To år

For ikke lenge siden kom jeg over et privat notat på jobben, en fil jeg hadde lagret lokalt på jobb-PCen med et helt intetsigende navn. Filen viste seg å være et dokument fra 7. oktober 2008 der jeg av en eller annen grunn hadde notert en hel del faktorer som fram til da hadde gjort meg interessert i Den katolske kirke.
Jeg hadde helt glemt at jeg har laget en slik oppsummering før jeg så den igjen under en ryddeaksjon på harddisken i forrige uke. Det ble en kort stund med nesten overveldende lesning, for det var virkelig imponerende hva jeg hadde klart å dra med meg av påvirkning, opplevelser og konklusjoner gjennom flere år fram til den nevnte dagen for to år siden.
Flere av tingene som var nevnt i oppsummeringen, har jeg referert flere ganger på denne bloggen. Andre av temaene, så som Den katolske kirkes rolle i TV-serien Sopranos eller i filmtrilogien Gudfaren, har jeg imidlertid utelatt under bloggingen. Den mest interessante opplysningen var derfor min egen konklusjon i notatet, fomulert nærmest som et krav til meg selv. Det sto:
«I morgen kveld har jeg til hensikt å gå til messe i den katolske kirken her i Askim for å se hva dette går ut på.»
Det betyr at den første gangen jeg vaklet meg av gårde til katolsk messe må ha vært onsdag 8. oktober 2008. Det stemmer bra med øvrige referanser i hukommelsen, men datoen har fra begynnelsen av ikke vært viktig for meg. I dag derimot, er det som om et kretsløp er fullført på målstreken.
I går var jeg enda en gang på kveldsmesse i Mariakirken og fikk en siste gjennomgang av hvordan opptakelsen i menigheten og fermingens sakrament vil bli gjennomført førstkommende søndag.
Pateren og jeg møttes som avtalt i god tid før messen og fikk en samtale som for meg var givende og inspirerende både i kirkerommet og over en kaffekopp i menighetssalen. Nå gjenstår bare noen dager til det som en av mine trosbrødre i menigheten omtalte som «den store dagen», noe han nevnte da vi møttes like før messen i går.
Det var uvirkelig og samtidig veldig skjerpende å lese oppslaget med kirkens program for oktober måned på kirkedøra da jeg ankom i går ettermiddag. Som tilleggsopplysning til førstkommende søndagsmesse sto det om opptakelse i menigheten, og mitt fulle navn sto skrevet midt i en hjertelig velkomsthilsen. Jeg er klar for dette avgjørende steget nå. Forberedelsene har hatt den varigheten som var nødvendig og tilstrekkelig for min del.
I løpet av dagen i dag har jeg overvært en kirkelig handling i et protestantisk kirkerom. Jeg ble sittende og se omkring meg, og det slo meg at kristusbildet over alteret framstilte en ensom Kristus, riktignok en konge og en dødens seierherre, men likevel så alene. Bare et par engler svevde over ham på bildet som for å markere hvor himmelen er, men bildet ellers og ikke minst de andre veggene i rommet virket tomme og nakne.
Desto morsommere var opplevelsen under Fadervår mot slutten av seremonien. Jeg oppdaget at jeg helt hadde glemt at Den norske kirke bruker en moderne versjon av bønnen der innledningen lyder «la ditt navn holdes hellig» i stedet for «helliget vorde ditt navn». Etter en kort refleksjon fant jeg ut at det morsomme ved å ha glemt statskirkens Fadervår ikke skyldes avstanden i tid for min del, men heller hyppigheten i de siste to årene: Siden jeg igjen møtte den «gamle» Fadervår-versjonen fra min søndagsskoletid i Den katolske kirke, har jeg gjennom tallrike gjentakelser fått et nytt forhold til den.
Dagens Fadervår foregikk naturligvis uten embolismen men med doksologien, slik det er vanlig blant lutheranere.
Jeg gjorde en erfaring i dag: Jeg har allerede tatt et to år langt steg bort fra alt det lutherske.

Det annet Vatikankonsil og jeg

En bokpakke kom i posten i dag. Hadde bøkene vært større, hadde de utgjort en hel liten haug på bordet, og de ville vært en bør å få med hjem. Bøkene i pakka var imidlertid små og tynne, og de fleste hadde myk perm. Felles for bøkene var at de stammer fra eller handler om Det annet Vatikankonsil.
Mange ganger har jeg tenkt over dette at mens jeg var en smågutt i førskolealder, dog gammel nok til å bli fulgt til søndagsskolen på et luthersk bedehus, var verdens viktigste og dyktigste katolske teologer samlet i Roma i år etter år. Det som kom ut av samlingen, var en universell fornyelse av Den katolske kirke.
I løpet av disse snart to årene som jeg har vært opptatt av å tilegne meg Kirkens lære, er det arven etter Det annet Vatikankonsil - VatikanII - jeg har lært å kjenne. Jeg har samtidig oppfattet at denne arven har sine kritikere og motstandere, men jeg hører ikke med blant disse. Tvert imot; den Kirken jeg har lært å kjenne og som har tiltalt meg så ettertrykkelig, kan takke nettopp VatikanII for sin nåværende form og utførelse.
På bildet over denne teksten er det to bøker jeg har eid en god stund. Den ene har tittelen "Kirken" og kalles oftest "Lumen gentium" etter de to første ordene i den latinske teksten. Den andre heter på norsk "Om Guds åpenbaring" og går i katolsk sjargong under navnet "Dei verbum". Jeg har hatt stort utbytte av å lese disse to skriftene. De er ført i et vakkert, opphøyd språk og er både oppbyggelige, fromme og dogmatiske. Dette er grunnen til at jeg ville eie alt som ennå kan oppdrives av norskspråklige publikasjoner fra VatikanII.
Disse heftene er kortfattede og små og derfor overkommelige å lese. Jeg har i samme slengen skaffet biskop John Willem Grans egen beretning fra VatikanII, "Oppbrudd og fornyelse". På denne måten håper jeg å kunne lese meg til en bredest mulig forståelse av de vedtak og erkjennelser som konsilet jobbet seg fram til.
Kanskje er de mer eller mindre berømte teologene og kirkeledernes drøftelser gjennom første halvdel av 1960-årene litt fjerne når det kommer til stykket, men den katolske messen ville ikke hatt sin nåværende form hvis det ikke var for konsilets beslutninger. Det er derfor dette enorme og langvarige kirkemøtets behandling av saker fascinerer og opptar meg.
Jeg hadde faktisk dette i tankene i en aktuell situasjon så seint som i går kveld, under messen i min hjemlige, katolske kirke. Jeg satt og lyttet til ordene under offertoriet og opplevde som så mange ganger før at et lys ble tent og en sannhet falt på plass. Denne gangen var det Kirkens respektfylte omtale av vinen som gikk til hjertet i meg:
"Av din rikdom har vi mottatt den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet og av menneskers arbeid, som for oss blir frelsens kalk."
Det virkelig ingen ubetydelighet av et næringsmiddel som pateren håndterer der oppe ved alteret. Under konsekrasjonen sier han videre:
"Helliggjør disse gaver ved din Ånds livgivende kraft så de må bli for oss vår Herre Jesu Kristi legeme og blod."
Vinens posisjon falt endelig på plass, og min samvittighet overfor vinelskeren i meg ble lettere - ja, den ble nesten vektløs i løpet av den eukaristiske liturgi.
Om en uke skal jeg møte til den siste samtalen med pater Piotr før konversjonen gjennomføres. Han inviterte vennlig til dato og klokkeslett og ga tilbud om både oppsummering, repetisjon av konversjonsritualet og mulighet til skriftemål. Pateren er en moderne menighetsprest, helt etter intensjonene i VatikanII såvidt jeg kan forstå. Derfor ser jeg fram til enhver mulighet til å prate med denne mannen, min mentor innenfor Kirken.
Dagene framover synes allerede stappfulle av begivenheter. Jeg vet ikke når jeg får tid til å lese de mange små heftene fra VatikanII og biskop Grans bok, men bøkene finnes nå i hylla og jeg har resten av livet på å fortsette vandringen innover i Kirken. Også tiden etter konversjonen skal gi mulighet til utvikling og vekst. Jeg har så mye å se fram til!

