"Gudfeldigheter"

Dagens tittel, "Gudfeldigheter", er et ord jeg lærte av en av bloggens kommentatorer i fjor vår. Ordet er, som man skjønner, avledet av ordet "tilfeldigheter", men med forstavelsen "gud-" får man gitt uttrykk for at de tilfeldige hendelsene kan eller skal tilskrives guddommelig styring. Jeg liker ordet og har adoptert det i dagligtalen, i hvert fall i mitt eget hjem.
Har man først fått syn for at gudfeldigheter eksisterer, ser man dem lettere i det som inntreffer av smått og stort. Jeg fikk definitivt en slik opplevelse i Kraków for 3 uker siden.
Sentralt i hendelsen er min 44 cm høye Maria-figur i keramikk, som jeg helt overraskende fikk i gave i midten av juni i år (se innlegg av 16.06.10). Figuren har en framskutt plass i stua her hjemme.
Da min kjære og jeg hadde kommet oss opp den lange trappa til borggården til slottet Wawel i Kraków den 31. juli, fikk vi se en nisje høyt oppe på veggen i en av bygningene, og inne i nisjen sto en Maria-statue som var påfallende lik min egen; se bildet nedenfor. Den ca 130 cm høye statuen i Wawel var noe mer detaljrik i utførelsen av Marias klær, men den bedende stillingen var helt lik, og fra figurens høyre underarm hang en rosenkrans på nøyaktig samme måte som min figur hjemme (dessverre ikke fullt så tydelig på bildet øverst). Det kan neppe være tvil om at min Maria-figur er laget som en kopi av den i Wawel, som kanskje er kopi av en enda eldre og fjernere original, for alt vi vet.
Det interessante var den uventede gjenkjennelsen. Det var som når en illusjonist viser fram et kort fra en kortstokk og lar en fremmed fra publikum velge et kort fra en annen kortstokk. Publikumeren velger nøyaktig samme kort som illusjonisten på forhånd har plukket ut - dersom trikset lykkes. En forbløffelse over noe lignende slo oss begge der i borggården på Wawel, og ikke vet jeg hvilken illusjonist som sto bak tilfeldigheten om det ikke var en med overjordisk peiling på ting, en som har evne til å iscenesette gudfeldigheter.
Jeg er smertelig klar over at de fleste moderne mennesker vil betrakte det som infantilt og overvettes blåøyd å gå rundt og tilskrive alle uventede parallellhendelser himmelsk ledelse. Samtidig er det en privatsak i hvilken grad man ønsker å betrakte den muligheten som reell.
Jeg har i de siste 12-18 månedene opplevd det som en ensidig berikelse av tilværelsen å holde muligheten åpen for at nettopp noen der oppe følger med og viser sin medvirkning i slike små og store inngrep.
I går inntraff et nytt slikt tilfelle, og ikke helt uten betydning. Jeg hadde et ærend et stykke inn i Värmland på ettermiddagen og kjørte i vei alene i bilen. Dette er en situasjon jeg liker godt, og jeg hadde utstyrt meg med håndplukkede CDer og en rosenkrans. Så snart jeg hadde nådd en passende marsjfart på E18 ut av Askim, fant jeg fram rosenkransen, la den til rette rundt girspaken og begynte å følge de 60 røde treperlene i syklusen, én for én.
Hele rosenkransen var bedt ferdig før jeg passerte grensen mellom Eidsberg og Marker kommuner. Jeg bestemte meg for å be den en gang til rett etter passeringen av svenskegrensen.
Dette skjedde, men jeg merket nå at jeg virkelig måtte streve med konsentrasjonen. E18 i Västra Värmland er en utfordring, og med smertens mysterier gående mellom høyre hånds fingre på samme tid, begynte jeg etterhvert å bli bekymret for min egen sikkerhet. Trafikken fløt i 100-105 kilometer i timen, og øyelokkene ble tunge som et kilo bly. Jeg ristet på hodet lik en elgokse for å holde meg våken, men slapp ikke taket i rosenkransen og bønnen før den var fullført.
Da jeg startet på hjemturen litt senere, hadde jeg til hensikt å be rosenkransen også på hjemveien. Jeg ventet til jeg hadde passert landegrensen igjen, trygt og uten forstyrrelser, og plukket deretter opp korset i rosenkransen som fortsatt lå ved girspaken.
Da oppdaget jeg straks at perlekransen var brutt; den var ikke en krans lenger, men et langt kjede. Koblingen mellom to av perlene hadde glidd fra hverandre, sannsynligvis etter press fra skinnet rundt spaken mens jeg skiftet gir.
Å følge en ødelagt rosenkrans med bare én hånd tilgjengelig i høy hastighet på Europaveien var ingen naturlig aktivitet å starte på. Jeg så det uventede bruddet i rosenkransen som et hint: Rosenkransbønn får vente til enten bilen står stille eller en annen enn jeg sitter bak rattet. Kanskje var det intet mindre enn en melding om at jeg ikke skal utsette meg selv og andre trafikanter for livsfare under rosenkransbønnen.
Jeg valgte å tolke hendelsen slik og kjørte hjemover med forundring i sinnet. Hjemme klarte jeg med letthet å sette rosenkransen sammen igjen, men jeg vet at den heretter ikke skal brukes i fart.

