tirsdag 31. mars 2009
Tilbakeblikk
Da jeg startet på denne veien ved å gå til messe for første gang i november i fjor, var jeg mest spent og interessert søkende. Nå er jeg mer lengtende og engasjert.
Det er blitt ganske mange messebesøk i denne perioden. Hver eneste messe har bydd på en ny opplevelse. Inntrykket er massivt. Især var det uventet men fint å oppleve korsveien nå i fastetiden. Dette var med på å lære meg noe nytt om deler av kirkerommets inventar, nemlig de 14 bildene langs veggene.
Takket være paterens råd har jeg fått stifte bekjentskap med Katekismen og Kompendiet. Især dette siste har vært et lærerikt tilskudd. Det har slått meg at samlingen av gamle, skrevne bønner bakerst i Kompendiet forteller en hel del om den personlige trosutøvelse innen Den katolske kirke. Kirken liksom stiller med alle hjelpemidler tilgjengelig: Den som foretrekker å formulere sine egne, private og spontane bønner, står fritt i å gjøre det, men kirken selv har ferdige, uttrykksfulle bønnetekster til å uttrykke de fleste generelle ønsker og behov overfor Gud og Jomfru Maria.
Dette komplette tilbudet av vakre bønneformuleringer henger også sammen med kirkefellesskapets ansvar for de troendes synder. Gjennom sakramentene - især kommunionen og skriftemålet - er det mulig for den enkelte å søke tilgivelse for synden gjennom ritualer og felleshandlinger.
Det er vakkert ut fra både et religiøst og et sosialt synspunkt. Ingen blir stående alene. Det gjelder bare å oppsøke fellesskapet i kirken med jevne mellomrom.
Rent personlig opplever jeg dette som en stor og vesentlig forskjell mellom Den katolske kirke og Den norske, protestantiske kirken. Jeg er både i ukjent farvann, på gyngende grunn og tynn is når jeg forsøker meg på komparativ teologi på denne måten. Likevel har jeg en viss erfaring fra Den norske kirke - større enn hos de fleste, faktisk - og jeg er bevisst i min søken etter nye svar på gamle spørsmål når jeg nå gjør meg kjent med katolsk tankegang. Svarene jeg finner, er nye hele tiden, og de tiltaler meg.
For et par uker siden skrev jeg om mitt inntrykk av måtehold som dyd innenfor Den katolske kirke. I morgen vil jeg forsøke å drøfte dette spørsmålet med pateren; jeg har varslet ham i en mail om at dette er et tema jeg er opptatt av.
Hvis mitt inntrykk er rett, er det faktisk slik at det å konvertere ikke representerer noen dramatikk. Det representerer bare en definert referanseramme for ønsket om å være et ålreit menneske, omgjengelig og beleilig for dem som behøver noe av meg, og med en åpen dør oppover ifall det er mer der ute, en Gud og en himmel og en flokk av engler og helgener som vil meg vel. Å konvertere betyr blant annet å si ja til at dette er og fortsatt ønskes som en del av den store referanserammen som omgir et liv fullt av varierte erfaringer. Utover dette er det hele en privatsak, akkurat slik jeg opplever i messen hver eneste gang: Noen tilbringer mer tid på kne enn andre; noen tenner lys før eller etter messen mens andre gjør det ikke; noen bøyer seg flere ganger under trosbekjennelsen mens andre står bare stille - og ingen bryr seg med hvordan andre geberder seg.
I morgen får jeg noen flere svar på alle mine spørsmål om hvordan det er å leve som katolikk, og hvordan jeg selv kan bli en, på fullverdig måte. Jeg begynner å se at svarene ikke kan være så kompliserte når det kommer til stykket. Det er et spørsmål om tid, om modning, om utvikling av en mentalitet som er litt unorsk. Slikt tar tid, men jeg må innrømme at denne bloggskrivingen har gjort prosessen langt lettere og mer konkret. Nå kan jeg scrolle tilbake og finne ut hva jeg var opptatt av for 6 uker siden.
I morgen kveld, etter messen, får jeg sjanse til å se neste mål i denne prosessen. Jeg er dypt takknemlig for at den travle pateren - som betjener 2 menigheter med 5 mils avstand - vil sette av tid til en usikker, søkende sjel av protestantisk opprinnelse. Be for ham - han trenger støtte, langmodighet og velsignelse.
Kanskje kan jeg allerede seint i morgen kveld gi et kort resymmé av denne samtalen som jeg har så store forventninger til.
mandag 30. mars 2009
Anton Bruckner
Te æternum Patrem omnis terra veneratur."
Det er ekthet over gudsdyrkelsen vi finner hos Bruckner. Han viser et personlig engasjement, og dette har gitt inspirasjon til all musikken han etterlot seg. Himmelropende, takksigende og bønnfallende lar han strykere og blåsere stige og synke, et orgel får slippe til her og der, og overalt er det sang, til og med i hver eneste av de 9 symfoniene han komponerte.
lørdag 28. mars 2009
Hurra for biskop Berislav Grgić!
Det var forøvrig morsomt å høre at reporteren uttalte etternavnet som "Gerić". På Internett-overføringen fra selve seremonien hørte vi uttalen "Gregić" - ikke helt bra det heller.
Dette har jeg som lingvist gledet meg til i ukevis: Dette etternavnet kan det bli mye moro med!
I de vestslaviske språkene - kroatisk, serbisk, bosnisk, slovensk, slovakisk og tsjekkisk - er r stavelsesbærende på samme måte som en vokal. Det er jo ikke noe problem å hvile på en r mellom to andre konsonanter, i hvert fall ikke hvis man er så heldig å ha rulle-r (tungespiss-r) i sin egen dialekt.
Et godt eksempel: På samme måte som ordet "finger" er helt likt i alle de germanske språkene, er ordet for samme legemsdel ett og det samme på de seks vestslaviske språkene jeg nettopp nevnte, nemli "prst". Ingen e-lyd høres mellom konsonantene - det er juks!
Tenk på den gode biskop Berislavs milde, brunøyde blikk, tenk på takknemligheten han fortjener for å ha kommet fra Bosnia via Kroatia til Tromsø, tenk på at hans nye tjeneste er stor nok til å få Den katolske kirke omtalt på Dagsrevyen; ta deretter sats og si Grrrrrgić - der den siste bokstaven uttales som en mellomting mellom ts og tsj. Katolikker i Norge kan mestre det, for såpass har biskop gjort seg fortjent til fra oss!
- - -
Det går gradvis opp for meg at jeg gjennom denne bloggen ikke bare legger åpent for alle og enhver at Inventus er en blogger som prøver å finne ut om han (ja, han! ikke hun) vil bli katolikk, men også at den samme Inventus er lidenskapelig opptatt av språk og musikk. Hva jeg måtte komme til å røpe av andre personlige sider under skrivingen, spiller liten rolle. Denne prosessen - å komme fram til en endelig avgjørelse om jeg vil bli katolikk eller ikke innen jul 2010 - involverer hele gubben, ikke minst de sidene av meg som fra før er de viktigste.
Om en dag eller to kommer et innlegg om en stor komponist og troende katolikk: Anton Bruckner.
