En ukuelig ateist

Bildet: Fac simile fra Aftenposten 11.09.10.

Høsten 1978 var jeg til stede ved et konfrontasjonsmøte i Folkets Hus i Oslo. Jeg var 20 år gammel og gikk til møtet sammen med et par venner som studerte teologi. Konfrontasjonen i møtet skulle finne sted mellom representanter for Humanetisk Forbund (HEF) og Den norske kirke. Fra kirken innledet daværende biskop Grønningsæther. Fra HEF var det Levi Fragell som holdt innledningsforedraget.
Møtet inneholdt en rekke kraftige konfrontasjoner, men ikke den ringeste antydning til brobygging og gjensidig forståelse. En av debattantene fra salen representerte Hedningesamfunnet og skjelte ut biskopens person slik at ordstyreren måtte gripe inn. Den allerede berømte Kim Friele gikk skrikende på talerstolen og snakket om hvor forferdelig kirken forholdt seg til de homofile. Enkelte kirkelige forsvarere gikk dukknakket på talerstolen og siterte Bibelen.
Jeg vet ikke om møtearrangørene syntes møtet var vellykket, men jeg kan i min hukommelse ikke finne ett eneste godt og forsonende ord som ble uttalt.
Jeg husker derimot at det var med en viss uhygge jeg satt og hørte den store ateisten og forhenværende predikanten Levi Fragell holde sitt foredrag. Han talte inspirert og belevent, han opptrådte fritt og trygt og uten å være bundet til manus. Han behersket den karismatiske predikantens samtlige teknikker, men hadde et ganske annet budskap enn i sin fortid på vekkelsesmøter.
Jeg husket et utsagn fra en lærer i kristendomsfaget på lærerskolen; han sa at angrep på kristendommen fra personer som selv hadde vært kristne, var spesielt utspekulerte og intrikate og kunne være vanskelige å tilbakevise. Da jeg hørte Levi Fragell i 1978, var jeg ennå en sterkt og blindt troende unggutt fra bedehuset, og Fragell var en fiende av særskilt styrke.

Ti år senere sto jeg ved terskelen til ei dør som førte ut av enhver kirkelig sammenheng. Restene av min barnetro og det jeg hadde forholdt meg til under hele oppveksten, hadde falt fullstendig igjennom i mitt sett av verdier, og jeg spaserte ut, våren 1989, lykkelig ikke-troende. Kanskje ikke helt ateist, men likevel aktivt uinteressert i alt som helt religion.
Iblant omgikkes jeg humanetikere; ja, jeg til og med deltok som kursholder i forbindelse med borgerlig konfirmasjon på mitt hjemsted. En av brødrene til Levi Fragell bodde her i byen en tid, og jeg var i kontakt med ham et par ganger, full av respekt over hans brors betydning. Den mer berømte Levi sto nå for meg som en skikkelse av uante dimensjoner, en frontfigur som alle humanetikere skyldte stor takk. Han var fortsatt urokkelig ateist, frittalende og stort sett saklig. Jeg hadde en viss ærefrykt hver gang navnet hans ble nevnt, og jeg var stolt over å kunne fortelle at jeg på slutten av 70-tallet hadde overvært konfrontasjonsmøtet i Folkets Hus der han scoret flest poeng.

I går leste jeg et intervju med Levi Fragell i Aftenposten. Han er blitt 71 år og kommer med en memoarbok til uka, "Vi som elsket Jesus". I intervjuet gir han uttrykk for den samme urokkelige sikkerheten overfor sitt ateistiske livsgrunnlag. Når han hamrer løs på Gud og Jesus, spør intervjueren om det ikke er like mye menneskelige tolkninger som Fragell er blitt utsatt for. Her medgir Fragell at "Jeg har et nesten aggressivt forhold til det gudsbildet jeg vokste opp med."
Han fortsetter med å omtale sitt bilde av Jesus og karakteriserer ham slik: "Hans fremferd var autoritær, han krevde absolutt lydighet og truet med fortapelse."
Jeg gjenkjenner Fragells argumentasjon. Det er trist og beklagelig å lese hvordan en mann har levd som en offentlig ateist i over 50 år og likevel ikke har klart å se annerledes på ting. For meg tok det, som jeg så mange ganger har fortalt, tjue år å bli ferdig med det nødvendige oppgjøret med ungdomstidens strenge gudsbegrep. Det tok meg tjue år å bakse med de mest hissige delene av beretningen om Jesus. Deretter har jeg vært så heldig å oppdage kjærligheten bak det hele. Det som skulle til, var møtet med Den katolske kirke. Her fikk jeg åpnet mitt sinn slik at jeg kunne gjenoppdage storheten og helheten i Guds plan.
Levi Fragell har dessverre ikke kommet dit. Det er nesten overraskende med tanke på at han i så mange år har vært en like nidkjær motstander mot alt det kristelige som han var forkjemper i sin tidligste ungdom. Når jeg nå leser det han uttaler til Aftenposten, er det som om jeg gjennomskuer ham på den måten bare jeg kan etter å ha vært frafallen, men så blitt en troende igjen. Fragells argumentasjon er følelsesladet og preget av uttrykk som skam og bedrag - akkurat slik han gjorde under det nevnte foredraget i 1978. Jeg kan bare si: Skynd deg videre, Levi Fragell, en annen oppfatning av virkeligheten venter på deg!