Overraskelser

I dag er det akkurat ei uke siden jeg bebudet mer stillstand enn bevegelse på denne bloggen for at jeg skulle kunne bruke mer tid til åndelig fordypning. Resultatene har ikke latt vente på seg. Hittil har dette skjedd:

Dagen etter forrige blogginnlegg, torsdag 10. juni, kom en nyhet om
personalendringer på min arbeidsplass, en utvikling så gunstig i mine øyne
rent personlig at jeg knapt har våget be Gud om den. Likevel inntraff
dette på et tidspunkt da jeg trengte det mest. Jeg ble minnet om Salme
37,8-9:

"Jeg vil juble og glede meg
over din trofasthet,
for du har sett
min nød
og tatt deg av meg i min trengsel.
Du gav meg ikke i fiendens
hånd,
men lot meg ferdes i åpent land."

Neste dag fikk jeg, like uventet som den nevnte nyheten, en gave i form av en vakker Maria-figur i massiv keramikk. Figuren fikk straks en framskutt plass i
stua og bidrar til å heve inntrykket av at jeg bebor et katolsk hjem. Et bilde
av Maria-figuren står øverst i dette innlegget. Legg merke til at figuren har en
rosenkrans hengende fra høyre underarm, noe som viser at dette er en unorsk,
katolsk Maria og ingen generell, nordisk kvinneskikkelse.

Jeg har oppdaget nye situasjoner for rosenkransbønn. Det virker; min
evne til å samle konsentrasjonen om bønnen og kransen i stedet for
omgivelsene blir bedre og bedre.

Thomas Aquinas katekisme viser seg å være innledet med en lettlest og meget
interessant gjennomgang av den apostoliske trosbekjennelse. Avsnitt for avsnitt
viser Aquinas til ulike "vranglærere" - "heretics" - som presenterte og
argumenterte for avvikende og til dels ubibelske oppfatninger om sentrale dogmer
i historien om Jesus. Hver av "vranglærerne" nevnes ved navn, og det viser seg
at alle var toneangivende personer i Romerriket eller Midt-Østen på 200- og
300-tallet (Photinus, Sabellius, Arius, Ebion m.fl.). På grunnlag av hva
hver av disse lærerne sto for, ble den nikenske trosbekjennelse utformet for å tilbakevise de ulike, avvikende oppfatningene, hevder Thomas Aquinas. Hvorvidt han har rett i at denne trosbekjennelsen, som benyttes i den katolske messen hver søndag, ble utformet som en avslutning på en polemikk mellom den apostoliske Kirken og ulike filosofiske retninger, tør jeg ikke ha noen formening om. Derimot må
jeg innrømme at nettopp dette historiske argumentasjonsaspektet i Aquinas' katekisme er fascinerende, lærerik og uendelig oppbyggelig lesning.

Lørdag fikk jeg endelig samlet handlekraft nok i meg selv til å ramme inn og
henge opp en plakat med bilde av samtlige paver fra St. Peter og fram til
Benedict XVI. I alt 266 paver. Bildet henger godt plassert og lett synlig
ved arbeidsplassen min her hjemme; i et innlegg som kommer om kort tid, vil
jeg omtale nærmere hva bildet allerede har gitt meg av visdom og
innsikt.

Jeg har samlet tid og ro til å lese boka "Med kjærlighet alene" av
Den hellige Thérèse av Lisieux. Det er umåtelig fascinerende å følge "den lille Thereses" dagboksnotater under ferden mot en svært tidlig død. Til tross for enorme plager i sin sykdom slutter hun ikke å beskrive sin kjærlighet til Gud og til
medmenneskene, og mot slutten antar kjærligheten en nesten fysisk form. Jeg
klarer ikke å lese mye av gangen i denne boka; den hensetter meg i en tilstand
av undring, lengsel og dårlig samvittighet. Mer og mer framstår St. Thérèse for
meg som en helgen av kolossalt format.

Jeg ser at min nye disponering av tid og krefter, der jeg tar imot mer enn å
gi ut, har gitt gagnlige resultater. Jeg fortsetter slik jeg skrev for en
uke siden. Dette tenkte jeg intenst på sist søndag kveld, da jeg sto ved
Glomma i Østfolds eneste turistmagnet, Gamlebyen i Fredrikstad, og kikket
over mot Kråkerøy og tok dette bildet, der huset hvor min mor vokste opp, ligger
som en gulbrun prikk som bare jeg kan se. Elva strømmet stri som aldri før mot
havet, og en plastsnekke stampet iltert motstrøms for å nå småbathavna på
Nabbetorp eller Sellebakk før kvelden ble til natt. Selv sto jeg stille der på
de 400 år gamle murene og kjente det rett bare å stå der, ubevegelig i kontakt med fortiden. Min åndelige reise fortsetter.

Konsentrasjon

Forleden kveld satt jeg alene i stua og fant ut at det var tid for en runde med rosenkransen og kanskje lesing av noen gammeltestamentlige salmer. Erfaringsmessig gjør det godt å bruke en halvtimes kveldsstund på den måten; jeg innrømmer villig at jeg ikke har klart å gjøre dette til en regelmessig handling ennå.

Jeg satte meg godt til rette og la en CD i spilleren. En god og konsentrert ro senket seg over meg, og jo lenger fram i rosenkransen jeg vandret, jo mer kjente jeg at dette var riktig, dette var velvalgt både når det gjaldt sittestilling, bakgrunnsmusikk og ting å feste blikket på.

Dette siste er ikke minst viktig. Det faller meg kunstig og uhensiktsmessig å be rosenkransen med lukkede øyne. Dertil tar bønnestunden for lang tid. Jeg kan ikke under noen omstendighet ha øynene lukket i så mye som 15-20 minutter uten å sovne! Derfor må blikket kunne hvile på noe som ikke distraherer.

