Det annet Vatikankonsil og jeg

En bokpakke kom i posten i dag. Hadde bøkene vært større, hadde de utgjort en hel liten haug på bordet, og de ville vært en bør å få med hjem. Bøkene i pakka var imidlertid små og tynne, og de fleste hadde myk perm. Felles for bøkene var at de stammer fra eller handler om Det annet Vatikankonsil.
Mange ganger har jeg tenkt over dette at mens jeg var en smågutt i førskolealder, dog gammel nok til å bli fulgt til søndagsskolen på et luthersk bedehus, var verdens viktigste og dyktigste katolske teologer samlet i Roma i år etter år. Det som kom ut av samlingen, var en universell fornyelse av Den katolske kirke.
I løpet av disse snart to årene som jeg har vært opptatt av å tilegne meg Kirkens lære, er det arven etter Det annet Vatikankonsil - VatikanII - jeg har lært å kjenne. Jeg har samtidig oppfattet at denne arven har sine kritikere og motstandere, men jeg hører ikke med blant disse. Tvert imot; den Kirken jeg har lært å kjenne og som har tiltalt meg så ettertrykkelig, kan takke nettopp VatikanII for sin nåværende form og utførelse.
På bildet over denne teksten er det to bøker jeg har eid en god stund. Den ene har tittelen "Kirken" og kalles oftest "Lumen gentium" etter de to første ordene i den latinske teksten. Den andre heter på norsk "Om Guds åpenbaring" og går i katolsk sjargong under navnet "Dei verbum". Jeg har hatt stort utbytte av å lese disse to skriftene. De er ført i et vakkert, opphøyd språk og er både oppbyggelige, fromme og dogmatiske. Dette er grunnen til at jeg ville eie alt som ennå kan oppdrives av norskspråklige publikasjoner fra VatikanII.
Disse heftene er kortfattede og små og derfor overkommelige å lese. Jeg har i samme slengen skaffet biskop John Willem Grans egen beretning fra VatikanII, "Oppbrudd og fornyelse". På denne måten håper jeg å kunne lese meg til en bredest mulig forståelse av de vedtak og erkjennelser som konsilet jobbet seg fram til.
Kanskje er de mer eller mindre berømte teologene og kirkeledernes drøftelser gjennom første halvdel av 1960-årene litt fjerne når det kommer til stykket, men den katolske messen ville ikke hatt sin nåværende form hvis det ikke var for konsilets beslutninger. Det er derfor dette enorme og langvarige kirkemøtets behandling av saker fascinerer og opptar meg.
Jeg hadde faktisk dette i tankene i en aktuell situasjon så seint som i går kveld, under messen i min hjemlige, katolske kirke. Jeg satt og lyttet til ordene under offertoriet og opplevde som så mange ganger før at et lys ble tent og en sannhet falt på plass. Denne gangen var det Kirkens respektfylte omtale av vinen som gikk til hjertet i meg:
"Av din rikdom har vi mottatt den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet og av menneskers arbeid, som for oss blir frelsens kalk."
Det virkelig ingen ubetydelighet av et næringsmiddel som pateren håndterer der oppe ved alteret. Under konsekrasjonen sier han videre:
"Helliggjør disse gaver ved din Ånds livgivende kraft så de må bli for oss vår Herre Jesu Kristi legeme og blod."
Vinens posisjon falt endelig på plass, og min samvittighet overfor vinelskeren i meg ble lettere - ja, den ble nesten vektløs i løpet av den eukaristiske liturgi.
Om en uke skal jeg møte til den siste samtalen med pater Piotr før konversjonen gjennomføres. Han inviterte vennlig til dato og klokkeslett og ga tilbud om både oppsummering, repetisjon av konversjonsritualet og mulighet til skriftemål. Pateren er en moderne menighetsprest, helt etter intensjonene i VatikanII såvidt jeg kan forstå. Derfor ser jeg fram til enhver mulighet til å prate med denne mannen, min mentor innenfor Kirken.
Dagene framover synes allerede stappfulle av begivenheter. Jeg vet ikke når jeg får tid til å lese de mange små heftene fra VatikanII og biskop Grans bok, men bøkene finnes nå i hylla og jeg har resten av livet på å fortsette vandringen innover i Kirken. Også tiden etter konversjonen skal gi mulighet til utvikling og vekst. Jeg har så mye å se fram til!

