"Gudfeldigheter"

Dagens tittel, "Gudfeldigheter", er et ord jeg lærte av en av bloggens kommentatorer i fjor vår. Ordet er, som man skjønner, avledet av ordet "tilfeldigheter", men med forstavelsen "gud-" får man gitt uttrykk for at de tilfeldige hendelsene kan eller skal tilskrives guddommelig styring. Jeg liker ordet og har adoptert det i dagligtalen, i hvert fall i mitt eget hjem.
Har man først fått syn for at gudfeldigheter eksisterer, ser man dem lettere i det som inntreffer av smått og stort. Jeg fikk definitivt en slik opplevelse i Kraków for 3 uker siden.
Sentralt i hendelsen er min 44 cm høye Maria-figur i keramikk, som jeg helt overraskende fikk i gave i midten av juni i år (se innlegg av 16.06.10). Figuren har en framskutt plass i stua her hjemme.
Da min kjære og jeg hadde kommet oss opp den lange trappa til borggården til slottet Wawel i Kraków den 31. juli, fikk vi se en nisje høyt oppe på veggen i en av bygningene, og inne i nisjen sto en Maria-statue som var påfallende lik min egen; se bildet nedenfor. Den ca 130 cm høye statuen i Wawel var noe mer detaljrik i utførelsen av Marias klær, men den bedende stillingen var helt lik, og fra figurens høyre underarm hang en rosenkrans på nøyaktig samme måte som min figur hjemme (dessverre ikke fullt så tydelig på bildet øverst). Det kan neppe være tvil om at min Maria-figur er laget som en kopi av den i Wawel, som kanskje er kopi av en enda eldre og fjernere original, for alt vi vet.
Det interessante var den uventede gjenkjennelsen. Det var som når en illusjonist viser fram et kort fra en kortstokk og lar en fremmed fra publikum velge et kort fra en annen kortstokk. Publikumeren velger nøyaktig samme kort som illusjonisten på forhånd har plukket ut - dersom trikset lykkes. En forbløffelse over noe lignende slo oss begge der i borggården på Wawel, og ikke vet jeg hvilken illusjonist som sto bak tilfeldigheten om det ikke var en med overjordisk peiling på ting, en som har evne til å iscenesette gudfeldigheter.
Jeg er smertelig klar over at de fleste moderne mennesker vil betrakte det som infantilt og overvettes blåøyd å gå rundt og tilskrive alle uventede parallellhendelser himmelsk ledelse. Samtidig er det en privatsak i hvilken grad man ønsker å betrakte den muligheten som reell.
Jeg har i de siste 12-18 månedene opplevd det som en ensidig berikelse av tilværelsen å holde muligheten åpen for at nettopp noen der oppe følger med og viser sin medvirkning i slike små og store inngrep.
I går inntraff et nytt slikt tilfelle, og ikke helt uten betydning. Jeg hadde et ærend et stykke inn i Värmland på ettermiddagen og kjørte i vei alene i bilen. Dette er en situasjon jeg liker godt, og jeg hadde utstyrt meg med håndplukkede CDer og en rosenkrans. Så snart jeg hadde nådd en passende marsjfart på E18 ut av Askim, fant jeg fram rosenkransen, la den til rette rundt girspaken og begynte å følge de 60 røde treperlene i syklusen, én for én.
Hele rosenkransen var bedt ferdig før jeg passerte grensen mellom Eidsberg og Marker kommuner. Jeg bestemte meg for å be den en gang til rett etter passeringen av svenskegrensen.
Dette skjedde, men jeg merket nå at jeg virkelig måtte streve med konsentrasjonen. E18 i Västra Värmland er en utfordring, og med smertens mysterier gående mellom høyre hånds fingre på samme tid, begynte jeg etterhvert å bli bekymret for min egen sikkerhet. Trafikken fløt i 100-105 kilometer i timen, og øyelokkene ble tunge som et kilo bly. Jeg ristet på hodet lik en elgokse for å holde meg våken, men slapp ikke taket i rosenkransen og bønnen før den var fullført.
Da jeg startet på hjemturen litt senere, hadde jeg til hensikt å be rosenkransen også på hjemveien. Jeg ventet til jeg hadde passert landegrensen igjen, trygt og uten forstyrrelser, og plukket deretter opp korset i rosenkransen som fortsatt lå ved girspaken.
Da oppdaget jeg straks at perlekransen var brutt; den var ikke en krans lenger, men et langt kjede. Koblingen mellom to av perlene hadde glidd fra hverandre, sannsynligvis etter press fra skinnet rundt spaken mens jeg skiftet gir.
Å følge en ødelagt rosenkrans med bare én hånd tilgjengelig i høy hastighet på Europaveien var ingen naturlig aktivitet å starte på. Jeg så det uventede bruddet i rosenkransen som et hint: Rosenkransbønn får vente til enten bilen står stille eller en annen enn jeg sitter bak rattet. Kanskje var det intet mindre enn en melding om at jeg ikke skal utsette meg selv og andre trafikanter for livsfare under rosenkransbønnen.
Jeg valgte å tolke hendelsen slik og kjørte hjemover med forundring i sinnet. Hjemme klarte jeg med letthet å sette rosenkransen sammen igjen, men jeg vet at den heretter ikke skal brukes i fart.

Charpentier

Mange av innleggene på denne bloggen er blitt beriket med vennlige og gagnlige kommentarer fra mer eller mindre anonyme besøkere. En slik kommentar ble utferdiget til innlegget om det lauretanske litani den 19. mai i år.

Kommentaren var undertegnet Ståle, en blogger jeg faktisk har møtt og som også flere ganger tidliger har avgitt særdeles interessante kommentarer til enkelte av mine innlegg. Ståle drifter, såvidt jeg har forstått, en meget besøksverdig blogg med enorm spennvidde tuftet på katolsk tro; Koinonia heter den.

Men altså det lauretanske litani og min tekst fra 19. mai: Ståle gjør meg i sin kommentar høflig oppmerksom på den franske barokkomponisten Marc-Antoine Charpentier, en musikalsk personlighet jeg aldri tidligere hadde hørt om.

Nå derimot, takket være bloggkommentaren og litt påfølgende surfing og webinnkjøp, er jeg blitt eier av en CD med masse sakral musikk av den gode Charpentier. Et av verkene er "Litanies à la Vierge" - "Litani til Jomfruen". Dette kommer jeg tilbake til.

La meg først nevne at Marc-Antoine Charpentier levde fra 1643 til 1704. Han var altså født mer enn 40 år før barokkens giganter, Bach og Händel, og som franskmann var han fra feil land ettersom det var Italia og Tyskland som dominerte barokkmusikken - i hvert fall den delen av den som har beholdt en toneangivende rolle fram til vår tid.

Det er som å høre den gamle og den nye tid møtes når man lytter til Charpentiers musikk. Her flettes vokalstemmene rundt hverandre i kaskader av velklang der teksten til den enkelte stemme knapt kan skjelnes, men der harmonier i moll avløses av dur og spinnes videre og videre. Her er også det instrumentale av stor betydning, og sammen med de ulike stemmene på strykeinstrumenter hører vi sannelig en lutt - av alle ting! - bli klimpret i bakgrunnen, på samme måten som vi i våre dagers popmusikk aldri unngår å høre minst én gitar.

Som ett av i alt 10 verker på denne stemningsfulle og oppriktig lovprisende CDen finner vi "Litanies à la Vierge" som et høydepunkt og et hovedverk både i alvor og varighet. Over 16 minutter tar det ensemblet å fullføre Charpentiers musikalske behandling av den omfattende teksten, og her blir det aldri kjedelig. Ordene "ora pro nobis" - "be for oss" - som gjentas et stort antall ganger, føyer seg så elegant inn i de verbale lovprisningene av Den salige Maria at anmodningen fortoner seg bare som et melodiøst sukk til Guds mor.

Det er ingen tvil om at teksten i seg selv har appellert sterkt til en barokkomponist. Her finner vi fantasifulle, inderlige og totalt grensesprengende hyllester til Jomfru Maria, en uttrykksform som passet godt til det 17. århundrets kunstneriske ideer. Jeg må i denne sammenheng bare få lufte min lille undring over én av de korte setningene i teksten, en formulering jeg la merke til men ikke hadde mot til å fokusere på da jeg omtalte litaniet 19. mai. Et stykke etter midten av litaniet finner vi nemlig hyldningstiltalen "Turris eburnea" - "Elfenbenstårn". Hvor i all verden kommer dette uttrykket fra? Hvilket forsvar - bibelsk eller tradisjonsmessig - har man for å omtale eller tiltale Jomfru Maria som Elfenbenstårn?

