AFB

Bildet: Gjølsjøen i Marker kommune, Østfold.
- - -
Det har ikke på noe tidspunkt vært et poeng på denne bloggen å framheve det lokale næringslivet i den delen av landet der denne bloggen skapes. Forrige innlegg representerte et unntak som kanskje markerer en ny trend her hvor det ellers bankes ivrig på Pavens port.
Forrige innlegg inneholdt nemlig en lett sleivete henvisning til bedriften Helly Hansen, som har sin opprinnelse i Moss. Nå er Moss utvilsomt en by i Østfold, men kanskje ikke den byen man trakter etter å slå på stortromma for.
Indre Østfold derimot, med de koselige småbyene Mysen og Askim, venter tålmodig på et talerør med hele Jorden som nedslagsfelt. Her finnes en rekke tradisjonsrike småbedrifter, nisjenæringer, som har bitt seg fast og nyter uinnskrenket lojalitet hos lokalbefolkningen.
I dag ønsker jeg å slå et slag for Askim Frukt- og Bærpresseri, AFB. Bedriften holder til i egne lokaler nær riksvei 128, som fram til 2006 var E18 gjennom Askim. Beliggenheten er nede i et dalsøkk like utenfor tettbebyggelsen. Området nede i den slake dalbunnen kalles lokalt for Hurrahølet, og opprinnelsen til dette navnet er en gåte med like mange svar som det finnes innbyggere i Askim - forøvrig 14.864 (jfr. Wikipedia).
Askim Frukt- og Bærpresseri har en ganske unik forretningsidé. Her foredles lokale hageeieres produkter til syltetøy, fruktgelé, fruktsaft, matolje, cider og vinsaft. Råvareleverandørene kan kjøpe tilbake de foredlede produktene til gunstige priser. Leverer man f.eks. 50 kg epler, får man en kvittering som noen dager eller uker senere brukes ved kjøp av saft eller gelé. Den innleverte mengden går til fradrag i prisen. Det er mulig å dele opp en kvittering ved f.eks. å kjøpe ut en 30-litersdunk med vinsaft, noe som representerer 22 kg epler. Resten av det man har innlevert, blir stående på kvitteringen til bruk ved kjøp av andre epleprodukter på et senere tidspunkt.
Det er genialt!
AFB selger sin rapsolje i Meny-kjedens butikker i Østfold, en salgsavtale AFB visstnok har betalt et sekssifret beløp for. Forøvrig selges de fleste produktene ved personlig oppmøte på bedriften.
Det er høyst personlige grunner til at jeg setter slik pris på AFB. Det dreier seg om vinsaftene. Det er her jeg hver høst innleder mitt eget vinunder ved innkjøp av 30 liter vinsaft av enten kirsebær eller plomme, basert på innlevering fra egen hage, naturligvis. Det koster under kr 400 å fylle en 30 liters vinballong som jeg tar med tom hjemmefra. Den får plass i fyrrommet i underetasjen. Etter ei snau uke tapper jeg en del av vinsaften i en stor kjele og rører ut 3 kg sukker, slik det står på en lapp med bruksanvisning som følger leveransen. Deretter helles den sukrede saften tilbake på vinballongen, og det er bare å følge med og vente.
Underet starter gjerne i begynnelsen av september. Når adventstiden innledes 3 måneder senere, er det klart for å stikke om vinen til en annen ballong og kaste bunnfallet fra den opprinnelige ballongen. Her står så 30 liter klar, velsmakende, fruktig dessertvin klar til bruk!
Det er alltid en glede i adventstiden å smake det første glasset rett fra heverten. Kanskje ikke en frukt av vintreeet, men av et annet tre og definitivt av menneskers arbeid. Produktet fra AFB holder mål på alle vis, det er fullt lovlig, og det er virksomt. Det blir hetvinstyrke på den ferdige vinen, og folk i Indre Østfold har gjennom egne og venners erfaringer lært seg å respektere effekten av vinene fra AFB. Slik er måtehold en helt nødvendig dyd i omgangen med de ferdiggjærede vinene fra AFB. Derfor konstaterer jeg med glede og takknemlighet at jeg som katolikk kommer til å fortsette som kunde av hele sortementet ved Askim Frukt- og Bærpresseri - også vinsaftene.

Ulike miljøer, ulike verdier

Til den som besøker denne bloggen: For å få best mulig bakgrunn for nedenstående innlegg og for å yte bloggeren rettferdighet bør de to foregående innleggene være lest før det nedenstående. De to innleggene har tittelen "Den lange vandringen" og "Vandring blant humanister".

