Hvorom alt står og faller

Religionene beskriver menneskenes posisjon i forhold til en guddom eller en høyere makt. De beskriver veien til et liv etter døden, og de beskriver gjerne hvordan verden ble til.
Det er et trekk i vår tid at folk vil velge enten å være uten religion i metafysisk forstand eller å plukke små og store trekk fra kjente religioner og trossamfunn for at hver især kan få sin egen løsning tilpasset det den enkelte klarer å tro på.
Mennesker er på jakt etter en tro å bli salig i. Mulighetene blir bare flere og flere.
For meg har letingen etter et livssyn, en grunnvoll og en meningsfylt ramme kommet ned til dette: Hvor oppnås det tydeligste uttrykket for syndenes forlatelse?

Jeg tror at alle religiøse avskygninger må ha dette som utgangspunkt: Mennesket er uavbrutt feilbarlig og trenger syndsforlatelse. Den som ikke er villig til å vedgå egen utilstrekkelighet og skyld, er heller ikke på leting etter forsoning.
I et dikt av Jens Bjørneboe som ble gjengitt i sin helhet på denne bloggen 02.03.10, heter det:
"Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?"

Kristendommen setter syndenes forlatelse i system og perspektiv. Uansett konfesjon, retning og kirkesamfunn er det dette som er målet med hele læren: Å beskrive hvordan enkeltmennesket kan oppnå tilgivelse for sin synd og skyld.
Dette er selve kjernen i kristendommen, og det er hovedmotivasjonen for alle troende i kristenheten. En skare av mennesker med syndserkjennelse står i fortid og nåtid ved himmelens port og håper at nettopp deres tro og deres handlinger skal kvalifisere for nødvendig og tilstrekkelig syndsforlatelse.
I denne skaren står også jeg, merkelig nok. Lenge forsøkte jeg å overbevise meg selv om at det aldri vil bli noe spørsmål om mine synder er tilgitt - eller om synd overhodet er noe å bry seg om. Livet - eller de krefter som styret livet - hadde imidlertid opplevelser i vente for meg slik at jeg har fått tid til å forstå og å innse at jeg utvilsomt tilhører de syndige og skyldbevisste i verden.

Derfor trenger jeg Kirken.

Nå vil noen innvende at det finnes da rikelig med kirkesamfunn som forkynner syndenes forlatelse gjennom deres variant av kristentroen. Ja, det hadde kanskje ikke vært noe i veien for å oppsøke en helt annen religion i stedet - en form for frelse er som sagt å oppdrive i de fleste religioner. Jeg har imidlertid funnet den beste løsningen for meg selv.

Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den så tydelig demonstrerer kjærligheten i frelsesverket.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den forvalter sakramenter som på flere måter formidler tilgivelse for syndene.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den så tydelig gir meg anledning til å vedgå min synd og skyld på uttrykksfull måte ved innledningen til hver eneste messe.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den håndterer folks skyldbevissthet så diskret gjennom botens sakrament.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den opptrer med verdighet overfor selv den største synder som i oppriktighet søker tilgivelse gjennom eukaristien.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi dens apostoliske arv og tradisjon gjør tildelingen av syndenes forlatelse til en troverdig handling.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi jeg vil høre min skriftefar gi meg absolusjon.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den gir adgang til syndsforlatelse også etter døden, gjennom andres forbønn.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi jeg er skyldbevisst.

En klovns historie

Eldkvarn på scenen i Victoriateatern, Malmö, oktober 2007

- - -

I gårsdagens blogginnlegg lovet jeg at også det neste innlegget ville handle om musikk. Det gjør det, og ovenstående selvknipsede foto har satt standarden: Det svenske rockebandet Eldkvarn spiller på Rockefeller i Oslo førstkommende fredag, 28. mai. Dette er en begivenhet og en milepæl for bunnsolide Eldkvarns noe vaklende karriere på norsk side av grensen. Fredag 19. mars i år var bandets låtskriver, Plura Jonsson, gjest hos Skavlan for å snakke om sitt ferske førstesideoppslag om å ha blitt tatt for kokainkjøp i Göteborg ei uke tidligere.

Plura Jonsson har nesten 40 år som artist bak seg, og gjennom hans liv har det strømmet både rusmidler og kvinner samtidig som han har kunne øse ut stadig nye låter om "det vilda livet" og "de lyckliga, lyckliga - olyckliga åren". I glede og forventning til fredagens Eldkvarn-konsert på Rockefeller gjengir jeg her teksten til låten "En clowns historia" fra 1984, en av Pluras mange syndsbekjennelser som i sitt symbolspråk og poetisk tøyelighet kan gjøres til min egen:

Dricker igen med min vän

hallå ansikte i spegeln, det var länge sen.

Nåt du skrev, papperslappar som blev brev

förseglade och kyssta

vem ska bryta denna tystnad?

Tiga är guld - ditt livs historia

Kvittera en skuld - ditt livs historia

Komma hem full - det är en clowns historia

Tid att leva, tid att landa

komma ner på alle fyra

när vi gjort slut på varandra.

Svartvita detaljer, små, små ord

En bukett liljekonvaljer där rosorna stod.

Där rosorna stod - ditt livs historia

Och lyckan som log - ditt livs historia

Att aldrig få nog - det är en clowns historia.

Et oppgjør med språkføringen (3)

Et sosialt virkemiddel
Dette er tredje innlegg i en serie som i bunn og grunn handler om banning og bruk av bannskap.
I dagens innlegg skal jeg forsøke å lete etter grensen mellom aksept og fordømmelse av banning. Jeg er klar over at dette temaet er helt søkt og både banalt og uvesentlig for veldig mange mennesker, men jeg for min del trenger å få nytt perspektiv på temaet.
Jeg har lett etter klare utsagn om bannskap i Den katolske kirkes katekisme. Det er mulig jeg ikke har lett godt nok, men jeg finner ikke noe klarere enn avsnitt 2146:

«Det annet bud forbyr å misbruke Guds navn, det vil si all utidig bruk av Guds, Jesu Kristi, Jomfru Marias og alle helgeners navn.»
Dette utsagnet handler egentlig ikke om bannskap i vulgær forstand, men utsagnet viser likevel til et forbud mot «all utidig bruk» av navn fra de helliges krets, og handler også om bruk i mer overført betydning.
En tydeligere formaning finner vi hos Paulus, naturligvis, i Efeserbrevet 5,4:

«Rå ord, tåpelig tale og grovt snakk er også upassende. Si heller takk til Gud!»

Trolig er det bibelsitater som dette som har satt bannskap i et ensidig negativt lys blant kristne i vår del av verden, og kanskje i mange andre verdensdeler også. Fra min oppvekst husker jeg hvordan formaninger i Paulus-brevene var høyt elsket lesning på bedehuset. Klare og betingelsesløse ordrer om å avstå fra goder og frihet, legge bånd på følelser og språk, tøyle kropp og sjel. En ukjærlig anvendelse av slike Pauli ord representerte et sett med enkle svar på kompliserte spørsmål.
Det er derfor jeg har slikt behov for å gjennomgå bannskapens rolle i en persons valg av språklige koder og stilarter.
I min langsomme vekst innen katolsk tro og bevissthet har jeg ikke rent få ganger undret meg på om de pietistiske predikantene fra min ungdomstid iblant glemte nåden og syndstilgivelsen i sin iver etter å tilfredsstille de tallrike, detaljerte formaningene i Paulus-brevene.
Jeg har stor glede av de små heftene fra Maximilian Kolbe Utgivelser. Derfra kommer et hefte om skriftemålets sakrament, «Vend om», utgitt 2008. Her finner vi i avsnittet «Skriftespeil» en serie direkte spørsmål basert på de 10 bud: «Har jeg misbrukt Guds navn eller bannet?» Selvsagt er tendensen til å banne noe som en katolikk kan framføre under anger i et skriftemål. Slik sett kunne jeg latt temaet ligge og bare bekjent ved hvert skriftemål, men jeg trenger å gå lenger; jeg trenger å analysere banningens funksjon.
Derfor er det mer relevant lesestoff i heftet «Vend om». På side 43 leser vi dette om vanesynd:

«Vanesynd er et begrep. Dette er synder som nærmest blir en del av oss, og det virker meget vanskelig å gjøre noe med dem.[...] Jo oftere vi begår slike vanesynder, jo vanskeligere blir det å slutte, og kanskje mer problematisk: Vi begynner å tro at det ikke er så farlig, eller at det ikke finnes noen løsning, eller at vi ikke trenger å skrifte det siden vi har gjort det så ofte.»
En mer presis beskrivelse av hvordan banning fungerer for den enkelte, kan vanskelig lages. Som fersk katolikk står jeg i valget mellom enten å forsøke så langt som mulig å kutte ut banning for å tilfredsstille de tradisjonelle nordmennene i min nærhet som oppfatter bannskap som direkte upassende for en troende, eller å fortsette å banne – eller nøye meg med å moderere banningen – for å praktisere min tro på syndenes forlatelse, skriftemålets verdi og menneskets uavvendelige skyld.

