Ny start stadfestes

Denne bloggen skal i første rekke handle om min tilnærming til Den katolske kirke og om min prosess i retning av en mulig konvertering. Fordi jeg skriver i jeg-form hele tiden, er det slik at det meste av innholdet i bloggen er mine egne, personlige og faktiske erfaringer. Primært er det mine nåtidige erfaringer med Den katolske kirke jeg skriver om. Iblant dukker det imidlertid opp glimt av min fortid.
I går lot det seg ikke skjule lenger: Da jeg for godt og vel 20 år siden bestemte meg for å trekke meg ut av enhver aktivitet innenfor Den norske kirke, var det et resultat av et langvarig oppgjør med de lavkirkelige retningene innenfor kirken. Hva personer og foreningsliv innen slike retninger bidro med i min tidlige ungdomstid, kom til uttrykk i gårsdagens innlegg.
Jeg måtte innrømme at jeg fremdeles er i en tilstand av forakt overfor visse personer og deres innvirkning på meg og mine jevnaldrende fra hjemstedets indremisjonsmiljø. Det var første gang at jeg slapp løs indignasjonen og bitterheten. Jeg kan ikke garantere at det ikke vil gjenta seg, men jeg kan love at det vil skje svært sjelden.
Det er i dag viktig for meg å klargjøre historikken for ikke å miste troverdighet som ny og ennå ikke fullverdig katolikk. Det har tatt meg 20 år å få erfaringene fra bedehusets ungdomsforening på tilstrekkelig avstand.
At disse to tiårene skulle ende med en fornyet og gjenfunnet gudstro innenfor verdens største kristne kirke, var svært uventet. Fullstendig utenkelig for bare et par år siden. Plutselig sitter jeg her, lykkelig og fornøyd, med en gudstro som jeg var sikker på at jeg hadde mistet hinsides redning, og jeg identifiserer meg med tilhengerne av Paven og Jomfru Maria. Det er et livets eventyr, og jeg får ikke nok av det!
Jeg tilhører en skare på 1,1 milliarder nålevende katolikker og en talløs menneskemengde som gjennom to årtusener har hatt sitt religiøse liv innenfor denne Kirkens fargesterke ritualer. Det er fantastisk at dette er meg!
I en kommentar til mitt innlegg den 2. april ble min begeistring over å ha oppdaget Den katolske kirke besvart med at det kanskje ikke er jeg som har valgt, men at det er jeg som er den valgte. Tanken er så umåtelig at jeg ble rent satt ut da jeg leste den første gang. Når jeg nå har beskrevet både overfor meg selv og bloggens lesere mine verste minner fra den pietistiske forsamlingen hvor jeg vokste opp, og i tillegg tenker på de 20 årene som sorgløs ikke-troende, må jeg si at det å ha oppdaget ny grobunn for gudstro i Den katolske kirke ikke uten videre kan ha kommet fra meg selv. Min tanke er blitt ledet i rett retning. Min evne til å kombinere opplevelser og erfaringer og hente ny kunnskap av det opplevde må ha blitt styrt. En lang rekke mindre hendelser i mitt liv har til slutt fått Den katolske kirke til å framstå som tiltrekkende, interessant, spennende og fyllestgjørende for mitt stadium i livet. Jeg takker Den Allmektige for å ha tilført meg alle disse tegn og tolkninger, disse erfaringene og framfor alt nysgjerrigheten overfor Kirken!
Det er en ny begynnelse som ble igangsatt høsten 2008, da jeg bestemte meg for å besøke en messe i den katolske kirken her hvor jeg bor. Etter 20 års fravær fra enhver arena innenfor Den norske kirke har jeg nå ikke noe behov for å gi inntrykk av at jeg smetter unna til slutt. Men jeg nikker gjenkjennende til et utsagn av teolog Helge Hognestad i gårsdagens Dagbladet Magasinet, side 66:
"Kirken rommer så mye frykt. Noen ganger tenker jeg at den er et skjulested for angstnevrotikere."
Uten at jeg på noen måte vil gi tilslutning til Hognestads øvrige synspunkter, fant jeg dette sitatet høyaktuelt etter mitt utbrudd i gårsdagens blogginnlegg. Det var nettopp angstnevrotikerne som fikk slippe til i min hjembygds bedehus. Talerstolen der de fikk holde sine "andakter" ble en arena der de fikk utbre sin angst over oss lettpåvirkelige tenåringer. Jeg er ferdig med dem og med bedehuset og pietismen. "Andakt" har fått en helt ny betydning hos meg, slik jeg også har vært så heldig å få et nytt gudsforhold.
Quoniam tu solus Sanctus, tu solus Dominus, tu solus Altissimus, Iesu Christe, cum Sancto Spiritu: in gloria Dei Patris.

Andakt

Når man, som jeg, søker inn i Den katolske kirke etter et langt liv i eller i nærheten av et protestantisk kirkesamfunn, oppdager man at en rekke ord har nye og andre betydninger enn man tidligere har møtt. For meg har ordet "andakt" fått et helt nytt og utelukkende positivt innhold.
Jeg må si "utelukkende positivt" fordi mitt forhold til ordet "andakt" er av svært blandet kvalitet.
La oss starte med et oppslag i Bokmålsordboka på Internett. Her oppgis ordet å ha 2 betydniger:
1) religiøs stemning, stemning av alvor og høytid
2) kort tale med utgangspunkt i en bibeltekst
Som jeg tidligere har gjort til praksis, vil jeg også anbefale et oppslag i Svenska Akademiens Ordbok. Her oppgis 4 betydninger av ordet, men alle er mer eller mindre i pakt med betydning 1) i bokmålsordboka. I tillegg oppgir imidlertid den svenske ordboka at ordet tidligere ble feilaktig tillagt betydningen "ande-akt", altså akt på Ånden. En slik tolkning kunne oppstå pga tilfeldig likhet i ord; ånd heter som kjent ande på svensk. Både på svensk og norsk er andakt avledet av tysk Andacht, eventuelt nederlandsk aandacht, som begge betegner det å tenke og konsentrere seg om alvorlige og høytidelige emner og stemninger.
- - -
Nok av etymologi. Inventus vil nå slippe løs et utbrudd.
I min ungdoms bedehus tilknyttet lavkirkelige organisasjoner innenfor Den norske kirke betydde andakt én eneste ting: "Kort tale med utgangspunkt i en bibeltekst." Talen var slett ikke alltid kort; en andakt kunne passere halvtimen og nærme seg tre kvarter i varighet. Andaktsholderne tok ganske riktig utgangspunkt i en bibeltekst, men så snart teksten var lest, besto resten av andakten av talerens egne, slitsomt private tanker og ord, som oftest framført spontant og helt uten manus.
La meg si det som det er: Mine minner om andaktene i min ungdoms bedehus er det jævligste av alt jeg går og bærer på i mitt rikholdige minneregister.
Her fantes andakter om talerens personlige angst for Dommedag. Vi hørte andakter om talerens personlige problemer med spesielle synder. Vi unge ble servert andakter om alle farer som truet like utenfor bedehusdøren. Og verst av alt: Vi opplevde andakter som knapt hadde noen ende, men som munnet ut i en kommando om å falle på kne for å be høyt og inderlig om tilgivelse for vår grenseløse samling av synd. Lydig snudde vi baken mot Kristusbildet som var lokalets eneste dekorasjon, knelte med overkroppen lent mot stolsetet vi hadde sittet på, og foldet hendene i skrekk mens andaktsholderen tordnet fra talerstolen bak oss helt til han myknet av lyden fra de unge jentene som i frykt henfalt til gråtetokter over sine marginale frelsesmuligheter.
Det er rundt 35 år siden disse hendelsene utspant seg i nærheten av Hans Nielsen Hauges hjemtrakter, men jeg har den dag i dag problemer med å kjenne på disse minnene uten å hate de skrekkinnjagende andaktsholderne fra den norske, lutherske Indremisjonen. Måtte den salige Maria gå i forbønn for meg! Jeg næres av hat mot personer som preget min fjerne fortid! Dette gjør at jeg glimtvis sliter med å komme videre.
- - -
Heldigvis har den nådige og barmhjertige Gud åpenbart seg for meg på nytt og vist meg sin skikkelse i ly av Den katolske kirke. Her har jeg møtt begrepet andakt i en form som jeg setter uendelig stor pris på. I denne velsignede Kirken er det kun betydning 1) av ordet som spiller noen rolle: "Stemning av alvor og høytid."
I løpet av de nesten 7 månedene som jeg har gått til messe, har jeg opplevd katolsk andakt i 2 ulike former: Korsveiandakt under messen i fastetiden og maiandakt i forlengelse av messen i mai måned. Begge deler har vært kyndig og stødig ledet av pateren, og i begge tilfeller har en fast liturgi med inderlig, ettertenksomt innhold preget gjennomføringen.
I en katolsk andakt oppstår ingen spontane utbrudd. En katolsk andakt følger den tysk-nederlandske betydningen av ordet og stemmer sinnet til ettertenksomhet og opplevelse av høytid. En katolsk andakt utføres i aller største trygghet.
De pietistiske andaktene fra min ungdomstid derimot, var preget av tilfeldige innfall, herskesyke, personlig dominans og angst. Et uskjønt drama med suggestive virkemidler.

Kjære pater Piotr i min lokale menighet: Stundene med liturgisk andakt som du har ledet i fastetiden og i mai måned har gitt meg et nytt fundament for religiøs innsikt, for tilbedelse i verdighet, for skjønnheten i Kirkens bønner og for opplevelsen av takknemlighet over troens gave!

Jeg har funnet den Kirken der en stunds andakt inneholder presis hva den skal ifølge Svenska Akademiens Ordbok betydning 2a): "Tankarnas eller själens eller sinnets (fromt hängivna) riktande på Gud, det heliga, översinnliga osv., med undanträngande av andra tankeföremål."

Pinse i skolen

Å forklare småbarn hvorfor vi feirer pinse er ingen enkel sak. I dag, fredag før pinse, ble jeg kastet inn i utfordringen fordi jeg måtte ta en vikartime på 2. klassetrinn ved skolen hvor jeg jobber. Det ble en helt spesiell opplevelse takket være både de lys levende barna selv og boka "Barnebibel for de små" utgitt av Sambåndet Forlag.

Illustrasjoner av Dennas Davis ledsaget teksten i rikelig monn, og fordi barna kjente denne barnebibelen mye bedre enn jeg selv gjør, måtte jeg bruke masse tid på å vise fram bildene.

Ettersom jeg for bare få måneder siden gjenfant min barndoms og ungdoms gudstro i en helt ny form, var det med både glede og spenning jeg så fram til vikartimen i det nye faget RLE - religion, livssyn og etikk.

