Til Lammets bord

Idet dette innlegget lastes opp på nettet, gjenstår ca 36 timer til min konversjon. Min fadder, som en gang i tiden var en god og inspirerende kollega, skal nå ha kommet til Norge fra sin pensjonisttilværelse ved Adriaterhavet, og jeg ser fram til å møte henne igjen.
Mange gjør seg klar til denne tilstelningen på søndag; jeg vet ikke engang hvem alle er. Pateren er utvilsomt godt forberedt – det er jeg ikke urolig for. En liten komité skal visstnok forberede kirkekaffe i menighetssalen etter messen, og på en restaurant har jeg bedt noen ansatte være klar til å servere middag til pateren, fadderen, min kone og meg etter at det hele er over.
Senere drar vi hver til vårt, og jeg skal skrive bloggens aller siste innlegg.
En tid fylt av lærdom og en utvikling hinsides forventning er tilbakelagt, men jeg regner ikke med at tilgangen på ny lærdom og utviklingen innen tro og liv vil opphøre. Alt glir bare over i en ny fase.
Jeg gjentar enda en gang dette innlysende faktum: Min konversjon er ingen sensasjon, ikke på noen som helst måte. Det er kanskje nytt eller i beste fall uvanlig at prosessen - «den lange vandringen» - skildres inngående i 365 ordrike bloggtekster. Utover dette ser jeg bare at jeg føyer meg inn i rekken av de rundt 100 nordmenn som konverterer til Den katolske kirke i år, et antall som visstnok har vært ganske konstant i mange år.
Vi blir aldri noe tallrikt og toneangivende trossamfunn på denne måten, og det er kanskje heller ikke målsettingen.
Jeg søkte til Den katolske kirke fordi jeg fant det håpløst å vite at norske barn skal kunne bli født og vokse opp hos to mødre eller to fedre. Jeg søkte til Den katolske kirke for å kunne få absolusjon lik Al Pacino som Michael Corleone i en av Gudfaren-filmene, og jeg søkte til Den katolske kirke fordi den inneholder så mye festivitas, skjønnhet, mystikk og høytid.
Senere, etterhvert som jeg lærte Kirken å kjenne, så jeg at selve den kirkelige overbygning danner et ly og et vern for forhutlede sjeler som jeg. Jeg så at Kirkens lære er tvers igjennom logisk takket være bidragene fra tradisjonen ved siden av Skriften, og jeg så at min nedstøvede og nesten bortskuslede barnetro kunne finne vekstvilkår i Den katolske kirke – og bare der.
På et tidlig tidspunkt i bloggens eksistens spurte den gode bloggeren Tehme Melck i en kommentar om jeg kanskje ikke egentlig hadde tatt et valg, men snarere var blitt utvalgt. Dette spørsmålet åpnet en ny verden av muligheter hos meg, og så seint som ved kveldsmessen sist onsdag møtte jeg igjen dette svimlende tankegodset. Nok en gang opplevde jeg å se en passus i liturgien med nye øyne, slik messen alltid byr på noe nytt.
Vi var kommet til slutten av den eukaristiske bønn og hørte pateren gjøre klar for selve kommunionshandlingen:
«Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder.»
Her var det som om jeg våknet med en særskilt oppmerksomhet, alle sanser gjorde seg klar for å lytte til neste setning:

«Salige er de som er kalt til Lammets bord.»

Da visste jeg det: Jeg er kalt, og det er til Lammets bord. Jeg kommer med salighet, og jeg møter opp i morgen, 10.10.10.

Utenlands

I ettermiddag har jeg scrollet gjennom en del digitale bilder jeg har liggende på PCen. Da jeg hadde sett igjennom alle bildene fra en utvidet helgetur til Lisboa våren 2007, slo det meg hvor umulig det var å finne bilder fra portugisiske katedraler i min lille samling. Kirkespir som avtegner seg mot himmelen finnes det en del av på oversiktsbilder oppe fra festningen eller fra den halsbrekkende heisinnretningen ved Bairro Alto. Monumentet over oppdagelsesreisene er fanget inn med kameraet mitt fra alle tenkelige vinkler, og de gule trikkene ses på en rekke gatebilder, slik som over denne teksten. Det merkelige slottet i Sintra er behørig avfotografert, men kirkelig interiør glimrer ved sitt fravær.
Jeg begynte å tenke at vi kanskje ikke besøkte noen kirke under den turen, kona og jeg, men det stemmer ikke helt. Jeg har et klart minne om at vi gikk inn i en kirke en kveld, satte oss ned i noen få minutter, og ute på gata like etterpå støtte vi på selveste professor Jon Bing. Det var det viktigste minnet fra kirkebesøket.
Mappen med bilder fra Budpest våren 2008 viser samme åndelige ensidighet: Bygningsfasader og bruer, parker og slott, Donau sett fra Buda-høyden og Szechenyi-badet i froskeperspektiv ruller over skjermen, men ikke et eneste kirkeinteriør.
Både Portugal og Ungarn er i hovedsak katolske land, og kirker finnes i hopetall i alle deler av landenes hovedsteder, så hvordan kunne det være mulig at jeg for såpass kort tid siden gikk uinteressert forbi alle kirkebygg? Jeg har nesten glemt hvordan jeg bevisst må ha sjaltet ut kirker som mulige besøksmål og i hvert fall som fotoobjekter på de siste årenes storbyferier. Det er oppsiktsvekkende.
Kanskje har min dragning mot Den katolske kirke ikke vært så sterk fra begynnelsen. Den må nemlig ha startet før Budapest-oppholdet i mars 2008. Sannsynligvis var den bare en nysgjerrighet, en fornemmelse av undring og uventet interesse i dypet av mitt indre, nesten pre-bevisst. I løpet av de sju månedene fra mars til oktober 2008 har dragningen vokst til et behov, og i dag, to år senere, har den ført til en beslutning og en nært forestående endring av livskurs. Også dette er oppsiktsvekkende.
Den tilsynelatende mangelen på sammenheng mellom mine bildeserier fra Lisboa og Budapest på den ene siden og kunngjøringene under dagens messe i Mariakirken i Askim reiser en serie spørsmål som bare kan besvares av meg selv og kanskje av den som har fulgt denne bloggen med særskilt interesse fra første dag. Under messen i dag kunngjorde nemlig pateren at det om to uker vil bli opptakelse i menigheten ved at Inventus (her sa pateren mitt virkelige fornavn) skal gjennomgå ferming og inntrede i Kirkens fellesskap. Det ga meg en første, pirrende føling med høytiden under seremonien som jeg ser fram til med økt spenning.
Jeg har sørget for å gjøre pateren orientert om at jeg ikke er helt lett tilgjengelig i de neste to ukene. En del jobbmessig og privat reisevirksomhet venter meg, men jeg har til hensikt å komme til messe her hjemme på de to kommende onsdagene. Her vil jeg trolig kunne drøfte de siste forberedelsene med pateren.
I morgen drar jeg av sted til Kiel. Det skal foregå en stor, pedagogisk konferanse om IKT-verktøy for skolene på Color Lines krysning til Kiel i morgen og på returen tirsdag, og vi er en liten gjeng fra Askim som kommer til å delta.
Enda jeg har vært i Kiel noen ganger før, og enda fergeturen gir bare noen få timer i land på tysk jord, har jeg for lengst undersøkt hvor jeg skal finne en katolsk kirke i byen. Det gjenstår å se om jeg finner mulighet til å kikke inn og søke ro fra konferansen i en kort stund i den tiden som gis til å spise tirsdagslunsj på egen hånd, men i så fall skal jeg dokumentere kirkebesøket med bilder. Kiels varehus, torg, havneområde og gjennomfartsveier har jeg sett og fotografert før. Nå er det andre severdigheter som er mer interessante.

Tilhørighet

I disse dager er pateren i min lokale, katolske kirke ikke å treffe. Han skulle på retrett i 12 dager fra 13. september, lød beskjeden som ble gitt under kunngjøringene ved messen dagen før.
Jeg unner den gode pater Piotr all mulig tid til å hente seg inn, samle styrke til sin gjerning og bygge opp fornyet godhet og velvilje overfor rufsete menighetslemmer som f.eks. meg.
Samtidig kjenner jeg et intenst savn etter pateren. Jeg innser at han representerer Kirken i mitt liv. Han er dens forlengede arm med den hånden som jeg billedlig talt har vært avhengig av å kunne holde i gjennom min stadig sterkere tilhørighet i denne minoritetskirken i norsk sammenheng.
Det har gått 13 måneder siden jeg skrev et blogginnlegg med tittelen "I påvente av pateren". Innlegget ble lastet opp i den tiden jeg var ferdig med fjorårets sommerferie, mens pateren startet ferien seint og var derfor stadig bortreist på den tiden. Helt siden den første samtalen i februar 2009 har han vært min mentor, min støtte, min skriftefar, mitt katolske forbilde, min veileder - ja, selve midtpunktet i min tilhørighet til Den katolske kirke. Derfor savner jeg ham nå som han er bortreist på retrett, og jeg ser fram til å møte ham igjen ved messen førstkommende søndag.
I mange faser av denne lange vandringen har jeg vært sterkt fascinert av Kirken som institusjon og som åndelig hjem. I dette hjemmet er det pater Piotr som er selve vertskapet i min lille verden; det er ham jeg kjenner best av alle katolikker jeg har møtt. Samtidig kjenner jeg ham kanskje ikke når det gjelder hans personlighet og hans private interesser. Det eksisterer et skille mellom hva jeg forstår intuitivt og hva jeg ikke forsøker å finne ut når det gjelder paterens person. Han må uansett forholde seg til mange skjulte deler av meg, så han får selv velge hvor åpenhjertige våre samtaler skal være fra hans side.
Sannheten er at min beundring for ham, som jeg ga uttrykk for allerede 14. februar i fjor, ti dager etter bloggens oppstart, har vokst for hver eneste gang jeg har hatt direkte eller indirekte kontakt med denne Kirkens mann i Askim. Ved å være pater på sin egen måte har han fått meg til å kjenne tilhørighet til den lokale menigheten og til Kirken i videste forstand. Jeg tror også at hans milde måte å være på har påvirket menigheten forøvrig slik at min kone og jeg blir mottatt og hilset på de mest vennlige og respektfylte måter når vi kommer ruslende til messe. Min kone treffer alle slags folk i sitt arbeid og opplever rett som det er hyggelige tilleggskommentarer fra polske pensjonister eller vietnamesiske småbarnsmødre som har observert henne i kirken. Jeg er stolt på hennes vegne.
Det er her jeg hører til nå. Dette er min kirke, og pater Piotr er min prest. Jeg ønsker ham Guds rikeste velsignelse under den sannsynligvis sårt tiltrengte retretten. Med folk som meg på vei inn i Kirkens fellesskap trenger han all den åndelige styrke han kan få, men fra min side har han også all mulig støtte og beundring. Hans seriøse og på samme tid joviale stil gjør Kirken troverdig og tiltalende - et sted å vite seg hjemme.