I en bok jeg i sin tid leste til studiet i lingvistikk, fant jeg følgende utsagn: «Svordomar har också en uppenbar funktion i att uttrycka attityder till lyssnaren.» (Per Linell: Människans språk. Liber Läromedel, Lund 1978.) Her framkommer en skillelinje av uvurderlig betydning: Den som benytter seg av bannskap, signaliserer en nedsettende holdning til dem han snakker med eller til sine medmennesker i alminnelighet. En slik holdning er ingen katolikk verdig, ei heller for noen annen oppegående og ansvarlig person.
Bruk av bannskap kan dermed defineres som sosialt uheldig for den som velger en slik språkføring. Dette er en vel så viktig grunn til å avstå fra eller begrense bannskap som sitatet fra Efeserbrevet og lignende referanser.
Samtidig finnes det tilfeller der aggresjon, begrunnet sinne, sorg og håpløshet kan framkalle bannskap hos den som rammes. Iblant er dette en god grunn til å slippe ut følelsene – heller banne enn slå! Dette er synder som uten særlig skam kan tas med i et skriftemål. Samtidig kan også en slik situasjon gi eventuelle vitner inntrykket av at den som reagerer med bannskap, har mistet kontrollen, et inntrykk som igjen er uheldig sosialt sett.
La meg til slutt i denne betraktningen ta med en høyst sann historie om min kjære far, som selv er et eksempel på en mann opplært og knuget av pietistisk kristendom. For mange år siden sto han på en stige og malte huset. Han hektet et nyåpnet trelitersspann med hvitmaling på kroken som hang på et stigetrinn høyt oppe, og idet han selv tok ett steg høyere, ga kroken etter, rettet seg ut som spaghetti og sendte malingspannet deisende ned på belegningssteinen nedenfor. Enda min far var helt alene der han sto oppe på østveggen, utbrøt han ikke annet enn: «Usj!» - påstår han selv. Der synes jeg nok kontrollen tok overhånd.

Bildet: Skjellsord eller bannskap? Statsministeren fornærmes på en mur på Sardinia.

Dugnad

En hyggelig lørdagskveld med selskapelig samvær og samtaler er tilbakelagt. Blant en mengde gode og interessante temaer dreide samtalen med slektninger seg også om forsommerens årlige klargjøring av familiens hytte. Temaet virker hverdagslig og banalt, men det utviklet seg til en synliggjøring av travle menneskers disponering av fritid og fridager, og kanskje avslørte den en viss forskjell mellom katolikker og protestanter. Hør bare:
Å finne en egnet dato for en familiedugnad på hytta startet med en forlengs og baklengs gjennomgang av kalenderen for april, mai og begynnelsen av juni på jakt etter en ledig lørdag. I smug holdt jeg en finger ved torsdag 13. mai, som er Kristi Himmelfartsdag. Jeg tenkte at dersom denne helligdagen midt i uka kunne brukes til det enkle og høyst selvpålagte arbeidet i og utenfor hytta, skulle jeg alltids få med meg kona på en noe framskyndet avreise hjemmefra slik at vi kunne rekke den tidlige messen i St. Birgitta før vi kjørte videre til hytta en mils vei unna for å gyve løs på dugnadsarbeidet.
Da de andre etter tur hevet øyenbrynene i fortvilelse over mangel på lørdager, ymtet jeg forsiktig om at Kristi Himmelfartsdag kanskje kunne være en aktuell dugnadsdag.
Disse slektningene er ordentlige mennesker, rettskafne og ulastelige og sterkt troende protestanter, en ressurs i den lokale menigheten. Derfor var svaret gitt i neste sekund: "Vi jobber ikke på Kristi Himmelfartsdag, nei!"
Jeg trakk forslaget nesten før det var framsatt og gjenopptok søket etter en ledig lørdag. Samtidig startet en tankeprosess innvendig i meg, en undring over hva som gjør at troende kan ha så ulikt syn på disponeringen av en bestemt helligdag.
Det første spørsmålet er naturligvis om jeg for min del har levd i gudløshet så lenge at jeg er blitt blasert, uten dømmekraft og med en altfor tøyelig samvittighet. Dette er godt mulig; jeg er på ingen måte i posisjon til å påberope meg den aller ringeste grad av rettskaffenhet.
En annen tanke er om vi her sto overfor protestantisk vurdering i kontrast til katolsk. Med mitt kjennskap til Den katolske kirkes katekisme visste jeg at det aller viktigste ved helligdagen er "å gi Gud den tjeneste de [menneskene] skylder Ham..." (KKK 2185). Jeg konstaterte at muligheten til å feire messe ikke ble hindret av en eventuell dugnad senere på formiddagen (KKK2182). En dugnad med familie og slekt på felles eiendom er heller ikke noe arbeid i vanlig forstand, men en hyggelig samhandling - på grensen til aktiv avkobling. Dugnaden vil også være av en slik art at det ikke er behov for bruk av andre støyende maskiner enn en støvsuger. Jeg syntes jeg hadde mitt på det tørre som troende katolikk. Protestantene var imidlertid ikke enige.
Jeg tror jeg har en forklaring. Protestantene teller synder én for én og er mer opptatt av syndenes sluttsum enn av delaktigheten i den ene, kollektive skyld. Dessuten - og dette er nok det viktigste i denne konkrete hendelsen - er protestanter med et visst kjennskap i lokalmiljøet svært opptatt av ikke å bli sett mens de utfører en mulig synd. Å rake gressplenen på en helligdag er en slik mulig synd i det protestantiske og i dette tilfellet det østfoldsk pietistiske lokalmiljøets øyne.
Jeg kan ta feil - jeg kan til og med ta grundig feil, det er jeg smertelig klar over. Grunnen til meningsforskjellen om familiedugnad eller ikke på Kristi Himmelfartsdag kan meget vel skyldes etterslep etter min ugudelige respektløshet overfor alt som er hellig. Likevel hadde jeg lyst til å skrive om denne uproblematiske konfrontasjonen med protestantiske slektninger ifall det finnes en promilles sjanse for at det er vår kirketilhørighet som gjør hyttedugnad etter messen en helligdag mulig for den ene parten men ikke for den andre.
Dugnaden finner sted lørdag 8. mai, ble det til slutt bestemt.
- - -
Bildet øverst er tatt på Öland og viser en gammel vindmølle ute på alvaret med viltvoksende orkideer i forgrunnen. Bildet er ikke tilfeldig valgt.

I diktform

Dagens innlegg er til dels kjedelig å skrive, men forhåpentligvis langt mer givende å lese enn det som vanligvis spres utover denne bloggrullen. Jeg må vende tilbake til mitt innlegg fra 28. januar, min indirekte syndsbekjennelse med tittelen "Mea maxima culpa". I en av kommentarene siterte Ulv et dikt med samme tittel av Jens Bjørneboe.
Yr av poetisk nysgjerrighet har jeg omsider kommet meg til biblioteket og funnet ei bok med Bjørneboes samlede dikt. "Mea maxima culpa" ble første gang utgitt i diktsamlingen "Fugleelskerne" i 1966.
Mannen med det strenge blikket på bildet til høyre er St. Paulus slik han er framstilt i en statue ved inngangen til Basilica di San Paolo Fuori Le Mura i Roma. Om jeg kunne vende apostelens blikk innover i meg selv ville det kanskje ha gitt meg et snev av den refselse jeg vet at jeg fortjener, et soningsbehov som Bjørneboe så inderlig vel setter ord på på denne måten:

Mea Maxima Culpa

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
"Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?"
Hvem er et menneske, som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om "skyld"! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva én har syndet, har vi alle gjort!

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjensler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjensler, alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk det selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod!

I våre hjerter der er loven lagt,
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slaktehus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, dén frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?

Et stort rom i et stort hus

I dette innlegget vil jeg ta fatt på skildringen av de tankene som ble satt i gang i meg da jeg hørte Plura Jonssons sang "In från regnet" sist lørdag. Jeg vil bruke utvalgte linjer fra sangteksten for å vise hvordan jeg kan sette den i forbindelse med min egen utvikling.
Det er jo faktisk slik at jeg på noe over et år har gått fra å være høyrøstet uinteressert i alt som har med kristendom å gjøre, til å bli glødende opptatt av Den katolske kirke og å bli opptatt som fullverdig katolikk. Denne utviklingen har artet seg som en langsom, men dramatisk endring i mitt sorgløse og syndefulle liv. Endringen har iblant fått meg til å dirre av usikkerhet over hva jeg har vært på vei inn i.

