Påskevelsignelse 2010

I kveld er det ferming og konversjon for mine to meddeltakere i vinterens Katolsk Orientering i den katolske kirken hvor jeg bor. Selv trenger jeg som kjent ytterligere et halvår på å ta det samme skrittet, men jeg har respekt og beundring for H og R som fullfører vandringen i dag, påskeaften 2010. Dagens innlegg med bilde av en flyer fra en italiensk menighet og bønnen som står på flyeren, tilegnes de to konvertittene. Måtte Kristi fred innhylle deres liv.

Bønn
Herre, beskytt og velsign dine barn som bor i dette hus:
La det være slik at når de er innenfor husets vegger, finner de i deg sin tilflukt;
når de går ut, sin følgesvenn;
når de kommer tilbake, sin gjest og venn;
og la dem ved slutten av sine dager bli mottatt i det hjem som du selv bereder i Faderens hus.
Ære være Ham i all evighet.
Amen.

Bebudelsen

Det er 25. mars og dagen for Herrens bebudelse, dagen da Jomfru Maria fikk budskapet fra engelen at hun skulle føde Guds Sønn, dagen da Maria svarte sitt berømte og betydningsfulle "Fiat", som det heter på latin, "det skje som min Herre har sagt".
Som illustrasjon til dette innlegget har jeg i anledning dagen funnet fram mitt eget foto av en av de mer enn 100 år gamle undervisningsplansjene jeg i høst fant i kjelleren på skolen der jeg jobber. Dette bildet heter ganske enkelt "Bebudelsen" og viser en nyvåken, lettere forskremt Maria sittende på sengen mens den budbærende engelen nærmest fyller hele rommet med sine vinger, sitt lys og sin prakt.
Legg merke til at engelens føtter ikke berører gulvet.
Det er et herlig bilde! Ifølge omtalen av Herrens bebudelse på katolsk.no er motivet særdeles mye benyttet i kunsten. Det eksisterer derfor ganske sikkert mangen andre uttrykksfulle og fargesterke framstillinger av denne bibelhistoriske scenen, og den ene behøver ikke være dårligere enn den annen i uttrykksrikdom.
Når vi i dag kan feire bebudelsen, vet vi også at det er 9 måneder igjen til jul. Men først skal vi feire påske. Det er bare 3 dager igjen av fastetiden, og så starter den viktigste høytiden i kirkeåret med palmesøndag.
La meg forresten nevne at jeg er rimelig fornøyd med fasten for mitt eget vedkommende. Som nevnt for nesten 40 dager siden valgte jeg å gi meg selv en noe symbolsk, daglig påminnelse om fastetidens særegenhet ved at jeg skulle sløyfe salt på mine varmretter, noe som jeg vanligvis ser som en absolutt nødvendighet. Dette har fungert godt; bare 2-3 ganger har jeg falt for fristelsen og benyttet saltkaret ved middagsbordet, og det har ikke skjedd helt uten et stikk av dårlig samvittighet.
Desto mer merkbart har det vært å spise kald lunsj hver dag. Jeg har ellers pleid å være den hyppigste brukeren av mikroovnen på lærerværelset, men i hele fastetiden har jeg latt dette være. Savnet av varmt smørbrød eller nachos med skinke og oliven har iblant vært påtakelig, men jeg har stått løpet helt ut.
Min faste har med andre ord dreid seg først og fremst om fravær av smaker som jeg setter stor pris på. Denne forskjellen fra lunsj og middag slik jeg er vant til å ha det, har vært merkbar, og jeg har to ganger om dagen fått denne påminnelsen om at det er fastetid, og at jeg faster for første gang i historien. Det har gitt meg en hel del ettertanke og mulighet til refleksjon over hvem jeg er og hva jeg vil videre med mitt altfor brokete liv.
En ny utenlandsreise står for tur. Sannsynligvis blir bloggen nå liggende urørt med det herværende innlegget som siste nytt i over ei uke. Jeg ser fram til å gjenoppta skrivingen midt i påsken, men framfor alt ser jeg fram til selve påskefeiringen. At Herrens bebudelse nå falt så nær starten på påsketiden, minner meg om at det hele tiden er nye ting å se fram til, nye høytider å feire rundt neste sving.
Jeg ønsker bloggens besøkere en fin påskehøytid!