Involvering

I gårsdagens bloggtekst var jeg opptatt av ting jeg hadde opplevd som læring under søndagsmessen. Det var faktisk flere ting å lære under messen i går; festen for Den salige Jomfru Marias opptakelse i himmelen tilførte messen et visjonært preg, noe pateren vektla på sin sindige og oppriktige måte.
Jeg lærte en lekse om å se messen på riktig måte og å sette rett ord på det jeg opplever.
Tidligere har jeg betraktet den katolske messen som en teateroppsetting, et fysisk drama framført med små vekslinger i virkemidlene. Menighetens delaktighet har jeg sett på som en aktivisering, en invitt til å delta med egne bevegelser og svar.
Pateren satte imidlertid det hele på plass for meg på en litt annen måte i gårsdagens preken. Det føltes nesten som om et av hans utsagn ble sagt nettopp til meg: I begynnelsen av messen hadde jeg nemlig fått en ny assosiasjon til nettopp teaterregissørens oppgaver da jeg fulgte med på paterens dirigering av de unge ministrantene som strevde med å holde fyr i røkelsekaret.
"Det er verken en teaterforestilling, en oppvisning eller en utstilling vi er vitne til i den katolske messen, men tvert imot en invitasjon til å involvere oss i de hellige handlingene, uttalelsene og budskapet." Slik uttalte pater Piotr seg i prekenen.
Å involvere seg er noe annet og ganske mer bevisst enn å bivåne en forestilling eller la seg aktivisere. Den som involverer seg, deltar aktivt av egeninteresse, som et uttrykk for tilslutning til bønnene om syndstilgivelse og nåde.
Dette er den katolske messens betydning for den jevne troende: En mulighet til å involvere seg i tilbedelse og gudsdyrkelse, en høytidsstund i ei hektisk uke der personlig involvering i en ydmyk seremoni er den eneste målsettingen.
I spenningsfeltet mellom Den allmektige Gud, den korsfestede Kristus, den kjærlig forbedende Jomfru Maria og den jordiske troende oppstår kontraster i tid og rom, høyde og dybde. Aller nederst, i et avhengighetsforhold til hele det himmelske spekter, befinner enkeltmennesket seg, som et ørlite, ynkelig motstykke til Gud Fader. Med involveringen i messens handlinger får den enkelte et redskap til å uttrykke sin ydmyke posisjon, sin takknemlighet og sin selverkjennelse.
Mer og mer blir jeg overbevist om at det er denne involveringen og alt som uttrykkes gjennom den, som gjør den katolske messen så uendelig mye mer formfullendt, uttrykksfull og opplevelsesrik enn moderne, lutherske gudstjenester. Jeg vet at jeg har kommet til rett kirke denne gangen.

Offertorium

En messe er en dynamisk handling, lik i form og innhold fra gang til gang, men likevel så uendelig variert og vekslende i personlig opplevelse og uttrykk. Etter å ha opplevd katolsk messe over 100 ganger de siste 18 månedene har jeg for lengst innsett at messefeiring er en ny tilstelning hver eneste gang den finner sted.

Over tid har jeg merket at det er bestemte deler eller innslag i messen som fester seg hos meg og skaper langvarig refleksjon. Slik har det vært med syndsbekjennelsen, med forholdet til Den nikenske trosbekjennelsen og med synet på egen verdighet i forhold til kommunionen.

Nå i det siste er det den delen av messen der menigheten gir sine gaver, offertorium, som har fanget min oppmerksomhet. Etter trosbekjennelsen og forbønnene setter menigheten seg ned og synger en salme mens dagens kollekt opptas. Dette er et kjent innslag fra både statskirkegudstjenester og bedehusmøter, men likevel atskillig annerledes i en katolsk messe.

Mens kollekten innsamles og folk synger, legger vekk sine lommebøker og gjenopptar oppmerksomheten overfor messens innhold, har pateren det travelt oppe ved alteret. Godt hjulpet av ministrantene tar han fram oblater og legger dem fram på et lite fat. Deretter skjenkes en liten skvett vin opp i et vakkert beger og blandes med litt vann. Pateren framfører bestemte bønner mens dette utføres, og i de tilfellene da kollekt ikke opptas, skal menigheten gi et tilsvar til disse bønnene. Ordene i disse bønnene er så vakre og inneholder en så spesiell, kirkelig logikk at jeg velger å gjengi dem her:

Velsignet er du Herre, all skapnings Gud. Av din rikdom har vi mottatt

[første gang:] det brød som vi bærer frem for deg, en frukt av jorden

[andre gang:] den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet

og av menneskers arbeid, som for oss blir

[første gang:] livets brød.

[andre gang:] frelsens kalk.

Menigh.: Velsignet være Gud i evighet.

Logikken i dette er at mens brødet og vinen klargjøres for å bli omdannet til Kristi legeme og blod, takker pateren for de Guds gaver som brødet og vinen representerer for menneskene. Gavene er mottatt "av din rikdom", og nå skal de gis tilbake til Gud for at de som deltar i kommunionen, i neste omgang kan få gavene tilbake i en ny form, der de representerer syndenes forlatelse.

Det er et fantastisk stykke abstrakt drama som utspilles under paterens ledelse der framme ved alteret.

Og så, når kollekten er ferdig innsamlet, brødet og vinen er forberedt for videreforedling, og pateren har tvettet hendene, reiser vi oss og deltar i offertoriets avslutningsbønn:

P: La oss be til Gud, den allmektige, at han vil motta sin Kirkes offer av våre hender.

M: Til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse.

Dette er en oppsamlingsbønn fra pateren om at Gud vil motta Kirkens offer, både brødet og vinen sammen med de økonomiske gavene.

Det ligger en stor hyllest til Guds nåde i disse ordene og teorien som ligger bakom. Her yter menneskene i Kirken sine små gaver, som de i sin tur har mottatt av Guds rike velsignelse og kan avse av samme grunn, og disse gavene som legges fram i messen, ber vi Gud om å bruke videre "til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse". Et kretsløp av gaver fra Gud til menneskene og fra menneskene til Gud og tilbake igjen, i stadig forbedret og foredlet utgave, framgår av disse bønnene som ledsager mottakelsen av gavene og innledningen til eukaristiens liturgi.

De siste gangene jeg har vært til messe, har jeg lyttet mer andektig til disse delene av liturgien enn noe annet. Jeg er blitt rent henført av det nevnte kretsløpet av gaver; en vidunderlig logikk stiger fram for meg, og jeg ser at de kirkelige handlinger og Kirkens lære i seg selv er full av slike logiske forbindelser, årsak-virkningsforhold eller kretsløp som dette her. Jeg begynner å glede meg på dypt plan til å bli en fullverdig del av alt dette.

Frostrier

Sist søndagsmesse ble feiret i Cerkev Sv. Jurija (St. Georg kirke) i Ptuj, Slovenia. Ute var det skyet oppholdsvær og 2-3 minusgrader. Inne i kirken var det bare hårfint høyere temperatur. Det var rent uvirkelig å sette seg på den iskalde benken og måtte erkjenne at her fantes det ikke den aller ringeste varmekilde.