"Jag kommer in från regnet, hungrig och våt.
Jag ligger här på sängen med stövlarna på.
Vad gör jag här i stan?"

I en tjueårsperiode som jeg har omtalt mange ganger her på bloggen, var jeg et passivt og perifert medlem av Den norske kirke. I denne perioden var jeg svært bevisst på at jeg ikke var noe kristent menneske. De fleste statskirkemedlemmer er vel egentlig lite villige til å betrakte seg selv som kristne i betydningen "å tro på personlig frelse i Jesus Kristus".
Rett før jul så jeg et innlegg på verdidebatt.no der en av bloggerne spurte i klartekst om katolikkene er kristne. Svarene lot ikke vente på seg; det haglet av kommentarer, og selv om de fleste gikk i retning av et ja-svar, var det ikke entydig slik.
Da ble det for alvor tydelig for meg at jeg alltid og uten å tvile har betraktet katolikker som kristne på lik linje med tilhengere av andre kirkesamfunn samt de aktive i Den norske kirke. Det innebærer at når jeg nå er så sterkt tiltrukket av katolisismen, er jeg samtidig tiltrukket av ønsket om å være og å forbli en kristen.

"Vad gör jag här, jag har glömt hur man älskar.
Bandet spelar upp, men jag har levt för länge utan sällskap."

Er det dette som har gjort det så vanskelig og krevende å komme dit jeg er i dag? Er det ganske enkelt derfor jeg har funnet det så underlig å se fram til å bli katolikk? Jeg må faktisk erkjenne at dersom jeg er katolikk, er jeg også kristen, en definisjon som jeg i en stor del av mitt liv trodde at jeg aldri mer skulle benytte om meg selv.
I Norge er det jo slik at medlemmer av de mange ulike kristne kirkesamfunnene betraktes som personlig kristne i kraft av å være medlem av noe annet enn statskirken. Er man derimot medlem der, kan man ha en hvilken som helst avskygning av tro eller mangel på tro. Folkekirken skal ha rom for alle. De som bryr seg om å drive det til noe, finner ofte tilfredsstillelse i å være aktiv i en eller annen menighet, ikke sjelden utenfor Den norske kirke.
Med mitt medlemskap i Den katolske kirke i Norge, inngått allerede for over 9 måneder siden, har jeg overfor meg selv og alle andre vist at jeg er såpass opptatt av kristen tro at jeg har tatt et valg.
Jeg har blitt en kristen, men på katolsk vis - heldigvis!

"Jag kommer in från kylan, jag åkte mot himmelen i väst.
Jag fann ett stort hus med rum att hyra, nu behöver jag en doktor eller präst."

All min vandring har i virkeligheten ikke dreid seg om å bli katolikk i stedet for å fortsette som passivt statskirkemedlem. Nei, vandringen har dreid seg om å bli kristen på katolsk vis!
Først her trer Den katolske kirke inn og begynner å spille en selvstendig rolle i min prosess. Det er på dette punkt jeg må kunne si at om det ikke var for at jeg hadde fått oppleve kristentroen konkret og praktisk i den katolske messen, hadde jeg fortsatt vært et ukristelig og uproduktivt statskirkemedlem.
Den katolske kirke ble redningen, ganske enkelt fordi den sto der og representerte et sted hvor det var mulig for meg å gjenoppta min nedstøvede barnetro og kultivere den til slik vekst som den opprinnelig var ment for. Allerede på slutten av 1980-tallet hadde jeg erfart nok til å se at Den norske kirke ikke hadde de vekstbetingelsene jeg trengte for min tro.
I stedet for å starte søket etter bedre betingelser med én gang, la jeg troen på hylla og bega meg ut i forvirringens og vantroens verden. Først da jeg våget å ta tak i meg selv og gjøre meg kjent med Den katolske kirke, beliggende rett nede på Høyendal i Askim, en kort spasertur unna, fant jeg ny grobunn.

"Jag rör mig mot ett land, mellan sjö och himmel.
Mellan fingrarna på min hand, där törsten brinner.
Mellan vråken och fälten, mellan månen och ljusets låga.
Mellan tystnaden och hjärtats slag, mellan det vackra och plågan."

Mellom det vakre og plagen... "Det vakre" er Kirken med sine gudegitte sakramenter og apostoliske ritualer. "Plagen" er syndserkjennelsen, som jeg beskrev så grundig sist torsdag, og som Kirken og Kirken alene - grunnsakramentet - kan hjelpe meg med. Å oppleve glede, nødvendighet, velsignelse og trygghet ved å leve slik mellom skjønnhet og plage er å leve som katolsk kristen eller, om man vil, som troende katolikk.
Jeg er en slik en. Dette har jeg blitt, mot alle odds, og det er sannelig ikke å undres over at det krever omveltningens smerte og endringens tilvenning.

Mea maxima culpa

Bildet: Blå Jungfrun i havet mellom Småland og Gotland.
- - -
Etter flere sammenhengende og intense innlegg om katolske bøker jeg nylig har lest, er det helt klart at jeg er på vei mot min konversjon der jeg tar steget helt ut og lar meg opptas i Den katolske kirke.
I de siste innleggene har jeg bl.a. avslørt at min udelt positive innstilling til bøkene jeg nylig har lest, skyldes at jeg faktisk ønsker å tro alt eller det aller meste av hva jeg leser om den katolske lære.
I lang tid har det her på bloggen ikke vært tvil om at jeg kommer til å konvertere, og at det kommer til å skje den 10.10.10 - så sant biskopen tar sjansen på å slippe meg inn.
Slik sett glimter datoen og den kirkelige handlingen som et mål som ikke lenger er helt fjernt. Enkelte undrer seg sikkert over hvorfor jeg ikke ønsker å framskynde prosessen, se å komme fram til å målet og få det unnagjort. Ikke minst denne tidkrevende bloggingen gjør jo prosessen unaturlig langtrukken.
Slik kan det se ut utenfra. Og slik kan jeg iblant oppleve det, som et kjapt og forbigående blaff av hastverk. Slike blaff går fort over.
Jeg er en mer enn middelaldrende mann, og utviklingen jeg har opplevd det siste året, er nok i yttergrensen av hva en gubbe som jeg kan være med på i løpet av et år. Dessuten har pateren i min lokale, katolske menighet uttrykt sin støtte i at mitt valg av framdriftstakt er fornuftig.
Men det er mer; det stikker noe under. Etter min helhjertede begeistring over bøker av Scott Hahn (1 og 2), Henri Nouwen og Arne Fjeld O.P. finner jeg det betimelig å beskrive det som fra første stund har vært mitt personlige høydepunkt under enhver katolsk messe:


Etter at presten har kommet inn og stilt seg bak alteret helt i begynnelsen av messen, gjør vi korsets tegn. Deretter sier presten liturgisk: "La oss bekjenne våre synder, så vi verdig kan feire denne hellige handling."
Dette er så fint, og det gjør det så tvingende nødvendig å komme videre med å utføre oppfordringen for at messen som helhet kan feires med verdighet, selv med en som meg til stede:
"Jeg bekjenner for Gud, Den Allmektige, og dere alle at jeg har syndet meget i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser ved min skyld."
Det er ubeskrivelig hvilken inderlighet jeg opplever hver eneste gang jeg får lov til å delta i syndsbekjennelsen. Formuleringen er så omfattende - til og med forsømmelser tas med blant de begåtte synder. Og så, for å gjøre oppramsingen komplett, oppsamles det hele i jævelskapens egentlige kilde: "... ved min skyld."
Alle enkelthetene skriver seg fra arvesynden og medfødt ondskap og egoisme, og her for Guds og alle andres åsyn får jeg sjanse til å si det i klartekst. Skikken med å slå seg for brystet med knyttneven i samme stund er et komplett naturlig utslag av bekjennelsen.
Aller best virkning har den katolske syndsbekjennelsen på latin eller italiensk. På disse språkene sier man "min skyld" tre ganger: "Mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa." Her får man virkelig utløp for ens egen sorg og fortvilelse over syndens vesen i ens egen sjel. Under messe i kirker i Italia har jeg flere ganger blitt oppmerksom på hvor mye mer inderlig, skyldbetynget og oppgitt man har mulighet til å uttrykke seg i nettopp dette dypeste avsnittet i syndsbekjennelsen. Med knyttneven kan man dunke seg hele tre ganger over hjertet og gjerne riste fortvilt på hodet til ordene "mia colpa, mia colpa, mia mássima colpa". Med det rette mafiafilm-tonefallet kan syndsbekjennelse på italiensk lyde som et sorgfylt skrik uten at man hever stemmen det aller minste.
Hit er jeg kommet, ikke lenger. Å fullføre syndsbekjennelsen ved å be "...den salige jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle: be for meg til Herren vår Gud" er bare en avrunding med begrenset håp i seg for min del.
Jeg sliter med min fortid, kort sagt. Mine fordervede år uten Gud forfølger meg og volder problemer. Så lenge jeg er i en tilstand der det å bekjenne mia mássima colpa - min enorme skyld - er et mål i seg selv, har jeg behov for mer tid for å stå foran menigheten og pateren, som vet alt, og framsi konvertittens løfter overfor Kirken. Fermingens sakrament kommer ennå for lettvint til en som meg, som så til de grader har ringeaktet barnedåpens pakt.
Min sjel trenger tid. De drøyt 8 månedene som ennå gjenstår, er ikke stort mer enn hva som trengs for at jeg skal oppleve det rett og ryddig i alle retninger å gi meg innpass i det sakramentale fellesskap. Jeg kan bare bøye kne i ydmyk og inderlig takknemlighet for at Den Allmektige Gud lot meg bli funnet i tide.
Veien videre fram til konversjonen i oktober blir ingen surfing i medvind. Men den største smerten og de sterkeste kvalene holder jeg for meg selv. Derfor har bloggen så mange begeistrede omtaler av katolsk litteratur og trosvisse referanser til Kirkens lære eller Salmenes Bok. Det er alt som ikke skrives i klartekst denne bloggen handler om.

