Klarert

Et brev nådde meg i går, en C4-konvolutt fra Oslo katolske bispedømme. Headingen på brevarket var ikke til å ta feil av: Dette var brevet fra Biskopen som jeg har visst skulle komme.
Det er nesten 3 måneder siden jeg sendte min ordrike, men forsiktige anmodning om å få adgang til å bli tatt opp i Den katolske kirkes sakramentale fellesskap. Biskop Bernt har hatt et ekstremt arbeidspress i mye av denne tiden, noe som startet for fullt den dagen jeg intetanende om de kommende stormer postla min forespørsel (se innlegget fra 7. april).
I går kom altså biskopens svar, og det gir meg den aller varmeste velkomst i Kirkens fellesskap. Biskopen uttrykker også glede over at jeg har valgt navnet Mattias i forbindelse med min ferming.
Biskop Bernt trengte bare 77 ord for å gi svar på min 2 sider lange anmodning. De 77 ordene uttrykker så mye varme og medmennskelighet og gir så fyldestgjørende tilsvar til min egen henvendelse at jeg blir ettertenksom og full av beundring over biskopens ekspressive nivå.
Brevet skal bli tatt godt vare på, for det representerer ikke bare en innfridd forventning, men en klarering, et adgangstegn og en velkomst som fyller meg med lettelse og med en opplevelse av å være godkjent.
For at det ikke skal oppstå misforståelser må jeg nok medgi at jeg ikke hadde ventet noe avslag på min anmodning. Likevel er det først med biskopens skriftlige godkjenning og velsignelse at veien til full opptakelse som katolikk kan anses som åpnet for meg.
Det å ha fått dette brevet og å ha tilegnet meg dets velvillige innhold gir meg i sterkere grad enn før følelsen av å være klar for å fullføre denne prosessen som jeg begynte å tenke på i det stille for omtrent 2 år siden. I kveld opplevde jeg en forsterkning av dette, men det får bli tema i neste innlegg.

Romertall CCC

Dette innlegget er nr. 300 etter at denne bloggen ble opprettet 4. februar 2009. Jeg ser det som en liten milepæl å ha skrevet og lastet opp 100 innlegg, og nå markeres det at så har skjedd 3 ganger.
For å jonglere litt med statistikk kan jeg fortelle at de første 100 innleggene ble skrevet i løpet av 4 måneder. De neste 100 tok det hele 6 måneder og 1 uke å avlevere, mens denne nyeste samlingen på 100 innlegg har blitt til i løpet av 5 måneder og 2 uker. Det skulle bety at jeg siden desember har skrevet 2 innlegg hver 3. dag, noe som representerer en viss frekvensøkning i forhold til arbeidet med innlegg 101-200.
Det er nærliggende å bli eksistensialistisk i denne stund og stille meg selv spørsmålet ”300 blogginnlegg og hva så?” Bloggen har uavbrutt beskrevet min lange vandring fra letingen etter en vei ut av hedenskap og skjørlevnet til funnet av Den katolske kirke, et nytt hjem. Denne bloggens levetid er ganske klart definert i høyre marg: Innen slutten av 2010 vil bloggens oppgave være fullendt.
Det underlige er bare at vurdering av muligheten til å konvertere og bli katolikk utviklet seg til noe nær en beslutning allerede før de første 100 innleggene ble skrevet. De neste 100 innleggene viste vandringen videre med et planmessig søk etter katolske erfaringer og katolsk kunnskap. En hel del reisebeskrivelser inngikk i denne fasen. Det gjorde også et flertrinns oppgjør med min oppvekst i et pietistisk miljø samt skildringen av hvordan jeg fant ut at 10.10.10 kunne være en egnet dato for min konversjon.
De siste 100 innleggene fram til dette har bydd på mer reisebeskrivelse, mer kunnskap og noen spredte refleksjoner over de bedrøvelige pedofiliavsløringene innen Kirken.
Jeg ser tilbake og konstaterer takknemlig at jeg for lengst er i gang med å utvikle en katolsk identitet. Mye av tiden siden i høst har gått med til å lære nye ting om Den katolske kirke både når det gjelder læren, historien, persongalleriet, musikken, tekstene og praktisk utøvelse av troen i hverdagen.
Ventetiden fram til konversjonen i oktober trengs for å rydde av veien noe etterslep etter mitt tidligere liv. Jeg tror faktisk at det vil vise seg i ettertid at det å vente med selve konversjonen vil ha sin verdi. Det kan kanskje høres ut som om jeg må inn og sone en fengselsstraff i mellomtiden, men dette er slett ikke tilfellet. Jeg har heldigvis ingen kriminell fortid av noe slag.
Mens de siste 100 innleggene har blitt til, har jeg også søkt biskopen om tillatelse til å bli opptatt som fullverdig katolikk. Noe svar på denne henvendelsen har jeg ennå ikke fått, men det haster heller ikke. Derimot har jeg fått høre at det har vakt en viss oppsikt i OKB at jeg har fått godkjent innmelding som formelt medlem av Den katolske kirke i Norge, og at dette har kunnet skje uavhengig av full konvertering. Også tidligere har jeg fått kommentarer om at dette er uvanlig, men ikke desto mindre har det foregått på denne måten. Derfor har jeg også kunnet glede meg over å motta medlemsbladet St. Olav (tidligere Broen) i posten i over et år allerede.
Selv med 300 – eller CCC – skrevne og opplastede blogginnlegg har jeg ikke til hensikt å slutte med denne skriveaktiviteten. Refleksjoner og opplevelser kommer over meg i en jevn strøm, og mye av dette resulterer i tanker om mitt forestående liv som mer eller mindre aktiv katolikk. Nylig fikk jeg kjøpt et par bøker om og av produktive, katolske skribenter fra 1500-tallet, nemlig St. Johannes av Korset og St. Teresa av Ávila. Jeg tør ikke love noe blogginnlegg om bøkene etterhvert som de blir lest, men det kan jo likevel tenkes at refleksjoner presser seg fram, finner veien til mitt tastatur og baner seg vei helt fram til den virtuelle dagboka som denne bloggen jo kan kalles.
Når innlegg CCC nå er skrevet og om et øyeblikk lastet opp, vet jeg at innlegg nr CD - eller 400 - neppe noen sinne vil komme; så langt rekker jeg ikke før konversjonen er gjennomført til høsten.
Det neste temaet på bloggen er planlagt et stykke på vei og vil ha sammenheng med endring og flukt på det indre plan. Jeg takker dere bloggbesøkere som fortsatt henger med i denne tilsynelatende endeløse serien av inngående skildringer.

