Uisce beatha

Hva i all verden er en Pro-Cathedral? Ikke at jeg har støtt på ordet tidligere og gått og grunnet på det, men jeg møtte det både i skrift og fysisk nærvær tidlig i denne uka. Midt i Dublin sentrum, bare en hundre meter inn i ei sidegate fra hovedgata O'Connell Street, ligger St. Mary's Pro-Cathedral og er et senter for Den irske katolske kirke.

Kirken kalles pro-katedral fordi det egentlig er to andre kirker som burde vært hovedsete for Irlands katolikker, som jo utgjør flertallet av befolkningen. De to egentlige katedralene i Dublin, St. Patrick's og Christ Church, ble begge overtatt av anglikanerne under reformasjonen og er fortsatt ikke levert tilbake. I en slags symbolsk påvente av at dette skal skje kaller de katolske irene St. Mary's for pro-katedral for å markere at dette er en midlertidig status.

Katedralen er lys og vakker innvendig og har form av en basilika. Til venstre for hovedalteret ligger dette vakre Maria-alteret. Langs ytterveggene og dermed utenfor raden av søyler som ses på det øverste bildet, står flere statuer med alter eller et stativ for vokslys. Jeg la merke til at en av statuene framstiller St. Frans av Assisi.

Dublin har naturligvis langt flere katolske kirker enn bare pro-katedralen. Ved en tilfeldighet oppdaget min kjære og jeg en karmelittkirke mens vi vandret på Clarendon Street i et av shoppingstrøkene. Kirken er viet Den hellige Teresa av Ávila og heter derfor St. Teresa's Church. Kirken har korsform, men det så ut til at tverrskipet har større samlet lengde enn hovedskipet. Denne formgivningen overrasket oss.

Rent bortsett fra dette er kirken uendelig vakker og har fantastiske glassmalerier og godt markerte korsveibilder. Det begynner å bli riktig hyggelig å besøke katolske kirker nå; de inneholder så mange gjenkjennelige elementer. En av dem var den skarpe duften etter røkelse, som antakelig er i hyppig bruk i de to kirkene vi besøkte. Etterdunsten har et rent hjemlig preg.

De tre døgnene i Dublin ble en stor og innholdsrik opplevelse. Severdighetene i byen er mange, og spisestedene ligger tett. Byen lever godt også om natten, og det er enkelt å ta seg fra sted til sted.

Typisk nok er det ofte slik at når en begynner å få et visst grep om språket i et land, er det på tide å dra derfra. Vi la nemlig merke til at det irske språket - altså den varianten av gælisk som snakkes i Irland - var langt mer framtredende i Dublin nå enn da vi besøkte byen for seks år siden. På hotellrommet så vi bl.a. på en egen, irskspråklig TV-kanal. Jeg vil anbefale et besøk på kanalens nettsider, www.tg4.ie, for alle som måtte ønske å skaffe seg et inntrykk av hvordan irsk tar seg ut i skrift og tale.

I løpet av tre dager i Dublin sitter jeg igjen med noen irske gloser som jeg ikke kjente fra før. Best kommer jeg til å huske begrepet uisce beatha [uttalt: ishke bahá]- "livets vann" - som med engelsk lydforvrengning er blitt til det internasjonalt kjente ordet whiskey.