Skjærsilden

Vi som har vokst opp i et vanlig, norsk hjem med protestantisk bakgrunn, har ikke noe forhold til skjærsilden. Dette er et tema vi må opplæres i, og sjansene til misforståelser er mange.

Selve ordet "skjærsild" er misvisende fordi det så tydelig har med ild å gjøre. Ild-begrepet tar faktisk oppmerksomheten bort fra første del av ordet, skjær, som har med renhet og renselse å gjøre. Kanskje er det nettopp denne sammensetningen som har vært med på å redusere det norske språks bruk av ordet skjær i denne betydningen. Ordet finnes i våre dager nesten bare i faste uttrykk som f.eks. "rene skjære fakta" eller også, om vi skal ta kraftuttrykk i bruk, "faen skjære", et uttrykk der verbet i konjunktiv trolig ikke har med "å skjære med kniv eller sag" å gjøre, men heller med "å rense".

I boka "Katolsk tro og kristenliv" av Arne Fjeld O.P., behørig omtalt i innleggene fra 24. og 25. januar på denne bloggen, kan vi lese et oppklarende avsnitt om nettopp skjærsilden slik man forestiller seg den i katolsk lære. La oss ellers ta med at skjærsilden - purgatoriet - er omtalt i avsnittene 1030-32 i Den katolske kirkes katekisme.

Arne Fjeld omtaler purgatoriet som en nødvendig renselse eller forberedelse før den avdøde synder kan stå fram for Gud. Tanken om purgatoriet bygger på ulike avsnitt i Bibelen, herunder 2. Makkabeerbok, som tilhører de såkalte Apokryfene eller Deuterokanoniske bøker.

Det viktige og virkelig oppbyggelige som Arne Fjeld utlegger om skjærsilden i sin bok, er at renselsen slett ikke behøver å innebære lidelsesfull bruk av ild.

Først og fremst må vi framheve skjærsilden som en mellomtilstand der det ennå ikke er for seint for de dødes sjeler å bli frelst. Det er særlig gjennom levende pårørendes forbønner at man kan komme velberget gjennom purgatoriet som en siste og eneste utvei etter at jordelivet har tatt slutt. For katolsk troende er altså ikke alt håp ute når døden inntrer; det finnes én mulighet til.

Dernest skal vil ta med oss den poetiske forestillingen som dominikanerpater Arne Fjeld O.P. avslutter sin omtale av skjærsilden med:

"(...) noe i retning av en stor opplevelse av Guds kjærlighet, og en erkjennelse av at jeg ikke svarte til en slik kjærlighet. Angeren fører til en utvidelse av mennesket, og jeg blir rede til å se Gud. Hvis "skjærsilden" er slik, kan dette skje på et øyeblikk, og snakk om varighet gir ingen mening."

- - -

Bildet øverst: Solnedgang over Sydkoster, Västra Götaland, desember 2008.

Syndenes forlatelse

Årets Alternativmesse på Lillestrøm er over. De som ikke har besøkt messen, har kunnet holde seg grundig orientert om messens varierte innhold og mangfoldige tilbud. Aviser, tidsskrifter, radio og TV har boltret seg i reportasjer og intervjuer. At prinsesse Märtha Louise har stått sentralt, var ingen overraskelse. Utgivelsen av boka "Møt din skytsengel" som hun har skrevet sammen med Elisabeth Samnøy, var ganske sikkert planmessig tidfestet i tide til Alternativmessen.

Ifall noen er i tvil: Jeg for min del har ikke besøkt messen, verken i år eller noen gang tidligere. Jeg har heller ikke tatt i en eneste avis eller skrudd på en eneste radio for å få sett eller hørt stoff fra messen. Likevel har det ikke vært mulig å unngå å oppfatte hva som tilbys: Helbredelsesmetoder, bevissthetsutvidelse, klarsynthet, massasje med mer eller mindre påfallende stimuli, orientalske metoder for et bedre liv og endeløse rekker av filosofier og hjelpemidler med fremmedartede navn.
Med tanke på både prinsessens englebok og den enorme interessen for alternative betraktninger av helsen og livet skulle man kanskje kunne si at min dragning mot Den katolske kirke er trendy og tidsriktig, et ekte utslag av den økende åndelige interessen i vårt land.
Jeg tror likevel at en slik kobling mellom trendene i folket og min egen, katolske oppvåkning er temmelig usikker og søkt, for ikke å si overvurdert.
De ulike filosofiene og metodene som ble presentert på Alternativmessen, ser ut til å ha visse fellestrekk - rent bortsett fra det faktum at de alle er mer eller mindre kostnadskrevende: De handler i hovedsak om enten helse og helbredelse av sykdom, om selvinnsikt og et forbedret forhold til medmennesker eller om opplevelser av åndeverdenen i fortid eller framtid.
Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at jeg nå skriver om et tema som jeg overhodet ikke har kompetanse til å uttale meg om. Disse beskrivelsene og generaliseringene er ikke et forsøk på å latterliggjøre, men de representerer en oppsummering av hva jeg har skjønt av ulike avisoppslag og TV-innslag fra forrige uke.
Det som alle disse alternativene ser ut til å mangle, er et forhold til en guddom som har både lovgivende, utøvende og dømmende makt. Her finnes intet prat om synd og ansvar, tilgivelse og anger. Her er det heller ikke særlig avgjørende hvorvidt de ulike filosofiene har et liv etter døden å tilby.
Teoretisk sett kan tilhengere av samme healing-metode ha vidt forskjellig syn på Gud og evigheten. Ateister, kristne og hinduer kan i teorien benytte samme alternative metode for å få et bedre liv uten noen sinne å behøve å forholde seg til noen felles, overjordisk størrelse.
Av den grunn finner jeg i min tradisjonelle sneversynthet at det som Alternativmessen byr på, virker flatt, grunt og éndimensjonalt.
Av samme grunn finner jeg også at min sans for noe så veletablert som Den katolske kirke ikke på noen måte er "alternativ", men tvert imot mainstream tross minoritetsstatus i vår del av verden.
Når vi likevel vet at Den katolske kirke har fått tilslutning fra nye grupper nordmenn i de siste årene (jfr. artikkelen "Det katolske Norge" i Dagbladet Magasinet i september i fjor), er det kanskje nettopp et uttrykk for at de trendy og kommersielle alternativene ikke er fyldestgjørende nok; de stikker kanskje ikke dypt nok og er ikke tilstrekkelig høytidelige. Slik sett framstår Den katolske kirke pussig nok som et alternativ til de alternative!
Men alt dette har jeg som sagt lite greie på. Jeg ser bare at en av de viktigste grunnene til at jeg opplevde å ha kommet hjem da jeg fant Kirken, var opplevelsen av å ha kommet til et sted der synd blir tilgitt. Synden er noe man som voksent menneske har ansvar for. Kirken tilbyr - kostnadsfritt! - syndenes forlatelse på ulike måter. Eukaristien er Kirkens "alternativ", og den utgjør samtidig dette særpreget som gjør Kirken annerledes enn samtlige av de tallrike alternativene som fylte Norges Varemesse sist helg.
Jeg tror at jeg har forstått noe i hvert fall, om ikke akkurat så mye om Alternativmessens markedstilbud så i hvert fall om Kirken.

