Erkjennelser

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett.
Med våre korstegn og blikk mot det høye, våre krusifikser og medaljonger, våre helgenbilder og rosenkranser vet vi at vi bærer og utfører synlige kjennetegn. Katolske idrettsutøvere, uansett nasjonalitet, lar seg bli sett som katolikker når de gjør korstegnet idet de gir seg i kast med arenaens utfordringer. Tilskuerne ser det fra tribunen eller TV-skjermen og gjenkjenner signalet i undring eller respekt.

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett av noen i himmelen.
Målet med våre synlige trosuttrykk er ikke å bli identifisert og kategorisert av medmennesker og ukjente tilskuere, men å uttrykke ønsket om å bli sett fra det høye. Katolske yrkessjåfører har ofte et krusifiks eller en rosenkrans hengende fra bakspeilet, og i nøkkelringen henger kanskje en medaljong med St. Christopher. Med slike ordløse, statiske uttrykksmidler viser den troende et behov for å bli sett og tatt vare på av noen med overordnet kontroll, av en skytshelgen, av Maria Guds Mor eller av Den allmektige Gud selv.

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett av noen i himmelen som vil en vel.
Våre religiøse bevegelser og våre symboler har til hensikt å be om velsignelse, beskyttelse og miskunn til enhver tid og i enhver situasjon, især når omstendighetene blir særs krevende eller risikable. På en katolikks kontor finner man ofte et krusifiks eller et bilde av nåværende eller forrige pave. Slike billedsymboler viser at kontorets bruker mener seg avhengig av visdom og ledelse fra krefter som vil alle menneskers beste.

Å leve som troende katolikk er å kunne gjøre bruk av Kirkens sakramenter for å få tilgivelse for synd, feilgrep og svik mot den himmelske ledelse.
Kirken rommer med sine sakramenter alle uttrykk for Guds nåde overfor hvert enkelt menneske. Bønn om nåde kan ikke så lett uttrykkes med bevegelser i hverdagen eller med bilder og symboler i kjøretøy og arbeidsrom. Inne i kirkerommet derimot, faller den troende katolikk på kne, og her uttrykkes rent fysisk den ydmykhet, syndserkjennelse og takknemlighet som budskapet om nåden naturlig utløser. Dette er en sak mellom den enkelte troende og Gud selv og trenger ikke tas med ut i alles påsyn. Til gjengjeld tenner vi et lys eller flere i et ønske om de helliges forbønn for oss selv, for våre kjære og for vår neste.

Forenklet uttrykt på denne måten blir det så logisk, så godt og så kjærlighetsfullt, et trosliv omgitt av de helliges daglige medvirkning og Kirkens nådeforvaltning.
Dette er en oppsummering av hvor langt - eller kort! - jeg har nådd i min katolske forståelse.

Gloria Patri et Filio et Spiritui Sancto.
Sicut erat in principio, et nunc et semper et in sæcula sæculorum.

Katolsk menneskesyn

Torsdag 11. mars skrev jeg et innlegg her på bloggen der jeg kommenterte at Dagbladet hadde funnet tiden inne til å ha Pave Benedict XVI på forsiden. Bakgrunnen var sakene med misbruk av barn i katolske skoler i bl.a. Pavens hjemland, Tyskland. Det kom flere velvillige kommentarer til innlegget, og en av dem har jeg ikke vært i stand til å glemme. Den har fulgt meg natt og dag i de nesten to ukene som har gått, og i dag er jeg bare nødt til å trekke tankene fra innlegget videre, dissekere hva de meningsbærende setningene faktisk uttrykker og forsøke å trenge inn i det som er selve katolisismen.
Her kommer kommentaren fra Ulv i sin helhet:

"Husker jeg en gang tilfeldigvis hørte en preken. Det er en del år siden nå, men jeg mener det var pater Olav Muller som holdt den. Dette var rett etter medieoppslagene om overgrep gjort av katolske prester i USA.
Den gamle pateren snakket om denne saken, beveget, så ut over menigheten og spurte:
- Hva skal vi gjøre med all denne menneskelighet?
På meg gjorde dette et stort inntrykk. Han sa ikke "umenneskelighet", som moderne mennesker i vest helst gjør - de som ikke har noe forhold til det båndet som eksisterer mellom oss alle, de som tror de kan distansere seg selv fra nedrige handlinger gjort av andre, og slik utradere sin egen skyld.
Katolikkene og de ortodokse erkjenner imidlertid et slik brorskap."