Jeg beholdt alt yttertøyet på unntatt hodeplagget og forsøkte å slappe av. Pusten steg som sigarrøyk mot taket. Etterhvert som andre kirkegjester kom på plass, skjønte jeg at de nok var forberedt på den lave temperaturen i St. Georgs kirke i den lille byen.

Like før messen skulle begynne kl. 11.00, kom en prest og et par andre personer som gjorde i stand alteret, tente lys, la bibelen og messeboka på plass, blåste i hendene for å holde dem varme litt til, og gjorde seg klar for messen. Presten forsvant ut i sakristiet og kom senere inn i kirken med prestekjole og messehagel som forventet. Jeg ser ikke bort fra at han hadde slengt hele arbeidsantrekket utenpå frakken.

Messen startet med et salmevers på slovensk. Det var ingen orgelmusikk å høre, men folk kjente tydeligvis salmen; de sang så pusten deres dampet som fra en flokk hester i det kalde rommet.

Som jeg tidligere har skrevet om, synes jeg syndsbekjennelsen ved messens begynnelse er det første høydepunktet. Her ble jeg skuffet; i likhet med hva jeg har opplevd noen få andre ganger, ble syndsbekjennelsen gjort til en privat samvittighetssak, og i et tidsrom på 10-15 sekunder ble det gjennom taushet gitt anledning for hver enkelt til å bekjenne sin synd i det stille.

Deretter skred programmet fram slik det pleier. Ingen ministranter hjalp til, men tre voksne personer satt på stolene bak alteret og fungerte som tekstlesere (lectorer) og medhjelpere med andre funksjoner.

Kyrie og Gloria ble framsagt uten melodi, og jeg fulgte med i min lille katolske bønnebok som jeg alltid pleier å ha med på utenlandsreiser.

Under prekenen refererte presten hele tiden til et nytt hyrdebrev fra Slovenias biskoper, der de i anledning den forestående fastetiden betoner eukaristien som Guds gave for livet. Den katolske kirken i Slovenia ser fram til Den Eukaristiske Kongress i byen Celje i juni i år, og biskopenes hyrdebrev har klar referanse til denne begivenheten til sommeren. Kongressen var i det hele tatt et gjennomgangstema, for framme i kirken, mellom de høye, smale glassmaleriene, hang en fane med kongressens logo.

Etter prekenen fortsatte messen i litt mindre kjent stil. Det som ble sagt, var nok likt det jeg er vant til hjemmefra, men det var ingen som knelte på noe tidspunkt under messen. Ikke engang under konsekrasjonen, da brødet og vinen blir til Kristi legeme og blod. I stedet sto menigheten oppreist, jeg hadde nær sagt på protestanters vis, enda liturgien definitivt var katolsk. Til og med klokkeslagene under transsubstantiasjonen var på plass takket være en av medhjelperne framme ved alteret.

Da jeg ventet meg fredshilsenen, uteble selv denne. Presten uttalte bare "Herrens fred være alltid med dere!" og menigheten svarte "og med din ånd," og det var det. Ingen hjertelige håndtrykk mellom troens brødre.

Det var virkelig kaldt i Guds hus i Ptuj, syntes jeg. Messen manglet temperatur både i fysisk og religiøs forstand. Jeg kunne naturligvis ha valgt å bøye kne slik jeg er vant til, men med min ringe erfaring er dette liksom ikke noe man gjør alene i en ukjent forsamling.

Det er mye å lære og forstå når man går så inn i dypet av en nasjons religiøse tradisjoner som man gjør under en katolsk messe. Slovenia har i tidligere tider vært underlagt ulike stater og styringssystemer, og i nesten 50 år var landet en del av det kommunistiske Jugoslavia. Den slovenske nasjon var regnet som den mest effektive og høyest utdannede i Jugoslavia, og ifølge personer jeg har snakket med, sørget Tito for å legge den mest avanserte industrien nettopp til den slovenske delrepublikken. Slovenerne har med landets beliggenhet lengst nord på Balkan også hatt mulighet til kulturell og faglig utveksling med Italia og Østerrike, selv i kommunisttiden. Da Slovenia i 1991 var den første staten som løsrev seg fra Jugoslavia og ble selvstendig, var det med alle mulige odds på sin side. Utviklingen på disse 19 årene har også vist framskritt og stabilitet i det unge og moderne landet.

Kan slike forhold ha påvirket Kirkens utmeisling av hva som skal gjelde under den katolske messen? Kan Kirkens ledelse ha forstått at man gjør best i å la folk oppføre seg diskret og med all integritet i behold dersom man vil ha søking til kirkene? Det er mulig; jeg har ingen forutsetning for å påstå noe i denne retning. Jeg konstaterer bare at mine observasjoner under søndagsmessen i Ptuj var svært annerledes enn jeg er vant til.

Men i bunn og grunn spiller ikke disse forskjellene noen rolle for messens intensjon. De aller fleste gikk fram og mottok eukaristien, og dermed fikk de også syndenes forlatelse. Feiringen av messen var på ingen måte forgjeves selv om den virket noe avmålt.

Små hendelser, stor betydning

Dagene går jevnt og trutt framover; snart er det bare et år igjen til dagen for min konvertering til Den katolske kirke, 10.10.10. I mellomtiden tar jeg det med ro og reflekterer uformelt og usystematisk over alt som hender meg.
Vi har hatt noen dager med festivitas her i huset. Min kjære har fylt runde år, og det meste av denne uka har vært preget av feiring og selskapelighet. Dette førte til en viss kontakt med slektninger som er aktive innen lokalt menighetsarbeid i Den norske kirke, og som så mange ganger før beskrives det som "veldig hyggelig" at jeg har valgt å bli katolikk. Jeg antar at det betyr "veldig hyggelig i motsetning til det gudløse livet du har ført i de foregående 20 år". Som jeg trolig vil komme tilbake til et eget innlegg i nær framtid, vil nok meningsforskjellene snart komme til syne i samtaler om troens innhold hos de protestantiske slektningene og meg selv. Vi får håpe at det også på lengre sikt blir betraktet som "veldig hyggelig" med en katolikk i slekta.
I anledning fødselsdagen ga jeg blant annet en bok til min kjære, en morsom, dansk utgivelse som forhandles av St. Olav Bokhandel: "Kunsten at overleve når man er gift med en katolik". Boka ble satt pris på, og jeg ser fram til å høre mer om hva hun har i vente, og om hennes innstilling til alt dette...
Selv leser jeg for tiden en av bøkene jeg kjøpte på høstmarkedet i den lokale, katolske kirken den 5. september. Boka er skrevet av Scott Hahn og heter "Lammets nattverd". Det framgår at forfatteren er utdannet protestantisk prest i USA, men har konvertert til katolisismen og skriver levende og engasjert om messen i katolsk tradisjon. Her finner jeg nettopp en masse henvisninger til tradisjonene. Scott Hahn bruker kildemateriale fra det første og annet århundre e. Kr., altså ikke-bibelske nedtegnelser fra apostlene og deres umiddelbare etterfølgere.
Det er virkelig fascinerende å lese hvordan messen og ikke minst kommunionen har funnet sin form for uhyggelig lang tid siden. Henvisningene bekrefter det som bloggen Sanctus er opptatt av i 3 innlegg fra september måned, nemlig hvor feil eller mangelfullt det blir å legge vekt på Bibelen alene ("Sola scriptura"). Kildematerialet i Scott Hahns bok viser jo til fulle at det allerede på 100-tallet fantes folk som var seriøst tenkende og som kunne nedtegne skriftlig hvordan de ble enige om å utføre ritualer og liturgi.
Å lese dette i konsentrert og relativt moderne form, med forfatterens ekte entusiasme som undertone, gjør meg trygg og fornøyd med både mitt valg og min hverdag. Jeg er kommet innenfor en kirke hvor det bare dukker opp flere og flere ting å lære, og alt jeg har møtt hittil, har vært godt og byggende.
Ved kveldsmessen i den lokale kirken sist onsdag var vi bare 4 mennesker i forsamlingen, inkludert pateren. Like fullt var messen en intens og fortettet opplevelse der hvert eneste ord fra presten eller oss i menigheten føltes som skritt på veien mot et felles mål: Eukaristien, der jeg selv riktignok ikke får delta fullt ut ennå, men hvor jeg likevel får ta del i syndsforlatelse og fellesskapet ved å være til stede. Det passet utrolig godt å begynne å lese "Lammets nattverd" etter nettopp denne onsdagsmessen; intensiteten jeg fornemmet var liksom beviset på at Scott Hahns begeistrede skildring er korrekt: Jeg deler hans opplevelse av den eldgamle, apostoliske liturgien.