Bøker til mismot og bøker til glede

I det 300. innlegget på denne bloggen, "Romertall CCC", fortalte jeg at jeg hadde gjort meg til eier av 2 klassiske helgenbøker. Den ene var en redigert utgave av skriftene etter St. Johannes av Korset (1542-91), den andre en tilsvarende utgave av St. Teresa av Ávila (1515-82). Begge disse spanjolene viet sine liv til karmelittordenen og var spirituelle og opptatt av det indre liv i hva de talte og skrev.
Jeg har nå nærmet meg disse to bøkene, som jeg i slutten av mai var uforsiktig nok til å fortelle at jeg hadde kjøpt i det nevnte blogginnlegget. Jeg må dessverre medgi at det ikke ga meg stort å lese dem, og jeg ga opp etter ca 30 sider.
Begge de to skriver om sjelens kjærlighet til Gud. Johannes av Korset var opptatt av lengselen etter evig salighet og skrev dikt som han selv kommenterer i boka til venstre på bildet øverst. Teresa av Ávila skriver i sin bok om bønn og om hvordan selve bønnehandlingen ideelt sett tar over bevisstheten og utløser en strøm av kjærlighet mellom Gud og den bedende. Boka på bildet er en redigert utgave av hennes åndelige lærebok "Den indre borg" fra 1577.
Jeg innser i dyp respekt for de to helgenene at deres bøker er skrevet ikke bare i en annen tid, men framfor alt i en ganske annen situasjon enn jeg befinner meg i. Bøkene er derfor også skrevet for et annet publikum enn verdslige og blaserte personer som meg. Oppgitt erkjenner jeg at jeg kommer til kort i åndelig drivkraft og lengsel; derfor evner jeg ikke å ta inn over meg de poetiske og inderlige anvisningene som Johannes og Teresa har nedskrevet. Dette ble i tøffeste laget for meg - i hvert fall på det nåværende stadium i min utvikling.
Nå fylles jeg ikke av noen dyp sorg over å ha måttet oppgi Johannes av Korset og Teresa av Ávila - bare et mildt mismot. Det finnes mengder av bøker som er mer tilgjengelige åndelig sett. Det er kanskje en del av himmelens ledelse at jeg i samme uke som jeg satte de to avbildede bøkene tilbake i bokhylla, ble presentert for en både underholdende og lærerik roman fra katolsk miljø. Det var min kone som i sommer lånte en spenningsroman av Aage Hauken på biblioteket, "Den dypfryste pateren", utgitt i 1987.
Professor Aage Hauken er godt kjent både innenfor og utenfor det katolske miljøet i Norge. Som forfatter og intellektuell dekker han et vidt spekter innen både teologi, historie, reiser og musikk. På sitt stilfulle nettsted presenterer han sine verker, også de skjønnlitterære utgivelsene.
"Den dypfryste pateren" har en klassisk kriminalhandling lagt til et munkekloster i Gamlebyen i Oslo. I romanen gir den kunnskapsrike forfatteren en levende beskrivelse av selve miljøet i klosteret, dagliglivet, ritualene og dynamikken mellom brødrene.
Det er framfor alt det siste aspektet som gjør romanen så umåtelig leseverdig og lærerik for min del. Her finner alt jeg har mottatt som nytt innhold i det personlige gudsforholdet, sin naturlige sammenheng i et genuint miljø. Jeg leser og fryder meg, opplever spenningen i romanens handling og finner boka midt i blinken nå som jeg har oppgitt de nevnte helgenbøkene. Aller mest gleder det meg å vite at min kone allerede har lest den og besitter de samme kunnskapene som jeg nå tilegner meg!
Mange vil sikkert mene at "Den dypfryste pateren" ikke representerer noe litterært høydepunkt, verken i generell forstand eller i Aage Haukens samlede produksjon. Det betyr ikke at den ikke har noe å gi. For meg har denne boka blitt en sammenhengende leksjon i anvendt katolisisme - i tillegg til at den underholder hele veien!

Advocata nostra

Flere ganger har jeg skrevet at denne bloggen handler dypest sett om det den ikke forteller om. Det finnes irrganger og hulrom i mitt indre som aldri har kommet på trykk og som heller ikke vil bli brakt til offentlighetens kjenne.
De mest ivrige bloggerperiodene mine har vært de mest intense når det gjaldt aktiviteter avklaring og oppgjør på mine skjulte arenaer. Nå kommer en ny fase, en periode der det gjelder å stadfeste og konsolidere den helheten jeg så ville komme da jeg ble meg bevisst at jeg var en troende katolikk.
I stillhet og tillit vil jeg hente fram de katolske bøkene jeg eier, men ennå ikke har lest. Det er fromme og godt kjente betraktninger skrevet av personer som forlengst er helgenkåret: Teresa av Àvila, Johannes av Korset, Thérèse av Lisieux og Thomas Aquinas. Alle disse bøkene har jeg omtalt her på bloggen, men har jeg lest dem? Ikke ennå, men i tiden som nå kommer. Disse og Salmenes bok vil bli gjenstand for min fordyping, min kontemplasjon og mitt fokus.
Samtidig vil jeg på ny hente fram mine CDer med sakral musikk for enten å øke den åndelige atmosfæren i min umiddelbare nærhet eller for å bruke musikken som avveksling for å trenge ned i de gamle, åndelige tekstene: Te Deum, Hildegard von Bingens "Celestial Harmonies" og bønnene fra Den hellige Far Benedict XVIs CD "Alma Mater". Også rosenkransen vil bli tatt fram regelmessig. Jeg går en svært seriøs tid i møte.

Til daglig jobber jeg med å finne smidige løsninger som ivaretar flest mulig hensyn på én gang. Iblant lykkes det, iblant er det umulig. Da gjelder det å velge den løsningen som har best virkning der hvor det trengs mest. I min private situasjon som søkende, famlende, vaklende og syndefull katolikk og privatperson har jeg nådd et punkt der det gjelder å ivareta det som nå synes mest påkrevet, nemlig å vende oppmerksomheten innover i meg selv.