Vel, akkurat dette ordet har ingenting med Charpentier å gjøre, men kanskje var det ett av bidragene som skulle til for at han valgte å komponere et omfattende musikkverk til nettopp denne teksten. På det varmeste anbefaler jeg Charpentiers "Litanies à la Vierge" som et uttrykk for tiltro, heder og forbønnsbehov overfor "Sancta Virgo Virginum, Mater Christi, Mater divinae Gratiae."

Det lauretanske litani

Nå i mai måned pleier kveldsmessen på onsdag å avsluttes med såkalt maiandakt i den katolske kirken her hvor jeg bor. Sist søndag ble også høymessen avsluttet på den måten, da også med incensering av alteret.
Helt siden mai måned i fjor har jeg latt meg fascinere og inspirere av denne andaktsformen. De gangene jeg har vært til stede, har jeg forsøkt å delta aktivt i vekselbønnen der pateren henvender seg til Maria med stadig nye tiltaleformer, og menigheten svarer: ”Be for oss.”
Fram til for noen dager siden trodde jeg at denne serien av bønner til Maria var av ny dato, forfattet for bønneboken for å skape en enhetlig form på maiandakter i de katolske kirkene i Norge.
Så feil kan en amatør ta. Nylig oppfattet jeg begrepet ”Maria-litaniet”. Det fikk meg til å sette i gang et mer målrettet søk, og nå har jeg faktisk funnet en aldri så liten skatt av ny kunnskap og from poesi!
Det viser seg at samlingen av bønner til Jomfru Maria som brukes ved maiandaktene, skriver seg helt tilbake til 1500-tallets Loreto øst i Italia og heter av den grunn ”Det lauretanske litani” – på latin ”Litaniae Lauretanae”. Nettstedet katolsk.no omtaler på oppslagssiden for 24. mai opprinnelsen til at litaniet ble innarbeidet i kirkeårets liturgi.
Dermed har jeg fått erfare at selv dette, en fellesbønn inneholdende en serie lovprisende tiltaleformer til Den salige jomfru Maria, skriver seg fra historien og tradisjonene. Det er blitt desto mer fantastisk å delta i dette litaniet, og i min hjemlige kirke gjør vi det fullkomment ved å avslutte maiandakten med hymnen ”Tantum ergo sacramentum” med tekst av St. Tomas Aquinas (1225-74).
Det føles ikke feil å delta i noe som har vært bedt og sunget av katolske troende gjennom så mange århundrer. Tvert imot – det føles som det eneste rette å gjøre. Om et par timer er det kveldsmesse Mariakirken igjen, og jeg har tatt en utskrift av den norske teksten til Det lauretanske litani for å følge ekstra godt med. Teksten finnes nedlastbar hos Kateketisk Senter, som jeg blir bare mer og mer imponert over.
La meg også avslutte med å presentere én av en lang rekke musikalske utgaver av Litaniae Lauretanae. En gregoriansk utgave fra 1587 finnes på Youtube. Klikk på den lille teksten under videobildet, og hele den latinske teksten kommer til syne og kan følges under den drøyt 6 minutter lange bønnen. Dette er kristen fromhet på sitt aller skjønneste.

Engelens dronning, be for oss.
Patriarkenes dronning, be for oss.
Profetenes dronning, be for oss.
Apostlenes dronning, be for oss.
Martyrenes dronning, be for oss.
Bekjennernes dronning, be for oss.
Jomfruenes dronning, be for oss.
Alle helliges dronning, be for oss.

Pinsenovene

Litt før påske i år kom jeg for første gang over begrepet novene. Ordet kommer fra latin og betegner en periode på ni dager ("novem" = 9). Det er - jeg hadde nær sagt naturligvis - kun på katolske nettsteder jeg har sett begrepet bli brukt, bl.a. på den av meg så hyppig siterte bloggen Katolsk i hodet samt på den amerikanske nyhetssiden Catholic.org.
I katolsk sammenheng betegner novene en ni dager lang fase der man forbereder en handling eller en høytid gjennom en særskilt form for bønn. Perioden på ni dager skriver seg nettopp fra tiden vi er inne i, nemlig de ni dagene mellom Kristi Himmelfartsdag og 1. pinsedag.
Det Kateketiske Senter, som er en del av Oslo Katolske Bispedømme, har nettopp i disse dager et hovedoppslag om pinsenovener. Meningen med å be en novene i løpet av disse ni dagene er å forberede Den Hellige Ånds komme og å gjøre seg selv mottakelig for Ånden.
Det Kateketiske Senter tilbyr 2 ulike pinsenovener til nedlasting. Den ene varianten er omfattende og byr på nye bønner for hver av de ni dagene. Den andre er kortere og repetitiv. Vi ser det som en velvillig tjeneste av Det Kateketiske Senter at disse brosjyrene er gratis nedlastbare i pdf-format.
Dagen i dag er nummer to av de ni siste dagene før pinse. Jeg trenger vel knapt å si at jeg er i gang med mitt livs første pinsenovene. Dette er ikke bare en forberedelse til pinsen, men også en botsøvelse etter skriftemålets sakrament nylig.
Jeg slutter ikke å undres over at jeg finner det så OK å både bruke bønn som handling og å imøtese pinsen som et høydepunkt utover en ekstra fridag på jobben. Siden 1995 har jeg hatt flaggstang i hagen, en skikkelig påle som rager 3 meter høyere enn huset. Jeg har overholdt flaggdagene så sant vi har vært hjemme, har vært ute i snø og kulde 1. juledag og i den plagsomme grålysningen 1. nyttårsdag for å heise flagget i en islagt snor som har måttet brekkes opp for å passere taljen i toppen. Alle slike helligdager og på familiære festdager samt naboers begravelsesdag har jeg heist flagget på forskriftsmessig vis, unntatt 1. pinsedag. Den sto for meg i mange år som noe av det mest meningsløse å feire, og i ren protest, på samme måten som enkelte andre har naken flaggstang 1. mai, har jeg latt flagget ligge i kjellerboden på 1. pinsedag.
Bare ikke i fjor. Allerede da var jeg kommet så langt i åndelig utvikling at jeg heiste flagget for sikkerhets skyld. I år vil jeg heise det på nytt i anledning pinsen. Da vil jeg kunne kikke opp på det blå og hvite korset idet det heises opp langs flaggstanga, og tenke at pinsenovenen er gjennomført, og jeg er bedre forberedt enn noen gang tidligere.

Kom, Hellig Ånd med skapermakt

opprett hva synd har ødelagt

og glede i hvert hjerte giv

som du har født til evig liv

Veni, Creator Spiritus

mentes tuorum visita

imple superna gratia

quæ tu creasti pectora

Til minne om St. Mattias

I dag er det 14. mai og minnedagen for Den hellige Mattias, apostelen som ble valgt til å etterfølge Judas Iskariot. I innlegget på denne bloggen for et par dager siden skrev jeg at jeg ønsket å lage en montasje i mitt hjem som kunne hedre St. Mattias i anledning dagen.
Seint i går kveld gjorde jeg alt i stand. På en lav hylle i stua stilte jeg opp et ark med utskrift av de to bildene som ble brukt i innlegget omg "Mattiasdagen" sist tirsdag. Til høyre for dette har jeg plassert et stearinlys som jeg kjøpte i en kirke i Slovenia i vinter. Lyset vil bli tent i kveld. Til venstre plasserte jeg en liten Maria-figur, og i midten ligger en liten haug med stein. Ganske enkelt noen eksemplarer av østfoldsk granitt, ru og kantete, og meningen er å minnes St. Mattias' martyrdød. Som nevnt i forrige innlegg om denne apostelen er få entydige fakta om hans død kjent, men flere kilder hevder at han ble steinet og deretter halshogd. Den lille steinhaugen i stua mi skal minne om dette, og mellom steinene er det stukket et krusifiks, en kopi av det lidelsesfulle krusifikset som Paven benytter.
Forrest til venstre ligger min svenske mormors gamle bibel, en bok som er meg meget kjær og som jeg har vist bilder av flere ganger her på bloggen, bl.a. i et innlegg om Salmenes Bok.
Så nå har jeg gjort hjemmet i stand for å minnes St. Mattias, min skytshelgen, som allerede har gitt meg gleder og velsignelser på veien. Om denne feiringen er sær eller skrudd eller bare from og naiv vet jeg ikke, men det spiller liten rolle. I dag, 14. mai, utgjør gjenstandene på disse to bildene et aldri så lite minnesmerke i mitt hjem, og jeg har lært en hel del om en helgen og om symbolbruk av denne minnemarkeringen.
På nettstedet prayerbook.com har jeg funnet denne bønnen til Den hellige Mattias:

"O ærede, hellige Mattias! Etter Guds plan falt det i din lodd å ta plassen etter den ulykksalige Judas, som forrådte sin Mester. Med to tegn viste du deg skikket til oppgaven: Rettskaffenheten i ditt liv og kallet fra Den hellige Ånd.
Berik oss med nåde til å utøve den samme rettskaffenhet i vårt liv og til å bli kalt av den samme Ånd til helhjertet tjeneste for Kirken. Og så, etter et liv i glød og gode gjerninger, la oss bli henvist plass ved deg i himmelen slik at vi i all evighet kan lovsynge Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Amen."

