Inntrykkene fordøyes (2): Gjenkjennelse

Da jeg hadde min samtale den 1. april med pateren i den katolske kirken her hvor jeg bor, sendte han med meg 4-5 bøker som han mener jeg vil ha nytte av å lese. Nytten er udiskutabel - han har helt rett. En av bøkene leste jeg ferdig i formiddag, skjærtorsdag.

Denne boka er en enkel lærebok som sikkert passer for konfirmanter, men også for en godt voksen konverteringskandidat som jeg. Boka heter "Den katolske kirkes sakramenter" og er skrevet av Torbjørn Olsen, prest i Vår Frue kirke i Tromsø.

Jeg fant boka lettlest og usedvanlig klar. Her er det så godt som ingenting å spørre om i tilknytning til sakramentene nå som denne gjennomgangen er lest. Hvert kapittel avsluttes dessuten med en kort studie av hvordan det enkelte sakrament forstås i protestantiske og ortodokse kirker. Nyttig stoff, pedagogisk framstilt! Dette er en bok jeg definitivt hadde utbytte av å lese.

Samtidig er det en ting som gir meg det lille ekstra ved denne boka, og det er ikke å finne i selve innholdet. Derimot ser vi på tittelbladet et navn som jeg allerede forbinder noe med: Forfatteren heter Torbjørn Olsen. Jeg mente å ha hørt navnet før, og et kjapt søk på www.katolsk.no/ bekreftet det jeg syntes å huske: Torbjørn Olsen er ganske riktig katolsk pater i Tromsø, og derfor medvirket han under innsettelsen av Berislav Grgić til biskop i Tromsø stift lørdag 28. mars i år.

Jeg har sett Torbjørn Olsen på TV! Brått ble det litt ekstra kult å eie denne lille læreboka. Forfatteren er en kar jeg forbinder noe med; han har allerede vært innom min katolske vekstperiode i en annen sammenheng, nemlig som presentatør i starten på innsettelsesmessen for biskop Berislav.
En slik gjenkjennelse er alt som skal til for å oppleve et snev av tilhørighet innenfor et samfunn. Ha meg unnskyldt, men det er nok et faktum at ikke mange nordmenn vil forbinde noe som helst ved navnet Torbjørn Olsen. Jeg for min del derimot, har et fnugg av kjennskap til personen. Dette kjennskapet har jeg fått ene og alene som følge av min interesse for Den katolske kirke. That's really something!
- - -
PS. I morgen, langfredag, vil denne bloggen ikke bli oppdatert med noe nytt innlegg. Dette av hensyn til den spesielle helligdagen. Derimot kommer en ny tekst på påskeaften.

Hurra for biskop Berislav Grgić!

Yesss! Innsettelsen av Berislav Grgić som katolsk biskop i Tromsø stift ble behørig omtalt i Lørdagsrevyen! Tenk at NRK fant begivenheten stor nok til å tildele den både lyd og bilde, intervju og bakgrunn i kveldens mest sentrale program! Det var både hyggelig og varmende, og det gir den nye biskopen den velkomst han fortjener etter å ha svart positivt på kallet fra Vatikanet.
Det var forøvrig morsomt å høre at reporteren uttalte etternavnet som "Gerić". På Internett-overføringen fra selve seremonien hørte vi uttalen "Gregić" - ikke helt bra det heller.
Dette har jeg som lingvist gledet meg til i ukevis: Dette etternavnet kan det bli mye moro med!
I de vestslaviske språkene - kroatisk, serbisk, bosnisk, slovensk, slovakisk og tsjekkisk - er r stavelsesbærende på samme måte som en vokal. Det er jo ikke noe problem å hvile på en r mellom to andre konsonanter, i hvert fall ikke hvis man er så heldig å ha rulle-r (tungespiss-r) i sin egen dialekt.
Et godt eksempel: På samme måte som ordet "finger" er helt likt i alle de germanske språkene, er ordet for samme legemsdel ett og det samme på de seks vestslaviske språkene jeg nettopp nevnte, nemli "prst". Ingen e-lyd høres mellom konsonantene - det er juks!
Tenk på den gode biskop Berislavs milde, brunøyde blikk, tenk på takknemligheten han fortjener for å ha kommet fra Bosnia via Kroatia til Tromsø, tenk på at hans nye tjeneste er stor nok til å få Den katolske kirke omtalt på Dagsrevyen; ta deretter sats og si Grrrrrgić - der den siste bokstaven uttales som en mellomting mellom ts og tsj. Katolikker i Norge kan mestre det, for såpass har biskop gjort seg fortjent til fra oss!
- - -
Det går gradvis opp for meg at jeg gjennom denne bloggen ikke bare legger åpent for alle og enhver at Inventus er en blogger som prøver å finne ut om han (ja, han! ikke hun) vil bli katolikk, men også at den samme Inventus er lidenskapelig opptatt av språk og musikk. Hva jeg måtte komme til å røpe av andre personlige sider under skrivingen, spiller liten rolle. Denne prosessen - å komme fram til en endelig avgjørelse om jeg vil bli katolikk eller ikke innen jul 2010 - involverer hele gubben, ikke minst de sidene av meg som fra før er de viktigste.
Om en dag eller to kommer et innlegg om en stor komponist og troende katolikk: Anton Bruckner.