ingen av de to bønnekransene er noen erstatning for den andre. Selve det faktum at Kristuskransen er oppfunnet innenfor en protestantisk kirke, viser kanskje at protestanter begynner å gjenfinne kvaliteten i katolske skikker, men de trengte sikkert en mindre Maria-sentrert utgave enn rosenkransen. Det har de i hvert fall fått.

Her og nå

En av bøkene som er på billigsalg i St. Olav katolske bokhandel for tiden, er "Å leve med Kirken" av kardinal Christoph Schönborn. Selv har jeg omtalt boka flere ganger, ikke minst fordi jeg kjøpte den til full pris og leste den tidlig i sommer.

Schönborn skriver tørt, men har spennende og utfordrende tanker å presentere. Boka er en skikkelig eye-opener for folk som er interessert i Kirken. Dessuten er den østerrikske kardinalen meget god på spissformuleringer og slående sitater.

Egentlig ville jeg omtale en av de glimrende formuleringene i boka da jeg forberedte dette innlegget. Slik ble det imidlertid ikke, av grunner som overrasker både meg selv og kanskje noen av bloggens besøkere.

Sitatet jeg ønsket å bruke, står på side 72 i "Å leve med Kirken" og lyder slik:

"Ingen kan ha Gud til Far som ikke har Kirken til mor."

Det er mange dype og gode og teologiske tanker man kan knytte til denne spissformuleringen, men min lyst til å utvikle dette konseptet kom i bakgrunnen for tilleggsopplysningen som den høyst nålevende kardinal Schönborn leverer i sin bok. Han tilskriver sitatet Den hellige Cyprian, og setningen er gjengitt i Den katolske kirkes katekisme, avsnitt 181.

Her blir jeg ydmyk, liten og innadvendt. Hvem St. Cyprian er, aner jeg overhodet ikke, men det gudbenådede nettstedet Saints.SQPN.com har svaret: Cyprian var fra Karthago og levde fra år 190 til år 258. Hele historikken er heldigvis å finne på nettet.

På dette stadiet endrer målsettingen for dagens blogginnlegg seg dramatisk. Jeg leser andre konvertitters blogger og skjønner at jeg må være historieløs, jeg som har såååååå lite kjennskap til kirkehistorien og oldtidens skribenter. Jeg kjenner ikke en eneste historisk kilde annet enn Bibelen (som jeg til gjengjeld kjenner ganske godt).

Når jeg skal velge en bok å lese, er de gamle mesterne det siste jeg vil gripe til. I min lokale kirke i går hadde vi internasjonal kulturdag, og utvalget av bøker til salgs var bemerkelsesverdig. Jeg kjøpte ikke noe av det virkelig gamle, men jeg kjøpte boka "Lammets nattverd" av Scott Hahn, ettersom bloggens hyppige kommentator IHa har anbefalt denne forfatteren for meg.

Det ligger 1760 år mellom St. Cyprian av Kartago og Scott Hahn. Hvem av de to gjør meg på beste måte til en god katolikk?

Jeg tror at dette kommer innenfra. Jeg er pedagog, lingvist og antropolog - ikke historiker eller teolog. De gamle mesterne, kirkefedrene, kommer neppe noen gang til å bli min hovedlitteratur. Derimot leser jeg med dobbelt syn de moderne forfatterne, kardinal Schönborn og amerikaneren Scott Hahn, pave Johannes Paul II og Benedict XVI - eventuelt Karol Wojtyła eller Josef Ratzinger om man vil.

At jeg leser med dobbelt syn betyr at jeg oppfatter både det de skriver av nåtidens teologi, og det som deres skrifter uttrykker av forståelse av vår tid. Dette er antropologens hang til å ville tolke fortolkningen.

Men ærlig talt, konvertitter og barnedøpte katolikker: Å konvertere til katolisismen skal da ikke være en øvelse bare for de teoretisk sterke?! Min dragning mot Den katolske kirke startet nok med kjølig, akademisk interesse, men nå, etter at jeg for lengst har bestemt meg for å konvertere, er det framfor alt mitt ukentlige møte med Den salige Jomfru Maria i rosenkransbønn, hver fredag etter jobb, når kirken er tom, som gjør konverteringen uunngåelig. Den hellige Antonius eller Cyprian er totalt fraværende når jeg sitter foran de tente vokslysene i Mariakirken med blanke øyne etter en uke full av synd og tilkortkommenhet.

Dette blogginnlegget viser noe helt avgjørende: Den katolske kirke er grenseløst mangfoldig. Den gir stimulans til de historieinteresserte, til teologer og til personer med smale litteraturinteresser, men den tilbyr også tilhold og mening for folk som bare ønsker å tro. Jeg kan ikke påberope meg fullt ut å tilhøre den sistnevnte gruppen, men jeg vet nå, etter å ha gjort meg kjent med Kirkens mangfold av teologisk litteratur, at jeg ikke tilhører de førstnevnte kategoriene.

Dette skriver jeg til tross for min akademiske bakgrunn og mitt ganske anselige antall studiepoeng eller vekttall. Når det kommer til stykket, er ikke kirketilhørigheten noe spørsmål om historie eller annen vitenskap for min del, men om tilfredsstillelse på det feltet hvor jeg er i stand til å ha et snev av tro. Jeg har kommet til Kirken med en ny og gjenoppdaget utgave av min barnetro, barnlig og enkel, opptatt av å gjøre mest mulig av det som er rett her i vår tid uten å behøve å vite om eller at oldtidens kirkefedre var opptatt av det samme. Samtidig nærer jeg amatørens respekt og beundring for dem som makter å hente sin inspirasjon fra nettopp disse kirkefedrene.