Iblant har jeg sittet vendt mot et vindu, og dette har vært nyttig når det har vært dagslys. Nå i denne måneden er dagslys det vi har minst av, så jeg valgte like godt å sitte med ryggen mot vinduet .

Det var da jeg for alvor oppdaget at et maleri i Vebjørn Sands serie fra Sydpolen var et helt fantastisk objekt for blikket under en stille stund i stua. Det er naturligvis en reproduksjon som henger her hos oss, men den er ganske stor og har en bildeflate som er god å hvile blikket på.

Dermed hadde jeg funnet et godt sted å sitte. Det viste seg snart at dette var en ypperlig plass i kombinasjon med musikken som jeg uten særlig grundig omtanke hadde hentet fram: CDen "Officium" med Jan Garbarek og Hilliard-ensemblet.

Denne musikken, med sakrale tekster på latin, skrevet i senmiddelalderen eller renessansen, var naturligvis den helt optimale klangbunn for en rosenkransbønn. At jeg ikke har kommet på denne tanken før! Jeg har hatt CDen i mange år, og jeg har lyttet til den atskillige ganger. Noen ganger med stort hell, andre ganger uten særlig utbytte. Iblant kan så spesiell musikk høres bare malplassert ut.

Denne gangen var situasjonen optimal for å nyte og å anvende musikken. De klassiske tenorstemmene og Garbareks himmelropende saxofoner dannet en symbiose med de rytmiske Hill deg, Maria-bønnene i rosenkransen, og de dype blåtonene i Vebjørn Sands maleri mettet de visuelle behovene i situasjonen. Dette var en bønnestund av klasse, vil jeg si, en eksklusiv, åndelig opplevelse skapt av mine tilfeldige - gudfeldige - valg av sted og stimuli.

Dette er en anbefaling. Vi har alle våre preferanser når det gjelder å definere "en stille stund". Jeg fant min definisjon på denne måten for en dag eller to siden.

- - -

I stedet for å plante en kraftig filmrute fra YouTube her i blogginnlegget, legger jeg bare en link til en video til spor 1 fra Officium-CDen. De som ønsker å gjøre seg kjent med denne inderlige tilbedelsen i musikalsk form, kan ganske enkelt klikke her.

Kristuskransen

Illustrasjon: www.fralsarkransen.se

I 1995 utviklet biskop i Svenska Kyrkan, Martin Lönnebo, en perlekrans som han kalte Frälsarkransen. Kransen var inspirert av ortodokse bønnekranser han så under et opphold i Hellas, og det lå atskillig meditasjon og omtanke bak ideen da den var ferdig utviklet.
Lönnebos bønnekrans består av 18 perler med ulik form, størrelse og betydning. Meningen med den var at troende skulle ha et redskap til bønn, ettertanke, meditasjon og ransakelse. Fra 1996 ble kransen satt i produksjon, og ideen spredte seg raskt til Danmark og Norge. I begge disse landene fikk Frälsarkransen navnet Kristuskransen. På Internett er det enkelt å finne informasjon om kransen. På svensk fins nettstedet www.fralsarkransen.se, og tilsvarende fins på dansk med adressen www.kristuskransen.dk. Skriver man derimot URLen www.kristuskransen.no i adressefeltet, kommer man direkte til Bibelselskapets og Verbum forlags nettsider. Denne pussigheten kommer vi tilbake til.
Den svenske og danske nettsiden gir god og grundig informasjon både om Kristuskransens opphav og hvordan den brukes i privat bønn. Som tegningen øverst viser, har de 18 perlene ulike navn. 6 av dem har betegnelsen "stillhetsperle". Når man kommer til en av dem under perlenes vandring mellom fingrene, ber man på dansk:
"I Guds stilhed må jeg være ordløs, stille, uden krav. Klare himle, åbne dage; på en strand ved nådens hav."
Enda mer innadvendt er de tre sammenhengende "hemmelighetsperlene". Her heter det at det er nok å berøre perlene: "Gud ved!"
Rent teknisk ser vi at Kristuskransen har noe til felles med den katolske rosenkransen. Men det meste er faktisk forskjellig. Ettersom Kristuskransens opphavsmann var protestantisk biskop - nå pensjonert - finner vi ingen Maria-referanser her. Dette er en av de store forskjellene mellom Kristuskransen og rosenkransen. Antallet perler er også betydelig forskjellig, og bønnene som hører til de to kransene, er svært ulike.
Mens rosenkransen er er betraktning eller fordyping i frelseshistoriens mysterier slik de blir beskrevet i evangeliene, er Kristuskransen rent personlig orientert i en krets rundt den bedendes innerste gudsforhold. Vi kan nesten hevde at Kristuskransen er mer subjektivt orientert mens rosenkransen fokuserer på evangeliene på den måten Jomfru Maria så hendelsene.
Rosenkransen er en god del århundrer eldre enn den knapt 15 år gamle Kristuskransen. Tiden og miljøet de to kransene er blitt til i, er dermed svært ulike. Mens rosenkransen ble utviklet som en hjelp for troende som ikke var lesekyndige, ble Kristuskransen utarbeidet av og for personer for hvem leseferdighet er en selvfølge. I rosenkransens gang gjennom 5 x 10+1 perler ber man bare et fåtall ulike bønner. Kristuskransens 18 perler har hele 11 ulike betydninger med hver sitt lille rim som verbaliserer det som den enkelte perle symboliserer. Her er det langt mer å holde styr på, med andre ord.
Den Hellige Far Johannes Paul II har i en artikkel betont rytmikken i rosenkransbønnen. Den repeterende Hill deg, Maria med mulige innskudd om det enkelte mysterium blir som en chaconne der setningen "...velsignet er ditt livs frukt Jesus" danner det rytmiske høydepunktet og sentrum i bønnen for hver perle.
Med Kristuskransens kompliserte symbolrikdom mangler denne rytmikken og muligheten til å gjøre selve bønnehandlingen selvgående.
Vi skal også legge merke til at fordi Kristuskransen er av ny dato og har en navngitt, nålevende opphavsmann, er den også underlagt markedets lovgivning. Ved det første bildet som kommer opp på det svenske nettstedet www.fralsarkransen.se, står det tydelig skrevet TM ved siden av bildet. Frälsarkransen/Kristuskransen er altså mønsterbeskyttet, og et eget forlag har monopol på salg i de tre nordiske landene: Verbum förlag i Sverige, Verbum forlag i Norge og Unitas forlag i Danmark. Dette forklarer hvorfor URLen kristuskransen.no peker rett til det norske Verbum forlag.
Jeg har aldri hørt noe om at rosenkransen er mønsterbeskyttet.
Ettersom jeg ser fordeler med å ha et håndgripelig hjelpemiddel ved bønn, vil jeg ikke på noen måte avvise Kristuskransen som metode. Det har vært viktig for meg å skrive om dette av flere grunner. Etter min oppriktige mening fortjener alle troende å kjenne til at Kristuskransen er tilgjengelig og kan fungere som et redskap for personlig bønn. Samtidig må vi som katolikker konstatere at rosenkransen er både enklere, mer rytmisk, definitivt evangeliebasert og mer tradisjonsrik enn Kristuskransen.
Ingen av de to bønnekransene er noen erstatning for den andre. Selve det faktum at Kristuskransen er oppfunnet innenfor en protestantisk kirke, viser kanskje at protestanter begynner å gjenfinne kvaliteten i katolske skikker, men de trengte sikkert en mindre Maria-sentrert utgave enn rosenkransen. Det har de i hvert fall fått.