Verdighet

Noen av innleggene på denne bloggen inneholder ordet verdighet. Det er ikke brukt særlig mange ganger, og hver gang dreier det seg om atmosfæren i en katolsk kirke under messen. Det er verdighet over pateren der han leder liturgien ved alteret, det er verdighet over biskopen når han gir ungdom fermingens sakrament, og det er verdighet over voksne som har vært katolikker fra dåpen av når de går inn og oppholder seg i kirken.
Det er denne verdigheten som har gjort at jeg har funnet meg til rette i Den katolske kirke. Her er ingen lettlivede påfunn eller spontane innslag fra bevegede predikanter. Her slipper vi de banale og ofte tåredryppende vitnesbyrdene fra enkeltpersoner som lar seg henrive av en åndelig stemning. Her får vi nåtidens høytidelige utgave av den eldgamle, formfullendte messen. Min fortid på lavkirkelige bedehus tilhører det forgagne, en svunnen historie. Den katolske messens verdighet har overvunnet min avsky for min ungdomtids gudstro og har gitt den ny mening og nye rammer.
Messen er forutsigbar og velkjent, og den tillater hver enkelt å sitte, stå eller knele med sine egne tanker om sorg eller glede, lettelse eller anger etterhvert som liturgien skrider fram.
Prestens klesdrakt er ofte en fryd for øyet, fargerik og full av symbolikk. Vi observerer prestens bevegelser og hører hans forskjellige utsagn, og det er verken dagligtale eller keitethet som preger det som foregår, men en utstudert, uttrykksfull og dvelende verdighet hviler over hans opptreden der framme.
Jeg finner messens verdighet uendelig estetisk og tiltalende, sikker og tradisjonsrik. Første gang jeg fikk oppleve messen, ble jeg slått til marken av styrken i det dramatiske og mystiske uttrykket under liturgien. Jeg visste allerede første gang at dette ville jeg ha mer av, her ønsket jeg å høre hjemme.
Snart er dagen kommet da jeg tar det siste, avgjørende steget for å bli katolikk. Jeg tenker både tilbake og framover i den grad det er mulig, men mest av alt konsentrerer jeg meg om dagen i dag og inneværende øyeblikk for å søke etter det viktigste, det mest sentrale i min glede over å ha funnet Kirken. Jeg tror jeg vet hva det er nå, og i neste innlegg vil jeg forsøke å beskrive det.

På pilegrimsferd

Det er lørdag 28. august 2010. Det regner tett i Indre Østfold, men like fullt har 200 polakker fra Oslo-området ankommet messe i Sancta Maria kirke i Askim for å feire messe før de legger av sted på pilegrimsferd. Messen foregår på polsk og blir ledet av p Gerard Filak SSCC og stedets egen p Piotr Pisarek OMI. Menighetens tilsvar under hele liturgien gis høyrøstet og kontant fra stemmer som vet hvilke ord som skal sies og som ikke skammer seg over å si dem.
Rett etter messen vanker det en matbit i underetasjen før alle gjør seg klare til å vandre av sted. Målet for dagen ligger 2 mil unna.

Moderne pilegrimer må regne med å møte harde utfordringer underveis. Her ser vi baktroppen av pilegrimstoget passere Krosbykrysset, der Statens Veivesen bygger ny E18 for harde livet. Veitraseen langs oversiden av bildet forsvinner inn i en dobbel veitunnel som skal føre trafikantene direkte ut på den nybygde Smaalenene Bru over Glomma. Pilegrimene følger så godt det lar seg gjøre gangveien langs eksisterende Europaveitrasé.

Etter en pause omkring halvannen time etter avmarsj fortsetter pilegrimene over Fossum Bru. Den syngende flokken på dette bildet er et sjeldent syn i Indre Østfold, det kan jeg forsikre om. Uansett hva folk omkring må ha trodd, viser korset av bjørkegrener at det er en kristelig forsamling som her kommer vandrende. Brua på bildet er bare for myke trafikanter og hviler på søylene etter den opprinnelige Fossum Bru, som ble sprengt under krigen.

Jeg ble imponert over organiseringen av pilegrimsvandringen. De unge mennene i gule vester dirigerte trafikken hver gang toget var i kontakt med biltrafikk. De kommuniserte seg imellom ved hjelp av walkie talkie. To andre menn bar portable høyttaleranlegg i et stativ på ryggen, og med trådløse mikrofoner ble det gitt informasjoner, talt, sunget og bedt under absolutt hele vandringen, uansett motbakke. Så snart hele pilegrimsflokken hadde kommet seg over Fossum Bru og var trygt inne i Spydeberg, begynte man å be rosenkransen under ledelse av en av kvinnene. Vennlige polakker som gikk like ved meg, forklarte meg hovedtrekkene i hva som ble sagt underveis, men rosenkransen ville jeg ha gjenkjent uansett. 50 ganger ble det innledet i høyttalerne "Zdrowaś Marja, łaskiś pełna, Pan z tobą..."

Det var intet mindre enn gripende.
Ved Hovin kirke skulle det være servering, men først og fremst vandret alle ned den bratte og sleipe skråningen bak kirken for å ha en andaktsstund ved Mariakilden. En hevert lå klar fra vannhullet under den skinnende hvite Maria-figuren, og mange benyttet sjansen til å fylle drikkeflaskene sine. Den alltid åndsnærværende og varmt talende p Marek Szewcynski OFM, lett å oppdage i sitt mørkebrune fransiskanerantrekk, sto for tekstlesning og bønn. Hans rolle under pilegrimsvandringen kan knapt overvurderes. Han ledet salmesang, introduserte andre forsangere, ledet forbønn, ga opplysninger og talte om Den salige Moder Teresa, trolig i anledning 100 årsjubileet for hennes fødsel.
Dette siste bildet er overfylt av symboler, alle sterkt talende for hva lørdagen med pilegrimsferd inneholdt. Jomfru Maria, korset, Polen og Vatikanet er alle nødvendige og sentrale instanser i tradisjonene rundt denne pilegrimsferden, som i år foregikk for 26. gang. Det var en litt uvirkelig opplevelse som innbygger i Indre Østfold å være én av nesten 200 som deltok i denne vandringen. Folk flest i lokalsamfunnet aner ikke at denne tradisjonen eksisterer. Jeg vet det derimot, og har visst det i over et år, men betydningen av å delta var en intern sak, en personlig, indre opplevelse som ble delt med de andre pilegrimene, men som ikke skaper noen som helst aktelse blant folk som bor i området.

Likevel ville jeg ikke unnvært de 5 timene jeg tilbrakte sammen med pilegrimene denne regntunge lørdagen. Jeg hoppet av etter seremonien ved Mariakilden og lot polakkene gjennomføre de siste 8 kilometerne fram til Mariaholm uten meg. De klarte det sikkert utmerket, for arrangement av denne typen viste de seg å være eksperter på.

Nå har jeg fått en aldri så liten smak av hva det vil si å gå en pilegrimsferd. Les også min korte og umiddelbare lettelse over å ha kunnet delta i innlegget fra samme kveld.