"Dagsorden for det tredje årtusen" - del 3

Det er tid for det tredje og siste innlegget med et sitat fra pave Johannes Paul IIs bok "Dagsorden for det tredje årtusen". I dette lille avsnittet møter vi nok en gang pavens framsynthet basert på en egen innsikt i og forståelse av tiden han levde i. Disse 2 setningene innleder avsnittet "Dagens historie og det kristne ansvar" i kapittelet "Historien". Ifølge kilderegisteret uttalte han dette overfor ordenskommuniteter i sognet St. Pius V i Roma i oktober 1979, året etter at han ble valgt til pave:


"Hvordan skal vi generelt karakterisere den tidslader som forsynet har kalt oss til å leve i? Jeg tror vi kan svare at den preges av en stor åndelig krise: intellektets, den religiøse tros og det alminnelige livs krise."


I den grad dette var en korrekt observasjon i 1979, er det enda mer korrekt og aktuelt nå, 30 år senere, og 9 år ut i det tredje årtusen, som boka i sin helhet handler om.
I vår tid er det som om det vi tidligere regnet som bestandige enheter - slik som intellektet, religionen og det alminnelige liv, som paven nevner - ikke strekker til i sin opprinnelige form. Samtidig er det mer enn noen gang behov for nettopp disse enhetene, men i en utvidet utgave, en ny form med større kapasitet og mer spesialisert og avansert enn før.
Det er besnærende å tenke på at Pavens ord ble uttalt nettopp i 1979. På denne tiden sto verden på terskelen til dataalderen. Den teknologiske utviklingen etter dette tidspunkt skulle akselerere på alle fronter. Den som var intellektuell i 1979, skulle snart få slite for å holde tritt med framgang og tekniske nyvinninger. På denne tiden uttalte en amerikansk dataprodusent at verden totalt ville ha behov for 5 datamaskiner. Fem stykk, på verdensbasis. En stort mer feilaktig prognose har vel aldri blitt framsatt, og både han og hans medarbeidere skulle få mer enn nok å gjøre med å levere maskinvare. I år er det visstnok 1,1 milliarder datamaskiner i bruk i verden, og sjanseløs er den som ikke forstår å bruke en. Intellektet er overflødig hvis det ikke ses i sammenheng med digitale uttrykksmidler.
Enda mer tilspisset blir sitatet fra pave Johannes Paul IIs tale 28. oktober 1979 når vi betrakter det han kaller "den religiøse tros krise". 53 uker etter at dette ble uttalt okkuperte iranske revolusjonsstyrker USAs ambassade i Teheran, og en dyp og bitter konflikt mellom det muslimske Øst og det kristne Vest ble innledet. Enden på dette har vi på ingen måte sett; utviklingen siden Teheran 1980 har bare bydd på større og større avstand, og bitterheten er blitt til hat - på grunnlag av religiøse motsetninger. Under demonstrasjoner mot de danske Muhammed-karikaturene for noen år siden, så vi TV-bilder med engelskspråklige demonstrasjonsbannere fra Pakistan: "To hell with your democracy." Religiøse skillelinjer er blitt avgjørende i synet på menneskerettigheter og økonomisk politikk. Religionene er ikke bare et spørsmål om personlig tro og tilhørighet, men om identifisering og valg av side.
Intellektet og den religiøse tro har havnet i en krisetilstand de siste tiårene, helt som Paven påpekte. Krisen på disse områdene er med på å skape krise i det enkelte menneskelig. Valgene blir viktigere og tydeligere enn før. På mange områder er det ikke mulig å unnlate å fatte et personlig valg.


Jeg skal ikke gjøre forsøk på å trekke disse tankene stort lenger, men jeg lar meg imponere av hva pave Johannes Paul II uttalte i 1979 og aktualiteten som uttalelsen skulle få i nettopp de neste 3 tiårene. Dette tekstutsnittet er meget velvalgt til den redigerte boka som jeg siterer fra. Bare de to gjengitte setningene rommer en preken i seg selv. Jeg vil avslutte dette innlegget og den lille serien med sitater fra Pavens bok med den neste setningen som følger ovenstående sitat. Her blir formaningen og oppfordringen til troende katolikker framsatt med utvetydig klarhet:


"Vi er kalt til å leve i denne vår periode, og til å elske den, slik at vi kan redde den."