Liturgidebatt

Et par gode, katolske, svenske blogger som jeg følger, har de siste dagene viet oppmerksomhet overfor motstridende meldinger fra Vatikanet. Etter å ha gransket kildene for meldingene litt, tror jeg saken forholder seg slik:
Et nettsted som kalles New Liturgical Movement, forteller at den italienske avisen Il Giornale har hevdet at Pave Benedict XVI har godkjent nye retningslinjer for messens liturgi i Den katolske kirke. Det skal dreie seg om at større deler av messen skal foregå på latin, at pateren i større grad skal være vendt mot øst, altså med ryggen mot menigheten, især under ritualet for eukaristien, og at kommunion utdeles på tungen, ikke i hånden. Flere detaljer blir nevnt i artikkelen, som kan leses på engelsk her. Artikkelen i Il Giornale skal ha blitt publisert 22. august, altså for bare noen dager siden.
Bare 3 dager senere refererte pressekontoret for Stockholms Katolska Stift at Vatikanet har avvist spekulasjonene i Il Giornale. Det foreligger ingen planer om å endre de eksisterende messebøkene, heter det i pressemeldingen fra Vatikanet.
Her dreier det seg altså om et journalistisk rykte som blir avvist som større eller mindre grad av sludder. Naturligvis finnes det noen et sted der ute som vet hvordan ryktet har oppstått, og som vet hvorvidt man virkelig bør være forberedt på endringer fra høyeste hold eller ikke.
I en av de svenske bloggene jeg nevnte, Störstorden, mottas oppslaget i Il Giornale som gode nyheter. Bloggeren er kjent med Pave Benedicts syn på messens form og vet også at Paven foretrekker en langsom prosess framfor radikale dekreter når endringer skal iverksettes.
I en annen blogg, Oroa dig inte - Gud finns nog, er det Vatikanets dementi som vektlegges, for på den bloggen hersker skepsis mot en utvikling tilbake mot messens form slik den var før Det annet Vatikankonsil vedtok den nåværende liturgien.
Selv har jeg, som man vil forstå, hatt riktig stor glede og mye moro av å granske hvem som har sagt hva i denne saken. Linkene på de ulike nettstedene har ført meg på kryss og tvers i Europa virtuelt sett, og jeg har lest synspunkter, støtteerklæringer og motreaksjoner slik man alltid ser når endringer blir varslet - enten varslene er seriøse eller ikke.
Jeg har med andre ord hatt et par lærerike dager med lesing av artikler som er eller som ikke er basert på pålitelige kilder. Innholdet i artiklene derimot, har liksom ikke grepet meg i nevneverdig grad. Jeg kjenner at jeg er for fersk, og det er for langt fram til jeg selv kan feire messe som fullverdig katolikk. Om den foregår delvis på latin eller ikke, og om presten snur seg hit eller dit, er ikke viktig for meg - i hvert fall ikke ennå. Dette betyr at endringene som Il Giornale påstår er underveis, dreier seg om detaljer, småting som oppfattes som betydningsfulle hos kjennerne, ekspertene og de erfarne. Jeg er ikke der i dag og vil kanskje aldri komme dit. Foreløpig er jeg opptatt av Kirken som tilholdssted, som en trygg havn med liturgiske innslag som allerede i dag framstår som storslåtte og talende i all sin uttrykksfullhet - selve Grunnsakramentet. Hvis noen vil gjøre den liturgiske regien strammere for å hindre utgliding eller tilfeldige tilpasninger, spiller det liten rolle for meg.
Det føles som å lære et nytt språk. I en lang fase under språkinnlæringen er man først og fremst opptatt av å lære tilstrekkelig med begreper og å beherske grammatiske regler og unntak. Å høre forskjell på dialekter hos dem som har språket som morsmål, eller å forstå idiomatiske uttrykk og klisjeer ligger mye lenger fram i læringsprosessen. Jeg kjenner min plass i Den katolske kirke der jeg befinner meg pr. i dag, og det er ikke en plass hvor jeg gir meg i kast med å diskutere detaljer i messens liturgi.
Jeg har mer enn nok med å uttrykke min ydmyke takknemlighet hver eneste gang jeg får lov til å feire messe i benkeradene, der et snev av syndsforlatelse og velsignelse forhåpentligvis når fram også til meg. Den er uavhengig av hvilket språk den framføres på. Latin er helt OK, og det er norsk også.

Requiem

I går var det begravelse i den katolske kirken her hvor jeg bor. Den avdøde var en norsk mann, selv medlem av Statskirken, gift med en utenlandskfødt, katolsk kvinne. Mitt mangeårige kjennskap til familien gjorde det naturlig å være til stede. Det gjaldt også familiemedlemmenes naboer og kolleger, som stort sett besto av etniske nordmenn jeg i mange tilfeller kjenner godt, og som ganske sikkert tilhører protestantiske kirkesamfunn lik nordmenn flest.
Det var altså en forsamling med begrenset kjennskap til katolsk messe - enn si requiem-messe - som fylte kirken denne gangen.
Jeg fant meg en plass langt bak ved siden av en av de eldre, katolske kirkegjengerne. Rundt oss satt masser av ikke-katolikker. Enkens katolske landsmenn satt lenger framme i kirken.
I starten følte jeg meg meget komfortabel sammen med min sidemann fra menigheten ettersom vi var de eneste på de nærmeste benkeradene som visste hva menigheten skulle si og svare, og som visste når vi skulle stå eller sitte, gjøre korsets tegn eller på andre måter respondere på liturgien.
Requiem-messen skred fram, en vakker seremoni der det stort sett var sanginnslagene, tekstlesingen og den varme talen om avdøde som skilte seg fra en vanlig messe. Under incenseringen av kisten mot slutten av messen var det så lydløst i salen at man kunne føle Guds og englers nærhet i kirken.
Første og annen tekstlesing samt gradualsalmen ble lest høytidelig og vakkert av en dame som jeg kjenner som tidligere Asia-misjonær for en luthersk organisasjon. Hun taklet bra den for henne uvante situasjonen med veksellesing der menigheten framsier omkvedet i gradualsalmen.
Etter talen fulgte snart kommunionen, og her ble min situasjon snart litt mindre komfortabel, men likevel tilfredsstillende på sitt vis. Menigheten reiste seg samlet under prefasjonen, men det var bare vi katolikker som knelte under Den eukaristiske bønn. Senere var det opp i stående under Fadervår og fredshilsenen, og ned på kne under Agnus Dei. De mange ikke-katolikkene sto og sto, og jeg må innrømme at mine tanker vekslet mellom transsubstansiasjonsunderet som foregikk oppe ved alteret, og undringen over å være en av de vante som var fortrolig med atferd og tilsvar i de høytidelige, liturgiske handlingene.
Hva tenkte de om meg, de mange mer eller mindre kjente folka som uten å vite det fra før så alle tenkelige tegn på at personen Inventus er blitt katolikk? Det har hittil ikke streifet meg at min nye identitet, min nyfunne kirkelige tilhørighet og min nye, gledesbringende tro skulle bli utstilt så til de grader synlig for bekjente og medarbeidere innen det kommunale skoleverket. Burde jeg ha gjort som dem og opptrådt fullstendig stivt og fremmed, eller var det riktig i enhver henseende å følge min sidemann og åndsfrende i full gjennomføring av liturgien?
Det virker som det riktigste valget var å gjøre slik jeg gjorde. Nok kom det litt brått på at så mange kjentfolk og ikke-katolikker skulle være til stede ved begravelsen; jeg var liksom ikke forberedt på å tilhøre mindretallet i denne kirken, som fra før samler en minoritet i befolkningen.
Vel, nå er det bare å vente og se. Snart får jeg nok kommentarer i retur; folk kjenner hverandre her jeg bor, og nyheter og folks forundring løper hurtig. Jeg er klar for å la folk få bekreftelsen de venter på: Jeg er katolikk.
- - -
For at dette innlegget ikke skal bli for langt, vil jeg bare nevne at det utspant seg to uventede og særpregede samtaler mellom to ulike kvinner og meg i forbindelse med begravelsen. Disse oppsiktsvekkende samtalene vil være tema for innlegget i morgen her på denne bloggen om å banke på Pavens port.

