Konvertert

I dag var det den store dagen med den katolske messen der jeg ble opptatt i menigheten som fullverdig katolikk.

Jeg er nå katolikk - uten forklarende tilføyelser eller forbehold!

Det ble en stor dag i alle betydninger av ordet, og jeg kommer til å huske denne messen og alle de overstrømmende hilsenene for resten av livet. Det ble en opplevelse som langt overgikk alle mine forventninger.

Dagen startet ganske nervøst her i boligen på Nedre Henstad; valg av riktig skjorte, slips og sko var ingen lett prosess, men min elskede skar igjennom og valgte farger som matchet hennes eget antrekk. Å lytte til hennes råd var - som alltid! - så vellykket at det ble kommentert av folk i kirken.

Det virket som om pateren markerte fra messens begynnelse at dette var en spesiell dag; ikke nok med at konversjonshandlingen har vært særdeles grundig forberedt av ham og meg i fellesskap, men jeg er også den femte voksne som slutter seg til Sancta Maria menighet i 2010. Ingen dårlig statistikk i den store sammenhengen!

I prekenen la han vekt på søndagstekstens framheving av den ene spedalske som kom tilbake etter å ha blitt helbredet mens de øvrige ni bare forsvant. Budskapet fra Jesus til den ene var: "Din tro har frelst deg." (Luk. 17,19)

Da jeg under navnet Mattias ble kalt fram på kirkegulvet etter prekenen, kjente jeg at knærne skalv, men takket være en liten jukselapp som jeg gradvis gjorde meg uavhengig av, gikk jeg klar av jernteppe og usikkerhet og gjennomførte min del av liturgien på en grei måte med min uunnværelige fadders hånd på skulderen.

Under kommunionen fikk jeg slippe fram før alle andre og mottok kommunionen i begge skikkelser ved at brødet ble dyppet i vinen før jeg mottok det. Dermed var min lykke fullkommen - dette er hva jeg har ventet på og jobbet for gjennom hele denne lange vandringen. At dette øyeblikket skulle bety så uendelig mye, hadde jeg ikke evnen til å se da jeg sjenert og usikker begynte å overvære katolske messer for et par år siden. Ventingen har blitt et aspekt ved prosessen først underveis, lenge etter at målet for vandringen var klart.

Da messen var over, strømmet gratulasjonene til på en måte jeg ikke var forberedt på. Noen hadde med seg blomsterbuketter eller små gaver, og en person var kommet ens ærend fra Oslo for å delta i feiringen med gratulasjon og gaveoverrekkelse. Polakker og kroater som jeg knapt har snakket med, kom hengivent og omfavnet meg, og jeg ble nesten forvirret over den hjertelige mottakelsen hos alle menighetslemmene. Å bli gratulert i så sterk grad er noe jeg for all ettertid vil sette enorm pris på.

Så nå er vandringen fullført. Bloggen i sin nåværende form blir liggende her uendret som et vitnesbyrd og en skildring over hvordan jeg for min del, helt privat og subjektivt, har opplevd oppdagelsen av Kirken og dragningen som fulgte.

Jeg vil rette en varm takk til alle som har vært innom denne bloggen en gang iblant eller regelmessig gjennom en kortere eller lengre del av dens vekst. En spesiell takk til de mange som har kommet med gode, vennlige, veiledende og opplysende kommentarer underveis - ingen nevnt, ingen glemt. I mange tilfeller hadde jeg ikke kommet videre i riktig retning uten det dere har bidratt med.

Gårsdagens bloggtekst hadde et foto fra Glommas ferd langs Askim som illustrasjon. Dagens bilde viser Lågen og Lillehammer sett fra Lysgårdsbakkene. Et sted nede i bebyggelsen ligger en katolsk kirke som jeg ennå ikke har besøkt, og i byens hovedkirke noen kvartaler lenger nord skal jeg i februar delta i min sønns bryllup. Overblikket over Lillehammer symboliserer på sett og vis hvordan jeg fra i dag ser fortid og framtid ovenfra - eller utenfra om man vil - med et endret perspektiv som er belønningen etter å ha tatt seg bryet med å vandre opp i høyden.

Kjære leser: Jeg ønsker deg alt godt og Guds velsignelse på all din ferd!