Den hellige Far i Roma

Pave Benedict XVI er i nyhetene om dagen i forbindelse med hans offisielle reise i Storbritannia. Det er litt stas å være katolikk når et stort bilde av Paven dukker opp i Aftenposten.
Det knytter seg alltid en hel del synspunkter til Paven og hans uttalelser. Ettersom jeg har blitt langt mer observant enn tidligere overfor hva som faktisk sies og skrives om Den hellige stol, har jeg også blitt oppmerksom på at ikke alle uttalelser er Pavens egne. En viss Federico Lombardi er talsmann på Vatikanets vegne, og han har, såvidt jeg har oppfattet, mer enn én gang vært uheldig med sitt valg av ord og sin grad av diplomati. Et menneske med vanlig feilbarlighet.

I min barndom var det Paul VI som var pave. Han var selve Paven, og mange av oss skolebarn visste ikke noe annet navn på ham enn det, men vi gjenkjente ham fra svart-hvitt-bilder i avisene og det daværende nyhetsbladet Aktuelt. Bildet ovenfor dette avsnittet viser en skulptur av Paul VI i Vatikanets museer.
Jeg husker at læreren spurte klassen i en kristendomstime i 6. klasse hvem som var pave før Paul VI. Det var det ingen som kunne svare på, og de fleste ble nesten forbauset over spørsmålet. Dette var i 1970, og Paul VI hadde vært pave i 7 år. For oss var det en halv evighet, og navnet Johannes XXIII, som læreren oppga, var oss fullstendig ukjent.

Jeg har for lenge siden innsett at Paven og Den hellige stol er en instans som jeg må forholde meg til som katolikk, og jeg venter ikke å få noe som helst problem med det. Tvert imot - Paven er sikkerheten for apostolisk ledelse av Kirken, og et tydelig og kjærlig pavedømme er med på å holde Kirken samlet. Det tror nå jeg, og kan som motstykke til dette bare vise til den konstante oppsplittingen av den lutherske kirken som jeg forlot for halvannet år siden. Der lider man under det totale fraværet av en apostolisk pave på toppen.

Paven står sterkt på samme måte som Vatikanets bygninger ruver innenfor sitt område i vestre del av Roma. På bildet ovenfor ser vi en bronseport i muren som omgir det meste av Vatikanet. Jeg nevnte porten og viste bildet allerede 6. mai i år, og bildet er i bruk i headingen på denne bloggen. Teksten som står under seglene til Den hellige stol, lyder: BENEDICTUS XVI PONT. MAX. ANNO DOMINI MMV PONT I.

I motsetning til hva som var tilfellet den 6. mai, har jeg nå klart for meg hva teksten betyr i sin helhet: "Den øverste kirkeleder Benedict XVI i det Herrens år 2005 år 1 av [hans] pontifikat." Med andre ord: Porten ble laget og montert i 2005, som var det første året Benedict var pave. Dette er den vanlige måten å tidfeste pavers handlinger på - en stødig referanse for ettertiden.

I den tiden jeg har levd, er Bendict XVI den femte paven i rekken. Som sagt har jeg ingen erindring om Johannes XXIII, og Paul VIs etterfølger Johannes Paul I rakk dessverre aldri å komme i gang ettersom han døde en måneds tid etter at han var blitt pave i 1978. Johannes Paul II derimot, er en personlighet som har satt sitt preg på verdenshistorien. Det neste innlegget på denne bloggen vil være viet ham og noen av mine møter med bilder og minnesmerker over ham.

Her og nå vil jeg bare bringe enda en gang dette lille bildet som jeg er litt stolt av og som viser mitt kjappe glimt av Pave Benedict XVI den 15. september i fjor. Så nær kom jeg, og kanskje ble dette det nærmeste jeg noen sinne kom en pave fysisk sett. I åndelig forstand derimot, vil jeg nok nærme meg den til enhver tid sittende pave mer og mer. Paven er min øverste kirkeleder, og det er all grunn til å følge med i hans bevegelser og uttalelser og å yte ham min forbønn og omtanke.