Hvilket brorskap siktes det til? Det må være brorskapet mellom syndere, altså båndet som binder alle mennesker sammen. Samhørigheten mellom dem som erkjenner at en annens synd springer ut av den skyld som vi selv har del i. Menneskehetens samlende enhet med utgangspunkt i dette ene: Den opprinnelige synd.
Jeg har som sagt tenkt en masse på dette menneskesynet siden den velformede kommentaren fant veien til feltet under mitt blogginnlegg, og jeg erkjenner at vi her står overfor en av de viktigste teologiske og filosofiske forskjellene mellom den katolske og den lutherske lære: Det kollektive ansvar til forskjell fra det individuelle.
Jeg har drevet en del søk i Den Katolske Kirkes Katekisme på nettet i det siste og har kommet til at de avsnittene som klarest tar opp dette temaet, har nummer 385 ff. Her skildres syndefallets gjennomføring, betydning og konsekvenser gjennom 27 logisk sammenhengende avsnitt. Det mest sentrale utsagnet finner vi i avsnitt 397:

"I ettertid blir all synd ulydighet mot Gud og mangel på tillit til Hans godhet."

Denne setningen oppsummerer syndens vesen. 15 norske ord som beskriver alt som er felles for verdens ondskap, menneskenes tanker og ord, gjerninger og forsømmelser og den enkeltes del av skylden.
Det er ikke noe ærerikt bånd som på denne måten binder menneskene sammen, men vi er like fullt del av en enhet og en plan: Den som erkjenner skyld, har del i nåden gjennom sakramentene.

Jeg begynner å se litt klarere det som er frelseslæren i Den katolske kirke. Det er dunkelt og dogmatisk, men alt står i sammenheng som deler av en kolossal, enhetlig logikk. Denne logikken omfatter et menneskesyn, og kanskje omfatter den, i ytterste konsekvens, en verdensanskuelse. Dette siste begrepet vil bli temaet i neste blogginnlegg, og jeg må innrømme at det vil bli skrevet først etter at jeg har drøftet spørsmålet med den gode pater Piotr under Katolsk orientering i morgen ettermiddag.
Jeg står kanskje foran et gjennombrudd når det gjelder å forstå hvilken betraktningsmåte som gjør katolikker annerledes enn protestanter og katolske samfunn forskjellige fra protestantiske når det gjelder forholdet til fellesskapsfølelse, individualitet, kollektivisme, ansvarsfordeling, skyld og - i siste instans - tilgivelse og frelse. Temaet er svært, og jeg kommer uansett til å fatte bare begynnelsen, overflaten og innledningen, men kanskje er dette nok til å oppleve å ha gått et stort steg videre i innsikt og visdom.

I diktform

Dagens innlegg er til dels kjedelig å skrive, men forhåpentligvis langt mer givende å lese enn det som vanligvis spres utover denne bloggrullen. Jeg må vende tilbake til mitt innlegg fra 28. januar, min indirekte syndsbekjennelse med tittelen "Mea maxima culpa". I en av kommentarene siterte Ulv et dikt med samme tittel av Jens Bjørneboe.
Yr av poetisk nysgjerrighet har jeg omsider kommet meg til biblioteket og funnet ei bok med Bjørneboes samlede dikt. "Mea maxima culpa" ble første gang utgitt i diktsamlingen "Fugleelskerne" i 1966.
Mannen med det strenge blikket på bildet til høyre er St. Paulus slik han er framstilt i en statue ved inngangen til Basilica di San Paolo Fuori Le Mura i Roma. Om jeg kunne vende apostelens blikk innover i meg selv ville det kanskje ha gitt meg et snev av den refselse jeg vet at jeg fortjener, et soningsbehov som Bjørneboe så inderlig vel setter ord på på denne måten:

Mea Maxima Culpa

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
"Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?"
Hvem er et menneske, som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om "skyld"! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva én har syndet, har vi alle gjort!

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjensler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjensler, alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk det selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod!

I våre hjerter der er loven lagt,
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slaktehus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, dén frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?