Ingen annen enn jeg selv har hatt forventning om at denne bloggen skal forsynes med 4-5 innlegg hver uke. Nå legger jeg bort dette selvpålagte kravet for å kunne bruke all ledig energi til å trenge inn i den katolske mystikk og åndelighet. Bloggen kan fra nå av bli stående uendret i dager og uker framover, og de som følger den regelmessig skal vite at både bloggleserne og jeg selv i denne fasen har det bedre enn noen sinne: Bloggens besøkere slipper å lese ubehagelig utleverende tekster fra min åndelige prosess, og jeg slipper å bruke energi på å tenke ut hvordan jeg skal skriftliggjøre de tanker som dette utviklingsstadiet vekker i meg.

Mitt ønske og min bønn er å konkretisere og oppleve fem egenskaper som jeg har sett at Den katolske kirke setter høyt: Takknemlighet, ydmykhet, trygghet, skjønnhet og kjærlighet.

Jeg starter med Den hellige Far Benedicts bønn til Vår Forbederske, Advocata nostra, slik han så vakkert framfører den på sitt morsmål på CDen "Alma Mater":

"Heilige Mutter des Herrn,

Hilf uns, die Kraft des Versöhnens und das Vergeben zu finden.

Hilf uns, geduldig und demütig zu werden, aber auch frei und mutig, wie Du es in der Stunde des Kreuzes gewesen bist.

Du trägst Jesus auf Deinen Armen, das segnete Kind, das doch der Herr der Welt ist.

So bist Du, den Segneten tragend, selbst zum Segen geworden.

Segne uns und diese Stadt und dieses Land.

Zeige uns Jesus, die gebenedeite Frucht Deines Leibes.

Bitte für uns Sünder, jetzt und in der Stunde unseres Todes.

Amen."

Thomas Aquinas

I dag kom endelig ei bok jeg har ventet på, i posten! Den er avbildet her, og tittelen bør framgå tydelig: "The Aquinas Catechism". Her har vi simpelthen den store helgen Thomas Aquinas' oppsummering av Den katolske kirkes lære!

Dette er den eldste boka jeg gir meg i kast med innenfor Kirkens teologiske og historiske skrifter - bortsett fra Bibelen, naturligvis. Aquinas levde fra 1225 til 1274; det er ganske lenge siden, for å si det banalt.

Jeg leste om boka i en annonse på det katolske nettstedet Catholic Online. Utgiveren Sophia Institute reklamerer flittig og effektivt; mer enn én gang har annonsene derfra gjort meg nysgjerrig. Bokomtalen avgjorde saken: Dette er boka jeg trenger nå!

For nå å gå kommersialitetens ærend hele veien fram kan jeg fortelle at jeg valgte å bestille boka fra en skandinavisk leverandør, nemlig CDON.com. Det er, i all beskjedenhet, ikke småsummer jeg har lagt igjen hos denne forhandleren i årenes løp, og fått tilbake noe av de mest attråverdige CD-plater, DVD-filmer og nå også bøker.

Jeg bestilte samtidig de to bøkene av Teresa av Ávila og Johannes av Korset, som jeg nevnte i innlegget den 26. mai. Typisk nok var det den boka jeg så mest fram til å motta, som lot vente på seg lengst. Men i dag er den her, og alle andre bøker får hvile en stund. Nå gir jeg meg i kast med Den hellige Thomas Aquinas med det for øyet å la meg prege av hans tanker og ord.

Jeg oppfatter at denne boka, "The Aquinas Catechism", ikke er identisk med og heller ingen kortversjon av hans hovedverk "Summa Theologica". Det framgår imidlertid av forordet at dette er nedskrevne prekener og forelesninger som han holdt i Napoli på den neapolitanske dialekten i 1272-73, altså langt inn i hans siste leveår. Ifølge omtalen på katolsk.no hadde Thomas Aquinas en åpenbaring under messen den 6. desember 1273, og etter dette verken skrev eller dikterte han noe mer.