Nå også i Smaalenenes Avis

I dag, 6. april, brakte Aftenposten en stor reportasje om overgrepssakene i Den katolske kirke, og det var fokusert på at Kirken i Østerrike opplever "en bølge av utmeldelser".
Som om Aftenpostens oppslag ikke var nok å fordøye ved frokostbordet, møtte jeg også lederartikkelen i lokalavisen, Smaalenenes Avis, som tok opp samme tema. (Lederartikkelen i Smaalenenes Avis legges ikke ut på nettet før tidligst dagen etter, derfor kan jeg ikke linke til den ennå....)
Lokalavisens lederartikkel fikk meg til å forstå at det er på tide selv for meg å skrive noen linjer om temaet. Jeg har forsøkt å berøre det før, men saken vokser hele tiden og får stadig nye aspekter. Det som særlig har vært førstesidestoff etter mitt ringe innlegg her på bloggen den 11. mars, er Pave Benedicts befatning med en omfattende sak i USA som han i sin tid som kardinal ikke grep inn overfor.
Under mitt opphold i Roma i påsken figurerte Paven i egen ramme på forsiden av de største avisene hver dag, og i hjørnet på rammen sto noe slikt som "Overgrepssaken i Kirken", omtrent som vignetten til en føljetong. Avisenes førstesider var ikke noe hyggelig syn.
På Den katolske kirkes norske nettsider finnes en lang liste over saklige artikler som omtaler temaet, herunder biskop Bernt Eidsvigs pressemeldinger og preken om saken.
For meg er det mer enn nok å henvise til biskopens kloke utsagn om de utspill og kommentarer som har kommet både fra kritikernes og Vatikanets side. Jeg for min del kan bidra med svært lite, og skandalene endrer ikke på noen måte mitt forhold til Kirken og mitt ønske om å tilhøre den. Dette er ikke noe trosspørsmål, det er kun et spørsmål om sorg over menneskers ufullkommenhet.
En god kollega var innom meg på kontoret i dag, pekte på min bordkalender med bilder av Pave Benedict og sa: "Han sliter litt for tida, hører jeg."
Utsagnet var sagt i vennlighet overfor meg, men med en viss forventning om å høre mitt syn. Jeg refererte dagens oppslag i Aftenposten og sa som sant var: Verdenspressen ventet seg en avklarende uttalelse under messen på Petersplassen første påskedag. Dette vitner om dårlig kjennskap til Den katolske kirke og årets høytider: Påskedagsmessen er den viktigste i året, og Paven ville aldri finne på å komme med en dagsaktuell, kirkepolitisk uttalelse i den forbindelse. Alt til sin tid. Påskefeiringen og messen på Petersplassen først. Deretter kommer de grep som må tas i sakens anledning. Ingen av sakene fant sted i går, for å si det slik. Derfor vil det være overilt å reagere på så alvorlige saksforhold nærmest på stående fot. Den Hellige Stols handlemåter pleier å være tuftet på atskillig mer dyptpløyende utredninger og vurderinger enn hva det moderne pressekorpset forventer.

Det var godt og tillitvekkende å lese i biskop Bernts preken ved Oljevigselsmessen den 30. mars: "Jeg skal spare dere for detaljene, men han [Pave Benedict XVI, min anm.] har mer enn noen av sine forgjengere på pavestolen og i troskongregasjonen gjort sitt for å rydde opp og for å forbedre rutinene i denne type saker."
Et slikt utsagn gir grunn til å kunne stole på at de rette og tilstrekkelige prosesser blir satt i gang for å rydde opp under Pavens ledelse. Det finnes ikke forsvar for de handlinger som er begått dersom anklagene er sanne. Om Kirken viser overgrepssaken imidlertid ikke annet enn at den har feilbarlige mennesker i sine lederposisjoner, folk som har minst like mye skyld å be om tilgivelse for som alle menneskene de er satt til å lede.