Andakt

Når man, som jeg, søker inn i Den katolske kirke etter et langt liv i eller i nærheten av et protestantisk kirkesamfunn, oppdager man at en rekke ord har nye og andre betydninger enn man tidligere har møtt. For meg har ordet "andakt" fått et helt nytt og utelukkende positivt innhold.
Jeg må si "utelukkende positivt" fordi mitt forhold til ordet "andakt" er av svært blandet kvalitet.
La oss starte med et oppslag i Bokmålsordboka på Internett. Her oppgis ordet å ha 2 betydniger:
1) religiøs stemning, stemning av alvor og høytid
2) kort tale med utgangspunkt i en bibeltekst
Som jeg tidligere har gjort til praksis, vil jeg også anbefale et oppslag i Svenska Akademiens Ordbok. Her oppgis 4 betydninger av ordet, men alle er mer eller mindre i pakt med betydning 1) i bokmålsordboka. I tillegg oppgir imidlertid den svenske ordboka at ordet tidligere ble feilaktig tillagt betydningen "ande-akt", altså akt på Ånden. En slik tolkning kunne oppstå pga tilfeldig likhet i ord; ånd heter som kjent ande på svensk. Både på svensk og norsk er andakt avledet av tysk Andacht, eventuelt nederlandsk aandacht, som begge betegner det å tenke og konsentrere seg om alvorlige og høytidelige emner og stemninger.
- - -
Nok av etymologi. Inventus vil nå slippe løs et utbrudd.
I min ungdoms bedehus tilknyttet lavkirkelige organisasjoner innenfor Den norske kirke betydde andakt én eneste ting: "Kort tale med utgangspunkt i en bibeltekst." Talen var slett ikke alltid kort; en andakt kunne passere halvtimen og nærme seg tre kvarter i varighet. Andaktsholderne tok ganske riktig utgangspunkt i en bibeltekst, men så snart teksten var lest, besto resten av andakten av talerens egne, slitsomt private tanker og ord, som oftest framført spontant og helt uten manus.
La meg si det som det er: Mine minner om andaktene i min ungdoms bedehus er det jævligste av alt jeg går og bærer på i mitt rikholdige minneregister.
Her fantes andakter om talerens personlige angst for Dommedag. Vi hørte andakter om talerens personlige problemer med spesielle synder. Vi unge ble servert andakter om alle farer som truet like utenfor bedehusdøren. Og verst av alt: Vi opplevde andakter som knapt hadde noen ende, men som munnet ut i en kommando om å falle på kne for å be høyt og inderlig om tilgivelse for vår grenseløse samling av synd. Lydig snudde vi baken mot Kristusbildet som var lokalets eneste dekorasjon, knelte med overkroppen lent mot stolsetet vi hadde sittet på, og foldet hendene i skrekk mens andaktsholderen tordnet fra talerstolen bak oss helt til han myknet av lyden fra de unge jentene som i frykt henfalt til gråtetokter over sine marginale frelsesmuligheter.
Det er rundt 35 år siden disse hendelsene utspant seg i nærheten av Hans Nielsen Hauges hjemtrakter, men jeg har den dag i dag problemer med å kjenne på disse minnene uten å hate de skrekkinnjagende andaktsholderne fra den norske, lutherske Indremisjonen. Måtte den salige Maria gå i forbønn for meg! Jeg næres av hat mot personer som preget min fjerne fortid! Dette gjør at jeg glimtvis sliter med å komme videre.
- - -
Heldigvis har den nådige og barmhjertige Gud åpenbart seg for meg på nytt og vist meg sin skikkelse i ly av Den katolske kirke. Her har jeg møtt begrepet andakt i en form som jeg setter uendelig stor pris på. I denne velsignede Kirken er det kun betydning 1) av ordet som spiller noen rolle: "Stemning av alvor og høytid."
I løpet av de nesten 7 månedene som jeg har gått til messe, har jeg opplevd katolsk andakt i 2 ulike former: Korsveiandakt under messen i fastetiden og maiandakt i forlengelse av messen i mai måned. Begge deler har vært kyndig og stødig ledet av pateren, og i begge tilfeller har en fast liturgi med inderlig, ettertenksomt innhold preget gjennomføringen.
I en katolsk andakt oppstår ingen spontane utbrudd. En katolsk andakt følger den tysk-nederlandske betydningen av ordet og stemmer sinnet til ettertenksomhet og opplevelse av høytid. En katolsk andakt utføres i aller største trygghet.
De pietistiske andaktene fra min ungdomstid derimot, var preget av tilfeldige innfall, herskesyke, personlig dominans og angst. Et uskjønt drama med suggestive virkemidler.

Kjære pater Piotr i min lokale menighet: Stundene med liturgisk andakt som du har ledet i fastetiden og i mai måned har gitt meg et nytt fundament for religiøs innsikt, for tilbedelse i verdighet, for skjønnheten i Kirkens bønner og for opplevelsen av takknemlighet over troens gave!

Jeg har funnet den Kirken der en stunds andakt inneholder presis hva den skal ifølge Svenska Akademiens Ordbok betydning 2a): "Tankarnas eller själens eller sinnets (fromt hängivna) riktande på Gud, det heliga, översinnliga osv., med undanträngande av andra tankeföremål."