Cohiba

En svak, svak eim av sigar henger ennå i lufta i noen av rommene her i huset. Duften vekker gode minner fra sist lørdag. Jeg satte meg til å skrive dagens blogginnlegg ganske seint den kvelden. Det var nesten midnatt før jeg anså det for fullført og lastet opp teksten om nedfallsfrukten fra min lange vandring.
Når dette var gjort, hadde jeg nærmest fullført den åpne delen av en omfattende syndsbekjennelse. Jeg var lettet og syntes at hele huset - jeg selv inkludert - fortjente noe godt. En sigar ble hentet fram fra skrinet vi kjøpte med oss fra Cuba i fjor. Skrinet er slett ikke fullt lenger, men det er korrekt oppbevart, og de ennå gjenværende, fullkomne Cohiba Esplendidos-sigarene er fremdeles feite og gode.
Jeg kuttet av toppen og fyrte opp. Jeg tok lange, sjeldne drag, og røyken med den karakteristiske duften fløt dovent rundt i rommet, søkte seg ut av den åpne terrassedøren eller steg opp trappene til etasjen over. Det er her jeg fremdeles kan lukte gledene og inderligheten fra sist lørdag natt.
I løpet av de fire dagene som ble avsluttet med lørdagen, hadde jeg brukt mye tid ved en av husets PCer for å blogge. Det ble med andre ord litt lite selskap for fruen i deler av kveldene, men hun respekterer mitt uttrykksbehov. Da siste punktum var satt i minuttene før lørdag tippet over i søndag, var det tid for å demonstrere at en hel liten prosess var gjennomført.
Å tenne en Cohiba betyr uten unntak at man akter å røyke i minst en time. Jeg tror det ble satt pris på hos fruen at jeg så tydelig viste at nå skulle jeg (vi?!) slappe av utover natta. Vi la inn DVDen med Wim Wenders' film "Buena Vista Social Club" og gjenopplevde den allestedsnærværende musikken i de smale gatene med bilvrak og fasader uten ethvert vedlikehold. Ry Cooder på motorsykkel langs Malecón-promenaden mens døsige, karibiske bølger slår over murkanten. Drømmen om landet på den andre siden av havet. 92 år gamle Compay Segundo synger: "De Alto Cedro voy para Marcané. Llego al Cuento voy para Mayarí."
Lørdag 22. august var et aldri så lite vendepunkt. Jeg hadde da skrevet av meg et oppgjør som hadde beslaglagt mine tanker i lang tid. Bloggskrivingen var etterhvert blitt så selvsentrert at jeg ikke engang fant tid til å kommentere de to vakre merkedagene som fant sted innen Kirken i de to siste ukene. Jomfru Marias opptakelse i himmelen ble markert lørdag 15. august, og Jomfru Marias dronningverdighet ble feiret nettopp sist lørdag, 22. august. Jeg hadde ikke evne til å trenge ned i noen av de to merkedagene, enda jeg som ex-protestant er mer opptatt av å lære om mariologien innen Kirken enn om noe annet. Oppgjøret med de mørke sidene av min lange vandring måtte først ryddes av veien.
Seint lørdag kveld var det gjort, og min Cohiba Esplendido markerte fullendelsen av denne retrospektive fasen. Jeg kom i tanker om paterens incensering av alteret ved spesielle messer, og jeg lurte litt på om det kunne være kjettersk å trekke slike paralleller, der den cubanske duften bredte seg velbehagelig rundt i huset.
I dag, nesten to døgn seinere, er det nettopp velbehaget jeg blir minnet om når jeg ennå kjenner restene etter den timelange sigarnytelsen. Velbehaget over å ha fått de bedrøveligste sidene ved min fortid satt i system, synden bekjent og kanskje allerede tilgitt.
"La min bønn få gjelde som røkelse for deg, mine løftede hender som offer om kvelden." (Sal. 141,2)
Mens det ennå er rester av duft igjen i huset, kan jeg billedlig talt sette meg bedre til rette og glede meg til å skrive neste innlegg.
Det vil ha et tall i tittelfeltet.

Kirkens mening

"Uten syndens drama kan vi ikke forstå Kirkens mening."
Slik innledes et av kapitlene i boka "Å leve med Kirken" av Christoph Schönborn. Setningen kom beleilig til meg; jeg leste den for første gang i formiddag.
I fire innlegg i de fire foregående dagene har jeg hatt et oppgjør med resultatet av min lange vandring, og det er først og fremst de negative følgene av vandringen jeg har fokusert på. Innleggene tok for seg de syndene som i størst grad gir meg bekymring og som kan ha fått langvarige følger for andre enn meg selv.
Kanskje overdriver jeg spekulasjonene, og kanskje har jeg vært for lite opptatt av nåden. Det var i hvert fall nødvendig for min egen del, helt subjektivt, å samle opp bekymringene og fortvilelsen, sette det hele på trykk og anse skriveaktiviteten som en fire dager lang syndsbekjennelse.
Nå er sakene plassert, og jeg kan unne meg gleden over at de 20 årene på vandring er over. Jeg har funnet Kirken og har dermed funnet hjem. En merkelig dragning etter å oppleve Den katolske kirke kom over meg i fjor høst etter å ha ligget der som en positiv nysgjerrighet i flere år. Som jeg fortalte om i et av de aller første innleggene på denne bloggen, ble dragningen til slutt så sterk at jeg bare måtte trosse usikkerheten og nervøsiteten, stivet meg opp med Jägermeister og kom meg av gårde på messe for første gang. Opplevelsen ble til noe jeg ville gjøre igjen og igjen, dog uten Jägermesteren!
Noen måneder senere kunne jeg konstatere at jeg hadde gjenfunnet troen. Den lå som en bortgjemt, nedstøvet nyttegjenstand i en kjellerbod i mitt liv. Jeg kan ikke dermed si at jeg bevisst og uten snev av tvil kan følge absolutt alle teorier og dogmer i Den katolske kirke, men jeg erkjenner at jeg har et ønske om å tro alt som trengs. Viljen til å tro er en forutsetning for troen. Da jeg plukket opp de gamle, medtatte restene av min barnetro i glede og nytelse over en briljant gitarkonsert, ble jeg klar over at jeg hadde denne viljen, dette ønsket om at troen i Den katolske kirkes rammer skulle være grunnlaget for mitt liv. Jeg fikk se at jeg som syndig menneske kan få være med på å oppfylle meningen med Kirken.
Slik endte min lange vandring. Dette innlegget markerer slutten på en intens uke der jeg har spadd opp de verste konsekvensene av vandringen. De som har orket å lese alle innleggene, har kanskje funnet det både pinlig og patetisk, dette til tross for at jeg har strevd for å tviholde på min anonymitet og å generalisere en del faktiske hendelser. Innlegget fra sist fredag f.eks., ble skrevet om og lastet opp på nytt 3 ganger.... Det var nødvendig for min egen del å dra opp disse sakene som stadig volder kvaler hos meg. Nå kan jeg i ettertid vende tilbake til det jeg skrev i tiden 19-22. august 2009 for å se hvordan jeg definerte og plasserte skyggesidene fra min lange vandring. Det ble slik han sa, direktøren ved bedriften hvor jeg jobbet på 1990-tallet, da han skulle gi meg et råd i arbeidet med personalsaker:
"Jo mere du graver, jo mere dritt finner du."
Med dette mente han at det gjelder å stoppe gravingen i tide. Jeg stopper gravingen i min egen fortid her; nå skal vi se framover!
- - -
For noen uker siden, det var den 12. juli, skrev jeg et innlegg om den forestående pilegrimsvandringen som OKB arrangerer førstkommende lørdag, 29. august. Optimistisk skrev jeg at dette aktet jeg å være med på.
I et innlegg noe senere, den 23. juli, skrev jeg på en langt mer uhøytidelig og nesten lettsindig måte at det slett ikke var så sikkert at jeg kom til å være blant pilegrimene gjennom Indre Østfold denne augustlørdagen. Jeg har nå snakket litt med folk i menigheten, og det ser mer og mer ut til at arrangementet er et sær-polsk fenomen. Valfarten er åpen for alle og enhver, og det finnes naturligvis ikke et eneste menneske som vil si at dette er en polsk greie. Jeg har imidlertid fått et klart inntrykk av at dette først og fremst er en nasjonal tradisjon som samler polakker og noen få andre.
Jeg har tatt en beslutning i dag, etter messen: Jeg deltar ikke i årets valfart. Dette får de polske innvandrerne ha for seg selv - i hvert fall uten meg. Riktignok lengter jeg inderlig etter å være sammen med en større samling katolikker på uformelt vis, men lørdagens valfart er neppe rette evenement for den typen kontakt som jeg trenger.
Når dette er sagt, vil jeg naturligvis fortsatt anbefale pilegrimsvandringen for alle andre interesserte, men jeg for min del avstår i høflighet og respekt for alle rituelle komponenter ved valfarten som jeg ennå ikke har lært å forstå og ikke har utviklet noe forhold til.