Involvering

I gårsdagens bloggtekst var jeg opptatt av ting jeg hadde opplevd som læring under søndagsmessen. Det var faktisk flere ting å lære under messen i går; festen for Den salige Jomfru Marias opptakelse i himmelen tilførte messen et visjonært preg, noe pateren vektla på sin sindige og oppriktige måte.
Jeg lærte en lekse om å se messen på riktig måte og å sette rett ord på det jeg opplever.
Tidligere har jeg betraktet den katolske messen som en teateroppsetting, et fysisk drama framført med små vekslinger i virkemidlene. Menighetens delaktighet har jeg sett på som en aktivisering, en invitt til å delta med egne bevegelser og svar.
Pateren satte imidlertid det hele på plass for meg på en litt annen måte i gårsdagens preken. Det føltes nesten som om et av hans utsagn ble sagt nettopp til meg: I begynnelsen av messen hadde jeg nemlig fått en ny assosiasjon til nettopp teaterregissørens oppgaver da jeg fulgte med på paterens dirigering av de unge ministrantene som strevde med å holde fyr i røkelsekaret.
"Det er verken en teaterforestilling, en oppvisning eller en utstilling vi er vitne til i den katolske messen, men tvert imot en invitasjon til å involvere oss i de hellige handlingene, uttalelsene og budskapet." Slik uttalte pater Piotr seg i prekenen.
Å involvere seg er noe annet og ganske mer bevisst enn å bivåne en forestilling eller la seg aktivisere. Den som involverer seg, deltar aktivt av egeninteresse, som et uttrykk for tilslutning til bønnene om syndstilgivelse og nåde.
Dette er den katolske messens betydning for den jevne troende: En mulighet til å involvere seg i tilbedelse og gudsdyrkelse, en høytidsstund i ei hektisk uke der personlig involvering i en ydmyk seremoni er den eneste målsettingen.
I spenningsfeltet mellom Den allmektige Gud, den korsfestede Kristus, den kjærlig forbedende Jomfru Maria og den jordiske troende oppstår kontraster i tid og rom, høyde og dybde. Aller nederst, i et avhengighetsforhold til hele det himmelske spekter, befinner enkeltmennesket seg, som et ørlite, ynkelig motstykke til Gud Fader. Med involveringen i messens handlinger får den enkelte et redskap til å uttrykke sin ydmyke posisjon, sin takknemlighet og sin selverkjennelse.
Mer og mer blir jeg overbevist om at det er denne involveringen og alt som uttrykkes gjennom den, som gjør den katolske messen så uendelig mye mer formfullendt, uttrykksfull og opplevelsesrik enn moderne, lutherske gudstjenester. Jeg vet at jeg har kommet til rett kirke denne gangen.

Den strake veien som ikke fins

Dette vinterlige bildet fra riksväg 394 mellom Tärendö i Pajala og Ullatti i Gällivare uttrykker mye av det jeg har behov for å si denne kvelden. Jeg har funnet fram et innlegg fra desember 2009. "Rett fram" var tittelen den gangen, og behovet for å uttrykke de samme tankene har dukket opp på nytt. En del av det nevnte innlegget lød slik:

Oftere og oftere tenker jeg på hvor lett og behagelig det ville vært hvis livet kunne leves bare rett fram. Bare være en mann som er passe grei mot alle og møter bare greie mennesker på sin vei. Være en person som slipper bryderi med sykdom og bekymringer både hos seg selv og hos andre; kunne leve problemfritt med dem man setter høyest og ellers slippe kronglete utfordringer og uønsket innblanding. Bare være katolikk og ikke ha andre bånd utenfor jobb og hjem enn Kirken.
Slik kan jeg iblant drømme meg bort, vel vitende om at livet ikke er slik, ikke for meg og ikke for noen annen heller. Livet er innfløkt og fullt av uventede hendelser som krever reaksjon, overveielse og handling. Å være katolikk ved siden av er selvvalgt og angår svært få andre; det viktigste i livet er det best å holde for seg selv.
Bildet ovenfor viser en nordsvensk landevei som symbol på det livet jeg ikke kan leve.

Her må jeg justere innholdet i det opprinnelig innlegget litt:

Veien på bildet trenger seg rett fram mot horisonten i ødemarka noen mil nord for Polarsirkelen. Veiens snorrette linje framover blir likevel hindret. Ingeniørene som satte en linjalstrek på kartet, tok ikke reinsdyrene med i betraktningen. Overalt finnes det hindringer, noen uforutsette, andre burde vært forventet.

Og her fortsetter innlegget fra 17. desember:
Kanskje er det drømmen om en ukomplisert tilværelse som gjør meg så fascinert av de svenske landeveiene som pløyer seg gjennom det milde landskapet, mil etter mil med bare skog og vann eller skog og snø, samt solens vandring fra øst til vest lavt eller høyt over landskapet. Bekymringsløst, evig.
I en av Bibelens salmer heter det:

"Med all sin herlighet
skjønner mennesket ingen ting,
likesom dyrene må
det dø." (Salme 49,21)

Jeg skjønner ingenting. Derfor er jeg et menneske. Livet bare dundrer av gårde med meg, og det finnes ikke et eneste stoppested, ingen rasteplass, ingen pålagt hviletid for en overarbeidet sjåfør. Krav og oppgaver gjør situasjonen til og med for presset til å gå til messe så ofte som jeg ønsker. Men Gud vet nok hvor jeg er, og den salige Jomfru Maria ser at jeg trenger mer enn jeg kan vente å få.
Om 20 timer går flyet til Stockholm,
- og her avbryter jeg gjengivelsen av de stadig like aktuelle tankene fra desember og sier: Om 15 timer går flyet til Bergen, og jeg vet at vi står foran en langhelg utenom det vanlige. Bergen i juni er noe at det fineste man kan oppleve her til lands. Menigheten i St. Paul kirke skal feire Kristi Legemsfest med messe og opptog, ikke i St. Paul, men i Johanneskirken. Det betyr at det kan bli et stort oppbud av katolikker i Bergen sentrum på søndag. Jeg håper vi får arrangementet til å passe inn i planene.
Jeg blir sliten av alt som kommer i veien. Folk i Nord-Sverige er lei av reinsdyr på veien. For andre gang på et halvår er jeg grenseløst sliten og lei av alt som ikke går på skinner, alt som ikke bare farer uhindret rett fram. Det inngår kanskje i oppgaven med å være menneske å takle alt dette uforutsette, enten det går på fire eller to bein eller ikke kan ses men bare må håndteres.
God helg til dere som orker å henge med på denne bloggen!

Søndagsbetraktninger

Det har vært en god søndag. Vel, den er ennå ikke over, men en så stor del av dagen er nå tilbakelagt at det er trygt å si at søndagen har vært god.

Messen i Sancta Maria kirke i Askim startet en halvtime seinere enn vanlig i dag fordi pater Piotr skulle feire messe med første kommunion i Sanct Mikael kirke i Moss før messen i Askim. Utsettelsen på en halvtime var bare såvidt nok; klokka var tre minutter over annonsert tid da pateren ruslet opp gjennom kirken i sin svarte kappe fra Oblatfedrene og med kofferten i hånda, klar for å skifte til messehakel i sakristiet.
Messen var som vanlig svært godt besøkt, og vi hilste på folk som vi kjenner fra før eller som vi er blitt kjent med nylig. Min kjære og jeg rakk å ta en times spasertur rundt Moen, Ravinedalen og Løken før vi ankom messen til fots, litt varme, men svært opplagte.
Søndagens messe ble til velsignelse og oppbyggelse for oss, og det var godt å være der sammen, selv om det er bare jeg av oss to som har funnet det maktpåliggende å fullføre vandringen ved å konvertere til Den katolske kirke. Gleden og undringen over mysteriene i den katolske messen deler vi uansett.
De siste dagene er jeg blitt mer opptatt enn før av hva som gjør at folk vil profilere seg og sitt privatliv på nettet. Dette er blitt til en hverdagsbetraktning, men ettersom jeg starter å skrive om dette på en søndag, blir det også en søndagsbetraktning.
Undringen over folks formidlingsbehov startet sist torsdag, og jeg trekker selvsagt mitt eget uttrykksbehov, synliggjort i denne bloggen, med i betraktningen. Sist torsdag presenterte nemlig lokalavisen her, Smaalenenes Avis, noen lokale størrelser innen interiør og design. Et av intervjuobjektene er en dame som bor i samme gate som jeg, bare 150 meter unna. Hun fortalte om sin lidenskap for gamle ting som kan pusses opp med enkle midler og benyttes til å skape atmosfære og skjønnhet i et hjem. Denne kvinnen skriver en blogg om sin lidenskap for interiør, og bloggens adresse var, utrolig nok, oppgitt i intervjuet.
Jeg besøkte bloggen hennes og tenkte at her er vi nærmest bloggerkolleger i samme gate, vi har noe felles. Akkurat på det punktet følte jeg imidlertid at jeg hadde bommet etter at jeg hadde skaffet meg innblikk i hva hennes blogg handler om. Det er ikke så mye tekst i blogginnleggene hennes, men desto flere bilder. Bloggeren kaller seg Heidi, forøvrig helt i samsvar med Folkeregisterets oppføring i feltet Fornavn, og i dag har Heidi blogget om inngangsdøren til det eldre og vakkert renoverte huset hun bor i. Hun skriver blant annet:


"Vi lurer på om noen har et godt tips til oss angående denne døren.
Den er blitt stygg og slitt etter bare noen få års bruk,vi har også lyst til å bytte farge til sort.
Er det noen som kjenner til et lakkerings sted som utfører en sånn jobb(Østfold/Akershus)? Tror vel sprøyte lakkering blir det beste resultatet ,istedenfor annen type maling."