Biskop Berislav
fredag 27. mars 2009
Katolisisme på nettet
Den virtuelle rosenkransen kan bes her: http://cul.detmich.com/rosary.html
Takk til IHa som opplyste om dette nettstedet i en kommentar til mitt forrige innlegg!
Da jeg forsøkte å finne ut noe om St. Christoffer i innlegget fra sist onsdag, fikk jeg en kommentar av Viking som opplyste at helgenen det gjaldt, opprinnelig het Kristoforos og er omtalt på Den norske, katolske kirkes hjemmesider: http://www.katolsk.no/biografi/kristofr.htm. Etter å ha lest denne beretningen, så jeg at det nederst finnes en link til et 50-talls bilder av St. Christoffer. Her finnes også bildet til venstre, som medaljongen jeg fortalte om, ser ut til å være basert på.
Det interessante er dessuten at galleriet med bilder av St. Christoffer hører med til nettstedet http://saints.sqpn.com/, hvor man kan lese om helgener fra hele verden. Helgenene er sortert alfabetisk eller etter minnedag på kalenderen. Her finnes en katolsk ordbok og oppslagsverk av de forskjelligste slag innen katolske personer og tradisjoner. Saints.sqpn.com er simpelthen en kunnskapskilde av dimensjoner, et nettsted man aldri blir ferdig med!
Det slår meg at de to nettstedene jeg har nevnt ovenfor, har jeg blitt introdusert for gjennom kommentarer til kun mitt forrige innlegg på denne bloggen. Det betyr at kommentarene jeg får, er av uvurderlig betydning når det gjelder å gi meg økt innsikt og større kunnskap!
I forbindelse med rosenkransen har jeg også kommet over en norsk blogg som i stor grad vier seg til dette temaet. Bloggens ansvarlige kaller seg "Oremus" (som betyr "la oss be", såvidt jeg vet), og nettadressen er: http://rosenkransen.wordpress.com/. Rosenkransen er her organisert etter bønner, mysterier og ukedager. Bloggen inneholder også bloggtekster av dypt alvor, samt en god linkliste. Jeg finner denne bloggen spesiell fordi den har den mer eller mindre statiske gjennomgangen av rosenkransens anvendelse i tillegg til dynamiske blogginnlegg med kommentarmulighet.
Til slutt vil jeg også framheve og anbefale det amerikanske nettstedet Catholic Online, http://www.catholic.org/. Nettstedet tar mål av seg til å gi katolikker over hele verden utførlig og aktuell nyhetsdekning og service innenfor katolske interesser. Nettstedet er ekstremt amerikansk, med reklame for reiser og varer, anmodning om å skjenke bidrag, forslag til aktualitetsstoff og oversikt over nettstedets mest populære oppslag.
Noe jeg liker godt ved Catholic Online, er de tallrike videoene man kan se. Her er katolske andakter, katolsk musikk med film eller bilder, presentasjon av hellige eller historiske steder, rapport om undere osv. Dessuten er det anledning å registrere seg og få en egen, gratis e-postadresse for webmail med @catholic.org som domenenavn. Dette i seg selv kan jo gi mulighet for mang en god samtale når noen spør etter ens e-postadresse.
Jeg vet ikke hva slags katolske nettsteder norske katolikker foretrekker, men mangfoldet er også på dette området så stort og omfattende at det finnes noe for enhver smak. Her har jeg nevnt hvilke steder jeg selv setter pris på, og katolske lesere kjenner sikkert disse nettstedene fra før. Hvis ikke, kan jeg jo i all beskjedenhet anbefale disse 4 nettstedene som rike og grundige informasjonskilder og besøkssteder for ettertanke med katolsk fortegn.
Når det får gått enda noen uker med min orientering innenfor Den katolske kirke, vil jeg sikkert ha mange flere og andre katolske nettsteder å anbefale.
onsdag 25. mars 2009
Kirkebesøk i Nederland (3)
tirsdag 24. mars 2009
Kirkebesøk i Nederland (2)
Dette innlegget handler i første rekke om musikken i messen. Det ble ikke spilt orgel under messen i Peter Canisius kirke, og når jeg tenker etter, så jeg ikke tegn til noe orgel der heller. Det kan har vært der et sted, men jeg så det som sagt ikke.
Til gjengjeld var et lite kor til stede helt framme i kirken, faktisk plassert bak alterbordet. Koret besto av 12-14 voksne mennesker, og ifølge arket med salmetekster heter koret "Koor Peregrinantes". Dette betyr faktisk "Pilegrimskoret".
Under hele messen var det koret som sang og som tok ansvar for salmesangen i stedet for menigheten. Jeg opplevde dette som svært passiviserende. Bare enkelte salmer var oppført med et slags omkved i fete typer på tekstarket, og kun der var det forventet at menigheten skulle delta i sangen.
Faste messedeler som Kyrie og Credo (trosbekjennelsen) ble framført talende. Gloria ble utelatt, og delene Sanctus og Agnus Dei ble sunget av koret.
Jeg stusset litt over et par sanger som var såpass allmennreligiøse at de like gjerne kunne ha blitt sunget i en protestantisk gudstjeneste. Den ene var et lite omkved som ble brukt mellom de ulike delene under forbønnen etter prekenen. I to enkle og nesten identiske tekstlinjer sang koret og menigheten (i den grad de sjenerte og dannede menneskene i menigheten kunne høres under sangen) denne lille teksten:
"Kom tot ons o Heer, ontsteek in ons uw licht
Kom tot ons o Heer, ontsteek uw licht in mij."
("Kom til oss o Herre, tenn ditt lys i oss, kom til oss o Herre, tenn ditt lys i meg.")
Et søk på nettet i dag har vist at dette lille omkvedet ganske riktig har vært brukt også i protestantiske gudstjenester. Melodien var enkel og vakker, men temmelig gospelpreget. Den ble akkompagnert på gitar. Jeg la merke til vekslingen mellom d-moll og G-dur og fant klare likhetstrekk mellom denne melodien og Ennio Morricones tittelmelodi til filmen "For a Few Dollars More".
Etter at messen var til ende og velsignelsen var framført, sang det lille koret en altfor berømt sang til avslutning. Dette var på ingen måte noen salme. Det var en nederlandsk oversettelse av den israelske, patriotiske visen "Jerushalayim shel zahav" av Naomi Shemer. Originaltittelen betyr "Jerusalem av gull". Refrenget i sangen skulle synges av menigheten sammen med koret, og der het det på nederlandsk "Jerusalaim, stad van God" - "Jerusalem, Guds stad".
For 30 år siden fikk jeg lære en finsk oversettelse av samme sang. Dette foregikk i et på alle måter konservativt, luthersk miljø innenfor studentlagsbevegelsen. Her het det i refrenget "Jerusalem, Jerusalem, sä ikinuori ikuinen..." - "Jerusalem, Jerusalem, du evigunge, evige."
Sangen er uendelig vakker rent musikalsk. Hvor vakker teksten er, avhenger av oversetteren. At en slik sang - en ganske enkel vise - ble framført som avslutning på en eukaristisk messe i fastetiden var vel i beste fall en overraskelse for meg. Rent ut sagt var det en skuffelse i forhold til forventningene om katolsk høytidelighet og rituelt alvor.