På forsiden av Dagbladet

I dag så vi et bilde av Pave Benedict XVI fylle nesten hele forsiden av Dagbladet. Vår pave, vår egen Benedict, som blikkfang i salgsstativene for landets nest største avis.
Det var ingen glede å se Paven pryde Dagbladet i dag, ikke engang for norske katolikker. Bildet betydde at nå, omsider, er skandalen med seksuelt misbruk av barn i kirkelig sammenheng blitt så stor, så omfattende, at Dagbladet fant det hensiktsmessig å spandere forsiden på saken.
Jeg har lenge tenkt at jeg måtte skrive et innlegg på denne bloggen om mine tanker når jeg leser om denne ganske riktig voksende misbrukssaken. Først var det Irland, deretter Tyskland. Snart dukket det opp saker også i Østerrike, og sannelig viste det seg for et par uker siden at en ansatt i selveste Vatikanet har vært involvert i formidling av prostituerte, uten at dette tilhører samme saksforhold.
Dagbladet har spart forsiden helt til Pavens person kunne trekkes inn i opprullingen av skandalene. I dag hadde avisen nemlig klart å finne en forbindelse mellom misbrukssaken og Pave Benedicts bror. Altså ikke Paven selv, men broren, såvidt det var. Nærmere kan ikke engang Dagbladet regne med å komme, og beskriver på sine nettsider i dag hvordan Benedicts bror, Georg Ratzinger, kan settes i forbindelse med skandalen, en forbindelse som riktignok er løs, søkt og perifer, men klar nok for Dagbladet:
"Også pave Benediks XVIs eldste bror, Georg Ratzinger, er dratt inn i saken, siden han jobbet ved en av skolene hvor rektoren skal ha forgrepet seg."
(Teksten er kopiert fra Dagbladet; stavefeilen i Pavens navn er derfor avisens og ikke min.)
Vi får nevne at Georg Ratzinger er 86 år gammel og neppe har hatt noen jobbmessig forbindelse med den omtalte skolen på noen år.

Jeg skal ikke på noen måte bagatellisere den tragiske skandalen som har rystet Den katolske både innenfra og utenfra siden rapporter om saken begynte å fylle mediene i fjor høst. Det finnes ikke forsvar for handlingene som er begått gjennom mange år. Det er dypt beklagelig for Kirken at slikt har foregått, og jeg syntes det vitnet om ansvar for både overgripere og ofre da Paven hadde møte med ledere for Kirken i Irland for noen måneder siden. Etter den tid har skandalen dessverre bare vokst ved at tilsvarende saker har kommet for en dag i flere andre land.
Det er spesielt gripende når barn har vært utsatt for lidelse og fornedrelse. Noen har spurt meg hvordan jeg ser på dette, jeg som er et såpass ferskt medlem av Kirken og virkelig har til hensikt å gå inn for dette for resten av mitt liv. Svaret er enkelt og naivt i noens øyne, men positivt og fokusert i andres: Jeg bryr meg kun om hva Kirken betyr og kommer til å bety for meg personlig. Den står for meg som noe godt og byggende, og det er mer enn nok for meg.
Den katolske kirke er verdens største, organiserte trossamfunn. Den er dermed også verdens største folkebevegelse. Det ville vært utenkelig at en organisasjon som omfatter 20 prosent av verdens befolkning, skulle være fri for negative og kriminelle elementer, selv blant lederskapet. Det er både beklagelig og uheldig at slikt er tilfellet, men det forstyrrer ikke mitt bilde av Kirken i verden og historien. Jeg var inne på tilsvarende argumentasjon i innlegget "Himmelsk logikk" for et par måneder siden.
Det riktig tragiske så vi på forsiden av Dagbladet i dag, et forsøk på framstille den aldrende Pavens person som skyldig i noen av overgrepene eller i det minste i fortielsen av dem. Både Kirken og Pave Benedict fortjener bedre, også fra Dagbladet og andre norske medier.

Der var'n!