Innlegget kan leses i sin helhet (det er ikke så mye mer enn det siterte), og et bilde av den stygge og slitte døren studeres på bloggens adresse: heidamen.blogspot.com/
Jeg lurer på om det er noen nevneverdig, teoretisk forskjell mellom Heidi og meg når vi betrakter våre behov for å fortelle samtlige av verdens norsktalende mennesker om våre interesser, våre mål i livet og de sakene vi engasjerer oss i på fritiden. Er det noen kvalitativ forskjell mellom å skrive om å bli katolsk og å skrive om "sprøyte lakkering" av boligens inngangsdør - så lenge begge deler gir mening og verdi i den skrivendes liv?
Både Heidi og jeg liker at vår blogg blir lest og kommentert, og vi opererer begge med så lite av vår identitet skjult at en hvilken som helst kreativ nettsøker vil kunne avdekke det lille vi skjuler, etter få minutters googling. Vi viser gjerne fram bilder av steder vi har vært, ting vi eier eller huset hvor vi bor.
Den virkelig viktige forskjellen mellom Heidis blogg "Charm Design" og "Banker på Pavens port" finnes verken i innholdet, i rettskrivningen eller i bloggerengasjementet, men ene og alene i besøkstallene. Dette er det eneste som betyr noe på dynamiske Internettsider. Mine såvidt over 300 blogginnlegg har hatt 12.129 besøk. Heidis blogg derimot, med sine 165 innlegg skrevet over noe lenger tid enn mine 300, har i dette øyeblikk hatt 116.651 besøk. Kanskje passerer bloggen 117.000 i løpet av denne kvelden.
Ett hundre og sytten tusen! Det skulle bety at for hver nordmann som liker å lese om tilnærming til Den katolske kirke, finnes det 17,6 (*) som heller vi lese om "sprøyte lakkering" av gamle ting.
Jeg kommer ikke til å fortelle Heidi eller noen annen beboer her i gata at jeg skriver blogg. Jeg kommer heller ikke til å fortelle henne at jeg har besøkt "Charm Design". Jeg kommer derimot, de neste gangene hun kjører forbi huset mitt på vei ut eller hjem, til å kikke litt ekstra etter henne for å se om jeg kan forstå hva det er i hennes liv og engasjement som tiltrekker så mange interesserte, nemlig ett hundre og sytten tusen.
Det er klikkene som teller. Det kommer også morgendagens betraktning til å handle om, og det blir en hverdagsbetraktning.
Les ellers om igjen mitt innlegg om "Internettkatolikker"!
- - -
* 17,6 = differansen i forholdet mellom antall besøk pr. innlegg på de to omtalte bloggene.

Det lauretanske litani

Nå i mai måned pleier kveldsmessen på onsdag å avsluttes med såkalt maiandakt i den katolske kirken her hvor jeg bor. Sist søndag ble også høymessen avsluttet på den måten, da også med incensering av alteret.
Helt siden mai måned i fjor har jeg latt meg fascinere og inspirere av denne andaktsformen. De gangene jeg har vært til stede, har jeg forsøkt å delta aktivt i vekselbønnen der pateren henvender seg til Maria med stadig nye tiltaleformer, og menigheten svarer: ”Be for oss.”
Fram til for noen dager siden trodde jeg at denne serien av bønner til Maria var av ny dato, forfattet for bønneboken for å skape en enhetlig form på maiandakter i de katolske kirkene i Norge.
Så feil kan en amatør ta. Nylig oppfattet jeg begrepet ”Maria-litaniet”. Det fikk meg til å sette i gang et mer målrettet søk, og nå har jeg faktisk funnet en aldri så liten skatt av ny kunnskap og from poesi!
Det viser seg at samlingen av bønner til Jomfru Maria som brukes ved maiandaktene, skriver seg helt tilbake til 1500-tallets Loreto øst i Italia og heter av den grunn ”Det lauretanske litani” – på latin ”Litaniae Lauretanae”. Nettstedet katolsk.no omtaler på oppslagssiden for 24. mai opprinnelsen til at litaniet ble innarbeidet i kirkeårets liturgi.
Dermed har jeg fått erfare at selv dette, en fellesbønn inneholdende en serie lovprisende tiltaleformer til Den salige jomfru Maria, skriver seg fra historien og tradisjonene. Det er blitt desto mer fantastisk å delta i dette litaniet, og i min hjemlige kirke gjør vi det fullkomment ved å avslutte maiandakten med hymnen ”Tantum ergo sacramentum” med tekst av St. Tomas Aquinas (1225-74).
Det føles ikke feil å delta i noe som har vært bedt og sunget av katolske troende gjennom så mange århundrer. Tvert imot – det føles som det eneste rette å gjøre. Om et par timer er det kveldsmesse Mariakirken igjen, og jeg har tatt en utskrift av den norske teksten til Det lauretanske litani for å følge ekstra godt med. Teksten finnes nedlastbar hos Kateketisk Senter, som jeg blir bare mer og mer imponert over.
La meg også avslutte med å presentere én av en lang rekke musikalske utgaver av Litaniae Lauretanae. En gregoriansk utgave fra 1587 finnes på Youtube. Klikk på den lille teksten under videobildet, og hele den latinske teksten kommer til syne og kan følges under den drøyt 6 minutter lange bønnen. Dette er kristen fromhet på sitt aller skjønneste.

Engelens dronning, be for oss.
Patriarkenes dronning, be for oss.
Profetenes dronning, be for oss.
Apostlenes dronning, be for oss.
Martyrenes dronning, be for oss.
Bekjennernes dronning, be for oss.
Jomfruenes dronning, be for oss.
Alle helliges dronning, be for oss.

Offertorium

En messe er en dynamisk handling, lik i form og innhold fra gang til gang, men likevel så uendelig variert og vekslende i personlig opplevelse og uttrykk. Etter å ha opplevd katolsk messe over 100 ganger de siste 18 månedene har jeg for lengst innsett at messefeiring er en ny tilstelning hver eneste gang den finner sted.

Over tid har jeg merket at det er bestemte deler eller innslag i messen som fester seg hos meg og skaper langvarig refleksjon. Slik har det vært med syndsbekjennelsen, med forholdet til Den nikenske trosbekjennelsen og med synet på egen verdighet i forhold til kommunionen.

Nå i det siste er det den delen av messen der menigheten gir sine gaver, offertorium, som har fanget min oppmerksomhet. Etter trosbekjennelsen og forbønnene setter menigheten seg ned og synger en salme mens dagens kollekt opptas. Dette er et kjent innslag fra både statskirkegudstjenester og bedehusmøter, men likevel atskillig annerledes i en katolsk messe.

Mens kollekten innsamles og folk synger, legger vekk sine lommebøker og gjenopptar oppmerksomheten overfor messens innhold, har pateren det travelt oppe ved alteret. Godt hjulpet av ministrantene tar han fram oblater og legger dem fram på et lite fat. Deretter skjenkes en liten skvett vin opp i et vakkert beger og blandes med litt vann. Pateren framfører bestemte bønner mens dette utføres, og i de tilfellene da kollekt ikke opptas, skal menigheten gi et tilsvar til disse bønnene. Ordene i disse bønnene er så vakre og inneholder en så spesiell, kirkelig logikk at jeg velger å gjengi dem her:

Velsignet er du Herre, all skapnings Gud. Av din rikdom har vi mottatt

[første gang:] det brød som vi bærer frem for deg, en frukt av jorden

[andre gang:] den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet

og av menneskers arbeid, som for oss blir

[første gang:] livets brød.

[andre gang:] frelsens kalk.

Menigh.: Velsignet være Gud i evighet.

Logikken i dette er at mens brødet og vinen klargjøres for å bli omdannet til Kristi legeme og blod, takker pateren for de Guds gaver som brødet og vinen representerer for menneskene. Gavene er mottatt "av din rikdom", og nå skal de gis tilbake til Gud for at de som deltar i kommunionen, i neste omgang kan få gavene tilbake i en ny form, der de representerer syndenes forlatelse.

Det er et fantastisk stykke abstrakt drama som utspilles under paterens ledelse der framme ved alteret.

Og så, når kollekten er ferdig innsamlet, brødet og vinen er forberedt for videreforedling, og pateren har tvettet hendene, reiser vi oss og deltar i offertoriets avslutningsbønn:

P: La oss be til Gud, den allmektige, at han vil motta sin Kirkes offer av våre hender.

M: Til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse.

Dette er en oppsamlingsbønn fra pateren om at Gud vil motta Kirkens offer, både brødet og vinen sammen med de økonomiske gavene.

Det ligger en stor hyllest til Guds nåde i disse ordene og teorien som ligger bakom. Her yter menneskene i Kirken sine små gaver, som de i sin tur har mottatt av Guds rike velsignelse og kan avse av samme grunn, og disse gavene som legges fram i messen, ber vi Gud om å bruke videre "til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse". Et kretsløp av gaver fra Gud til menneskene og fra menneskene til Gud og tilbake igjen, i stadig forbedret og foredlet utgave, framgår av disse bønnene som ledsager mottakelsen av gavene og innledningen til eukaristiens liturgi.

De siste gangene jeg har vært til messe, har jeg lyttet mer andektig til disse delene av liturgien enn noe annet. Jeg er blitt rent henført av det nevnte kretsløpet av gaver; en vidunderlig logikk stiger fram for meg, og jeg ser at de kirkelige handlinger og Kirkens lære i seg selv er full av slike logiske forbindelser, årsak-virkningsforhold eller kretsløp som dette her. Jeg begynner å glede meg på dypt plan til å bli en fullverdig del av alt dette.