Slike konsise, biografiske opplysninger tilfører tilblivelsen av boka jeg nettopp har mottatt, et anstrøk av konkret historisitet. Kanskje ble de siste sidene i denne boka skrevet i helt begynnelsen av desember 1273. Fortiden kommer nærmere, og Den hellige Thomas Aquinas synes formelig stå der i en sal i universitetet i Napoli eller i en klosterkirke, med en klerk ved sin side som omhyggelig gjorde notater som siden kunne renskrives til hele setninger, avsnitt og kapitler i en bok. Dag etter dag utførte de sine oppdrag, foreleseren og predikanten Aquinas og hans sekretær, helt til åpenbaringen den 6. desember satte en stopper for skrivearbeidet. Det ferdige manuset, basert på prekenene og forelesningene ved Napolis teologistudium, ligger nå i moderne, amerikansk utgave på et bord i mitt hus og venter på å bli lest.

Og jeg venter på å komme i gang med å lese!

Romertall CCC

Dette innlegget er nr. 300 etter at denne bloggen ble opprettet 4. februar 2009. Jeg ser det som en liten milepæl å ha skrevet og lastet opp 100 innlegg, og nå markeres det at så har skjedd 3 ganger.
For å jonglere litt med statistikk kan jeg fortelle at de første 100 innleggene ble skrevet i løpet av 4 måneder. De neste 100 tok det hele 6 måneder og 1 uke å avlevere, mens denne nyeste samlingen på 100 innlegg har blitt til i løpet av 5 måneder og 2 uker. Det skulle bety at jeg siden desember har skrevet 2 innlegg hver 3. dag, noe som representerer en viss frekvensøkning i forhold til arbeidet med innlegg 101-200.
Det er nærliggende å bli eksistensialistisk i denne stund og stille meg selv spørsmålet ”300 blogginnlegg og hva så?” Bloggen har uavbrutt beskrevet min lange vandring fra letingen etter en vei ut av hedenskap og skjørlevnet til funnet av Den katolske kirke, et nytt hjem. Denne bloggens levetid er ganske klart definert i høyre marg: Innen slutten av 2010 vil bloggens oppgave være fullendt.
Det underlige er bare at vurdering av muligheten til å konvertere og bli katolikk utviklet seg til noe nær en beslutning allerede før de første 100 innleggene ble skrevet. De neste 100 innleggene viste vandringen videre med et planmessig søk etter katolske erfaringer og katolsk kunnskap. En hel del reisebeskrivelser inngikk i denne fasen. Det gjorde også et flertrinns oppgjør med min oppvekst i et pietistisk miljø samt skildringen av hvordan jeg fant ut at 10.10.10 kunne være en egnet dato for min konversjon.
De siste 100 innleggene fram til dette har bydd på mer reisebeskrivelse, mer kunnskap og noen spredte refleksjoner over de bedrøvelige pedofiliavsløringene innen Kirken.
Jeg ser tilbake og konstaterer takknemlig at jeg for lengst er i gang med å utvikle en katolsk identitet. Mye av tiden siden i høst har gått med til å lære nye ting om Den katolske kirke både når det gjelder læren, historien, persongalleriet, musikken, tekstene og praktisk utøvelse av troen i hverdagen.
Ventetiden fram til konversjonen i oktober trengs for å rydde av veien noe etterslep etter mitt tidligere liv. Jeg tror faktisk at det vil vise seg i ettertid at det å vente med selve konversjonen vil ha sin verdi. Det kan kanskje høres ut som om jeg må inn og sone en fengselsstraff i mellomtiden, men dette er slett ikke tilfellet. Jeg har heldigvis ingen kriminell fortid av noe slag.
Mens de siste 100 innleggene har blitt til, har jeg også søkt biskopen om tillatelse til å bli opptatt som fullverdig katolikk. Noe svar på denne henvendelsen har jeg ennå ikke fått, men det haster heller ikke. Derimot har jeg fått høre at det har vakt en viss oppsikt i OKB at jeg har fått godkjent innmelding som formelt medlem av Den katolske kirke i Norge, og at dette har kunnet skje uavhengig av full konvertering. Også tidligere har jeg fått kommentarer om at dette er uvanlig, men ikke desto mindre har det foregått på denne måten. Derfor har jeg også kunnet glede meg over å motta medlemsbladet St. Olav (tidligere Broen) i posten i over et år allerede.
Selv med 300 – eller CCC – skrevne og opplastede blogginnlegg har jeg ikke til hensikt å slutte med denne skriveaktiviteten. Refleksjoner og opplevelser kommer over meg i en jevn strøm, og mye av dette resulterer i tanker om mitt forestående liv som mer eller mindre aktiv katolikk. Nylig fikk jeg kjøpt et par bøker om og av produktive, katolske skribenter fra 1500-tallet, nemlig St. Johannes av Korset og St. Teresa av Ávila. Jeg tør ikke love noe blogginnlegg om bøkene etterhvert som de blir lest, men det kan jo likevel tenkes at refleksjoner presser seg fram, finner veien til mitt tastatur og baner seg vei helt fram til den virtuelle dagboka som denne bloggen jo kan kalles.
Når innlegg CCC nå er skrevet og om et øyeblikk lastet opp, vet jeg at innlegg nr CD - eller 400 - neppe noen sinne vil komme; så langt rekker jeg ikke før konversjonen er gjennomført til høsten.
Det neste temaet på bloggen er planlagt et stykke på vei og vil ha sammenheng med endring og flukt på det indre plan. Jeg takker dere bloggbesøkere som fortsatt henger med i denne tilsynelatende endeløse serien av inngående skildringer.