"Thick Description"

Som mellomleder i en kommunal virksomhet har jeg svært ofte muligheten til å snakke til samtlige kolleger på én gang. Jeg har simpelthen det privilegium å få holde en tale nesten så ofte jeg vil.
Jeg har et studium i sosialantropologi bak meg; faktisk et mellomfag (30 vt/90 stp) fra UNIT/AVH like før det skiftet navn til NTNU. Et par ganger har jeg overfor mine kolleger brukt følgende bilde på hvor umulig det er å gjenta fortiden, og på hvor mye vi erfarer, lærer og utvikler oss som individer og gruppe i løpet av én eneste dag. Jeg har sagt det omtrent slik:

”Tenk dere at vi sitter i møte alle sammen, akkurat slik som nå. Så kikker sekretæren inn gjennom døren og vinker på én av oss, som må følge med for å besvare en viktig telefon. Den som går ut, blir borte i eksakt tre minutter. Når hun eller han kommer tilbake til møtet, er forsamlingen pr. definisjon en annen enn da vedkommende gikk ut.
Den som var ute, vet ikke hva vi som ble igjen, har snakket om. Vedkommende på sin side, har hørt og erfart noe nytt i den presserende telefonsamtalen.
Vi som ble værende igjen på møtet, vet ikke hva vår kollega har fått høre i telefonsamtalen. I tillegg har kanskje enkelte av oss fått og/eller sendt lydløse sms mens vi har sittet her. Hva disse inneholdt, vet bare den som har mottatt eller sendt dem.
I løpet av tre minutter har forsamlingen endret seg betraktelig fordi strømmen av informasjon mellom hver enkelt møtedeltaker og personer utenfor dette rommet kan ha atskillig større innflytelse på den enkelte enn det som er blitt sagt høyt på dette møtet, hvor altså én var fraværende i 3 minutter.
Vi forandret oss alle sammen i løpet av de 3 minuttene.
Ingenting kan gjentas fordi situasjonen aldri er identisk på to ulike tidspunkt, om det så bare skiller noen minutter mellom tidspunktene.”

Denne lange tankerekken synker dypt ned i mine kolleger (vil jeg selv helst tro), og alle skjønner at dette spesielle eksempelet stemmer.
Selv har jeg utviklet eksempelet etter inspirasjon fra kulturantropologen Clifford Geertz, som i sin bok ”The Interpretation of Cultures” fra 1973 innførte begrepet ”thick description” om måten å beskrive en hendelse på. Han hevdet at for å forstå en kulturell hendelse fullt ut, måtte man vite mest mulig om tilstanden hos hver eneste aktør. Livssituasjon, bakgrunn, helsetilstand, økonomisk stilling, dagsform, humør etc. hos alle delaktige må kartlegges dersom man skal kunne få en komplett forståelse av samhandlingen mellom alle aktørene.
Clifford Geertz bruker metoden for å beskrive de sosiale og kulturelle prosessene under veddemålene om en hanekamp på Bali i Indonesia.
Om vi skal følge Geertz og premissene for hans ”tykke beskrivelse”, må vi kunne konkludere med at alt vi hører, lærer og erfarer i løpet av f.eks. en arbeidsdag, gjør oss til litt andre personer ved arbeidsdagens slutt enn det vi var ved arbeidsdagens begynnelse. Spiser vi både frokost og middag med ektefellen, og begge har tilbrakt dagen på hver sin arbeidsplass, er vi altså et litt annet ektepar ved middagsbordet enn ved frokostbordet samme morgen.
Og så kommer poenget: Når vi som katolikker har vært til messe og opplevd liturgien, hørt Evangeliet, bevitnet eller mottatt eukaristien og oppfattet budskapet om nåden, er vi en litt annen person enn det vi var før messen. Derfor er det så viktig i Den katolske kirke, tror jeg, at man overværer messe med en viss hyppighet.
For meg som er så fersk, er messen av uvurderlig betydning hver eneste gang jeg er til stede. Messen er alltid en opplevelse.
Katekismen forutsetter at messen oppsøkes på søndager; http://www.katolsk.no/kkk/k3_14.htm#2042 . Den lange, antropologiske analysen ovenfor utdyper kanskje én av de mange gode grunnene til at dette er viktig og betydningsfullt for hver enkelt. Den gir også et eksempel på hvordan jeg aktivt påvirker meg selv ved å skrive ned i detalj mine tanker mens jeg blir mer og mer katolsk i tro og sinn.

Inntrykkene fordøyes (6): Påskens messer

I løpet av påsken fikk jeg oppleve 3 katolske messer. Det er kanskje ikke mer enn det bør være når påsken ble tilbrakt i norske byer. Den katolske kirke er mer tilgjengelig enn man skulle tro; Norgeskartet på katolsk.no er imponerende tett markert for kirkesteder.
Min situasjon er jo slik at jeg ennå ikke er katolikk i alle betydninger av ordet. Nå var det nok ikke derfor jeg "valgte bort" enkelte messer. Det var snarere slik at jeg gikk til messe de dagene det passet inn i planene forøvrig. Det viktigste på mitt nåværende stadium er å overvære messer for å lære. Det er hele tiden noe nytt å oppdage, noe nytt som har unngått oppmerksomheten tidligere.
I påsken hadde messene så ulikt innhold og preg at det synes helt nødvendig å bruke tid - årevis - for nettopp å lære. For noen dager siden skrev jeg om langfredagsmessen i St. Dominikus-kirken i Oslo. Dette var svært annerledes, og som jeg skrev i innlegget påskeaften, vet jeg ikke om forskjellene skyldes at det var langfredag eller at messen foregikk hos dominikanerne.
Det hele skred fram under utrolig sikker, liturgisk regi. Ved starten kom fire munker gående i prosesjon inn i kirken. To av dem var kledd i lyse kapper, to av dem i rødt. Da de var kommet helt fram i koret, la de seg helt flate på gulvet foran tabernakelet. Det var betagende og tankevekkende.
Under gjennomgangen av lidelseshistorien ble menigheten 10 ganger bedt om å knele og be. Det ble helt stille i kirken i en liten stund, kanskje 12-15 sekunder, så ble menigheten bedt om å reise seg igjen, og ritualet fortsatte.
For meg som sliter med å forme egnede ord til en bønn, var de 10 gangene på kne en god anledning til refleksjon. Kanskje var det nettopp dette som var det fineste ved hele messen: De mange mulighetene til refleksjon over evangeliets mysterier.

Dagen etter, påskeaften, var jeg med og feiret påskevigilien i den lokale, katolske kirken. Messen var godt besøkt, og det hele startet utendørs med lystenning og velsignelse av ilden. En etter en gikk menigheten inn i kirken med et tent stearinlys og satte seg på plass i benkene. På den måten ble det symbolisert at Kristus trer inn i kirken og verden og sprer sitt lys utover. Nå startet påskevigilien såpass tidlig på kvelden her i byen at den store effekten av lysets inntog i kirken til dels uteble. Men dette var ikke viktig: Det viktige ved symbolhandlinger er ikke at handlingen utføres, men at det foretas noe som ligner.
Påskevigilien hadde 4 deler: Lysets liturgi, ordets liturgi, dåpens liturgi og eukaristien. Det var uendelig handlingsmettet og stemningsfullt. I dåpens liturgi kunne jeg, som fortsatt er protestant i navnet, delta til fulle. Jeg er døpt som barn i Den norske kirke, og dåpsløftene som menigheten bekreftet, gjaldt også for meg.
Da jeg gjenkjente ordene fra dåpsliturgien i statskirken og fikk være med å svare bekreftende i den katolske kirken, fikk jeg gåsehud av god og gledelig gjenkjennelse på et høyere nivå: Endelig et felt hvor jeg var på høyde med alle de andre i den katolske menigheten!

Den tredje messen jeg overvar i påsken, var i går, 2. påskedag. Det var enda en markering av påskens budskap, men denne messen var temmelig lik de vanlige søndagsmessene. Jeg opplevde til gjengjeld at jeg begynner å kjenne liturgien så godt at jeg ikke i samme grad som før er avhengig av å følge liturgien i salmeboka. Jeg vet når jeg skal sitte og når det er tid for å reise seg, men det er fortsatt nødvendig å følge tekst og melodi på nr. 14 i Katolsk salmebok for å være på høyden. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å lære Gloria og Credo helt utenat, men det er et langsiktig mål...