Maria-musikk

Dette innlegget ligger an til å bli ganske kjedelig. Likevel: Jeg er en sånn type person som hele tiden må ha noe å se fram til. Jeg spikrer planer, avtaler og drømmer inn i kalenderen slik at den aldri er tom. På den måten har jeg alltid noe kommende å glede meg til.
For øyeblikket er det mange - riktig mange! - slike etablerte planer i min kalender. Det betyr jo at det er mye å glede seg til på både kort og lang sikt.
På aller kortest sikt gleder jeg meg til å dra til hovedstaden fredag ettermiddag, om mindre enn 30 timer, og oppleve kveldsmesse i St. Olav domkirke. Det kan bli utbytterikt. Ikke lenge deretter, tirsdag 3. november, er det en konsert av de helt sjeldne i Askim kirke - den lutherske, altså.
Den hvitmalte korskirken av treverk, bygget ved ruinene av en årtusengammel Mariakirke, skal på tirsdag ta imot Sinikka Langeland, Lars Anders Tomter og Kåre Nordstoga, som sammen skal framføre folketoner og Bach-verker tilegnet Jomfru Maria. Det er en stund siden jeg leste om konserten, og det er helt klart at jeg straks bestemte meg for å gå dit.
Min kjære livsledsagerske er dessverre opptatt med jobb, men jeg har fått med meg en kamerat - en protestantisk troende frimurer - som i likhet med meg er glad i musikk. Les om konserten på Askim Menighets hjemmesider.
I forbindelse med alt dette serverer jeg det kjedeligste av alt, nemlig en link til Youtube. Dette er slett ikke noe hva som helst; det er en særdeles vakker versjon av Salve Regina med den gregorianske melodien som står i Lov Herren - Norsk katolsk salmebok nummer 553.
Jeg må innrømme at jeg dels har hatt stor glede av å forsøke å henge med i denne salmen under rosenkransandaktene nå i oktober måned og i mai, dels hatt store problemer både med å lese de middelalderske notene på 4 linjer og å huske den spesielle melodien.
Her har jeg funnet en nydelig innspilling, og ved å kjøre den om og om igjen har det blitt lettere å lære melodien skikkelig. Dessuten har den visuelle delen av dette innslaget den latinske teksten i subtitle-feltet. Dermed kan man lære også denne utenat; den norske versjonen kan vi jo allerede gjennom avslutningen av rosenkransbønnen.
God fornøyelse - og Guds velsignelse til alle besøkere på denne bloggen!

Salmenes bok

Her en dag slo det meg at alle bloggene som skrives av erklærte katolikker, befatter seg i liten grad om Bibelen og bibelske tekster. Det er kanskje fr. Arnfinn Haram som oftest benytter Bibelen i forbindelse med bloggtekstene sine. Dessuten er bloggeren Oremus flittig i bruk av skriftsteder på bloggen Rosenkransen. Det kan være mange årsaker til at det er blitt slik; dels har trolig de nevnte bloggerne valgt å gi mange av innleggene preg av andakter og små meditasjoner, dels har alle vi andre så utrolig mye annet å skrive om både av hverdagshendelser og av referanser til historisk og teologisk faglitteratur.
Jeg vil derfor skrive litt om bibellesing i dag. Det slo meg nemlig for noen få uker siden at lesingen av den såkalte gradualesalmen med omkved mellom første og annen tekstlesing i den katolske messen jo er lite annet enn utdrag fra Salmenes Bok i Det gamle testamentet. Jeg husket fra min fjerne fortid at Bibelens salmer er stor, poetisk litteratur, oppbyggelig og lærerik, vakker og from.
I tillegg fikk jeg på samme tid en forsterkning av betydningen Salmenes Bok har og har hatt for den menige katolikk. Tidlig i høst leste jeg en hel del om rosenkransen og dens opprinnelse. Det viser seg faktisk at rosenkransen i sin tid erstattet lesing av Salmenes Bok, dels fordi uskolerte munker og folk flest i middelalderen knapt kunne lese, hadde dårlig tilgang på bibelsk lesestoff, og i hvert fall ikke på latin, som ennå var det eneste vesteuropeiske språket Bibelen var oversatt til. Rosenkransen ble opprinnelig bedt 3 ganger slik at man ba Hill deg, Maria 150 ganger - én gang for hver salme i Bibelen.
Gunnar Wicklund-Hansen har fortalt historikken på denne måten:


