Marias opptakelse i himmelen

I dag er det 15. august og festen for Marias opptakelse i himmelen. Dette er en av de virkelig store høytidsdagene i det katolske kirkeåret. Dagen har vært feiret helt siden 600-tallet, ifølge omtalen på katolsk.no.
Å feire messe i dag medførte en hel del lærdom knyttet til denne dagens dogmeinnhold. Det ble en særdeles innholdsrik og feststemt messe i St. Maria kirke i Askim, ikke bare fordi det var barnedåp denne søndagen, men også fordi menigheten kunne feire 18 års jubileum som selvstendig menighet. Det var nettopp på 15. august 1992 at biskop Schwenzer ledet grunnleggelsen av menigheten i Askim, og da den nye kirken sto ferdig i 2003, fikk den navnet Marias opptakelses kirke selv om den til vanlig kalles bare St. Maria kirke eller Mariakirken.
Alt dette ble nevnt i messen av pateren, og jeg tok det til meg som ny informasjon, ikke fordi jeg ikke har hørt eller lest det før, men fordi tilknytningen til datoen 15. august satte denne delen av lokalhistorien inn i en formfullendt sammenheng.
En del av dagens preken inneholdt referanser til Pave Pius XIIs erklæring fra 1950 om at Maria ved sin død ble opptatt i himmelen med legeme og sjel. Pateren siterte en del av det omfattende dokumentet fra Pave Pius XII, der det framgår at denne læren ble fastsatt etter åpenbaring fra Gud:
"...vi uttaler, erklærer og fastslår det som et guddommelig åpenbart dogme: At den Uplettede Guds Mor, den evige Jomfru Maria, etter å ha fullført løpet i sitt jordiske liv ble opptatt med legeme og sjel til Himmelens herlighet." (Punkt 44 i det pavelige dokumentet Munificentissimus Deus; min oversettelse fra engelsk.)
Rent personlig falt jeg i tanker om denne henvistningen til Pius XII og hans erklæring om Maria. Jeg berørte dette temaet på min vanlige, sleivete og litt for lite grundige måte i denne bloggens 6. innlegg, skrevet 8. februar 2009. Nå i dag møtte jeg så å si følgene av den pavelige erklæringen i søndagsmessen og feiringen av nettopp Marias opptakelse i himmelen, Assumptio Beatae Mariae Viriginis.
Jeg har lest igjennom Munificentissimus Deus i ettermiddag, og jeg har fått bekreftet det som sto klart for meg under dagens messe: Dogmet om Assumptio ble ikke formulert som et påfunn fra Paven eller andre i Vatikanet. Tvert imot; det ble stadfestet etter å ha vært en forestilling og overbevisning blant katolikker flest gjennom nær sagt alle århundrer. Tanken på at Maria, den Uplettede Unnfangelse, skulle måtte vente i en grav på å bli opptatt i himmelen på den ytterste dag mens Sønnen hele tiden var i himmelen, syntes urimelig og preget av bristende logikk.
Pave Pius XII gjorde ikke annet enn å fastslå skriftlig det som Den katolske kirke alltid hadde trodd, men han formulerte likevel ikke sitt dokument før det var blitt foretatt nye, grundige og langvarige undersøkelser om grunnlaget for å innføre forestillingen om Assumptio som et dogme i Kirkens teologi. Mesteparten av Munificentissimus Deus omhandler disse undersøkelsene og funnene de ga.
Jeg erkjenner at jeg har hatt en stor og god festdag for Marias opptakelse i himmelen i dag, 15. august 2010, og jeg merker hvor lite det krever meg å godta dette dogmet, som jeg i alle tidligere år - helt fra barneskolen, faktisk! - har lært å betrakte som en katolsk snurrighet. Nå derimot, er dette i skjønneste orden, for jeg har forstått litt av meningen med at Kirken forholder seg ikke bare til Skriften, men også til tradisjonen. Den vakre læren om Assumptio er et eksempel på dette, og den er til alt overmål gjenspeilt i det fulle navnet på kirkebygningen som jeg så ofte oppsøker og finner trøst og glede i.
Man kan trygt si at mitt liv har tatt uventede veier, og jeg bruker tiden akkurat nå til å konsolidere troen på at mitt valg om å gå helhjertet inn i Den katolske kirke, vil være et valg jeg kommer til å være tilfreds med for resten av dette forunderlige livet.