Kirken hvor dette foregikk, Peter Canisius, er ikke den største i Nijmegen. Det er derimot den gedigne middelalderkatedralen St. Stevens, der første byggetrinn sto ferdig i 1273. Her blir det på søndager feiret økumenisk messe. Det utføres altså en kombinasjonsøvelse som både protestanter (reformerte) og katolikker kan ta del i. Dette hadde jeg funnet ut på forhånd, og jeg valgte derfor å oppsøke den katolske messen i Peter Canisius-kirken. Det viste seg imidlertid at også her hadde det katolske særpreget blitt tonet ned.
Det kunne vært verre. Det kunne virkelig vært langt verre. På nettsidene til Peter Canisius-kirken står det en link til en bildeserie fra fastetidsmessen 22. februar i år. Med stolthet presenterer man bilder fra en tradisjonell karnevalsmesse der målet er å gjøre folk oppbrakt ved inngangen til fasten. Verzotting kaller nederlenderne denne skikken, som for min del har vært ukjent fram til nå.
Som sagt: Det kunne vært verre enn å oppleve protestantisk gospelsang eller pro-israelske viser under messen. Jeg kunne ha slumpet til å oppleve en karnevalsmesse med verzotting som mål. Dette slapp jeg, men jeg gleder meg intenst til førstkommende søndag, da jeg igjen har anledning til å gå til messe i min lokale kirke.
mandag 23. mars 2009
Kirkebesøk i Nederland (1)
fredag 20. mars 2009
Måtehold
I innlegget fra onsdag, "Kompendiet", skrev jeg avslutningsvis om de fire kardinaldydene: Klokskap, rettferdighet, mot og måtehold. Den siste av dydene, måtehold, er spesielt interessant.
Måtehold inneholder både en begrensning og en adgang. Den aksepterer bruk av gleder og nytelser inntil en viss grense: Nytelsene må ikke fortrenge forholdet til Gud.
Her kunne det vært mulighet for å utvide anvendelsen av måtehold som generell holdning og anta at selv gudsforholdet skal følge måteholdsprinsippet: Den enkelte troende skal ikke la troen ta overhånd. Akkurat dette vil nok være å tøye begrepet en del lenger enn det som er hensikten.
Like fullt sier det meg noe vesentlig om forskjellen mellom katolisisme og protestantisme når måtehold innen Den katolske kirke blir løftet fram som én av de fire kardinaldyder. Det kan for det første være et hinder for religiøs fanatisme, noe som kan skape både konflikter, forargelse og ukjærlige forhold til medmennesker. For det andre åpner måteholdslinjen for en viss forekomst av forlystelser som innen protestantiske menigheter er totalt utelukket.
Måtehold betyr rent språklig at man gjør ting "sånn passe". Dette er bare så bra! Tenk å drikke "sånn passe" på julebordet eller banne "sånn passe" i et hissig øyeblikk! Eller vi kan tenke oss å være "sånn passe" ivrig i å gå til messe eller å be til Gud og jomfru Maria "sånn passe" ofte.
Dersom måtehold dreier seg om dette, er det en av de særtrekkene jeg setter høyest i katolisismen.
Men jeg har ikke tort å la saken stanse her. Jeg har sjekket Katekismen på www.katolsk.no/kkk, og jeg har funnet følgende sitat fra avsnitt 1809:
"Måtehold er den moraldyd som holder trangen til forlystelser i tømme og sørger for likevekt i bruken av skapte goder. Den sikrer viljens herredømme over instinktene og holder lysten innenfor anstendighetens grenser. Det måteholdne menneske retter sitt sanselige begjær inn mot det gode, utøver sunt skjønn så det ikke "følger sitt hjertes lyster" (jfr. Sir 5, 2)." (...) "Å leve godt er ikke noe annet enn å elske Gud av hele sitt hjerte, hele sitt sinn og i all sin gjerning. Det er Ham vi forbeholder hele vår kjærlighet (ved måtehold)..."
Måtehold er en kunst. Det er å vite når nok er nok, og å stoppe akkurat der. Det som akkurat i dag ser vanskeligst ut for meg, er ikke å nøye seg med "sånn passe", men å finne ut innenfor hvilke områder måtehold gjelder, og hvor intet måtehold skal vises. Skal vi tolke Katekismen bokstavelig, er det bare på ett område det ikke skal finnes grenser eller måtehold, nemlig i kjærligheten til Gud.
Måteholdslinjen gjør noe med forholdet mellom mennesker. Det gjør folk mindre påtrengende, mindre åpne, mindre krevende, mindre perfekte. Alt som gjør folk jeg kjenner fra Den norske, protestantiske kirke til slitsomme og puritanske pappfigurer, skal utøves med måtehold innen Den katolske kirke. Det ville ha gjort de samme personene mer personlige, mer ekte, mer tolerante, mer levende.
Måtehold er vanskelig, men viktig. Ikke minst er det av største betydning å sette måteholdet til side i kjærligheten til Gud. Måtehold er bare én av kardinaldydene. Jeg kommer til å slite atskillig bare med den. Kanskje er det lurest å ikke tenke så mye over saken, men gjøre ting "sånn passe" mens jeg konsentrerer meg kun om å øke min kjærlighet til Gud.
Hvis folk som kjente meg for et halvår siden, visste at det var JEG som skrev dette, hadde de overhodet ikke gjenkjent meg.
Katolsk.no var nede!!!
Ettersom jeg kommer til å være bortreist uten planer om å blogge i 3 dager, har jeg til hensikt å legge ut 2 innlegg i dag. Dette er det første, og det handler liksom om det primære: Frustrasjonen som brer seg når et av favorittnettstedene er nede.
Øverst til høyre på katolsk.no står det link til "Liturgisk kalender med messelesninger". Klikker man på den, kommer man til dagens dato i listen over hver enkelt dag hele året, med opplysning om hva som feires den enkelte dag - og det er virkelig ikke rent få dager at man kan feire en eller annen helgen - samt bibeltekstene som hører til dagens dato.
I løpet av formiddagen pleier jeg faktisk å forsøke å finne tid til å lese respektive bibeltekster fra Det gamle og Det nye testamentet. Å dra fram en bibel på skrivebordet i lunsjpausen er utelukket. Derimot er det jo så enkelt å åpne et nytt vindu på lap topen og hente fram http://www.bibelen.no/. Der fins alt sammen - trodde jeg.
Iblant inneholder dagens liturgiske tekster referanser til avsnitt som ikke står ikke Bibelen. Den 27. mars, for eksempel, skal det leses noen vers fra en bok som forkortes "Visd". Dette henviser til en boktittel som ikke finnes i Bibelen. Det samme gjelder forkortelsen "Sir", som var i bruk blant annet 23. og 24. februar.
Hva er så dette for noe??? Min kunnskapstørst øker, jeg søker og leter, men finner ikke svar. Er det blant de såkalte apokryfe tekstene at "Visd" og "Sir" kan finnes?
Ligger dette på Internett, da?
Nettstedet http://www.katolsk.no/ er en fantastisk kunnskapskilde, full av historie, legender, fakta, fromhet og liturgi. I de aller, aller fleste tilfellene opplever jeg høy grad av læring når jeg bruker nettstedet og listen over liturgiske messelesninger. Jeg lurer på om det er viktig å skaffe seg tilgang til tekstene bak forkortelsene "Visd" og "Sir", og jeg henvender meg direkte til bloggens lesere: Hva er dette for noe? Pleier vanlige, menige katolikker å bruke disse tekstene? Hvor viktig er det forresten i en norsk katolikks hverdag å lese dagens hellige tekster?