"Tidlig ble det vanlig blant de kristne (særlig munkene) å be Bibelens salmer, og tallet 150 for rosenkransen stammer nok fra de 150 Salmer. Som botsbønner og ved begravelser kunne munkene be grupper av salmer, vanligvis 10 eller 50 (i rosenkransen én dekade eller én gjennomgang av kransen). Vanlige folk hadde ikke tilgang til bibelhåndskrifter, og de kunne etter hvert heller ikke forstå latin. Da erstattet de salmene med Fader vår, og etter hvert også med Hill deg, Maria. Det var et behov for å telle bønnene, og tellekjeder kom inn i bildet, antagelig fra islam."
(Fra artikkelen "Rosenkransen" på katolsk.no.)


Inspirert både av denne historikken, av mitt generelt store utbytte av å be rosenkransen, og av det faste innslaget med gradualesalme og omkved i messen, begynte jeg så å lese Salmenes Bok for et par uker siden. Jeg prøver å lese 2 salmer hver kveld, men glemmer det ofte og leser i stedet 3 eller 4 av gangen når jeg husker å lese.
Det var faktisk en liten overvinnelse å ta fram den skinninnbundne bibelutgaven fra 1978; jeg husker ikke lenger ved hvilken anledning jeg fikk den, men det kan ha vært en julegave. I et lite blaff husket jeg derimot det indremisjonske åket som daglig bibellesning var for meg da jeg var i slutten av tenårene. Minnet om den dårlige samvittigheten som gnaget for hver dag jeg hadde forsømt å lese i Bibelen, fòr gjennom bevisstheten et øyeblikk, men jeg ristet minnet av meg og bestemte meg for å gjøre lesingen til en positiv vane denne gangen, ingen plikt, men en lystbetont leseopplevelse. Derfor har jeg ikke hatt noen kvaler eller bekymring de dagene jeg har glemt hele greia.
Til nå har jeg lest litt mer enn de 20 første salmene. Dette er vakkert, uendelig poetisk og styrkende. Jeg klarer ennå ikke å gå inn i bakgrunnen for salmene, hva som var situasjonen for kong David da (eller hvis) han skrev den enkelte salmen, og hvilken del av Israels historie de refererer til. Derimot ser jeg tekstene som beskrivelse av dikterens forhold til Gud.
Det er dette som gjør disse diktene så oppbyggelige. Jeg fryder meg over hver eneste linje. Det er spesielt godt å lese den norske utgaven fra 1978, for der er all poetisk litteratur - ikke bare Salmenes Bok - skrevet i den opprinnelige verseformen men ulik lengde på linjene. På den måten er det lett å lese tekstene som dikt og ikke som prosa.
Selv om min relativt nystartede bibellesning viser seg å være noe uregelmessig, er den likevel lystbetont og givende. Jeg har derfor som mål å lese hele Salmenes Bok 2 ganger før min konvertering neste høst. På den måten vil jeg kanskje begynne å gjenkjenne enkelte av salmene som benyttes til lesing i messen.
Dette er tidløs diktning, full av visdom og fromhet, skrevet i inderlig kjærlighet og takknemlighet til Gud. Det inngir trygghet og styrke å vite at disse tekstene ble skrevet for mer enn 2500 år siden av mennesker som satte sin lit til en gud de ikke kunne se. Å tro på deres måte burde ikke være vanskeligere nå enn den gangen, for folk er folk. Dessuten: Hvis vi sliter med å tro på den samme måten, er i hvert fall Salmenes Bok en kilde til kolossal hjelp.
Jeg siterer med største glede det fineste verset jeg har kommet over hittil, Salme 18,31:

"Guds vei er fullkommen,
Herrens ord er rent.
Han er et skjold for alle
som tar sin tilflukt til ham."


Bildet: Min svenskfødte mormors bibelutgave fra 1891, gitt henne til konfirmasjonen i Tanums kyrka 25. juni 1911.

Santa Maria Sopra Minerva

På Piazza della Minerva i Roma står en selsom statue, en babyelefant med en enorm obelisk loddrett fastsurret på ryggen. Fra statuen ser man østveggen av Pantheon mindre enn hundre meter unna, og bak statuen er inngangen til Romas eneste gotiske kirke, Santa Maria Sopra Minerva.

Vel inne i kirken gjenkjenner man straks de gotiske trekkene i form av høye, slanke søyler, spisse buer og enorm takhøyde.

Katedralen skinner på innsiden. Alt lys er slukket, men sola som stråler inn gjennom vinduer og glassmalerier, reflekteres av gulvflaten og de polerte marmorsøylene slik at det formelig glitrer høyt og lavt inne i kirken.