Mange tungemål

Den som har lest et lite antall av innleggene på denne bloggen, vil ha kunnet gjette at den som forfatter disse tekstene, bloggeren Inventus, er mer enn gjennomsnittlig opptatt av fremmede språk. Dette er ingen hemmelighet blant dem som kjenner meg personlig, så gjetningen stemmer temmelig presist.
I katolsk sammenheng har det derfor vært en særskilt glede at alle tekster, all liturgi og alle fagbegreper foreligger på latin som hovedspråk. Alt jeg lærer på norsk i kirken, er altså oversatt fra latin. Det blir derfor spesielt intenst når jeg kan delta i noe som foregår på latin, f.eks. å synge "Tantum ergo sacramentum" ved avslutningen av Maria-andaktene nå i mai måned. Når jeg ber rosenkransen, ber jeg Hill deg, Maria på latin minst 2 ganger i hver dekade, dels for lettere å holde på konsentrasjonen, dels fordi ordene er så vakre.
Denne høyst private opplevelsen fikk meg for noen dager siden til å søke opp Hill deg, Maria på mange språk på Internett. Dette ga full klaff etter et kort og enkelt søk: Nettsiden

campus.udayton.edu/mary/resources/flhm.html#top

inneholder den eldgamle Maria-bønnen på et utall kjente og ukjente språk.
Noen vil lure på hva vitsen er; det må da være mer enn nok å lære bønnen på norsk. For de fleste av oss nordmenn er bønnen ikke engang en del av barnelærdommen. Vel, jeg for min del har glede av å kjenne til dette korte og vakre bønneuttrykket på flere språk enn bare mitt eget. Det har verdi når det gjelder å lære kirkelige begreper på språk jeg ellers har et overfladisk forhold til, og det har verdi når det gjelder å gjenkjenne begreper når jeg befinner meg på messe i andre land. Det har hendt noen ganger de siste 15 månedene, som det framgår av denne bloggens historie.
Å lære Hill deg, Maria på sentrale språk som italiensk og spansk bør ikke by på store problemer. Jeg kommer til å slite litt mer med slovensk, men det er definitivt bryet verdt.
Desto mer verdi vil det ha å kjenne til Fadervår på andre språk. Fra min tidlige ungdomstid på Nordisk Studentmøte i regi av Studentlagsbevegelsen lærte jeg Fadervår - Isämeidän - på finsk, og har faktisk hatt både glede og nytte av denne tilsynelatende døde kunnskapen ved mange anledninger. Derfor gjorde jeg like godt et tilsvarende søk på Fadervår og fant denne nettsiden:

www.prayer.su/other/all-languages.html.

Jeg har små forventninger til at bloggens besøkere finner disse to nettstedene særlig verdifulle. Likevel kan det være at én enkelt besøker finner akkurat hva han eller hun trenger i forbindelse med en reise eller en kontakt med fremmedspråklige katolikker nettopp her. I så fall har jeg gjort søket som trengs til glede for de få eller de mange som det måtte glede: Her, på de to ovennevnte nettsidene, er Den katolske kirkes to viktigste bønner for allmuen tilgjengelig på alle de språk man som europeer kan komme til å få behov for.
Måtte Den allmektige Gud og Den salige Maria, Guds mor, høre vår bønn uansett sted, tid og språk!

Påskevelsignelse 2010

I kveld er det ferming og konversjon for mine to meddeltakere i vinterens Katolsk Orientering i den katolske kirken hvor jeg bor. Selv trenger jeg som kjent ytterligere et halvår på å ta det samme skrittet, men jeg har respekt og beundring for H og R som fullfører vandringen i dag, påskeaften 2010. Dagens innlegg med bilde av en flyer fra en italiensk menighet og bønnen som står på flyeren, tilegnes de to konvertittene. Måtte Kristi fred innhylle deres liv.

Bønn
Herre, beskytt og velsign dine barn som bor i dette hus:
La det være slik at når de er innenfor husets vegger, finner de i deg sin tilflukt;
når de går ut, sin følgesvenn;
når de kommer tilbake, sin gjest og venn;
og la dem ved slutten av sine dager bli mottatt i det hjem som du selv bereder i Faderens hus.
Ære være Ham i all evighet.
Amen.

Begrepsrikdom

En ettermiddag noen dager etter Slovenia-turen satt jeg i min hjemlige, katolske kirke og bladde i Lov Herren - katolsk salmebok. Jeg studerte nok en gang teksten til "Tantum ergo sacramentum"; jeg syns de gamle, latinske tekstene er så interessante.

Jeg bladde litt videre i salmeboka, og plutselig falt blikket mitt på begrepet "Sancta Dei Genetrix". Disse ordene utgjør 2. linje i den gamle bønnen "Sub tuum praesidium". Uttrykket Dei Genetrix hvirvlet rundt i hodet mitt et sekund eller to før det slo meg at jeg der og da fikk forklaring på et spesielt uttrykk fra en bønn på baksiden av et kort jeg kjøpte i Marija-kirken i Ptujska Gora. Nå skjønte jeg ikke bare at bønnen på kortet var den slovenske oversettelsen av "Sum tuum praesidium", men også at det kompliserte begrepet "sveta božja Porodnica" faktisk betyr "Gud-Fødersken". Denne konstruksjonen er jo synonym med "Guds mor", som vi kjenner fra atskillige sammenhenger i Den katolske kirke i Norge.

Uttrykket "Gud-Fødersken" er litt ugreit på norsk. Kanskje er det derimot på slovensk like naturlig å si "Božja Porodnica" som "Božja Mati"? Dette vet jeg ikke ennå, men det kan jeg finne ut senere. Først og fremst slo det meg denne ettermiddagen i Maria-kirken i Askim at det lille bønnekortet fra Marija-kirken i Ptujska Gora ved hjelp av den norske, katolske salmeboka hadde vist seg å anvende et teologisk begrep jeg har støtt på mange ganger.

Theotókos. Gud-fødersken. Her var hele settingen avlevert gjennom slektskapet latin - gresk - slovensk, som om min tanke i løpet av et brøkdels sekund gjorde et sveip tilbake til oldtiden, streifet innom utvalgte bøker jeg har lest om katolsk teologi det siste året, tok med seg salme nr 555 i Lov Herren og la så å si bønnen på kortet fra Ptujska Gora i fanget mitt som svar på det meste.

Bevisstheten arbeider på forunderlig vis, især når man klarer å la de hellige påvirke kombinasjonene og refleksjonene.

Det meste av teksten under bildet ovenfor heter altså i offisiell, norsk oversettelse:

Under ditt vern tar vi vår tilflukt, hellige Guds Mor.
Ta nådig imot de bønner vi ber i våre trengsler, og frels oss fra alle farer.
Du evige Jomfru, velsignet og herlig.

Den slovenske utgaven på bønnekortet føyer imidlertid til en lovprisning i de siste fire linjene. Denne betyr noe slikt som:

Vår Frue, vår meklerske, vår talskvinne.
Forén oss med din Sønn.
Gå i forbønn for oss hos din Sønn.
Overgi oss til din Sønn.

Med denne tilføyelsen blir denne 1750 år gamle bønnen en from og ydmyk hyllest til Guds Mor - Gudfødersken - og Himmeldronningen. I min stille stund med den katolske salmeboka fikk jeg hele denne innsikten i et forklarelsens øyeblikk, en forunderlig stund.