"Dagsorden for det tredje årtusen" - del 2

"Dagsorden for det tredje årtusen" av pave Johannes Paul II framstår som en usedvanlig innsiktsfull og oppbyggelig tekstsamling. I gårsdagens innlegg beskrev jeg hvordan boka er satt sammen, og jeg kom med et sitat som sier noe helt spesielt om Kirkens ansvar i forhold til den enkelte troende.
I dag tenkte jeg innledningsvis å fortelle litt om bokas innhold. Hele teksten omfatter mindre enn 220 sider, men dette er ikke en slik bok som man leser ut i løpet av noen kveldstimer. Hver eneste setning er så uttrykksfull og meningsbærende at stoffet må synke inn og bearbeides i sinnet.
Boka er inndelt i 10 kapitler med hvert sitt avgrensede tema. Jeg gjengir like godt hele lista med de 10 temaene her: Troen. Kirken. Bønn. Kjærlighet. Historie. Det onde. Arbeid. Verden. Fred. Religioner.
Hvert kapittel består av flere underdeler med egne overskrifter. De siste 5 sidene er en kildehenvisning som forteller nøyaktig hvor og når pave Johannes Paul II første gang uttalte eller publiserte hver av tekstdelene. I alt 188 slike fotnoter er listet opp. Noe av verdien i dette synes jeg er å se hvor gammel paven var på den tiden det enkelte tekstavsnitt ble utformet første gang. Det som skriver seg fra f.eks. 1987, ble formulert av paven i hans 67. leveår.
Slik er det med sitatet jeg vil gjengi i dagens blogginnlegg. I kapittelet Bønn leser vi denne uttalelsen fra en preken holdt i Argentina 6. april 1987:

"Sett derfor av en liten stund hver dag til en samtale med Gud, som bevis for det faktum at du oppriktig elsker ham. For kjærligheten søker alltid å være nær den elskede. Dette er grunnen til at bønnen må komme foran alt annet. Mennesker som ikke ser det slik, og ikke setter dette ut i praksis, kan ikke unnskylde seg ved å ha for lite tid. Det de har for lite av, er kjærlighet."

Slik uttalte Den hellige Far Johannes Paul II seg i sitt 67. år. Hans sterke vekt på kjærligheten er kjent fra mange sammenhenger. At han så at tidsnød allerede i 1987 var blitt et vanlig påskudd for alt det gode menneskene ikke rakk å utføre, forteller en hel del om hans innsikt og kanskje også om hans fornemmelser for framtiden. Selv blir jeg slått av forbløffelse over dette utsagnet. Det er så åpenbart i vår tid, begynnelsen på det tredje årtusen, at vi ikke har tid til alt som godt og fredelig er. Men Johannes Paul II uttalte dette allerede for 22 år siden. Var menneskene kanskje like travle den gangen? Det er mulig, og det sto i hvert fall klart for paven den gangen at tidsnød var en alminnelig påskudd, og alminneligere skulle det bli.
I stedet for dette oppfordrer han de troende til å velge kjærligheten. Jeg bøyer meg ydmykt og vet at dette 22 år gamle sitatet fra en pavelig preken rammer meg akkurat der jeg har lettest for å svikte. Derfor er det så velsignet oppbyggelig å lese den salige Johannes Paul II sin dagsorden for vårt årtusen.

"Dagsorden for det tredje årtusen" - del 1

I innlegget "Katolsk ettermiddag" den 19. juni skrev jeg om en liten samling med bøker som jeg hadde bestilt, og som kom i posten den dagen. Blant bøkene var Pave Johannes Paul II's "Dagsorden for det tredje årtusen". Dette viser seg å være en fantastisk bok å lese!
Selv om teksten er egenhendig utformet av den forrige paven, er boka ikke skrevet som en enhetlig idé på ett bestemt tidspunkt. Derimot består den av utvalgte avsnitt fra pavens mange tekster og taler helt fra 1979 og fram til midten av 1990-tallet. Boka ble utgitt på norsk i 1997.
Det er altså kremen av Johannes Paul II sine skriftlig nedfelte tanker og synspunkter vi finner i denne boka. Det er som om hvert eneste avsnitt er fullt av kjærlighet og velsignelse. Det er en fryd å arbeide seg gjennom de 10 temaene i boka, og pavens ord kaster nytt lys over alt hva Kirken står for.
Jeg tenker nå å skrive 3 ulike innlegg om ytringer fra boka som i særlig grad har gitt meg glede og styrke i mitt nye forhold til Kirken. I dette første innlegget er det naturlig å ta utgangspunkt i en formulering fra nettopp kapittelet om Kirken. I de utvalgte avsnittene om dette temaet viser han stor innsikt i den sekulære verdens syn på Den katolske kirkes holdning til både moralspørsmål og trosspørsmål. Paven visste meget vel at Kirken var på kollisjonskurs med samfunnet forøvrig på en rekke punkter.
Iblant kan man som alminnelig, menig katolikk være litt urolig for å måtte forsvare Kirkens syn innenfor områder der en selv sliter med å følge Kirken til punkt og prikke. Ikke alle synspunkter er like lette å forholde seg til i samtaler med personer som er uten tilhørighet til Kirken. Derfor var det så uendelig godt å finne følgende innholdsrike setning på side 60 i "Dagsorden for det tredje årtusen":

"Det er de troendes rettighet ikke å bli forstyrret av teorier og hypoteser som de ikke er kvalifiserte til å bedømme, eller som lett kan bli forenklet og manipulert av den offentlige opinion, ut fra formål som står fjernt fra sannheten."

Pave Johannes Paul II tildeler oss alminnelige troende den rettigheten at vi ikke skal behøve å henge oss opp i eller finne forsvar for ting vi ikke har kompetanse til å bedømme. Jeg finner det trygt og godt å overlate alt slik til Kirken og dens hyrder, og det er en lettelse å slippe å begrunne ting jeg selv ikke har behov for å begrunne. Jeg har funnet en kirke å lene meg til, og med den ovenstående formuleringen ser jeg at jeg har full rett til å lene meg til den i trygghet og tillit til at ved det punkt hvor min egen innsikt kommer til kort, har Kirken allerede overtatt tenkingen og argumentasjonen for meg. Hvilket privilegium å få tilhøre en kirke hvor dette ansvaret er så klart og bevisst uttrykt!