Refleksjon

Min arbeidsgiver gjennomfører årlig medarbeiderundersøkelse som skal kartlegge trivsel og stimulans i arbeidsmiljøet. Det spørsmålet som alltid får lavest score, lyder: ”Får du tilstrekkelig med tid til refleksjon?”
På en skala fra 1 til 6 pleier dette spørsmålet i sammendraget å havne på mellom 2 og 3. De fleste mener altså at de får for lite tid til refleksjon – altfor lite tid.
Hvor mye tid er tilstrekkelig til refleksjon over utfordringene i jobben? Sannsynligvis merker man ikke at man har fått tilstrekkelig med tid før det å reflektere begynner å bli kjedelig. Da er refleksjonsbehovet fullt ut tilfredsstilt, og noe av tiden kan tilbakeføres til rene jobboppgaver. En slik situasjon vil imidlertid aldri oppstå.
Jeg har fundert litt – reflektert(!) – over refleksjonens betydning i det siste. Her på bloggen har jeg nettopp brukt rikelig med tid og plass til å reflektere over en fire dager lang reise til Slovenia. Refleksjonene ble nedfelt i ett innlegg før reisen og hele åtte innlegg etterpå.
Refleksjon er betydningsfullt. Det er en tankeoperasjon der man betrakter ulike aktiviteter i lys av hverandre og hvor man til slutt – i heldige tilfeller – trekker konklusjoner og lærdom ut av betraktningen.
Mine opplevelser i Slovenia kunne knapt ha tilført meg mer enn de nå har gjort takket være de omfattende refleksjonene i ettertid.
Jeg ser faktisk at jeg har vokst som katolikk; mitt erfaringsgrunnlag før turen har kommet til uvurderlig nytte og er blitt utvidet i dybde og bredde i de ulike formelle og uformelle møtene med katolsk kristendom i den tidligere jugoslaviske delstaten. Jeg opplever meg selv som atskillig mer bevandret innen katolsk tro og kultur nå enn da jeg startet denne bloggen for litt over et år siden. Dette skyldes muligheten til å reflektere over alt jeg har sett, møtt og lest i denne tiden.
Som tidligere nevnt deltar jeg i ”Katolsk orientering” annenhver onsdag. Vi er tre voksne nordmenn som er under opplæring hos pateren for å konvertere til Den katolske kirke, hver med vår egen begrunnelse. De to andre tar sikte på å konvertere på påskeaften, 3. april, visstnok en særdeles velegnet dag for konvertering ifølge det katolske kirkeårets innhold i denne spesielle dagen.
Én gang for et par uker siden ga jeg meg selv tid til å reflektere over om jeg selv skulle forkorte min planmessige prosess og delta i konvertering sammen med de to andre. Det tok meg bare et minutt å komme fram til at dette ville være helt feil for min del. Prosessen må gå sin gang, langsomt og grundig. Mitt liv inneholder fremdeles elementer som er uavklarte og som kan vise seg å by på uventet problematikk. Noen ballonger svever ennå der oppe lik dragen over hodet mitt på bildet øverst, trusler som trenger å bli skutt i filler for så å falle uskadeliggjort til marken. Mitt håp er at alt slikt er ryddet av veien før min konversjon den 10. oktober, som jeg helt siden juli i fjor har betraktet som et gunstig tidspunkt, trolig budbrakt meg av Den hellige apostel Mattias.
På denne måten får jeg tilstrekkelig tid til refleksjon.
Nylig kjøpte jeg noen flere katolske bøker som jeg ser fram til å bli kjent med. Hvilke bøker dette er, vil være tema for neste blogginnlegg, og deretter vil jeg lese bøkene én etter én for så å reflektere over innholdet.
Å bli unnet tilstrekkelig med tid til refleksjon er en velsignelse, en gudegave, et utslag av nåde.