Ljubljanas helligdommer

Under hjemreisen fra Slovenia den 15. februar hadde vi tid til en drøy times vandring i hovedstaden Ljubljana. Dette er en av de minstre hovedstedene i Europa. Byen har under 270.000 innbyggere, og sentrum er oversiktlig og lett å orientere seg i. Dette på tross av den kraftige gjennomgangstrafikken.

Øverst er et bilde av det som må være Ljubljanas mest fotograferte fasade. Den eiendommelige rosafargen gjør at vi blir litt overrasket over å høre at dette er en kirke, men la oss nå godta dette. Den neste overraskelsen er at dette slett ikke er Ljubljanas domkirke, enda fasaden som sagt er så utrolig kjent og ligger ut mot et torg på det punktet der vi ville ha plassert passerspissen om vi skulle ha tegnet en sirkel rundt hele byen. Torget heter forresten Prešernov Trg, oppkalt etter Slovenias nasjonaldikter France Prešeren (1800-49).

Kirken med den rosa fasaden er Fransiskanerkirken. Langsiden strekker seg langs en av shoppinggatene som går fra jernbanestasjonen og ned til Prešernov Trg.

Mandag formiddag var kirken åpen, slik alle sentralt plasserte, katolske kirker pleier å være. Det er den reisendes store lettelse og den bekymredes velsignelse alltid å vite at det fins en åpen kirke å søke inn i for å finne styrke og fred.

Rett innenfor døra var en kvinne i ferd med å bytte ut oppslag om kommende arrangementer i kirken. Hun skjønte straks at det var to potensielt respektløse og støyende turister som steg inn med kamera over skulderen, så hun skyndte seg å gjøre tegn til at vi skulle være stille og pekte på et skilt ved inngangen til selve kirkerommet der det sto: "SAMO ZA MOLITEV" - "bare for bønn".

Dette var ikke noe problem, det var nettopp derfor vi hadde gått inn. Som jeg har sett mange andre steder, var Fransiskanerkirken ganske mørk innvendig, men slående vakker. Vi brukte faktisk atskillige minutter inne i kirken, min protestantiske venn sittende i benken mens jeg, på den andre siden av midtgangen, knelte. Vi fant stedet oppunder Maria-alteret til venstre i bildet der vi kunne kjøpe lys og tenne for våre tanker, våre avdøde og våre behov.

Ute på trappa etterpå tok vi et raskt overblikk og bestemte oss for å gå over Trippelbrua. Dette er noe man må oppleve i Ljubljana. De tre bruene ligger side om side uten å være parallelle. De er i våre dager bare for myke trafikanter.

På den andre siden av bruene fulgte vi søylegangen langs elva og kikket litt på varene på markedet der selgerne sto og hutret i det sure vinterværet.

På dette kartet er Fransiskanerkirken markert med nr. 20, mens vi like nedenfor, på nr. 4, finner Ljubljanas gule katedral. Selv om vi hadde hatt et givende besøk i den rosa Fransiskanerkirken bare minutter tidligere, var det sant å si ikke hverdagskost å kunne besøke en katolsk katedral. Derfor gikk vi ikke forbi, men inn i den store domkirken.

Her var det ingen som minnet oss om at kirkerommet er kun for bønn, men det var heller ikke nødvendig. Andaktsstemningen satt der øyeblikkelig. Vi vandret med langsomme skritt innover midtgangen, snudde oss til høyre og venstre og stirret høyt og lavt i den rikt dekorerte salen.

Mens vi var der inne, hvisket min gode venn for første gang at han ikke så bort fra at han kan komme til å gjøre som jeg og konvertere til katolisismen en dag. Det gledet meg å høre, uavhangig av om det blir realisert eller ikke. Det viktige er å erkjenne at nærværet av noe stort, noe åndelig og sterkt på innsiden av en gammel, katolsk katedral griper tak i blaserte mennesker i det 21. århundre og gjør noe med dem. Ingen går uberørt ut av en slik helligdom. Min takknemlighet for denne ledige timen i Ljubljana er grenseløs.

Pavens bønneintensjoner

På hovedsiden til katolsk.no står Pavens bønneintensjoner for inneværende måned skrevet øverst, mest framskutt av alle budskap på dette rikholdige nettstedet.
Fra første stund har det imponert meg at redaksjonen for katolsk.no har villet løfte fram noe så personlig som bønner på dette offisielle nettstedet. Samtidig har det gjort inntrykk at Paven - eller rettere: Den hellige stol - følger med tiden og forutser hva det vil være behov for å be om i den kommende tiden.
Bønneintensjonene er nemlig ikke formulert like før måneden begynner; nei, de foreligger mer enn et år i forveien. Allerede nå kan vi på en del utenlandske, katolske nettsteder lese Pavens bønneintensjoner - det såkalte Bønnens apostolat - for 2011! Se f.eks. ewtn.com.
Desto mer imponerende er det å lese den første intensjonen for januar 2010:

"At dagens unge må lære å bruke sosiale media for personlig vekst og for bedre å forberede seg på å tjene samfunnet."

Det er særlig begrepet "sosiale media" som gjør inntrykk på meg. Dette begrepet er temmelig nytt og er en fellesbetegnelse på nettsamfunn som Facebook, Nettby, Twitter, LinkedIn og til en viss grad Myspace. Selv om disse nettsamfunnene ikke er av helt ny dato, er begrepet "sosiale medier" en ganske fersk fellesbetegnelse på norsk. Ved et søk på nettet fant jeg denne artikkelen fra september 2009 om at norske bedrifter og virksomheter i stor grad mangler planer og strategier for å håndtere denne typen kommunikasjonsmidler. Dette viser at mange bedriftsledere står uforberedte overfor dette tidsriktige begrepet.
Jeg begynte derfor å spekulere på om Paven og hans stab har brukt en annen formulering og at redaktørene av katolsk.no kanskje har tillatt seg å modernisere uttrykket en smule. I en folder om Bønnens apostolat for hele 2010 som jeg har fått i den lokale, katolske kirken, er nemlig en helt annen formulering benyttet:

"At unge mennesker må bruke de elektroniske kommunikasjonsmidler på en slik måte at de fører til personlig vekst og gjør dem bedre i stand til å tjene samfunnet."

Denne utgaven er ikke særlig elegant rent språklig, og de sosiale mediene er ikke nevnt spesifikt. Jeg har derfor trålt nettet på jakt etter utgaven på andre språk, og det viser seg at utgavene på både italiensk, engelsk og finsk omtaler konkret og direkte de sosiale mediene eller kommunikasjonsmidlene:

"That young people may learn to use modern means of social communication for their personal growth and to better prepare themselves to serve society."

"Perché i giovani sappiano utilizzare i moderni mezzi di comunicazione sociale per la loro crescita personale e per meglio prepararsi a servire la società."

"Että nuoret oppisivat käyttämään sosiaalista mediaa henkilökohtaisen kasvunsa tueksi ja yhteiskunnan palvelemista varten."

Ingen tvil: Pavens bønneintensjon knytter seg til de sosiale mediene og at dagens unge må lære å bruke disse mediene på en måte som fører til personlig vekst og samfunnsgagn. Vi får kanskje ta med som en merkverdighet at Den katolske kirke i Sverige og Danmark har vært mer tilbakeholden med de sosiale mediene og heller tatt opp moderne kommunikasjonsteknikk på et mer generelt plan:

"Att ungdomarna får växa och mogna och på ett klokt sätt använda sig av modern kommunikationsteknik."

"At unge mennesker må bruge moderne kommunikationsmidler til deres personlige vækst, for bedre at kunne tjene samfundet."

Uansett hvor spesifikke de katolske kirkenes nasjonale nettredaksjoner har valgt å være i denne sammenhengen, er det viktig og gledelig at Kirken representert ved dens overhode ønsker at brukerne av nettsamfunn og elektronisk kommunikasjon får gjøre dette på en måte som er positiv og byggende. Dette vitner om at Den hellige stol har inngående kjennskap til trusler og farer i moderne kommunikasjonsmidler.
Det vitner også om at det framfor alt er kommunikasjonen - den sosiale kontakten mellom mennesker på tvers av landegrenser og geografisk avstand - som har fokus i bønneintensjonen.
Det kan dessuten se ut til at Paven tror at det bare er unge mennesker som har behov for å bruke denne typen kommunikasjonsmidler. Dette stemmer naturligvis ikke; at f.eks. Facebook har aller størst vekst blant oss som har passert 50, er Paven utvilsomt orientert om. Jeg er selv tilhenger av His Holiness Pope Benedict XVI på Facebook, én av 86.859 personer. Nei, det dreier seg snarere om at Paven ser de unge som framtiden på jorda, og det preg de får i sin modning og utvikling, vil forme framtidens verden i langt større grad enn vi som er over middagshøyden.
Dette er igjen et tegn på at Pavens bønneintensjoner for hver måned viser framsynthet og omsorg for framtiden. Jeg må innrømme det nå som januar snart er slutt og formuleringen som har vært tema i dette innlegget, snart skal tas av plakaten: Bønnens apostolat for januar 2010 har gitt meg glød og interesse for bønnen, framtiden og Paven.