De gåtefulle forkortelsene

Nr. 2 fra venstre på bildet: Pater Piotr fra Askim under årsmøtet i O.M.I. 2008 (foto: www.omi-sverige.org).

Pateren i min lokale, katolske menighet bruker gjerne forkortelsen O.M.I. etter navnet sitt. Jeg har forstått at det er en forkortelse for Oblatfedrene. En del søk på katolsk.no viser at de tre bokstavene erstatter hele 7 latinske ord: Congregatio Missionariorum Oblatorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae.

Det er så man sjargongmessig vil utbryte: "Såpass ja?!"

Heldigvis er katolsk.no utstyrt med rikelig med krysshenvisninger, så en trenger ikke mange klikk for å finne den skandinaviske presentasjonssiden for Oblatfedrene, http://www.omi-sverige.org/. Her leser vi om Eugène de Mazenod, og historien bak organisasjonen trer tydeligere fram.

Pateren i min menighet er altså medlem av en slags misjonsorganisasjon. Om dette er grunnen til at han har kommet fra Polen for å jobbe i katolske menigheter, vet jeg ikke riktig, men jeg vet at organisasjonen betyr mye for ham. Kanskje han også betyr mye for O.M.I. - det virker sannsynlig. I disse dager er han bortreist på årsmøte i O.M.I., står det på et oppslag på kirkedøra.

Når vi leser om de ulike prestene og biskopene i Den katolske kirke i Norge, ser vi faktisk at mange føyer en hale av store bokstaver etter navnet sitt. Biskop Gerhard Schwenzer benytter forkortelsen SS.CC. Legg merke til plasseringen av punktumene - her er detaljene viktige! SS.CC. står for en imponerende, latinsk frase: Congregatio S(S)acrorum C(C)ordium Iesu et Mariae necnon adorationis perpetuae SS. Sacramenti altaris.

Av denne oppstillingen med parenteser kan vi gjette at bruken av doble konsonanter viser at bare særs viktige ord i uttrykket blir representert i forkortelsen, og da med en dobling av forbokstaven.

Denne organisasjonen omtales tydeligvis som Picpuspatrene, men selv om organisasjonen har et eget nettsted på portalen katolsk.no - http://sscc.katolsk.no/ - framgår det ikke særlig tydelig hva den står for.

Leser man om dominikanerne i Neuberggata i Oslo, ser man at samtlige navngitte brødre har forkortelsen O.P. etter navnet. Denne forkortelsen må man lete lenge etter en forklaring på, men i artikkelen om biskop Christoph Schönborn finner man en parentes med begrepene i fullstendig utgave: Ordo Praedicatorum, og dette oppgis ganske riktig som den formelle(?) betegnelsen på dominikanerne.

At det er mye å lære for en som går inn i Den katolske kirke som voksen, beviser temaet i dette innlegget. Forkortelsene er en utfordring. Jeg forstår det slik at de plasserer vedkommende - som gjerne er presteviet - i den kirkelige geografi. Det som gjenstår å finne ut, er hva de respektive organisasjonene står for. Sier forkortelsene indirekte noe om hvorvidt en prest eller biskop er mer eller mindre konservativ? Sier de noe om vedkommendes utdannelse? Vil kjennere kunne si ut fra forkortelsen om en person har tilknytning til hemmelige nettverk?

Ja, så fullstendig uvitende er jeg om disse klerikale forkortelsene og organisasjonene de representerer, at jeg er i stand til å stille de mest utrolige spørsmål. Her gjelder det å ha tålmodighet hvis en vil skaffe seg oversikt.

Min lokale pater har fortalt meg litt om Oblatfedrene - O.M.I. Det er en begynnelse. Oblatfedrene later til å være såpass viktige at et stort bilde av stifteren Eugène de Mazenod omkranset av en vid rosenkrans henger på veggen i den katolske kirken her hvor jeg bor. Jeg får starte der, ettersom tilgangen på informasjon er enklest her i lokalmiljøet. Det er neppe nødvendig å lære alle forkortelsene og organisasjonene å kjenne, men det pirrer nysgjerrigheten...

Biskop Berislav

I dag er det nesten for lett å velge tema for blogginnlegget: Tromsø stift av Den katolske kirke fikk ny biskop i dag! Med stor verdighet og et imponerende antall celebriteter fra både kirkeliv og samfunnsliv ble biskop Berislav Grgić innsatt som biskop i Tromsø stift.