"Nådens hand"

Både i Norge og Sverige har musikere i forskjellige perioder forsøkt å modernisere eller aktualisere den kirkelige messen. Oldkirkens ordinarium missae er jo de samme elementene i både katolske og protestantiske gudstjenester i våre dager.
I 1972 utga Staffan Björklund LP-platen "Som hjorten trängtar... En popmässa". Her i landet fikk vi Ketil Bjørnstads "Messe for en såret jord" i 1992. Den svenske presten Mikael Ringlander i Kultursamverkan i Göteborg Stift har i samarbeid med Valle Erling i Zebra Art Records satt sammen sanger av det svenske rockebandet Eldkvarn til ikke mindre enn 2 ulike messer, nemlig "Kärlekens törst" (2000) og "Kärlekens låga" (2006). Begge messene er utgitt i live-innspillinger på CD, og førstnevnte har gjentatte ganger vært vist i svensk TV og overført på radio. Ringlander og Erling har i vinter hatt samtaler med Eldkvarn for å sette sammen ytterligere en messe basert på bandets sanger.

Eldkvarn i Annedalskyrkan 2004

I messen "Kärlekens törst" møter vi lengselen etter stabilitet og trygghet i tilværelsen ytret gjennom en kjærlighet som varer og som man kan stole på. Sangene til Eldkvarn tar ofte utgangspunkt i en høyst menneskelig form for kjærlighet. Tekstene framstiller elskende som er villige til å forlate alt for hverandre, eller de handler om sveket kjærlighet som tvinger den svekne til å kjempe mot sorg og bitterhet.
Da "Kärlekens törst" ble satt sammen i år 2000 av tidligere utgitte Eldkvarn-låter, var bandets CD "Limbo" relativt nytt (utgitt 1999). Derfor var flere av sangene i messen hentet derfra. Et av høydepunktene er sangen "Nådens hand". Både denne sangen og flere andre på samme album var preget av at Eldkvarns låtskriver, Plura Jonsson, hadde mistet begge sine foreldre med kort mellomrom året før. Døden, savnet og det å komme seg videre farget hele albumet "Limbo", noe "Nådens hand" er et eksempel på. "Nådens hand" representerte Kyrie-delen i messen.

Plura Jonsson har uttalt om denne sangen at han oppfattet teksten opprinnelig som ateistisk; han hadde ikke hatt noen gud i tankene da han skrev den, og han hadde aldri sett for seg at nettopp den sangen skulle fungere så godt i en kirke.

Nå kan vi si at det knapt er mulig å tenke seg en tekst om nåde uten at Gud er mer eller mindre til stede i tekstens tankegods. Videre kan vi se at med de to messene "Kärlekens törst" og "Kärlekens låga" har konstellasjonen Mikael Ringlander/Valle Erling/Eldkvarn gjort begrepet messe til noe gjenkjennelig for moderne skandinaver med svakt forhold til kirkelig liturgi. Verdslige tekster er her blitt benyttet i uendret utgave, men fordi den kirkelige messen er rammen og konteksten for presentasjonen, tilføres tekstene en ny dimensjon. Det verdslige blir religiøst i kraft av å bli satt i sammenheng med ordinarium missae.

Det svenske, kirkelige (protestantiske?) tidsskriftet Trots allt brakte i 2006 et lengre intervju med Plura Jonsson i forbindelse med messeprosjektene. Les intervjuet her: http://www.trotsallt.se/aktuellt_nummer/5_06/plura.htm

Deretter: Klikk HER og lytt til låten "Nådens hand" i live-versjon fra Annedalskyrkan i juni 2000. Teksten kan følges nedenfor:

Jag red in som en prins ifrån en sjunkande stad
klädd i ondskans blommor, jag bar en magisk stav
Jag rörde mig snabbt men jag älskade först
ett hjärta utan nåd slog i mitt bröst

Himmel, åh, himmel
Vad har jag gjort
Det känns som jag faller ur nådens hand

Min trollstav är bruten, min last är tung
men för några sekunder var jag evigt ung
Kärleken helar och kärleken lär
jag har betalat priset, låt mig slippa det där

Dagarna äter den som är svag
sen kommer natten, sen nästa dag
Det finns dom som lever för framtid och lycka
jag har kommit hit för att sparka bort kryckan

Himmel, åh, himmel
Vad har jag gjort
Det känns som jag faller
ur nådens hand

Spegel på väggen vem är det där
Hur kunde jag tro att jag var ensam här
Är jag ett spöke, är jag ännu vid liv
Är jag för tidig, har jag missat min tid

Jag har tagit mitt gift min hjärna är varm
Jag reser genom skuggorna tills jag kommer fram
Jag står på en kyrkogård med en bruten stav
Jag lägger en ros på min moders grav

Himmel, åh, himmel
Vad har jag gjort
Det känns som jag faller
ur nådens hand

(Tekst og musikk: Plura Jonsson, Eldkvarn)

En takk til Torgny Lindgren

Torgny Lindgren, den svenske forfatteren som har vært nevnt her i denne bloggen et par ganger allerede, er født i Raggsjö i Västerbottens innland 16. juni 1938. Han har utgitt en rekke bøker og er fast medlem i Svenska Akademien. Lindgren konverterte til Den katolske kirke i 1980.