Tid for korsveivandring

Det begynner å merkes at jeg har deltatt i katolsk messe regelmessig gjennom et helt år. Nå i fastetiden starter søndagsmessen med "korsveivandring" i den katolske kirken på mitt hjemsted. I fjor på disse tider var dette innslaget i messen helt nytt og ukjent for meg, og jeg skrev et innlegg om mine inntrykk den 8. mars 2009.
Nå i år er dette liksom en ting jeg bare vet at vi skal gjøre i første del av messen, og jeg medvirker aktivt og oppmerksomt. På bildet øverst ser vi nordveggen i Mariakirken, og de 7 siste av de i alt 14 bildene som markerer "stasjonene" i Jesu vandring med korset, skimtes i skyggen under vinduene.
Det oppleves som noe inderlig, noe fromt og deltakende når vi alle følger paterens og ministrantenes forflytninger inne i kirkerommet, kneler når presten synger "Vi tilber deg, Kristus, og lovpriser deg" og under vårt eget svar "Fordi du ved ditt hellige kors har frelst verden".
Da jeg beskrev korsvandringen på bloggen i fjor, førte det til at jeg ble gjort oppmerksom på at salmen som synges under korsveivandringen, er intet mindre enn "Stabat Mater", en hymne fra 1200-tallet, muligens forfattet av Pave Innocens III. Vi synger den på bokmål her i Østfold, men i Lov Herren - katolsk salmebok står den på latin og nynorsk.
Under formiddagens messe tenkte jeg en del over hva vi faktisk holdt på med i kirken alle sammen. Hele menigheten med pateren i spissen var fokusert på lidelseshistorien, på mange måter sett fra Moderens synspunkt, en beretning symbolisert og konkretisert med de 14 utskårne bildene på veggene i kirken. Samtidig sang vi den usigelig vakre salmen. Da tenkte jeg i mitt stille sinn: Hvorfor driver ikke protestantene med dette? Hva ville vært så galt med å fylle gudstjenestene i fastetiden med denne aktive andaktshandlingen i kirken?
Det er sikkert både tradisjonelle og teologiske grunner til at protestanter finner skikken suspekt og tryggest å avstå fra. Dermed går de også glipp av dramatikken og mystikken i påskebudskapet, og forberedelsene til kirkeårets høydepunkt - påsken - blir fattigere og mer teoretisk.
For andre året på rad er jeg uendelig glad og takknemlig over at jeg har funnet Den katolske kirke til å fastsette uttrykkene for kirkeårets ulike dramaer. Korsveivandringen er en av de fineste måtene å gjenskape og fordype seg i dette på. For meg er denne skikken givende, tankevekkende og oppbyggelig, og den skaper en forventning mot fullendelsen av mysteriet: Påskehøytiden.

Askeonsdag

Askeonsdag, 17. februar 2010. Det er ett år siden jeg for første gang lærte om faste i katolsk forstand. Min protestantiske oppvekst lærte meg ikke annet om denne tiden enn at man tok inn løvtrekvister med fargerike fjær solgt til inntekt for Norske Kvinners Sanitetsforening. Dessuten spiste vi nybakte boller på fastelavnssøndag. Utover dette betydde fastetiden null og niks gjennom mitt halve århundre som troende eller frafallen protestant.
I fjor på disse tider erfarte jeg en helt annen virkelighet i ly av Den katolske kirke. Fastetiden var en periode med utvidet bønn, askese og ensformig forberedelse til den fargesterke påsken med sitt dramatiske innhold.
I år var jeg mer forberedt. For en uke siden fikk jeg vite at kveldsmessen askeonsdag skulle begynne kl. 17.00 og ikke kl. 18.30 som vanlig. Jeg merket meg det endrede tidspunktet - trodde jeg.
I kveld derimot, var den spesielle beskjeden falt ut av mitt sløve hode, og jeg møtte opp kl. 18.30 slik jeg pleier. Heldigvis var jeg ikke alene, men noen messe med askekorsvelsignelse gikk vi glipp av, alle vi som møtte til vanlig tid.
Dette er det desidert flaueste jeg noen sinne har prestert overfor den vennlige pateren og de imøtekommende menighetsmedlemmene. Jeg har i alle år vært vant til å huske de utroligste ting over lang tid, og her går jeg så i mitt eget hjem og glemmer det viktigste som skulle skje denne uka! Ytterst pinlig!