Jeg har så mange spørsmål og så få kilder til å finne svar....
onsdag 18. mars 2009
Kompendiet
Denne boken er i ferd med å bli noe av det kjæreste jeg eier. Som forsiden viser, er det Den katolske kirkes katekisme, men ikke den komplette utgaven fra 1992. Derimot er det en "kortversjon" - kompendium - utgitt 2005 med Pave Benedict XVI som ansvarlig.
I kompendiet er katekismens 2865 nummererte avsnitt komprimert til 598, men i margen vises hvilke avsnitt fra den opprinnelige katekismen som det enkelte avsnitt i kompendiet refererer til.
Teksten er vakkert skrevet, på alle måter preget av den fromme tonen i katolsk teologi. Hvert avsnitt innledes med et spørsmål, akkurat som i Martin Luthers katekisme. Tekstavsnittet utgjør svaret på spørsmålet og er samtidig en utlegning av en detalj fra katekismen.
La meg gjengi avsnitt 5, forhåpentligvis til glede for hver eneste leser av denne bloggen:
"Hvordan kan en tale om Gud?
Menneskets og de andre skapningenes fullkommenhet er bilder, om enn begrensede, på Guds uendelige fullkommenhet. Ved å ta utgangspunkt i disse er vi i stand til å tale om Gud til alle mennesker. Vi må imidlertid stadig polere vårt språk, da det er ufullkomment og bundet til bilder, idet vi innser at vi aldri fullt ut kan uttrykke Guds mysterium."
Så her sitter jeg og prøver å skrive noe både om Gud og Kirken. Ufullkomment er en høflig måte å beskrive det på. Språket i Pave Benedicts "Kompendium" er så vakkert at det er en velsignelse å få lov til å lese i boken.
I et tillegg etter de 598 tekstavsnittene kommer ca 15 sider med Allmenne bønner og katolske læreformuleringer. Dette er for meg av aller største pedagogiske nytte og verdi. Her finner vi Fadervår, Hill deg Maria, Te Deum og flere andre kjente bønnetekster gjengitt både på norsk og latin. Her kommer også lister over bibelske absolutter, så som Saligprisningene, Den hellige Ånds tolv frukter, De syv hovedsyndene (dødssyndene), og De fire kardinaldydene.
Mange av disse tingene har jeg aldri tenkt på at det går an å samle i oversiktlige lister. Denne fantastiske boka, som har såvidt over 200 sider, byr på grunnleggende innsikt i alt det innebærer å være troende katolikk. Dette er i hvert fall mitt inntrykk etter å ha brukt noen uker på ågjøre meg kjent med bokens innhold.
De fire kardinaldydene fascinerer meg mest. De er: 1. Klokskap. 2. Rettferdighet. 3. Mot. 4. Måtehold.
Denne vakre listen vil være tema i senere innlegg på denne bloggen. Jeg vil personlig anbefale Pave Benedicts Kompendium på det varmeste!
tirsdag 17. mars 2009
Forventninger og krav
søndag 15. mars 2009
Om å møte Den katolske kirke i media
fredag 13. mars 2009
Troen på Gud
Jeg satt i kulturhuset her i byen hvor jeg bor, og stirret opp på scenen der de tre gitaristene skiftet på å spille solo i lyset fra urolig sirkulerende lysstråler og hissig dampende røykskyer. Ronnie Le Tekrøs fingre pulserte mot gitarstrengene som symaskinnåler. Presisjonen var perfekt, nesten maskinell den også.
Fingrene på de alle de tre gitaristene var påfallende lange og tynne, og jeg begynte å lure på om dette var en genetisk egenskap eller om det skyldtes et langt liv med gitar som arbeidsredskap. Alle de tre voksne mennene hadde fingre med samme lengde og tykkelse som kulepenner. Ingenting egner seg bedre for slike fingre enn gitarspill.
Jeg ble med ett klar over at det finnes to slags musikere: Vi har artister, og vi har virtuoser.
Under konserten i går kveld var det utelukkende virtuoser jeg hadde gleden av å oppleve. Da begynte jeg å tenke på det ennå ikke påbegynte blogginnlegget om troen på Gud, og jeg tenkte: Går det an å lære noe om Gud under en konsert med massive gitarsoloer?
Synet av de tre virtuosene gled over i en annen dimensjon og framsto som produkter av en skaperprosess der finslipt virtuositet var målet. Mennesker skapt perfekt for å glede verden med gitarferdigheter. Det skal en lang serie gode sammentreff av omstendigheter at menn med så særpregede fingre blir født i en tidsalder og en verdensdel hvor det å spille gitar kan bli et lukrativt levebrød.
Kan det være Gud som i siste instans har latt utvikling av gener for lange, tynne fingre falle sammen med et samfunns mottakelighet for gitarvirtuositet? Eller, vi kan snu spørsmålet: Kan det være noen annen enn Gud som har organisert egenskaper hos enkeltpersoner og samfunnet de er født i, på den måten at nettopp disse egenskapene blir så høyt verdsatt?
torsdag 12. mars 2009
Musikk mens vi venter (2)
Hvis jeg rekker det i morgen, fredag, er det da jeg vil begynne å skrive om troen på Gud. Utgangspunktet vil være noen tanker jeg gjorde meg under konserten jeg var på i kveld.
Det var 3 av Norges absolutt ypperste gitarister som sto på scenen i kulturhuset i byen hvor jeg bor. Mads Eriksen, Ronnie Le Tekrø og Terje Rypdal i tur og orden og side om side. Et tremanns band sto for kompet, og her var det den legendariske, allestedsnærværende Paolo Vinaccia som var maestro himself midt i trommesettet.
Så hvordan kan disse emminente musikerne ha gitt meg den innfallsvinkelen jeg trenger for å skrive om troen på Gud? Er det mulig? Svaret kommer i morgen, hvis jeg rekker det som sagt.
I mellomtiden byr jeg på enda en video fra Youtube. Her kommer nettopp Tekrø og Rypdal med band og framfører en av låtene fra kveldens konsert her i min by. "Cathedral" heter den, og det er naturligvis med stor fryd jeg serverer en heavy gitarlåt med nettopp en slik tittel, en låt som også ble spilt under konserten i kveld.
In nomine Patris et Filii et Spiritu Sancti. Herren være med dere som klikker på play-pilen og lytter til dagens låt! Nå vet jeg i det minste at jeg tror!
onsdag 11. mars 2009
Musikk mens vi venter
Hennes religion kan også bli min.... Det åpner perspektiver!
Det fins sikkert personer der ute som vet mye mer om Sinéad O'Connor enn jeg gjør, mange som sikkert kan fortelle de mest ufordelaktige ting om denne særpregede og tidvis opprørske artisten. Men det hun gjør her, på denne videoen fra Youtube, det er bare godt!
tirsdag 10. mars 2009
Planer og mål
Flere av temaene jeg har skrevet om hittil, har vært omtalt både subjektivt og med preg av min mangel på kunnskap, innsikt og erfaring med katolsk tenkning. En del temaer har kanskje blitt opptegnet med altfor grov pensel. Senere vil det kanskje være nødvendig å vende tilbake til noe av det jeg har skrevet tidligere og ta temaene opp igjen til behandling på et stadium da jeg har lært mer og kan bruke begreper og redskaper som er tilstrekkelig finslipte til at min omtale blir presis.