Med vennlig hilsen Inventus

Til minne om St. Mattias

I dag er det 14. mai og minnedagen for Den hellige Mattias, apostelen som ble valgt til å etterfølge Judas Iskariot. I innlegget på denne bloggen for et par dager siden skrev jeg at jeg ønsket å lage en montasje i mitt hjem som kunne hedre St. Mattias i anledning dagen.
Seint i går kveld gjorde jeg alt i stand. På en lav hylle i stua stilte jeg opp et ark med utskrift av de to bildene som ble brukt i innlegget omg "Mattiasdagen" sist tirsdag. Til høyre for dette har jeg plassert et stearinlys som jeg kjøpte i en kirke i Slovenia i vinter. Lyset vil bli tent i kveld. Til venstre plasserte jeg en liten Maria-figur, og i midten ligger en liten haug med stein. Ganske enkelt noen eksemplarer av østfoldsk granitt, ru og kantete, og meningen er å minnes St. Mattias' martyrdød. Som nevnt i forrige innlegg om denne apostelen er få entydige fakta om hans død kjent, men flere kilder hevder at han ble steinet og deretter halshogd. Den lille steinhaugen i stua mi skal minne om dette, og mellom steinene er det stukket et krusifiks, en kopi av det lidelsesfulle krusifikset som Paven benytter.
Forrest til venstre ligger min svenske mormors gamle bibel, en bok som er meg meget kjær og som jeg har vist bilder av flere ganger her på bloggen, bl.a. i et innlegg om Salmenes Bok.
Så nå har jeg gjort hjemmet i stand for å minnes St. Mattias, min skytshelgen, som allerede har gitt meg gleder og velsignelser på veien. Om denne feiringen er sær eller skrudd eller bare from og naiv vet jeg ikke, men det spiller liten rolle. I dag, 14. mai, utgjør gjenstandene på disse to bildene et aldri så lite minnesmerke i mitt hjem, og jeg har lært en hel del om en helgen og om symbolbruk av denne minnemarkeringen.
På nettstedet prayerbook.com har jeg funnet denne bønnen til Den hellige Mattias:

"O ærede, hellige Mattias! Etter Guds plan falt det i din lodd å ta plassen etter den ulykksalige Judas, som forrådte sin Mester. Med to tegn viste du deg skikket til oppgaven: Rettskaffenheten i ditt liv og kallet fra Den hellige Ånd.
Berik oss med nåde til å utøve den samme rettskaffenhet i vårt liv og til å bli kalt av den samme Ånd til helhjertet tjeneste for Kirken. Og så, etter et liv i glød og gode gjerninger, la oss bli henvist plass ved deg i himmelen slik at vi i all evighet kan lovsynge Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Amen."

Mattiasdagen

Det er over 10 måneder siden jeg fant ut at Den hellige Mattias, apostelen som ble valgt til å erstatte Judas Iskariot, kunne egne seg godt som min spesielle helgen ved min konversjon. Jeg har langt på vei håndtert St. Mattias slik jeg har oppfattet at pateren ønsker at konfirmantene skal gjøre i sine forberedelser til fermingens sakrament: Satt meg inn i den helliges bakgrunn og livsførsel, grunnet på hans eksempel for mitt liv, forholdt meg til de omstendighetene han er skyttshelgen for, og henvendt meg til ham og bedt om forbønn.
I flere innlegg her på bloggen har jeg nevnt St. Mattias, og jeg opplever å ha fått et forhold til mannen, enda det er så ufattelig lenge siden han levde, og enda vi ikke har noen entydig opplysning om hans død.
Det later riktignok til at han led martyrdøden. Noen hevder at han ble steinet og deretter halshogd, andre kilder mener at han ble korsfestet og drept med lanse. Ifølge katolsk.no døde han ca år 63 e.Kr. mens helgenlistene på saints.sqpn.com fastslår hans død til år 80.
Som om ikke omstendighetene rundt Mattias' bortgang er usikre nok - skjønt de samstemt vitner om en voldsom og blodig død - er det atskillig tvil rundt restene av et apokryft skrift der Mattias sammen med apostelen Andreas skal ha fått nedskrevet en beretning om sitt opphold i en by med menneskeetere. Kilden til dette skriftet skal være høyst usikker ifølge oppslagsverket newadvent.org - heldigvis, får vi nesten si etter å ha kastet et blikk på innholdet i skriftet.
Når jeg oppsummerer litt av det jeg har funnet om St. Mattias i de ovenstående avsnittene, blir jeg ganske henrykt over å få lov til å leve i en tid og en situasjon der Internett er uinnskrenket tilgjengelig. Hva hadde jeg klart å finne ut om St. Mattias for 25 år siden? Og hvor troverdig og overprøvbart ville materialet ha vært?
Vel, denne lille omveien innom begeistringen over Internetts informasjonsrikdom viser bare at jeg er en gammel mann tross alt.
Nå i dag skriver vi 11. mai 2010, og jeg har sett av listen over minnedager på katolsk.no at det er 3 dager igjen til minnedagen for St. Mattias den 14. mai. Først og fremst konstaterer vi at Mattias ble feiret den 24. februar helt fram til 1969. Denne dagen ble kalt Mattismesse i den norske, førreformatoriske primstaven. Østkirken minnes St. Mattias den 9. august.
Det jeg nå lurer på, er hvorvidt katolikker her i Nord-Europa feirer eller minnes sine skytshelgener. Jeg kjenner ingen katolikker så nært at jeg har hørt dem snakke om markering av helgeners minnedager. Ettersom jeg har forholdt meg til St. Mattias og det han står for, helt siden starten på sommeren i fjor, kunne jeg godt tenke meg å markere den 14. mai på et vis, om ikke annet så for min egen del.
Kanskje er dette det viktigste svaret på min undring: Hvordan andre katolikker minnes og feirer sine helgener er opp til dem selv. Det er god katolsk tradisjon og praksis å utføre symbolhandlinger. Jeg tror virkelig at jeg skal forberede den 14. mai på en litt særskilt måte. Vi har flaggstang i hagen, men jeg kommer ikke til å heise flagget, det ville helt klart vært over grensen. Derimot kunne jeg tenke meg å lage en liten, særpreget, symbolsk montasje på et sentralt sted i stua og tenne noen lys til ære for Den hellige Mattias, min egen skytshelgen. Jeg har en idé om hvordan dette kan ta seg ut, og blir det vellykket, kan jeg i ettertid presentere et par bilder fra min høyst private Mattias-feiring her i Askim. Forøvrig tar jeg svært gjerne imot tips, hint, forslag og veiledning i kommentarfeltet dersom andre har meninger om hvorvidt og eventuelt hvordan helgener kan minnes på en uttrykksfull måte i et privat hjem.
- - -
Bildet nederst: Loddtrekningen om Judas' etterfølger.