Mange av hans romaner utspiller seg nettopp i Västerbotten, i grisgrendte strøk langt mot nord. Norsjö kommune er gjerne åsted for handlingen i bøkene hans, men også nabokommunene Malå, Vindeln og Lycksele er nevnt.

Hos de mer eller mindre eiendommelige personlighetene som Lindgren har skapt i sine bøker, finner vi både et komplisert følelsesliv og grunnfestet, folkelig religiøsitet.

Tre bøker som han har utgitt i nyere tid, utgjør en trilogi. Personene i bøkene veves inn i hverandres liv. Hovedpersonene i en av bøkene dukker opp som bipersoner i de andre. De tre svært ulike fortellingene dekker helt atskilte historier i ett og samme geografiske miljø.

Den første av bøkene heter "Hummelhonung" (1995) og handler om de to gamle og døende brødrene Olof og Hadar som bor i hvert sitt hus med et steinkasts avstand uten på noen måte å ha kontakt med hverandre. Målet med livene deres er å leve lenger enn broren. Inn i dette golde familielivet kommer en middelaldrende forfatterinne som skriver på en bok om Den hellige Kristofer. I løpet av bokens historie får hun hjelpe de to brødrene til å dø fredelig.

Den litt strikse, katolske bloggen God katolik (http://godkatolik.blogspot.com/) skriver følgende om denne boken: "Har precis läst ut Torgny Lindgrens bok "Hummelhonung" (som jag inte ens tänker bemöda mig skriva en recension av, med tanke på dess rent ut sagt perversa, snuskiga och framförallt motbjudande natur...)..."

Jeg for min del er ikke enig i omtalen av denne romanen, kort sagt.

Den andre av Lindgrens bøker som inngår i den nevnte trilogien, heter "Pölsan" (2002). Det er en historie som utspinner seg i flere lag av handling. Hovedpersonen er en avisskribent som i 53 år jobber med en notis om en tyskfødt mann som streifer omkring i Sverige for å selge tøyer. Fortellingen om den aldrende skribenten - etterhvert blir han 107 år gammel - ligger i bunnen av historien og skrider fram parallelt med beretningene om tyskeren som ferdes rundt i landet. Tyskeren får med seg en svenske som reisefølge, og rundreisen begrenses mer og mer til gårdene i Västerbottens innland på jakt etter den absolutt beste, lokale pølsen.

Persongalleriet er enormt og ytterst fantasifullt - vi kan si typisk Lindgrensk. Bruken av det norskklingende ordet pölsa blir kommentert tidlig i boka:

"Pölsa, upprepade han med blicken riktad på smörgåsen, det ordet har jag aldrig fått lära mig.

Det är ett av språkets vanligaste ord, sade Eva."

Endelig avrundes Torgny Lindgrens trilogi med den storslåtte "Dorés bibel" (2005). Her følger vi jeg-personen fra tidlig barndom til alderdom. Denne mannspersonen lærte aldri å lese og skrive og fikk diagnosen alexi i barneskolen. Han liker derimot å bli lest for, og han fordyper seg i de minste detaljene i Gustave Dorés illustrasjoner i familiens bibel. Mysteriet med hovedpersonens livslykke består i at han alltid har vært et elsket menneske - i det minste er det slik han oppfatter han sin virkelighet.

Og det er her, i virvaret av motstridende følelser og roller mellom menneskene i en liten slekt og i et stort lokalmiljø at Torgny Lindgren lanserer utsagnet som er blitt tittel på hele denne underfundige trilogien: "Nåden har ingen lov."

Utsagnet framsettes av jeg-personen selv:

"Det är besynnerligt att du har klarat dig, sade hon. Att kunna existera så utanför alla regler och lagar!

Jag antar, sade jag, att det är nåd och ingenting annat. Nåden har ingen lag, brukade Pettersson i Hugnaden säga."