I taket utnyttes de spisse buene til å lage triangler med en vakker, blå bunnfarge som om taket viser vinduene til himmelen. I hvert triangel i hovedskipet er det malt en bibelsk figur.

Som i alle de andre katedralene vi opplevde i Roma, er utsmykning og dekorasjoner slående vakre og uttrykksfulle også her. Størst oppsikt vekker en Maria-figur med barnet på armen, Sammen holder de en rosenkrans i hendene. Figuren er plassert langt bak i kirken, og det står benker og knefall foran den for at folk skal følge den umiddelbare trangen til å falle på kne og be i møtet med figuren.

Størrelsen på kvinneskikkelsen er minst 1,5 av normal størrelse. Likevel er kvinnens milde ansikt og saktmodig, nedslåtte blikk med på å gi et inntrykk av alvor og ydmykhet. Øynene hennes møter aldri oss som står nede på gulvet og kikker opp; blikkets fokus blir borte for oss.

Maria-statuen er uutgrunnelig. På sokkelen under står det Regina SS. Rosarii - Dronningen av den hellige Rosenkransen.

Jeg fotograferte statuen, allerede der sikker på hva jeg ville bruke bildet til: Fra i dag av, etter at dette innlegget er lastet opp, vil dette bildet representere min profil som Inventus på denne bloggen.

Takknemlighet

Ettersom det er fredag i dag, har jeg som vanlig vært innom Kirken på ettermiddagen og bedt rosenkransen. Denne gangen var det i større takknemlighet enn noen sinne. Vi har hatt noen vanskelige dager i familien, med helsemessig usikkerhet hos et familiemedlem, trusler utenfra, kritikk på jobben og uventede nyheter fra slektninger. Vi har rett og slett hatt ei tøff uke.
Jeg vet ikke hvorvidt fruen ber, og hvis hun gjør det, vet jeg ikke hvordan eller til hvem hun stiler sine bønner.
Derimot har min nye identitet som katolikk-wannabe ført meg inn i den bønnens verden der Maria og helgenene er mulige bønnemottakere.
Vi kan velge, har jeg oppdaget, om vi tror at våre ønsker innfris fordi vi har bedt eller fordi ting uansett ville endt på ønsket vis.
I de siste 10-11 månedene har jeg valgt å tro at mine ønsker framsatt i bønn på katolsk vis blir hørt, for når det er til det beste for flere enn meg, blir det ofte slik jeg håper på. Tidligere ville jeg ha sagt at fordi vi ikke vet hvordan det ville gått hvis vi ikke hadde bedt, er bønneinnfrielsen ikke noe bevis.
Nå derimot, sier jeg det stikk motsatte: Fordi ting ender så godt som vi uttrykker ønske om i våre bønner, kan vi se det som et bevis på at bønner blir hørt.
Det finnes noen på den andre siden som lytter og som gjør sitt ytterste for at ting skal ordne seg til det beste for oss som i ydmyk tro formulerer våre forhåpninger i bønn.
Jeg hadde mye å takke for i kirken i dag. For ikke å virke plump eller patetisk unngår jeg enhver forklaring på hva min familie og jeg har gjennomgått, men når alt det vanskelige nå ser ut slik det gjør i dette øyeblikk, natt til lørdag, kan jeg på overfladisk vis si at vi har vært heldige. På et dypere plan vil jeg imidlertid vedgå at jeg har bedt Den salige Jomfru Maria og min egen skytshelgen St. Mattias gå i forbønn for meg og mine.
Det ser ut til at vi er blitt hørt.
Eller, om man er tilstrekkelig verdslig i tankegangen: Alt har gått den veien vi aller mest håpet.
Skyldes det mine (og eventuelt andre familiemedlemmers) bønner, eller ville det blitt slik uansett, helt uten bønn?
Spørsmålet er ikke interessant lenger. Jeg finner slik glede og trygghet i å tro at bønnene er blitt hørt. Det gjør livet rikere, vakrere og tryggere når jeg ser det på den måten. Jeg blir rørt, labil, sjenert og innadvendt når jeg tenker på hva jeg sitter her og innrømmer, jeg som så seint som i fjor var så tøff og barsk og upåvirkelig i de miljøene jeg hører til.
Nå er jeg blitt gammel nok til å våge å sette min lit til himmelvesener og helgener. Når jeg får så utrolig mange gode ønsker og behov innfridd som jeg har opplevd denne uka, ja, da er det en glede å tilhøre denne Kirken der det er akseptabelt å engasjere hele helgenskaren i kampen for helse, miljø og sikkerhet!
Og i dette øyeblikk er det bare et halvt døgn til min elskede og jeg setter oss på flyet til Roma!
O clemens, o pia, o dulcis Virgo Maria!