I en bloggers hode

Dette bildet ble tatt i Roma den 30. mars i år. Det viser en av portene i muren som omgir Vatikanet på nordsiden. Der og da ble ideen til gårsdagens innlegg på denne bloggen født. Hvilken lang tankerekke som har ført derfra og hit, vil være hovedtema i dagens innlegg, og det er dette som mer enn antydes i dagens tittel.
Å love allerede i tittelen at et blogginnlegg skal handle om det som fins "I en bloggers hode" er et håpløst prosjekt, for jeg kan ikke fortelle hva som fins i andre hoder enn mitt eget. Riktignok er jeg en blogger, men på ingen måte noen typisk sådan. Først og fremst har jeg en del biologiske feil. Den typiske blogger er kvinne og relativt ung. Jeg er ingen av delene. Dessuten skriver den "typiske" blogger - hvis jeg da har rett i min antakelse - helst om moter, kosmetikk og innredning, eller i beste fall om moderne litteratur.
Allerede her vil en del bloggere ha fart i været og hvint at dette er da ikke slikt som de er opptatt av på sine blogger. Mulig det, og i så fall helt greit, men de bloggene som virkelig har høye besøkstall, og bloggerne som drifter dem, kjennetegnes i stor grad av de trekkene jeg her har beskrevet på min vanlige sleivete måte, fritt etter A-magasinet og andre pålitelige medier.

Saken for meg var i hvert fall slik at da jeg ruslet med min kjære ut fra Vatikanets Museer tirsdag den 30. mars, sliten og varm etter flere timers vandring i kø gjennom endeløse korridorer og trøstet på bare kjappest mulige måte med en kald øl i Vatikanets hage etter rundturen, oppdaget jeg den høye bronseporten i muren som vi tidlig på formiddagen hadde passert i skilpaddetempo mens vi sto i billettkø.

Porten har nemlig en gedigen inskripsjon på tvers. Selv en close up gir dårlig inntrykk av teksten på porten, men jeg kan forsikre at her står følgende skrevet:

BENEDICTUS XVI PONT. MAX. ANNO DOMINI MMV PONT. I.