Ettertanke

Iblant kan det være greit å legge ut en føler for å se hva som skjer. Jeg har gjort det i dag, i form av nedenstående innlegg om en sak som jeg syntes ble veldig vanskelig å forholde seg til.
Pater Pollestad, den blide, verdensvante og velartikulerte pateren som har gitt Den katolske kirke et ansikt i Norge, er han en overgriper?
Nå har det kommet noen kommentarer til innlegget, og jeg har sett Dagsrevyen. Jeg har behov for å sette en del tanker i system i forhold til anklagene mot Pollestad og hans eget forsvar i dagens Aftenposten:

• Hvis Pollestad er skyldig, er hans innlegg i Aftenposten en uhyrlig frekkhet.
• Hvis Pollestad er skyldig, er det skjedd en alvorlig systemglipp når han fram til i går har fått beholde sin tittel og posisjon som pater i Den katolske kirke.
• Hvis Pollestad er skyldig, har han med dagens avisinnlegg begått et dobbelt overgrep mot pateren i Porsgrunn ved å så tvil rundt dennes uttalelser den siste tiden.
• Hvis Pollestad er skyldig, har han sveket Kirken i dobbel forstand ved først å begå overgrep og deretter bruke sitt gode navn og rykte utad til å sverte kolleger og overordnede.
• Hvis Pollestad er skyldig, har Den katolske kirke i Norge mistet en folkekjær pater hvis sko det ikke er gitt hvem som helst å fylle.
• Hvis Pollestad er skyldig, har han med dagens avisinnlegg avlivet sin egen troverdighet både som pater, forfatter og programleder.

Disse og en rekke andre betingelser gjorde Pollestads eventuelle skyld så utenkelig over Aftenposten ved frokostbordet at jeg ble tankefull og ulykkelig på både hans og Porsgrunn-paterens og bispesetets vegne.
Før eller siden får vi kanskje vite hva som er den objektive sannheten. Fram til da ber jeg om forståelse for min tvil og om tilgivelse for mine feiloppfatninger.

En særskilt utfordring

Dette lille bildet viser baksiden av et visittkort jeg stappet i lomma for noen minutter siden. Kortets forside presenterer alle treffpunkter for pateren i den katolske kirken her hvor jeg bor.

Tallene og ordene som er skriblet på kortets hvite bakside, er akkurat hva som er nødvendig å vite for å kunne ta utfordringen pateren ga meg da jeg var innom kirken i ettermiddag: Førstkommende søndag er den faste organisten trolig fraværende, og pateren lurte på om ikke jeg kunne spille i stedet.

Tenk, jeg skal kanskje innta orgelkrakken i Mariakirken på søndag! Ennå klynger jeg meg til håpet om at den vanlige organisten likevel viser seg å dukke opp, men uansett må jeg bruke all ledig tid i dag og i morgen til å øve, simpelthen spille gjennom melodiene og finne egnede akkorder.

Kirken har tydeligvis ingen koralbok liggende. Jeg får bruke det vanlige eksemplaret av salmeboka, hvor melodilinjene står, og så gjelder det å finne en harmonisering som ligger så nær som mulig det som menigheten er vant til.

Det er den faglige utfordringen. De liturgiske melodiene, og å komme med rett forspill til rett tid, verken for tidlig eller for seint. Jeg må være på alerten på orgelkrakken oppe på galleriet, ikke sekund kan jeg slumre hen, men må følge messens gang med en annen oppmerksomhet enn før.

Det er den tekniske utfordringen. Opplevelsen av messen kommer over i en annen dimensjon; jeg skal få være aktiv i messens framdrift!

Jeg har spilt piano så lenge jeg kan huske, uten noen sinne å bli stort mer enn en erfaren amatør. Nå venter en annen oppgave, og jeg må bare undre meg over hvilke planer Gud Fader har med meg når jeg får noe slikt servert snaue to døgn i forveien. En papirlapp med et komplett kirkelig oppdrag!

Egentlig hadde jeg planlagt å skrive om et helt annet tema i dag. Uansett hva det var, lå det milevis unna min mulige debut som katolsk organist. Noen grep inn og endret mine planer for dagens bloggtekst, og nå gjelder det å gjøre mitt beste i forberedelsene - ifall den faste organisten virkelig uteblir!

- Og alt dette er skrevet bare noen minutter etter at utfordringen ble mottatt. Snart kommer tvilen, angsten, reservasjonene, innvendingene og angeren. Hvordan kunne jeg være så lettsindig å svare ja til noe slikt?! Erfaringsmessig går jeg nå et par rastløse døgn i møte.

"In från regnet"