Asperges me

Sist søndag våknet jeg i Fredrikstad og konstaterte at jeg hadde sinn og øyne åpne tidlig nok til å dra på messe i St. Birgitta kirke. I likhet med hva jeg har erfart fra tidligere besøk i andre kirker enn den lokale her hvor jeg bor, ble dette en litt annerledes opplevelse av messen enn jeg er vant til.
Selv om en katolsk messe i seg selv er rik på inntrykk og oppbyggelse, er det ofte avvikene fra det vante som bidrar til størst refleksjon.
Den vietnamesiskættede pateren hadde med seg en aldrende kollega som gjest denne søndagen, en prest jeg dessverre ikke oppfattet navnet på, men som visstnok hadde vært pater i St. Birgitta for en del år tilbake. Han hørtes nederlandsk ut i sin måte å snakke norsk på.
Messen hadde ikke syndsbekjennelsen i starten slik jeg er vant til. I stedet fikk jeg for første gang bli kjent med antifonen "Asperges me, Domine", nr. 23 i Lov Herren - katolsk salmebok. Mens salmen ble sunget vekselvis av menigheten og en kvinnelig forsanger på galleriet, gikk prestene gjennom kirken og stenket vievann over forsamlingen. Denne symbolhandlingen, vannstenking kombinert med "Asperges me", representerte faktisk en syndsbekjennelse nesten like sterk som den vanlige.
Teksten i antifonen er den latinske utgaven av Salme 51,9: "Rens meg for synd med isop, vask meg så jeg blir hvitere enn snø."
Orgelakkompagnementet var praktfullt, feilfritt og pålitelig. Den vakre kvinnestemmen som sang versdelen i "Asperges me" og i gradualsalmen, fungerte godt oppe fra galleriet, bølgende ut fra det høye. Jeg satte stor pris på musikken i denne messen.
Frammøtet var godt; det må ha vært over 150 mennesker i kirken. En overraskende andel lot til å være av helnorsk herkomst. Polakker fylte flere av de bakerste benkeradene, og det var også her jeg satt, blant kvinner og menn i sin beste alder, som avslørte sin språkbakgrunn med en hviskende strøm av lett hørbare konsonantlyder, så som szcz og ść. Rett foran meg stirret jeg inn i nakken på en mann med en slags allværsjakke med HH på trykknappene og et merke med HellyTech på kragen, sikkert en patent for mossevarianten av GoreTex.
Det er vel typisk at det er de aller mest uvesentlige detaljene i en situasjon som i størst grad legger beslag på oppmerksomheten. Forresten er det ikke helt utypisk å være nødt til å beholde yttertøyet på under en katolsk messe, for kirkene er slett ikke alltid tilstrekkelig oppvarmet.
Da vi kom til fredshilsenen rett før kommunionen, var det en særdeles gledelig opplevelse å se hvor ivrige de polske messedeltakerne rundt meg var etter å hilse på alle de rakk fram til - lille meg inkludert. Fredshilsenen er en personlig manifestasjon av ønsket om fred og forsoning mellom alle mennesker, og jeg merker den indre gleden ved å være den som får fremmede hender strakt mot seg.
Etter messen skulle det være kirkekaffe, men dette tok jeg meg ikke tid til. Det får bli en annen gang i St. Birgitta kirke.
Her kommer en YouTube-video med "Asperges me" der man kan følge tekst og melodi på et noteark som flyttes oppover mens antifonen skrider fram. Jeg er takknemlig over messen sist søndag, som gjorde at jeg ble kjent med enda en slik godt innarbeidet, gregoriansk salme.

Godt innhold i søndagen

Søndagen har vært innholdsrik og god. En times kjøretur avsluttet kvelden utenfor hjemmet, og under kjøringen tenkte jeg litt over hvorvidt søndagen har vært god og gagnlig sett fra katolsk synspunkt, eller om det bare er fra mitt eget ståsted den synes god. Den har nemlig inneholdt svært mye musikk.

Stort sett kom jeg til at alt det gode jeg har opplevd denne søndagen, har knapt inneholdt noe som ikke er godt også i katolsk sammenheng. Ett unntak må jeg ile til med å vedgå, nemlig at jeg tidlig på ettermiddagen brukte en times tid ved PCen for å gjøre noen uomtvistelig jobbrelaterte forberedelser. Det dreide seg om å jobbe i Excel for å få til en ny dagsrytme for neste skoleår. Dette er ingen lett jobb når skoleuka i barneskolen skal inneholde et ulikt antall undervisningstimer for hvert klassetrinn, og det samtidig skal gis rom for obligatorisk, fysisk aktivitet og frivillig leksehjelp utenom den pålagte undervisningstiden. Det er ikke småtteri man skal få tid til mellom kl. 9 og 14.30, og i tillegg må vi ta hensyn til skolebussens rutetider!

Ved hjelp av Excel kom jeg i mål med dette, og var såre fornøyd til tross for at målsettingen ble oppnådd på en søndag og ikke en hverdag.

Desto bedre klarte jeg å slappe av under kveldens stimulerende aktivitet, tenkte nå jeg. Men la meg først starte forfra:

Søndagsmessen i St. Maria kirke i Askim starter ganske seint. Det er derfor aldri vanskelig å rekke messen, uansett hvor sein lørdagskvelden ble. Det var uvanlig mange folk i kirken, noe som sikkert skyldtes at det i dag ikke skulle være messe på noe fremmed språk etter høymessen.

Hos oss er det vanlig at det synges en salme på enten polsk eller vietnamesisk etter kommunionen. Jeg liker godt dette innslaget, og jeg sitter både respektfull og konsentrert når jeg lytter til den mer eller mindre fremmedartede sangen.

I dag ble det tid til både polsk og vietnamesisk salme. Polakkene fikk hjelp av pater Piotr til å stemme i uten akkompagnement, og med sine privateide salmebøker brummet de seg gjennom en salme som kunne vært skrevet av Brorson eller Kingo - i hvert fall var melodien av en slik type som vi med norsk gehør lett kunne ha lært.

Senere var det vietnamesernes tur. De fikk hjelp av organisten, som har vietnamesisk bakgrunn, og de fulgte tekst og noter i en avlang lefse av ei bok som det ligger en del eksemplarer av i våpenhuset. Melodien fulgte femtoneskalaen og var full av merkelige slynger lik ornamentikken vi hører i norsk folkemusikk. Mange ganger synger vietnameserne ikke på en vokal, men på en stemt konsonant, ofte en nasal (m, n eller ng). Jeg har stor faglig glede av å lytte til denne sangteknikken.

Mens jeg satt der og lyttet til de to utenlandske salmene, slo det meg at den katolske menigheten jeg tilhører, er uendelig rik nettopp fordi den har så sterkt innslag fra andre nasjoner. Vi var kanskje 25 etniske nordmenn i kirken i dag; de øvrige 100 var fra andre land. Dette representerer ganske bra den prosentvise fordelingen i menigheten, har jeg inntrykk av.

Det er mulig at de filippinske, kroatiske og ulike afrikanske medlemmene i menigheten kunne ønsket seg en salme på sitt språk også, men de har sine egne messer en gang i måneden. Hva som synges der, vet ikke jeg.

Fornøyd spaserte jeg hjem i det kjølige, tørre været. Det spesifikt katolske innslaget i søndagen var over, men et nytt høydepunkt ventet, etter middagen og etter den vellykkede jobben med organisering av skoledagen: Kona skulle ha meg med på konsert!

Til Valentine's Day i vinter fikk hun nemlig 2 konsertbilletter av meg, og den dårlig skjulte baktanken var jo at hun skulle ta meg med på konserten. Slik ble det også, til alt hell, og tidlig på kvelden satte vi oss i bilen for å dra til Fredrikstad og høre Omara Portuondo.

En verdensstjerne på besøk i Østfold en kjølig vårsøndag, hvilken begivenhet! Omara Portuondo, som fyller 80 år til høsten, kommer fra Cuba og ble verdensberømt med filmen "Buena Vista Social Club" av Wim Wenders. Da filmen ble laget i 1999, hadde artisten Ry Cooder på forhånd greid å samle et stjernelag av sangere og musikere fra den gamle underholdningsklubben for amerikanere som fantes i Habana fram til revolusjonen på Cuba i 1959. Omara Portuondo var en av de yngste som Cooder fant fram til, og hun gjør en strålende innsats i filmen sammen med Ibrahim Ferrer, Compay Segundo, Rubén González og de andre musikerne som opptrer autentisk i filmen.

I kveld sto hun på scenen i Fredrikstad og framførte de varme salsa-balladene så vi rent kjente Karibiens fløyelsnatt komme krypende oppover våre vinterbleke legger. Det var magisk, forførerisk og vakkert, et mesterstykke i Rikskonsertenes regi! 4 konserter i Norge gjenstår; benytt denne siste sjansen - dama er 80 år!

I all beskjedenhet setter jeg inn et bilde jeg knipset med mobilen, helt mislykket naturligvis, men det er hva jeg har å vise til utad. Innad har jeg konserten som et praktfull, gledelig minne om den dagen i mitt liv da jeg sammen med kona opplevde Omara Portuondo live. Kan en søndag bli stort bedre, mer fylt av menneskelig varme og katolsk takknemlighet? Neppe, ikke etter mine nåværende begreper i hvert fall.

- - -

Mandag er det tid for kurs i kommunal regi. I tråd med innsparingskravene i både kommuner og bedrifter i Østfold legges kurs med overnatting til hoteller i Sverige. Billigere kan det ikke gjøres. Jeg blir derfor avskåret fra blogging fram til tirsdag kveld. Av den grunn har jeg også måttet gjøre mye arbeid på forhånd på jobben og dels hjemme, slik at mine hyggelige og vennlige kommentatorer ikke har fått noen direkte tilbakemelding de siste dagene. Dette beklager jeg, men jeg må gjøre mine prioriteringer. Tirsdag er jeg tilbake!