Bronseporten er med andre ord såpass ny at den er preget med den nåværende pavens navn, tittel og årstall. Forkortelsene "Pont. Max." står for Pontifex Maximus, som betyr Den øverste kirkeleder, og romertallet for 2005 er det overraskende korte MMV.
Idet vi passerte denne porten på vei bort fra Vatikanet denne tirsdags ettermiddagen, slo det meg at dette kanskje er den første bygningsinstallasjonen som bærer pave Benedict XVIs navn. Forøvrig er hele Roma full av statuer, bygninger, fasader og minnesmerker som bærer en eller annen tidligere paves navn, nummer og årstall. Allerede innenfor de første 5 årene av pave Benedicts pontifikat er altså den nordvendte bronseporten i Vatikanet blitt fornyet og på tradisjonelt vis forsynt med den sittende Hellige Fars navn.
Jeg syntes faktisk det var en viss ære å ha oppdaget dette, så jeg småløp tilbake, knipset noen bilder under vanskelige lysforhold og var der og da fast bestemt på at minst ett av disse bildene skulle danne utgangspunkt for et blogginnlegg om pave Benedict og måten han preger Roma på under sitt pontifikat.
Innlegget som sådant ble skrevet i går. Som vanlig ble det for langt. Jeg skrev og skrev, og det gikk fort for seg, helt i tråd med min vante arbeidsform. Redigeringen av bildene jeg brukte ved gårsdagens tekst, tok lenger tid enn å skrive det smått banale innlegget om vår nåværende pave. Hele poenget, nemlig den imponerende, ca 4 meter høye porten med Benedicts navn, ble det simpelthen ikke plass til i går. Hele greia måtte vente til i dag.
Slik arbeides det kontinuerlig i mitt hode. Bloggen er viktig; det er allerede lenge siden jeg skrev at jeg er blitt "bloggberoende". I kvartalene rundt Vatikanet befant jeg meg så nær sentrum for denne bloggens tema som det er mulig å komme. Jeg sto rett foran en port med Pavens navn. Jeg banket ikke på, men jeg tenkte på ham, jeg tenkte på brevet jeg en uke senere skulle skrive til biskop Bernt, og jeg tenkte på at her er virkelig den porten som jeg i det minste billedlig talt håper å bli sluppet igjennom når enda noen få måneder får passert.
Hvordan det har vært mulig for meg å vente i over 5 uker med å skrive om Pavens port i bokstavelig forstand og bildene av den - se, det er et spørsmål som kan besvares bare av den lange rekken andre blogginnlegg jeg har funnet det nødvendig å skrive i mellomtiden, i alt 27. På mange måter kan vi si at min hittil siste Roma-reise ender her. Jeg har sett Pavens port, jeg har fotografert den og skrevet om den. Nå er det bare å vente og se om min verbale banking gir svar.

Viggo på lørdag

Sist lørdag, 17. april 2010, hadde programleder Viggo Johansen valgt biskop Bernt Eidsvig som gjest i sitt ellers folketomme studio ved programmet "Viggo på lørdag" på NRK1. Sammen hadde de to en nær og åpenhjertig prat om Den katolske kirke i Norge og skandalesakene fra de siste ukene. De som ikke fikk sett programmet på TV, anbefales å benytte sjansen mens programmet er tilgjengelig på NRKs nettsider. Klikk på lenken nedenfor for å se programmet. God fornøyelse!
www1.nrk.no/nett-tv/klipp/629510

Hektiske tider for biskopen

For mange, mange uker siden tipset pater Piotr meg om at jeg måtte skrive et brev til biskop Bernt Eidsvig og be om lov til å bli opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Pateren sa også også at brevet burde sendes like etter påske, for med ett er mai måned her, og da skal biskopen reise rundt til alle menighetene i Sør-Norge og Trøndelag for å ferme ungdommene.
Med andre ord: Biskopen bør ha min anmodning i posten før sommeren, og skal det ha noe for seg, må han få brevet før serien med konfirmasjoner starter.
Så i dag bega jeg meg i vei. Tok meg fri fra kontoret i 20 minutter og dro inn til Posten i Askim sentrum. Jeg kjøpte frimerker til brevet til biskop Bernt og til brevet med kopien som jeg samtidig sendte til pater Piotr. Som om det var en høytidelighet slapp jeg brevene omhyggelig ned i kassen for A-post. Klokka var ett minutt på ti.
I bilen tilbake til jobben hørte jeg nyhetene på radioen, og da var det sannelig skjedd en del siden sist her i kongedømmet. Nå har også Trondheim fått sin katolske overgrepssak, en gammel men ganske grov affære, og biskop Bernt ble sitert sammen med henvisninger til Adresseavisen.
Vel tilbake på kontoret, ikke lenger så sikker på om min tur til Posten hadde vært betimelig eller ikke, fant jeg fram adressa.no og leste alt som til da hadde framkommet om saken. Nettsiden ble stående åpen på skjermen min resten av dagen, og oppdateringer veltet inn mange ganger.
Det har ikke vært noen lett dag for noen, og minst av alt for biskop Bernt, antar jeg.
Selvbebreidelsen tok tak i meg ved lunsjtider, og jeg lurte fælt på om jeg burde ile tilbake til Posten og få stanset brevet slik at den sindige biskopen kunne få ro til å besvare henvendelsene fra media i stedet for å få brevet med min fattige anmodning i posten i løpet av morgendagen. Jeg var fortvilt og skamfull.
Gradvis grydde imidlertid en annen tanke hos meg, en alternativ måte å se det hele på: Jeg for min del har i lang tid gledet meg til å sende anmodningen om å bli opptatt i Kirken. Kanskje biskopen på sin side blir ørlite grann glad over å få et brev fra en vaskeekte Catholic wannabe i denne tiden da alle vil Kirken til livs og later til bare å vente på at Vatikanet faller. Min henvendelse danner en maksimal kontrast til alt som sies og skrives på norsk om Den katolske kirke nettopp i dag; mon tro om ikke biskopen aner en viss fryd over det uvirkelige i brevet som er stemplet i Askim og har hans navn og adresse skrevet med en ultrarapid og kaotisk håndskrift på konvolutten.
Gledelig eller ikke: Jeg har sendt min anmodning, og den inneholder ikke ett eneste ord om overgrepssakene. Jeg ber for biskop Bernts kontakt med pressen i disse dager, langt mer enn for reaksjonen på min anmodning.