Det er i ydmykhet overfor de to årtusener gamle læresetningene jeg forsøker å beskrive min tilnærming. Når jeg har hatt en opplevelse av økt innsikt, ny erfaring og forbedret forståelse, skriver jeg om det som uttrykk for min ærbødighet overfor den kirken jeg nærer et så sterkt ønske om å tilhøre.
Etter anbefaling fra min omsorgsfulle pater leser jeg for tiden en bok om treenigheten, "Å tro på Den treenige Gud" av Gisbert Greshake. Stoffet er tørt, teologisk og filosofisk, men også preget av forfatterens ærbødige tiltro til stoffet han behandler. Det er trosaspektet i teksten mer enn det teologiske innholdet som får meg til å lese kapittel for kapittel som om jeg beveger meg lengre og lengre innover i en endeløs korridor av hemmelighetsfulle rom.
"Jag kommer in från kylan, jag åkte mot himmelen i väst.
Jag fann ett stort hus med rum att hyra, nu behöver jag en doktor eller präst."
(Plura Jonsson, In från regnet)
Jeg må sette noen mål for den nærmeste tiden. Jeg må ha noen nålestikk i kalenderen med skjæringspunkter der jeg kan finne ut om jeg kan gå videre i denne prosessen eller om jeg må snu, skifte kurs eller hoppe av hele greia. Ennå er det 21 måneder igjen av tiden jeg har gitt meg selv, men de avgjørelser som skal tas i denne tiden, er viktige.
En hel del planer begynner å falle på plass for meg. Noen datoer begynner å utmerke seg som delmål på veien mot å bli fullverdig katolikk. Det jeg beveger meg mot, er kanskje mitt livs viktigste beslutning siden jeg inngikk ekteskap med kvinnen jeg fortsatt er lykkelig gift med. Jeg får benytte fastetiden bevisst og konstruktivt med hyppige kirkebesøk også utenom messetidene.
Neste søndag, den 22. mars, kommer jeg til å befinne meg i Nederland. Jeg har forlengst funnet ut hvor jeg kan finne en katolsk kirke i byen der jeg skal tilbringe helgen. Å feire messe utenlands vil bli enda en ny erfaring. Snart må jeg ha en ny prat med min pater, og jeg har allerede en rekke spørsmål til ham. Skal vi si ca 1. april? Det er overkommelig for min del.
Kanskje bør jeg også ta initiativet til en prat med en av prestene i Den norske kirke her hvor jeg bor. Utmelding av statskirken er vel egentlig på tide når sant skal sies; som jeg tidligere har nevnt, har jeg benyttet statskirkens tjenester bare én gang i løpet av de siste 20 årene. En mail til den av de protestantiske prestene som jeg kjenner best her i byen, bør sendes i nær framtid!
Denne teksten representerer ingenting annet enn høyttenking fra min side. Teksten er kanskje så banal at jeg burde ha latt være å legge den ut, men en dag vil også mine tanker denne tirsdagskvelden være med på å vise hvilke stier mitt sinn har vandret på veien mot å bli den person jeg kommer til å være ved utløpet av 2010 - forutsatt at jeg får leve til da.Jeg vet også hva det neste innlegget på denne bloggen vil dreie seg om. Det er så stort og krevende og altoverskyggende at jeg vegrer meg for å begynne på det. Derfor er det ikke sikkert at et slikt innlegg er klart på nettet i morgen; kanskje trenger jeg flere dager. Det neste innlegget må nemlig handle om troen på Gud.
"Derfor ber jeg den salige Jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle: Be for meg til Herren, vår Gud. - Ideo precor beátam Maríam semper Vírginem, omnes Angelos et Sanctos, et vos, fratres, oráre pro me ad Dominum Deum nostrum."
mandag 9. mars 2009
Stabat Mater Dolorosa
Bildet er en fac simile fra Katolsk Salmebok.
I går skrev jeg om korsveiandakten under messen i min lokale, katolske kirke. Jeg skrev at hele det spesielle, dramalignende ritualet gjorde inntrykk på meg, især på grunn av den vakre salmen som menigheten sang et vers av ved hver av de 14 stasjonene på korsveivandringen.
I en kommentar til gårsdagens tekst skrev IHa at det kan ha vært middelaldersalmen "Stabat Mater dolorosa" som ble sunget under korsveivandringen. Det viser seg å stemme! Tusen takk til IHa for presis kommentar! Kanskje ingen bragd å gjette dette for en som er vant med sang, salmer og bønner i Den katolske kirke, men jeg er jo ikke så husvarm ennå. Alt jeg opplever i kirken, er nytt for meg.Jovisst var det "Stabat Mater"! På vei fra jobben i dag stakk jeg innom kirken, fant et eksemplar av arket med tekstene som ble benyttet under korsveivandringen, tok med meg en salmebok fra hyllen ute i gangen og satte meg i en av benkene og begynte å lete.
På veien inn gjorde jeg naturligvis alle bevegelser man skal når man som katolikk går inn i kirken. Det tilførte meg noe godt og trygt å gjøre dette som en frivillig og naturlig handling, uten et eneste menneske til å kontrollere at jeg gjorde slik jeg skulle.
Men som alle kan se av det scannede notebildet over denne teksten, er faktisk melodien å finne på nr. 470 i "Lov Herren. Katolsk salmebok" fra 2000. På nr. 469 står melodien oppført med middelaldernoter (4 linjer i stedet for 5) og hele teksten på latin. Nr. 470 inneholder kun den gregorianske melodien nedtegnet i moderne noter, mens nr 471 viser en flerstemt melodi fra 1600-tallet og hele teksten på nynorsk.
Vi sang på bokmål i min lokale kirke i går; det passer best her hos oss. I tillegg kan jeg som musikklærer opplyse at vi sang melodien i 6/8-takt. Notene ovenfor består jo bare av "notehoder" uten hals. Når vi sang i 6/8-takt, skulle altså annenhver note vært en åttedelsnote, og sangen bølget av gårde i rytmen lang-kort, lang-kort.
Igår hadde vi også organist til å akkompagnere sangen. Det gjorde det hele ekstra fint og lett å følge med.
Det er svært lenge siden jeg støtte på teksten "Stabat Mater" for første gang. Det skjedde ved en tilfeldighet en gang jeg var i en platebutikk rundt 1979. I en hylle med plater (LPer den gangen!) til sterkt nedsatt pris fant jeg en innspilling av "Stabat Mater" med musikk av Giovanni Battista Pergolesi (1710-36). Innspillingen var gjort i 1977 med Ganddal Pikekor fra Sandnes, dirigert av Audun Vagle.
Det ble ei plate som fikk surre og gå til stiften nesten hadde gravd seg tvers gjennom vinylen. Etter en tid fikk jeg tak i et hefte med komplette noter til den varierte sangsyklusen, og jeg besøkte konserter der verket ble framført. Våren 1980 opplevde jeg til og med å høre verket framført i Tempelplassens kirke i Helsinki, med verdensberømte Taru Valjakka som en av solistene.