Påsken 2009 ble den første jeg feiret i ly av Den katolske kirke. Ettersom påske jo feires bare én gang i året, vil det ta lang, lang tid før jeg har lært nok til å være fortrolig med de ulike liturgivariantene som benyttes i denne tiden. Dette er en motivasjon til å se langt fram; det er noe nytt å lære ved hvert eneste kirkebesøk hele året.

Katolsk.no var nede!!!

Stor skuffelse i formiddag: Nettstedet katolsk.no var ikke tilgjengelig! Det varte for min del bare i en drøy halvtime, så lyktes det å komme inn igjen. Å se over dagens nyheter og liturgiske bibeltekster på Den katolske kirkes norske nettsted hører etterhvert med i den daglige surferunden.
Ettersom jeg kommer til å være bortreist uten planer om å blogge i 3 dager, har jeg til hensikt å legge ut 2 innlegg i dag. Dette er det første, og det handler liksom om det primære: Frustrasjonen som brer seg når et av favorittnettstedene er nede.
Øverst til høyre på katolsk.no står det link til "Liturgisk kalender med messelesninger". Klikker man på den, kommer man til dagens dato i listen over hver enkelt dag hele året, med opplysning om hva som feires den enkelte dag - og det er virkelig ikke rent få dager at man kan feire en eller annen helgen - samt bibeltekstene som hører til dagens dato.
I løpet av formiddagen pleier jeg faktisk å forsøke å finne tid til å lese respektive bibeltekster fra Det gamle og Det nye testamentet. Å dra fram en bibel på skrivebordet i lunsjpausen er utelukket. Derimot er det jo så enkelt å åpne et nytt vindu på lap topen og hente fram http://www.bibelen.no/. Der fins alt sammen - trodde jeg.
Iblant inneholder dagens liturgiske tekster referanser til avsnitt som ikke står ikke Bibelen. Den 27. mars, for eksempel, skal det leses noen vers fra en bok som forkortes "Visd". Dette henviser til en boktittel som ikke finnes i Bibelen. Det samme gjelder forkortelsen "Sir", som var i bruk blant annet 23. og 24. februar.
Hva er så dette for noe??? Min kunnskapstørst øker, jeg søker og leter, men finner ikke svar. Er det blant de såkalte apokryfe tekstene at "Visd" og "Sir" kan finnes?
Ligger dette på Internett, da?
Nettstedet http://www.katolsk.no/ er en fantastisk kunnskapskilde, full av historie, legender, fakta, fromhet og liturgi. I de aller, aller fleste tilfellene opplever jeg høy grad av læring når jeg bruker nettstedet og listen over liturgiske messelesninger. Jeg lurer på om det er viktig å skaffe seg tilgang til tekstene bak forkortelsene "Visd" og "Sir", og jeg henvender meg direkte til bloggens lesere: Hva er dette for noe? Pleier vanlige, menige katolikker å bruke disse tekstene? Hvor viktig er det forresten i en norsk katolikks hverdag å lese dagens hellige tekster?
Jeg har så mange spørsmål og så få kilder til å finne svar....

Eukaristi

For en opprinnelig protestant som meg når den katolske messen alltid et punkt hvor min undring ikke kjenner noen grenser. Det skjer mens vi alle står på knærne i benkeradene. Jeg har Den katolske kirkes salmebok åpen i hendene, for på de forreste sidene står den komplette liturgien skrevet omtrent ordrett slik den gjennomføres. Fordi jeg er musiker, liker jeg å følge notene i de sungne delene av liturgien, og jeg har funnet ut at i min lokale kirke er det gjerne melodiene i salme nummer 14 som blir benyttet. Jeg blar fram og tilbake i salmeboka etterhvert som liturgien skrider fram; jeg begynner faktisk å kjenne den første delen av salmeboka nå.
Vi er kommet til det stedet i messen der den såkalte "eukaristiske bønn" innledes med høytidelige ord framført av presten alene. Han gjengir også litt av nattverdberetningen fra evangeliene som en del av "Den eukaristiske bønn". Messen er inne i sin mest høytidelige, avgjørende og mystiske fase.
Katolikker som leser dette, og som er vel vant med den faste framdriften av messeliturgien, finner denne min møysommelige beskrivelse av hendelsene kanskje både uinteressante og dagligdagse, uten noen form for nyhetens interesse. For meg derimot, er dette fremdeles nye opplevelser. Jeg hadde ingen anelse om at det var slik en katolsk messe foregår. Hvis jeg er så heldig å ha protestanter blant bloggens lesere, vil disse oppleve dette som nytt og merkverdig, hvis min beskrivelse oppfyller sitt mål.
Når presten holder oblaten opp mot himmelen slik at den er synlig for alle i kirken, gjengir han de bibelske ordene "ta og et alle derav, for dette er mitt legeme, som gis for dere." De unge, hvitkledde ministrantene står på kne med ryggen mot menigheten når alt dette foregår. En av dem slår tre slag på en stor klokke. Så legger presten oblaten fra seg på et lite fat på bordet, kysser bordduken og kneler ved bordet. Da ringer det kort i noen mindre klokker som en annen av ministrantene betjener.
Dette er signalet: Underet har skjedd igjen! Forvandlingen har funnet sted: Oblatene er blitt til Kristi legeme!
Jeg glaner fascinert rundt meg og konstaterer blygt at jeg er den eneste som kneler uten å bøye hode. Jeg er interessert, lærevillig og nysgjerrig: Dette må jeg følge med på! Noen mumler lydløst der de står på knærne med hendene over ryggen på benken foran. Andre bare lukker øynene og venter på at ritualet skal gå videre.
Snart har presten reist seg igjen og gjentar ritualet, denne gang med vinkalken hevet over hodet. De bibelske ordene kommer: "Ta og drikk alle derav, for dette er mitt blods kalk, den nye og evige pakts blod, som skal utgytes for dere og for de mange til syndenes forlatelse. Gjør dette til minne om meg." Tre klokkeslag følger. Igjen skal presten ned på kne, og de små klokkene ringer.
Et nytt under.
Ja, slik er det! Et nytt under har funnet sted! Enda en gang, på dette lille stedet i verdenshistorien.
Vinen er blitt til Kristi blod.
Den eukaristiske bønn har virket igjen, og presten utbryter de liturgiske ordene "Troens mysterium."
Jeg er overveldet av åndelig opplevelse! I denne kirkelige messen brukes ordet "mysterium" som et fast innslag i liturgien! "Mysterium" er ellers et ord som forbindes med alminnelig kriminallitteratur eller helt banale tilfeller av at huslige gjenstander ikke befinner seg der de forventes å være.
"Troens mysterium" er prestens signal til menigheten. Vi synger, med en melodi som springer opp til kvinten i tonearten og haler ut en spenningsskapende dominantakkord i ordene "Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi inntil du kommer."
Troens mysterium har inntruffet: En syltynn kjeks nesten uten smak er blitt til Kristi legeme, og en skvett hvitvin er blitt til Kristi blod. Nå er det tid for å innta måltidet med disse ingrediensene, som skal rense kommunionsdeltakerne fra synd.
Men først avslutter presten Den eukaristiske bønn, og enda noen grep må gjøres av prest og menighet i dramatisk og musikalsk samspill før Kristi legeme utdeles.