Nå også i Smaalenenes Avis

I dag, 6. april, brakte Aftenposten en stor reportasje om overgrepssakene i Den katolske kirke, og det var fokusert på at Kirken i Østerrike opplever "en bølge av utmeldelser".
Som om Aftenpostens oppslag ikke var nok å fordøye ved frokostbordet, møtte jeg også lederartikkelen i lokalavisen, Smaalenenes Avis, som tok opp samme tema. (Lederartikkelen i Smaalenenes Avis legges ikke ut på nettet før tidligst dagen etter, derfor kan jeg ikke linke til den ennå....)
Lokalavisens lederartikkel fikk meg til å forstå at det er på tide selv for meg å skrive noen linjer om temaet. Jeg har forsøkt å berøre det før, men saken vokser hele tiden og får stadig nye aspekter. Det som særlig har vært førstesidestoff etter mitt ringe innlegg her på bloggen den 11. mars, er Pave Benedicts befatning med en omfattende sak i USA som han i sin tid som kardinal ikke grep inn overfor.
Under mitt opphold i Roma i påsken figurerte Paven i egen ramme på forsiden av de største avisene hver dag, og i hjørnet på rammen sto noe slikt som "Overgrepssaken i Kirken", omtrent som vignetten til en føljetong. Avisenes førstesider var ikke noe hyggelig syn.
På Den katolske kirkes norske nettsider finnes en lang liste over saklige artikler som omtaler temaet, herunder biskop Bernt Eidsvigs pressemeldinger og preken om saken.
For meg er det mer enn nok å henvise til biskopens kloke utsagn om de utspill og kommentarer som har kommet både fra kritikernes og Vatikanets side. Jeg for min del kan bidra med svært lite, og skandalene endrer ikke på noen måte mitt forhold til Kirken og mitt ønske om å tilhøre den. Dette er ikke noe trosspørsmål, det er kun et spørsmål om sorg over menneskers ufullkommenhet.
En god kollega var innom meg på kontoret i dag, pekte på min bordkalender med bilder av Pave Benedict og sa: "Han sliter litt for tida, hører jeg."
Utsagnet var sagt i vennlighet overfor meg, men med en viss forventning om å høre mitt syn. Jeg refererte dagens oppslag i Aftenposten og sa som sant var: Verdenspressen ventet seg en avklarende uttalelse under messen på Petersplassen første påskedag. Dette vitner om dårlig kjennskap til Den katolske kirke og årets høytider: Påskedagsmessen er den viktigste i året, og Paven ville aldri finne på å komme med en dagsaktuell, kirkepolitisk uttalelse i den forbindelse. Alt til sin tid. Påskefeiringen og messen på Petersplassen først. Deretter kommer de grep som må tas i sakens anledning. Ingen av sakene fant sted i går, for å si det slik. Derfor vil det være overilt å reagere på så alvorlige saksforhold nærmest på stående fot. Den Hellige Stols handlemåter pleier å være tuftet på atskillig mer dyptpløyende utredninger og vurderinger enn hva det moderne pressekorpset forventer.

