Tid for korsveivandring

Det begynner å merkes at jeg har deltatt i katolsk messe regelmessig gjennom et helt år. Nå i fastetiden starter søndagsmessen med "korsveivandring" i den katolske kirken på mitt hjemsted. I fjor på disse tider var dette innslaget i messen helt nytt og ukjent for meg, og jeg skrev et innlegg om mine inntrykk den 8. mars 2009.
Nå i år er dette liksom en ting jeg bare vet at vi skal gjøre i første del av messen, og jeg medvirker aktivt og oppmerksomt. På bildet øverst ser vi nordveggen i Mariakirken, og de 7 siste av de i alt 14 bildene som markerer "stasjonene" i Jesu vandring med korset, skimtes i skyggen under vinduene.
Det oppleves som noe inderlig, noe fromt og deltakende når vi alle følger paterens og ministrantenes forflytninger inne i kirkerommet, kneler når presten synger "Vi tilber deg, Kristus, og lovpriser deg" og under vårt eget svar "Fordi du ved ditt hellige kors har frelst verden".
Da jeg beskrev korsvandringen på bloggen i fjor, førte det til at jeg ble gjort oppmerksom på at salmen som synges under korsveivandringen, er intet mindre enn "Stabat Mater", en hymne fra 1200-tallet, muligens forfattet av Pave Innocens III. Vi synger den på bokmål her i Østfold, men i Lov Herren - katolsk salmebok står den på latin og nynorsk.
Under formiddagens messe tenkte jeg en del over hva vi faktisk holdt på med i kirken alle sammen. Hele menigheten med pateren i spissen var fokusert på lidelseshistorien, på mange måter sett fra Moderens synspunkt, en beretning symbolisert og konkretisert med de 14 utskårne bildene på veggene i kirken. Samtidig sang vi den usigelig vakre salmen. Da tenkte jeg i mitt stille sinn: Hvorfor driver ikke protestantene med dette? Hva ville vært så galt med å fylle gudstjenestene i fastetiden med denne aktive andaktshandlingen i kirken?
Det er sikkert både tradisjonelle og teologiske grunner til at protestanter finner skikken suspekt og tryggest å avstå fra. Dermed går de også glipp av dramatikken og mystikken i påskebudskapet, og forberedelsene til kirkeårets høydepunkt - påsken - blir fattigere og mer teoretisk.
For andre året på rad er jeg uendelig glad og takknemlig over at jeg har funnet Den katolske kirke til å fastsette uttrykkene for kirkeårets ulike dramaer. Korsveivandringen er en av de fineste måtene å gjenskape og fordype seg i dette på. For meg er denne skikken givende, tankevekkende og oppbyggelig, og den skaper en forventning mot fullendelsen av mysteriet: Påskehøytiden.

Inntrykkene fordøyes (5): Musikken er mitt liv!

Mens jeg har blitt en mer og mer trofast gjest ved messene i min nærmeste katolske kirke eller andre katolske kirker jeg har befunnet meg i nærheten av, er det to ting fra min fagbakgrunn som har fått fornyet storhet i mine kulturopplevelser.
Det ene er all den klassiske vokalmusikken som jeg har samlet på siden studietiden, men som ikke har vært særlig hyppig spilt de siste årene. Musikk har i hele mitt voksne liv vært en viktig del av det jeg har drevet med både på hobbybasis og til en viss grad i jobbsammenheng. Oftest er det rock og andre moderne musikkformer jeg bruker mest tid på.
Siden fastetiden ble innledet og jeg stiftet bekjentskap med den norske varianten av Stabat Mater dolorosa, har platene med sakrale standardverker fått det travelt i CD-spillerne både inne i huset og i bilene. Ja, enkelte verker har jeg bare hatt i LP-utgave, men i tiden før påske fikk jeg skaffet de viktigste på CD.
Det er især 4 verker jeg har viet mye tid på siden slutten av februar og fram til nå. Først og fremst er det Anton Bruckners Te Deum, som jeg viet et eget innlegg den 30. mars. Dernest har Gloria av Francis Poulenc blitt kjørt flittig. Link til Youtube-video av dette verket lå som avslutning i innlegget jeg skrev den 8. april. En måned tidligere, den 9. mars, skrev jeg om Stabat Mater dolorosa, og jeg fortalte at jeg ble kjent med dette verket i Giovanni Battista Pergolesis komposisjon, fullført kort tid før han døde i mars 1736, bare 26 år gammel. Min LP-utgave av Stabat Mater er innspilt med Ganddal Pikekor, men jeg er nå blitt eier av en Naxos-CD med profesjonelle, ungarske sangere og musikere. - Endelig må jeg nevne Gabriel Faurés grenseløst vakre Requiem blant verkene som har fått fornyet interesse her i huset.
Det er ingen tvil om at det har føyd sammen noen masker i det store nettet som utgjør mitt liv når jeg har truffet disse tekstene i den katolske salmeboken eller i Kompendiet over Den katolske kirkes katekisme. Tekster som tidligere tilhørte kun musikkverker fra den obligatoriske lyttingen i min studietid, viser seg med ett å være del av gudstilbedelsen i denne kirken som jeg denne vinteren har fått slik sans for. Det er som å møte gamle kjente i døra, jeg håndhilser og takker for sist, og jeg lar de gamle tekstene fylle huset og bilen - ja, jeg til og med lyttet til disse verkene på mp3-spilleren mens jeg stelte i hagen i forrige uke!
Og nå kommer vi til den andre saken som gjør at elementer fra min fagbakgrunn får fornyet interesse og oppmerksomhet fra meg selv: Felles for disse fire musikkverkene jeg har lyttet til så ofte i fastetiden og i påsken, er at de har tekst på latin. LATIN. Bare navnet på det klassiske språket vekker i meg assosiasjoner om dannelse, intellekt, disiplin, grammatikk og filosofi. Da jeg gikk på videregående skole (1973-76), gikk jeg parallelt med det siste kullet som gikk latinlinjen. Det var bare en håndfull elever på linjen, og de fulgte en annen klasse i alle andre fag enn latin. De var alvorlige ungdommer med tunge ordbøker i skolesekken. En gang jeg hadde heldagsprøve i tysk i 2. klasse, satt de i samme rom som jeg og strevde med latinen. Jeg misunte dem.
Derfor skaffet jeg meg latinsk grammatikk og ordbok akkurat som disse medelevene på den dunkle, utgående faglinjen. I alle år har det vist seg nyttig å ha et visst kjennskap til latin, og aldri har jeg opplevd maken til glede og nytte over tilsynelatende foreldet kunnskap som nettopp nå i år! I Den katolske kirke dukker latinske begreper opp rett som det er, og en rekke bønner, salmer og liturgielementer foreligger på latin ved siden av norsk. Å kunne litt latin gir mening - endelig!
Å møte igjen de store musikkverkene og deres latinske tekster har gitt meg et litt mer solid underlag for min mulige tilhørighet i Den katolske kirke enn jeg ellers ville hatt. Det øker gleden over tilhørigheten.