På jobb for Kirken

I dag, lørdag ettermiddag, ligger det to tykke ringpermer på bordet foran meg. De inneholder årsregnskapet 2009 for St. Maria Menighet med alle bilag og månedsoversikter. Denne store samlingen med papirer blir min fordypning i de neste timene.
Da jeg var på Katolsk Orientering sist onsdag, spurte nemlig pateren om jeg kunne tenke meg å fungere som menighetens interne revisor. Den som ble valgt til revisor ved forrige menighetsrådsvalg, flyttet fra byen og landet i vinter. Noen må se over regnskapene før permene med originaldokumenter sendes til Oslo Katolske Bispedømme, eller hvor de nå sendes for offentlig kontroll.
Så jeg ringte på hos pateren fredag ettermiddag, etter at jeg som vanlig hadde vært inne i kirken og tent lys, og jeg fikk utlevert en bærepose med de blytunge permene. Iblant tenker jeg at det må stå dårlig til i St. Maria Menighet når det er en synder som jeg som blir utpekt til den betrodde oppgaven med å gjennomgå regnskapet.
På den annen side er det kanskje slik at jeg er oftere i kirken enn mange andre, rent bortsett fra medlemmene i menighetsrådet, og de er ikke valgbare til revisorvervet. Eller kanskje det rett og slett er slik at alle de andre aktuelle personene i menigheten har hatt denne og lignende oppgaver både én og flere ganger tidligere og må skånes fra mer jobb.
Det er min tur nå, og jeg har fått oppgaven på et tidlig stadium, bokstavelig talt før jeg har rukket å bli konfirmert. Det er ingen liten ære og tillitserklæring, og jeg ser fram til å gå i gang straks denne bloggteksten er lastet opp.
Det har faktisk skjedd betydelige ting med min rolle i menigheten bare denne siste uka. På søndag var jeg som nevnt vikar for organisten, og i dag er jeg altså konstituert internrevisor. En egen uvirkelig opplevelse av ydmykhet og innsatsglede fyller meg, en undring over at jeg har blitt funnet verdig. I løpet av denne uka har jeg så å si rykket ett hakk opp i menigheten; jeg er ikke lenger en fersking og en nobody.
Jeg tenker på helgenen jeg har valgt meg for min konversjon, St. Mattias, og kommer i tanker om bønnen til ham som jeg fant på et helgennettsted og har bedt mang en slik fredag etter jobb. Igjen får jeg dette merkelige inntrykket av at noe eller noen virker for meg der ute:

"Etter Guds plan falt det i din lodd å ta plassen etter den ulykksalige Judas, som forrådte sin Mester. Med to tegn viste du deg skikket til oppgaven: Rettskaffenheten i ditt liv og kallet fra Den hellige Ånd.
Berik oss med nåde til å utøve den samme rettskaffenhet i vårt liv og til å bli kalt av den samme Ånd til helhjertet tjeneste for Kirken."