Den lange vandringens nedfallsfrukt

Til den som besøker denne bloggen: For å få best mulig bakgrunn for nedenstående innlegg og for å yte bloggeren rettferdighet bør de tre foregående innleggene være lest før det nedenstående. De tre innleggene har tittelen "Den lange vandringen", "Vandring blant humanister" og "Ulike miljøer, ulike verdier".
- - -
Vi er definitivt inne i en syndsbekjennelsens fase på denne bloggen. Det ble også varslet for noen dager siden at den nærmeste perioden ville bli mørk. Med de tre foregående innleggene og dette her vil og må jeg ta et oppgjør med resultatene etter de hyppig omtalte 20 årene da jeg streifet omkring helt uten Gud, min "lange vandring". Jeg ville ikke vært de 20 årene foruten, men jeg har måttet innse at noe av det jeg foretok meg og noe av den personen jeg ble i løpet av denne vandringen, er det en seig og uoverkommelig prosess å kvitte seg med.
I de to foregående innleggene omtalte jeg oppgaver jeg har utført i det offentlige rom og atferdsformer som jeg har latt bli en del av meg i jobbsammenheng. Det er ikke vanskelig for meg selv å ta avstand fra de handlingene jeg beskrev i de to innleggene, men det som gjør saken så plagsom, er at et større eller mindre antall andre personer har vært vitne til hva jeg drevet med og vil uvegerlig forbinde meg kanskje for all framtid med noe som jeg ikke lenger ønsker å stå for.
Dette er et punkt til bekymring for alle mennesker som foretar en omfattende endring i sitt sett av kvaliteter og verdier. EU-motstandere som blir EU-tilhengere, sosialister som blir høyrefolk, kriminelle som skaffer seg et lovlydig liv, og la oss også ta med protestanter som blir katolikker: Alle disse vil kunne få sin troverdighet trukket i tvil både av sine tidligere meningsfeller og av de nye. Noe vil bli hengende ved en person livet ut, og bare langvarig aktivitet innenfor den nye konteksten vil vise at endringen var holdbar, reflektert og pålitelig.
For min del dreier bekymringen seg også om sjansen for å ha villedet unge mennesker i mitt engasjement for "borgerlig konfirmasjon" for en del år tilbake. Det er virkelig ingen ende på omfanget av de synder jeg begikk i min brokete og innholdsrike fortid. En hel del kan jeg være stolt av, men det er ikke bragdene jeg er opptatt av i disse dager. Det er derimot det skammelige og nedrige som jeg vil bekjenne for Den Allmektige Gud og dere alle.
La meg derfor også ta med en siste og riktig vond bekymring over en av forsømmelsene fra min gudløse vandring i de 20 årene fra 1989. Den handler om min innsats i oppdragelsen av våre to barn.
Heldigvis ble begge sønnene født inn i mitt liv på et så tidlig tidspunkt at jeg ennå var en troende. Protestant og venstrevridd riktignok, men avgjort kristen. De fikk derfor en god, kristelig innføring i vanlig barnetro med bordbønn, aftenbønn, søndagsskole og historier fra Barnas Bibel. Alt dette ble fulgt opp av hensyn til kontinuiteten hos barna selv etter at jeg for min del sluttet å tro. Fruen var fantastisk i så måte.
Når de to guttene ble litt eldre og kom i ungdomsskolealder, begynte de for alvor å skjønne at gudstro ikke lenger hadde noen høy stjerne hos fatter'n. Selv om de valgte kirkelig og ikke "borgerlig" konfirmasjon, ble tenårene og steget inn i 20-årene preget av alt annet enn religiøsitet og kirkegang i den livsstilen som preget familien på den tiden.
Nå er de blitt to unge menn som gir inntrykk av å klare seg godt uten Gud, og de viser respekt uten særlig forståelse for min beslutning om å bli katolikk. Kjernen i min bekymring er åpenbar: Har jeg bidratt til å gi dem en barnetro som stadig lever sitt liv i deres skjulte indre, eller har jeg medvirket til å gi dem en forestilling om at Gud avgikk ved døden på 1990-tallet?
Av alle nedfallsfrukter fra min lange vandring er dette den mest råtne. Tenk om jeg har påført mine barns gudsforhold varige skader! Er det rart at jeg kommer inn i denne perioden med frykt og uro? Det mest verdifulle jeg har produsert, det kjæreste som fins på jord, kan ha tatt skade av min hemningsløse egotrip gjennom to tiår. Nå er det bare én ting som gjelder, og det er å sørge for at to unge menn som har samme etternavn som jeg, får se og oppleve at deres far først i sine velmaktsdager fant den skatten han søkte mens han var 30 og 40 og 50, og at det var i Den katolske kirke han oppdaget den.
Igjen ser vi at varigheten av et nytt inntrykk og en ny identitet er det sentrale. Jeg håper at Gud gir meg og mine kjære tilstrekkelig med framtid til at jeg virkelig får vist at jeg har funnet noe stort og verdifullt etter å ha fulgt en million feilkilder gjennom mine 20 beste år.

Ulike miljøer, ulike verdier

Til den som besøker denne bloggen: For å få best mulig bakgrunn for nedenstående innlegg og for å yte bloggeren rettferdighet bør de to foregående innleggene være lest før det nedenstående. De to innleggene har tittelen "Den lange vandringen" og "Vandring blant humanister".

- - -

De som har lest en del av innleggene på denne bloggen, har forstått at jeg jobber i skolen. Det har jeg ikke alltid gjort. I 6 år på slutten av 1990-tallet jobbet jeg med personalsaker i en mellomstor industribedrift. Det var en svært givende jobb, og her kom jeg i kontakt med mennesker som jeg ellers ikke ville ha truffet eller oppsøkt. Det var utviklende, og når sant skal sies, fikk jeg i disse årene et særskilt syn på hvor privilegert jeg var som hadde allsidig utdannelse og kunne velge og vrake i jobber trass i datidens stramme arbeidsmarked.

Samtidig med at jeg jobbet i denne bedriften, var jeg også aktiv i et stort musikkorps. Verv og oppgaver jeg påtok meg her, medførte høy aktivitet med møter og planlegging seint og tidlig. Jeg hadde derfor en enorm omgangskrets både på dagtid og kveldstid.

Felles for nesten alle mennesker jeg traff, var at de ikke tilhørte noen kirke, eller rettere: Grunnen til at jeg traff dem, hadde ingenting med kirketilhørighet å gjøre. Bare unntaksvis var sognepresten innenfor rekkevidde for å snakke om en kirkekonsert eller annen kirkelig medvirkning for korpset. Utover hans sporadiske kontakt omgikkes jeg kun med folk som ikke var definert som troende på noe vis.

Jeg stortrivdes og opplevde at jeg var som alle disse menneskene og at de var som jeg.

Jeg adopterte deres omgangsform og språkføring, deres drikkevaner og stil. Ja, jeg vil nesten hevde at jeg videreutviklet alt dette til perfeksjonisme. Jeg bannet planmessig og akkurat litt for sterkt, var kjapp, kompromissløs og aggressiv i tiltaleformer og reaksjoner, og jeg var ofte et verbalt og høymælt midtpunkt på fest, en mannemann i de fleste situasjoner.

Det var på mange måter gode år.

Likevel ønsker jeg å vinkle alt dette negativt og mørkt slik som i forrige innlegg. Saken var at jeg tok med meg alle disse vanene når det gjaldt språk, tiltaleformer, reaksjonsmåter, alkoholinntak og festhumør inn i skolen da jeg kom tilbake dit i år 2000. Lærere er slett ikke som andre arbeidstakere; de er konvensjonelle, kultiverte, beherskede og høflige, vel vant til å være rollemodeller for den oppvoksende slekt. Det tok meg noen år å lære om igjen forskjellen mellom konvensjonene hos lærere, industriarbeidere og korpsmusikere. Jeg trampet i alle skolens klaverer, gikk i baret, fornærmet, sjokkerte og skremte mange av de sarte barneskolefrøknene og opprørte de halvkristelige nestenpensjonistene med 40 års fartstid i samme jobb.

Jeg kom inn i stillingen som et svin, og en tid forsvarte jeg min rett til å være slik. Den dag i dag, nesten 10 år etter at jeg begynte i min nåværende stilling, er det kolleger som tenker seg om både to og tre ganger før de kontakter meg om saker som de frykter at jeg vil hisse meg opp over.

Hvor lang tid vil det gå før de skjønner at de kan være trygge nå; inspektøren (altså jeg!) er ikke lenger så hissig og så ufin. Hvor mange ganger må de være utrygge i sin henvendelse overfor meg før de skjønner at jeg ikke et øyeblikk akter å besvare et spørsmål med bannskap og utskjelling?

Vil noen av dem overhodet tro at en fyr som jeg mener alvor med å ville bli katolikk?