Selv spilte jeg verket som en del av mine egne hjemmeøvelser, akkompagnementet på piano og solostemmene på tverrfløyte. Pergolesis "Stabat Mater" var en del av mitt hjem gjennom hele 1980-tallet.
Og i går møtte jeg altså teksten igjen, uten å skjønne det, i den lokale, katolske kirken her hvor jeg bor, med en lett modernisert greogoriansk melodi akkompagnert av en ung vietnamesisk dame på elektronisk orgel.
Livet er vel mangfoldig og uberegnelig - og ubeskrivelig vakkert!
søndag 8. mars 2009
Korsveien
Iblant blir det veldig klart hvorfor det tar så lang tid å bli klargjort for konvertering til Den katolske kirke. Det er en stor mengde lærestoff man skal gjennomgå og absorbere, men framfor alt er det helt avgjørende å ha vært i kirken jevnlig gjennom et helt kirkeår. 12 måneder er hva som skal til for å se de ulike fasene i kirkeårets vekslinger mellom høytider, fester, fastetid og mindre markeringer.
Nå er det faste, og gudstjenestene bærer preg av dette. Presten har på seg en lilla kappe, og liturgien er noe annerledes i søndagsmessen. I min lokale kirke i dag startet messen med en "korsveiandakt". Det var første gang jeg opplevde en slik, og det ga meg stort utbytte.
I kirken hvor jeg går, henger det i alt 14 utskårne bilder som framstiller lidelseshistorien. Bildene henger side om side med 7 stykker på sørveggen og 7 på nordveggen. Uten at jeg noen sinne har lagt merke til det, skal det visstnok være tilsvarende bildeserier i de fleste katolske kirker.
Bildeserien kalles "korsveien", og i dag fikk jeg se og høre hvordan bildene benyttes i en vandring langs Kristi lidelseshistorie.
Straks messen hadde begynt på vanlig måte med velsignelsen, bad presten en kort innledningsbønn og tok med seg ministrantene bort til det første bildet på kirkens sørvegg. Samtidig sang menigheten 2 vers av en vakker salme. Versene var korte, bare 3 linjer, men av arket som alle hadde fått utlevert ved inngangen, skjønte vi at salmen hadde svært mange vers.
Menigheten sto oppreist og fulgte med på prestens forflytting til det utskårne bildet. Da de to salmeversene var sunget, sa presten "Første stasjon. Jesus blir dømt til døden."
Så falt alle ned på kne mens presten sa: "Vi tilber deg Kristus, og lovpriser deg." Menigheten svarte: "Fordi du ved ditt kors har forløst verden." Deretter ble en bibeltekst som fortalte om dødsdommen, lest fra lesepulten. Etter lesingen fulgte ordene "Miskunn deg over oss, Herre", og deretter sang menigheten et vers fra den vakre salmen.Slik fortsatte det fra bilde til bilde, 14 stasjoner rundt i kirken med de innledende ordene, tekstlesing, "Miskunn deg over oss" og et nytt vers fra den samme salmen. Hele prosedyren er beskrevet på Den katolske kirkes rikholdige nettsted: http://www.katolsk.no/artikler/korsvei/
Igjen opplevde jeg dette spesielle med Den katolske kirke: Hele menigheten var fysisk aktiv og delaktig i det som var dagens tema. Her måtte en være våken og oppmerksom, lese rett tekst, knele på rett sted, synge rett salmevers og være vendt mot rett bilde.
Det var en sterk anskueliggjøring av lidelseshistorien jeg fikk være med på under denne søndagsmessen. Det gjorde sterkt inntrykk og levendegjorde både lidelseshistorien og årsaken til fastetidens moderate livsførsel. Framfor alt la jeg merke til at mange av stasjonene fokuserte på jomfru Marias følelser over å se hva myndighetene og folkemengden påførte hennes Sønn av lidelse, smerte og fornedrelse. Maria-aspektet ble især oppfanget av salmeteksten.
Jeg må forsøke å finne ut hvilken salme som ble sunget under korsveivandringen. Den gjorde inntrykk på meg; den fungerte som en rød tråd som bandt de 14 stasjonene sammen og rammet inn hele messens innhold denne 2. søndag i faste. Nå har jeg faktisk en oppgave å gjøre for min egen del i kirken i løpet av de nærmeste dagene: Å oppspore salmens tekst og melodi!
lørdag 7. mars 2009
Identitet
I de siste ukene har jeg forsøkt å holde nede en slik kråkeflokk som har flakset omkring og forsøkt å presse seg inn på arenaen. Nå slipper jeg den løs:
I mange, mange år har jeg betraktet det som stakkarslig, kjedelig og stigmatiserende å velge å framstå som "kristen" i norsk sammenheng. Her i landet har vi jo den forunderlige merkelappen "personlig kristen", som om det er mulig å være kristen på andre måter enn den rent personlige.
Når jeg nå er vei til å bli katolikk - ja, kanskje kan jeg allerede si at jeg er det! - er jeg samtidig i ferd med å ikle meg den universelle betegnelsen "kristen". Jeg risikerer å bli satt i bås med de konturløse, lusekoftekledde mennene som følger sine koner til bedehuset på søndagskveldene; de blåøyde, alltid smilende ungdommene som tror de vet noe om livet etter å ha blitt "frelst" som 19-åring; den pertentlige, kvinnelige kollegaen som aldri kjøper lodd i vinlotteriet på jobben; den vennlige og gjennompålitelige håndverkeren som sier "æsj!" i stedet for "faen!" når han bommer med hammeren mens han utfører en jobb som han selvsagt skal betale skatt for.
Jeg grøsser, ikke over å dele merkelapp med disse menneskene som jeg oppfatter som uinteressante, men over å bli tatt for å være som dem.
Det er faktisk av en viss betydning for meg å fortsette som før. Jeg er meg, kjent av omgivelsene som en mann med de-og-de interessene, de-og-de kunnskapene, den-og-den erfaringsbakgrunnen, slik-og-slik atferdsmønster. Dette må jeg kunne forsette med og likevel trives med å gå regelmessig til messe, oppsøke kirken på hverdager for å tenne et lys, hilse blidt på polakker og vietnamesere jeg normalt ikke skulle kjenne, og bære et lite krusifiks i kjede rundt halsen.
Er det dette jeg vil? Ja, det er det!
Fra min ungdomstid husker jeg med gru hvordan lokalmiljøet forventet at de "kristne" skulle oppføre seg, og ikke minst hvordan en omvendelse skulle kunne sees fra første dag ved at personer endret sin atferd og sine interesser over natta.
Jeg kjente en gang en unggutt som kvittet seg med en samling på flere hundre LP-plater med rockemusikk fordi han var blitt omvendt, "frelst", "kristen", på et bedehus drevet av den daværende Indremisjonen. En annen ung mann ga opp en lysende fotballkarriere med fast plass på U21-landslaget fordi han mente at Jesus forlangte det.
Allerede den gangen - det må ha vært tidlig på 1970-tallet - klarte jeg ikke å se en eneste fornuftig begrunnelse for den slags offer, og den dag i dag ser jeg slike personlige symbolhandlinger som meningsløse og bortkastede. Et utslag av pietistisk kristendom, et særnorsk fenomen som fremdeles preger folks forventninger til dem som tilhører den store gruppen "kristne".