Det var godt og tillitvekkende å lese i biskop Bernts preken ved Oljevigselsmessen den 30. mars: "Jeg skal spare dere for detaljene, men han [Pave Benedict XVI, min anm.] har mer enn noen av sine forgjengere på pavestolen og i troskongregasjonen gjort sitt for å rydde opp og for å forbedre rutinene i denne type saker."
Et slikt utsagn gir grunn til å kunne stole på at de rette og tilstrekkelige prosesser blir satt i gang for å rydde opp under Pavens ledelse. Det finnes ikke forsvar for de handlinger som er begått dersom anklagene er sanne. Om Kirken viser overgrepssaken imidlertid ikke annet enn at den har feilbarlige mennesker i sine lederposisjoner, folk som har minst like mye skyld å be om tilgivelse for som alle menneskene de er satt til å lede.

Lumen gentium

Nå har jeg lest det lille heftet "De Ecclesia - Kirken", som gjerne kalles "Lumen gentium" etter de to første ordene i den latinske teksten. Publikasjonen er en av de viktige oppsummeringene av de dogmatiske beslutningene fra Det annet Vatikankonsil. Det føles som et viktig steg opp og inn i Den katolske kirke når jeg nå har lest disse 100 små sidene undertegnet av Pave Paul VI.
Det er så mye som stemmer, så mye som faller på plass når jeg i egenskap av frafallen protestant leser hva Kirken ønsker å stå for, hvordan alle deler av det kirkelige hierarki har funksjoner som er gjennomarbeidet i mer enn 15 århundrer, og når de trosmessige prinsippene viser seg å være grunnleggende og konsistente innenfor det som er kristendommens kjernelærdom.
Spesielt godt likte jeg kapittel 8, som tar for seg læren om "Den salige jomfru Maria, Guds mor, i Kristi og Kirkens mysterium". Noen steder har jeg støtt på begrepet mariologi, altså "læren om Maria". Dette er et eget delemne innen katolsk teologi, og det fascinerer meg allerede med det velklingende, vokalrike navnet. 8. kapittel i Lumen gentium trekker opp de teologiske og bibelske hovedlinjene for læren om jomfru Maria. At det er mulig å finne så mye bibelsk dokumentasjon på Marias posisjon i den katolske lære, var jeg ikke klar over. Det er så en kan føle seg snytt over alt som er blitt utelatt i opplæringen i kristendomskunnskap i norsk skole og i de tallrike prekener jeg har hørt i statskirkelige sammenhenger: Maria er totalt fraværende i alle sammenhenger unntatt juleevangeliet og i den lille episoden ved foten av Jesu kors langfredag.
Det som Lumen gentium oppsummerer om Maria, er god og oppbyggelig lesning, og jeg ser fram til å ta for meg dette kapittelet på grundigere måter senere.
Lumen gentium framstiller Kirken på en måte som er nesten enda større og bedre enn den jeg håpet å finne. Kirken er de troendes havn, den søkendes mål og de bedendes talerør. Min begeistring for Kirken er bare blitt større etter at jeg tilegnet meg denne teksten fra Vatikan II.
Neste skritt for mitt vedkommende er å lese Lars Roar Langslets bok "...på din Kirkes tro". Boka er omtalt og sitert i et innlegg på bloggen Katolsk i hodet, og det var her jeg hørte om den for første gang.
I går var jeg i Oslo en tur, stakk oppom St. Olav katolske bokhandel og tok et langvarig overblikk over utvalget. Ikke mye ble kjøpt; kun den lille boka av Langslet og Pave Benedict XVIs "Jesus fra Nasaret". Utvalget i bokhandelen var imidlertid så stort at det var svært vanskelig å begynne å velge. Jeg hadde forresten gleden av å være i bokhandelen samtidig med at biskopen hadde et kjapt ærend der inne. Blygt og usikkert nikket jeg en lavmælt hilsen; han nikket tilbake og forsto nok ikke hvilken ærbødighet jeg opplevde ved å stå ansikt til ansikt med Kirkens fremste representant i Sør-Norge.
Mer og mer blir jeg en del av Kirken og Kirken en del av meg. Dette kommer jeg til å fabulere en del mer om i den nærmeste tiden. All min forkjærlighet for Sverige og svensk musikk og kultur blir nå skjøvet over i min andre blogg, Den norske Sverige-bloggen slik at jeg på den herværende bloggen kan konsentrere meg helt om å banke på Pavens port.

Grøss!