Jeg sitter i dette øyeblikk her i TV-stua i mitt hjem en sein tirsdagskveld og kjenner at jeg allerede savner dette vakre, spennende og mysteriefylte ritualet. Det er bare to dager siden jeg var i den katolske kirken her på mitt hjemsted og opplevde det, men dette er noe jeg aldri blir ferdig med. Om jeg virkelig vil bli katolikk, er dette noe av det viktigste jeg må forholde meg til. I denne fasen i messen står jeg ved randen til det mest sentrale i hele Den katolske kirkes lære.
Det er så vakkert og fredelig, men er en slik opplevelse av eukaristien tilstrekkelig for å kunne fortsette prosessen mot å bli katolikk og fullverdig medlem av denne eventyrlige kirken?
Jeg beveger meg med skilpaddesteg i denne prosessen.

På vei til kommunion

Av mennesker som bor i Norge og som går regelmessig på katolsk messe, er jeg en av de få som er så heldig å ha gangavstand til kirken. Jeg bruker faktisk ikke engang 10 minutter på spaserturen langs nordgående riksvei gjennom byen og deretter langs østgående riksvei ut av byen.
Kirken ligger midt i et sentrumsnært boligområde, og riksveien østover går forbi rett utenfor glassmaleriene. Når jeg kommer gående opp bakken, ser jeg alltid en hel del biler på parkeringsplassen, for folk ankommer tidlig. Ute på kirkebakken står det grupper av kirkegjengere og prater sammen. Mest menn. En gruppe vietnamesere står midt på plassen, og alle hilser vennlig når jeg kommer. Innunder takskjegget på tilbygget står polske gjestearbeidere og røyker. De mumler hurtig på stemte konsonanter og nikker høflig idet jeg passerer dem.
Jeg tenker at disse menneskene er kommet til kirken av én felles hovedgrunn: For å motta nattverden. For å få syndenes forlatelse i konkret form gjennom kommunionen. For å delta i det knelende fellesskapet som bivåner det eukaristiske under før de mottar oblaten av paterens hånd.
Ennå kan jeg ikke delta i annet enn forberedelsene til nattverdmåltidet. Jeg er ikke katolikk ennå. Ja, jeg vet jo ikke engang om jeg vil bli det, og det er nettopp kommunionen og all mystikken knyttet til denne som vil være en test på hvor langt min tro kan klare å strekke seg.
Jeg setter pris på alt som skjer i messen og alle delene av liturgien, enten de tales eller synges, foretas stående, sittende eller knelende. Framfor alt setter jeg pris på å være én av dem som deltar i ritualene i min lokale, katolske kirke, vel vitende om at det i hele verden er over 1,1 milliard som gjør det samme.
Så må jeg også slippe løs undringen over kommunionen: Det kan da ikke være bare jeg i denne kolossale menneskemengden som lurer litt på hvordan vi skal forstå at vinen og det såkalte "brødet" faktisk forandrer seg og blir til Jesu legeme og blod - i virkeligheten?
Som nevnt i går vil kommunionen være tema for flere bloggtekster de nærmeste dagene. På samme måte som messen står sentralt i kirkens liv, står kommunionen sentralt i messen. Den er et sakrament som det på ingen måte skusles med. Derfor må jeg som ikke har konvertert, vente med å innta dette mystiske og ytterst symbolske måltidet og nøye meg med å motta velsignelsen. Det er OK, for selve kommunionen i katolsk forståelse må jeg bruke en del tid på.

Guds fred

I min søken mot Den katolske kirke gikk jeg til messe for aller første gang i begynnelsen av november i fjor. Det er altså mindre enn 4 måneder siden. Det har blitt en rekke messebesøk i løpet av denne tiden; så også i dag, ettersom det er søndag.
Blant alt det nye som den katolske messen bød på den første gangen jeg var der, var det én ting som overrasket meg mer enn noe annet. Det var liturgiens nest siste innslag før selve kommunionen. Presten sa: "Hils hverandre med fredens tegn." Plutselig begynte alle i kirken å snu seg mot hverandre og håndhilse på hverandre. Fordi det ikke var så mange til stede på dette mitt første messebesøk, forlot folk plassene sine i benkene og gikk bort til hverandre for å håndhilse. En konfirmant som jeg kjente fra skolen hvor jeg jobber, kom bort til meg med hånden framstrakt, og da jeg grep den, sa han: "Guds fred!"
Da skjønte jeg poenget med all bevegelsen i benkeradene. Folk hilste hverandre med "Guds fred" som en symbolhandling før de inntok kommunionen.
Etter denne overraskelsen første gang jeg opplevde det, har jeg begynt nesten å glede meg til fredshilsenen i messeliturgien. Spesielt når det er mange folk til stede og man må nøye seg med å hilse på bare noen få i umiddelbar nærhet, er det spennende å se hvem man får anledning til å utveksle fredsønsket med. I min lokale katolske kirke er det flest utenlandske eller utenlandsfødte medlemmer. De østeuropeiske gjestearbeiderne mumler noe på sitt eget språk når de strekker fram neven, men alle deltar aktivt og offensivt i fredshilsenen.
Slikt gjør inntrykk på meg. Det er vakkert, uttrykksfullt og mettet av symbolikk både i forhold til stunden, til fasen i liturgien og til livet blant medmennesker i sin alminnelighet.
Les forøvrig hva som sies og gjøres i henhold til messeboken her.
Når fredshilsenen er utført og folk er tilbake ved plassene sine, faller alle ned på kne, for det neste som står for tur, er Agnus Dei - Guds Lam. Den korte bønnen blir framført talende eller syngende av prest og menighet.
Agnus Dei, qui tollis peccáta mundi, miserére nobis.
Deretter følger selve kommunionen. Dette er så stort at det blir tema for minst 2 bloggtekster de neste dagene her på Banker på Pavens port.
I dag trekker jeg meg tilbake fra bloggen vel vitende om at jeg i formiddag utvekslet ønsket om Guds fred med et antall mer eller mindre fremmede mennesker, en av de fineste opplevelsene jeg har i den katolske messen.

De tre korstegn

I forrige tekst skrev jeg om Bibelen som den viktigste kilden til katolsk tro. I messen står tekstlesingen sentralt. Det leses oftest 3 tekster. Første og annen lesning kan foretas av en menighetsarbeider eller frivillig som ikke er prest, og menigheten sitter mens disse to tekstene leses. De er hentet fra Det gamle testamentet og fra de delene av Det nye testamentet som ikke er evangelier.
Annen lesning har ofte form av en veksellesning mellom tekstleseren og menigheten, der menigheten gjentar et av versene fra teksten mellom de øvrige versene i lesningen, omtrent som et refreng i en sang.
Når dette er over og tekstleseren har gått ned, reiser menigheten seg, synger Alleluia og imøteser prestens introduksjon til tredje lesning, evangelieteksten. Presten løfter evangelieboken, velsigner den og kysser den og introduserer teksten med ordene "Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten......"
Når dette er sagt, tegner presten og alle i menigheten korsets tegn med tommelen over sin panne, munn og bryst. Dette er et vakkert, inderlig og svært personlig uttrykk i messen.
Evangeliet får en framskutt plass i serien av tekstlesninger. Det er tydelig for alle at Evangeliet står i en særstilling; det er her vi finner beretningene om Jesus og Maria. Når hele menigheten tegner tre små korstegn over deler av kroppen, gir man samtidig uttrykk for at nettopp den kommende teksten skal få prege ens tanker, ord, gjerninger og følelser.
Dette er den eneste gangen i messens liturgi at de tre "små" korstegnene benyttes. Her demonstreres forbindelsen mellom evangeliet og den enkelte katolikk, og her utføres en symbolhandling med klar betydning overfor alle tilstedeværende.
Alleluia-sangen, prestens ærbødige behandling av evangelieboken og de tre korstegnene gjør evangelielesningen til et personlig høydepunkt i messen, slik evangeliet selv er selve kjernen i kirkens lære.