Det er naturligvis helt uakseptabelt og fullstendig uprofesjonelt av en lærer å la sitt personlige forhold til fag og emne påvirke framstillingen overfor elevene. Det er likevel ikke forbudt å vise ekte glede og inspirasjon over det faglige innholdet. Slik ble det for meg da jeg forberedte timen etter forslag fra læreren som jeg skulle vikariere for.

Timen startet med at jeg spurte om elevene kunne fortelle hva de visste om pinse. En hel rekke armer stakk opp i været, og armenes eiere småhoppet på stolene av iver etter å gi sitt svar. Forslagene varierte fra at det hadde med samene eller Grunnloven å gjøre, til at det var da Jesus kom ned fra himmelen. Dette siste var ikke noe dårlig forslag, men det aller beste svaret kom fra en gutt med foreldre fra et katolsk EU-land ved Middelhavet. Han mente at det var da folk fikk "en sånn ring rundt hodet", og med hånden tegnet han en tydelig glorie rundt hodet sitt for å forklare hva han siktet til.

I mitt stille sinn takket jeg Gud for barneoppdragelsen i katolske hjem og spant videre på denne guttens forklaring. Aller best fant jeg beskrivelsen av den første kristne pinsefeiringen slik "Barnebibel for de små" skildrer den. Her følger den lettfattelige teksten jeg hadde gleden av å få lese høyt for de nitten 7-åringene i klassen. Med denne og et par av de tilhørende, uttrykksfulle illustrasjonene ønsker jeg alle en velsignet pinsehøytid!

Vind og ild

Før Jesus dro hjem for å være hos Gud, ba han vennene sine om å bli i Jerusalem. Han sa at de skulle få en gave der. Derfor ventet de i Jerusalem.

Bildetekst: Disiplene venter i Jerusalem. Legg merke til den avslappede stemningen og de henslengte positurene!

Nå skulle en stor høytid som kalles pinse, begynne. Mange mennesker fra fjern og nær kom til Jerusalem for å feire høytiden. Jesu venner skulle feire den også.
Plutselig hørte de en lyd, lik en sterk vind som blåste. Og de så noe som lignet små flammer som satte seg på dem. Guds Hellige Ånd fylte dem. Det var den gaven Jesus hadde bedt dem vente på!
De begynte å snakke språk de ikke kunne. Mennesker som hadde kommet fra andre land, hørte disiplene tale. Og de kunne forstå det de sa. Språket som Jesu venner talte, var det samme som de selv talte. Folket var forundret!
"Dette er hva Gud har lovet oss," sa Peter. Så fortalte han dem om Jesus. mange mennesker begynte å tro på Jesus den dagen.

Bildetekst: St. Peter erklærer at "dette er hva Gud har lovet oss!" Inspirert illustrasjon i "Barnebibelen for de små".

Henning Kvitnes: Pescatorio

Filmen "Engler og demoner" starter med at en pave er død og ringen som symboliserer den avdøde pavens myndighet, "fiskerens ring" - "pescatorio" - blir hugget i stykker slik at den ikke kan misbrukes av andre. Tradisjonen som dette er en del av, er beskrevet på nettstedet katolsk.no. Det er altså ingen filmfiksjon men tvert imot et faktum at ringen kalles "fiskerens ring" og at den tas av den døde pavens finger og destrueres.
For meg, ferske fjols, var denne skikken fullstendig ukjent. Dette hører dermed til de mange ting jeg faktisk lærte av å se filmen i går kveld.
Begrepet "fiskerens ring" begynte å summe i hodet mitt straks begrepet var nevnt på filmen. Etter noen minutter viste det seg at fruen, som satt ved siden av meg på kino, hadde gjort samme assosiasjon, og hun var naturligvis raskere enn meg til å komme med svaret på hvor vi hadde hørt begrepet før: Det var i sangen "Fiskerens ring" av Henning Kvitnes, låt nr. 2 på CDen "Ut av veggen" fra 2006.
Vi må regne med at mange av de 12 låtene på CDen ble skrevet året før utgivelsen, noen kanskje enda tidligere. Det betyr at "Fiskerens ring" meget vel kan ha blitt skrevet våren 2005. Teksten sier "Her først i april..." La meg minne om at pave Johannes Paul II døde 2. april 2005....
Kanskje strekker jeg denne teksten litt vel langt om jeg nå spekulerer i en kobling mellom den store, prisbelønnede og nok en gang plateaktuelle haldenseren Henning Kvitnes og den forrige pavens død. Likevel - teksten er underfundig og full av religiøse referanser.
Se også på denne ledetråden fra låtteksten: "I København feirer døm HC fra Fyn." - H.C. Andersen fra Odense på Fyn ble født 2. april 1805, på dagen 200 år før Den hellige Far Johannes Paul II døde.
Var det dødsbudskapet fra Roma Kvitnes hørte på bilradioen mellom låtene til Ulf Lundell under kjøreturen på den vakre riksvei 22/väg 164 fra Halden over Bullarebyn til Hällevadsholm? Jeg sier bare: Døm selv - her er teksten:

Med Uffe som soundtrack på vei over grensen møter jeg våren ved Bullarebyn
Ingen pilegrimer lenger langs Den Blågrønne veien
I København feirer døm HC fra Fyn

Her først i april er det langt til oktober. Nå våkner kvinnen i kvinner og mannen i menn
Og takk trua på livet en trekkfugl og venn at du endelig vendte tilbake igjen

Trur man, så trur man at sjelen fikk vinger da Fiskerens Ring gled av hans finger
Var det den kvelden vi brøt alle bånd da Fiskerens Ring gled ut av hans hånd

Å reise det er å komme tilbake. Å se alt det gamle i et nytt perspektiv
Å finne nye roller i det eldgamle spillet under fortidas gater der spirer nytt liv

Og lykken ligger kanskje i noe vi aldri har ønska i noe vi aldri kunne forstå
I drømmer vi aldri turde å drømme langs veier vi aldri hadde mot til å gå

Trur man, så trur man at sjelen fikk vinger da Fiskerens Ring gled av hans finger
Var det den kvelden vi brøt alle bånd da Fiskerens Ring gled ut av hans hånd
Var det den kvelden vi brøt alle bånd da Fiskerens Ring gled ut av hans hånd
da Fiskerens Ring gled ut av hans hånd

Kirken og vitenskapen i 2 filmer

I kveld har jeg sett 2 filmer. Den ene gikk på kino og heter "Engler og demoner" - trenger jeg si mer? Alle katolikker har i de siste ukene måttet forholde seg til at filmen er lansert, og at debatt er forventet. I innlegget jeg skrev den 12. mai, nevnte jeg at filmen var blitt behørig omtalt på NRK. Nå har jeg sett den, og jeg må si at det var en glimrende action-film. Spesielt god for folk med nerdete interesser. Selv har jeg så dårlige kunnskaper om Kirkens historie at jeg bare måtte ta alt som ble sagt i dialogene for god fisk. Sånn sett var filmen lærerik for mitt vedkommende.

I hvilken grad den er kontroversiell, har jeg med mitt ferske innsidekjennskap til Kirken ingen forutsetning for å bedømme. Jeg har imidlertid fått bekreftet at Vatikanet har gjort helt rett i å unngå kritikk og advarsler - dette kan knapt skade Kirken på noen måte, såvidt jeg kan se. Den mange århundrer gamle motsetningen mellom Kirken og vitenskapen er uansett ingen hemmelighet.

Og som i så mange andre actionfilmer er skurken en ekstremist i en posisjon man ikke venter å finne ham...

- - -

Den andre filmen i kveld gikk på NRK1 og er knapt slutt når dette skrives. Den handlet om det sensasjonelle funnet av fossilet Ida, en liten skapning av hunkjønn som oppgis å være 47 millioner år gammel. En norsk professor, Jørn Hurum, har ledet studiene av fossilet, og den 90 minutter lange dokumentarfilmen ga et godt innblikk både i hvordan forskerne har jobbet med funnet og hva de har kunnet bevise om Ida så langt.

Etter forskernes mening er hun en overgangsskapning av antropoid type. Dette betyr at hun var en forløper for aper og mennesker enda hun utseendemessig ligner en lemur - en halvape. Overgangsskapningene spiller en stor rolle hos Darwin, og dermed aner vi at et nytt bevis mot skapelsesberetningen ligger på lur.

Jeg vet ikke om noen i våre dager har til hensikt å bruke Ida for å svekke Bibelens skapelsesberetning, men jeg tror vel ikke at slik bevisførsel har noen stor hensikt i våre dager. De fleste kristne kirker har trolig lært seg å se Bibelens historiske materiale som et uttrykk for hva folk hadde kunnskap om på den tiden tekstene ble skrevet.

Rent personlig har jeg opplevd denne filmrike kvelden som underholdende og lærerik, og den har ikke på et eneste punkt svekket min tro på Gud. Dette gjør meg trygg, varm og fornøyd! Tenk, takket være mine skjønne opplevelser i katolske kirker både på mitt hjemsted og i andre byer gjennom snart 7 måneder har jeg funnet en gudstro som ikke påvirkes av popularisert vitenskap servert i widescreen og med surroundlyd!

Jeg spør meg selv som så mange ganger før: Er dette virkelig meg??? Ja, dette viser seg å være meg i 2009! Dette er kanskje den største lærdommen fra kveldens filmopplevelser.