Mirakelet i Lourdes

Rett før jul nevnte jeg filmen «Mirakelet i Lourdes» i et innlegg. Nå kan jeg med rette anbefale filmen!
Min kjære og jeg dro inn til hovedstaden i går, 1. januar, og benket oss i sal 4 på Vika kino. Her ble vi tatt med inn i pilegrimenes ganske trange verden ved et av de største valfartsstedene i Europa.
Filmen har fått til dels svært gode kritikker i Norge enda den i utgangspunktet skildrer et miljø og en tenkemåte som er de fleste nordmenn fremmed. Helbredelse i religiøs forstand er et begrep som benyttes av bare visse grupperinger i vårt land. Desto smalere blir det når helbredelsen forventes å foregå i en katolsk setting, med hellig vann, rosenkransbønn og helgenbilder som virkemidler.
Omgitt av dette miljøet reiser rullestolbrukeren Christine med en stor gruppe syke og trengende, tett ledsaget av mannlige og kvinnelige hjelpere fra en katolsk orden, til valfartsstedet Lourdes ved foten av Pyreneene. Gjennom filmen blir vi nesten bedre kjent med de øvrige karakterene i miljøet enn med Christine selv.
Det viser seg at alle har sitt eget, lille motiv for å dra til Lourdes, og alle blir like skuffet da det er Christine og ikke de selv eller en annen som opplever mirakelet. Christine selv derimot, er ikke uberørt, men hun er opptatt av sin framtids lykke, ikke først og fremst av sin sjels frelse.
Det var mange ulike tanker som fylte min kloke ektefelle og meg under filmen og samtalen i bilen på veien hjem. Filmens dvelende observasjon av de ulike pilegrimene og deres spontane dialoger viser på en slående måte hvor små vi mennesker i bunn og grunn er.
Uten å røpe mer vil jeg bare henlede oppmerksomheten mot de siste 2 minuttene av filmen. Den skildrer avskjedsfesten for pilegrimenes tur til Lourdes, og det spilles italiensk popmusikk live til dans. Refrenget i den siste sangen består av ett ord, gjentatt om og om igjen i en huggende 6/8-takt: Felicità – «lykke». Legg merke til hva som vises parallelt med dette refrenget. Her ser vi hvordan det som hvert enkelt menneske dypest sett søker, er like enkelt som fundamentalt.
Som sagt: «Mirakelet i Lourdes» anbefales på det varmeste, spesielt for personer som forstår den katolske tankegangen hos pilegrimene, og kanskje er filmen spesielt severdig for dem som selv har besøkt minnestedet i Lourdes.
- - -
Linker til mer stoff om filmen og Vår Frue i Lourdes:
Første innlegg om Lourdes på denne bloggen.
Offisiell hjemmeside for filmen.
Andreas Dingstads blogginnlegg om filmen på Verdidebatt.no.
Presentasjon av filmen samt billettbestilling på Filmweb.no.

"Alma mater" - Paven på CD

Idet desember måned ble innledet, framsto pave Bendict XVI som plateartist. Jeg har for øyeblikket ikke kjennskap til om han har debutert innen platebransjen tidligere, men jeg var raskt ute med å skaffe meg det nye produktet, "Alma Mater".
Plateutgivelsen foreligger i 2 utgaver, én med bare CD og én med CD + DVD med "making of"-opptak. Begge deler kan bestilles fra CDON eller tilsvarende forretning på nettet.
Plata inneholder 8 spor. De har i hovedsak samme form, nemlig en kort Maria-bønn på latin som blir sunget av et kor, en sekvens der Paven leser en betraktning knyttet til bønnen og en instrumentalsats for symfoniorkester. Melodiene vekker assosiasjoner til enten ny-gregorianikk, syditaliensk eller endog orientalsk folkemusikk eller klassiske, sakrale verker. Betraktningene som Paven leser, er autentiske opptak fra Den hellige Fars opptredener i ulike deler av verden, og tekstene er derfor skrevet på enten italiensk, tysk, fransk eller portugisisk.
La oss også ta med at det ikke er hvilke som helst musikere som medvirker, men selveste Royal Philharmonic Orchestra fra London.
Denne plateutgivelsen er en glimrende sjanse til å høre Pavens vakre og kjærlighetsfulle stemme når som helst og hvor som helst. Den gir også mulighet til å trenge inn i tidligere tiders inderlige bønneuttrykk overfor Den salige Jomfru Maria. Hvert av de 8 sporene varer såpass lenge at de blir en betraktning i seg selv der bønn, lesning og musikk avløser hverandre.
Alle tekstene er gjengitt slik de høres med engelsk oversettelse. Her er det altså alle muligheter til å få utbytte av produktet.
Selvsagt ligger det en masse penger i utgivelsen også; Geffen Records har gjort det skarpt med å skaffe seg rettighet til kategoritittelen "Music from the Vatican". Derfor er det enkelt å finne en trailer som reklamerer for produktet. Jeg anbefaler derfor nedenstående video for den som vil danne seg et inntrykk av hvordan musikken på "Alma Mater" lyder.
Regina coeli, laetare, alleluja:
Quia quem meruisti portare, alleluja.

Venter med Maria

Hele denne dagen har jeg tilbrakt på fagkonferanse. Det ble rikelig med anledning til å la tankene vandre akkurat slik jeg skrev om i gårsdagens innlegg. Det var faktisk utdanningsministeren som innledet dagen, og ikke uventet var hennes åpningsord langt fra det mest matnyttige og verdifulle i løpet av konferansen.
I dag hadde jeg følelsen av å kunne regulere i større grad enn vanlig forholdet mellom det å følge med på foredragene eller la tankene kretse rundt katolisismen. Det var som om det å ha skrevet innlegget "Tenketid" var en hjelp til å overta styringen.
Innlegget fra sist mandag, "Maria, Maria", inneholdt uttrykk for alle mine tanker rundt Jomfru Maria og behovet for å kunne henvende seg til henne. Dette blir bare viktigere og viktigere; ikke minst var det stor utvikling i å ha skrevet innlegget om henne og få hjelp til å plassere Maria-dogmene på rett plass etterpå. Nå ser jeg klarere en logisk helhet i Marias posisjon innen Kirken, og jeg blir bare enda mer takknemlig over å ha fått plass nettopp her, blant de bedende på kne ved Marias føtter.
Ofte finner jeg ikke ord til min bønn. Jeg har vansker med å strukturere mine ønsker og behov i en språkføring som ikke oppleves banal og pinlig. Derfor var det så velsignet godt å få tilsendt et dikt fra en av bloggens besøkere, en poetisk tekst full av meningstunge navn på vår takknemlighet og ydmykhet overfor Maria. For meg blir dette diktet til en bønn der det er plass til mine egne, personlige, u-uttalte ord mellom de skrevne uttrykkene. Med en varm takk til Ingrid Hamberg for dette diktet ønsker jeg bloggens lesere en velsignet helg!


Venter med Maria

Din sjel opphøyer Herren, du fryder deg i Gud din frelser
Og venter
Venter i glede
på underet
Aldri tviler du selv om du ikke forstår
Sier skje din vilje.
Din vilje er min, jeg er din tjenerinne.

Ydmyk og sterk, møter du verden
Frykter ikke,
For du vet, Herren gjør store ting
Han opphøyer de ringe
Du er Hans tjenerinne.
Paktens ark.

Vi venter med deg Maria, og priser deg salig
Slekt etter slekt
Venter på tidens fylde
På Herrens komme
Velsignet er du Maria
Blant alle kvinner fikk du bære Ham frem
Bære verdens lys, vår frelser
Du var hans tjenerinne.