Jeg fulgte innsettelsesmessen på Internett. Den ble overført direkte i fra kl. 10.30. Det var et virkelig langvarig program med atskillige seremonier og ritualer. Jeg skal ikke gjøre meg bedre enn jeg er: Jeg satt ikke og så på overføringen fra begynnelse til slutt. Det hadde jeg ikke ro i kroppen til. Etter en halvtimes tid begynte jeg på andre gjøremål i huset og gikk til og fra PCene der messen ble lastet ned.

Berislav Grgić. Hvilket navn! Den bosniskfødte prelaten vil få folk i det høye nord til å måtte øve litt og ta sats før etternavnet uttales. Nå er det vel mest vanlig i Den katolske kirke å tiltale og omtale kirkens tjenere på alle nivåer med fornavn. Dette forenkler jo både uttalen og nødvendigheten av å huske biskopens fulle navn.

Den norske, lutherske kirke har 11 biskoper. Den katolske har 3. I tillegg har Metodistkirken en biskop, men han har hele Nord-Europa som område. (http://www.umc-northerneurope.org/)

Kanskje finnes det biskoper også innen andre kirkesamfunn her i landet, men samtlige biskoper utgjør uansett en marginal yrkesgruppe. Biskop Berislav står i en spesiell sammenheng og i et skarpt lys som katolsk biskop i Tromsø. Han er dessuten relativt ung - født i 1960 ifølge katolsk.no - og kan altså bli værende i Nord-Norge i riktig lang tid.

Det gledet meg litt ekstra under formiddagens sending å se at jeg øyeblikkelig gjenkjente 3 personer i prosesjonen som skred innover gulvet i Tromsø domkirke. Den ene var biskop Bernt Eidsvig. Ham har jeg aldri egentlig sett, men bildet av ham på katolsk.no har jeg lagt merke til. Like bak biskop Bernt gikk biskop Gerhard Schwenzer, som jo vikarierte i min lokale kirke en søndag for noen uker siden (se blogginnlegget "Presterollen - innlegg 2"). Han var lett å kjenne igjen med sine kvikke bevegelser. Nesten bakerst kom Berislav Grgić selv, også han gjenkjennelig fra foto på katolsk.no.

Poenget med at jeg gjenkjente tre av de viktigste aktørene i formiddagens høytidelige tilstelning i Tromsø, var at jeg nå opplever å forholde meg til Den katolske kirkes persongalleri i Norge. De som er viktige innen Den katolske kirke, er personer jeg kjenner navn og utseende på. Dette er viktig, en inngang og en innfallsvinkel omtrent som at nye innvandrere i landet tidligst mulig bør gjenkjenne kongens og statsministerens navn og ansikt i mediene.

Det var ellers imponerende at både Vatikanet og ambassaden for Bosnia-Hercegovina stilte med sentrale representanter ved bispeinnsettelsen. Dette viser at Tromsø stift slett ikke er uten betydning for Den katolske kirkes verdensomspennende organisasjon. Kanskje blir jeg selv et medlem blant 1,1 milliard i løpet av neste år. Det er derfor det er så godt, så nyttig, så verdifullt og så interessant å følge kirkens begivenheter her til lands.

Jeg ønsker biskop Berislav alt godt og Guds velsignelse i den viktige tjenesten!

(Bildet øverst er hentet fra nettstedet www.katolsk.no uten nærmere forespørsel.)

Presterollen - innlegg 2

I gårsdagens innlegg skrev jeg om behovet for å vise respekt og ærbødighet overfor pateren som person på grunn av offeret som hans stilling innebærer. Jeg nevnte også at biskop Gerhard Schwenzer skulle lede søndagsmessen i min lokale kirke i dag og at jeg så fram til å oppleve en 70-åring som har vært biskop i 30 år.

Messen, som ble avsluttet mindre enn 2 timer før dette skrives, var en opplevelse. Vel, det er nå messen alltid, men det var likevel noe nytt når den sikre, erfarne og samtidig ydmyke biskopen ledet messen.

Biskop Schwenzer er ikke spesielt stor av vekst. Han har et mildt vesen, men påkaller likevel respekt for sin trygghet i situasjonen. Han har en kraftig tenorstemme med svært støtt tonetreff.

I dag var det også orgelmusikk til sangen; det hender ellers sjelden i min lokale kirke. Orgellyden hever menighetssangen og gjør folk trygge på tonehøyde og melodiføring - selv i de lange ritualtekstene.