Hadde samtale med pateren i dag. Stakkars mann! Ikke nok med at han hadde satt av en time til meg, slitsomme krek, fra kl. 17, men han hadde en ny avtale med noen polakker (tror jeg det var) kl. 18. Onsdagsmessen skulle som vanlig begynne kl. 18.30, og den kom i gang bare noen få minutter over tiden. En ny avtale ventet den gode pateren straks messen var over; en ikke ukjent, utenlandsfødt forretningsmann her i byen sto og ventet ved Audien sin da vi kom ut etter messen. Ikke vet jeg når pateren kunne ta kvelden i dag, men det må ha blitt langt senere enn det vi vanlige lønnsmottakere hadde funnet i orden.
I forrige uke sendte jeg en mail til pateren der jeg listet opp noen spørsmål jeg gjerne ville drøfte med ham eller få svar på. Han var godt forberedt til samtalen og stilte med litteratur både i bokform og utskrifter fra Internett. Et av spørsmålene mine dreide seg om hvordan en konvertering - eller "konversjon" - foregår i praksis, altså hvordan selve handlingen tar seg ut under messen hvor det skjer.
Jeg ble en smule urolig over svaret. Eller for å si det som det er: Jeg ble vettskremt! Konversjonen er som en utvidet konfirmasjon. Jeg trodde at både dåp og konfirmasjon var unnagjort én gang for alle ettersom jeg har vært gjennom begge deler i Den norske kirke en gang for omtrent hundre år siden. I kveld fikk jeg vite at dåpen ganske riktig foregår bare én gang fordi den er et sakrament i både lutherske og katolske kirker. Konfirmasjonen derimot, er intet sakrament hos protestantene. Derfor foregår innvielsen til fullverdig katolikk som en konfirmasjon - en ferming, slik jeg så biskop Bernt utføre overfor 8 pur unge mennesker i menigheten for et par uker siden.
Forut for konfirmasjonshandlingen framsier den konverterende en erklæring, et langt og inderlig utsagn som i sin tur følger etter den nikenske trosbekjennelse under messens gang. Pateren ga meg en utskrift på et par sider der ritualet for konversjon var beskrevet punkt for punkt.
Er det dette jeg skal igjennom? Er dette noe jeg virkelig ønsker å utsette meg for? Må jeg kunne det utenat, eller finnes en tilstrekkelig diskret jukselapp?
Jeg ser for meg settingen, en vårsøndag med masse folk i kirken, meg selv i mørk dress langt framme, for anledningen utstyrt med et eget helgennavn som jeg skal tiltales med under konversjonshandlingen. Mange av folka i kirken kjenner jeg fra nabolaget eller fra ulike arbeidsplasser jeg har hatt her i byen. Kanskje gleder de seg over at denne blide og iblant bråkjekke karen blir katolikk, men kanskje har de også vondt for å tro det de ser. Dette er ikke St. Dominikus kirke i Neuberggata; det er den kattolske kirken i Askim min konversjon vil finne sted i. Her vet folk mye om hverandre, mer enn nok til å forme tanker om brist i troverdigheten selv under en hellig handling.
Jeg ser at jeg fikk besvart mitt spørsmål om selve konversjonshandlingen i rette tid: Det er ennå lang, lang tid til det vil bli mulig å gjennomføre selve konversjonen. Min frykt for å bli eksponert for hele menigheten, min frykt for å falle ut av rollen og begynne å stotre under de høytidelige utsagnene som den konverterende skal uttale, min motvilje mot å være sentrum i en sammenheng der jeg aller helst vil være usynlig på bakerste benk - alle sperrer kan nå bearbeides systematisk og målrettet i måned etter måned.
Denne bloggen ble opprettet for at jeg innen jul 2010 skal ha funnet ut om jeg vil konvertere til katolisismen eller ikke. De regelmessige samtalene med pateren har samme, gjensidige målsetting. Både bloggens lesere og jeg selv har sett at det faktisk ikke er troen eller identiteten det skorter på. Nå derimot, ser vi at det er mot - eller rettere: frimodighet - jeg muligens ikke har nok av.
Og dette sier en som er kjent fra store forsamlinger i lille Askim, skolelederen som med få setninger kan både underholde og informere på én gang - uten å forårsake misforståelser av noe slag. Klarttalende, kanskje til og med velartikulert iblant, språkmektig med offentlige opptredener på finsk og persisk - denne personen blir så liten og skremt når motparten er Gud Faders representant i Kirken og publikum er fødte katolikker.
Domine, non sum dignus ut intres sub tectum meum....!

Fermingens sakrament

(Foto: www.vg.no)

Som jeg har nevnt i et par innlegg i de siste ukene, var det i dag tid for konfirmasjon (ferming) i min lokale, katolske kirke. Biskop Bernt Eidsvig sto for messen og fermingens sakramentale handlinger. Det var 8 ungdommer som ble konfirmert, og messen var preget av fest og høytid.