(Foto: Abcnyheter.no)

Korstegnets kraft

Dikteren Rainis (eg. Jānis Pliekšāns, 1865-1929) troner i granitt ved enden av Esplanaden, en stor åpen plass i Riga. Bak dikteren er det et lite parkområde med gruslagte stier for gående og syklende. Mange tar snarveien gjennom parken på vei til og fra de mange gatene som omkranser parken.
Sist lørdag ettermiddag vandret jeg med mitt reisefølge forbi den enorme statuen av Rainis og inn på de skyggefulle gangstiene bak statuens rygg. Plutselig fikk vi øye på et par unggutter på en av stiene. De var i slutten av tenårene og var ikke i parken for å gå tur. Derimot forberedte den ene av guttene seg på en styrkeoppvisning. Den andre satt på huk for å overvåke de tekniske sidene ved øvelsen.
Den av guttene som åpenbart skulle gjøre et stunt, gjorde noen spretne hopp for liksom å prøve ut underlaget. Grusgangen ga ingenting gratis, og han måtte virkelig bruke beinmusklene for å oppnå noen nevneverdig høyde. Det tredje hoppet så lovende ut. Den andre gutten sekunderte og ga klarsignal.
Endelig gjorde hopperen seg klar. Han bøyde knærne og spente lår og legger. Armene holdt han litt ut fra kroppen. Uten å slippe denne utgangsposisjonen førte han høyre hånd opp til pannen og gjorde korsets tegn på ortodoks vis, ved å tegne den vannrette bjelken i korset fra høyre mot venstre.
Deretter bare hoppet han høyt opp, snurret baklengs i lufta og landet mykt med tærne først slik at han måtte ta seg for med hendene for ikke å falle framover. Det hele var en aldeles imponerende oppvisning!
Først og fremst var jeg himmelfallen over at denne latviske eller muligens russiske unggutten, i påsyn av en jevnaldrende kamerat, fant det rett og nødvendig å gjøre korsets tegn over seg selv før han utførte den nokså risikable øvelsen. Deretter slo han faktisk baklengs salto uten tilløp, på fast underlag og med nesten full rotering. Tenk hvor mange sjanser han hadde til å falle ned med andre kroppsdeler enn føttene først! Bare tanken får de fleste av oss til å avstå fra slike sprang. Han våget derimot, og han har kanskje som mål i nær framtid å utføre saltomortalen feilfritt.
Det var korsets tegn og troen på at det gir beskyttelse som fikk ham til å satse alt for å klare det uten skader. Han utførte det ortodokse korstegnet med samme tiltro som vi ser hos katolikker på fotballbanen eller i slalombakken. Med den synlige bønnen som korstegnet er, viste den unge gutten både at han hadde tiltro til bønnens virkning og at han hadde mot til å vise denne tiltroen overfor sin kamerat og oss som var forbipasserende.
Og han kom ned på bakken uskadd.

Latvisk messe med norske innslag

Sentrum av Riga har en rikdom av mursteinskatedraler med ekstremt høye tårn. Den anglikanske kirken St. Peter ligger med utsikt over elven Daugava. Like bakenfor ligger den protestantiske St. Johannes (Sv Jana), og noen minutters spasertur nordover, i hjertet av gamlebyen, ligger Domkirken, også den protestantisk. Men ikke langt derfra finner vi St. Jakobs kirke, Baznica Sv. Jēkaba.

Lørdag ettermiddag kl. 18.00 var det messe i denne kirken, og mitt reisefølge og jeg hadde gledet oss i lang tid til å overvære den. Reisefølget besto av fruen og et par venner av oss. Alle var klar over min nye status som katolikk på vei til å konvertere, en status jeg ikke deler med noen av de tre andre. Det lå klart i situasjonen at min atferd under messen kanskje kunne bli noe annerledes enn deres. Jeg satte umåtelig stor pris på denne respekten hos mine nærmeste.

Vi gikk inn i kirken omtrent et kvarter før messen. Klokkene kimte utenfor, men så snart vi var kommet inn i kirkerommet, ble vi vàr at et kor var i ferd med å synge en salme på norsk! Var det ikke "Den store, hvite flokk" i et svært avansert arrangement, tro? Jovisst! Her var det åpenbart nordmenn på besøk, og de var i gang med å synge til andakt mens folk samlet seg til messe. Stemningen grep oss alle sammen, og de velkjente, norske ordene sank behagelig ned i våre sinn.

Sangen skiftet siden til "All my Troubles, Lord", også den i et meget smakfullt arrangement, og vakkert framført. Bare glimtvis hørte vi sangtekniske klisjeer som viste at det tross alt var amatører vi hørte.

Messen begynte. En ganske tilårskommen prest ledet messen, og alt sammen foregikk på latvisk. Vi skjønte ikke et eneste ord, men jeg hadde min katolske bønnebok med og fulgte liturgien uten problem. Med seg hadde den gamle pateren en middelaldrende prest og to ganske unge medhjelpere. Til messesvarene ble det spilt orgel, og en praktfull sopran sang fra galleriet og var forsanger i den latviske liturgien.

Fram til prekenen gikk alt helt som jeg er vant til fra den lokale, katolske kirken. Selve prekenen derimot, ble lenger enn jeg noensinne har opplevd det. I over et kvarter talte den gamle, engasjert og med tydelig betoning, men fremdeles uten at et ord var forståelig for oss nordmenn. Det var imponerende hvordan paterens stemme bar skjelvende ut i kirkerommet. Ikke en lyd kom fra menigheten.

Etter prekenen fulgte trosbekjennelsen som vanlig; det ble samlet inn kollekt, og samtidig gjorde prestene klar for eukaristien.

Koret som sto på galleriet, kom nå til sin rett. De medvirket under deler av liturgien med Sanctus og Agnus Dei. Dessuten sang koret en salme under selve kommunionen.

Men før vi kom så langt, var det fredshilsen. Jeg hadde forberedt mitt kjære reisefølge på dette innslaget, og vi håndhilste mens jeg sa "Guds fred" slik skikken er. Jeg hilste også på noen av latvierne rundt oss, og en dame lot til å bli ganske paff over min fromme henvendelse. Senere skulle det vise seg at denne damen var norsk og tilhørte følget til koret på galleriet. Tipper hun har med seg et særskilt inntrykk fra messen i Sv. Jēkaba.

Under utdelingen av hostien stilte folk seg på kne i en rekke langs trappetrinnet opp til alteret. Så snart de hadde mottatt hostien, reiste de seg og overlot plassen til nestemann. Jeg deltok med høyre arm skrått over brystet og kjente paterens fingre forsiktig på hodet mitt. Da visste jeg at jeg hadde mottatt velsignelsen på latvisk - og den virket like godt som på norsk eller latin!

Messen gikk mot sin avslutning. En av de yngre prestene sa noen ord på engelsk for å takke det norske koret. En kort applaus brøt løs. Så ringte de små klokkene inne i kirken, og prestene forlot kirkerommet mens koret sang en salme til slutt.

Messeopplevelsen var uendelig vakker. Når korsangen steg til det høye taket i den gamle kirken, skjønte både mitt reisefølge og jeg at dette var en sjelden stund. Vi snakket senere ikke om de eventuelle religiøse opplevelsene hver av oss hadde, men vi var likevel overveldet av skjønnhet, stemning, alvor og ydmykhet.

I det rommet som kalles våpenhuset i norske kirker, traff vi på noen av korsangerne. Det viste seg at de var kirkekoret fra Tingvoll på Nordmøre. Dette var ikke katolikker, og de var rimelig uvante med det de hadde overvært. Det var turoperatøren som hadde koordinert opptredenen i St. Jakobskirken, og det slo meg at her var det nok ingen som på forhånd hadde sjekket hva slags kirke de havnet i. Likevel, med dyktig manøvrering fra dirigentens side og trolig en viss forhåndskontakt med den katolske katedralen i Riga ble dette en formfullendt framføring - kanskje enda mer funksjonelt vellykket enn den pleier å være hjemme for de dyktige korsangerne.

Ikke noe småtteri

Klokka er ennå ikke halv fem om morgenen. Jeg er oppe og i fin form, klar for en flytur og noen dagers storbyopphold med fruen og gode venner. Jeg er katolikk, og dette er noe av det første som slår meg denne morgenen - som så mange ganger før i dette overraskelsenes år, 2009.
Det er ingen liten sak tross alt, "No Small Wonder", som Bob Geldof sang en gang på slutten av 1980-tallet, etter at han var blitt verdensstjerne for rollen i filmen "Pink Floyd - The Wall" og etter den nødstillende suksessen med "Band Aid" og "We Are The World"-prosjektet. Da var det evnen til å glede seg over de nære ting som iren (og katolikken?) Geldof hadde behov for å uttrykke.
Ha en god dag - ikke dårlig bare å ha kommet seg opp og i gang!
På gjenhør om 3 dager!

Dilemma i skolen

To av mine medarbeidere som underviser på 7. trinn ved skolen hvor jeg arbeider, trakk meg med i en diskusjon i dag. De jobbet med naturfag og hadde laget utkast til ukeplan for neste uke. Målet var bl.a. at deres 12-13 år gamle elever etter endt uke skulle kunne gjøre rede for heterofili, homifili og bifili.
Spørsmålet de ville ha mitt syn på, var: Greit nok med de førstnevnte begrepene, men kan vi vente at elever i denne aldersgruppen vil forstå hva og hvordan en bifil person er?
Det ble en svært spesiell samtale. Siden disse av mine kolleger er i samme generasjon som jeg, var det lett å snakke om saken ut fra vårt tradisjonelle, heterofile synspunkt. Den kvinnelige av de to lærerne var den første til å formulere spørsmålet som nærmest lå på lur under hele samtalen: Er det rett av oss å oppmuntre elevene til å eksperimentere for å finne sin egen seksuelle orientering? Er ikke lenger ideelt å finne seg til rette som heterofil fra begynnelsen av? Det ble en diskusjon av de sjeldne, og vi innså snart at spørsmålene som oppsto naturlig i samtalens gang, var svært personlige og nærgående, både moralsk og politisk.
Det var ingen tvil om at vi var enige: I et samfunn der forplantning rent teknisk ikke trenger å henge sammen med seksualitet, kan det se likegyldig ut om mennesker foretrekker en person av eget eller motsatt kjønn å leve med. Slik er det blitt, og det eneste politisk korrekte er å godta det og være for. Vi tre kollegene derimot, var ute av stand til å følge den politisk korrekte linjen, hver etter sin egen begrunnelse.
Jeg trengte ikke å fortelle at jeg er katolikk. Vi hadde samme syn på sakene uansett. Å komme trekkende med katolsk tro og katekisme ville vært en overflødig forsterkning denne gangen. Det kjentes som om vi hadde stukket hodene opp over en mur og fikk øye på hverandre fra ulike vinkler. Blikkontakten mellom oss var nok til å overbevise oss om at vi var helt på linje uavhengig av det grunnlag som den enkelte av oss sto på og som var usynlig for de andre.
Vi nikket anerkjennende mot hverandre som for å understreke at flere ord var unødvendige. Det ringte inn til første time, og vi gikk hver til våre oppgaver. Det ble en god start på dagen, i hvert fall for min del.
- - - -
De som leste gårsdagens innlegg, lurer kanskje på hvordan min ferd innover i Sverige forløp i ettermiddag. Den gikk helt greit! Ved grensen på hjemveien var tollerne opptatt med en serie trailere fra Finland og Estland. Jeg smøg forbi i min V70 og kom velberget hjem med litografier og næringsmidler.
Og nå blir det stillstand her på denne bloggen fram til søndag kveld. Men jeg slutter ikke å banke på Pavens port av den grunn!