Messe på italiensk

Bak de frodige palmene på dette bildet har vi inngangspartiet til Chiesa di San Giuseppe i Alghero, Sardinia. Kirken er senter for en typisk lokal menighet i et helt ordinært boligområde. For oss nordboere er det eksotisk og fremmed å måtte forsere flere palmer for å komme fram til døra. Vel innenfor møter vi et modernistisk kirkerom med alle de elementer som en katolsk kirke skal inneholde.

Det var onsdag kveld den 1. juli at fruen og jeg overvar messen i San Giuseppe. Forsamlingen besto av mellom 30 og 40 mennesker i alle aldere. Akkurat som vi er vant til hjemmefra, var dette en hverdagsmesse med forenklet liturgi. De lange delene, som Gloria, Credo og preken, var utelatt. Målet med en slik hverdagsmesse er tydeligvis kommunionen, som ble gjennomført til punkt og prikke slik vi kjenner fra vår lokale menighet. Likevel klarte den italienske presten å klokke inn hele messen på 23 minutter. Selv vår egen pater Piotr på sitt mest effektive må se seg slått med flere minutter av pateren i San Giuseppe - hvis det da er noe mål å gjøre messen kortest mulig. Rent personlig er jeg i tvil om nettopp det.

Desto mer grundig opplevde vi messen søndag kveld i Algheros gedigne katedral, Santa Maria la Immaculata Concepzione. Her møtte atskillig flere mennesker - over 100, uten at jeg gjorde forsøk på å telle. På første benk satt en dame med mikrofon og leste innledende ord om hva messen og tekstlesingene skulle handle om. La meg for ordens skyld si at det hele - både i den ovennevnte onsdagsmessen og i den hernevnte søndagsmessen - foregikk på italiensk. Fordi hele liturgien var skrevet i en 4 siders folder som kunne hentes ved inngangen, klarte vi godt å følge med, og takket være våre språkkunnskaper forsto vi omtrent 40% av hva som ble sagt.
Messen denne søndagskvelden var meget vakker. Det var varmt i kirken, og mange av de eldre hadde tatt med seg vifter som de foldet ut og viftet foran ansiktet for å svale luften så godt det lot seg gjøre. Det var spesielt de eldre i menigheten som gjorde messen til en vakker forestilling. Skriftlesingen ble forestått av 2 eldre kvinner, og de leste rolig og med innlevelse fra Profeten Esekiel og fra Paulus' 2. brev til korinterne.

Under kommunionen valgte jeg å bli sittende. Jeg har jo ennå ikke fullt sakramentalt fellesskap med andre katolikker, og for å unngå misforståelser med pateren der framme, holdt jeg meg på plass i benken, bedende.
Det som overrasket meg under messen i katedralen Immaculata Concepzione, var det lille som foregikk av allsang. Melodiene minnet om europeisk gospelmusikk. Under Alleluia før og etter evangelielesingen ble det faktisk brukt en melodi for å synge Alleluia mange ganger som jeg for nær 30 år siden hørte i studentlagssammenheng. Allsangen foregikk dessuten uten musikk, og med ett unntak oppfattet jeg den som litt flat og banal.

Unntaket var Fadervår. Bønnen ble sunget, språket var latin, og melodien var nøyaktig den samme som vi kan høre Pave Johannes Paul II benytte i en video på Youtube:

Dét var virkelig en spesiell opplevelse der i den varme katedralen! Tidløshetsfølelsen innfant seg; vi sto der blant de syngende italienerne og lyttet til Herrens bønn på Kirkens eget språk, med en melodi som vi er blitt kjent med gjennom selveste Pave Johannes Paul II. Det var så godt å være der at jeg ønsket at bønnen skulle bli sunget på nytt og på nytt.
Slik ble det selvsagt ikke. Liturgien gikk videre, og etter kommunionsutdelingen var det hele straks over med "Andate in pace". Hele den vakre forestillingen tok 65 minutter.

Under disse to svært forskjellige messene på Sardinia la jeg merke til noen tydelige ulikheter i forhold til hva som er vanlig ved katolsk messe i Norge. Én ting var det relativt lite betydelige i at menigheten sto oppreist mye mer i stedet for å knele. Jeg fikk inntrykk av at det å knele var noe som de spesielt interesserte foretok seg, for bare enkelte valgte dette under konsekrasjonen og Agnus Dei.
En annen, mindre vesentlig forskjell var at italienerne ikke benyttet de greske ordene Kyrie Eleison, men derimot de italienske Signore, pietà. Denne delen av messen foregikk ved at presten leste en bønn om Guds miskunn (bønnen var skrevet i programmet), og deretter svarte menigheten Signore, pietà. Innholdsmessig var dette atskillig fyldigere enn i messer på norsk.
Til gjengjeld ble jeg nesten skuffet over at syndsbekjennelsen - "Jeg bekjenner for Gud, Den Allmektige, og dere alle at jeg har syndet meget...." - ikke ble benyttet i det hele tatt. Det var oppført en "Atto penitenziale" - "botshandling" - ved innledningen til Kyrie-delen, men denne hadde forskjellig innhold i de to messene og var åpenbart et ledd der pateren appellerte til menighetens samvittighet ved å lese noen få setninger om hva dagens messe skulle fokusere på. Og ganske riktig: Etter denne appellen fulgte en "Pausa di silenzio per un breve esame di coscienza" - "Stille pause for en kort gransking av samvittigheten".
Begge deler har sin ransakende funksjon. Personlig liker jeg best den norske varianten der vi skånselløst erklærer at vi har "syndet meget i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser ved min skyld". Den italienske varianten er likevel ikke uten effekt - og jeg skjønner jo mer jeg leser av katolsk teologi, at den enkeltes samvittighet er gjenstand for både respekt og oppdragelse innenfor Kirken. Den italienske formen for syndsbekjennelse som vi var vitne til, behandler kanskje samvittigheten med mer respekt og diskresjon enn vår norske variant.