Refleksjon

Min arbeidsgiver gjennomfører årlig medarbeiderundersøkelse som skal kartlegge trivsel og stimulans i arbeidsmiljøet. Det spørsmålet som alltid får lavest score, lyder: ”Får du tilstrekkelig med tid til refleksjon?”
På en skala fra 1 til 6 pleier dette spørsmålet i sammendraget å havne på mellom 2 og 3. De fleste mener altså at de får for lite tid til refleksjon – altfor lite tid.
Hvor mye tid er tilstrekkelig til refleksjon over utfordringene i jobben? Sannsynligvis merker man ikke at man har fått tilstrekkelig med tid før det å reflektere begynner å bli kjedelig. Da er refleksjonsbehovet fullt ut tilfredsstilt, og noe av tiden kan tilbakeføres til rene jobboppgaver. En slik situasjon vil imidlertid aldri oppstå.
Jeg har fundert litt – reflektert(!) – over refleksjonens betydning i det siste. Her på bloggen har jeg nettopp brukt rikelig med tid og plass til å reflektere over en fire dager lang reise til Slovenia. Refleksjonene ble nedfelt i ett innlegg før reisen og hele åtte innlegg etterpå.
Refleksjon er betydningsfullt. Det er en tankeoperasjon der man betrakter ulike aktiviteter i lys av hverandre og hvor man til slutt – i heldige tilfeller – trekker konklusjoner og lærdom ut av betraktningen.
Mine opplevelser i Slovenia kunne knapt ha tilført meg mer enn de nå har gjort takket være de omfattende refleksjonene i ettertid.
Jeg ser faktisk at jeg har vokst som katolikk; mitt erfaringsgrunnlag før turen har kommet til uvurderlig nytte og er blitt utvidet i dybde og bredde i de ulike formelle og uformelle møtene med katolsk kristendom i den tidligere jugoslaviske delstaten. Jeg opplever meg selv som atskillig mer bevandret innen katolsk tro og kultur nå enn da jeg startet denne bloggen for litt over et år siden. Dette skyldes muligheten til å reflektere over alt jeg har sett, møtt og lest i denne tiden.
Som tidligere nevnt deltar jeg i ”Katolsk orientering” annenhver onsdag. Vi er tre voksne nordmenn som er under opplæring hos pateren for å konvertere til Den katolske kirke, hver med vår egen begrunnelse. De to andre tar sikte på å konvertere på påskeaften, 3. april, visstnok en særdeles velegnet dag for konvertering ifølge det katolske kirkeårets innhold i denne spesielle dagen.
Én gang for et par uker siden ga jeg meg selv tid til å reflektere over om jeg selv skulle forkorte min planmessige prosess og delta i konvertering sammen med de to andre. Det tok meg bare et minutt å komme fram til at dette ville være helt feil for min del. Prosessen må gå sin gang, langsomt og grundig. Mitt liv inneholder fremdeles elementer som er uavklarte og som kan vise seg å by på uventet problematikk. Noen ballonger svever ennå der oppe lik dragen over hodet mitt på bildet øverst, trusler som trenger å bli skutt i filler for så å falle uskadeliggjort til marken. Mitt håp er at alt slikt er ryddet av veien før min konversjon den 10. oktober, som jeg helt siden juli i fjor har betraktet som et gunstig tidspunkt, trolig budbrakt meg av Den hellige apostel Mattias.
På denne måten får jeg tilstrekkelig tid til refleksjon.
Nylig kjøpte jeg noen flere katolske bøker som jeg ser fram til å bli kjent med. Hvilke bøker dette er, vil være tema for neste blogginnlegg, og deretter vil jeg lese bøkene én etter én for så å reflektere over innholdet.
Å bli unnet tilstrekkelig med tid til refleksjon er en velsignelse, en gudegave, et utslag av nåde.

11.10.09

Datoen i dag er som en nedtelling. 11-10-09. Nå er min egen nedtelling i gang: Det er mindre enn ett år igjen til jeg konverterer og blir katolikk i alle betydninger av ordet!

Det er over 2 måneder siden jeg fikk datoen for min konvertering gjennom en underlig opplevelse med beis og malekost ved hytteveggen; jeg skrev om dette i et eget innlegg samme kveld, og noen uker senere kunne jeg avsløre at datoen som dukket opp i min bevissthet, var 10.10.10.

I anledning dagen i dag tar jeg for første gang med et bilde der min ringe person framgår, riktignok fra tilstrekkelig avstand til at jeg ikke direkte dominerer bildeflaten. Dette viser beisingen av den omtalte hytta, og det er tatt nettopp ved nordveggen, der hvor jeg befant meg da tallet 101010 steg opp i dagen mens jeg med malekosten i hånda mediterte over St. Mattias.

Innlegget jeg skriver akkurat nå, markerer innledningen til det som kan bli et av de viktigste årene i mitt liv. I dag, 11.10.09, er det nøyaktig 52 uker igjen til messen der jeg konverterer og erklærer for Gud og menigheten at "Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som Den Katolske Kirke tror, lærer og forkynner."

Det er ikke småtteri som inngår i denne erklæringen. Det er derfor jeg syns det er så godt og riktig å bruke lang, lang tid på forberedelsene. Dagen i dag er egnet både til et tilbakeblikk og til å se framover.

Om bare 3-4 uker er det et år siden jeg gikk til katolsk messe for første gang. Jeg har skrevet om denne hendelsen tidligere, da jeg full av nerver ruslet ned til Mariakirken og snek meg inn på en plass langt bak.