Hverdagsbetraktninger

Bildet: "3:ans spårvagn"
av Plura Jonsson.
Dagen i dag, tirsdag, har vært meget lang. For å kunne avspasere den inneklemte fredagen denne uka, jobbet vi en halv dag etter vanlig arbeidstid i dag. Det samme gjorde vi i slutten av februar. Det går helt greit å få personalet ved en barneskole med på en slik ordning; alle og enhver vet hvor godt det er å ha fri en fredag i mai.
Derfor varte denne arbeidsdagen i langt over 13 timer for mitt vedkommende, og i de siste 4 timene hadde jeg en mer sentral og framskutt rolle enn ellers. Min sjef og gode venn K og jeg dro lasset med et drøyt tyvetall lærere og assistenter på slep, halte dem opp gjennom ideer og verdier for skolearbeidet, resultatet etter at K og jeg hadde vår ytterst innholdsrike og vellykkede tur til Nijmegen for 2 måneder siden (se de tre blogginnleggene derfra: nr 1, nr 2, nr 3).
Kort sagt: Det er lite igjen av skapende aktivitet i gamle Inventus i kveld!
Samtidig må jeg med en viss skam varsle at jeg uteblir fra messen i min kjære, lokale, katolske kirke både i morgen, torsdag og søndag. De to helligdagene kommer jeg som nevnt til å tilbringe i Riga, og jeg regner med å få rikelig anledning til å besøke katolske messer der borte.
I morgen derimot, onsdag, må jeg en tur inn i Sverige for å hente litt kunst som fruen og jeg har investert i. Eldkvarns store frontfigur Plura Jonsson har tatt steget fra rocker og låtskriver via prosaforfatter til bildende kunstner. To av hans bilder er nå produsert som litografier i begrenset opplag. (Se linker under denne teksten for å lese om Eldkvarn, Plura og bildene. Litografiene jeg skriver om, er gjengitt øverst og nederst i dette innlegget.)
Nå er det plutselig slik at turen til og fra Sverige blir en tvilsom reise i katolsk forstand. Jeg sitter her trekvart døgn i forveien og innrømmer overfor den allmektige Gud og dere alle at jeg har til hensikt å smugle kunsten inn i Norge. Ja, jeg regner med å slenge pappsylinderen med bildene inn i bilen, liksom henslengt under veska jeg bruker på jobben samt et par bæreposer med dagligvarer for syns skyld og kvota (men ikke en dråpe over kvota!) fra Systembolaget. Dermed bærer det gjennom Värmland på E18 uten minste stans, forhåpentligvis.
Dette er jo tvilsomt, mildt sagt, og det hjelper neppe at jeg spiller Poulencs "Gloria" i bilen på vei over grensen med varer som muligens burde vært fortollet. Slik er liksom hverdagen for oss som bor bare en grei kjøretur fra utlandet. De fleste av oss har verken dop eller passløse folk i bilen, men drar med oss noen småting verdt avgifter som knapt dekker en timelønn for tollerne på grensen. Likevel er den lille skjelven der når skiltene skifter fra gul til hvit bunn og EU-flagget synes i bakspeilet. For meg spiller det faktisk en rolle at slike venielle synder er omtalt i katekismen. Dette er et bitte lite tegn på modning og oppvåkning hos meg, syndige gubbe, når jeg som katolikk får trøbbel med å dra til Sverige for blott og bart å spare meg selv for gebyrkrevende formaliteter ved en mindre investering.
"Fang revene for oss, de små revene som herjer i vingårdene, for nå står våre vingårder i blomst." (Høys. 2:15)
Ja, så sier Skriften. Kanskje er disse småfrekke svippturene til Sverige er en av de mange revene i en synders liv, i hvert fall når de foretas i den hensikt å omgå tollreglene. I morgen blir det dobbelt ille: Kjøreturen med mulighet for å gjøre meg til smugler er også årsaken til at jeg ikke rekker kveldens messe den katolske kirken hjemme. Dette er virkelig et studium i moralfilosofi og i perspektivene på livets innhold. Jeg planlegger å synde både i gjerning og unnlatelse for å skaffe billig, svensk kunst på veggene! Jeg er elendig og vet det.

Bandet Eldkvarn: http://www.eldkvarn.no/ og http://www.hungerhotell.se/
Eldkvarn på MySpace: http://www.myspace.com/eldkvarn
Plura Jonsson: http://sv.wikipedia.org/wiki/Plura
Litografiene: http://lumphe-lito.se/index.html og http://lumphe-lito.se/Nyheter.html

Bildet: "Stockholms natt"

av Plura Jonsson

Vanlig hverdag

Helgen i Rømskog ble riktig bra. Der borte råder den store, dype stillheten. Lørdag morgen hadde jeg helt unik opplevelse: Sittende foran panoramavinduet i hotellrommet hadde jeg oversikt over en stor del av innsjøen Vortungen. Været var pent og utsikten formidabel. Der satt jeg og bad rosenkransen med det fantastiske utsynet over sjøen hver gang jeg åpnet øynene. Et storlom-par og tre fiskeørner stjal min oppmerksomhet gjentatte ganger, og det føltes så riktig å ta en pause med utsikt over naturen mellom rosenkransmysteriene. Det ble en uvanlig lang bønnestund.
Nå er det mandag, og en rekke begivenheter har funnet sted i nasjonen siden sist. Her i min hverdag derimot, hendte bare det at en kollega forhørte seg litt om datoen for konfirmasjon i den lokale, katolske kirken. Jeg kunne svare på stående fot. At det overrasket meg over alle grenser at kollegaen stilte meg et slikt spørsmål som om hun på forhånd visste at jeg kunne svare, ga jeg ikke uttrykk for. Det ble bare til en selvfølgelighet i kommunikasjonen at jeg har peiling på vårprogrammet i den kirken hvor ytterst få av våre felles bekjente har tilhold. Det er som jeg har opplevd gjentatte ganger allerede: Å være katolikk i Norge er egentlig ingen sensasjon, bare en privatsak som knapt interesserer folk flest.
På hjemveien dro jeg innom kirken og tente to lys ved Marias føtter. Ingen sensasjon det heller, bare helt alminnelig og naturlig.
Jeg har i de siste dagene fått et annet syn på min utvikling videre. Å konvertere til katolisismen handler ikke bare om å skaffe seg kunnskaper og innsikt, men også å modnes i sinn og mentalitet. Jeg har sopt til meg kunnskaper, skaffet meg bred erfaring fra messefeiring og fordypet meg i katolsk teologi. Likevel har jeg hele tiden visst at det å konvertere tar minst et år og gjerne mer. De siste dagene har vist meg at en modningsprosess må gå parallelt med utvidelsen av kunnskaper. Det er denne prosessen som tar tid, denne perioden der troen slår rot og gir seg utslag i holdninger, livsstil, handlingsvalg og tankegang. En slik utvikling skjer ikke over natta hos en mann på min alder. Jeg må sette ned tempoet og gi meg selv tid til refleksjon og modning. Det er nødvendig for å oppveie og utslette sporene etter min lange livsfase i vantro og fornektelse.
Mer refleksjon vil gjøre meg godt, det har de siste 2-3 døgnene vist. De ønsker og målsettinger jeg har for mitt liv, kan ikke erobres. De må dyrkes fram over tid.

Helg med spa og 17. mai

For første gang skriver jeg blogginnlegg i arbeidstiden. Rent bortsett fra at det knapt noen gang har vært tid til å drive med sånt på jobben, har jeg hele tiden villet holde rene linjer: En katolsk blogg skal da ikke skrives i stjålet tid!
I dag derimot, har jeg litt bedre samvittighet for tidsbruken. Jeg kommer til å tilbringe absolutt hele denne dagen og store deler av den neste sammen med kolleger. En sosial opplevelsestur arrangeres for alle som vil, og det dristige flertallet – som jeg faktisk tilhører – kaster oss uti det: Ett døgn på det splitter nye hotellet Zen Resort & Spa i Rømskog! Avreise rett etter arbeidstid i dag. Rett ut i det uvisse i dypet av KrF-kommunen som alltid er først ferdig med stemmetellingen under NRKs valgsendinger.
For å følge opp hotellets filosofiske intensjoner har jeg pakket ned rosenkrans, en bok av Torgny Lindgren og mp3-spiller. Dermed har jeg alibiet i orden når det blir nødvendig å trekke seg meditativt tilbake. Samtlige turdeltakere går omkring yre og euforiske overfor hva som venter oss der borte i skogene ved grensen; dette kan helt klart bli en kollegaopplevelse som gir minner for livet.
Men før vi kommer så langt, før vi slår oss ned i Rømskog og øker kommunens folketall med et par prosent i et døgns tid, før dette skal elevenes skoledag 15. mai fylles med det vanlige nasjonaldagspensumet: Wergeland, 1814, Eidsvoll, Danebrog med blått kors og øvelse på å gå langtur på geledd. Vi skolefolk fortjener virkelig litt spa på denne tiden av året -også!

Så for ikke å glemme hva denne bloggen handler om, vil jeg lansere en erklæring som steg opp i min bevissthet en sen kveld i forrige uke. Den er i sin form inspirert av en spissformulering i en kommentar til et av mine blogginnlegg for flere uker siden. Der hadde bloggeren Tehme Melck skrevet følgende: "Protestanter tror på en bok, katolikker tror på en gud."
Slike forenklinger er tankevekkende og setter komparative og assosiative evner i sving. En lignende oppstilling av den ene læren mot den andre sto klart for meg et par dager etter min overveldende opplevelse under messen forrige onsdag. Med denne formuleringen – vokst fram av subjektive inntrykk gjennom et langt liv og derfor vel verdt å kalles Inventus’ teorem – lar jeg bloggen stå stille fram til 18. mai:

Protestantismen gir deg klausuler for en gudstro du allerede har. Katolisismen gir deg en gudstro du ikke ante at du kunne få.