- - -

De som har lest en del av innleggene på denne bloggen, har forstått at jeg jobber i skolen. Det har jeg ikke alltid gjort. I 6 år på slutten av 1990-tallet jobbet jeg med personalsaker i en mellomstor industribedrift. Det var en svært givende jobb, og her kom jeg i kontakt med mennesker som jeg ellers ikke ville ha truffet eller oppsøkt. Det var utviklende, og når sant skal sies, fikk jeg i disse årene et særskilt syn på hvor privilegert jeg var som hadde allsidig utdannelse og kunne velge og vrake i jobber trass i datidens stramme arbeidsmarked.

Samtidig med at jeg jobbet i denne bedriften, var jeg også aktiv i et stort musikkorps. Verv og oppgaver jeg påtok meg her, medførte høy aktivitet med møter og planlegging seint og tidlig. Jeg hadde derfor en enorm omgangskrets både på dagtid og kveldstid.

Felles for nesten alle mennesker jeg traff, var at de ikke tilhørte noen kirke, eller rettere: Grunnen til at jeg traff dem, hadde ingenting med kirketilhørighet å gjøre. Bare unntaksvis var sognepresten innenfor rekkevidde for å snakke om en kirkekonsert eller annen kirkelig medvirkning for korpset. Utover hans sporadiske kontakt omgikkes jeg kun med folk som ikke var definert som troende på noe vis.

Jeg stortrivdes og opplevde at jeg var som alle disse menneskene og at de var som jeg.

Jeg adopterte deres omgangsform og språkføring, deres drikkevaner og stil. Ja, jeg vil nesten hevde at jeg videreutviklet alt dette til perfeksjonisme. Jeg bannet planmessig og akkurat litt for sterkt, var kjapp, kompromissløs og aggressiv i tiltaleformer og reaksjoner, og jeg var ofte et verbalt og høymælt midtpunkt på fest, en mannemann i de fleste situasjoner.

Det var på mange måter gode år.

Likevel ønsker jeg å vinkle alt dette negativt og mørkt slik som i forrige innlegg. Saken var at jeg tok med meg alle disse vanene når det gjaldt språk, tiltaleformer, reaksjonsmåter, alkoholinntak og festhumør inn i skolen da jeg kom tilbake dit i år 2000. Lærere er slett ikke som andre arbeidstakere; de er konvensjonelle, kultiverte, beherskede og høflige, vel vant til å være rollemodeller for den oppvoksende slekt. Det tok meg noen år å lære om igjen forskjellen mellom konvensjonene hos lærere, industriarbeidere og korpsmusikere. Jeg trampet i alle skolens klaverer, gikk i baret, fornærmet, sjokkerte og skremte mange av de sarte barneskolefrøknene og opprørte de halvkristelige nestenpensjonistene med 40 års fartstid i samme jobb.

Jeg kom inn i stillingen som et svin, og en tid forsvarte jeg min rett til å være slik. Den dag i dag, nesten 10 år etter at jeg begynte i min nåværende stilling, er det kolleger som tenker seg om både to og tre ganger før de kontakter meg om saker som de frykter at jeg vil hisse meg opp over.

Hvor lang tid vil det gå før de skjønner at de kan være trygge nå; inspektøren (altså jeg!) er ikke lenger så hissig og så ufin. Hvor mange ganger må de være utrygge i sin henvendelse overfor meg før de skjønner at jeg ikke et øyeblikk akter å besvare et spørsmål med bannskap og utskjelling?

Vil noen av dem overhodet tro at en fyr som jeg mener alvor med å ville bli katolikk?

Ja, jeg spør meg selv om og om igjen samtidig som jeg gremmes i det dypeste over den atferden jeg for nesten 10 år siden trodde det var OK å ta med seg inn i et nytt miljø på en ny arbeidsplass. Kontrasten mellom Inventus våren 2000 og Inventus høsten 2009 er så enorm at bare de av mine kolleger som har opplevd begge utgavene, kan uttale seg om endringen.

Problemet er bare at folk som har erfart noe negativt med en person, vil være skremt og forutinntatt i utrolig lang tid etterpå. De må oppleve det motsatte, noe uventet positivt, kanskje 10 ganger etterpå før én negativ erfaring blir strøket fra minnet og overført til listen over tilfeldige uhell.