Etter den tid har jeg vært på messe i den samme kirken et utall ganger, minst 50 må det ha blitt alt i alt. I løpet av denne tiden har jeg også feiret messe i en rekke andre, katolske kirker både her i landet og utenlands. Jeg har beskrevet noen av disse opplevelsene i blogginnlegg fra bl.a. Bergen, Nijmegen, Riga, Sardinia og Roma.

Vi kan med største selvfølgelighet konstatere at mitt ferske forhold til Den katolske kirke har tilført reiselivet en ny dimensjon, nemlig søket etter messetider i reisemålets katolske kirke(r). Allerede nå kan jeg nevne at jeg ser fram til til å feire messe i Stockholms Katolska Domkyrka søndag før jul i år og i den slovenske helligdommen Ptujska Gora i februar.

At messen står sentralt i en katolikks liv, har jeg fått erfare både i alle de fantastiske messene jeg har overvært, og i absolutt all litteratur jeg har lest om Kirken. Det har faktisk blitt til en hel liten boksamling om Den katolske kirke her i huset, og selv om langtfra alle bøkene er blitt lest ennå, arbeider jeg meg langsomt gjennom de mange tykke og tynne bindene som står lett tilgjengelig i husets lille kontor. Mange av disse har jeg nevnt i egne blogginnlegg, f.eks. dette.

Bloggen er blitt en viktig del av denne prosessen. Her har jeg bearbeidet tanker og opplevelser jeg har hatt underveis, og jeg har satt min fortid i perspektiv. I presentasjonen av bloggen i høyre spalte står det: "Idet bloggen ble startet den 4. februar 2009, var det helt uklart om bloggeren, "Inventus", kommer til å konvertere eller ikke." Slik det ser ut nå, er derimot konverteringen rimelig sikker - jeg har jo til og med fått fastsatt en dato. Imidlertid ser jeg det også slik at med den lange tiden som gjenstår fram til 10. oktober 2010, har jeg alle muligheter til å ombestemme meg underveis, til å komme til nye erkjennelser som jeg ikke har støtt på ennå. Jeg håper jo ikke at dette skjer, men jeg holder alle alternativer for mulige fram til prosessen har funnet sin avslutning.

I et tidligere innlegg nevnte jeg at jeg ganske sikkert må avlegge skriftemål i flere episoder om jeg skal komme til bunns i alle mellomværende mellom Gud og meg fra mine 20 år med gudløs livsførsel. Første episode er gjennomført, og jeg syns at jeg kan bevege meg litt lettere til mote fram til det er naturlig å hente fram neste episode; kanskje i fastetiden. På denne måten vil jeg møysommelig bli rede til å tre inn i de fullverdige katolikkenes rekker om et år. Dette året er virkelig den tiden jeg behøver for å få bearbeidet mitt stivnede sinn og den mer-enn-middelaldrendes vanetenking og holdningskonservatisme. Det er også greit å ha et helt år fra nå til å bli godtatt og tolerert som "katolikken blant oss" i familien, vennelaget, kollegiet og den nokså vide bekjentskapskretsen. Dette har jeg ingenting imot, men jeg vet at for mange av menneskene jeg kjenner, vil det ta litt tid å forstå at det å bli katolikk er et bevisst og seriøst valg hos meg selv. Det er ikke og kan aldri bli noe eksperiment eller et nykke som går over etter en tid. Dette er et valg for resten av livet, uansett hvilken varighet dette vil få.

I dag teller jeg altså 52 uker fram, og jeg kjenner det kiler i magen når jeg ser meg selv skiftevis stå oppreist og ligge knelende i Mariakirken i Askim foran alle disse mine norske, vietnamesiske, polske og kroatiske menighetssøsken mens jeg skal framsi de ulike svarene og erklæringene under konversjonsritualet. I juni i år skrev jeg et innlegg om hvordan jeg gruer meg til akkurat den siden av saken. Engstelsen er ikke blitt mindre, men dette er hva jeg får tåle å gjennomgå; det er så mange som har maktet det før meg.

Jeg tenkte på nettopp dette under messen i kirken i formiddag. Sammen med min kjære, som stadig er protestant men med større og større vidsyn, satt jeg litt bakenfor midten av kirken og kikket fram mot den forreste benken, som trolig vil være min plass den 10.10.10. Jeg kjente igjen et gufs fra tanken på å være i fokus, men ristet det av meg.

Like etterpå kom vi til den fineste delen av messen, nemlig Den Eukaristiske Bønn, der vi alle synker ned på kne. Jeg opplevde nok en gang hvordan dette, å knele ved benken og vise på samme tid ydmykhet, syndserkjennelse og takknemlighet, er noe av det sterkeste og tydeligste i det å være katolikk. Jeg kjente at det er dette jeg vil, det er dette som oppleves rett og godt, og jeg tar målbevisst fatt på dette året som skal føre meg helt fram til fullføringen av denne prosessen - så sant jeg lever.