De to messene i italienske kirker bød på fine opplevelser, lærerike erfaringer og en høy grad av ettertanke. Dermed har de som messer betraktet oppfylt sin rolle for mitt vedkommende.
Rendo grazie a Dio.

Katolsk ettermiddag

Hadde det ikke vært for at postbudene her omkring kjører ATV nå for tiden, hadde dagens post til min adresse veid tungt i sykkelveska de brukte før i tiden. I dag kom både Broen og en bokpakke jeg har bestilt.

Rett fra min ukentlige ukeavslutning foran Maria-statuen i den katolske kirken her hvor jeg bor, kom jeg hjem og fant først av alt tidsskriftet Broen i postkassa. Hvilken glede! Som jeg skrev for mindre enn ei uke siden, begynter jeg å vente intenst på å få Broen i posten straks jeg så at et nytt nummer var blitt utgitt. Da jeg fant bladet her, med mitt eget navn påtrykt i mottakerfeltet, visste jeg at jeg er skikkelig innrullert i Den katolske kirkes medlemsregister. Nå er tiden kommet da bladet kan ligge framme for at både jeg selv, andre familiemedlemmer og husets gjester skal kunne bla i det når som helst. "Katolsk kirkeblad", står det som undertittel. Nå ligger det særdeles tilgjengelig på bordet mellom sofaen og den beste lenestolen, mellom en reisehåndbok for Italia og lærebok i polsk. Bladet pynter opp hele stua - det syns nå i hvert fall jeg!

Postkassa inneholdt imidlertid mer enn bare Broen i dag! Det er derfor dagens post her i huset ville vært en byrde for tidligere tiders postbud. En pakke med 4 bøker fra St. Olav Forlag var også blant posten. Pakka inneholdt 4 bøker som jeg bestilte på mandag, og som jeg med stor forventning vil lese i sommer - med mindre pater Piotr har bedre forslag når jeg møter ham til samtale på onsdag.

De fire bøkene er:

• "Om Guds åpenbaring" fra Det annet Vatikankonsil.
• "Kirken" fra Det annet Vatikankonsil.
• "Dagsorden for det tredje årtusen" av Pave Johannes Paul II.
• "Å leve med Kirken" av kardinal Christoph Schönborn.

Det er mange grunner til at jeg ønsker å lese nettopp disse bøkene. I stedet for å fortelle om forventningene på forhånd, vil jeg heller kommentere bøkene slik jeg faktisk oppfatter dem etter at jeg har lest dem. Det betyr nok at det kan gå noen uker før alle bøkene er lest; jeg har jo også annen og atskillig lødigere litteratur jeg vil tilegne meg innimellom.

Nå er en ny helg på vei inn over oss. Fra en god venn i Uddevalla fikk jeg en tekstmelding i formiddag: "Glad midsommar från Bästkusten!" Sånn har svenskene det. Knapt en halv arbeidsdag i dag, og en nesten helt stengt forretningsstand i morgen. Det skal feires for alle penga der øst, men her hos oss tar vi det litt mer ro. St. Hans er ikke før på tirsdag. Det skulle bety at jeg rekker både litt vedlikehold på hytta, litt familieliv og litt lesing i løpet av helgen. Når har jeg sannelig mye godt å boltre meg i, både av lesestoff og aktiviteter!

God helg - og glad midsommar til svenske blogglesere!

