I enhet

Et offisielt bilde av Den hellige Far Benedict XVI danner en passende og verdig innledning på blogginnlegget i dag, 2. juledag 2009. For mindre enn 2 døgn siden så millioner av katolikker verden over den direktesendte julenattmessen fra Peterskirken i Roma, der prosesjonen oppover kirkegulvet brått stanset opp, og sortkledde sikkerhetsvakter løp viltert nedover midtgangen.
Dagen etter, 1. juledag, fikk vi se en rekke amatørvideoer med angrepet mot Paven, en grotesk scene der en veltrent, ung dame med et kengurusprang tok seg over sperringen, stormet fram mot pave Benedict og rev den kappekledde, aldrende mannen brutalt og resolutt over ende.

Det ble for meg en gripende og skjellsettende opplevelse å se de grumsete opptakene av angrepet. Ord som grotesk og hensynsløst strekker ikke til, men så var angrepet kanskje mer et utslag av sinnsforvirring enn bevisst politikk eller religiøsitet hos den unge damen, som nå er skrevet inn med fullt navn i historien om år 2009 .

Egentlig så vi ikke midnattsmessen direkte her i huset. Nei, gamle, familiære tradisjoner har foreløpig prioritet foran katolske aktiviteter i julen, men dette kan det jo bli en endring på i årene som kommer. I hvert fall var vi i år henvist til å gjøre opptak av midnattsmessen på PVR-dekoderen. Ved midnatt, da messen i real-time var slutt, fikk vi med oss nyheten om at Paven var blitt angrepet ved innmarsjen i kirken. Dermed var det om å gjøre å komme i gang med å se opptaket, så hele storfamilien benket seg foran flatskjermen. Det var ganske traurig å høre Arnt Stefansens intetsigende kommentarer da sikkerhetsfolkene løp nedover midtgangen ettersom vi som så messen i opptak, i motsetning til Stefansen jo var informert om hvorfor de sortkledde hadde fått slikt hastverk.
Det som imidlertid gjorde inntrykk på meg når jeg lyttet til utenrikskorrespondent Arnt Stefansen utover i messen, var alle referansene til "slik det pleier å være i katolske kirker" eller "slik katolikker verden over pleier å gjøre". For første gang satt jeg og så på midnattsmessen med en overveldende følelse av tilhørighet til denne gruppen som Stefansen henviste til, denne milliarden - "hver sjette innbygger i verden" - som jeg er én av, ett innmeldt enkeltmedlem i Den katolske kirke.
Fellesskapet med denne milliarden ble enda klarere etterhvert som messen skred fram fra ledd til ledd i denne liturgien som jeg etterhvert er blitt så fortrolig med. Kommentator Stefansen introduserte Den eukaristiske bønn som "den lengste av bønnene i den katolske messen", som om vi nå hadde en rekordholder i vente.
Det skulle vise seg at det var nettopp i Den eukaristiske bønn jeg fikk den store aha-opplevelsen under Pavens midnattsmesse. Vi er jo vant til at et av avsnittene etter transsubstantiasjonen lyder slik på norsk:

"Kom i hu, Herre, din Kirke over hele jorden, så du kan gjøre den fullkommen i kjærlighet, i enhet med vår pave Benedict og vår biskop Bernt og med hele ditt presteskap."
Da pave Benedict ledet an i denne bønnen julaften, sa han ganske enkelt og naturlig: "...i enhet med meg og med hele ditt presteskap."

Jeg datt nesten ut av stolen da det gikk opp for meg at Paven trenger ikke nevne seg selv eller noen annen biskop ved navn! Han er jo selv den som vi alle ønsker enhet med! Han er dessuten Romas biskop, så ved messen i Peterskirken var det ingen nærmere biskop å omtale. "I enhet med meg" var tilstrekkelig for å uttrykke Pavens posisjon innenfor Kirken.
Det var en slående oppdagelse, en erkjennelse av grenseløshet og av tilhørighet under den absolutte autoritet på jorden. Paven og jeg - to ulike deler av én og samme Kirke!

På bakgrunn av dette blir det så dramatisk, så skittent og frastøtende når vi tenker tilbake på angrepet ved midnattsmessens begynnelse. Ikke alle ber om enhet med pave Benedict, men heldigvis avstår de aller fleste fra slike håndgripeligheter som ble oppfanget av noen private videokameraer. Nedenfor er et av mine egne fotos fra Peterskirken i september i år, tatt oppover midtgangen akkurat der hvor Paven ble revet i bakken julaften. Utsikten herfra byr kun på skjønnhet i mine øyne, og Paven i gamle Bendict XVIs skikkelse uttrykker kun fred og kjærlighet. Jeg deltar så gjerne og så helhjertet i bønnen om å virke i "i enhet med vår pave Benedict."