Rett inn fra kulda over de skånske slettene kom vi lørdag formiddag inn på en hotellrestaurant i Helsingborg. Ikke før hadde vi slått oss ned og fått en stor stark foran oss på bordet, så gikk brødrene Plura og Carl Jonsson på scenen og slo an den karakteristiske mollakkorden med glissando som innleder "In från regnet", min absolutt største favoritt blant sangene til bandet Eldkvarn.
Vi kom inn fra kulda og ikke fra regnet slik det heter i sangen de åpnet sin "unplugged" brunch-konsert med, men likevel var overgangen fra den lange kjøreturen sterk og merkbar. Vi ble hensatt til Pluras univers, der han "ligger här på sängen med stövlarna på. Vad gör jag här i stan?"
Sangen handler om å komme tilbake til noe man har forlatt, uten å finne igjen det gamle slik det engang var. Her møter vi uvisshet, rotløshet, desorientering, behov for hjelp og støtte fra "en doktor eller präst" og kanskje fra Gud selv. Eksistensielle spørsmål bombarderer sangens jeg-person, "jag", men sangeren har tid til å vente, "ingen svarar väl ändå i natt."
Rent analytisk så jeg med ett hvordan sangen beskriver det å ha kommet innenfor, å ha berget seg fra regn og kulde uten å vite helt hva man har fått i stedet. En overgangsfase, en kontrastiv tilstand mellom før og nå, utenfor og innenfor, der og her. Denne sangen som jeg har lyttet så intenst til i mer enn 15 år, steg liksom ut av den skånske vinteren sist lørdag formiddag og tilførte min egen tilværelse en belysning som jeg ikke tidligere har klart å dra nytte av. Nå derimot, fant jeg nye sammenhenger og definisjoner, og jeg ser fram til å skrive en hel del mer om min prosess og min nåtidssituasjon på bakgrunn av denne opplevelsen. Tro og tvil, tilhørighet og individualisme, skjønnhet og plage.
Det kommer med andre ord flere innlegg i forlengelsen av tankeprosessen som startet så uventet ved lunsjen sist lørdag. Det er nødvendig først å vise Plura Jonssons strålende låttekst i sin helhet. Den kommer her, og i de nærmeste dagene vil jeg laste opp skildringen av min nye oppfatning av denne teksten og min egen utvikling. Det er utrolig hvordan god poesi kan etablere nye måter å betrakte tilværelsen på!

In från regnet

Jag kommer in från regnet, hungrig och våt.
Jag ligger här på sängen med stövlarna på.
Vad gör jag här i stan? Jag talar inte språket längre.
Vad gör jag här, där alla vackra kvinnor hänger.

Jag kommer in från mörkret, blind som ett nyfött barn.
Jag kommer från en plats norr om stan.
Vad gör jag här, jag har glömt hur man älskar.
Bandet spelar upp, men jag har levt för länge utan sällskap.

Jag kommer in från kylan, jag åkte mot himmelen i väst.
Jag fann ett stort hus med rum att hyra, nu behöver jag en doktor eller präst.
Allt är sig likt - samma smuts, samma slavar.
Gud jag behöver din röst i dessa dagar.

Jag står och ser ut genom fönstret, jag hör regnet och allting är svart.
Jag låter frågorna hänga i mörkret, ingen svarar väl ändå i natt.

Jag kommer in från regnet, jag måste ut igen.
Jag kommer in för pengar, frågan är: Hur, var, när och vem?
Jag rör mig fort, jag har det i mitt blod.
Hon såg det i mina kort, mitt hem och mitt bord.

Jag rör mig mot ett land, mellan sjö och himmel.
Mellan fingrarna på min hand, där törsten brinner.
Mellan vråken och fälten, mellan månen och ljusets låga.
Mellan tystnaden och hjärtats slag, mellan det vackra och plågan.
- - -
Bandet Eldkvarn og dets sangtekster ble behørig omtalt på denne bloggen også 17. april 2009.

Menneskelig svikt

Bildet: Geysirutbrudd, Island i februar 2006.

"Christine selv derimot, er ikke uberørt, men hun er opptatt av sin framtids lykke, ikke først og fremst av sin sjels frelse."

Slik omtalte jeg hovedpersonen i filmen "Mirakelet i Lourdes" i innlegget med samme tittel sist lørdag. Filmens Christine opplever et mirakel innen katolsk tradisjon enda hun ikke gjør stort for å få det til å skje. Hun viser ikke engang noen ytre endring i sin religiøsitet etter hendelsen. Som nevnt i innlegget er det desto flere reaksjoner å finne hos de andre pilegrimene i hennes selskap.
Til tross for mangelen på ydmykhet, takknemlighet, bønn og gråt er det med Christine det vidunderlige skjer.
Jeg har blitt oppmerksom på dette sidebudskapet i filmen, og jeg har funnet en sammenheng mellom dette og elementer i den lokale, katolske kirken hvor jeg pleier å gå til messe.
Iblant starter messen for seint; den begynner når alt er klart, ikke nødvendigvis når det oppgitt i programmet. Både i tekstlesingen, forbønnene og bekjentgjørelsene høres en rekke varianter av norsk, og ikke alt er like lett å oppfatte. Salmesangen fungerer så som så; organisten er ikke alltid på lag med menigheten, og selve sangen blir iblant bare et sjenert pip dersom visse sangføre menighetslemmer er fraværende.
Har man møtt opp med kritisk sinn, er det lett å oppdage eksempler på menneskelig svikt i gjennomføringen av en vanlig messe på lokalplanet.
Man skal ikke være kritisk, mener mange, og det er klart at mangt og meget passerer lettere hvis man unnlater å sile det gjennom egne krav og forventninger. Jeg prøver å la det være, men overfor meg selv må jeg innrømme at jeg rett som det er registrerer ting som burde fungere bedre.
Etter å ha vurdert hvordan jeg skal takle min egen kritikk har jeg kommet til at alt jeg legger merke til, er uvesentligheter i forhold til messens intensjon. Idet messen innledes med ordene: "La oss bekjenne våre synder så vi verdig kan feire denne hellige handling."'
- så er messen i gang, og den vil med sikkerhet finne sted etter hensikten i kraft av å være en messe i apostolisk tradisjon! Det betyr at transsubstantiasjonen finner sted under den eukaristiske bønn selv om den framføres på et språk med unorske vokallyder. Syndene blir tilgitt hos alle som deltar i kommunionen selv om de ikke deltar i å synge Sanctus og Agnus Dei. Alle får Guds velsignelse ved avslutningen fordi de er til stede, selv om avslutningssalmen ikke akkurat lyder som englesang. Dette hender ved hver eneste messe fordi Gud handler uavhengig av menneskenes bidrag.
Det åpner for ganske fantastiske perspektiver når vi setter ting opp mot hverandre på denne måten. Mennesker svikter og kan knapt noe annet, men Guds handlinger skjer etter perfekt koordinasjon. På samme måte som utbrudd i geysiren på bildet øverst verken kan stanses eller settes i gang ved menneskers medvirkning, inntreffer Guds handlinger uavhengig av menneskers innsats, enn si forståelse.
Å holde seg til en slik anskuelse er å tro. Jeg formulerer dette fordi jeg mener å ha funnet en måte å forstå Guds inngripen på, ikke først og fremst fordi jeg kan påstå at jeg i alle sammenhenger klarer å tro at det er slik det fungerer. Med denne formuleringen har jeg i det minste for min egen del verbalisert en forklaringsmodell, en målsetting for troens utvikling.