Be for oss Maria, lær oss å bli tjenerinner

Konsentrasjon

Forleden kveld satt jeg alene i stua og fant ut at det var tid for en runde med rosenkransen og kanskje lesing av noen gammeltestamentlige salmer. Erfaringsmessig gjør det godt å bruke en halvtimes kveldsstund på den måten; jeg innrømmer villig at jeg ikke har klart å gjøre dette til en regelmessig handling ennå.

Jeg satte meg godt til rette og la en CD i spilleren. En god og konsentrert ro senket seg over meg, og jo lenger fram i rosenkransen jeg vandret, jo mer kjente jeg at dette var riktig, dette var velvalgt både når det gjaldt sittestilling, bakgrunnsmusikk og ting å feste blikket på.

Dette siste er ikke minst viktig. Det faller meg kunstig og uhensiktsmessig å be rosenkransen med lukkede øyne. Dertil tar bønnestunden for lang tid. Jeg kan ikke under noen omstendighet ha øynene lukket i så mye som 15-20 minutter uten å sovne! Derfor må blikket kunne hvile på noe som ikke distraherer.

Iblant har jeg sittet vendt mot et vindu, og dette har vært nyttig når det har vært dagslys. Nå i denne måneden er dagslys det vi har minst av, så jeg valgte like godt å sitte med ryggen mot vinduet .

Det var da jeg for alvor oppdaget at et maleri i Vebjørn Sands serie fra Sydpolen var et helt fantastisk objekt for blikket under en stille stund i stua. Det er naturligvis en reproduksjon som henger her hos oss, men den er ganske stor og har en bildeflate som er god å hvile blikket på.

Dermed hadde jeg funnet et godt sted å sitte. Det viste seg snart at dette var en ypperlig plass i kombinasjon med musikken som jeg uten særlig grundig omtanke hadde hentet fram: CDen "Officium" med Jan Garbarek og Hilliard-ensemblet.

Denne musikken, med sakrale tekster på latin, skrevet i senmiddelalderen eller renessansen, var naturligvis den helt optimale klangbunn for en rosenkransbønn. At jeg ikke har kommet på denne tanken før! Jeg har hatt CDen i mange år, og jeg har lyttet til den atskillige ganger. Noen ganger med stort hell, andre ganger uten særlig utbytte. Iblant kan så spesiell musikk høres bare malplassert ut.

Denne gangen var situasjonen optimal for å nyte og å anvende musikken. De klassiske tenorstemmene og Garbareks himmelropende saxofoner dannet en symbiose med de rytmiske Hill deg, Maria-bønnene i rosenkransen, og de dype blåtonene i Vebjørn Sands maleri mettet de visuelle behovene i situasjonen. Dette var en bønnestund av klasse, vil jeg si, en eksklusiv, åndelig opplevelse skapt av mine tilfeldige - gudfeldige - valg av sted og stimuli.

Dette er en anbefaling. Vi har alle våre preferanser når det gjelder å definere "en stille stund". Jeg fant min definisjon på denne måten for en dag eller to siden.

- - -

I stedet for å plante en kraftig filmrute fra YouTube her i blogginnlegget, legger jeg bare en link til en video til spor 1 fra Officium-CDen. De som ønsker å gjøre seg kjent med denne inderlige tilbedelsen i musikalsk form, kan ganske enkelt klikke her.

Offer for ufrivillig forbønn

En av mine barndomsvenner het Jan. Foreldrene hans var pinsevenner, og han har så vidt meg bekjent aldri helt forlatt deres konfesjonsmessige linje. Tvert imot: Jan har tatt den helt ut og stiftet en egen menighet enda mer karismatisk og herlig enn pinsevennsamfunnet.

Han har gjort det godt, tror jeg, og er nå forstander og pastor i menigheten han selv har grunnlagt. Zoé-kirken kalles den og holder til i eget, relativt nytt forsamlingshus ved rv 111 i Fredrikstad. Når ukas viktigste møte finner sted søndag formiddag, er P-plassen så full av biler at folk snart må benytte riksveien til parkering. Det er imponerende! Menigheten driver også egen bibelskole og har misjonsprosjekter i gang.

Zoé-menigheten drives på svært moderne vis, og det forundrer meg at den ikke bruker moderne gresk – zoí (ζοή) – i stedet for koiné-gresk i navnet, som for øvrig betyr Liv.

Min mor, som døde i 1999, støtte på Jan en gang under de mange årene hun var syk. Hun må ha snakket om sin sykdom til ham, og hun har sikkert snakket om meg også. Jan har ganske sikkert foreslått å be for henne, et tilbud hun naturligvis ikke hadde mot til å avslå. Av den grunn fikk jeg noen måneder senere høre om samtalen mellom dem.

En bekjent som besøkte menigheten iblant på den tiden, fortalte nemlig at min alvorlig syke mor var blitt bedt for av Jan, under fullt navns nevnelse, på et av møtene i Zoé-kirken. Dessuten hadde Jan i samme slengen bedt for min mors frafalne sønn, som det var all grunn til å være bekymret for.

Ettersom min mor hadde bare én sønn, var det ingen ringere enn jeg som totalt uvitende var blitt bedt for under det høymælte Zoé-møtet. Dette må ha vært i 1997 eller -98, og jeg var inne i min mest antikristelige fase av livet, midt i den gudløse 20-årsperioden som jeg tidligere har skrevet om. Jeg var her blitt offer for ufrivillig forbønn, med andre ord. Jeg mottok måpende denne beretningen fra den troskyldige personen som fortalte meg det, og jeg lot det gå noen dager slik at min harme fikk vokse seg stor og sterk.

Så ringte jeg til Jan, pastor Jan på sitt kontor, og spurte hva faen han drev med, og om ikke sekta hans praktiserte det ringeste snev av diskresjon, personvern eller fintfølelse?

Jans stemme og måte å snakke på var nesten ikke til å kjenne igjen fra guttedagene, da vi drev rundt i skogen og satte fyr på plastbøtter for å høre den hylende lyden av plast som dryppet tungt ut av flammene, eller da vi rotet rundt i kjelleren hjemme hos oss og laget elektromagnet ved hjelp av litt kobbertråd, et par spiker og et 4,5 volts batteri. Jan anno 1998 snakket med en varm og innsmigrende stemme, på samme tid lyttende og belærende, og det var umulig å opprettholde min systematisk opparbeidede vrede utover i samtalen.

Vi kom til enighet, og han lovet å la være å be for meg mer om han så skulle få aldri så sterke ønsker om det. I det siste har jeg tenkt masse på den opprinnelig uønskede forbønnen. Ettersom dette skjedde for 11 eller 12 år siden, føles det som om vi trekker saken litt vel langt om vi nå begynner å gjette at nettopp denne bønnen på sett og vis ble hørt til slutt; jeg vet ikke hvor lenge vi kan regne med at en forbønn kan ligge på vent før den må anses som uinnfridd.

Videre kan det nok hende at min gamle venn Jan ville synes at bønnen liksom ikke er blitt hørt på riktig måte, for det var jo ikke hans hensikt – og kanskje ikke min mors heller – at jeg skulle ende opp som katolikk. Kanskje Jan vil tro at det er en annen og mer pavevennlig persons forbønn som er blitt hørt og ikke hans egen – hva vet jeg?

Jeg må innrømme at jeg har gått med et muntert smil innvendig når jeg i det siste har tenkt på denne hendelsen og hva som kom ut av den dersom vi drister oss til å anta den aller spedeste sammenheng mellom Jans manende forbønn fra podiet i Zoé-kirken og min langtrukne og høytidsstemte inntreden i Den katolske kirke. Jeg tror sannelig jeg skal ringe Jan på nytt en dag – det er jo nesten 12 år siden sist!