Der passer ikke jeg inn, ikke i den særnorske oppfatningen av begrepet.
Derimot fryder jeg meg over å se søramerikanske fotballspillere gjøre korstegnet når de blir satt inn i kampens 86. minutt for å redde laget sitt i en norsk seriekamp. De er også "kristne".
Jeg vet med meg selv at det viktige for meg ved eventuelt å konvertere til Den katolske kirke, er ikke å bli eller framstå som "kristen". Det viktige er å være katolikk. Dette blir en del av min identitet. Hvis folk spør meg om religiøse forhold, vil jeg betone "katolikk", ikke "kristen". Dette er nødvendig i Norge for ikke å gi inntrykk av å være noe helt annet enn en gemén pietist. Dessuten deler jeg oppfatningen jeg har lest i bloggen "Katolsk i hodet" om at det å fortelle folk at man er katolikk i et protestantisk samfunn er en nyttig og effektfull "Conversation piece", en kontaktåpner, en kilde til både provokasjon og fascinasjon blant medmennesker.
Uansett hva jeg legger vekt på, kommer jeg ikke utenom at det å være katolikk tilfører min identitet noe nytt både utad og innad, og det det tilfører, er positivt i mine egne øyne.
fredag 6. mars 2009
Et kall
Når jeg først driver med kortsiktig, historisk tilbakeblikk: Det er bare såvidt over 1 måned siden jeg opprettet denne bloggen for å skrive om min tilnærming til Den katolske kirke, en tilnærming som like godt kan ende med avskjed på grått papir.
Jeg har begynt å tenke på en sak, et aspekt som særlig min familie fremmer overfor meg med aller største forsiktighet og respekt. La meg gå en omvei for å forklare:
Vi vet at de aller fleste mennesker som stemmer ved politiske valg i Norge, er ikke medlem av partiet de stemmer på, og sannsynligvis ikke av noe annet parti heller. Likevel stemmer de.
Dette kan overføres til meg: Hvis jeg er så glad i å gå på katolsk messe og liker å gjøre korstegnet når jeg starter arbeidsdagen, kan jeg ikke bare nøye meg med det? Behøver jeg virkelig å melde meg ut av Den norske kirke, melde meg inn i Den katolske og konvertere med alt det medfører?
Her hvor jeg bor, vil folk flest si: "Er'e nøddvendi'?"
Dette spørsmålet er fundamentalt og eksistensialistisk. Jeg er opptatt av katolisismen, javel, men trenger jeg av den grunn å bli katolikk? Jeg kan jo faktisk la det være og fortsette som protestant i navnet men katolikk i gavnet.
Dette ville vært mye lettere i forhold til familien, mine kjære kolleger og mine nærmeste venner. Ingen av dem er katolikker. Jeg mener virkelig: Ingen av dem. Jeg blir alene. Men jeg kommer fortsatt til å være en del av den samme familien, tilhøre det samme kollegiet, beholde de samme vennene.
Vil det sette meg i en ny og vanskeligere situasjon i forhold til alle disse menneskene som betyr noe for meg?
Nei, er svaret, nei tvert imot. Jeg kan både fortsette som før og framstå som et menneske med en rikere bakgrunn, større dyp, mer seriøs, mer trygg, mer kunnskapsrik.
Jeg vet ikke om alle mine nærmeste vil oppleve meg på den måten. Jeg tror faktisk at dersom alle hadde visst hva jeg har for tanker om min egen framtid, hadde de ikke vist nevneverdig reaksjon. Det jeg driver med, er i de flestes øyne en privatsak.
Da jeg møtte min lokale pater til samtale den 19. februar, sa han at dersom jeg vil konvertere som den eneste i familien, må jeg være sikker på at det ikke skaper konflikter med mine kjære.
Dette har jeg begynt å undersøke, og det ser lovende ut. Fruen er en fleksibel, tolerant person, og mine to sønner er voksne og selvstendige og er egentlig uinteresserte i hva fatter'n finner på.
Dermed må jeg kunne regne med at en eventuell konvertering for min del ikke vil utløse konflikter. Sånn sett er jeg klarert for konvertering når tiden er inne.
Men er'e nøddvendi'?
La meg gi leserne en parallell: Jeg er så glad i Sverige! Jajamen! Jeg har vært i absolutt samtlige län og landskap. Jeg vet at Sverige har 290 kommuner, og jeg vet hvor på kartet samtlige kommuner befinner seg. Når jeg er på kjedelige jobbkurs, pleier jeg å korte tiden ved å sjekke skriftlig om jeg klarer å huske hvilke kommuner som ligger i Norrbotten, Dalarna eller Gävleborg. Som oftest klarer jeg alle sammen, noe jeg sjekker mot Sverigekartet når jeg kommer hjem.
Jeg er en hundreprosent-person. Jeg vet at Den katolske kirkes lære passer meg, min tro og min tvil, mitt uttrykksbehov og min samvittighet. Det vil ikke være riktig av meg å sitte hjemme i stua og vite at det bare 800 meter unna ligger en liten, nybygd kirke som kan tilby presis hva jeg har behov for - uten at jeg tilhører den.
Jeg er en hundreprosent-person. Jeg er ikke nødt til å konvertere, men i dag, en time før datoen er 7. mars 2009, ser jeg at dette vil passe meg og mine religiøse forestillinger helt perfekt. Da kan jeg ikke la være å stå løpet helt ut!
Jeg begynner å undre meg over meg selv. Også i går var jeg i nærheten av samme undring: Jeg startet denne bloggskrivingen for å sette mine tanker på trykk under prosessen med å vurdere å bli katolikk eller ikke. Hittil har omtrent alle innlegg vist en tendens til å ønske å konvertere.
Kanskje lar det seg ikke stanse. Neste innlegg kommer til å handle om identitet. Følg med...
torsdag 5. mars 2009
Det katolske fellesskapet
Det er naturligvis en svært overfladisk måte å se det på, men vi skal ikke se bort fra at gudfryktige protestanter kan kjenne et ufrivillig stikk av misunnelse overfor katolikker, som tilsynelatende kan tillate seg en hel del gleder og nytelser som protestantene finner umoralske eller rent ut syndige.
Enkeltmennesker vurderer hverandre ut fra detaljer. De små tingene blir viktige og avgjørende i å bedømme medmenneskers religiøse kvalitet.
For protestanter - ikke minst norske pietister - vil vindrikkende katolikker ofte fortone seg som lettlivede og skjødesløse.
De samme protestantene har til gjengjeld kanskje aldri overvært en katolsk messe og sett respekten, ydmykheten og det personlige alvoret som preger den gudtjenestelige atferden som hver enkelt katolikk utøver inne i kirkerommet.
Det er her vi henter fram igjen sitatet fra boken "Den katolske kirke i lommeformat" som jeg skrev om i forrige blogginnlegg. Her skriver Dr. Erwin Bischofberger:
"Den rette og omfattende troen finnes bare i hele det kirkelige fellesskapets forente bevissthet: Kirkens felles tro. Det er også derfor Kirken sier når den feirer nattverden: Herre Jesus Kristus, se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro."