Inntrykkene fordøyes (4): Påskeaften med tvil

Påskeaften i år ble særdeles innholdsrik og vellykket. Om den ble tilbrakt på rett måte etter katolske tradisjoner, vet jeg ikke sikkert, men selv er jeg meget tilfreds med min markering av dagen, som jo var i går. Her kommer et kort resymmé:
Etter en kort tur til butikken på formiddagen hjalp fruen og jeg vår egen hage med å komme i rett form. Rive, saks og trillebår var redskapene, men vi jobbet rolig og med hyppige pauser i det fine været. Tidlig på kvelden gikk jeg til den katolske kirken her i byen og overvar påskevigilien. Det var en stor og meget spesiell opplevelse; jeg kommer tilbake med en egen tekst om påskens alle messeopplevelser når påsken er over.
Etter messen passet det å ta med fruen på restaurant. Godt forsynte bega vi oss deretter til byens flotte kulturhus, der det var påskerock med lokale band. Et av bandene kaller seg Sørgekåpe; de har sin egen presentasjon på MySpace: http://www.myspace.com/srgekpe. Bandet består av 4 unge entusiaster som vil noe med musikken. Den eneste jenta i bandet spiller trommer(!).
De av leserne som nå klikker seg videre til det ovennevnte nettstedet, vil få ikke bare et inntrykk av hva slags musikk Sørgekåpe spiller og hvem musikerne er; de vil også kunne lese seg til hvilket sted i Norge jeg skriver om når jeg konsekvent bruker anonymiseringer som "her i byen" eller "min lokale, katolske kirke".
Hadde det vært et protestantisk kirkesamfunn jeg skrev om tilnærming til i denne bloggen, ville sikkert enkelte trofaste medlemmer ha stusset, for å si det mildt, over at jeg på selveste påskeaften kunne gå fra påskevigilien via restaurantbesøk til rockekonsert. Jeg oppfatter Den katolske kirke annerledes på dette området. Påskenatten er en tid for fryd og glede; et utbytterikt konsertbesøk er vel i skjønneste orden og et personlig valg som ikke berører den enkelte katolikks forhold til kirken, eller??
Jeg håper jeg har oppfattet Kirken rett; det er slik jeg ønsker at den fungerer...

Forøvrig sitter jeg her med én eneste form for tvil i spørsmålet om jeg skal ta skrittet fullt ut og bli katolikk eller ikke. Tvilen er spørsmålet om jeg for all framtid kommer til å beholde min overbevisning, gleden over den nye troen, tilhørigheten i de spennende og dramatiske ritualene. Vil jeg være like glad og fornøyd med å tilhøre Den katolske kirke om 10 eller 20 år?
Dette er det eneste som i dag holder meg tilbake. Dette spørsmålet kan bare besvares etter nettopp 10 eller 20 år; jeg må sannsynligvis bare ta sjansen nå som jeg er motivert og inspirert.
Jeg kommer tilbake til saken; denne serien av innlegg med tittelen "Inntrykkene fordøyes" kommer til å nå nr. 10 før den er ferdig. Da vil også mine svar på min egen tvil stige til overflaten.