St. Anna i Nyköping

"Mörk himmel över Sörmland
Kvällsblå skymning in i bilen
Vi kör den glömda gamla E4:an mot norr."
(Lars Winnerbäck: "Lång väg hem" fra albumet "Söndermarken" (2003).)

Nyköping, Sörmland, Sverige. En mindre industriby, til vanlig nokså grå og i overskyet mildvær i mars måned så tungt grå som noen by kan bli. I utkanten av et industriområde i byen finner vi S:ta Anna kyrka, byens katolske kirke og arbeidsplass for pater Zbigniew Golebiewski.
Like nedenfor hotellet vårt dundrer trafikken fra E4 døgnet rundt. Ved kirken er veien mer på avstand. Et godt stykke bak oss har vi jernbanens sidespor mot Oxelösund når vi er utenfor kirken. Det er som om kirken er sluppet ned der hvor knutepunktet Nyköping er på sitt stilleste.
På nærmere hold ser vi at kirken er gjenomført designet. Dette er en basilika, skjønt moderne, lys og tiltalende.
Kirken har egne hjemmesider der både kirkebygningens interiør og eksteriør blir beskrevet og begrunnet, og der menighetens aktiviteter og tilbud presenteres. Der finner man kart over bydelen med atkomstbeskrivelse fra E4 og väg 57. På samme nettsted hadde jeg på forhånd funnet ut at det er messe kl. 18.00 på fredagskveldene. Dit gikk vi, mitt jobbrelaterte reisefølge og jeg, fordi kollegaen gjerne ville oppleve en katolsk messe. Ingenting var hyggeligere enn å ta en motivert protestant med til S:ta Anna kyrka.
Innenfor inngangsdøra sto et stort stativ med salmebøker. På forsiden sto det med store bokstaver: CECILIA. Katolsk psalmbok. Inne i boka, fra side 389, fant vi komplett liturgi for allmenn messe på svensk.
Bare 7 mennesker befant seg i kirken da pater Zbigniew trådte inn, men dette er jeg vant til hjemmefra. Det er messen søndag formiddag som er godt besøkt; på hverdagskveldene er det mer labert.
Det var høyt under taket i den godt opplyste kirken. Framme ved koret hang en liten, utskåret figur av Jomfru Maria med Jesusbarnet på den ene siden og en figur som forestilte St. Anna, Marias mor, på den andre siden. På fanget hadde St. Anna både Maria og Jesus.
Tabernakelet bak alteret var av enkelt treverk, vakkert i formen, men uten bilder eller utskjæringer. Det lille treskapet understreket kirkerommets enkle, klare og lyse linjer.
Messen foregikk til punkt og prikke slik jeg er vant til fra St. Maria kirke i Askim. Det var bare å kikke stjålent på de svenske liturgitekstene for å holde takten. Ettersom denne fredagen, 19. mars, var festen for Den hellige Josef, Jomfru Marias brudgom, kunngjorde pateren at vi skulle be både Gloria og Credo under messen.
På to punkter la jeg merke til små ulikheter i forhold til messen på norsk. Den første forskjellen var rent språklig og framkom rett før prefasjonen, når presten sier: "Løft deres hjerter", og menigheten svarer: "Vi løfter våre hjerter til Herren". På svensk lød svaret: "Vi har upplyft våra hjärtan till Herren." Svenskene benytter altså perfektum der norsk messe benytter presens. Det viser seg at svenskene har valgt rett på grunnlag av den latinske teksten: "Sursum corda" - "Habemus ad Dominum." Så kan vi spekulere på om dette representerer noen reell forskjell i innhold.
Den andre lille ulikheten i den svenske messen oppsto etter kommunionen. Da gjestene hadde mottatt eukaristien, og pateren hadde ryddet bordet, satte han seg rolig ned på en stol bak alteret. I liturgien i psalmboken sto det oppført en stille stund for individuell bønn. Over et halvt minutt passerte uten en eneste liten lyd i kirken. Det var som å kjenne både Marias og Annas nærvær; jeg formelig hørte det blafre i vide kapper der framme.
Omsider reiste den myndige pater Zbigniew seg og avsluttet messen med velsignelse og takksigelse.
Takknemlige gikk vi ut av kirken, min kollega og jeg. Vi delte en opplevelse, og i likhet med min egen fascinasjon etter mine første messefeiringer høsten 2008 uttrykte han forundring og tilfredshet over all aktiviteten man blir invitert til under en katolsk messe. Dette gjorde oss begge godt, og vi kunne med fornyet fellesskap og motivasjon fortsette det planleggingsarbeidet som hadde ført oss til et todagers opphold i Sörmland.

Tid for korsveivandring

Det begynner å merkes at jeg har deltatt i katolsk messe regelmessig gjennom et helt år. Nå i fastetiden starter søndagsmessen med "korsveivandring" i den katolske kirken på mitt hjemsted. I fjor på disse tider var dette innslaget i messen helt nytt og ukjent for meg, og jeg skrev et innlegg om mine inntrykk den 8. mars 2009.
Nå i år er dette liksom en ting jeg bare vet at vi skal gjøre i første del av messen, og jeg medvirker aktivt og oppmerksomt. På bildet øverst ser vi nordveggen i Mariakirken, og de 7 siste av de i alt 14 bildene som markerer "stasjonene" i Jesu vandring med korset, skimtes i skyggen under vinduene.
Det oppleves som noe inderlig, noe fromt og deltakende når vi alle følger paterens og ministrantenes forflytninger inne i kirkerommet, kneler når presten synger "Vi tilber deg, Kristus, og lovpriser deg" og under vårt eget svar "Fordi du ved ditt hellige kors har frelst verden".
Da jeg beskrev korsvandringen på bloggen i fjor, førte det til at jeg ble gjort oppmerksom på at salmen som synges under korsveivandringen, er intet mindre enn "Stabat Mater", en hymne fra 1200-tallet, muligens forfattet av Pave Innocens III. Vi synger den på bokmål her i Østfold, men i Lov Herren - katolsk salmebok står den på latin og nynorsk.
Under formiddagens messe tenkte jeg en del over hva vi faktisk holdt på med i kirken alle sammen. Hele menigheten med pateren i spissen var fokusert på lidelseshistorien, på mange måter sett fra Moderens synspunkt, en beretning symbolisert og konkretisert med de 14 utskårne bildene på veggene i kirken. Samtidig sang vi den usigelig vakre salmen. Da tenkte jeg i mitt stille sinn: Hvorfor driver ikke protestantene med dette? Hva ville vært så galt med å fylle gudstjenestene i fastetiden med denne aktive andaktshandlingen i kirken?
Det er sikkert både tradisjonelle og teologiske grunner til at protestanter finner skikken suspekt og tryggest å avstå fra. Dermed går de også glipp av dramatikken og mystikken i påskebudskapet, og forberedelsene til kirkeårets høydepunkt - påsken - blir fattigere og mer teoretisk.
For andre året på rad er jeg uendelig glad og takknemlig over at jeg har funnet Den katolske kirke til å fastsette uttrykkene for kirkeårets ulike dramaer. Korsveivandringen er en av de fineste måtene å gjenskape og fordype seg i dette på. For meg er denne skikken givende, tankevekkende og oppbyggelig, og den skaper en forventning mot fullendelsen av mysteriet: Påskehøytiden.

Midtfaste

Midtfaste - når er det? Jeg innbiller meg at de fleste nordmenn vil finne en slik tidsfastsettelse ganske påfallende. Ifølge Wikipedia knyttes begrepet til torsdag før 4. søndag i fastetiden.
På den dagen er mer enn halvparten av de 40 dagene i fastetiden tilbakelagt, men det rent matematiske midtpunktet spiller liten rolle; i dag er vi svært nær midten av fastetiden. Jeg gjør klar for noen små betraktninger.
Først og fremst må jeg kunne si at organistoppgaven i kirken i går, søndag, gikk greit nok. Ikke strålende, men OK til debut å være; tilstrekkelig ustøtt til at jeg ikke ble blasert ved første forsøk, men vil være like nervøs dersom spørsmålet fra pateren dukker opp på nytt. (Det er jo ikke sikkert han har lyst til å spørre igjen når han får høre hva menigheten syntes.)
Den kjære pater Piotr var nemlig ikke i "min" kirke i går. Han hadde mer enn nok med å holde messe på norsk og polsk samt retrett i St. Mikael kirke i Moss. Som vikar hadde han skaffet sin ordensbror, Teodor Famula O.M.I. Pater Famula viste seg som en faderlig og godmodig prest, en stor predikant med personlig stil og en rolig liturg.
Egentlig var det godt for meg å prøve ut organistrollen for første gang samtidig med at messen ble ledet av en gjest. Nå er ikke pater Famula fremmed i menigheten - tvert imot! Han er i seg selv en institusjon innen alle de katolske menighetene i Østfold. Han har betjent dem alle fire opp gjennom 1980- og 90-tallet helt fram til 2005. Innimellom har han hatt tjeneste i Ystad i Sverige, og som pensjonist bor han nå i Malmö. Det var derfor en interssant blanding av norsk-svensk, skånsk-svensk og skandinavisk-polsk vi fikk høre i Mariakirken i går.
Jeg trivdes riktig bra i de delene av messen der pater Famula klarte seg uten musikk. Han sa på forhånd at han ønsket alle delene av liturgien som bønn, ikke sang. Min jobb var dermed bare å spille de fire salmene, og jeg var lettet.
Pateren bladde rolig og uten hastverk fram og tilbake i den store messeboka framme på alteret, og enda han ønsket å avslutte messen innen en time, gikk det nesten fem kvarter før vi var i havn.
Jeg så på den livsfriske pensjonisten og på meg selv og tenkte at i dag er det to gamle hunder som fører messen fremad, den ene med ord og den andre med musikk, og ingen av de to kan lenger læres opp til å sitte. Det var godt for både pateren og meg å ha de 75 minuttene til rådighet.