Ja, jeg spør meg selv om og om igjen samtidig som jeg gremmes i det dypeste over den atferden jeg for nesten 10 år siden trodde det var OK å ta med seg inn i et nytt miljø på en ny arbeidsplass. Kontrasten mellom Inventus våren 2000 og Inventus høsten 2009 er så enorm at bare de av mine kolleger som har opplevd begge utgavene, kan uttale seg om endringen.

Problemet er bare at folk som har erfart noe negativt med en person, vil være skremt og forutinntatt i utrolig lang tid etterpå. De må oppleve det motsatte, noe uventet positivt, kanskje 10 ganger etterpå før én negativ erfaring blir strøket fra minnet og overført til listen over tilfeldige uhell.

Dette sliter jeg med: Å framstå overfor mine kjære kolleger på en så gjennomført, helhetlig og konsekvent positiv og velvillig måte at de på litt sikt kan motta og tro på informasjonen om at deres næremste overordnede er blitt katolikk. Jeg har ikke på noen måte til hensikt å bli perfekt; det vil være både kunstig og ubibelsk. Mine menneskelige sider må følge med min person så lenge jeg lever, men i motsetning til før har jeg innsett gleden og fordelen ved å vise måtehold på alle vis.

Til noen få av kollegene har jeg betrodd nyheter som at jeg går til messe i byens katolske kirke ganske ofte, eller at jeg ikke er medlem av Statskirken men av Den katolske kirke i Norge. De fleste vet imidlertid ikke om dette, med mindre de har hørt det fra det mindretallet som er informert. Før eller siden blir dette en kjent sak - ja, jeg har faktisk til hensikt å informere kollegene mine offisielt like før jeg en gang neste år skal feire messe med fermingens sakrament for å bli fullverdig katolikk. Når den tid kommer, er det av aller største betydning at alle som én har forstått at jeg har lagt bak meg det verste i de mønstrene som tidligere preget språket, reaksjonene og festingen jeg ble forbundet med. Jeg har ennå en lang og planmessig vei å gå før jeg kan forvente å få full tillit hos mine kolleger når det gjelder innholdet i min framtid.

Dette skriver jeg for å vise at de 20 årene i gudløshet og sorgløs synd henger ved meg ennå og at jeg derfor trenger tid før jeg våger å gi Gud og Kirken og den lokale menigheten de løfter som vil inngå når jeg konverterer.

Vandring blant humanister

Til den som besøker denne bloggen: For å få best mulig bakgrunn for nedenstående innlegg og for å yte bloggeren rettferdighet bør forrige innlegg leses først. Det har tittelen "Den lange vandringen".
- - -
Under mine bevegelser i ulike miljøer kom jeg midt på 1990-tallet i kontakt med lokallaget av Human-Etisk Forbund (HEF). Som mange vil være kjent med, startet forbundet opprinnelig som en komité for ikke-kristelig eller såkalt borgerlig konfirmasjon. Dette startet en gang på 1950-tallet. Langsomt vokste interessen i landet for denne formen for konfirmasjon, og de som står bak denne nye tradisjonen, er stolte over at dette er et særnorsk fenomen. Hadde de snakket med folk i våre naboland om tiltaket, hadde stoltheten bleknet over den mangel på forståelse som folk i andre land viser for en slik tradisjon. Jeg har noen ganger nevnt fenomenet for svensker, og de fatter ikke hvordan man kan konfirmeres uten prest og kirke.
Borgerlig konfirmasjon er et merkelig tiltak med et fullstendig intetsigende navn. Adjektivet "borgerlig" brukes som motsetning til "kirkelig", en motsetning som ikke finnes mellom de to ordene i noen annen kontekst. Begrepet "konfirmasjon" betyr "stadfestelse" eller "bekreftelse" og henspiller på bekreftelse av dåpsløftet. De som konfirmeres ikke-kirkelig, har imidlertid ikke noe dåpsløfte å bekrefte. "Konfirmasjon" blir dermed et totalt innholdsløst begrep i denne sammenhengen. Etter hva jeg har hørt, benyttes nå for tiden ordet "ungdomsfest", uten at det gjør seremonien mer begripelig.
Vel, min befatning med HEF var å bli engasjert som kursholder for de såkalte borgerlige konfirmantene i distriktet hvor jeg bor. Dette var en interessant oppgave, forbausende godt betalt, og jeg drev med dette i 3-4 år.
Jeg var på det tidspunkt passivt medlem av Den norske kirke. Jeg meldte meg altså aldri inn i HEF og vurderte ikke engang å gjøre det. Jeg kunne uten særlige problemer være kursholder for de unge på grunnlag av min fagutdannelse i pedagogikk og sosialantropologi. Sannsynligvis var det dette som gjorde at jeg ble forespurt om å påta meg oppgaven. Ingen i HEF sjekket hvilket trossamfunn jeg tilhørte, og jeg stilte opp for å skaffe en lettvint ekstrainntekt.
I løpet av disse årene må jeg ha vært i kontakt med mellom 300 og 400 ungdommer fra 4-5 kommuner her omkring. Den siste gangen, vinteren 2001/2002, ble jeg også spurt om å holde talen for konfirmantene i rådhusets auditorium. Det var mengder av folk, og seremonien måtte kjøres 3 ganger på identisk måte. Når vi vet at auditoriet har 375 sitteplasser, må over 1000 mennesker - konfirmanter, foreldre, søsken, slektninger - ha overvært seremoniene og hørt min tale for dagen.
Alle disse menneskene har etter all sannsynlighet tatt meg for å være en notorisk hedning, en representant for HEF og en talsmann for alt ikke-religiøst og kanskje til og med alt anti-kristelig i denne delen av landet.
De tok feil den gangen, men det spilte ingen rolle for meg, for jeg var ikke særlig vennlig innstilt overfor kirker eller religioner uansett. Jeg var bare passiv i forhold til all metafysikk.
Nå derimot, plager det meg å vite at det kanskje ennå går folk omkring og husker navnet mitt fra konfirmasjonsforberedelsene. Noen har kanskje bilder i et album eller video i hylla der min person figurerer på talerstolen i rådhuset. Akk og ve!
Vil det være mulig for disse menneskene å ta meg alvorlig hvis de nå får vite at jeg er blitt katolikk? Vil det være mulig for dem å skjønne at livet har ført meg inn i noe som er kvalitativt bedre enn den gudløse humanismen, eller har jeg ødelagt mine muligheter til å bli tatt på alvor?
Og verst av alt: Har jeg med min daværende troverdighet gjort det legitimt for ungdom å velge et liv der ingen gud og ingen tro på det hinsidige inngår? I så fall ber jeg Den Allmektige Gud om tilgivelse for mine år i villfarelse og for at mitt begjær etter lokal berømmelse og penger på kontoen fikk meg til å representere interesser jeg egentlig aldri har hatt.
Min aktivitet for borgerlig konfirmasjon er en av mine gjentatte, overlagte og utvilsomt alvorlige synder mot Gud og Kirken. Om jeg bare hadde visst allerede den gangen hvilken livskvalitet Den katolske kirke kunne tilby meg i motsetning til de bryske folka i HEF....

Messe på italiensk

Bak de frodige palmene på dette bildet har vi inngangspartiet til Chiesa di San Giuseppe i Alghero, Sardinia. Kirken er senter for en typisk lokal menighet i et helt ordinært boligområde. For oss nordboere er det eksotisk og fremmed å måtte forsere flere palmer for å komme fram til døra. Vel innenfor møter vi et modernistisk kirkerom med alle de elementer som en katolsk kirke skal inneholde.

Det var onsdag kveld den 1. juli at fruen og jeg overvar messen i San Giuseppe. Forsamlingen besto av mellom 30 og 40 mennesker i alle aldere. Akkurat som vi er vant til hjemmefra, var dette en hverdagsmesse med forenklet liturgi. De lange delene, som Gloria, Credo og preken, var utelatt. Målet med en slik hverdagsmesse er tydeligvis kommunionen, som ble gjennomført til punkt og prikke slik vi kjenner fra vår lokale menighet. Likevel klarte den italienske presten å klokke inn hele messen på 23 minutter. Selv vår egen pater Piotr på sitt mest effektive må se seg slått med flere minutter av pateren i San Giuseppe - hvis det da er noe mål å gjøre messen kortest mulig. Rent personlig er jeg i tvil om nettopp det.

Desto mer grundig opplevde vi messen søndag kveld i Algheros gedigne katedral, Santa Maria la Immaculata Concepzione. Her møtte atskillig flere mennesker - over 100, uten at jeg gjorde forsøk på å telle. På første benk satt en dame med mikrofon og leste innledende ord om hva messen og tekstlesingene skulle handle om. La meg for ordens skyld si at det hele - både i den ovennevnte onsdagsmessen og i den hernevnte søndagsmessen - foregikk på italiensk. Fordi hele liturgien var skrevet i en 4 siders folder som kunne hentes ved inngangen, klarte vi godt å følge med, og takket være våre språkkunnskaper forsto vi omtrent 40% av hva som ble sagt.
Messen denne søndagskvelden var meget vakker. Det var varmt i kirken, og mange av de eldre hadde tatt med seg vifter som de foldet ut og viftet foran ansiktet for å svale luften så godt det lot seg gjøre. Det var spesielt de eldre i menigheten som gjorde messen til en vakker forestilling. Skriftlesingen ble forestått av 2 eldre kvinner, og de leste rolig og med innlevelse fra Profeten Esekiel og fra Paulus' 2. brev til korinterne.