Stabat Mater Dolorosa

Bildet er en fac simile fra Katolsk Salmebok.

I går skrev jeg om korsveiandakten under messen i min lokale, katolske kirke. Jeg skrev at hele det spesielle, dramalignende ritualet gjorde inntrykk på meg, især på grunn av den vakre salmen som menigheten sang et vers av ved hver av de 14 stasjonene på korsveivandringen.

I en kommentar til gårsdagens tekst skrev IHa at det kan ha vært middelaldersalmen "Stabat Mater dolorosa" som ble sunget under korsveivandringen. Det viser seg å stemme! Tusen takk til IHa for presis kommentar! Kanskje ingen bragd å gjette dette for en som er vant med sang, salmer og bønner i Den katolske kirke, men jeg er jo ikke så husvarm ennå. Alt jeg opplever i kirken, er nytt for meg.
Jovisst var det "Stabat Mater"! På vei fra jobben i dag stakk jeg innom kirken, fant et eksemplar av arket med tekstene som ble benyttet under korsveivandringen, tok med meg en salmebok fra hyllen ute i gangen og satte meg i en av benkene og begynte å lete.
På veien inn gjorde jeg naturligvis alle bevegelser man skal når man som katolikk går inn i kirken. Det tilførte meg noe godt og trygt å gjøre dette som en frivillig og naturlig handling, uten et eneste menneske til å kontrollere at jeg gjorde slik jeg skulle.
Men som alle kan se av det scannede notebildet over denne teksten, er faktisk melodien å finne på nr. 470 i "Lov Herren. Katolsk salmebok" fra 2000. På nr. 469 står melodien oppført med middelaldernoter (4 linjer i stedet for 5) og hele teksten på latin. Nr. 470 inneholder kun den gregorianske melodien nedtegnet i moderne noter, mens nr 471 viser en flerstemt melodi fra 1600-tallet og hele teksten på nynorsk.
Vi sang på bokmål i min lokale kirke i går; det passer best her hos oss. I tillegg kan jeg som musikklærer opplyse at vi sang melodien i 6/8-takt. Notene ovenfor består jo bare av "notehoder" uten hals. Når vi sang i 6/8-takt, skulle altså annenhver note vært en åttedelsnote, og sangen bølget av gårde i rytmen lang-kort, lang-kort.
Igår hadde vi også organist til å akkompagnere sangen. Det gjorde det hele ekstra fint og lett å følge med.

Det er svært lenge siden jeg støtte på teksten "Stabat Mater" for første gang. Det skjedde ved en tilfeldighet en gang jeg var i en platebutikk rundt 1979. I en hylle med plater (LPer den gangen!) til sterkt nedsatt pris fant jeg en innspilling av "Stabat Mater" med musikk av Giovanni Battista Pergolesi (1710-36). Innspillingen var gjort i 1977 med Ganddal Pikekor fra Sandnes, dirigert av Audun Vagle.
Det ble ei plate som fikk surre og gå til stiften nesten hadde gravd seg tvers gjennom vinylen. Etter en tid fikk jeg tak i et hefte med komplette noter til den varierte sangsyklusen, og jeg besøkte konserter der verket ble framført. Våren 1980 opplevde jeg til og med å høre verket framført i Tempelplassens kirke i Helsinki, med verdensberømte Taru Valjakka som en av solistene.
Selv spilte jeg verket som en del av mine egne hjemmeøvelser, akkompagnementet på piano og solostemmene på tverrfløyte. Pergolesis "Stabat Mater" var en del av mitt hjem gjennom hele 1980-tallet.
Og i går møtte jeg altså teksten igjen, uten å skjønne det, i den lokale, katolske kirken her hvor jeg bor, med en lett modernisert greogoriansk melodi akkompagnert av en ung vietnamesisk dame på elektronisk orgel.
Livet er vel mangfoldig og uberegnelig - og ubeskrivelig vakkert!