På kne

Som det kanskje framgår av et og annet innlegg på denne bloggen, er jeg en opptatt mann, hyppig opptatt på jobben utover vanlig arbeidstid, ofte på korte reiser, og ikke sjelden i nærkontakt med familiemedlemmer i andre byer enn her jeg bor. Dette er noen av grunnene til at det er lettere for meg å gå til messe på onsdager i min lokale kirke enn til høymessen på søndager. Det er litt synd, for det er på søndager at messen trekker masse folk. Likevel er messens høydepunkt den enkeltes møte med Gud i kirken, og det kan inntreffe uten store skarer til stede.
Førstkommende søndag er det 17. mai, og planene for dagen kolliderer kraftig med messetidene i de katolske kirkene jeg kunne ha oppsøkt den dagen. Neste uke er det Kristi Himmelfartsdag og altså helligdag på torsdag, og jeg uteblir nok en gang fra messen i den lokale kirken. Til gjengjeld kommer jeg til å ha en rekke muligheter til å gå på katolsk messe i utlandet på Kr. Himmelfartsdag og dagene som følger. En tur til Riga står for døren, og jeg kommer tilbake med beretninger derfra når reisen er over.
En messe er en opplevelse i seg selv - det kommer til uttrykk hos alle som skriver om det å leve som katolikk. Det er muligens påfallende for protestanter at en betydelig del av den katolske messen feires med menigheten liggende på kne. I en hyggelig og interessert kommentar til mitt innlegg i går spør en person som kaller seg Undrende, om "denne knelingen faller naturlig" for meg som er såpass fersk i Den katolske kirke. Undrende spør også om dette var en aldri så liten terskel. Jeg gleder meg til å formulere svaret - det er slike spørsmål som fører meg videre med store steg fordi jeg blir inspirert til å verbalisere erkjennelsen av alt det nye!
Jo, jeg opplever det helt greit og naturlig å knele under messen - ja, også under private kirkebesøk når kirken er åpen på dagtid. Jeg har som turist besøkt såpass mange store og små katolske kirker i andre land tidligere at jeg har skjønt av benkenes konstruksjon at her tilbringes en del tid på kne. Også glimt av messefeiring på film har vist at det faktisk er slik det foregår.
La meg være veldig personlig og si at da jeg gikk til messe for første gang for litt over et halvår siden, var det å knele noe av det jeg så fram til. Jeg ønsket å vise Gud - hvis Han fantes - at jeg ville stille meg ydmyk og blottet for mitt forhenværende, ikke-troende hovmod når jeg først gikk til det skritt å oppsøke en katolsk messe her på mitt hjemsted. (La meg her tilføye innrømmelsen jeg kom med i en kommentar for noen uker siden: Den første gangen jeg gikk til messe, var jeg så nervøs at jeg måtte ta et par drammer før jeg gikk av sted. Det var en grei motstandsredusering.)
Å knele, enten det er for å hilse tabernakelet når man stiger inn i kirken eller det er for å følge kommunionsliturgien, er et legemlig uttrykk som understreker ens egen litenhet i møtet med det guddommeliges storhet. Ja, jeg lengtet virkelig etter å være denne lille, ydmyke, upretensiøse synderen ved Jesu føtter. Kanskje var jeg meg ikke fullt bevisst hva jeg lengtet etter, men det å falle på kne når liturgien krevde det, var den første lille fullendelse av hva jeg søkte etter i Den katolske kirke.
Senere har dette blitt en naturlig og god del av hvert eneste kirkebesøk. Vel kan jeg observere ting som i protestantiske øyne virker påfallende, men det har ikke gitt meg noe problem. Det mest spesielle jeg har sett til nå, var prestenes inntog i St. Dominikus-kirken på langfredag. Da prosesjonen nådde helt forrest i kirken, la alle de fire prestene seg langflate på magen bak alterbordet. Det var påfallende, men så lenge dette hørte til prestenes rituelle atferd og ikke menighetens, er det greit. Det bare understreket mystikken.
Jeg har før nevnt at jeg allerede for mange år siden ble klar over at Den katolske kirke tilbyr aktivitet og delaktighet for menigheten i langt større grad enn de protestantiske kirkene. Det er helt opplagt at det er langt mer tilfredsstillende og stimulerende å få utøve synlige symbolhandlinger slik man gjør i katolske messer. Denne observasjonen var én av et bredt mangfold av årsaker til at jeg ønsket å oppsøke Den katolske kirke. Jeg er ikke blitt skuffet.

Vår Frue av Fátima

I dag, 13. mai, er det minnedagen for Vår Frue av Fátima. Det er årets andre minnedag for Maria-åpenbaringer. Den forrige var 11. februar og var til minne om Vår Frue av Lourdes.

Det er helt nødvendig for meg å følge med på minnedager og liturigske tekstlesninger på katolsk.no så ofte som mulig. Dette er den eneste måten å lære systematisk og kronologisk hva som feires i løpet av et liturgisk år.

Bildet som innleder denne teksten, er mitt eget, uskarpe mobilfoto av Maria-statuen i min lokale, katolske kirke. Jeg har etterhvert blitt klar over at den er en kopi av den offisielle statuen av Vår Frue av Fátima. Det er en ære og en velsignelse å kunne betrakte og la seg inspirere av denne svært spesielle åpenbaringen her i mitt eget lokalmiljø.

I kveld var det på ny kveldsmesse med maiandakt i kirken her hvor jeg bor. Jeg var til stede og hadde også i kveld en god og styrkende stund, ikke helt som forrige onsdag, men likevel en opplevelse av å bli en mer og mer tydelig del av Kirken - og samtidig kjenne at Kirken blir en større og større del av meg.

Dagens evangelietekst om vintreet passet svært godt til denne erkjennelsen av å vokse inn i noe som samtidig vokser inne i meg selv.

Beretningen om Vår Frue av Fátima og åpenbaringene til de tre portugisiske barna Frans Marto, Hyacinta Marto og Lucia dos Santos leste jeg for et par dager siden på katolsk.no (http://www.katolsk.no/biografi/mai13.htm). Historien tok tak i meg og ga meg gåsehud av all dens metafysiske innhold som samtidig er så godt dokumentert. Ifølge historien var minst 70.000 mennesker vitne til den siste åpenbaringen, 13. oktober 1917. Det som imponerer mest, er årstallet. Intet siffer har byttet plass her; det står faktisk nittenhundre og sytten. Bare 92 år siden altså, noe som også våre kjære pater Piotr innledet kveldens messe med å poengtere.

Fortellingen om Vår Frue av Fátima er et godt eksempel på noe som jeg for mindre enn to år siden ville ha blåst vekk, avvist og vært helt uinteressert i fordi den mangler en enkel bortforklaring. (Dette skrev jeg om i innlegget "Undere og mirakler" den 5. mai.)

Nå derimot, er jeg villig til å sluke hele fortellingen, og ikke nok med det: Den er så vakker, gripende og fantastisk at den i sin overjordiske virkelighet er nødt til å være sann. Hva den enkelte av oss tenker når vi er i kirken og ber Maria gå i forbønn for oss, er privat og personlig og varierer sikkert en hel del fra person til person. Jeg som er så fersk en katolikk som det er mulig å være, forstår nå mer og mer hvorfor Maria kan ha fått en slik betydning i Kirken som hun har. Det er bare helt rett og naturlig.

Hver eneste gang jeg er inne i min lokale, katolske kirke - som forøvrig er viet Den salige Maria - ligger jeg på kne og studerer ansiktsuttrykket og kroppsholdningen til den lille figuren. Iblant har jeg følelsen av at den har forandret seg litt siden forrige gang.

Positivt på TV

Det er interessante tider om dagen, for nå blir Den katolske kirke nevnt på norske nyheter hver eneste dag. Den viktigste årsaken er nok pave Benedickt XVIs besøk i Israel. Herfra har nyhetssendingene et glimt hver dag, og alle sitter bare og venter på at Den hellige Far skal gå i baret og si noe uheldig. Det har hittil ikke skjedd – tvert imot!
Derfor måtte Dagsavisen i dag, 12. mai, vie hele lederartikkelen på utsagn og utspill som pave Bendict har kommet med tidligere – bl.a. så langt tilbake som i 2006.
Alt tyder på at det pågående besøket i Israel er så grundig og diplomatisk forberedt at Paven ikke kommer til å opptre feil fra noe som helst synspunkt. Dermed blir dagens leder i Dagsavisen litt stusselig, nesten et uttrykk for skuffelse over at Paven klarer å bevege seg uklanderlig mellom de politiske minene i det splittede Israel.
Som om ikke pave Benedicts vellykkede utenlandsreise skulle være nok denne uka, fikk vi i går også oppleve en liten debatt om Den katolske kirke. Det var i NRK2-programmet I kveld, der den glimrende programlederen Christian Strand tok opp utfordringene som framsettes overfor Kirken i den helt nye spillefilmen Angels and Demons. Med seg i studio hadde Strand den unge Dominikaner-søsteren Katarina Pajchel, polsk-norsk nonne med doktorgrad i fysikk.
Det ble en imponerende samtale mellom to dyktige og engasjerte unge mennesker - se denne delen av programmet her: http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/170623
Programleder Strand var som vanlig godt forberedt og stilte spørsmål med stor kunnskap om Kirkens forhold til vitenskapen opp gjennom historien.
Konklusjonen i diskusjonen om den nye filmen var at Kirken denne gang har opptrådt både korrekt og klokt og dessuten langt annerledes enn ventet. Katolske representanter som er blitt intervjuet, har enten unnlatt å kommentere filmens innhold, eller de har anbefalt den som et godt stykke filmhåndverk. Dermed har de klart å høvle ned skandaleforventningene hos verdenspressen. Som en kuriositet ble det nevnt at den eneste kritiske uttalelsen var kommet fra en 105 år gammel kardinal.
Jeg var stolt av å tilhøre Den katolske kirke da jeg så på TV i går kveld. Her fikk Kirkens representanter vise uendlig stor klokskap og dyktighet, og det foregikk i NRKs mest seriøse programmer. Helt strålende!

"Thick Description"

Som mellomleder i en kommunal virksomhet har jeg svært ofte muligheten til å snakke til samtlige kolleger på én gang. Jeg har simpelthen det privilegium å få holde en tale nesten så ofte jeg vil.
Jeg har et studium i sosialantropologi bak meg; faktisk et mellomfag (30 vt/90 stp) fra UNIT/AVH like før det skiftet navn til NTNU. Et par ganger har jeg overfor mine kolleger brukt følgende bilde på hvor umulig det er å gjenta fortiden, og på hvor mye vi erfarer, lærer og utvikler oss som individer og gruppe i løpet av én eneste dag. Jeg har sagt det omtrent slik:

”Tenk dere at vi sitter i møte alle sammen, akkurat slik som nå. Så kikker sekretæren inn gjennom døren og vinker på én av oss, som må følge med for å besvare en viktig telefon. Den som går ut, blir borte i eksakt tre minutter. Når hun eller han kommer tilbake til møtet, er forsamlingen pr. definisjon en annen enn da vedkommende gikk ut.
Den som var ute, vet ikke hva vi som ble igjen, har snakket om. Vedkommende på sin side, har hørt og erfart noe nytt i den presserende telefonsamtalen.
Vi som ble værende igjen på møtet, vet ikke hva vår kollega har fått høre i telefonsamtalen. I tillegg har kanskje enkelte av oss fått og/eller sendt lydløse sms mens vi har sittet her. Hva disse inneholdt, vet bare den som har mottatt eller sendt dem.
I løpet av tre minutter har forsamlingen endret seg betraktelig fordi strømmen av informasjon mellom hver enkelt møtedeltaker og personer utenfor dette rommet kan ha atskillig større innflytelse på den enkelte enn det som er blitt sagt høyt på dette møtet, hvor altså én var fraværende i 3 minutter.
Vi forandret oss alle sammen i løpet av de 3 minuttene.
Ingenting kan gjentas fordi situasjonen aldri er identisk på to ulike tidspunkt, om det så bare skiller noen minutter mellom tidspunktene.”