Troen på Gud - del 2

Den 13. mars skrev jeg et innlegg med tittelen "Troen på Gud" her på denne bloggen. Innlegget uttrykte en erkjennelse av at jeg faktisk har en spore av gudstro i behold. I innlegget fra 3½ uker siden beskrev jeg hvordan en konsert med tre gitarvirtuoser satte i gang en nærmest intellektuell slutningsrekke hos meg som til slutt konkluderte med at Gud må være til.
I dag fortsetter jeg beskrivelsen av troen på Gud, og det er samtaler og tanker fra sist helg som ligger til grunn, slik jeg nevnte i forrige innlegg.
I går lovet jeg at dagens innlegg ville bli "sterkt". Dette er naturligvis et relativt begrep; jeg har mine ord i behold i den forstand at dagens tema er "sterkt" sett fra mitt ståsted. Jeg har tidligere skrevet at jeg i mer enn 20 år har levd som om Gud ikke fantes, og jeg har til og med vært fornøyd og glad over denne mangel på gudserkjennelse. Det siste halvåret derimot, har Gud mer og mer gjort seg gjeldende i min stigende og nesten lidenskapelige interesse for Den katolske kirke.
Dagens tema er derfor: Er det så annerledes å tro på Gud innenfor Den katolske kirke enn innenfor den protestantiske at den katolske gudstroen kan fortone seg som både enklere og mer tiltalende enn den protestantiske?
Spørsmålet er en grov generalisering etter at jeg ser hos meg selv at jeg ikke har den ringeste interesse eller sans for Gud slik jeg lærte ham å kjenne innenfor Den norske, lutherske kirke gjennom de nesten 30 første årene av mitt liv. Jeg skrur av radioen øyeblikkelig dersom den står på P1 når høymesseoverføringen starter søndag formiddag. Jeg næres av ulyst ved tanken på å ha noe med Statskirken å gjøre, og jeg merker en motstand i hele mitt indre system som tilsier at dette er noe jeg er definitivt ferdig med.
Det skal visstnok dreie seg om den samme treenige Gud, den samme bibel og den samme trosbekjennelse som i Den katolske kirke. Likevel er det her jeg har funnet ny næring for en gudstro som jeg etter noen ukers leting og famling gjenfant den kvelden i mars i år som det forrige innlegget om "Troen på Gud" beskrev.
Er det en annen Gud? Nei, det kan ikke stemme. Gud er den samme, men troen på ham har så ulike ytringer innen katolisismen og protestantismen at han arter seg helt ulikt.
I en av bøkene jeg fikk låne av pateren her i min lokale, katolske menighet i februar, leste jeg: "Fortell meg hvilken gud du tror på, og jeg skal fortelle deg noe om din menneskelighet". Det viser seg nå at det er ikke bare et spørsmål om hvilken gud man tror på, men innenfor hvilken kirke man tror.
Den siste måneden har jeg forundret meg selv. Jeg er blitt overrasket over hvilke grenser som er sprengt, hvilke sperrer jeg med letthet har veltet unna og hvilke endringer mitt selvbilde har gjennomgått fra "lettsindig ikketroende" via "seriøst søkende" til "troende katolikk".
Gud er nær og konkret i Den katolske kirke. Vi får vise det med korstegn, knelende i benken, ydmykt mumlende messens liturgiske svar på prestens utsagn, og med taust og tenksomt alvor betraktende lysene vi har tent foran Jomfru Maria, Guds mor.
I mine tidligste tenår opplevde jeg lutherske lekpredikanter stå og preke i en halvtime eller mer om løsrevne bibelvers. Noen av dem ropte som om de var sinte; enkelte gråt hver eneste gang de gikk på talerstolen. Det var skremmende og motbydelig å oppleve voksne, tilårskomne menn som så totalt manglet kontroll over sitt liv, og som ga inntrykk av at deres vanvidd var en gudegave og deres ord et budskap fra Gud.
Den lutherske, lavkirkelige, ikke-katolske Gud.
En preken i Den katolske kirke derimot, er en enkel forklaring og aktualisering av evangelieteksten, en teologisk forståeliggjøring overfor allmuen. Få eller ingen personlige synspunkter - enn si kontrollsvikt - fra paterens side slipper fram. Kirken - ikke enkeltpersonen - tar ansvaret for både tolkninger og forklaringer.
I en slik setting kan en opprinnelig protestant senke skuldrene, nyte roen og freden og vise sin beskjedne gudstro gjennom standardiserte tegn og formuleringer. Det passer meg simpelthen, det passer meg utmerket, og det er derfor jeg kan medgi å tro på Gud innenfor katolsk sammenheng, mens jeg i en protestantisk setting ville kunne erkjenne bare at Gud er den samme, men gudsdyrkelsen utiltalende.
Dette må være forklaringen på at min gudstro i løpet av vinteren har våknet til liv etter lang tids dvale. Det var innenfor Den katolske kirke det skjedde; det var her det viste seg å finnes ny grobunn for den gudstroen som jeg trodde jeg kunne være foruten.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd. Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen.
- - -
Å tro på Gud og erkjenne det overfor seg selv som et moderne menneske i det 21. århundre krever mot og trygghet. Blant flere favorittartister har jeg én som synger om liv og oppvekst i svenske forsteder med Gud som naturlig tilstedeværende . Artisten heter Tomas Andersson Wij. Den betydningen hans poetiske låttekster har hatt for meg, vil være tema i neste blogginnlegg.
Det er lite å finne om Tomas Andersson Wij i norske medier, bortsett fra en og annen plateomtale. Men abcnyheter.no brakte i mars 2008 en generell omtale av Wij og hans tekstmateriale. I påvente av neste innlegg her på denne bloggen anbefales artikkelen "En novelle i hver sang" på abcnyheter.no. Se også på denne videoen: Tomas Andersson Wij og "En hel värld inom mig".