Henning Kvitnes: Pescatorio

Filmen "Engler og demoner" starter med at en pave er død og ringen som symboliserer den avdøde pavens myndighet, "fiskerens ring" - "pescatorio" - blir hugget i stykker slik at den ikke kan misbrukes av andre. Tradisjonen som dette er en del av, er beskrevet på nettstedet katolsk.no. Det er altså ingen filmfiksjon men tvert imot et faktum at ringen kalles "fiskerens ring" og at den tas av den døde pavens finger og destrueres.
For meg, ferske fjols, var denne skikken fullstendig ukjent. Dette hører dermed til de mange ting jeg faktisk lærte av å se filmen i går kveld.
Begrepet "fiskerens ring" begynte å summe i hodet mitt straks begrepet var nevnt på filmen. Etter noen minutter viste det seg at fruen, som satt ved siden av meg på kino, hadde gjort samme assosiasjon, og hun var naturligvis raskere enn meg til å komme med svaret på hvor vi hadde hørt begrepet før: Det var i sangen "Fiskerens ring" av Henning Kvitnes, låt nr. 2 på CDen "Ut av veggen" fra 2006.
Vi må regne med at mange av de 12 låtene på CDen ble skrevet året før utgivelsen, noen kanskje enda tidligere. Det betyr at "Fiskerens ring" meget vel kan ha blitt skrevet våren 2005. Teksten sier "Her først i april..." La meg minne om at pave Johannes Paul II døde 2. april 2005....
Kanskje strekker jeg denne teksten litt vel langt om jeg nå spekulerer i en kobling mellom den store, prisbelønnede og nok en gang plateaktuelle haldenseren Henning Kvitnes og den forrige pavens død. Likevel - teksten er underfundig og full av religiøse referanser.
Se også på denne ledetråden fra låtteksten: "I København feirer døm HC fra Fyn." - H.C. Andersen fra Odense på Fyn ble født 2. april 1805, på dagen 200 år før Den hellige Far Johannes Paul II døde.
Var det dødsbudskapet fra Roma Kvitnes hørte på bilradioen mellom låtene til Ulf Lundell under kjøreturen på den vakre riksvei 22/väg 164 fra Halden over Bullarebyn til Hällevadsholm? Jeg sier bare: Døm selv - her er teksten:

Med Uffe som soundtrack på vei over grensen møter jeg våren ved Bullarebyn
Ingen pilegrimer lenger langs Den Blågrønne veien
I København feirer døm HC fra Fyn

Her først i april er det langt til oktober. Nå våkner kvinnen i kvinner og mannen i menn
Og takk trua på livet en trekkfugl og venn at du endelig vendte tilbake igjen

Trur man, så trur man at sjelen fikk vinger da Fiskerens Ring gled av hans finger
Var det den kvelden vi brøt alle bånd da Fiskerens Ring gled ut av hans hånd

Å reise det er å komme tilbake. Å se alt det gamle i et nytt perspektiv
Å finne nye roller i det eldgamle spillet under fortidas gater der spirer nytt liv

Og lykken ligger kanskje i noe vi aldri har ønska i noe vi aldri kunne forstå
I drømmer vi aldri turde å drømme langs veier vi aldri hadde mot til å gå

Trur man, så trur man at sjelen fikk vinger da Fiskerens Ring gled av hans finger
Var det den kvelden vi brøt alle bånd da Fiskerens Ring gled ut av hans hånd
Var det den kvelden vi brøt alle bånd da Fiskerens Ring gled ut av hans hånd
da Fiskerens Ring gled ut av hans hånd

Viktigst av det uviktige

Dagens blogginnlegg er behørig planlagt, men blir likevel ikke skrevet. Det får komme i morgen, mandag. Tiden i dag gikk med til å gjøre dels alt som det kommende innlegget skal handle om, dels å se fotballkampen mellom FFK og RBK på TV.

Pave Johannes Paul II har uttalt: "Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste." I dette perspektivet blir det å utsette mitt bortimot daglige blogginnlegg en ikke-sak. FFK tapte ufortjent; resultatet burde i verste fall ha blitt 1-1, men dette lot seg merkelig nok ikke gjøre, enda FFK dro seg opp etter håret i 2. omgang og ble forsterket med innbytterne Abgar Barsom (bildet) og deretter Éverton Santos da Costa. Begge viste med all mulig tydelighet sin katolske tro da de gjorde seg klar til å entre banen med korstegn og samlede håndflater. Det var da jeg for alvor begynte å tro at dette skulle gå veien, men slik ble det ikke.

Kampen og oppsummeringen etterpå ble det siste jeg rakk i kveld. Men det var det viktigste jeg kunne gjøre av alt uviktig.

Innlegget i morgen, mandag, vil handle om messe og natur. Tirsdag kommer jeg til å skrive om undere og mirakler. Temaene onsdag og torsdag er ikke endelig planlagt, men på fredag 8. mai kommer jeg til å skrive om en årlig foreteelse, en mannfolkaktivitet som jeg har store forventninger til. Dette blir en betraktning av de sjeldne!

I kveld derimot, ble det bare tid for fotball og det ytterst beklagelige nederlaget på Lerkendal.

En bifurkasjon?

På litt under 2 måneder har jeg skrevet omtrent 50 innlegg på denne bloggen, alle omhandlende mine pågående funderinger om hvorvidt det å bli katolikk er noe for meg. For eventuelle lesere som ikke har tid til å klikke seg langt nok tilbake - og de har min fulle forståelse! - kan jeg fortelle at jeg etter å ha passert 50 år og ha tilbrakt de 20 siste av dem som fullstendig passivt og fraværende medlem av Den norske kirke, har fattet enorm interesse for Den katolske kirke. Messen fascinerer og stimulerer, symbolene setter i gang opplevelser på et dypere plan, og muligheten til å utøve aktivitet i full oppmerksomhet og konsentrasjon ved kirkebesøk har vist meg at det er mulig å ha et gudsforhold som er konkret og spennende uten å være et press og en skremsel.

I kveld, 1. april 2009, hadde jeg min andre samtale med pateren i min lokale, katolske menighet. Målet er ikke å konvertere for enhver pris, men å finne ut innen jul 2010 om det å konvertere er noe jeg virkelig ønsker å gjennomføre. Pateren er en vennlig og tålmodig sjel som ser det som en oppgave å veilede potensielle konvertitter heller enn å undervise eller drive kurs. Her hvor jeg bor, ville jeg uansett blitt eneste kursdeltaker akkurat nå, så veiledningslinjen er nok mer rasjonell.