Så vakkert, så kontrastfylt og så utslettende for alle motsetninger innfører Torgny Lindgren nådebegrepet som en altomfattende fredsfaktor. Nåden mellom Gud og mennesker og menneskene imellom.

Nåden er blant de mest gåtefulle begrepene i kirken. Kanskje er det ønsket om å konkretisere dette fascinerende konseptet som har ført meg i retning av Den katolske kirke, der nåden gjøres konkret i messen gjennom kommunionen og alles symbolhandlinger overfor det guddommelige.

Jeg takker Torgny Lindgren for hvert eneste ord i trilogien "Nåden har ingen lag."

Fullt av selvmotsigelser

Dette er den spede begynnelsen for en blogg om å orientere seg på nytt i den religiøse geografi. Den katolske kirke har fanget min interesse, og ikke nok med det: Den katolske messen med sin liturgi, sine årtusenergamle tekster, sine rituelle bevegelser og det samstemte fokus på troens mysterium har på kort tid fått meg til å endre atferd og holdninger på måter som jeg for bare kort tid siden fant utenkelige.
Når dette skrives, tidlig i februar 2009, er katolikkenes overhode, Pave Benedict XVI, sentrum for massiv kritikk fra både innsiden og utsiden av Den katolske kirke. Den 24. januar i år opphevet han bannlysingen (exkommunikasjonen) av en gruppe prester og biskoper som kaller seg SSPX og som kjennetegnes av høyreekstreme synspunkter. Skandalen startet tre dager tidligere da SVT sendte et dokumentarprogram om at SSPX har fått innpass i Sverige. Programmet inneholdt et intervju med en av de fire forgrunnsfigurene i gruppen, biskop Richard Williamson, som i intervjuet bekrefter tidligere uttalelser om at jødeutryddelser ikke fant sted under 2. verdenskrig. Hele programmet kan ses her: http://svtplay.se/v/1414020/uppdrag_granskning/del_2_av_22

Det er unektelig ganske opprørende at Paven har opphevet bannlysingen av denne gruppen; uansett mening om Den katolske kirke er dette et feiltrinn. Å søke seg mot katolisismen i disse dager er en selvmotsigelse, en irrasjonell handling for et presumptivt oppegående og moderne menneske.
Likevel har Pavens beslutning ikke svekket min dragning til hans kirke. Det er noe annet, noe langt eldre og mye mer mystisk som gjør hver eneste messe til en personlig opplevelse. Når jeg står foran Maria-statuen i den lokale, katolske kirken der jeg bor, ser jeg skjønnhet, nåde og godhet overfor alle deler av livet strømme ut fra den skjønne, lille figuren. Jeg tenner et lys, ber Hill deg, Maria på norsk og latin noen ganger og kan knapt få øynene vekk fra henne, Guds mor.
Hva er det som går av meg? For bare noen måneder siden var jeg en lykkelig og tilfreds ateist, uten behov for metafysisk trøst eller støtte. Nå bekrefter jeg min egen selvmotsigelse idet jeg går gjennom kirkens ytterdør, stikker fingertuppene i vievannet og gjør korsets tegn, In nomine Patris et Filii et Spiritus Sancti... Hva er det som får meg til å gjøre dette og endatil kjenne meg fullstendig bekvem med handlingen? Hvor skal dette ende? Og hvor begynte det???
Dette er spørsmålene jeg har til hensikt å behandle i tekstene i denne bloggen. Noe vil handle om ting som har skjedd for kort eller lang tid siden. Andre tekster vil ta for seg dagsaktuelle hendelser. Alt vil imidlertid dreie seg om min vei til Den katolske kirke. I tre måneder har jeg søkt tilhold der, gledet meg over messens liturgi, forsøkt å lære hvordan man oppfører seg for å gjøre ting "riktig", og min undring over meg selv og mine brudd med gamle grenser bare vokser.
Jeg har gitt meg selv en frist på 2 år til å finne ut om jeg vil konvertere og bli katolikk, eller om jeg fortsetter som før. I disse 2 årene vil jeg jevnlig forsyne denne bloggen med tanker og opplevelser, og hvordan det hele skal ende, vet ingen akkurat nå.
Velkommen som leser av bloggen til en som banker på Pavens port.