For meg representerte denne søndagsmessen to nye erfaringer, og det var nettopp dette som gjorde at jeg har sett fram til denne dagen med stor forventning. Den ene nyheten for meg var selve konfirmasjonen på katolsk vis. Den foregår vitterlig annerledes enn i Den norske kirke. Den andre nyheten var naturligvis å delta i en messe ledet av biskopen, med mitra og bispestav, flott drakt og betydelig, klerikal verdighet.

Navnene på de 8 ungdommene sto skrevet i "Søndagsbladet", som vi kaller arket med særlige opplysninger for den enkelte søndagsmessen her i min menighet. Ved siden av konfirmantenes vanlige navn sto det også et helgennavn, noe de enten har valgt selv eller blitt tildelt. Allerede her må jeg innrømme at mine kunnskaper kommer til kort; hvordan helgennavnet plukkes ut, har jeg ikke kjennskap til. Jeg har imidlertid fått vite av pateren at en av oppgavene under konfirmasjonsforberedelsene har vært å skaffe informasjon om helgenen som hver av de unge har fått navnet fra.

Det vil føre for langt å beskrive hele messen og de ulike handlingene for og med konfirmantene, men jeg må få nevne sakramentets mest overraskende innslag: Mens konfirmantene én etter én knelte foran biskopen, tegnet han korsets tegn på konfirmantens panne, og deretter ga han hver at dem et lett klapp på kinnet. Dette forklarte biskopen på forhånd i sin preken. Klappet er en symbolhandling fra den romerske hæren, der soldater fikk et klapp på kinnet da de ble sendt ut for å bevare Romerrikets fred. Med en del overføringer og paralleller gjøres det samme med unge katolikker under fermingen. Det var uventet, men konkret og symbolsk.

Biskop Bernt Eidsvig fyller rollen som biskop til punkt og prikke. Han snakker et rent og tydelig, konservativt bokmål, og han har en stemme som klinger vakkert både når han synger og når han taler. Å se denne frontfiguren innen Den katolske kirke i Norge stå og incensere alteret i St. Maria kirke i Askim ga meg en opplevelse av tilhørighet og trygghet på Kirken og Kirkens vesen. Biskopen sto fjellstøtt i dagens oppgave, og ved innledningen til messen ga han uttrykk for at det å reise rundt og forestå ferming i de ulike menighetene i Sør-Norge er noe av det fineste ved hele bispeoppgaven. Det var tydelig at biskopen trivdes, og han lot menigheten og de ikke-katolske konfirmasjonsgjestene få feire en formfullendt og stemningsfull messe.

Ettersom denne søndagen også markerte festen for Kristi Legeme og Blod, ble det gjort en liten endring etter preken og konfirmasjonshandlingen. Det store påskelyset, som sto i sentrum under påskevigilien (se innlegget om påskens messer), ble tent, og hele menigheten fikk stående bekrefte sine dåpsløfter. Denne handlingen erstattet Credo i dagens messe. I dagens blogginnlegg hos INRI 365 beskrives festen for Kristi Legeme og Blod utførlig med bilder og video fra en annen katolsk kirke her i landet. Fermingens sakrament, med prosesjon både inn i og ut av kirken, bød på tilstrekkelig med festivitas her i Askim i dag, antar jeg.

I et av de første innleggene på denne bloggen, i februar måned må det ha vært, skrev jeg at hver eneste messe byr på nye opplevelser og ny lærdom. Slik er det fortsatt for mitt vedkommende, og dagens messe ble enda finere og mer lærerik enn vanlig. Langsomt vokser jeg som katolikk, og jeg ser fram til møtet med pateren den 24. juni, da jeg håper på veiledning om hvordan veien videre kan se ut. Aldri før har jeg vært så motivert overfor en livsutviklingsprosess.

Broen

Den katolske kirkes norske nettsider er noe jeg har undersøkt grundig i de mange månedene da Kirken har interessert meg. Her fins noe nyhetsstoff fra Den katolske kirke både nasjonalt og internasjonalt, her fins daglige, liturgiske bibeltekster og her fins historisk bakgrunnsstoff om alle helgener som feires og minnes i løpet av kirkeåret.

På egen hovedside i portalen katolsk.no presenteres Kirkens eget medlemsblad, Broen. Herfra kan de siste fem og en halv årgangene leses på nettet eller lastes ned i pdf-format. I går oppdaget jeg at nyeste nummer (nr 3-2009) av Broen er lagt ut på dette nettstedet. Med rette kan jeg si "allerede", for i et av nyhetsoppslagene i bladet (side 7) framgår det at nyheten som beskrives, kom til redaksjonen fra Den hellige stol "samme dag som Broen går i trykken, 8. juni 2009".