Vanlig hverdag

Helgen i Rømskog ble riktig bra. Der borte råder den store, dype stillheten. Lørdag morgen hadde jeg helt unik opplevelse: Sittende foran panoramavinduet i hotellrommet hadde jeg oversikt over en stor del av innsjøen Vortungen. Været var pent og utsikten formidabel. Der satt jeg og bad rosenkransen med det fantastiske utsynet over sjøen hver gang jeg åpnet øynene. Et storlom-par og tre fiskeørner stjal min oppmerksomhet gjentatte ganger, og det føltes så riktig å ta en pause med utsikt over naturen mellom rosenkransmysteriene. Det ble en uvanlig lang bønnestund.
Nå er det mandag, og en rekke begivenheter har funnet sted i nasjonen siden sist. Her i min hverdag derimot, hendte bare det at en kollega forhørte seg litt om datoen for konfirmasjon i den lokale, katolske kirken. Jeg kunne svare på stående fot. At det overrasket meg over alle grenser at kollegaen stilte meg et slikt spørsmål som om hun på forhånd visste at jeg kunne svare, ga jeg ikke uttrykk for. Det ble bare til en selvfølgelighet i kommunikasjonen at jeg har peiling på vårprogrammet i den kirken hvor ytterst få av våre felles bekjente har tilhold. Det er som jeg har opplevd gjentatte ganger allerede: Å være katolikk i Norge er egentlig ingen sensasjon, bare en privatsak som knapt interesserer folk flest.
På hjemveien dro jeg innom kirken og tente to lys ved Marias føtter. Ingen sensasjon det heller, bare helt alminnelig og naturlig.
Jeg har i de siste dagene fått et annet syn på min utvikling videre. Å konvertere til katolisismen handler ikke bare om å skaffe seg kunnskaper og innsikt, men også å modnes i sinn og mentalitet. Jeg har sopt til meg kunnskaper, skaffet meg bred erfaring fra messefeiring og fordypet meg i katolsk teologi. Likevel har jeg hele tiden visst at det å konvertere tar minst et år og gjerne mer. De siste dagene har vist meg at en modningsprosess må gå parallelt med utvidelsen av kunnskaper. Det er denne prosessen som tar tid, denne perioden der troen slår rot og gir seg utslag i holdninger, livsstil, handlingsvalg og tankegang. En slik utvikling skjer ikke over natta hos en mann på min alder. Jeg må sette ned tempoet og gi meg selv tid til refleksjon og modning. Det er nødvendig for å oppveie og utslette sporene etter min lange livsfase i vantro og fornektelse.
Mer refleksjon vil gjøre meg godt, det har de siste 2-3 døgnene vist. De ønsker og målsettinger jeg har for mitt liv, kan ikke erobres. De må dyrkes fram over tid.

Katolisisme på nettet

Det er ikke bare bloggere som skriver om katolsk tro på Internett. Etterhvert har jeg kommet over en hel del nyttige og interessante nettsteder. Aller først vil jeg framheve nettstedet som jeg aller sist er blitt kjent med, nemlig sidene til den amerikanske organisasjonen Catholics for Life (CUL). Ved første øyekast ser det ut til at dette er en organisasjon som kjemper for det ufødte liv. Uavhengig av hva man måtte mene om dette, har nettstedet en virtuell rosenkrans som man ber ved å klikke i midten av kransen og be bønnen som kommer opp. Det kan velges mellom ulike språk, men engelsk er nok det mest aktuelle for skandinaver.
Den virtuelle rosenkransen kan bes her: http://cul.detmich.com/rosary.html
Takk til IHa som opplyste om dette nettstedet i en kommentar til mitt forrige innlegg!

Da jeg forsøkte å finne ut noe om St. Christoffer i innlegget fra sist onsdag, fikk jeg en kommentar av Viking som opplyste at helgenen det gjaldt, opprinnelig het Kristoforos og er omtalt på Den norske, katolske kirkes hjemmesider: http://www.katolsk.no/biografi/kristofr.htm. Etter å ha lest denne beretningen, så jeg at det nederst finnes en link til et 50-talls bilder av St. Christoffer. Her finnes også bildet til venstre, som medaljongen jeg fortalte om, ser ut til å være basert på.
Det interessante er dessuten at galleriet med bilder av St. Christoffer hører med til nettstedet http://saints.sqpn.com/, hvor man kan lese om helgener fra hele verden. Helgenene er sortert alfabetisk eller etter minnedag på kalenderen. Her finnes en katolsk ordbok og oppslagsverk av de forskjelligste slag innen katolske personer og tradisjoner. Saints.sqpn.com er simpelthen en kunnskapskilde av dimensjoner, et nettsted man aldri blir ferdig med!


Det slår meg at de to nettstedene jeg har nevnt ovenfor, har jeg blitt introdusert for gjennom kommentarer til kun mitt forrige innlegg på denne bloggen. Det betyr at kommentarene jeg får, er av uvurderlig betydning når det gjelder å gi meg økt innsikt og større kunnskap!

I forbindelse med rosenkransen har jeg også kommet over en norsk blogg som i stor grad vier seg til dette temaet. Bloggens ansvarlige kaller seg "Oremus" (som betyr "la oss be", såvidt jeg vet), og nettadressen er: http://rosenkransen.wordpress.com/. Rosenkransen er her organisert etter bønner, mysterier og ukedager. Bloggen inneholder også bloggtekster av dypt alvor, samt en god linkliste. Jeg finner denne bloggen spesiell fordi den har den mer eller mindre statiske gjennomgangen av rosenkransens anvendelse i tillegg til dynamiske blogginnlegg med kommentarmulighet.


Til slutt vil jeg også framheve og anbefale det amerikanske nettstedet Catholic Online, http://www.catholic.org/. Nettstedet tar mål av seg til å gi katolikker over hele verden utførlig og aktuell nyhetsdekning og service innenfor katolske interesser. Nettstedet er ekstremt amerikansk, med reklame for reiser og varer, anmodning om å skjenke bidrag, forslag til aktualitetsstoff og oversikt over nettstedets mest populære oppslag.
Noe jeg liker godt ved Catholic Online, er de tallrike videoene man kan se. Her er katolske andakter, katolsk musikk med film eller bilder, presentasjon av hellige eller historiske steder, rapport om undere osv. Dessuten er det anledning å registrere seg og få en egen, gratis e-postadresse for webmail med @catholic.org som domenenavn. Dette i seg selv kan jo gi mulighet for mang en god samtale når noen spør etter ens e-postadresse.