Denne lange tankerekken synker dypt ned i mine kolleger (vil jeg selv helst tro), og alle skjønner at dette spesielle eksempelet stemmer.
Selv har jeg utviklet eksempelet etter inspirasjon fra kulturantropologen Clifford Geertz, som i sin bok ”The Interpretation of Cultures” fra 1973 innførte begrepet ”thick description” om måten å beskrive en hendelse på. Han hevdet at for å forstå en kulturell hendelse fullt ut, måtte man vite mest mulig om tilstanden hos hver eneste aktør. Livssituasjon, bakgrunn, helsetilstand, økonomisk stilling, dagsform, humør etc. hos alle delaktige må kartlegges dersom man skal kunne få en komplett forståelse av samhandlingen mellom alle aktørene.
Clifford Geertz bruker metoden for å beskrive de sosiale og kulturelle prosessene under veddemålene om en hanekamp på Bali i Indonesia.
Om vi skal følge Geertz og premissene for hans ”tykke beskrivelse”, må vi kunne konkludere med at alt vi hører, lærer og erfarer i løpet av f.eks. en arbeidsdag, gjør oss til litt andre personer ved arbeidsdagens slutt enn det vi var ved arbeidsdagens begynnelse. Spiser vi både frokost og middag med ektefellen, og begge har tilbrakt dagen på hver sin arbeidsplass, er vi altså et litt annet ektepar ved middagsbordet enn ved frokostbordet samme morgen.
Og så kommer poenget: Når vi som katolikker har vært til messe og opplevd liturgien, hørt Evangeliet, bevitnet eller mottatt eukaristien og oppfattet budskapet om nåden, er vi en litt annen person enn det vi var før messen. Derfor er det så viktig i Den katolske kirke, tror jeg, at man overværer messe med en viss hyppighet.
For meg som er så fersk, er messen av uvurderlig betydning hver eneste gang jeg er til stede. Messen er alltid en opplevelse.
Katekismen forutsetter at messen oppsøkes på søndager; http://www.katolsk.no/kkk/k3_14.htm#2042 . Den lange, antropologiske analysen ovenfor utdyper kanskje én av de mange gode grunnene til at dette er viktig og betydningsfullt for hver enkelt. Den gir også et eksempel på hvordan jeg aktivt påvirker meg selv ved å skrive ned i detalj mine tanker mens jeg blir mer og mer katolsk i tro og sinn.

Katolikk blant protestanter m.fl.

I forrige innlegg fortalte jeg om en forestående skogstur med overnatting sammen med en gruppe mannlige venner som er medlemmer av en losje med lukket medlemskap. Turen er nå gjennomført med stort hell; alle kom seg velberget gjennom strabasene, og de mest våkne opplevde til og med å se og høre orrhaner i lystig lek grytidlig i morges. Jeg var dessverre ikke blant de våkne akkurat da.
Samtalene rundt bålet var som ventet innholdsrike og gode. (La meg straks ile til med en innrømmelse: Alle visste vi at det er forbudt å brenne bål i det fri etter 15. april. De tette regnbygene for et par dager siden gjorde at vi tok sjansen likevel, og det fungerte bra. Men det er like fullt forbudt...)
Det var to aspekter ved samtalene som overrasket meg og samtidig lærte meg en hel del nyttige ting om folk og folk. Det ene var det totale fraværet av referanser til losjen, som jo binder de andre sammen i et tett, hemmelig fellesskap. Jeg antar at dette er en selvregulerende mekanisme. Det som foregår i losjen, skal ikke snakkes om med utenforstående til stede; derfor unngår man til og med å antyde noe om at man tilhører losjen. Ettersom de var 6 medlemmer samlet rundt bålet, var de mange brødre som ville ha grepet reddende inn og avverget utvikling av en eventuell samtale om saken. Losjen var derfor et merkelig ikke-tema hele kvelden og natten - med ett lite unntak, som jeg snart kommer tilbake til.
Det andre aspektet er folks mangel på interesse for hva det vil si å tilhøre Den katolske kirke. Jeg fortalte 3 av de gode vennene at jeg er blitt katolikk. Ja, jeg må også skyte inn at jeg slår om til regionens og mine venners egen dialekt når vi er sammen; det setter oss liksom på samme nivå på skalaen for norsk alminnelighet. Derfor snakket jeg om at jeg er blitt kattolikk, med trykk på første stavelse i alle ord.
Den ene av de tre innvidde hadde ingen kommentar; han bare stirret på meg en stund og sa "Jaså?". Stort mer var det ikke å si om den saken.
Den andre koblet min innmelding i Den katolske kirke øyeblikkelig til den stående invitasjonen til å bli medlem i losjen, og han gjorde det helt klart at det ikke var noe problem å være kattolikk i losjen. Dette var den eneste referansen til losjen under hele det døgnet vi tilbrakte sammen.
Den tredje kvitterte med å si at han meldte seg ut av Den norske kirke for flere år siden og er for tiden uten tilhørighet i noe kirkesamfunn. "Men," sa han videre, "hvis jeg skulle meldt meg inn noe sted, skulle det har vært i den kattolske kjerka."
Etter disse tre ultraknappe samtalene ble temaet ikke nevnt mer med et eneste ord. Jeg tar det som et tegn på at dette er en privatsak for meg alene, og det endrer ikke vårt vennskap på noe som helst vis. Slik skal det være, og så enkelt er det egentlig for utenforstående.
Det slår meg nok en gang at jeg oppfatter min nye status som både troende og katolikk som en radikal omveltning i mitt langt framskredne liv. Medmennesker ser det tydeligvis ikke slik, og det er positivt. Det forventes ingen merkbar endring hos meg utad. Dette stemmer jo godt med mitt eget bilde av det å være katolikk: Det er i kirken man nærer og utøver troen; det er i første rekke gjennom messen man får møte Gud Fader. Dette er ganske riktig en privat sak, og jeg for min del har ingen planer om å bli en plagsom misjonær overfor min omgangskrets. Å velge å bli katolikk krever refleksjon hos meg selv, ikke hos andre.
Jeg håper at dette bildet av min framtid med katolsk identitet stemmer overens med det som Kirken forventer av meg.
I innlegget jeg skrev 24. april, fortalte jeg avslutningsvis at det nå skal bli spennende å fortelle mine to sønner at deres far er blitt katolikk. Med den ene av de to unge mennene har jeg i det siste ikke hatt samtaler av den typen der det er naturlig å flette inn slike alvorlige tema, men det skjer nok snart.
Med den andre sønnen derimot, økonomen i Bergen, hadde jeg en hyggelig prat for 3-4 dager siden. Han var en tur på denne siden av fjellene og beriket foreldrehjemmet med et døgns opphold. Da jeg hadde fortalt nyheten om at jeg var blitt katolikk, hadde meldt meg ut av DNK og inn i DKK og planlegger en framtidig konvertering, stilte han noen grunnleggende spørsmål i ren forundring: "Er du blitt kristen, altså? Tror du på Gud og sånn, nå da?"
Til slutt sa han ganske enkelt: "Hm. Det er min offisielle reaksjon: Hm."
Hans ikkeverbale reaksjon, hm, ble uttalt med et lett undrende tonefall, helt uten negative undertoner. Jeg antar at dette er en begynnelse; den faktasøkende økonomen trenger tid for å finne ut hvor fattern virkelig står og hva dette medfører. Samtalen var fullstendig fri for fordømmelse, og det var det viktigste og mest gledelige av alt.
Dette innlegget handler faktisk om at det å skifte trosretning og bli katolikk - eller kattolikk om man vil - angår ikke mange andre enn en selv. Fruen følger med og er glad hver gang mitt valg ikke vekker negative reaksjoner. Det har jo hittil ikke skjedd! De fleste lar dette ligge der det hører hjemme: I grensesnittet mellom Gud og meg.
La meg avslutte søndagsinnlegget med min ovennevnte sønns gnistrende opptreden med eget band nylig på Garage, Bergens viktigste scene for ung musikk:

Erfaringene formidles til andre

Vel innforstått med at jeg virkelig hadde en åndelig opplevelse i kirken sist onsdag, ser jeg nå framover mot helgen og opplevelser av et helt annet slag. Den uventede, indre bevegelsen under onsdagsmessen vil med stor sannsynlighet ha innvirkning på samtaler jeg blir involvert i denne helgen.
I morgen formiddag drar jeg ut i skogen med 5-6 gode venner, menn alle sammen, og målet er å overvære orrhaneleik på ei stor myr. Vi må kjøre bil et godt stykke, parkere ved et avsides småbruk og gå til fots derfra en times tid. På ryggen bærer vi sekker fulle av klær, mat og drikke. Oppakningen på veien ut i skogen er så tung at vi ville ha utløst gebyrfest om vi hadde møtt opp ved bagasjevektene på Gardermoen. På hjemveien er det meste av tyngden spist og drukket, og turen ned til bilene går en anelse lettere.
Disse kompisene ble for noen år siden medlemmer av en losje, en orden med hemmelige ritualer, snippkjole og sløyfe og regelmessige møter. Det startet med én av dem, og siden inviterte de hverandre med i losjen. Jeg har fått gjentatte invitasjoner til å slutte meg til dem, og jeg burde vel følt meg beæret over å være ønsket som medlem i brorskapet. Like fullt har jeg høflig takket nei til disse henvendelsene, mest fordi jeg ikke forstår poenget med alt hemmeligholdet.
Til gjengjeld er det et faktum at nysgjerrigheten på hva som trekker voksne menn til møter med høytidelig, rituelt innhold, var en tidlig spore til min interesse for katolisismen, en spore som jo har vokst langsomt, blitt forsterket av masse ny og mer tungtveiende motivasjon, og som hittil har ført meg på innsiden av Kirken som innmeldt, takknemlig medlem.
Fra i morgen, lørdag formiddag, skal jeg tilbringe et helt døgn med disse ”brødrene”. Foreløpig vet ingen av dem at jeg er blitt katolikk, men dette kan det nok bli en del snakk om. Det underlige er jo at de ikke kan snakke om sine rituelle møter fordi jeg, som eneste ikke-medlem av losjen, er til stede. Jeg for min del derimot, kan fortelle så mye jeg ønsker om de katolske ritualene jeg deltar i, fordi dette er åpent, offentlig og årtusener gammelt.
Normalt er det rundt bålet utover kvelden de gode samtalene utspinner seg, og dette er egentlig hovedgrunnen til den årlige turen under begrenset komfort.
I grålysningen begynner orrhanene å spille, og er vi heldige, er de nær nok til at vi våkner av lyden der vi ligger i soveposer under åpen himmel. Den som da orker å løfte litt på øyelokket, kan få et glimt av de sorte og hvite hanene som jager fram og tilbake mot hverandre under mye støy, men avstanden er oftest så stor at det knapt er bryet verdt å våkne. Den lavmælte festen rundt bålet er uansett turens høydepunkt, og denne festen er definitivt over når sistemann har falt i søvn.
Ett moment i situasjonen er ny i år: Vennegjengen har med seg en katolikk, nemlig meg. Kanskje vil det bli oppfattet slik at vi dermed har mer felles enn i fjor; ordensbrødrene har i sitt løfte overfor losjen erklært at de tror på Gud i en eller annen oppfatning av ordet. Jeg venter meg faktisk noen uvanlig gode samtaler under morgendagens utflukt. Kanskje kommer noen kloke utsagn fra samtalene til å berike neste innlegg på denne bloggen.