Den gule lappen til venstre er min billett til allmenn audiens hos pave Benedict XVI onsdag 16. september, for bare 5 dager siden. Stolt kom jeg ut av Vatikanets prefektur dagen i forveien med 2 billetter i en konvolutt med mitt navn på.
Allerede den 13. august hadde jeg fått et brev i posten der Vatikanets prefekt erklærte at 2 billetter skulle ligge og vente på meg til Pavens allmenne audiens på angitt dato.
Da jeg sto inne i prefekturet og så de 3 skoeskene som var stappfulle av konvolutter maken til den jeg selv mottok, burde jeg ha ant uråd. Desto mer skeptisk - eller realistisk, alt ettersom - burde jeg ha blitt dersom jeg hadde tatt meg tid og ro til å lese alt som sto på de gule billettene, især nederst i høyre hjørne: Mitt løpenummer var 05334.
Min kjære og jeg var tidlig ute til audiensen, syntes vi selv. Over en halv time hadde vi til rådighet etter den hasardiøse drosjeturen fra vårt hotell i Via Cavour. Da vi kom fram til inngangen til Vatikanets Aula delle Udienze - audienssalen - var menneskemengden mellom de enorme søylene på Petersplassens venstre side allerede tett og ganske desperat.
Med våre høstbleke kropper på under 175 cm hadde vi små sjanser der vi brøytet oss inn i mengden for å slippe gjennom sikkerhetskontrollen i tide til å se Den hellige Far. Amerikanske kjerringer med blått hår veltet seg over sperringene og klemte seg langs de totalt urørlige steinsøylene for å vinne et minutt eller to i køen. Fjærlette nonner fra Filippinene trøkket på bakfra med striks og utilnærmelig mine. Høyreiste tyskere med usvikelig køkultur sto skulder ved skulder i en ugjennomtrengelig palisade. Tida gikk.
Omsider var vi kommet gjennom søylegangen og nærmet oss sikkerhetskontrollen fra utsiden. Apparatene for gjennomlysing av bagasje kunne skimtes der framme mellom spanske ungdommer og afrikanere med prestesnipp. Bak oss hadde vi Aula delle Udienze, atskilt av et høyt gjerde i galvanisert stål.
Med ett gikk det et sus over den heldige forsamlingen som allerede hadde passert sikkerhetskontrollen og hadde tatt plass innenfor stålgjerdet, bare 20-30 meter fra inngangen til aulaen. Vi snudde oss etter lyden og fikk se Paven i sin unike, skuddsikre bil.
Javisst! Vi så pave Benedict XVI i levende live! Han satt på et høyt sete bak den store sideruta i pavebilen, hvithåret og med hvit kalott og hvit kappe, og han vinket og smilte glad og kjærlig til de mange menneskene som var kommet for å hylle ham på nært hold.
Klokka var presis 10.30 da vi hadde kommet gjennom sikkerhetskontrollen og inn på plassen innenfor stålgjerdet. Folkemengden gjorde at vi måtte stoppe ganske langt unna neste sperring, og stående på tå kunne vi se at en og annen person ble sluppet innenfor sperringene og kunne løpe gledesstrålende inn i aulaen. Et par i bryllupsantrekk var blant de heldige.
Vi innså straks at vi ikke hadde noen sjanse til å komme nærmere. Likevel ble vi værende i den vanvittige mengden av opphetede mennesker som ikke skulle få noe bedre glimt av Paven den dagen.
Etter nærmere en time hadde de fleste gått, og med ett ble de fremre sperringene åpnet. Folk løp som gale mot inngangen til aulaen. Jeg for min del ruslet bort til en uniformert vakt og spurte om "Il Papa si trova ancora nell'aula?" "No," lød svaret, "non c'è."
Audiensen var over for vår del. Å få tildelt billett med nr 05334 ga ingen gevinst denne gangen. Men jeg fikk tatt et bilde! Ja, med maksimal zoom på kameraet og i et heldig millisekund da Den hellige Far var synlig mellom sprinklene i det veldige stålgjerdet, fikk jeg knipset ham som et evig minne om den dagen jeg så Paven på 300 meters hold. Det er noe å leve på, og dette sies faktisk ikke som noen bråkjekk spøk.
Vennligst studer disse to bildene som bevis på min og min kones Papal encounter onsdag 16. september 2009, litt før klokka halv elleve.

Den hvitkledde skikkelsen i midten bakerst kan forsåvidt være hvem som helst i hele verden. Se derfor på denne forsiktige forstørrelsen; dette er virkelig pave Benedict XVI!

Allmenn audiens

Yesss! Her er svaret på søknaden fra Pavens hushold, Prefettura della Casa Pontificia: 2 billetter til Pavens allmenne audiens - General Audience - på ønsket dato neste måned ligger og venter på meg på et bestemt kontor innenfor en bestemt port i Vatikanet!

Søknad ble sendt for en drøy uke siden ved hjelp av et eget skjema på Vatikanets nettsider; sjekk siden for informasjon og nedlasting her. Billettene er gratis og må hentes innenfor et gitt, begrenset tidsrom.

Nå er det bare å glede seg! Flytur til Roma og hotellrom er forlengst bestilt. Reisehåndbøker og nettsider om Roma blir gjennomgått forlengs og baklengs. Dette blir årets - eller livets? - reiseopplevelse!

Da jeg sendte forespørselen om billetter til audiensen i forrige uke, var jeg spent på om det ville komme noe svar. Det gjorde det altså, og atskillig raskere enn ventet. Konvolutten er pålimt et frimerke fra Vatikanstaten, Città del Vaticano. Stempelet kommer fra samme sted, så dette er autentisk. En godbit for filatelister kanskje, hvis det ennå fins slike. Brevet er undertegnet av forstanderen for Pavens hus, og det ser ut til å være skrevet på skrivemaskin. Det var nemlig ikke mulig å sende forespørsel om billetter over nettet, men bare i posten eller over fax. Jeg valgte posten, og dermed kom også svaret i posten.