Det kirkelige fellesskapet, messen og kommunionen som prestene og biskopene tar ansvar for, er den enkelte katolikks skjold og verge. Slik tolker jeg dette sitatet, i stor grad farget av min opprinnelig protestantiske oppfatning av forskjellen mellom det å være aktiv protestant og aktiv katolikk.
Dette er logisk, og det forklarer den panikken som ifølge historikeren Lawrence Stone bredte seg blant vanlige folk etterhvert som reformasjonen fikk grepet om kirkene for 500 år siden. (Se mitt blogginnlegg "Før og etter reformasjonen" fra 7. februar.) Forklaringen er at mens Den katolske kirke både før reformasjonen og fram til denne dag har stått last og brast med sine medlemmer og hjulpet dem via messen og sakramentene til å få fred med Gud, forkynte de reformerte og protestantiske prestene at hver enkelt person står alene ansvarlig overfor Vårherre.
Dette siste virker ensomt. Som å være under en lyskaster uten på noe tidspunkt å kunne løpe ut av lyskjeglen.
I Den katolske kirke finnes ritualene, korstegnene, de ferdige bønnene, eukaristien og de syngende prestene. Der kan den enkelte få støtte og trygge rammer for sitt møte med Gud.
Det er gått litt over en måned siden jeg opprettet denne bloggen, og jeg har skrevet 26 relativt lange innlegg. Jeg synes å merke at noe har skjedd med meg og min mentalitet i denne tiden. Jeg er trolig i gang med en utvikling, og jeg håper at jeg er på rett spor. Dette oppleves godt og rett, og jeg ber om veiledning dersom jeg er på vei i feil retning.
tirsdag 3. mars 2009
Katekismen
Den 19. februar i år hadde jeg den første personlige samtalen med pateren i min lokale katolske kirke. Umiddelbart etter samtalen skrev jeg et innlegg her på bloggen om inntrykkene etter samtalen. Der fortalte jeg om den mektige katekismen, den mursteinstunge boka som inneholder en komplett gjennomgang av Den katolske kirkes lære, utformet av Pave Johannes Paul II.
Jeg avsluttet innlegget med å gi uttrykk for at jeg hadde til hensikt å lese hele greia, å komme igjennom den før eller siden, og at jeg begynte samme kveld.
mandag 2. mars 2009
I lommeformat
På vei hjem fra jobb i dag dro jeg innom kirken. Har ikke fått vært på messe på over ei uke, og begynte å kjenne en liten lengsel etter stemningen i selve kirkerommet.
Dette var første gang jeg gikk inn i kirken utenom messetidene. Jeg var helt alene der. Det var fredfullt og underlig.
Så dro jeg hjem, og etter middag og snømåking satte jeg meg til med en bok jeg nettopp har kjøpt. "Den katolske kirke i lommeformat". En virkelig miniatyr av en bok, skrevet av Dr. Erwin Bischofberger.
Stort mer komprimert skal det godt gjøres å framstille Den katolske kirkes lære. Boka er nyttig - svært nyttig for en protestantfødt type som meg. Dette kan bli en av de få bøkene jeg kommer til å lese igjen og igjen. Vanligvis leser jeg ikke bøker mer enn én gang. Dertil er livet for kort. Vanligvis kan jeg også med største letthet legge bort ei halvlest bok og aldri ta den fram igjen. Også dette fordi livet er for kort.
Jeg har forstått at jeg må lese en hel del for eventuelt å bli katolikk. Det er ok, lesing har jeg alltid likt. De som leste denne bloggen 19. februar, har allerede fått med seg at jeg har Den katolske kirkes katekisme på lån. Litt av et hopp å kaste seg over lommeformatet i stedet - nesten som å ta en snarvei under et maratonløp.
Jeg stoler på oppfølgingen fra pateren i min lokale katolske menighet; han hjelper meg nok til å unngå å kutte svingene dersom jeg akter å gjennomføre hele løpet.
søndag 1. mars 2009
Fastetid
Når jeg nå blir mer og mer katolsk i min innstilling og har som mål å finne ut om jeg faktisk vil konvertere til katolisismen, har jeg for første gang støtt på fastetiden som en utfordring. I generelle ordelag har jeg hørt om bot, forsiktigere livsstil, begrenset med nytelser og økt religiøs aktivitet. Dette har vært til dels vanskelig å ta fatt på for en som ikke tidligere har behøvd å gjøre noe annet i fastetiden enn det man gjør ellers.
Den norske katolske kirkes nettsider har et eget menyvalg for fasten 2009 der man kan lese ting til fordypning og bot i tiden fram til påske. På dette webområdet er også gjengitt Pavens egen hilsen i anledning fasten. Den hellige far minner om de tre hovedsakene for fastetiden: Bønn, almisse og faste.
Nylig kom det en spesiell tekst i bloggen 'elgenen, en imponerende liste over forslag til ting man kan gjøre eller avstå fra nettopp fordi det er faste. Les listen her: http://elgenen.blogspot.com/2009/02/hva-vil-du-gjre-i-fasten.html
Listen består av 17 punkter der de fleste handler om bønn, lesning og konsentrasjon om det religiøse. Punkt 17 derimot, består av en lang rekke underpunkter som gir forslag om hva moderne mennesker kan forsøke å redusere eller unnvære i fastetiden. Her er det snakk om mat og drikke, nytelser og fornøyelser, bekvemmelighet, bruk av TV, internett og mobiltelefon, og måter å snakke til medmennesker på.
Listen med slike gode forslag er imponerende av flere grunner. For det første viser den detaljert kjennskap til hva moderne mennesker setter pris på. For det andre har den som hovedmål å la mennesker få oppleve en litt annerledes hverdag når våre vanlige bruksgjenstander og næringsmidler ikke kan brukes uhemmet som vanlig. For det tredje - og dette er mitt hovedpoeng her - viser listen at man regner med at vanlige katolikker benytter de fleste av disse moderne godene regelmessig.
I denne sammenheng må vi nevne at ting som sigaretter og alkohol inngår i godene man bør redusere eller avstå fra i fasten. Bannskap er tatt med, og det samme er kjendisblader og såpeoperaer på TV. Dette betyr at man regner med at alt slikt er vanlig og dagligdags blant katolikker. Hvis dette stemmer, ligger det altså ingen klam forventning her om at katolikker til enhver tid skal avstå fra "verdslige" interesser og vaner. Dette har jeg imidlertid opplevd med stor styrke innenfor Den norske kirke, og det er dette som gjør livet blant protestantiske kristne i Norge så kjedelig og gledesløst.
Listen som 'elgenen har lagt ut, vitner derimot om at det meste er OK fra påske til faste, bare man forsøker å gjøre mindre av dette i fastetiden.
Jeg finner forslagene høyst akseptable og riktig interessante. Jeg vet at hverdagen vil oppleves annerledes når noen av disse tingene skal utgå i de 6 ukene fram til påske. Dette er det sikkert bryet verdt å forsøke, for målet er hele tiden å bli et bedre menneske. "Botsøvelser" skriver Paven om, og det er nettopp hva som kan være hensikten med slike selvpålagte begrensninger i fasten: Å unnvære tilgjengelige goder for å bli mer bevisst på å forbedre sin egen atferd.