Troen på Gud

Gårsdagens blogginnlegg ble skrevet rett etter at jeg kom fra konsert med N3, de tre stjernegitaristene Mads Eriksen, Ronnie Le Tekrø og Terje Rypdal. Jeg lovet avslutningsvis i går at konsertopplevelsen ga et utgangspunkt for et innlegg om troen på Gud. Dette er innlegget du leser nå.
Jeg satt i kulturhuset her i byen hvor jeg bor, og stirret opp på scenen der de tre gitaristene skiftet på å spille solo i lyset fra urolig sirkulerende lysstråler og hissig dampende røykskyer. Ronnie Le Tekrøs fingre pulserte mot gitarstrengene som symaskinnåler. Presisjonen var perfekt, nesten maskinell den også.
Fingrene på de alle de tre gitaristene var påfallende lange og tynne, og jeg begynte å lure på om dette var en genetisk egenskap eller om det skyldtes et langt liv med gitar som arbeidsredskap. Alle de tre voksne mennene hadde fingre med samme lengde og tykkelse som kulepenner. Ingenting egner seg bedre for slike fingre enn gitarspill.
Jeg ble med ett klar over at det finnes to slags musikere: Vi har artister, og vi har virtuoser.
Under konserten i går kveld var det utelukkende virtuoser jeg hadde gleden av å oppleve. Da begynte jeg å tenke på det ennå ikke påbegynte blogginnlegget om troen på Gud, og jeg tenkte: Går det an å lære noe om Gud under en konsert med massive gitarsoloer?
Synet av de tre virtuosene gled over i en annen dimensjon og framsto som produkter av en skaperprosess der finslipt virtuositet var målet. Mennesker skapt perfekt for å glede verden med gitarferdigheter. Det skal en lang serie gode sammentreff av omstendigheter at menn med så særpregede fingre blir født i en tidsalder og en verdensdel hvor det å spille gitar kan bli et lukrativt levebrød.
Kan det være Gud som i siste instans har latt utvikling av gener for lange, tynne fingre falle sammen med et samfunns mottakelighet for gitarvirtuositet? Eller, vi kan snu spørsmålet: Kan det være noen annen enn Gud som har organisert egenskaper hos enkeltpersoner og samfunnet de er født i, på den måten at nettopp disse egenskapene blir så høyt verdsatt?

På dette punktet i konserten - det var vel gått en drøy time - ble jeg klar over at jeg trodde på Gud. Eller at jeg i det minste ønsket å tro på Gud. Eller at jeg kanskje hadde behov for å tro.

Et bibelord om et sennepsfrø demret fra underbevisstheten:

"Herren svarte: «Om dere hadde tro som et sennepsfrø, kunne dere si til dette morbærtreet: 'Rykk deg opp og slå rot i havet!' Og det skulle adlyde dere." (Luk. 17.6)

Den gudstroen som mitt sterke inntrykk av fingerferdighet på gitar hadde gitt meg en fornemmelse av, var langt mindre enn et sennepsfrø - som i seg selv er ørlite. Når en tro på sennepsfrøets størrelse kan utrette mirakler som bibelsitatet beskriver, måtte kanskje min tro, om den var enda mindre og direkte mikroskopisk, kanskje være nok til at jeg kan gå inn i min lokale, katolske kirke og vite at jeg gjør det i oppriktighet.

I tjue år har jeg trodd at jeg var ateist. Jeg har til og med vært tilfreds som ikke-troende. Behovet for å arbeide med denne bloggteksten og hele prosessen som denne bloggen beskriver, utløste i går kveld en erkjennelse av at troen på muligheten for at Gud er til, har ligget bortgjemt i et hjørne i mitt indre i alle disse årene. Virtuositeten hos de tre mennene på scenen i går viste meg min tro på nytt, omtrent som når et smykke noen har mistet i en skog, blir funnet mange år senere.

La meg også gi til beste en kort, filosofisk tekst av Bertholt Brecht. Teksten kommer fra boken Kalendergeschichte og handler om Herr Keuner. Jeg leste teksten for omtrent 35 år siden. Jeg har prøvd å fortrenge Herr K's svar, men nå er det tid for å hente det fram igjen:

Einer fragte Herrn K., ob es einen Gott gäbe. Herr K. sagte: " Ich rate dir, nachzudenken, ob dein Verhalten je nach der Antwort auf diese Frage sich ändern würde. Würde es sich nicht ändern, dann könnten wir die Frage fallenlassen. Würde es sich ändern, dann kann ich dir wenigstens noch so behilflich sein, daß ich dir sage, du hast dich schon entschieden: Du brauchst einen Gott."

(Dersom svaret på spørsmålet om Guds ekstistens vil endre din atferd, har du allerede bevist at du behøver en gud.)

Det viktigste spørsmålet er besvart: Jeg tror på Gud. Det nest viktigste spørsmålet er om jeg nødvendigvis må tilhøre Den katolske kirke for å gi næring til min gjenfunne gudstro. Dette er hva hele denne bloggen handler om.

Musikk mens vi venter (2)

I tankene jobber jeg konstant med det kommende, nødvendige blogginnlegget om troen på Gud. Jeg varslet på tirsdag, for 2 dager siden, at det måtte komme, og at det ville ta tid. I går serverte jeg her på bloggen ingenting annet enn Sinéad O'Connors vakre framførelse av Frans av Asissis bønn. I kveld, torsdag, har jeg vært på konsert og opplevd ting som har hjulpet meg videre.
Hvis jeg rekker det i morgen, fredag, er det da jeg vil begynne å skrive om troen på Gud. Utgangspunktet vil være noen tanker jeg gjorde meg under konserten jeg var på i kveld.
Det var 3 av Norges absolutt ypperste gitarister som sto på scenen i kulturhuset i byen hvor jeg bor. Mads Eriksen, Ronnie Le Tekrø og Terje Rypdal i tur og orden og side om side. Et tremanns band sto for kompet, og her var det den legendariske, allestedsnærværende Paolo Vinaccia som var maestro himself midt i trommesettet.
Så hvordan kan disse emminente musikerne ha gitt meg den innfallsvinkelen jeg trenger for å skrive om troen på Gud? Er det mulig? Svaret kommer i morgen, hvis jeg rekker det som sagt.
I mellomtiden byr jeg på enda en video fra Youtube. Her kommer nettopp Tekrø og Rypdal med band og framfører en av låtene fra kveldens konsert her i min by. "Cathedral" heter den, og det er naturligvis med stor fryd jeg serverer en heavy gitarlåt med nettopp en slik tittel, en låt som også ble spilt under konserten i kveld.
In nomine Patris et Filii et Spiritu Sancti. Herren være med dere som klikker på play-pilen og lytter til dagens låt! Nå vet jeg i det minste at jeg tror!