Dette sliter jeg med: Å framstå overfor mine kjære kolleger på en så gjennomført, helhetlig og konsekvent positiv og velvillig måte at de på litt sikt kan motta og tro på informasjonen om at deres næremste overordnede er blitt katolikk. Jeg har ikke på noen måte til hensikt å bli perfekt; det vil være både kunstig og ubibelsk. Mine menneskelige sider må følge med min person så lenge jeg lever, men i motsetning til før har jeg innsett gleden og fordelen ved å vise måtehold på alle vis.

Til noen få av kollegene har jeg betrodd nyheter som at jeg går til messe i byens katolske kirke ganske ofte, eller at jeg ikke er medlem av Statskirken men av Den katolske kirke i Norge. De fleste vet imidlertid ikke om dette, med mindre de har hørt det fra det mindretallet som er informert. Før eller siden blir dette en kjent sak - ja, jeg har faktisk til hensikt å informere kollegene mine offisielt like før jeg en gang neste år skal feire messe med fermingens sakrament for å bli fullverdig katolikk. Når den tid kommer, er det av aller største betydning at alle som én har forstått at jeg har lagt bak meg det verste i de mønstrene som tidligere preget språket, reaksjonene og festingen jeg ble forbundet med. Jeg har ennå en lang og planmessig vei å gå før jeg kan forvente å få full tillit hos mine kolleger når det gjelder innholdet i min framtid.

Dette skriver jeg for å vise at de 20 årene i gudløshet og sorgløs synd henger ved meg ennå og at jeg derfor trenger tid før jeg våger å gi Gud og Kirken og den lokale menigheten de løfter som vil inngå når jeg konverterer.

Inntrykkene fordøyes (4): Påskeaften med tvil

Påskeaften i år ble særdeles innholdsrik og vellykket. Om den ble tilbrakt på rett måte etter katolske tradisjoner, vet jeg ikke sikkert, men selv er jeg meget tilfreds med min markering av dagen, som jo var i går. Her kommer et kort resymmé:
Etter en kort tur til butikken på formiddagen hjalp fruen og jeg vår egen hage med å komme i rett form. Rive, saks og trillebår var redskapene, men vi jobbet rolig og med hyppige pauser i det fine været. Tidlig på kvelden gikk jeg til den katolske kirken her i byen og overvar påskevigilien. Det var en stor og meget spesiell opplevelse; jeg kommer tilbake med en egen tekst om påskens alle messeopplevelser når påsken er over.
Etter messen passet det å ta med fruen på restaurant. Godt forsynte bega vi oss deretter til byens flotte kulturhus, der det var påskerock med lokale band. Et av bandene kaller seg Sørgekåpe; de har sin egen presentasjon på MySpace: http://www.myspace.com/srgekpe. Bandet består av 4 unge entusiaster som vil noe med musikken. Den eneste jenta i bandet spiller trommer(!).
De av leserne som nå klikker seg videre til det ovennevnte nettstedet, vil få ikke bare et inntrykk av hva slags musikk Sørgekåpe spiller og hvem musikerne er; de vil også kunne lese seg til hvilket sted i Norge jeg skriver om når jeg konsekvent bruker anonymiseringer som "her i byen" eller "min lokale, katolske kirke".
Hadde det vært et protestantisk kirkesamfunn jeg skrev om tilnærming til i denne bloggen, ville sikkert enkelte trofaste medlemmer ha stusset, for å si det mildt, over at jeg på selveste påskeaften kunne gå fra påskevigilien via restaurantbesøk til rockekonsert. Jeg oppfatter Den katolske kirke annerledes på dette området. Påskenatten er en tid for fryd og glede; et utbytterikt konsertbesøk er vel i skjønneste orden og et personlig valg som ikke berører den enkelte katolikks forhold til kirken, eller??
Jeg håper jeg har oppfattet Kirken rett; det er slik jeg ønsker at den fungerer...

Forøvrig sitter jeg her med én eneste form for tvil i spørsmålet om jeg skal ta skrittet fullt ut og bli katolikk eller ikke. Tvilen er spørsmålet om jeg for all framtid kommer til å beholde min overbevisning, gleden over den nye troen, tilhørigheten i de spennende og dramatiske ritualene. Vil jeg være like glad og fornøyd med å tilhøre Den katolske kirke om 10 eller 20 år?
Dette er det eneste som i dag holder meg tilbake. Dette spørsmålet kan bare besvares etter nettopp 10 eller 20 år; jeg må sannsynligvis bare ta sjansen nå som jeg er motivert og inspirert.
Jeg kommer tilbake til saken; denne serien av innlegg med tittelen "Inntrykkene fordøyes" kommer til å nå nr. 10 før den er ferdig. Da vil også mine svar på min egen tvil stige til overflaten.