Pateren leverte meg en ny bunke bøker. Det fantes ingen bebreidelse over at jeg ikke har lest hele katekismen fra perm til perm - han er, i motsetning til meg, ingen lærer som sjekker at pålagte lekser er gjort til punkt og prikke.

En av bøkene jeg fikk låne denne gang, er skrevet av Pave Johannes Paul II og omhandler Den katolske kirkes syn på familieliv, forplantning og seksualitet, Evangelium vitae. Denne ser jeg fram til å lese; den forrige paven var en glimrende forfatter og en stor og kjærlig filosof.

Jeg fikk også tildelt som en gave en liten, katolsk bønnebok der en rekke bønner, ordninger, ritualer og kirkelige handlinger står beskrevet eller gjengitt. Boken pleier visstnok å bli gitt til barn ved første kommunion, forklarte pateren.

Uten å gå i ytterligere detalj om boksamlingen pateren sendte med meg, kan jeg si at jeg virkelig vil være på vei mot noe dypt og alvorlig når disse bøkene er lest. Jeg er kommet til en relasjon med Den katolske kirke der jeg ikke lenger lefler med min egen eller paterens tid. Nå er det tid for å være ærlig mot meg selv i vurderingen om mitt snev av tro er tilstrekkelig - eller rettere: Om min tvil ikke er for framtredende til at veien videre mot konvertering er blokkert.

Som jeg har sagt før: Jeg ønsker å tro. Jeg ønsker å bli en av disse barske mannfolka som legger for dagen en hemningsløs ydmykhet og oppriktighet i det øyeblikket de stiger innenfor kirkedøra og starter sin utøvelse av de rituelle handlingene i helligdommen.

Om dette ønsket ikke er nok, er det i hvert fall en begynnelse. Jeg deler kirkens syn på at prosessen fram mot fullt sakramentalt fellesskap må være lang - minst et år.

Det som virkelig gledet meg over alle grenser under kveldens samtale med pateren, var informasjonen om at det er mulig å "melde seg inn" i Den katolske kirke uten å konvertere. Jeg kan med andre ord melde meg ut av Statskirken - noe som uansett er på høy tid - og opprette medlemskap i Den katolske kirke for å ha tilhørighet uten sakramentalt fellesskap. En slik tilhørighet vil jo gjøre full innlemmelse i kirken både enklere og mer naturlig på et litt senere tidspunkt.

Det spesielle i denne prosessen jeg er i gang med, er at jeg ikke én eneste gang i løpet av disse 5 månedene som jeg har holdt på med å gjøre meg kjent med Den katolske kirke, har hatt lyst til å gi opp. Tvilen er der i vekslende grad, men tvilen er en del av troen; det sa pateren til meg i kveld.

Jeg har altså ikke vært så svak i mitt ønske om å tro at tvilen har tatt overhånd hittil.

Fordi jeg kjenner Sverige og svensk geografi så godt, har jeg funnet en parallell til meg selv i et unikt naturfenomen i den aller nordligste delen av Sverige: Bifurkasjonen i Pajala!

En bifurkasjon er en sideelv som forbinder to vassdrag, altså en liten utløper fra en større elv som renner over i en annen større elv.

Den største og mest kjente bifurkasjonen dannes av elven Casiquiare i Venezuela, som forbinder Rio Negro med Orinoco-floden. Casiquiare er 326 km lang (ifølge Wikipedia.org).

I Pajala i Norrbotten finner vi den 50 km lange Tärendö älv som bøyer av fra Torneälven og forener seg med Kalixälven; se kart fra egen nettside om den svenske bifurkasjonen.

Jeg begynner å se meg selv om en slik bifurkasjon som Tärendö-älven: Jeg bøyer av fra Den norske kirke, drar med meg noe tankegods derfra, men fortsetter i snirkler og kast fram til en ny ecclesial flod, nemlig Den katolske kirke.

Bildet er nok søkt, og det står helt i stil til min ellers nokså råbarkede omgang med symboler, men bildet forteller meg noe om min egen posisjon i denne prosessen: Den samme Gud - elvevannet i bildebruken - forekommer i 2 helt ulike utgaver og miljøer - Torne og Kalix elver som bilder på hhv. Den protestantiske og Den katolske kirke - og jeg løper på en usikker, 50 km (eller 50 år) lang ferd ut av den ene og inn i den andre.

Er det vakkert eller brutalt? Det spiller liten rolle; bildet fungerer for meg selv, og det er mine valg og mitt livsløp mellom kirkeretninger det dreier seg om. Jeg banker på Pavens port.

Katekismen

Den 19. februar i år hadde jeg den første personlige samtalen med pateren i min lokale katolske kirke. Umiddelbart etter samtalen skrev jeg et innlegg her på bloggen om inntrykkene etter samtalen. Der fortalte jeg om den mektige katekismen, den mursteinstunge boka som inneholder en komplett gjennomgang av Den katolske kirkes lære, utformet av Pave Johannes Paul II.
Jeg avsluttet innlegget med å gi uttrykk for at jeg hadde til hensikt å lese hele greia, å komme igjennom den før eller siden, og at jeg begynte samme kveld.