Planer og mål

Denne bloggen er en dagbok, og denne dagboka er en konstant bearbeidelse av meg selv. Den kunne vært kalt min egen epikrise, men betegnelsen passer ikke fordi dette handler jo slett ikke om noen sykdom! Skrivingen på denne bloggen gjenspeiler prosessen jeg gjennomgår under vurderingen av hvorvidt jeg i løpet av 2010 skal konvertere til Den katolske kirke eller ikke.

Flere av temaene jeg har skrevet om hittil, har vært omtalt både subjektivt og med preg av min mangel på kunnskap, innsikt og erfaring med katolsk tenkning. En del temaer har kanskje blitt opptegnet med altfor grov pensel. Senere vil det kanskje være nødvendig å vende tilbake til noe av det jeg har skrevet tidligere og ta temaene opp igjen til behandling på et stadium da jeg har lært mer og kan bruke begreper og redskaper som er tilstrekkelig finslipte til at min omtale blir presis.

Det er i ydmykhet overfor de to årtusener gamle læresetningene jeg forsøker å beskrive min tilnærming. Når jeg har hatt en opplevelse av økt innsikt, ny erfaring og forbedret forståelse, skriver jeg om det som uttrykk for min ærbødighet overfor den kirken jeg nærer et så sterkt ønske om å tilhøre.

Etter anbefaling fra min omsorgsfulle pater leser jeg for tiden en bok om treenigheten, "Å tro på Den treenige Gud" av Gisbert Greshake. Stoffet er tørt, teologisk og filosofisk, men også preget av forfatterens ærbødige tiltro til stoffet han behandler. Det er trosaspektet i teksten mer enn det teologiske innholdet som får meg til å lese kapittel for kapittel som om jeg beveger meg lengre og lengre innover i en endeløs korridor av hemmelighetsfulle rom.

"Jag kommer in från kylan, jag åkte mot himmelen i väst.
Jag fann ett stort hus med rum att hyra, nu behöver jag en doktor eller präst."
(Plura Jonsson, In från regnet)

Jeg må sette noen mål for den nærmeste tiden. Jeg må ha noen nålestikk i kalenderen med skjæringspunkter der jeg kan finne ut om jeg kan gå videre i denne prosessen eller om jeg må snu, skifte kurs eller hoppe av hele greia. Ennå er det 21 måneder igjen av tiden jeg har gitt meg selv, men de avgjørelser som skal tas i denne tiden, er viktige.

En hel del planer begynner å falle på plass for meg. Noen datoer begynner å utmerke seg som delmål på veien mot å bli fullverdig katolikk. Det jeg beveger meg mot, er kanskje mitt livs viktigste beslutning siden jeg inngikk ekteskap med kvinnen jeg fortsatt er lykkelig gift med. Jeg får benytte fastetiden bevisst og konstruktivt med hyppige kirkebesøk også utenom messetidene.

Neste søndag, den 22. mars, kommer jeg til å befinne meg i Nederland. Jeg har forlengst funnet ut hvor jeg kan finne en katolsk kirke i byen der jeg skal tilbringe helgen. Å feire messe utenlands vil bli enda en ny erfaring. Snart må jeg ha en ny prat med min pater, og jeg har allerede en rekke spørsmål til ham. Skal vi si ca 1. april? Det er overkommelig for min del.

Kanskje bør jeg også ta initiativet til en prat med en av prestene i Den norske kirke her hvor jeg bor. Utmelding av statskirken er vel egentlig på tide når sant skal sies; som jeg tidligere har nevnt, har jeg benyttet statskirkens tjenester bare én gang i løpet av de siste 20 årene. En mail til den av de protestantiske prestene som jeg kjenner best her i byen, bør sendes i nær framtid!

Denne teksten representerer ingenting annet enn høyttenking fra min side. Teksten er kanskje så banal at jeg burde ha latt være å legge den ut, men en dag vil også mine tanker denne tirsdagskvelden være med på å vise hvilke stier mitt sinn har vandret på veien mot å bli den person jeg kommer til å være ved utløpet av 2010 - forutsatt at jeg får leve til da.

Jeg vet også hva det neste innlegget på denne bloggen vil dreie seg om. Det er så stort og krevende og altoverskyggende at jeg vegrer meg for å begynne på det. Derfor er det ikke sikkert at et slikt innlegg er klart på nettet i morgen; kanskje trenger jeg flere dager. Det neste innlegget må nemlig handle om troen på Gud.

"Derfor ber jeg den salige Jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle: Be for meg til Herren, vår Gud. - Ideo precor beátam Maríam semper Vírginem, omnes Angelos et Sanctos, et vos, fratres, oráre pro me ad Dominum Deum nostrum."

Bønnens bakside

I alle religioner jeg vet om, er bønn i en eller annen form den viktigste metoden for kommunikasjon mellom den troende og det han eller hun tror på. Innen de kristne kirker finnes det noen skrevne bønner slik som Fadervår og Hill deg, Maria, men framfor alt kan bønner formuleres fritt og personlig av den enkelte troende.

De historiske, "ferdigskrevne" bønnene setter formelle, høytidelige og offisielle ord på forholdet mellom den troende og det guddommelige. Slike bønner hjelper den troende til å tilkjennegi sin ydmyke posisjon som et syndig menneske avhengig av nåde, omsorg og forbønn.