Dermed vil denne bloggen arte seg akkurat slik det står i høyre marg: Fram til slutten av 2010 - eller i det minste fram til 10.10.10 - vil det bli skrevet stadig nye innlegg om min lange vandring.

101010

Den sommeren som nå er over, har vært innholdsrik og fylt av opplevelser med Den katolske kirke både i Norge og utlandet. Jeg har hatt opplevelser i kirker og på kirkelige steder, og jeg har framfor alt hatt en drøss med tanker, ideer og erkjennelser på det indre plan. Alt som har vært viktig, har jeg skrevet om på denne bloggen. Sommeren har ganske sikkert gjort meg til en litt annen person enn før, litt mer orientert mot det metafysiske. Jeg har lært å sette pris på uforklarlige hendelser og tilsynelatende tilfeldigheter som mulige tegn på "styrelse", som min dypt kristelige mor pleide å kalle det. "Gudfeldigheter" er betegnelsen som jeg har fått av IHa, en av bloggens lojale kommentatorer. Allerede 25. mars i år skrev jeg et innlegg om å sette sin lit til beskyttelse fra helgenene. Jeg uttalte at "det skader ikke" å stole på helgener. I løpet av sommeren har jeg sett at livet blir uendelig mye rikere når man tar helgener og Gudfeldigheter på alvor i hverdagen som eventualiteter og mulige forklaringer på merkelige og oppsiktsvekkende erfaringer.
Som ved et merkelig sammenfall av nettopp slike kalendariske Gudfeldigheter kan jeg i dag, 25. august, med bakgrunn i det nevnte innlegget fra 25. mars, henvise til innlegget jeg skrev 25. juli. Der står følgende å lese midt beretningen om at jeg dagen før var ute og malte hytta:

"Mens tankene vekslet mellom Mattias og grammatikken, steg et tall til overflaten i min bevissthet. Det føltes som om jeg leste tallet høyt for meg selv, men jeg har ingen idé om hvor det kom fra. Jeg skjønte snart at tallet kunne leses som en dato, og de to siste sifrene var 10. Kunne dette være en brukbar dato å sette som tidspunkt for min komplette konversjon til katolisismen?
Forutsetningen måtte i så fall være at datoen angir en søndag, da det er ordinær messe i den lokale kirken slik at konversjonen og min katolske ferming kan finne sted i henhold til skikk og bruk. Dette fikk jeg sjekke senere! Da malejobben var gjort og jeg var kommet meg hjem fra hytta i går kveld, var jeg ikke sen om å sjekke kalenderen for 2010 på klokka.no. Trenger jeg å si det? Selvsagt var tallet jeg hadde fått opp i bevisstheten, datoen for en av søndagene neste år!
Ingen tvil. Dette bør være målet heretter. Jeg har nå funnet en fadder til min katolske konfirmasjon; jeg har funnet en helgen å støtte meg til, og nå har jeg også fått en dato! Jeg holder datoen for meg selv inntil videre; den første jeg vil snakke med om den, er naturligvis pateren i min katolske menighet."

Pateren er nå informert. Jeg skrev et brev til ham i forrige uke; dette ble omtalt i et eget innlegg. Sist søndag var jeg én av svært mange som ville veksle noen ord med ham etter messen. Da han så meg i rekken av folk, ba han faktisk noen av dem vente litt og gikk bort til meg. Han lovet å komme tilbake med invitasjon til en samtale om et par ukers tid, men han kunne allerede si at datoen jeg hadde fått (eller funnet eller sett eller foreslått - velg selv, men jeg velger "fått"!), var helt i skjønneste orden for å ha konversjonens liturgi i søndagsmessen.
Den ultrakorte samtalen med pateren gjorde det dermed mulig for meg å proklamere datoen 10.10.10 som tidspunkt for min konvertering til Den katolske kirke. Det er den søndagen vi kommer til å avslutte høstferien 2010 i norske skoler, og 10. oktober 2010 skal bli dagen jeg i over 13 måneder skal sikte min videre opplæring og bearbeiding fram mot.
Noen vil sikkert finne det påfallende at jeg så gjerne venter så lenge; jeg har jo allerede i lang tid drevet en iherdig og planmessig prosess for å bli klar for full opptakelse i Kirken. Vel, dette er personlig; jeg vet selv hvor lang veien føles, og de 13 månedene er ikke stort mer enn det jeg behøver.
Dette vil ikke bli noe stort tema i den nærmeste tiden. Derimot vil jeg i ro og mak ta imot det som jeg kommer over og som blir tilført meg av Den Allmektige Gud. Datoen er satt som en farget knappenål på et kart. Dit skal jeg, og dette er tiden jeg har til rådighet for å modnes tilstrekkelig som pre-konvertert katolikk. Jeg ser allerede fram til dagen, selv om ritualet hvor jeg må være aktiv, iblant gir meg kalde føtter. Det er som om jeg følger en strøm av begivenheter jeg ikke på noen måte kan forutse, og det er bare behagelig å la seg føre videre av denne strømmen. Livet blir bare større og større; det har fått en dimensjon jeg ikke ante fantes.