Under kommunionen valgte jeg å bli sittende. Jeg har jo ennå ikke fullt sakramentalt fellesskap med andre katolikker, og for å unngå misforståelser med pateren der framme, holdt jeg meg på plass i benken, bedende.
Det som overrasket meg under messen i katedralen Immaculata Concepzione, var det lille som foregikk av allsang. Melodiene minnet om europeisk gospelmusikk. Under Alleluia før og etter evangelielesingen ble det faktisk brukt en melodi for å synge Alleluia mange ganger som jeg for nær 30 år siden hørte i studentlagssammenheng. Allsangen foregikk dessuten uten musikk, og med ett unntak oppfattet jeg den som litt flat og banal.

Unntaket var Fadervår. Bønnen ble sunget, språket var latin, og melodien var nøyaktig den samme som vi kan høre Pave Johannes Paul II benytte i en video på Youtube:

Dét var virkelig en spesiell opplevelse der i den varme katedralen! Tidløshetsfølelsen innfant seg; vi sto der blant de syngende italienerne og lyttet til Herrens bønn på Kirkens eget språk, med en melodi som vi er blitt kjent med gjennom selveste Pave Johannes Paul II. Det var så godt å være der at jeg ønsket at bønnen skulle bli sunget på nytt og på nytt.
Slik ble det selvsagt ikke. Liturgien gikk videre, og etter kommunionsutdelingen var det hele straks over med "Andate in pace". Hele den vakre forestillingen tok 65 minutter.

Under disse to svært forskjellige messene på Sardinia la jeg merke til noen tydelige ulikheter i forhold til hva som er vanlig ved katolsk messe i Norge. Én ting var det relativt lite betydelige i at menigheten sto oppreist mye mer i stedet for å knele. Jeg fikk inntrykk av at det å knele var noe som de spesielt interesserte foretok seg, for bare enkelte valgte dette under konsekrasjonen og Agnus Dei.
En annen, mindre vesentlig forskjell var at italienerne ikke benyttet de greske ordene Kyrie Eleison, men derimot de italienske Signore, pietà. Denne delen av messen foregikk ved at presten leste en bønn om Guds miskunn (bønnen var skrevet i programmet), og deretter svarte menigheten Signore, pietà. Innholdsmessig var dette atskillig fyldigere enn i messer på norsk.
Til gjengjeld ble jeg nesten skuffet over at syndsbekjennelsen - "Jeg bekjenner for Gud, Den Allmektige, og dere alle at jeg har syndet meget...." - ikke ble benyttet i det hele tatt. Det var oppført en "Atto penitenziale" - "botshandling" - ved innledningen til Kyrie-delen, men denne hadde forskjellig innhold i de to messene og var åpenbart et ledd der pateren appellerte til menighetens samvittighet ved å lese noen få setninger om hva dagens messe skulle fokusere på. Og ganske riktig: Etter denne appellen fulgte en "Pausa di silenzio per un breve esame di coscienza" - "Stille pause for en kort gransking av samvittigheten".
Begge deler har sin ransakende funksjon. Personlig liker jeg best den norske varianten der vi skånselløst erklærer at vi har "syndet meget i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser ved min skyld". Den italienske varianten er likevel ikke uten effekt - og jeg skjønner jo mer jeg leser av katolsk teologi, at den enkeltes samvittighet er gjenstand for både respekt og oppdragelse innenfor Kirken. Den italienske formen for syndsbekjennelse som vi var vitne til, behandler kanskje samvittigheten med mer respekt og diskresjon enn vår norske variant.

De to messene i italienske kirker bød på fine opplevelser, lærerike erfaringer og en høy grad av ettertanke. Dermed har de som messer betraktet oppfylt sin rolle for mitt vedkommende.
Rendo grazie a Dio.

Hverdagsbetraktninger

Bildet: "3:ans spårvagn"
av Plura Jonsson.
Dagen i dag, tirsdag, har vært meget lang. For å kunne avspasere den inneklemte fredagen denne uka, jobbet vi en halv dag etter vanlig arbeidstid i dag. Det samme gjorde vi i slutten av februar. Det går helt greit å få personalet ved en barneskole med på en slik ordning; alle og enhver vet hvor godt det er å ha fri en fredag i mai.
Derfor varte denne arbeidsdagen i langt over 13 timer for mitt vedkommende, og i de siste 4 timene hadde jeg en mer sentral og framskutt rolle enn ellers. Min sjef og gode venn K og jeg dro lasset med et drøyt tyvetall lærere og assistenter på slep, halte dem opp gjennom ideer og verdier for skolearbeidet, resultatet etter at K og jeg hadde vår ytterst innholdsrike og vellykkede tur til Nijmegen for 2 måneder siden (se de tre blogginnleggene derfra: nr 1, nr 2, nr 3).
Kort sagt: Det er lite igjen av skapende aktivitet i gamle Inventus i kveld!
Samtidig må jeg med en viss skam varsle at jeg uteblir fra messen i min kjære, lokale, katolske kirke både i morgen, torsdag og søndag. De to helligdagene kommer jeg som nevnt til å tilbringe i Riga, og jeg regner med å få rikelig anledning til å besøke katolske messer der borte.
I morgen derimot, onsdag, må jeg en tur inn i Sverige for å hente litt kunst som fruen og jeg har investert i. Eldkvarns store frontfigur Plura Jonsson har tatt steget fra rocker og låtskriver via prosaforfatter til bildende kunstner. To av hans bilder er nå produsert som litografier i begrenset opplag. (Se linker under denne teksten for å lese om Eldkvarn, Plura og bildene. Litografiene jeg skriver om, er gjengitt øverst og nederst i dette innlegget.)
Nå er det plutselig slik at turen til og fra Sverige blir en tvilsom reise i katolsk forstand. Jeg sitter her trekvart døgn i forveien og innrømmer overfor den allmektige Gud og dere alle at jeg har til hensikt å smugle kunsten inn i Norge. Ja, jeg regner med å slenge pappsylinderen med bildene inn i bilen, liksom henslengt under veska jeg bruker på jobben samt et par bæreposer med dagligvarer for syns skyld og kvota (men ikke en dråpe over kvota!) fra Systembolaget. Dermed bærer det gjennom Värmland på E18 uten minste stans, forhåpentligvis.
Dette er jo tvilsomt, mildt sagt, og det hjelper neppe at jeg spiller Poulencs "Gloria" i bilen på vei over grensen med varer som muligens burde vært fortollet. Slik er liksom hverdagen for oss som bor bare en grei kjøretur fra utlandet. De fleste av oss har verken dop eller passløse folk i bilen, men drar med oss noen småting verdt avgifter som knapt dekker en timelønn for tollerne på grensen. Likevel er den lille skjelven der når skiltene skifter fra gul til hvit bunn og EU-flagget synes i bakspeilet. For meg spiller det faktisk en rolle at slike venielle synder er omtalt i katekismen. Dette er et bitte lite tegn på modning og oppvåkning hos meg, syndige gubbe, når jeg som katolikk får trøbbel med å dra til Sverige for blott og bart å spare meg selv for gebyrkrevende formaliteter ved en mindre investering.
"Fang revene for oss, de små revene som herjer i vingårdene, for nå står våre vingårder i blomst." (Høys. 2:15)
Ja, så sier Skriften. Kanskje er disse småfrekke svippturene til Sverige er en av de mange revene i en synders liv, i hvert fall når de foretas i den hensikt å omgå tollreglene. I morgen blir det dobbelt ille: Kjøreturen med mulighet for å gjøre meg til smugler er også årsaken til at jeg ikke rekker kveldens messe den katolske kirken hjemme. Dette er virkelig et studium i moralfilosofi og i perspektivene på livets innhold. Jeg planlegger å synde både i gjerning og unnlatelse for å skaffe billig, svensk kunst på veggene! Jeg er elendig og vet det.

Bandet Eldkvarn: http://www.eldkvarn.no/ og http://www.hungerhotell.se/
Eldkvarn på MySpace: http://www.myspace.com/eldkvarn
Plura Jonsson: http://sv.wikipedia.org/wiki/Plura
Litografiene: http://lumphe-lito.se/index.html og http://lumphe-lito.se/Nyheter.html

Bildet: "Stockholms natt"

av Plura Jonsson