Artikkelen handler om at biskopen i Trondheim stift har søkt om avskjed og fått dette innvilget samme dag. Da jeg oppdaget dette i Broens nettutgave i går, fredag 12. juni, hadde jeg for lengst lest nyheten både på katolsk.no og i en del andre nyhetsmedier på nettet. Avisen Vårt Land fristet i sin nettutgave med at papirutgaven onsdag den 10. juni hadde en presentasjon av aktuelle kandidater til å overta bispesetet i Trondheim. Denne artikkelen skulle jeg svært gjerne ha lest, men Vårt Land var ikke tilgjengelig noe sted (ikke til salgs hos Narvesen her i byen, og biblioteket har stengt i sommer pga. flytting...).

At en biskop forlater sitt embede til de grader hurtig, vitner om dramatikk - uansett hvilken kirke han er biskop i. Hva som har foregått i Trondheim i så måte, interesserer meg overhodet ikke. Det interessante er at Den katolske kirke er blitt nevnt og omtalt i flere norske medier denne uka, og at biskop Eidsvigs milde åsyn har vært vist i flere aviser fordi det er han som etter forespørsel fra Vatikanet påtar seg bispefunksjonen i Trondheim til en ny biskop er utnevnt.

Broen nr. 3-2009 rakk derimot ikke å få med i bladet at "Hamar-saken" fikk sin endelige avgjørelse i Lagmannsretten den 10. juni. Her har Kirken, representert ved OKB og igjen biskop Eidsvig, fått medhold i at en pater kunne beordres mot sin vilje til et annet tjenestested.

Igjen er saken komplett likegyldig for mitt vedkommende, men jeg har lest om saken i Vårt Land på nettet. Det fascinerer meg virkelig å være en del av dette kirkesamfunnet her i landet, et kirkesamfunn som vanligvis holder en lav medieprofil. Plutselig faller 2 personalsaker sammen i tid, og Kirken er i avisene flere ganger i samme uke.

I begge tilfellene kom Kirken heldig fra det, også i medieomtalene. At sakene overhodet har oppstått, viser meg, som jo er mindre enn en lærling i katolsk sammenheng, at det fins særegne mennesker over alt, også innen Kirkens ledelse. Det er gledelig når Kirken som organisasjon håndterer interne problemer på en måte som tar seg godt ut når mediene tar tak i sakene.

Tilbake til Broen og nummer 3-2009. Bladet gikk altså i trykken 8. juni, men ble lagt ut på nettet kort tid etterpå. Jeg går her og forsøker å telle hvor mange dager som behøves for å trykke opplaget, få det ut fra trykkeriet til en distributør som påfører navn og adresse til alle Den katolske kirkes medlemmer i Norge og sender bladene ut med Posten (sannsynligvis). Deretter må en beregne noen dager til postgang for en sending av type B eller C. Det kan vel tenkes at bladet når fram til medlemmenes postkasser rundt 20. juni, men hva vet vel jeg? Jeg for min del går bare rundt og er spent på om mitt navn og adresse, påført et skjema hos pateren i min lokale, katolske kirke i slutten av april i år, stemplet og videresendt til et sentralt kontor for videre registrering av enda et norsk medlem i Kirken, - om mitt navn og min adresse etter alle ukjente krokveier har nådd fram til adresseregisteret hos distributøren av Broen slik at jeg er blant mottakerne av bladet. Det ligger en barnslig stolthet og forventning hos meg overfor det å få Broen i min egen postkasse.

I dag har jeg brukt formiddagen til å klippe den frodige granhekken som omgir vår designpostkasse i rustfritt stål slik at den er lett synlig og enda mer innbydende å putte post i - se foto nederst! Jeg gleder meg virkelig til å få Broen i posten med mitt eget navn og adresse på. Bladet skal ligge framme i stua i lang tid slik at besøkende kan ta i det, se hva jeg/vi driver og leser og kanskje himle undrende med øynene og spørre "er'e no' relliøst dette her, eller?" Ja, det skal selvsagt bli lest av oss selv også, slik at det ikke bare ligger på utstilling.

Når jeg får Broen i posten, har jeg fått det håndfaste beviset på at jeg tilhører Den katolske kirke i Norge, biskop Eidsvigs kirke, de østeuropeiske gjestearbeidernes kirke, Pavens kirke og denne kirken som tidlig i juni 2009 taklet personalproblemer på forbilledlig vis.

Så barnslig og underutviklet er mitt forhold til mitt katolske medlemskap, og så verdifullt og stort er det i mitt lille liv.