Den store Teresa

I forrige måned en gang skrev jeg at jeg hadde mottatt 3 bøker i posten, bl.a. "Levende vann", en antologi av skriftene til Teresa av Ávila (1515-1582). Enda boka er en av de minste og tynneste bøkene jeg eier, har jeg ennå ikke lest hele. Den er simpelthen så tankevekkende og intens at den skaper et umiddelbart behov for refleksjon. Leser jeg 4 små sider en kveld, har jeg mer enn nok å tenke på i 2-3 døgn framover.
Alle biografiske opplysninger om Teresa tyder på at hun aldri var gift, men levde som nonne fra hun 21 år gammel trådte inn i Karmelittordenen. Det er derfor gripende å lese med hvilken innsikt hun mange ganger bruker ekteskapet og kjærligheten mellom kvinne og mann som bilde på forholdet mellom Gud og menneskene eller mellom Kristus og de troende. Det forbauser meg hver gang jeg finner eksempler på slik billedbruk i den lille boka, både fordi det kan virke underlig at en så framstående nonne velger et slikt bilde, og fordi hun gjør det med innsikt og gjenkjennelse hos oss som har gjort samlivets erfaringer.
Jeg kommer til å ville sitere den store Teresa ved flere anledninger senere, spesielt hennes innsiktsfulle uttalelser om bønn. I dag vil jeg imidlertid bruke et sitat som er et eksempel på nettopp denne billedbruken fra ekteskapet. De biografiske opplysningene om Teresa på katolsk.no sier at "Hun likte å kle seg etter siste mote og nøt å bære smykker og parfyme." Dette skal ha preget henne i ungdommen, men måtte nok legges bort da hun ble nonne. Likevel er det kanskje nettopp et snev av denne interessen som lå til grunn da hun skrev følgende allegoriske betraktning:

"Gud har gitt oss så mye og fortsetter å overøse oss med velgjerninger. Den oppmerksomhet vi gir Gud, er forøvrig ikke uten rik belønning. Finnes det en hustru som har mottatt mange kostbare smykker av sin ektemann og som ikke vil gi ham så mye som en ring til gjengjeld? Mannen ønsker den som tegn på at hun vil være ham trofast like til døden, ikke grunn av dens verdi, da alt hun har, allerede er hans eiendom."

Det er to forskjellige sett av verdisystemer Teresa behandler her, og som moderne mennesker forstyrres vi kanskje av den fullstendig alderdommelige tanken om at "alt hun har, allerede er hans eiendom." Teresas bilde handler imidlertid om noe annet, om gaver på menneskelig nivå og om uttrykk for tidløs tilhørighet. Det som gjør teksten så interessant, er at den med sitt tilsynelatende anakronistiske syn på kvinners avhengighet av sin mann vil opprøre mange moderne mennesker. Denne historieløse opprørtheten vil kunne være til hinder for å se skjønnheten i Teresas billedbruk og dermed parallellen som den helhjertede kjærligheten mellom ektefeller danner med Guds kjærlighet til menneskene.
Nesten 500 år etter sin fødsel har Teresa av Ávila noe å fortelle! Jeg vil lese mer, og jeg kommer tilbake til saken.
- - -
Til bloggens velvillige skare av faste besøkere vil jeg avslutningsvis gjøre oppmerksom på at jeg nå reiser bort i noen dager i jobbsammenheng. Bloggen vil derfor stå urørt fram til enten 21. eller 22. mars, et tidsrom som ikke represensterer lang passivitet i forhold til mange andre blogger, men som i forhold til frekvensen her på Banker på Pavens port kan se ut som forfall. I motsetning til forrige gang jeg hadde noen dagers sammenhengende opphold, vil passiviteten denne gang ikke bli etterfulgt av et halvt dusin innlegg fra et sært, katolsk land på Balkan. Kanskje kommer det en enkeltstående tekst fra S:ta Anna församling, og kanskje ikke.