Videre, videre...

Den overveldende opplevelsen fra kveldsmessen i går har sittet i kroppen i hele dag. Det er framfor alt forundringen over hva den korte messen ga, som har fylt mine tanker og mitt sinn i dag. Jeg vet at opplevelsen har preget min atferd hele den travle arbeidsdagen igjennom, men jeg tror ikke at mine kjære kolleger har merket noen forskjell. Dertil er arbeidsdagen for hektisk, og kontakten med den enkelte varer bare noen sekunder av gangen.

Innlegget jeg skrev i går, har utløst de mest givende og personlige kommentarer fra noen av dem som følger denne bloggen. Det gleder meg enormt. Jeg forstår at jeg slett ikke er alene om å oppleve noe uforklarlig under messen, og jeg er virkelig kommet i tanker om hvorfor det er slik i Den katolske kirke. Jeg var aldri i nærheten av å bli grepet i samme grad under de tallrike gudstjenestene jeg overvar i Den norske kirke i tiden fram til jeg var i slutten av 20-årene. Det er helt opplagt at protestantismen har mistet noe på veien - noe i likhet med å kaste barnet ut med badevannet.

Utad har jeg nok gjennomført en helt alminnelig torsdag på en helt alminnelig måte i dag, men innad i meg selv har dagen vært veldig annerledes enn andre hverdager.

På skrivebordet mitt på jobben har jeg i lang tid hatt en karikaturtegning av et par svenske rockemusikere stående plassert like bakenfor dataskjermen. I dag flyttet jeg denne tegningen bort i hjørnet og satte opp to andre bilder i stedet: Et offisielt foto av Den hellige Far Benedict og en utskrift av mitt eget mobilfoto av Jomfru Maria slik hun er utformet i min lokale kirke. Ingen har lagt merke til det eller kommentert det i dag, men reaksjonene kommer sikkert. For meg har det først og fremst vært til trøst og støtte å kaste et blikk på disse to personene rett som det er, gjennom hele denne dagen da jeg og min plass i tiden og universet synes endret.

Den freden, gleden og forundringen jeg bærer med meg etter gårsdagens kirkebesøk overgår selv fryden over å se FFK knuse TIL på TV tidligere i kveld. 3 mål, 3 poeng, 3 helter (Ramberg, Borges, Martinsen) - stort, viktig og gledelig, men ikke fullt så altoverskyggende lenger.

Kveldsmesse med maiandakt

Det er onsdag kveld, og jeg har vært på kveldsmesse i den lokale, katolske kirken. I kveld var det også maiandakt i forlengelse av messen. Dette var en fin og inderlig stund med vekselbønn mellom pater og menighet, et litani for Maria, Guds mor. Til og med et par gregorianske salmer på latin inngikk i liturgien. Monstransen sto framme, og hele denne utvidelsen av messen var mild og god og den salige Maria verdig.
Men framfor alt ble kveldens messe en stund for undring hos meg. Noe skjedde med meg og i meg. Vi var bare en håndfull mennesker i kirken denne lyse vårkvelden. Og en av disse var jeg!



Hva gjør jeg her?
Hva har skjedd med meg det siste halvåret når jeg finner det så godt å knele i en katolsk kirke?
Er dette virkelig meg? - Og hvis jeg stadig er den samme, hvorfor kom jeg ikke hit før?
Er jeg blitt ledet hit av noen? Hvorfra fikk jeg lysten til å gå hit? Var det et indre, ubevisst kall?
Er dette et gudsbevis, at jeg tross alle mine år uten Gud har funnet fred i Kirken til slutt?
Hvorfor føler jeg meg så liten her, og hvorfor er det så god og riktig en følelse?
Er jeg ikke voksen lenger, men bare en konfirmant? Er jeg 15 eller 51?
Er dette begynnelsen eller slutten?



Spørsmålene og forundringen over ikke å gjenkjenne meg selv på noe som helst punkt overveldet meg. Jeg ble grepet, beveget, rørt, labil, og måtte ta meg sammen for ikke å falle helt i staver i den ørlille forsamlingen av godhjertede troende. Selv nå leter jeg etter ord for å beskrive denne høyst subjektive opplevelsen.
Under kommunionen gikk jeg fram i den korte rekken av folk som skulle motta eukaristien. Jeg hadde høyre arm avvergende over brystet slik jeg har lært, og kjente paterens hånd på hodet mitt mens jeg lukket øynene og mottok velsignelsen.
Min opplevelse av denne kveldsmessen var lydløs og usynlig for alle andre, men for meg var den voldsom. En søken etter en indre erkjennelse er i gang tilsynelatende uten min kontroll, og under kveldens forenklede messe ble dette så påtrengende, så nært og sterkt at jeg regner med å være preget i lang tid. Jeg har aldri opplevd maken!

Ved Ham og med Ham og i Ham tilkommer deg, Gud, allmektige Fader, i den Hellige Ånds enhet all ære og herlighet fra evighet til evighet.

Undere og mirakler

I de mange årene da jeg levde som om Gud ikke fantes, var jeg opptatt av forklaringer. Alt hadde en forklaring, en årsakssammenheng, et fysisk bevis, mente jeg. De aller fleste moderne mennesker ville trolig være enig i et slikt grunnsyn.
Problemet med å skulle vise til praktiske og konkrete forklaringer på ethvert problem er at man må ha enorme kunnskaper innenfor de naturvitenskapelige disipliner. Alt fra astronomi til molekylærbiologi er nødvendig for å forklare de mange fenomenene rundt oss. Det er en i overkant drøy forventning å stille dersom én person skal besitte tilstrekkelige kunnskaper innen hele dette fagspekteret.
Med min nyfunne tro har jeg fått fred fra mitt eget forventningspress overfor meg selv. Når jeg hører om uforklarlige ting, kan jeg klare å se dem som nettopp uforklarlige. Jeg er på den annen side ikke nødt til å verbalisere henvisning til religiøse forklaringer, som at ”Gud grep inn” eller ”forbønnen må ha virket” eller ”helgenene bidro med beskyttelse”. Det er tilstrekklig å konstatere at en hendelse var uforklarlig og at en religiøs forklaring er like sannsynlig som en ukjent forklaring av fysisk art.

Poenget med dette er ikke at alt uforklarlig gis en religiøs forklaring. Poenget er derimot at jeg ikke lenger trenger å pålegge meg selv å finne forklaringer i konkrete og vitenskapelige årsakssammenhenger. Dette gir meg en slags hvile fra mine egne forventninger, en harmonisk aksept av det uforklarliges vesen.

Jeg er en ivrig leser av helgenbiografiene på katolsk.no. På den enkelte dag i året dukker det opp linker til den helgen som den enkelte dag er minnedag for. Presentasjonene er oftest imponerende i sitt omfang og grundighet, selv for helgener som levde sitt jordiske liv for mange hundre år siden.
Hendelsene og opplevelsene som omgir kulten rundt den enkelte helgen, kan være preget av både skjønnhet, barnesinn, troskyldighet og enfold. Felles for alle disse beretningene er at de er gode historier. Det er f.eks. ikke nødvendig å forklare hva som gjorde at Bernadette Soubirous hadde syner av Jomfru Maria (Vår Frue av Lourdes) for 150 år siden, heller ikke hvordan folk i omtrent all ettertid er blitt helbredet ved kilden på samme sted.
Mange ville nok hevde at det er utilbørlig blåøyd å ville tro på slike historier; andre ville ile til med fysiologiske, psykologiske og medisinske forklaringer. Som alternativ til de mulige forklaringene på en så flott historie virker det befriende å vite at for Kirken er mirakler en realitet. Dette faktum har gjort noe med min egen mentalitet og min holdning til det uforklarlige. Mirakler kan meget vel ha forekommet.
Bare selve ordet ”mirakel” er utdatert og for stort og sterkt for nåtidens språkbruk. Hvis vi ikke regner med mirakler, tror jeg vi går glipp av en underfull, poetisk dimensjon i tilværelsen.

En perfekt søndag

Dagen i går var en søndag av de helt perfekte. Været var bra, og det passet godt å ta en runde i hagen tidlig på formiddagen. Ikke stort skulle gjøres, men en inspeksjon er ok en slik stille søndags formiddag. En nabo hadde allerede begynt å spikre, en annen brukte elektrosag eller slipemaskin, men vi klarte oss med en ganske så lydløs liten skuffe.

Tiden gikk fort, og vi konstaterte at hagen ser så bra ut som man kan vente når våren er på rask vei mot sitt høydepunkt - 17. mai.

Ettersom messen i den katolske kirken her i byen begynner når formiddagen nesten tipper over i middagstid, var det ikke noe stress med å rekke fram etter hagestellet. Jeg hadde til og med tid til å spasere til kirken. Fruen foretrakk å sitte på terrassen med kaffe imens.

Menigheten besto av til dels andre mennesker enn vanlig denne søndagen. Vietnameserne hadde hatt egen messe kvelden i forveien og hadde av den grunn valgt bort søndagsmessen. Polakkene feiret Polens nasjonaldag og skulle samles i kirken senere på dagen. Likevel var frammøtet bemerkelsesverdig.

Jeg satt slik at jeg kjente varmen fra sola gjennom takvinduene. Jeg merket at jeg slappet av under hele messen. Å konsentrere seg om det som ble sagt og sunget, var ikke noe problem. Gangen i liturgien, den rituelle progresjonen er mye mindre krevende enn før; jeg er liksom blitt fortrolig med både tekster og melodier selv om salmebokas første 20 sider er gode å ha tilgjengelig.