Tilbakeblikk

I morgen, 1. april, skal jeg for andre gang møte pateren i min lokale, katolske menighet til samtale. Sammen skal vi se på min vei videre inn i Den katolske kirke. Jeg finner det ganske oppsiktsvekkende at jeg hittil har vandret bare lenger inn og dypere ned i all den historie, tankegods, personkrets og gudstro som katolisismen inneholder, uten et øyeblikk å ønske å gi opp eller gå tilbake til den jeg var.
Da jeg startet på denne veien ved å gå til messe for første gang i november i fjor, var jeg mest spent og interessert søkende. Nå er jeg mer lengtende og engasjert.
Det er blitt ganske mange messebesøk i denne perioden. Hver eneste messe har bydd på en ny opplevelse. Inntrykket er massivt. Især var det uventet men fint å oppleve korsveien nå i fastetiden. Dette var med på å lære meg noe nytt om deler av kirkerommets inventar, nemlig de 14 bildene langs veggene.
Takket være paterens råd har jeg fått stifte bekjentskap med Katekismen og Kompendiet. Især dette siste har vært et lærerikt tilskudd. Det har slått meg at samlingen av gamle, skrevne bønner bakerst i Kompendiet forteller en hel del om den personlige trosutøvelse innen Den katolske kirke. Kirken liksom stiller med alle hjelpemidler tilgjengelig: Den som foretrekker å formulere sine egne, private og spontane bønner, står fritt i å gjøre det, men kirken selv har ferdige, uttrykksfulle bønnetekster til å uttrykke de fleste generelle ønsker og behov overfor Gud og Jomfru Maria.
Dette komplette tilbudet av vakre bønneformuleringer henger også sammen med kirkefellesskapets ansvar for de troendes synder. Gjennom sakramentene - især kommunionen og skriftemålet - er det mulig for den enkelte å søke tilgivelse for synden gjennom ritualer og felleshandlinger.
Det er vakkert ut fra både et religiøst og et sosialt synspunkt. Ingen blir stående alene. Det gjelder bare å oppsøke fellesskapet i kirken med jevne mellomrom.
Rent personlig opplever jeg dette som en stor og vesentlig forskjell mellom Den katolske kirke og Den norske, protestantiske kirken. Jeg er både i ukjent farvann, på gyngende grunn og tynn is når jeg forsøker meg på komparativ teologi på denne måten. Likevel har jeg en viss erfaring fra Den norske kirke - større enn hos de fleste, faktisk - og jeg er bevisst i min søken etter nye svar på gamle spørsmål når jeg nå gjør meg kjent med katolsk tankegang. Svarene jeg finner, er nye hele tiden, og de tiltaler meg.
For et par uker siden skrev jeg om mitt inntrykk av måtehold som dyd innenfor Den katolske kirke. I morgen vil jeg forsøke å drøfte dette spørsmålet med pateren; jeg har varslet ham i en mail om at dette er et tema jeg er opptatt av.
Hvis mitt inntrykk er rett, er det faktisk slik at det å konvertere ikke representerer noen dramatikk. Det representerer bare en definert referanseramme for ønsket om å være et ålreit menneske, omgjengelig og beleilig for dem som behøver noe av meg, og med en åpen dør oppover ifall det er mer der ute, en Gud og en himmel og en flokk av engler og helgener som vil meg vel. Å konvertere betyr blant annet å si ja til at dette er og fortsatt ønskes som en del av den store referanserammen som omgir et liv fullt av varierte erfaringer. Utover dette er det hele en privatsak, akkurat slik jeg opplever i messen hver eneste gang: Noen tilbringer mer tid på kne enn andre; noen tenner lys før eller etter messen mens andre gjør det ikke; noen bøyer seg flere ganger under trosbekjennelsen mens andre står bare stille - og ingen bryr seg med hvordan andre geberder seg.
I morgen får jeg noen flere svar på alle mine spørsmål om hvordan det er å leve som katolikk, og hvordan jeg selv kan bli en, på fullverdig måte. Jeg begynner å se at svarene ikke kan være så kompliserte når det kommer til stykket. Det er et spørsmål om tid, om modning, om utvikling av en mentalitet som er litt unorsk. Slikt tar tid, men jeg må innrømme at denne bloggskrivingen har gjort prosessen langt lettere og mer konkret. Nå kan jeg scrolle tilbake og finne ut hva jeg var opptatt av for 6 uker siden.
I morgen kveld, etter messen, får jeg sjanse til å se neste mål i denne prosessen. Jeg er dypt takknemlig for at den travle pateren - som betjener 2 menigheter med 5 mils avstand - vil sette av tid til en usikker, søkende sjel av protestantisk opprinnelse. Be for ham - han trenger støtte, langmodighet og velsignelse.
Kanskje kan jeg allerede seint i morgen kveld gi et kort resymmé av denne samtalen som jeg har så store forventninger til.