Embolismen

På katolsk.no kan vi lese en generell orientering om den katolske messens struktur slik den foreskrives i Missale Romanum. Vi leser bl.a. om bønnen Fadervår i forbindelse med kommunionen:
"Celebranten alene tilføyer embolismen, mens folket avslutter med doksologien."
Det er en fantastisk språkføring i denne teksten. Vi merker oss især ordene embolismen og doksologien.
Da jeg begynte å gå regelmessig til messe i den lokale, katolske kirken, ble jeg forundret over hele framføringen av Fadervår. Først og fremst registrerte jeg ved aller første tilfelle at i Den katolske kirke benyttes fremdeles den "gamle" versjonen av Fadervår med konjunktivformer i de tre første bønnene:
"Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje..."
Jeg husker godt at jeg uvilkårlig smilte litt for meg selv da det gikk opp for meg at jeg befant meg i et ikke-statlig kirkerom. Her var ikke liturgien noen del av norsk lov og altså ikke underlagt statsdirigert språkrøkt.
Det neste som skjedde av overraskelser i Fadervår var at det etter "...men fri oss fra det onde" kom et lengre innskudd framført av pateren alene. Det er dette som kalles "embolismen" i sitatet ovenfor. "Embolisme" kommer fra gresk og er et uttrykk for et innskudd av ulike slag, avhengig av konteksten. Embolismen i Fadervår er innholdsrik og viktig, og jeg kommer snart tilbake til den.
Etter paterens innskudd - embolisme - følger lovprisningen: "For riket er ditt og makten og æren i all evighet." Ordet "doksologi" er som kjent det greske uttrykket for "lovprisning". I andre sammenheng sløyfes doksologien i Fadervår, har jeg erfart, og jeg finner det interessant å avslutte bønnen med "...men fri oss fra det onde. Amen." Jeg husker å ha lært i min ungdom at den tradisjonelle avslutningen, doksologien, ikke hører med i de nytestamentlige originalmanuskriptene. Derfor er det som om vi ber Fadervår helt i tråd med versjonen fra Jesus selv når vi i forbindelse med f.eks. rosenkransen ber Fadervår uten doksologien.
Men det interessante, det teologisk viktige og det personlig oppbyggelige er embolismen. Her sier pateren som kjent:
"Fri oss Herre, fra alt ondt, og gi oss nådig fred i våre dager, så vi med din barmhjertighets hjelp alltid må være fri fra synd og trygget mot all trengsel, mens vi lever i det salige håp og venter vår Frelser Jesu Kristi komme."
I lang tid stusset jeg litt over at presten virkelig ber om at vi må bli fri fra synd. Jeg fant det snodig, men valgte å la være å gå inn i problemstillingen. Slik gikk mange måneder mens jeg unngikk å slippe denne formuleringen innpå meg.
Så plutselig en søndag i september, mens vi sto oppreist under messen og gjorde et opphold slik at pateren kunne framføre embolismen på vegne av oss alle, gikk det plutselig opp for meg hvordan formuleringen må forstås, og jeg ble grepet av dyp og intens glede og takknemlighet over løsningen:
Ytringen om å være fri fra synd lyder jo i sin helhet: "...så vi med din barmhjertighets hjelp alltid må være fri fra synd..."
Jeg oppfattet plutselig at dette ikke innebærer at vi skal streve med å gjøre alle våre tanker, ord og gjerninger fri for synd. Dette er en umulighet teologisk sett og kan ikke være meningen med denne formuleringen.
Derimot må vi fokusere på "med din barmhjertighets hjelp", som henspiller på de nådemidler Gud har gitt oss gjennom Kirken. Her er kommunionens sakrament og her er botens sakrament. Begge er midler til syndsforlatelse, til å bli renset for all ondskap utført siden forrige deltakelse i sakramentet.
Hvilken nåde! Hvilken barmhjertighet! Hvilken mulighet gjennom Kirken! Med Guds barmhjertighets hjelp er det faktisk mulig å leve med alle synder tilgitt til enhver tid. Det må være slik vi skal forstå denne midterste delen av embolismen. Hver gang jeg har vært til messe etter den nevnte søndagen i forrige måned, har jeg gledet meg til å høre nettopp dette utsagnet fra pateren før vi alle bryter løs med doksologien. Fadervår har fått en helt ny betydning hos meg etter at jeg lærte å delta i bønnen på katolsk vis!
Fra en av de mange svenske og katolske bloggene jeg følger, gjengir jeg følgende sitat:
When the great English writer, G.K. Chesterton was asked why he became a Catholic, he responded "to have my sins forgiven."
Og jeg avslutter denne studien i takknemlighet med et utdrag fra Kirkens egen Gloria:
Gratias agimus tibi propter magnam gloriam tuam, Domine Deus, Rex Caelestis, Deus Pater omnipotens.

Santa Maria ai Monti

Like ved hotellet vårt i Roma, bare noen meter rundt nærmeste hjørne, fant vi den relativt lille basilikaen Santa Maria ai Monti. Den er omtalt på det glimrende nettstedet http://www.romecity.it/. Bildet til venstre her er stjålet derfra; det må jeg uten videre medgi.
Vi var innom denne kirken allerede den første dagen vi vandret rundt i byen. På et messingskilt utenfor døra sto det skrevet når det ble feiret messe i kirken, og vi merket oss tidspunktene for hverdager ("Feriale 09.00 - 19.00.")
Etter noen dager passet vi på å gå før frokost slik at vi kunne innlede dagen med morgenmesse kl 09 i vår lokale kirke.
I minuttene før messen skulle begynne, strømmet folk til, stille og andektig. Ved messens start var vi blitt omkring 30 sjeler der inne. Presten satte i gang, og vi fulgte liturgien uten minste vanskelighet fordi den hellige messen er så velsignet ensartet i sin oppbygning, uavhengig av språk.
Samtidig med at messen pågikk, kikket vi rundt oss i det gamle kirkerommet. Min kjære la merke til at det var skrevet noe på latin øverst på veggene rundt i hele kirken. Skriften var i majuskler ("store bokstaver") med en prikk midt mellom ordene på gammelt, romersk vis. Hun spurte om jeg visste hva som sto der.
Jeg kikket først på veggen over altertavlen og fant på venstre side ordene O · CLEMENS · O · PIA · O · DULCIS · VIRGO · MARIA.
Ordet MARIA endte midt over altertavlen. Det neste som sto skrevet fra midten og mot høyre, var: SALVE · REGINA · MATER · MISERICORDIÆ.
Dette var i høyeste grad kjent stoff og enkelt å forklare for mitt kjære reisefølge. Dette var jo den vakre bønnen Salve Regina (Hill deg, Dronning) skrevet i sin helhet rundt hele kirken! Det imponerte meg hvordan utsmykkerne i sin tid måtte ha regnet ut antall bokstaver i bønnen og fordelt dem jevnt på antall meters omkrets i kirkerommet slik at hver enkelt bokstav hadde plass nok, og slik at absolutt hele bønneteksten fikk plass rundt veggene.
I tillegg slo det meg at dette var som å møte seg selv i døra eller som om en ring ble sluttet. De som har fulgt denne bloggen i det siste, husker kanskje at det aller siste innlegget jeg skrev før avreise til Roma, "Takknemlighet", ble avsluttet med de siste ordene i Salve Regina. Det var da merkelig at jeg skulle møte akkurat disse ordene igjen i den kirken som lå aller nærmest vårt nøkterne losji i storbyen! Jeg klarte ikke helt å gripe hva dette var tegn på, men det å få et uventet møte med mitt eget valg av sitat 5 dager tidligere var sterkt nok i seg selv. Dessuten fant min kjære bønnens norske versjon meget vakker og intens, slik også morgenmessen i Basilica di Santa Maria ai Monti ble for oss denne torsdagsmorgenen.
"Du barmhjertige, du trofaste, du milde jomfru Maria!"