St. Mattias er på banen!

I min lange fase med detaljert forberedelse til å konvertere og bli fullverdig katolikk skrev jeg i slutten av juni om valg av helgen. Konverteringen foregår som en konfirmasjon, fermingens sakrament, og kandidaten bør på forhånd ha valgt seg et helgennavn til seremonien. Helgenen det gjelder, bør kandidaten ha fordypet seg i og betrakte som et forbilde og en beskytter.
Jeg skrev om dette 27. juni da jeg mer eller mindre hadde valgt apostelen Mattias som "min" helgen i forbindelse med konversjonen.


De fleste har vel erfart hvordan tankene kan begynne å vandre og bli til større og mindre filosofier mens man er opptatt med rutinepregede oppgaver. I går, fredag, var jeg på hytta for å gi den et strøk beis. Jeg rakk en hel del i løpet av dagen, og det mildt sagt kjedelige gratisarbeidet på egen eiendom fikk nettopp tankene til å begynne å vandre.
I den svale skyggen av nordveggen kom jeg i tanker om konversjonen, og jeg tenkte på alle grunnene til at jeg bør ta meg riktig god tid, jeg som er i såpass voksen alder før det store skrittet tas. Bare skriftemålet i forkant av konfirmasjonen må skje i flere omganger, tror jeg, ellers kan jeg komme til å sjokkere pateren i utrengsmål.
Tankene vandret videre til St. Mattias, helgenen jeg har valgt som min rettesnor og støtte i mitt nye liv. I innlegget fra 27. juni har jeg gjort forsøk på å oversette en bønn til helgenen hentet fra nettstedet saints.sqpn.com. Sittende bak hytta med malerkosten i bevisstløs drift begynte jeg å forsøke hvor mye av bønnen jeg til nå hadde klart å lære utenat. "O ærede, hellige Mattias! Etter Guds plan falt det i ditt lodd...." Her begynte jeg å komme i grammatisk tvil: Heter det ikke "i din lodd" i denne betydningen av ordet? En oversetterfeil fra min side så ut til å være begått.
Mens tankene vekslet mellom Mattias og grammatikken, steg et tall til overflaten i min bevissthet. Det føltes som om jeg leste tallet høyt for meg selv, men jeg har ingen idé om hvor det kom fra.
Jeg skjønte snart at tallet kunne leses som en dato, og de to siste sifrene var 10. Kunne dette være en brukbar dato å sette som tidspunkt for min komplette konversjon til katolisismen? Forutsetningen måtte i så fall være at datoen angir en søndag, da det er ordinær messe i den lokale kirken slik at konversjonen og min katolske ferming kan finne sted i henhold til skikk og bruk. Dette fikk jeg sjekke senere!
Da malejobben var gjort og jeg var kommet meg hjem fra hytta i går kveld, var jeg ikke sen om å sjekke kalenderen for 2010 på klokka.no. Trenger jeg å si det? Selvsagt var tallet jeg hadde fått opp i bevisstheten, datoen for en av søndagene neste år!
Ingen tvil. Dette bør være målet heretter. Jeg har nå funnet en fadder til min katolske konfirmasjon; jeg har funnet en helgen å støtte meg til, og nå har jeg også fått en dato! Jeg holder datoen for meg selv inntil videre; den første jeg vil snakke med om den, er naturligvis pateren i min katolske menighet.

Så kan vi som voksne, forstandige og moderne mennesker argumentere om forklaringen på at dette tallet, som altså er en dato, så plutselig lot til å stå klart for meg der ved hytteveggen. De som mener at dette var tilfeldigheter og et resultat av tankens hvileløse vandringer, har kanskje ikke feil. De som derimot mener at det var Gud eller Jesus eller kanskje til og med min egen St. Mattias som brakte datoen inn i mine planer, kan heller ikke sies å være på villspor. Jeg liker naturligvis denne forklaringen best. Det tilfører hele prosessen med å sette et tidspunkt for min konversjon en dimensjon av åndelig veiledning som jeg er dypt og inderlig takknemlig over.
Og dessuten: Ettersom tallet jeg plutselig ble meg bevisst, er datoen for nettopp en søndag - en messedag - og ingen hvilken som helst hverdag neste år, er det kanskje ikke helt sannsynlig at tallet oppsto bare som ren tilfeldighet???

Mattias

Engstelsen overfor min framtidige konversjon og det fokus jeg nødvendigvis vil bli utsatt for i kirken under konfirmasjonshandlingen, begynner å avta. Gode kommentarer til teksten "Grøss!" minner meg om at jeg på ingen måte er den første eller siste i verden som har gått til det skritt å konvertere, så dette kan ikke være noe uoverkommelig skritt å ta.