Måtehold

Dette er innlegg nr. 2 i dag, ettersom jeg kommer til å la bloggen være urørt i de neste 3 dagene.
I innlegget fra onsdag, "Kompendiet", skrev jeg avslutningsvis om de fire kardinaldydene: Klokskap, rettferdighet, mot og måtehold. Den siste av dydene, måtehold, er spesielt interessant.
Måtehold inneholder både en begrensning og en adgang. Den aksepterer bruk av gleder og nytelser inntil en viss grense: Nytelsene må ikke fortrenge forholdet til Gud.
Her kunne det vært mulighet for å utvide anvendelsen av måtehold som generell holdning og anta at selv gudsforholdet skal følge måteholdsprinsippet: Den enkelte troende skal ikke la troen ta overhånd. Akkurat dette vil nok være å tøye begrepet en del lenger enn det som er hensikten.
Like fullt sier det meg noe vesentlig om forskjellen mellom katolisisme og protestantisme når måtehold innen Den katolske kirke blir løftet fram som én av de fire kardinaldyder. Det kan for det første være et hinder for religiøs fanatisme, noe som kan skape både konflikter, forargelse og ukjærlige forhold til medmennesker. For det andre åpner måteholdslinjen for en viss forekomst av forlystelser som innen protestantiske menigheter er totalt utelukket.
Måtehold betyr rent språklig at man gjør ting "sånn passe". Dette er bare så bra! Tenk å drikke "sånn passe" på julebordet eller banne "sånn passe" i et hissig øyeblikk! Eller vi kan tenke oss å være "sånn passe" ivrig i å gå til messe eller å be til Gud og jomfru Maria "sånn passe" ofte.
Dersom måtehold dreier seg om dette, er det en av de særtrekkene jeg setter høyest i katolisismen.
Men jeg har ikke tort å la saken stanse her. Jeg har sjekket Katekismen på www.katolsk.no/kkk, og jeg har funnet følgende sitat fra avsnitt 1809:
"Måtehold er den moraldyd som holder trangen til forlystelser i tømme og sørger for likevekt i bruken av skapte goder. Den sikrer viljens herredømme over instinktene og holder lysten innenfor anstendighetens grenser. Det måteholdne menneske retter sitt sanselige begjær inn mot det gode, utøver sunt skjønn så det ikke "følger sitt hjertes lyster" (jfr. Sir 5, 2)." (...) "Å leve godt er ikke noe annet enn å elske Gud av hele sitt hjerte, hele sitt sinn og i all sin gjerning. Det er Ham vi forbeholder hele vår kjærlighet (ved måtehold)..."
Måtehold er en kunst. Det er å vite når nok er nok, og å stoppe akkurat der. Det som akkurat i dag ser vanskeligst ut for meg, er ikke å nøye seg med "sånn passe", men å finne ut innenfor hvilke områder måtehold gjelder, og hvor intet måtehold skal vises. Skal vi tolke Katekismen bokstavelig, er det bare på ett område det ikke skal finnes grenser eller måtehold, nemlig i kjærligheten til Gud.
Måteholdslinjen gjør noe med forholdet mellom mennesker. Det gjør folk mindre påtrengende, mindre åpne, mindre krevende, mindre perfekte. Alt som gjør folk jeg kjenner fra Den norske, protestantiske kirke til slitsomme og puritanske pappfigurer, skal utøves med måtehold innen Den katolske kirke. Det ville ha gjort de samme personene mer personlige, mer ekte, mer tolerante, mer levende.
Måtehold er vanskelig, men viktig. Ikke minst er det av største betydning å sette måteholdet til side i kjærligheten til Gud. Måtehold er bare én av kardinaldydene. Jeg kommer til å slite atskillig bare med den. Kanskje er det lurest å ikke tenke så mye over saken, men gjøre ting "sånn passe" mens jeg konsentrerer meg kun om å øke min kjærlighet til Gud.
Hvis folk som kjente meg for et halvår siden, visste at det var JEG som skrev dette, hadde de overhodet ikke gjenkjent meg.