Takknemlighet

Ettersom det er fredag i dag, har jeg som vanlig vært innom Kirken på ettermiddagen og bedt rosenkransen. Denne gangen var det i større takknemlighet enn noen sinne. Vi har hatt noen vanskelige dager i familien, med helsemessig usikkerhet hos et familiemedlem, trusler utenfra, kritikk på jobben og uventede nyheter fra slektninger. Vi har rett og slett hatt ei tøff uke.
Jeg vet ikke hvorvidt fruen ber, og hvis hun gjør det, vet jeg ikke hvordan eller til hvem hun stiler sine bønner.
Derimot har min nye identitet som katolikk-wannabe ført meg inn i den bønnens verden der Maria og helgenene er mulige bønnemottakere.
Vi kan velge, har jeg oppdaget, om vi tror at våre ønsker innfris fordi vi har bedt eller fordi ting uansett ville endt på ønsket vis.
I de siste 10-11 månedene har jeg valgt å tro at mine ønsker framsatt i bønn på katolsk vis blir hørt, for når det er til det beste for flere enn meg, blir det ofte slik jeg håper på. Tidligere ville jeg ha sagt at fordi vi ikke vet hvordan det ville gått hvis vi ikke hadde bedt, er bønneinnfrielsen ikke noe bevis.
Nå derimot, sier jeg det stikk motsatte: Fordi ting ender så godt som vi uttrykker ønske om i våre bønner, kan vi se det som et bevis på at bønner blir hørt.
Det finnes noen på den andre siden som lytter og som gjør sitt ytterste for at ting skal ordne seg til det beste for oss som i ydmyk tro formulerer våre forhåpninger i bønn.
Jeg hadde mye å takke for i kirken i dag. For ikke å virke plump eller patetisk unngår jeg enhver forklaring på hva min familie og jeg har gjennomgått, men når alt det vanskelige nå ser ut slik det gjør i dette øyeblikk, natt til lørdag, kan jeg på overfladisk vis si at vi har vært heldige. På et dypere plan vil jeg imidlertid vedgå at jeg har bedt Den salige Jomfru Maria og min egen skytshelgen St. Mattias gå i forbønn for meg og mine.
Det ser ut til at vi er blitt hørt.
Eller, om man er tilstrekkelig verdslig i tankegangen: Alt har gått den veien vi aller mest håpet.
Skyldes det mine (og eventuelt andre familiemedlemmers) bønner, eller ville det blitt slik uansett, helt uten bønn?
Spørsmålet er ikke interessant lenger. Jeg finner slik glede og trygghet i å tro at bønnene er blitt hørt. Det gjør livet rikere, vakrere og tryggere når jeg ser det på den måten. Jeg blir rørt, labil, sjenert og innadvendt når jeg tenker på hva jeg sitter her og innrømmer, jeg som så seint som i fjor var så tøff og barsk og upåvirkelig i de miljøene jeg hører til.
Nå er jeg blitt gammel nok til å våge å sette min lit til himmelvesener og helgener. Når jeg får så utrolig mange gode ønsker og behov innfridd som jeg har opplevd denne uka, ja, da er det en glede å tilhøre denne Kirken der det er akseptabelt å engasjere hele helgenskaren i kampen for helse, miljø og sikkerhet!
Og i dette øyeblikk er det bare et halvt døgn til min elskede og jeg setter oss på flyet til Roma!
O clemens, o pia, o dulcis Virgo Maria!

Salmeboken

Den katolske salmeboken i Norge har tittelen "Lov Herren" og utkom så seint som på slutten av 1990-tallet. Den er en skatt! Den inneholder en rekke salmer med sær-katolsk innhold, men den har også et stort antall salmer som benyttes i Den norske, lutherske kirke. Mange av melodiene er gregorianske, men mange kommer også fra folkelige tradisjoner i land sør i Europa. Det folkelige preget på mange av melodiene gjør at salmene ofte er å betrakte som sanger og ikke salmer.

Tekstene er hentet fra et bredt spekter av både norske og utenlandske forfattere. Også her finner vi eksempler på ekumenisk tankegang ved at kjente salmediktere som Grundtvig, Brorson og den høyst nålevende Ellingsen er godt representert i boka.

Og vi finner Frans av Assisis bønn. Noe tilpasset for å bli sangbar, men like fullt den kjente, uforlignelige bønneteksten som ofte ses som oppslag i kristne hjem eller i kristne menneskers arbeidsrom.

I dag ble søndagsmessen i min lokale, katolske kirke åpnet med nettopp Frans av Assisis bønn. Jeg gjenkjente melodien fra første takt. Dette er den samme melodien som Sinéad O'Connor har benyttet i en innspilling av nettopp denne teksten! "Make Me A Channel of Your Peace" er tittelen, nøyaktig det samme som åpningsordene på norsk. Jeg ble så glad og imponert over at dette musikkstykket er tatt med i den katolske salmeboken at jeg gjorde en lovstridig handling før jeg gikk hjem: Jeg brukte mobiltelefonen og fotograferte salmen, nr 640 i "Lov Herren".

Det personlig interessante ved at Frans av Assisis bønn er gjengitt i salmeboken med denne melodien, er at jeg jo benyttet en Youtube-video med Sinéad O'Connor i et tidlig innlegg på denne bloggen. Innlegget het "Musikk mens vi venter" og ble skrevet den 11. mars i år. O'Connor synger sangen i A-dur, mens melodien i salmeboken er notert i D. Her kan man følge O'Connors følsomme tolkning i ett programvindu mens melodien og norsk tekst kan følges nedenfor her. Ha en velsignet søndag!

St. Mattias er på banen!

I min lange fase med detaljert forberedelse til å konvertere og bli fullverdig katolikk skrev jeg i slutten av juni om valg av helgen. Konverteringen foregår som en konfirmasjon, fermingens sakrament, og kandidaten bør på forhånd ha valgt seg et helgennavn til seremonien. Helgenen det gjelder, bør kandidaten ha fordypet seg i og betrakte som et forbilde og en beskytter.
Jeg skrev om dette 27. juni da jeg mer eller mindre hadde valgt apostelen Mattias som "min" helgen i forbindelse med konversjonen.


De fleste har vel erfart hvordan tankene kan begynne å vandre og bli til større og mindre filosofier mens man er opptatt med rutinepregede oppgaver. I går, fredag, var jeg på hytta for å gi den et strøk beis. Jeg rakk en hel del i løpet av dagen, og det mildt sagt kjedelige gratisarbeidet på egen eiendom fikk nettopp tankene til å begynne å vandre.
I den svale skyggen av nordveggen kom jeg i tanker om konversjonen, og jeg tenkte på alle grunnene til at jeg bør ta meg riktig god tid, jeg som er i såpass voksen alder før det store skrittet tas. Bare skriftemålet i forkant av konfirmasjonen må skje i flere omganger, tror jeg, ellers kan jeg komme til å sjokkere pateren i utrengsmål.
Tankene vandret videre til St. Mattias, helgenen jeg har valgt som min rettesnor og støtte i mitt nye liv. I innlegget fra 27. juni har jeg gjort forsøk på å oversette en bønn til helgenen hentet fra nettstedet saints.sqpn.com. Sittende bak hytta med malerkosten i bevisstløs drift begynte jeg å forsøke hvor mye av bønnen jeg til nå hadde klart å lære utenat. "O ærede, hellige Mattias! Etter Guds plan falt det i ditt lodd...." Her begynte jeg å komme i grammatisk tvil: Heter det ikke "i din lodd" i denne betydningen av ordet? En oversetterfeil fra min side så ut til å være begått.
Mens tankene vekslet mellom Mattias og grammatikken, steg et tall til overflaten i min bevissthet. Det føltes som om jeg leste tallet høyt for meg selv, men jeg har ingen idé om hvor det kom fra.
Jeg skjønte snart at tallet kunne leses som en dato, og de to siste sifrene var 10. Kunne dette være en brukbar dato å sette som tidspunkt for min komplette konversjon til katolisismen? Forutsetningen måtte i så fall være at datoen angir en søndag, da det er ordinær messe i den lokale kirken slik at konversjonen og min katolske ferming kan finne sted i henhold til skikk og bruk. Dette fikk jeg sjekke senere!
Da malejobben var gjort og jeg var kommet meg hjem fra hytta i går kveld, var jeg ikke sen om å sjekke kalenderen for 2010 på klokka.no. Trenger jeg å si det? Selvsagt var tallet jeg hadde fått opp i bevisstheten, datoen for en av søndagene neste år!
Ingen tvil. Dette bør være målet heretter. Jeg har nå funnet en fadder til min katolske konfirmasjon; jeg har funnet en helgen å støtte meg til, og nå har jeg også fått en dato! Jeg holder datoen for meg selv inntil videre; den første jeg vil snakke med om den, er naturligvis pateren i min katolske menighet.

Så kan vi som voksne, forstandige og moderne mennesker argumentere om forklaringen på at dette tallet, som altså er en dato, så plutselig lot til å stå klart for meg der ved hytteveggen. De som mener at dette var tilfeldigheter og et resultat av tankens hvileløse vandringer, har kanskje ikke feil. De som derimot mener at det var Gud eller Jesus eller kanskje til og med min egen St. Mattias som brakte datoen inn i mine planer, kan heller ikke sies å være på villspor. Jeg liker naturligvis denne forklaringen best. Det tilfører hele prosessen med å sette et tidspunkt for min konversjon en dimensjon av åndelig veiledning som jeg er dypt og inderlig takknemlig over.
Og dessuten: Ettersom tallet jeg plutselig ble meg bevisst, er datoen for nettopp en søndag - en messedag - og ingen hvilken som helst hverdag neste år, er det kanskje ikke helt sannsynlig at tallet oppsto bare som ren tilfeldighet???