Søndagen ble ellers god og innholdsrik. I løpet av kvelden rakk min kone og jeg å treffe begge våre voksne sønner på hvert sitt sted i Oslo. Det ble sein middag på Egon, og jeg rakk å reflektere litt over fastens status så langt.
I mitt blogginnlegg om "Askeonsdag" skrev jeg sånn passelig entusiastisk om at jeg ville gjøre fastetiden merkbar for meg selv ved å unnlate å ha salt over maten på tallerkenen, og jeg ville holde meg til kald lunsj på jobben. Begge deler har jeg gjennomført til punkt og prikke hittil. Ingen er nok særlig imponert over dette, og når jeg tilføyer at det egentlig ikke har ført til mer bønn heller, så framstår nok min innsats for fasten som ganske puslete. Men tro meg: Ved to måltider hver eneste dag har jeg selv kunnet minne meg om at tiden er litt utenom det vanlige.
En pappbøsse fra Caritas står på en hylle over kjøkkenbordet, og den er i hvert fall ikke helt tom lenger. Fasten har dermed ikke vært forgjeves likevel, og ennå er det tre uker igjen til palmesøndag.
Og det er her jeg nå for alvor kan begynne å se framover med forventning og glede: Palmesøndag 2010 kommer jeg til å tilbringe i Roma sammen med min kjære, vår andre reise til Roma på 6 måneder. Det å ha noe å se fram til hele tiden er det viktigste for å holde oppe mot, optimisme, livsglede og håp.
Status ved midtfaste er at livet er svært tilfredsstillende!

Frostrier

Sist søndagsmesse ble feiret i Cerkev Sv. Jurija (St. Georg kirke) i Ptuj, Slovenia. Ute var det skyet oppholdsvær og 2-3 minusgrader. Inne i kirken var det bare hårfint høyere temperatur. Det var rent uvirkelig å sette seg på den iskalde benken og måtte erkjenne at her fantes det ikke den aller ringeste varmekilde.

Jeg beholdt alt yttertøyet på unntatt hodeplagget og forsøkte å slappe av. Pusten steg som sigarrøyk mot taket. Etterhvert som andre kirkegjester kom på plass, skjønte jeg at de nok var forberedt på den lave temperaturen i St. Georgs kirke i den lille byen.

Like før messen skulle begynne kl. 11.00, kom en prest og et par andre personer som gjorde i stand alteret, tente lys, la bibelen og messeboka på plass, blåste i hendene for å holde dem varme litt til, og gjorde seg klar for messen. Presten forsvant ut i sakristiet og kom senere inn i kirken med prestekjole og messehagel som forventet. Jeg ser ikke bort fra at han hadde slengt hele arbeidsantrekket utenpå frakken.

Messen startet med et salmevers på slovensk. Det var ingen orgelmusikk å høre, men folk kjente tydeligvis salmen; de sang så pusten deres dampet som fra en flokk hester i det kalde rommet.

Som jeg tidligere har skrevet om, synes jeg syndsbekjennelsen ved messens begynnelse er det første høydepunktet. Her ble jeg skuffet; i likhet med hva jeg har opplevd noen få andre ganger, ble syndsbekjennelsen gjort til en privat samvittighetssak, og i et tidsrom på 10-15 sekunder ble det gjennom taushet gitt anledning for hver enkelt til å bekjenne sin synd i det stille.

Deretter skred programmet fram slik det pleier. Ingen ministranter hjalp til, men tre voksne personer satt på stolene bak alteret og fungerte som tekstlesere (lectorer) og medhjelpere med andre funksjoner.

Kyrie og Gloria ble framsagt uten melodi, og jeg fulgte med i min lille katolske bønnebok som jeg alltid pleier å ha med på utenlandsreiser.

Under prekenen refererte presten hele tiden til et nytt hyrdebrev fra Slovenias biskoper, der de i anledning den forestående fastetiden betoner eukaristien som Guds gave for livet. Den katolske kirken i Slovenia ser fram til Den Eukaristiske Kongress i byen Celje i juni i år, og biskopenes hyrdebrev har klar referanse til denne begivenheten til sommeren. Kongressen var i det hele tatt et gjennomgangstema, for framme i kirken, mellom de høye, smale glassmaleriene, hang en fane med kongressens logo.

Etter prekenen fortsatte messen i litt mindre kjent stil. Det som ble sagt, var nok likt det jeg er vant til hjemmefra, men det var ingen som knelte på noe tidspunkt under messen. Ikke engang under konsekrasjonen, da brødet og vinen blir til Kristi legeme og blod. I stedet sto menigheten oppreist, jeg hadde nær sagt på protestanters vis, enda liturgien definitivt var katolsk. Til og med klokkeslagene under transsubstantiasjonen var på plass takket være en av medhjelperne framme ved alteret.

Da jeg ventet meg fredshilsenen, uteble selv denne. Presten uttalte bare "Herrens fred være alltid med dere!" og menigheten svarte "og med din ånd," og det var det. Ingen hjertelige håndtrykk mellom troens brødre.

Det var virkelig kaldt i Guds hus i Ptuj, syntes jeg. Messen manglet temperatur både i fysisk og religiøs forstand. Jeg kunne naturligvis ha valgt å bøye kne slik jeg er vant til, men med min ringe erfaring er dette liksom ikke noe man gjør alene i en ukjent forsamling.

Det er mye å lære og forstå når man går så inn i dypet av en nasjons religiøse tradisjoner som man gjør under en katolsk messe. Slovenia har i tidligere tider vært underlagt ulike stater og styringssystemer, og i nesten 50 år var landet en del av det kommunistiske Jugoslavia. Den slovenske nasjon var regnet som den mest effektive og høyest utdannede i Jugoslavia, og ifølge personer jeg har snakket med, sørget Tito for å legge den mest avanserte industrien nettopp til den slovenske delrepublikken. Slovenerne har med landets beliggenhet lengst nord på Balkan også hatt mulighet til kulturell og faglig utveksling med Italia og Østerrike, selv i kommunisttiden. Da Slovenia i 1991 var den første staten som løsrev seg fra Jugoslavia og ble selvstendig, var det med alle mulige odds på sin side. Utviklingen på disse 19 årene har også vist framskritt og stabilitet i det unge og moderne landet.

Kan slike forhold ha påvirket Kirkens utmeisling av hva som skal gjelde under den katolske messen? Kan Kirkens ledelse ha forstått at man gjør best i å la folk oppføre seg diskret og med all integritet i behold dersom man vil ha søking til kirkene? Det er mulig; jeg har ingen forutsetning for å påstå noe i denne retning. Jeg konstaterer bare at mine observasjoner under søndagsmessen i Ptuj var svært annerledes enn jeg er vant til.

Men i bunn og grunn spiller ikke disse forskjellene noen rolle for messens intensjon. De aller fleste gikk fram og mottok eukaristien, og dermed fikk de også syndenes forlatelse. Feiringen av messen var på ingen måte forgjeves selv om den virket noe avmålt.

Askeonsdag

Askeonsdag, 17. februar 2010. Det er ett år siden jeg for første gang lærte om faste i katolsk forstand. Min protestantiske oppvekst lærte meg ikke annet om denne tiden enn at man tok inn løvtrekvister med fargerike fjær solgt til inntekt for Norske Kvinners Sanitetsforening. Dessuten spiste vi nybakte boller på fastelavnssøndag. Utover dette betydde fastetiden null og niks gjennom mitt halve århundre som troende eller frafallen protestant.
I fjor på disse tider erfarte jeg en helt annen virkelighet i ly av Den katolske kirke. Fastetiden var en periode med utvidet bønn, askese og ensformig forberedelse til den fargesterke påsken med sitt dramatiske innhold.
I år var jeg mer forberedt. For en uke siden fikk jeg vite at kveldsmessen askeonsdag skulle begynne kl. 17.00 og ikke kl. 18.30 som vanlig. Jeg merket meg det endrede tidspunktet - trodde jeg.
I kveld derimot, var den spesielle beskjeden falt ut av mitt sløve hode, og jeg møtte opp kl. 18.30 slik jeg pleier. Heldigvis var jeg ikke alene, men noen messe med askekorsvelsignelse gikk vi glipp av, alle vi som møtte til vanlig tid.
Dette er det desidert flaueste jeg noen sinne har prestert overfor den vennlige pateren og de imøtekommende menighetsmedlemmene. Jeg har i alle år vært vant til å huske de utroligste ting over lang tid, og her går jeg så i mitt eget hjem og glemmer det viktigste som skulle skje denne uka! Ytterst pinlig!