Vel, jeg må bare innrømme at dette var en målsetting i mektigste laget. Som jeg skrev i går, har jeg tatt pause fra katekismen for å lese den kortfattede miniatyren "Den katolske kirke i lommeformat" av Dr. Erwin Bischofberger. Boka er på 90 sider og er ikke stort større enn et knekkebrød.

Jeg har nå lest denne boka for første gang (slett ikke siste!), og jeg likte framstillingsmåten. Alt i boka er kortfattet , og den gir en nybegynner som meg en kjapp gjennomgang før jeg fordyper meg i større skriftarbeider.

Ved en tilfeldighet ble jeg for ikke lenge siden oppmerksom på at Den katolske kirke i Sverige har sørget for å legge ut hele katekismen på nettet. Det imponerte meg, for nettstedet hadde eget domenenavn, http://www.katekesen.se/, og det mektige bokverket viste seg å være stykket opp på en oversiktlig måte. Hele teksten er søkbar på et hvilket som helst begrep i eget søkefelt. Dette forutsetter naturligvis at man skriver inn et søkebegrep på svensk.

Uten særlig håp om å skyte blink gikk jeg til Den katolske kirkes norske nettsider og søkte på "katekisme". Og sannelig! Der dukket det opp et treff som viste at Den katolske kirkes katekisme (KKK!)også finnes i komplett nettutgave på norsk!

Riktignok inngår den i det enormt rikholdige nettstedet til Den katolske kirke, men URLen er enkel nok: http://www.katolsk.no/kkk/.

Her finner man den samme inndelingen i kapitler og temaer, og man finner et søkefelt for ethvert begrep man ønsker å lese katekismens forklaring på.

Hvilken skatt! Hvilken kunnskapskilde! Dette betyr så utrolig mye i min vandring innover i Den katolske kirkes lære. Jeg trenger ikke sitte i lampelys og fordype meg i en på alle måter tung bok - jeg trenger ikke engang å kjøpe den! Nå kan jeg ta litt av gangen, søke etter omstendigheter jeg er opptatt av, finne svar på mine spørsmål og få lest samtlige av katekismens 2865 avsnitt i den rekkefølgen jeg finner naturlig og interessant.

Dette var en gledelig oppdagelse, og jeg har brukt denne nettressursen mange, mange ganger allerede.

Så lurer kanskje leseren av dette innlegget på hva jeg har funnet ut så langt. Bortsett fra det rent tekniske i å finne fram katekismen ved å klikke på Favoritter i nettleseren har jeg lært om dødssynder og venielle synder(!), jeg har lært om sammenhengen mellom politikk og det 7. bud, og jeg har lært om synet på ekteskap og prevensjon. Alt dette ved å lese avsnittene som kommer opp i katekismen når jeg skriver inn ulike søkeord.

Men framfor alt vil jeg sitere et lærerikt avsnitt fra lommeformat-boka, noen korte setninger som gir meg forklaringen på hvorfor jeg alltid har oppfattet Den katolske kirke som mer organisasjonsbasert enn individbasert:

"Den rette og omfattende troen finnes bare i hele det kirkelige fellesskapets forente bevissthet: Kirkens felles tro. Det er også derfor Kirken sier når den feirer nattverden: Herre Jesus Kristus, se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro."

Dette sitatet blir utgangspunkt for neste innlegg på denne bloggen.

Den nikenske trosbekjennelse

Dette blir en travel dag. Jeg kommer til å tilbringe mye tid i bil. Tankene på Pave Johannes Paul II's katekisme kommer til å følge meg og gi meg forventning til neste gang jeg kan sette meg ned og lese.
Ettersom trosbekjennelsen er utgangspunktet for hele prosessen, lar jeg den store, kirkelige teksten være hele blogginnlegget i dag. Her kommer en vakker framførelse fra Youtube, og nedenfor kommer den latinske teksten. Og det er naturligvis Den nikenske trosbekjennelse vi får her. Fra før er det bare den apostoliske jeg er fortrolig med fra før. Denne mer detaljerte versjonen fra Kirkemøtet i Nikea er min første utfordring: Den vil jeg lære utenat!



Credo in unum Deum, Patrem omnipoténtem,
factórem cæli et terræ, visibílium ómnium et invisibílium.
Et in unum Dóminum Iesum Christum, Fílium Dei Unigénitum,
et ex Patre natum ante ómnia sæcula.
Deum de Deo, lumen de lúmine, Deum verum de Deo vero,
génitum, non factum, consubstantiálem Patri: per quem ómnia facta sunt.
Qui propter nos hómines et propter nostram salútemdescéndit de cælis.
Et incarnátus est de Spíritu Sanctoex María Vírgine, et homo factus est.
Crucifíxus étiam pro nobis sub Póntio Piláto;
passus, et sepúltus est, et resurréxit tértia die, secúndum Scriptúras,
et ascéndit in cælum, sedet ad déxteram Patris.
Et íterum ventúrus est cum glória, iudicáre vivos et mórtuos, cuius regni non erit finis.
Et in Spíritum Sanctum, Dóminum et vivificántem:
qui ex Patre Filióque procédit. Qui cum Patre et Fílio simul adorátur et conglorificátur:
qui locútus est per prophétas.
Et unam, sanctam, cathólicam et apostólicam Ecclésiam.
Confíteor unum baptísma in remissiónem peccatorum.
Et expecto resurrectionem mortuorum, et vitam ventúri sæculi.
Amen.