Jeg vet ikke hva slags katolske nettsteder norske katolikker foretrekker, men mangfoldet er også på dette området så stort og omfattende at det finnes noe for enhver smak. Her har jeg nevnt hvilke steder jeg selv setter pris på, og katolske lesere kjenner sikkert disse nettstedene fra før. Hvis ikke, kan jeg jo i all beskjedenhet anbefale disse 4 nettstedene som rike og grundige informasjonskilder og besøkssteder for ettertanke med katolsk fortegn.
Når det får gått enda noen uker med min orientering innenfor Den katolske kirke, vil jeg sikkert ha mange flere og andre katolske nettsteder å anbefale.

Kirkebesøk i Nederland (3)

Under min vandring i katolsk kirkelandskap så jeg lenge fram til besøket i Nijmegen 21. og 22. mars. På forhånd hadde jeg funnet Peter Canisius-kirken på nettet, og ved hjelp av en utskrift av bykartet fra turistkontorets nettsider hadde jeg funnet korteste vei fra hotellet på Grote Markt til kirken i Molenstraat. Veien var svært kort, under en halv kilometer.

Allerede lørdag ettermiddag gikk jeg forbi kirken og så at den var åpen. Jeg gikk inn og så meg diskret om, og jeg oppdaget at kirken faktisk hadde en liten butikk ved siden av inngangen. Butikken ble betjent av 2 eldre, hyggelige damer som snakket bare nederlandsk. De var over seg av begeistring, og da jeg i tillegg til å komme på besøk viste interesse for å kjøpe noe av krimskramset de hadde til salgs, var tjenesteiveren enorm.

I en stor monter som hadde glassvegger både mot gaten utenfor og mot butikklokalet, fant jeg en hel del katolske godbiter som jeg for en billig penge gjorde til mine. Det ene var en rosenkrans med sorte perler og sort trekrusifiks med Kristusfigur i sølv (eller sølvlignende materiale...). Dette er min aller første rosenkrans, og jeg ser fram til å lære å bruke den. Den norske katolske kirkes nettsider har mange store artikler om rosenkransen, og flere av dem gir god veiledning i å "be rosenkransen" med tilhørende mysterier avhengig av ukedag; se f.eks. denne artikkelen: http://www.katolsk.no/artikler/rosenkra.htm

På bildet ovenfor har jeg hengt rosenkransen på utstilling rundt et bronsekors som fruen og jeg kjøpte - merkelig nok! - i St. Olav katolske bokhandel for nesten 30 år siden og altså flere tiår før jeg ante at jeg senere skulle fatte slik interesse for katolisismen.

Det andre jeg kjøpte i butikken i Peter Canisius-kirken, var et lite krusifiks til å henge enten i kjede rundt halsen eller et annet sted; en nett liten gjenstand med uomtvistelig betydning og innhold.

Etter varm anbefaling fra de to eldre damene i kirkebutikken kjøpte jeg også en medaljong til å henge på et nøkkelknippe. Medaljongen forestiller St. Christoffer og bør ifølge de vennlige, nederlandske damene henge i bilen. Jeg har søkt etter St. Christoffer (Kristoffer? Christopher?) på katolsk.no, men ikke klart å finne noen helgen med det navnet som har umiddelbar forbindelse med bilkjøring og sjåfører.

Dette spiller jo liten rolle i og for seg; når selgerne av medaljongen anbefalte bilen eller bilnøkkelen som et egnet brukssted for St. Christoffer, følger jeg gjerne opp. Det kan jo aldri skade. Det er dette som er poenget med både helgenbilder, krusifikser og rosenkranser: Det skader ingen å tro litt på at sånt har en effekt. Tvert imot kan det gi litt mer trygghet til den som velger å tro det.

For noen år siden besøkte fruen og jeg et gresk-ortodoks kloster for Agios Efraim. Klosteret lå oppe i fjellsiden nær den historiske småbyen Marathonas, 5-6 mil øst for Athen. Inne i den lille klosterkirken lå gamle Efraim selv til utstilling i form av en liten, innskrumpet, balsamert mannsskikkelse.

I brosjyrer i klosterets butikk leste vi at Agios Efraim er den gresk-ortodokse kirkes helgen for bl.a. alkoholikere og rusmisbrukere. Jeg kjøpte en nøkkelmedaljong med bilde av ham, og denne har jeg benyttet på et av mine nøkkelknipper helt siden da. Det har ikke skadet - og jeg er ikke blitt noen større misbruker enn jeg var før jeg kjøpte nøkkelmedaljongen.

Der ser man: Det skader ikke å sette sin lit til en helgen!

- - - -

I kveld, onsdag, var det som vanlig kveldsmesse i min lokale, katolske kirke. Endelig hadde jeg tid til å være til stede igjen, og i kveld var vi hele 9 sjeler til stede, foruten pateren selv. Herrens bebudelse ble feiret i dagens messe, og det var høytid og feststemning rundt det noe forkortede ritualet. Det var godt å være "hjemme" igjen, og følelsen av å være hjemme i denne lille kirken som jeg nå kjenner så godt, overveldet meg og gjorde meg rørt.

Jeg hadde en kort prat med vår pater, og vi avtalte å ha en ny prat om min prosess som katolikk neste onsdag, den 1. april. Dette ser jeg fram til.