Brevet har naturligvis først og fremst verdi for meg selv og for fruen, som er mitt naturlige reisefølge på en slik pilegrimsferd. Faktisk er det hennes kommende fødselsdag med runde år som er årsaken til Roma-turen, og det er i så måte bare en styrke at turen vil by på pontifikal velsignelse ved deltakelse i ukas allmenne audiens.

Jeg tror sannelig dette kan bli en kjempeopplevelse. Samtidig holder jeg muligheten for at det også kan bli en nedtur, omgitt som vi ganske sikkert blir av tusener av andre reisende som har fått innvilget audiens på samme dag og tid. Men brevet som kom i posten i dag, er en slags garanti for å få se Den hellige Far Benedict XVI i egen, høye person, og dette gir meg en barnlig fryd og et løft for min katolske overbevisning. Jeg skal være Pavens gjest!!!

Lumen gentium

Nå har jeg lest det lille heftet "De Ecclesia - Kirken", som gjerne kalles "Lumen gentium" etter de to første ordene i den latinske teksten. Publikasjonen er en av de viktige oppsummeringene av de dogmatiske beslutningene fra Det annet Vatikankonsil. Det føles som et viktig steg opp og inn i Den katolske kirke når jeg nå har lest disse 100 små sidene undertegnet av Pave Paul VI.
Det er så mye som stemmer, så mye som faller på plass når jeg i egenskap av frafallen protestant leser hva Kirken ønsker å stå for, hvordan alle deler av det kirkelige hierarki har funksjoner som er gjennomarbeidet i mer enn 15 århundrer, og når de trosmessige prinsippene viser seg å være grunnleggende og konsistente innenfor det som er kristendommens kjernelærdom.
Spesielt godt likte jeg kapittel 8, som tar for seg læren om "Den salige jomfru Maria, Guds mor, i Kristi og Kirkens mysterium". Noen steder har jeg støtt på begrepet mariologi, altså "læren om Maria". Dette er et eget delemne innen katolsk teologi, og det fascinerer meg allerede med det velklingende, vokalrike navnet. 8. kapittel i Lumen gentium trekker opp de teologiske og bibelske hovedlinjene for læren om jomfru Maria. At det er mulig å finne så mye bibelsk dokumentasjon på Marias posisjon i den katolske lære, var jeg ikke klar over. Det er så en kan føle seg snytt over alt som er blitt utelatt i opplæringen i kristendomskunnskap i norsk skole og i de tallrike prekener jeg har hørt i statskirkelige sammenhenger: Maria er totalt fraværende i alle sammenhenger unntatt juleevangeliet og i den lille episoden ved foten av Jesu kors langfredag.
Det som Lumen gentium oppsummerer om Maria, er god og oppbyggelig lesning, og jeg ser fram til å ta for meg dette kapittelet på grundigere måter senere.
Lumen gentium framstiller Kirken på en måte som er nesten enda større og bedre enn den jeg håpet å finne. Kirken er de troendes havn, den søkendes mål og de bedendes talerør. Min begeistring for Kirken er bare blitt større etter at jeg tilegnet meg denne teksten fra Vatikan II.
Neste skritt for mitt vedkommende er å lese Lars Roar Langslets bok "...på din Kirkes tro". Boka er omtalt og sitert i et innlegg på bloggen Katolsk i hodet, og det var her jeg hørte om den for første gang.
I går var jeg i Oslo en tur, stakk oppom St. Olav katolske bokhandel og tok et langvarig overblikk over utvalget. Ikke mye ble kjøpt; kun den lille boka av Langslet og Pave Benedict XVIs "Jesus fra Nasaret". Utvalget i bokhandelen var imidlertid så stort at det var svært vanskelig å begynne å velge. Jeg hadde forresten gleden av å være i bokhandelen samtidig med at biskopen hadde et kjapt ærend der inne. Blygt og usikkert nikket jeg en lavmælt hilsen; han nikket tilbake og forsto nok ikke hvilken ærbødighet jeg opplevde ved å stå ansikt til ansikt med Kirkens fremste representant i Sør-Norge.
Mer og mer blir jeg en del av Kirken og Kirken en del av meg. Dette kommer jeg til å fabulere en del mer om i den nærmeste tiden. All min forkjærlighet for Sverige og svensk musikk og kultur blir nå skjøvet over i min andre blogg, Den norske Sverige-bloggen slik at jeg på den herværende bloggen kan konsentrere meg helt om å banke på Pavens port.