I virkeligheten dreier det seg jo om et trygt rituale på noen minutters varighet. Dessuten skal jeg ha med en "fadder", en fullverdig katolikk som kan stå bak meg som vitne og støttespiller. Pateren anbefalte meg å begynne å tenke på en mulig kandidat. Jeg klarte ikke å komme på noe verdig fadderemne akkurat da, onsdag ettermiddag, men tanken har blitt liggende og modnes. I løpet av i natt har en god bekjents navn og smilende ansikt kommet opp foran mitt indre øye slik at jeg våknet i full trygghet og forvissning om at mitt valg av fadder er gjort. En underlig erkjennelse å våkne med!

Personen er en dame jeg jobbet sammen med i 6-7 år, hun er 10 år eldre enn meg og er født i Kroatia. Med min ringe vurderingsevne oppfatter jeg henne som en from og god katolikk godt rotfestet i barnetroen fra et Jugoslavia der kirkelige interesser ikke ga noen status samtidig som den kirkelige tilhørigheten avgjorde hvilket folk du tilhørte. Jeg gleder meg til å spørre henne om denne helt spesielle tjenesten, men jeg venter til sommeren er over og vel så det. Jeg syns ikke jeg kan fokusere på utenforliggende faktorer før det indre er på plass.

Samtidig jobber jeg på min vanlige måte i bredden. Pateren har allerede for lenge siden snakket om å velge seg en helgen å søke støtte hos og etablere som eksempel for ens eget liv. Det er med denne helgenens navn man blir tiltalt under fermingens sakrament, slik jeg nevnte i innlegget om denne handlingen den 14. juni. Pateren forklarte at noen velger en av helgenene som har minnedag på ens egen fødselsdag. Jeg har lest listen for min fødselsdag og ikke funnet noen særlig aktuell helgen blant dem. Jeg har behov for en helgen med et navn som er greit å forholde seg til. På min fødselsdag minnes bl.a. helgener som man ikke vet stort mer om enn at de døde martyrdøden rundt år 100. Dette blir for lite håndgripelig. Derimot kunne Thomas a Beckett være et brukbart alternativ; han minnes på min fødselsdag. Dette er jo en historisk kjent person; jeg husker godt navnet fra britisk litteraturhistorie i studietiden. Derfor er det ikke først og fremst katolske og kristelige kvaliteter jeg forbinder med ham.

Nei, mitt valg av helgen begynte for fullt den 14. mai. Da var det minnedag for apostelen Mattias, som ble valgt som den 12. apostel etter at Judas Iskariot hadde forrådt Jesus og tatt livet av seg (Ap.gj. 1,23-26). Det slo meg at Mattias forbindes med rettskaffenhet og rettferdighet på en måte som i høyeste grad er prisverdig og verdt etterstrebelse. Dessuten - og her har vi en interessant parallell - har vi dette faktum at han ble valgt til å tre inn i rekken av apostler etter alle de andre. Her kjenner jeg igjen noe som min egen situasjon kanskje kan inneha et snev av - å bli tatt med etter de andre, men likevel før det er for seint...

Jeg tror jeg velger Mattias! Også selve navnet er greit og alminnelig. Det betyr "Guds gave" ifølge omtalen på katolsk.no. Videre er han skytshelgen for Trier, Goslar, Hildesheim og Hannover, og alle disse fire tyske byene har jeg vært i - alltids greie referanser! Han er også skytshelgen for barnas skolestart, og det passer jo utmerket for meg som jobber i barneskolen! Ja virkelig: Mattias er den rette mann!

På det glimrende nettstedet saints.sqpn.com kan man lese om alle helgener som fins. De kan sorteres etter både alfabetet, kalenderen, skytshelgenskap og mye annet. Her finner vi naturligvis også en grei, leksikalsk beskrivelse av Mattias.

En egen bønn til den enkelte helgen er formulert på mange av disse oppslagssidene. Til Mattias finnes også en slik bønn. Jeg har brukt noen dager på å utarbeide en oversettelse med god flyt, og jeg avslutter dette innlegget med den foreløpige versjonen av Mattias-bønnen (jeg aner jo ikke om denne bønnen for lengst finnes i norsk utgave):

"O ærede, hellige Mattias! Etter Guds plan falt det i ditt lodd å ta plassen etter den ulykksalige Judas, som forrådte sin Mester. Med to tegn viste du deg skikket til oppgaven: Rettskaffenheten i ditt liv og kallet fra Den hellige Ånd.
Berik oss med nåde til å utøve den samme rettskaffenhet i vårt liv og til å bli kalt av den samme Ånd til helhjertet tjeneste for Kirken. Og så, etter et liv i glød og gode gjerninger, la oss bli henvist plass ved deg i himmelen slik at vi i all evighet kan lovsynge Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Amen."