Mine forberedelser til fasten har ellers vært av det finurlige slaget. Jeg har lest biskop Bernts fromme oppfordring til å ta fastetidens selvfornektelse på alvor for å oppleve Kristus som både mål og veiviser for fasten. Den gode biskop får ha meg unnskyldt, men jeg må innrømme at å avstå fra kjøtt, om så bare for én dag, virker noe unaturlig på meg. Min jobbhverdag krever meg på kropp og sinn i slik grad at jeg har direkte vondt av en hverdag med mangelfullt næringsinntak. Jeg ville stått i fare for å bli ubehagelig mot mine omgivelser.
Til gjengjeld har jeg satt meg et mål for hele fastetiden, en tilsynelatende fillesak, men likevel vanskelig nok for en vanebunden halvgamling som meg.
Jeg tilhører nemlig den typen menneske som alltid - og jeg mener hver gang - strør salt over middagen før jeg har smakt og konstatert at det trengs. Mer enn én gang har jeg sittet til bords med personer som irriterer seg åpenlyst og grenseløst over slik ukritisk bruk av smakstilsetning. Det hjelper ikke: Den varmrett finnes ikke som ikke smaker enda bedre for min gane med ekstra påføring av salt.
I fastetiden i år skal jeg sannelig forsøke å avstå fullstendig fra denne vanen - eller uvanen, som noen ville ha sagt. Det krever virkelig selvdisiplin både å huske å la være å gripe etter saltskålen straks maten står på bordet, og å spise uten å kjenne det ringeste knas av krystallinske saltflak mellom jekslene. Dessuten sies det at det er sunt å begrense bruken av salt, det skal være godt for hjertet. Her er det mye å oppnå, og jeg vil ved hvert eneste varme måltid fram til påske bli minnet om at vi er inne i fastetiden, en sesong for å klare seg uten de vanlige nytelsene.
For å gjøre det enklere og samtidig mer merkbart for meg selv vil jeg kun innta kald lunsj i denne tiden. Mikroovnen på personalrommet kan de andre få ha i fred i disse ukene. Det vil kreve en litt annen type matpakke, og igjen vil jeg bli minnet om at de endrede vanene er en del av forberedelsene fram mot påskehøytiden.
Dette representerer ganske betydelige endringer ved mine daglige måltider, definitivt mer merkbart og mer krevende å gjennomføre enn det ville vært å avstå fra mine daglige rødvinsglass. Jeg har valgt en annen målsetting for fastetiden 2010 enn det mest opplagte, og jeg er full av motivasjon foran alt jeg vil bli minnet opp på denne måten.
At jeg også vil få påminnelser fra meg selv om messen jeg regelrett glemte bort i ettermiddag, hører med til erkjennelsene om min skrøpelighet som menneske og som katolikk.

Vokslyset

I denne lille boka, "Om hellige tegn" av Romano Guardini, kan man lese oppbyggelige og poetiske skildringer og tolkninger av de ulike symbolene i den katolske messen. På omslaget står det at boka er "oversatt" av Gunnar Wicklund-Hansen. Det ville vært riktigere å si at boka er "gjendiktet", og det på mesterlig vis.
I løpet av mindre enn 80 sider blir symboler som korstegnet, vievannet, røkelsen og knelingen dybdebeskrevet og tilført tolkning og ettertanke. Det poetiske språkuttrykket åpner for fromhet og videre refleksjon etter at teksten er lest.
Jeg nevnte i innlegget "Flere bøker - mer lærdom" den 14. januar at jeg hadde kjøpt boka. Jeg har ennå ikke lest hele, for dette er ei slik bok hvor man leser bare litt av gangen for at det skal bli tid og rom for tilstrekkelig refleksjon.
Nylig leste jeg kapittelet om vokslyset. Herfra vil jeg sitere utvalgte avsnitt fordi denne teksten talte så direkte til meg selv. Dette er noe av det fineste jeg har lest om katolsk fromhet:

"Det finnes et bilde som er skjønt og sterkt for mange: vokslyset - du har sikkert allerede opplevd det. [...]
Føler du ikke foran dette at noe helt edelt våkner? Se hvordan det står der, på sin plass uten å vakle, høyreist, rent og adelig. Føl hvordan alt i vokslyset sier: Jeg er beredt! Intet ved det flykter, intet bøyer av. Alt er klar beredskap. Slik fortærer det seg selv i sin bestemmelse, uimotståelig, til lys og glød. [...]
La det bli et uttrykk for din egen sjel. La all edel beredskap våkne foran det: Herre, her er jeg! [...]
Flykt ikke fra din egen bestemmelse. Hold ut. Spør ikke etter hvorfor og hva det skal tjene til. Det er livets dypeste mening å fortære seg selv i sannhet og kjærlighet til Gud, slik vokslyset blir til lys og glød."

De mange "hvorfor"

En hel del av innleggene på denne bloggen handler om handlemåter og symboluttrykk som jeg har observert ved messe i ulike katolske kirker. Mange av uttrykkene har en betydning som framgår av seg selv, mens en del andre har en dypere eller mer sammensatt betydning. Alle slike detaljer har fanget min oppmerksomhet, fascinert meg og fått Kirken til å framstå som attraktiv, innholdsrik og reflektert.
Det er især ulike måter å gjøre ting på som har forundret meg. Når jeg har skrevet om dette på bloggen, har jeg iblant fått opplysende kommentarer fra mer erfarne katolikker. I fastetiden i fjor vinter frydet jeg meg over en salme som ble benyttet ved korsveiandakt under søndagsmessen. Snart fikk jeg opplyst av en kommentator at den vakre salmen er en norsk versjon av den kjente ”Stabat Mater dolorosa”, et middelalderdikt som har inspirert en rekke komponister til å lage fantastiske korverk.
Et lignende tilfelle av forklaring og rettledning fikk jeg etter påske da jeg i innlegget ”Tilhørighet til Kirken” den 11. april i fjor skrev om det jeg kalte ”langfredagsmessen” i St. Dominicus kirke i Oslo. Jeg beskrev en del avvikende handlinger og handlemåter og trodde kanskje at det var slik man gjør det hos dominikanerne. Heldigvis trådte en vennlig kommentator til og forklarte at nettopp fordi dette foregikk på langfredag, var ikke tilstelningen en messe i ordets vanlige forstand. Langfredagen er en så spesiell dag i kirkeåret at det er den eneste dagen da det ikke feires messe.
Se, det var oppklarende! Slik veiledning er umåtelig verdifullt for meg i min situasjon. Spørsmål som innledes med ”hvorfor”, blir ofte også i helt andre sammenhenger besvart uten at et spørsmål egentlig er stilt; det blir gjerne ganske påkrevet med korrigering når en person uttaler seg om et felt hvor han åpenbart mangler innsikt og kunnskap.
Sist søndag opplevde jeg et nytt eksempel på kirkelige handlemåter som jeg fant på samme tid spektakulære og vanskelige å forstå. Sammen med min kjære overvar jeg høymessen i St. Olav domkirke i Oslo. Det var lenge siden sist vi var der på en søndag. Denne dagen, 17. januar, ble alle hoveddelene i messen (Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus, Agnus Dei) sunget på latin med gregorianske melodier på nr. 11 i den katolske salmeboka. (Kyrie-delen ble naturligvis sunget på gresk som vanlig, men med melodi fra nr. 11.)
Jeg synes alltid det er en stor opplevelse å delta i sang på latin. Det styrker også inntrykket av Den katolske kirkes annerledeshet i forhold til de ulike protestantiske kirkene. Å få delta i så mye latinsk salmesang under sist søndagsmesse var derfor en positiv overraskelse. Jeg har ingen idé om årsaken til dette valget av språk og melodier, men det hang kanskje sammen med messen forøvrig, ettersom også avslutningssalmen var på latin, nemlig den kjente bønnen ”Alma redemptoris Mater”.
Som alltid før sliter jeg med å følge de gregorianske notene i 4-linjerssystemet. Riktignok går det litt lettere for hver gang; stadig er det en og annen detalj som faller på plass. Desto mer imponerende var det å høre hvordan menigheten deltok aktivt og høylydt i sangen sist søndag. Alle de latinske tekstene med de melismatiske melodiene var åpenbart godt kjent av miengheten i St. Olav. Det finner jeg både gledelig og nesten misunnelsesverdig.
Uansett årsak til at den latinske varianten ble valgt sist søndag, håper jeg på riktig mange nye sjanser til å delta i samme type menighetssang!

Helg i St. Olav

I den delen av bloggens arkiv som bare jeg selv har tilgang til, ligger en liste over kommende temaer jeg skal skrive om. Listen inneholder pr. i dag mange nok stikkord til regelmessig blogging de neste to ukene. Likevel velger jeg å se bort fra alle de mer eller mindre planlagte temaene i dag.
Det var verken tid eller energi igjen til å skrive noe nytt i går, fredag. Når arbeidsuka er over, er det oftest mer enn tilfredsstillende nok å ikke gjøre noe som helst nyttig, bare forsøke å være et triveligst mulig medmenneske i hjemmet.
Nå som det er blitt lørdag formiddag, står vi foran en helg som har alle muligheter i seg til å bli minneverdig. Vi skal reise bort og oppleve ting litt utenom våre vanlige aktiviteter. Etter planen er det til og med tenkt at vi skal feire messe i St. Olav domkirke i Oslo søndag formiddag før turen går videre til neste begivenhet. Kanskje hilser vi på noen vi kjenner utenfor kirken; det er alltid hyggelig.
Om bare halvannet døgn er vi tilbake i hjemmet, men akkurat nå som helgens mange planer ligger foran oss, har vi barnets spente forventning i kroppen foran disse opplevelsene som i flere uker har vært knyttet til datoene i dag og i morgen.
Det er godt å ha evnen til å glede seg! Da blir all ventetid kort, og enhver opplevelse litt større. Det blir simpelthen flere av slike dager som er omtalt i det kjente, svenske sitatet av forfatteren Pjotr Pavlenko:
"Livet är inte de dagar som gått, utan de dagar man minns."