Advent i Stockholm

Så er årets Stockholmstur over. Det ble en opplevelsesrik tur med utstrakt sosial omgang, besøk ved utendørs julemarkeder på ulike åpne plasser i sentrum, stimulerende restaurantbesøk og feiring av messe i Katolska Domkyrkan.
I dag vil jeg bare helt kort gi en oppsummering av tanker underveis. Messen i Domkyrkan var nemlig så spesiell at den må få egen omtale, noe som sannsynligvis kommer i morgen, tirsdag.
I dag derimot, åpner jeg med et bilde av Medborgarplatsen på Södermalm fredag kveld 18. desember. Det var snø i Stockholm, og mer skulle det bli. Etterhvert ble det nesten uframkommelig i Götgatan, som går på skrå i forgrunnen av dette bildet. I bakgrunnen til venstre ses inngangen til Söderhallarna, et kjøpesenter med ekte atmosfære. Nå ved innspurten før jul kan man lett gå lei av all standardreklamen i de store svenske butikkjedene som finnes i like stor grad i Norge som i Sverige. Det er ingen forskjell på H&M i Stockholm og Oslo. Derfor virker Söderhallarna så interessante. Her er nesten utelukkende spesialforretninger med et internasjonalt preg. Derfor glir den store kjeden Indiska naturlig inn som den eneste butikkjeden av et visst format; alle de andre butikkene i Söderhallarna har preg av "sjapper" med spennende vareutvalg. Til og med Systembolaget - det svenske Vinmonopolet - har en spesialforretning med salg av bare vin i dette senteret.
Det 2. bildet ovenfra viser innsiden av senteret, nemlig Saluhallen i første etasje. Her fins delikatesser av alle slag; en gourmet kan gå helt amok over de lekre diskene.
Under vår vandring lørdag ettermiddag var det fullt av folk. Ute var det kaldt, og en uhyggelig østavind gjorde det utrivelig på de fleste steder utendørs. Likevel fant vi veien til julemarkedet på Stora Torget i Gamla Stan. Her er det fullt av boder med masse festlige ting å se på og eventuelt kjøpe, og i en hel del boder selges tradisjonelle, svenske matvarer som ost, pølser, knekkebrød og søtsaker. Turistandelen blant de besøkende er svært høy, så her gled vi inn som to i mengden.
Det mest interessante er imidlertid en av bygningene som omkranser Stora Torget med alle julebodene. Denne bygningen huser Svenska Akademien, denne eksklusive forsamlingen av 18 intellektuelle som hvert år tildeler Nobelprisen i litteratur, økonomi, biologi og fysikk til kapasiteter som har gjort seg fortjent til den.
Jeg sto en liten stund med ryggen mot julebodene og stirret opp mot ordene SVENSKA AKADEMIEN høyt over inngangen til bygningen, og jeg tenkte at der inne har den store, katolske forfatteren Torgny Lindgren sin faste jobb. Her møter Akademiens ständige sekreterare - Peter Englund, som nylig avløste den sterkt profilerte Horace Engdahl - for å opptre for all verdens TV-kameraer én gang i året slik vår egen Torbjørn Jagland gjør på Nobelinstituttet i Oslo. Hit, til plassen foran en av de mest kjente bygningene i hele Sverige, strømmer turister i hele desember måned for å kjøpe älgkorv og hjortronsylt. Tenk hvor tett det er mellom ulike interesser i verden!
Da vi kom tilbake til hotellet lørdag ettermiddag etter en lang vandring mellom julemarkedene, tok vi en sving bortom Katolska Domkyrkan, som lå bare noen titalls meter fra hotellet vårt. Kirken var åpen, og vi kikket inn. Den var stor og høytidelig, enkelt men vakkert utsmykket.
Kirken består tydeligvis av en eldre og en nyere del. På bildet til venstre ser vi den gamle delen med hovedinngangen. Den nyere delen er oppført i forlengelsen av den gamle slik at den totale lengden på kirkeskipet er ganske formidabel.
Søndag kl. 11.00 var det høymesse her, og som sagt: Dette ble en usedvanlig fin opplevelse. Detaljer fra inntrykkene under messen vil som nevnt være tema for blogginnlegget i morgen, tirsdag.