Nok en gang ble jeg under messen minnet om at det gode ved å være katolikk er å kunne lene seg til Kirken og Kirkens tro. Erkjennelsen blandet seg med tanken på denne intense og åpenhjertige bloggskrivingen, og jeg så på nytt som jeg har sett før, at jeg stadig er opptatt av min egen tro i stedet for å støtte meg til Kirken. Jeg oppsøker den lokale kirken temmelig ofte (synes jeg selv!), og i mellomtiden lever jeg mitt helt alminnelige liv - men slett ikke uten påvirkning av hva jeg opplever i kirken. Hele tiden settes nye tanker i sving, og det er dette jeg setter på trykk i denne bloggen. Det blir som å ta vare på alle krumspring som tankene og den voksende troen gjør underveis.

Kanskje er det så enkelt. Å leve som troende katolikk er kanskje ingen stor kunst; det gjelder først og fremst å møte opp til messe og vise med ydmyk deltakelse i messens handlinger at man ønsker å ta del i Kirkens tro.

Messen og budskapet har uansett sin virkning; dette vil jeg skrive om senere i uka.

Etter messen gikk jeg både alvorlig og lettet hjemover. Det ble en god og styrkende opplevelse slik det pleier å være.

Det var mye igjen av den beste tiden på søndagen da messen var slutt, så vi pakket ned termos, monokular og tripod og bega oss til Glomma for å se på hekkende fugler i et ganske nytt reservat med nybygd utkikkstårn.

Opplevelsen var formidabel. Noen skyer begynte å samle seg, og det blåste kjølig fra vest i det åpne landskapet, men fuglelivet var det ikke noe å si på. Svaner og gjess, småspover og viper, ender og traner vrimlet parvis eller flokkevis på de langgrunne strendene. Uten kikkerten hadde nok opplevelsen blitt mindre, men med utstyret i orden kom vi tett på naturen.

En time gikk fort ved våtmarka; kanskje var vi der i nærmere to. Dagen skred fram som en riktig minneverdig søndag. Selv om kvelden bød på tap for FFK i Trondheim, var fotballkampen tidvis ulidelig spennende. Stort mer eksepsjonell kan en alminnelig søndag i mai knapt bli.

Viktigst av det uviktige

Dagens blogginnlegg er behørig planlagt, men blir likevel ikke skrevet. Det får komme i morgen, mandag. Tiden i dag gikk med til å gjøre dels alt som det kommende innlegget skal handle om, dels å se fotballkampen mellom FFK og RBK på TV.

Pave Johannes Paul II har uttalt: "Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste." I dette perspektivet blir det å utsette mitt bortimot daglige blogginnlegg en ikke-sak. FFK tapte ufortjent; resultatet burde i verste fall ha blitt 1-1, men dette lot seg merkelig nok ikke gjøre, enda FFK dro seg opp etter håret i 2. omgang og ble forsterket med innbytterne Abgar Barsom (bildet) og deretter Éverton Santos da Costa. Begge viste med all mulig tydelighet sin katolske tro da de gjorde seg klar til å entre banen med korstegn og samlede håndflater. Det var da jeg for alvor begynte å tro at dette skulle gå veien, men slik ble det ikke.

Kampen og oppsummeringen etterpå ble det siste jeg rakk i kveld. Men det var det viktigste jeg kunne gjøre av alt uviktig.

Innlegget i morgen, mandag, vil handle om messe og natur. Tirsdag kommer jeg til å skrive om undere og mirakler. Temaene onsdag og torsdag er ikke endelig planlagt, men på fredag 8. mai kommer jeg til å skrive om en årlig foreteelse, en mannfolkaktivitet som jeg har store forventninger til. Dette blir en betraktning av de sjeldne!

I kveld derimot, ble det bare tid for fotball og det ytterst beklagelige nederlaget på Lerkendal.

Rotekte - ordet som ble til en hel liten preken

I nest siste setning i gårsdagens innlegg på denne bloggen brukte jeg et begrep som jeg øyeblikkelig begynte å filosofere over. I stedet for å fjerne det og skrive noe som kunne virke mindre kontroversielt, valgte jeg å la begrepet stå for deretter å formulere noen tanker rundt det i dag.
Uttrykket jeg brukte ved slutten av innlegget i går, var "rotekte katolikk". Hvem er rotekte katolikk egentlig, og hva kjennetegner en slik framfor andre katolikker? Er det mulig å bli rotekte innenfor noe man starter med når man har nådd langt over midtveis i et gjennomsnittliv?
I bokstavelig forstand er det ikke mulig for en konvertitt å bli rotekte, såvidt jeg kan se. Hos meg f.eks., sto mine røtter i protestantisk jord ettersom jeg ble døpt, konfirmert og oppdratt innenfor Den norske kirke. Denne bakgrunnen fjernes ikke ved en konvertering, om den er aldri så oppriktig og dyptfølt.
En kikk i bokmålsordboka på Norsk Språkråds nettsider gir ingen videre forklaring: "rotekte (av I rot) helt igjennom ekte" er alt som gis av forklaring.
Svært ofte er det hensiktsmessig å dobbeltsjekke leksikalske fakta på svensk. Vi kan derfor kikke i Svenska Akademiens Ordbok, slå opp rotäkta og finne følgende: "... trädg. om träd l. buske: som uppdragits gm frö l. avläggning l. rotskott l. delning av moderplantans rötter l. dyl.; motsatt: ympad, förädlad. LdVbl. 1846, nr 32, s. 3. Rotäkta frukt­träd. LAHT 1928, s. 874. särsk, (i vitter stil, mera tillf.) bildl.: alltigenom äkta, tvättäkta, genuin l. dyl,..."
Den svenske forklaringen tar utgangspunkt i hagebruksterminologien og slår fast at rotekte kalles vekster som er vokst fra frø, avleggere, rotskudd eller ved deling av røtter. Det motsatte er "ympad", som betyr "podet".
Begrepet "podet" fikk det til å knitre i synapsene her jeg sitter, og jeg brukte bibelen.no for å hente fram oppslagsordet "podet". Romerbrevets 11. kapittel fra vers 17 sier:
"Noen av grenene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant grenene og har fått sevje fra roten sammen med dem. Men innbill deg ikke at du er bedre enn grenene! Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg. Kanskje du vil si: «Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.» Ja vel, men det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående. Vær ikke overmodig, men frykt Gud!"
Klarere kan det ikke bli: Å ha blitt medlem av Den katolske kirke er slett ikke nok, og selv med en konvertering en gang i framtiden kan jeg aldri bli en rotekte katolikk. Det toget gikk da mine foreldre gjorde det eneste for dem naturlige en vinterdag på slutten av 1950-tallet: Å ta meg til dåp i Borge kirke og ikke i St. Birgitta i Fredrikstad. Jeg er for all ettertid å betrakte som en podet kvist og må utvise enda større ydmykhet enn de naturlige grenene på treet. Det er som om Paulus, den alltid like strikse brevskriveren, har skrevet den siste formaningen direkte til meg: "Vær ikke overmodig, men frykt Gud!"
Det er OK, jeg beklager at jeg i går lot meg rive med og tok i bruk store ord. Jeg blir aldri noen rotekte katolikk, men jeg kan kanskje bli en brukbar podet gren. Det er gudsfrykten i meg som avgjør, og jeg ser at veien fram er lang og krevende.

Mysteriet

"Troens mysterium - din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi." Det fins neppe noen norsk katolikk som ikke øyeblikkelig gjenkjenner disse ordene fra eukaristi-liturgien. Den første gangen jeg gikk til katolsk messe, gjorde det et uutslettelig inntrykk på meg at begrepet mysterium inngikk med største selvfølgelighet i liturgiteksten.

Kommunionshandlingen er i enhver henseende et mysterium, eller snarere et helt sett av mysterier. Å få lov til å ta del i dette uttrykket i messen er en velsignelse for et moderne, tvilende menneske. Det som med rette kan kalles et mysterium, er i sitt vesen noe vi må akseptere uten å kunne forvente å få innsikt i eller forståelse av hvordan saken henger sammen. Det er dette som gjør det til et mysterium.

Daglig reflekterer jeg over troen. Det er sant: Min tro er ennå så lite selvfølgelig at daglig refleksjon er naturlig og nødvendig. Jeg er blitt en av de mange, mange mennesker i verden som tror på Gud og som regner med at Han er hos oss og rundt oss til enhver tid og på ethvert sted. Gud er blitt en å regne med - en jeg kan "vente alt av", som en vennlig leser skrev i en kommentar på denne bloggen for ikke lenge siden. Det er en gave å få tilhøre dette store utvalget av folk som har Gud med i privatlivet på denne måten.

Et av de innholdsrike nettstedene som er blitt anbefalt meg i bloggkommentarer fra leserne, er en amerikansk site som især behandler Kristi realpresens, altså det faktiske nærvær av Kristus i kommunionen. På disse nettsidene kom jeg i går over følgende utfordring:

"He is in the Eucharist with His human mind and will unite with the Divinity, with His hands and feet, His face and features, with His eyes and lips and ears and nostrils, with His affections and emotions and, with emphasis, with His living, pulsating, physical Sacred Heart. That is what our Catholic Faith demands of us that we believe. If we believe this, we are Catholic. If we do not, we are not, no matter what people may think we are." (http://www.therealpresence.org/eucharst/realpres/a12.html)

Hver gang jeg er på messe, ligger jeg der på kne og skotter opp mot alterbordet der pateren løfter hostien mot himmelen, kysser messeboken og kneler idet klokkene ringer. Jeg tenker: NÅ ble brødet til Kristi legeme!" Det er en bearbeiding. Jeg vet at det ikke kan skje rent kjemisk. Dette handler imidlertid ikke om kjemi, men om selve Mysteriet over alle mysterier. Min protestantiske oppdragelse og min livsfase som vantro har gjort det nødvendig for meg å bearbeide meg selv bevisst og systematisk.

Det er i denne aktiviteten jeg er blitt så klar over at det å tro handler om vilje. Jeg vil bli katolikk, altså tror jeg på transsubstansiasjonen og Kristi realpresens. Det gir meg ro og trygghet å lære de rette bevegelsene som hører med i kirken under messe, derfor utfører jeg alt med største konsentrasjon og imiterende nøyaktighet for å vise at jeg tror. Jeg beskriver ikke min tvil, men jeg styrer min atferd og min tanke slik det er naturlig for den troende. Det å tro er hva jeg vil, derfor jobber jeg med troen og ikke med tvilen.

Dermed, Father John A. Hardon S.J., du som formulerte den katolske utfordringen gjengitt ovenfor, dermed håper jeg å kunne bli en rotekte katolikk en dag. Inngangen til det hele er adgangen til å omtale det hele som mysterium, slik den velsignede Kirken selv har formulert det.