De personlige og spontane bønnene har både et annet uttrykk og en annen virkning. Dette har jeg i mange år studert på; jeg har brukt dager og uker på å filosofere over bønnens virkning, og jeg har kommet fram til antakelser og forsøk på svar som mange troende nok vil oppleve støtende eller opprørende.

Jeg tror at den viktigste hjelpe man får ved å be, ikke kommer fra Gud, men fra den bedendes egen bevissthet. Ved å formulere ønsker, behov, sorger og bekymringer i uttalte ord - lydløst eller med stemmebruk - opplever den bedende å se sine vansker utenfra. Dette skaper oversikt og kontroll, og løsningene på vanskene kan bli lettere å oppdage.

Når en person ber i angst, vil beskrivelsen av angsten og angstens årsak virke begrensende på problemets omfang. Den bedende ser angsten fra sidelinjen, og forholdene virker ikke fullt så truende lenger.

Dette resonnementet innebærer at dersom en bedende i nød opplever å få hjelp, er det ikke Gud eller Jesus eller en helgen som bringer hjelpen, men den bedendes egen forbedrede bevissthet overfor problemene.

Dersom en troende ber om en bestemt ytelse, som f.eks. godt vær, bedre helse, bedre økonomi eller andre omstendigheter utenfor den bedendes kontroll, hender det rett som det er at bønnen ser ut til å bli innfridd; de ønskede forholdene inntreffer. I slike tilfeller styrkes troen, og den troende vil ventelig ha behov for å takke Gud for å ha hørt bønnen.

Det som vi imidlertid aldri vil få vite, er om omstendighetene ville ha blitt de samme selv uten bønnen. Det som oppfattes som bønnesvar, ville kanskje ha funnet sted uansett, selv om den troende ikke hadde bedt. Hvorvidt det ville blitt slik i enhver henseende, kan vi ikke vite hvis det først er formulert bønner om saken; forholdene kan ikke etterprøves.

Å be er uansett en troshandling. Selv om jeg personlig har med meg de ovennevnte og sterkt tvilende forestillingene inn i kirken, finner jeg det likevel meningsfullt å knele foran Maria-statuen og formulere egne bønner. Jeg vet jo ut fra det ovenstående at jeg i det minste oppnår å påvirke meg selv og min egen bevissthet gjennom bønnehandlingen.

Å innlede og formulere en bønn er et uttrykk for ønsket om en forandring i omstendigheter som man selv ikke har full rådighet over. Å formulere dette ønsket gjennom en bønn skaper oversikt og dermed trygghet på ønskets art. Den bedende ser både nå-situasjonen og den ønskede situasjonen gjennom sine formuleringer. Virkningen besørges av ens egen bevissthet - eller underbevissthet - men det er ikke feil å gi Gud eller en helgen æren for virkningen. Desto mer vitner det om ydmykhet hos den som framsetter sine ønsker og mål med foldede hender og bøyde knær.

1 131 000 000

Om ca to timer sitter jeg i samtale med min lokale pater for å finne ut om det å bli katolikk virkelig er noe for meg, og i så fall hvordan det kan skje fra nå av og framover.
Mine inntrykk fra denne umåtelig viktige samtalen vil bli verbalisert i et nytt blogginnlegg senere i dag.
Akkurat nå, i påvente av samtalen, er det to ytterligheter innenfor katolisismen som gir meg tvil, undring og forvirring.

På den ene siden har vi synsmåter som i går kom til uttrykk i bloggeren minutz3 sin kommentar til min tekst om Torgny Lindgrens trilogi "Nåden har ingen lag". Minutz3 hadde hengt seg opp i en skildring på noen få linjer i boken "Hummelhonung" som innebar "självbefläckelse utförd av en annan person." Den korte og gledesløse episoden det siktes til, har fått minuz3 til ikke å ville lese en eneste bok mer av Torgny Lindgren.
("Selvbesmittelse" kan forøvrig umulig utføres av en annen person, såvidt jeg forstår. I slike tilfeller har handlingen andre og langt mer positivt ladede navn.)
Inntil i går trodde jeg slike holdninger var forbeholdt ene og alene den norske, pietistiske indremisjonsbevegelsen, de lavkirkelige protestantene på bygdene i Norge, især på Sør- og Vestlandet. Den forestående samtalen med min pater vil forhåpentligvis kaste lys over forekomsten av puritanisme i katolske miljøer. Hvis gårsdagens kommentar fra minutz3 er representativ, tror jeg ikke Den katolske kirke er rett sted for meg, etter et over 50 år langt liv med rike erfaringer og inntrykk fra de forskjelligste kulturer og miljøer.

På den den andre siden av omstendigheter som river meg i to motsatte retninger nå i formiddag, er et tall fra en verdensstatistikk. Tallet er 1 131 000 000 - én milliard ett hundre og trettién millioner.
Tallet angir antall katolikker på verdensbasis i 2006.
Én komma én milliard - det er en formidabel menneskeskare. Samtlige ønsker å tilhøre Pavens kirke, de ønsker å bøye kne i de samme helligdommene og å gjøre korsets tegn in nomine Patris et Filii et Spiritu sancti.
En milliard mennesker kan ikke ta feil - kan de vel?
En milliard mennesker vil ikke foretrekke å leve med et gudsforhold de ikke er fornøyde med -vil de vel?
En milliard mennesker går ikke motvillig til messe - gjør de vel?
Jeg vet at svarene ikke kan gis med et ja eller nei her og nå. Jeg vet at svarene vil vokse fram i tiden som kommer, og det starter med min forestående prat på det katolske prestekontoret klokka 12 i dag, 19. februar.