Prestens inntreden i kirken ved begynnelsen av messen markeres med kort klokkeringing i en sprø, liten bjelle ved prestens sideinngang forrest. Den lille klokkeklangen er signalet menigheten får til å reise seg og gjøre klar for messens åpning.

Gjennom hele liturgien er presten messens midtpunkt, hans stemme høres av alle, og hans handlinger viser hvordan menigheten til enhver tid skal forholde seg. Til slutt kommer den klare beskjeden fra presten: "Messen er til ende. Gå med fred." Menigheten svarer: "Gud være lovet!"

Dermed forlater presten kirken gjennom den samme døren hvor han kom inn, og man står igjen med følelsen av at "Elvis has left the building."

Med presten ute av syne blir man igjen overlatt til seg selv og sitt eget gudsforhold. Noen forsvinner ut straks, andre går til Maria-alteret og tenner lys, atter andre blir liggende på kne ennå en liten stund. Det krever styrke å gå ut i hverdagen på egen hånd etter at pateren har hatt myndig hånd om messens mystikk.

Jeg hører til dem som kneler ved benken også når jeg skal gå ut, og som gjør korsets tegn med vievann ved utgangen. Mange gjør det slik, mens andre finner messens innhold tilstrekkelig slik at de kan forsvinne ut uten rituelle handlinger når messen er over. Dem om det; jeg syns det er best å være på den sikre siden.

Presterollen

Den katolske pateren har en posisjon som jeg ser fram til å få større forståelse av. Han er et spennende midtpunkt i menigheten og en myndig administrator under messen. Han er en budbærer og et redskap, en kunnskapsrik og allsidig person som opprettholder orden og trygghet i sin kirke.
I Den katolske kirke er det ingen forundring å spore når presten omtales med pronomenet "han", slik det er gjort i avsnittet ovenfor. Pateren er jo alltid en mann, ingen tvil.
Allerede her er det en rekke moderne mennesker som rister på hodet og trekker seg tilbake i uforstand over en kirke som våger å opprettholde et yrkesmessig kjønnsskille. Når vi i tillegg tar med at presten må forplikte seg til å leve i sølibat - altså ikke bare som ugift og enslig, men også seksuelt avholdende - da strekker vår fatteevne ikke til.
Akkurat her synes jeg pateren i kraft av sin stilling tar et steg opp og blir opphøyet som menneske. Han har i ung alder valgt å forplikte seg til å unnvære noe som for alle andre anses både naturlig og nødvendig, nemlig seksualitet. En gudegave til menneskeslekten, vil mange hevde, og gjør det dermed dobbelt ubegripelig at det fortsatt finnes menn som vil vie sitt liv og legeme til en slik livsstil, stikk i strid med tidsånden og utviklingen.
Jeg tror ikke at det er korrekt etter katolsk syn å regne presten som en hellig mann, men han har definitivt muligheten til å bli det. Den selvvalgte avholdenheten og det ensomme privatlivet tilsier at enhver katolsk prest har både mulighet til og behov for å fordype seg i troen og i forpliktelsen overfor menigheten.
Det er beundringsverdig, intet mindre!
Pateren i min lokale menighet er yngre enn meg, men likevel kjenner jeg enorm respekt og ærbødighet overfor denne blide og vennlige, polskfødte personligheten hver gang jeg hilser på ham. Hvilke valg har jeg gjort gjennom livet som er i nærheten av hans når det gjelder offer? Knapt noe. Og her er han, plassert i en norsk småby, for å betjene sine menighetsmedlemmer på vegne av Gud.
Denne uka er pateren bortreist, og ved søndagsmessen i morgen, 15. februar, er det bebudet at pensjonert biskop Gerhard Schwenzer skal lede messen. Selv om jeg kommer til å savne den faste paterens stemme og bevegelser, ser jeg også fram til å oppleve den 70 år gamle biskopen, som i 2005 mottok en høy utmerkelse for å ha vært biskop i 30 år.
I 2005 var biskop Schwenzer 67 år gammel. Han ble alstå biskop i en alder av 37 år. Hvilke egenskaper han må være utrustet med! Hvilken personlighet! Det skal bli en opplevelse å feire messe under ledelse av denne mannen!
Jeg antar at bloggteksen som jeg skriver i morgen, vil inneholde noen inntrykk fra biskopens søndagsmesse kombinert med flere undringer og refleksjoner som jeg opplever hos meg selv, her på veien til kanskje å bli katolikk.