Om å møte Den katolske kirke i media

Det er utrolig hvor raskt det går å identifisere seg med noe som man er positiv til. Saken eller ideen man har fattet interesse for og er villig til å støtte, blir med ett en del av en selv, noe man vil forsvare og noe man er stolt av.

Mange har et slikt forhold til en fotballklubb - ja, her i landet er det faktisk ikke uvanlig å ha sterke følelser for både den norske klubben man har stedstilknytning til, og en av de store klubbene i Champions' League. Følelsene for favorittlaget eller -lagene vekker bortimot det sterkeste engasjement man kan finne hos moderne mennesker.

To ganger i den siste uka har jeg opplevd et bittelite kick av slike følelser av stolthet over noe jeg er engasjert i, og det er i begge tilfeller Den katolske kirke som har stått for disse små gledesfornemmelsene. Det er kanskje første gang at jeg har opplevd stolthet over å lese om Den katolske kirke i media. Min tilknytning til kirken er så løs og fersk at det knapt er verdt å nevne. Likevel kom denne opplevelsen av å være en ørliten del av noe stort to ganger i uke 11.

De to sakene er av høy, kirkepolitisk art. Det tilkommer ikke meg på noen som helst måte å uttale meg om innholdet i sakene - slett ikke! Det er kirkens ledelse jeg i dette innlegget vil løfte fram for forbilledlig opptreden.

Den første gangen det skjedde, var tirsdag 10. mars. I avisen jeg leste ved frokosten, sto en spydig og sterkt kritisk kronikk basert på Den katolske kirkes reaksjon i en vanskelig og egentlig uløselig familietragedie i Brasil. Kronikken gjorde meg litt nedstemt, men i lunsjpausen noen timer senere besøkte jeg som vanlig nettstedet til Den katolske kirke i Norge. Der hadde biskop Bernt Eidsvig allerede rykket ut med en pressemelding der han med stor visdom kommenterte hendelsene i Brasil.

Biskopens uttalelse kan leses her: http://www.katolsk.no/nyheter/2009/03/10-0003.htm

Jeg oppfatter dette som våkenhet overfor medienes behandling av kirken. Pressemeldingen fra biskop Eidsvig gir også norske katolikker en verdifull hjelp i å besvare kommentarer som man kan bli utsatt for av folk som har latt seg opprøre av nyhetene fra Brasil.

Fullstendig uten å forholde meg til innholdet i verken nyhetssaken eller pressemeldingen finner jeg det omsorgsfullt, ansvarsbevisst, handlekraftig og klokt av biskopen å gå ut med en kommentar på denne måten og på absolutt riktigste tidspunkt.

Den andre gangen jeg leste om Den katolske kirke i media sist uke var torsdag 12. mars. Da figurerte Pave Benedict XVI på hovedsiden til Abcnyheter. Oppslaget handlet om at Vatikanet burde ha sjekket synspunktene til biskop Richard Williamson før bannlysingen av gruppen han tilhører, SSPX, ble opphevet i slutten av januar i år. Paven har nå i et langt brev vedgått at rutinene for faktakontroll ikke var tilstrekkelig kvalitetssikret i dette tilfellet.

Pavens brev er gjengitt i sin helhet på Vatikanets informasjonssider.

Igjen avholder jeg meg totalt fra å mene noe om saken, om bannlysing, biskop Williamson og SSPX. Derimot var det hyggelig å se Pave Benedicts varme smil på Abcnyheter i en sak som nyhetsmediet var fornøyd over, og det gjorde meg litt stolt å se at journalisten hadde tatt seg bryet med å legge ut en link til brevet på Vatikanets eget nettsted.

Det er med små steg jeg beveger meg innover i Den katolske kirke, ennå ikke som medlem, men som høflig interessert. Likevel fikk jeg erfare denne uka at interessen forlengst har tatt tak i meg, engasjert meg og gitt meg en første fornemmelse av tilhørighet. Det var dette som gjorde at jeg opplevde glede og stolthet over å finne henholdsvis biskopens og Pavens utspill på Internett. Jeg er på ingen måte likegyldig lenger, noe mine overraskende reaksjoner denne uka viste meg.