Mine forberedelser til fasten har ellers vært av det finurlige slaget. Jeg har lest biskop Bernts fromme oppfordring til å ta fastetidens selvfornektelse på alvor for å oppleve Kristus som både mål og veiviser for fasten. Den gode biskop får ha meg unnskyldt, men jeg må innrømme at å avstå fra kjøtt, om så bare for én dag, virker noe unaturlig på meg. Min jobbhverdag krever meg på kropp og sinn i slik grad at jeg har direkte vondt av en hverdag med mangelfullt næringsinntak. Jeg ville stått i fare for å bli ubehagelig mot mine omgivelser.
Til gjengjeld har jeg satt meg et mål for hele fastetiden, en tilsynelatende fillesak, men likevel vanskelig nok for en vanebunden halvgamling som meg.
Jeg tilhører nemlig den typen menneske som alltid - og jeg mener hver gang - strør salt over middagen før jeg har smakt og konstatert at det trengs. Mer enn én gang har jeg sittet til bords med personer som irriterer seg åpenlyst og grenseløst over slik ukritisk bruk av smakstilsetning. Det hjelper ikke: Den varmrett finnes ikke som ikke smaker enda bedre for min gane med ekstra påføring av salt.
I fastetiden i år skal jeg sannelig forsøke å avstå fullstendig fra denne vanen - eller uvanen, som noen ville ha sagt. Det krever virkelig selvdisiplin både å huske å la være å gripe etter saltskålen straks maten står på bordet, og å spise uten å kjenne det ringeste knas av krystallinske saltflak mellom jekslene. Dessuten sies det at det er sunt å begrense bruken av salt, det skal være godt for hjertet. Her er det mye å oppnå, og jeg vil ved hvert eneste varme måltid fram til påske bli minnet om at vi er inne i fastetiden, en sesong for å klare seg uten de vanlige nytelsene.
For å gjøre det enklere og samtidig mer merkbart for meg selv vil jeg kun innta kald lunsj i denne tiden. Mikroovnen på personalrommet kan de andre få ha i fred i disse ukene. Det vil kreve en litt annen type matpakke, og igjen vil jeg bli minnet om at de endrede vanene er en del av forberedelsene fram mot påskehøytiden.
Dette representerer ganske betydelige endringer ved mine daglige måltider, definitivt mer merkbart og mer krevende å gjennomføre enn det ville vært å avstå fra mine daglige rødvinsglass. Jeg har valgt en annen målsetting for fastetiden 2010 enn det mest opplagte, og jeg er full av motivasjon foran alt jeg vil bli minnet opp på denne måten.
At jeg også vil få påminnelser fra meg selv om messen jeg regelrett glemte bort i ettermiddag, hører med til erkjennelsene om min skrøpelighet som menneske og som katolikk.

Fermingens sakrament

(Foto: www.vg.no)

Som jeg har nevnt i et par innlegg i de siste ukene, var det i dag tid for konfirmasjon (ferming) i min lokale, katolske kirke. Biskop Bernt Eidsvig sto for messen og fermingens sakramentale handlinger. Det var 8 ungdommer som ble konfirmert, og messen var preget av fest og høytid.

For meg representerte denne søndagsmessen to nye erfaringer, og det var nettopp dette som gjorde at jeg har sett fram til denne dagen med stor forventning. Den ene nyheten for meg var selve konfirmasjonen på katolsk vis. Den foregår vitterlig annerledes enn i Den norske kirke. Den andre nyheten var naturligvis å delta i en messe ledet av biskopen, med mitra og bispestav, flott drakt og betydelig, klerikal verdighet.

Navnene på de 8 ungdommene sto skrevet i "Søndagsbladet", som vi kaller arket med særlige opplysninger for den enkelte søndagsmessen her i min menighet. Ved siden av konfirmantenes vanlige navn sto det også et helgennavn, noe de enten har valgt selv eller blitt tildelt. Allerede her må jeg innrømme at mine kunnskaper kommer til kort; hvordan helgennavnet plukkes ut, har jeg ikke kjennskap til. Jeg har imidlertid fått vite av pateren at en av oppgavene under konfirmasjonsforberedelsene har vært å skaffe informasjon om helgenen som hver av de unge har fått navnet fra.

Det vil føre for langt å beskrive hele messen og de ulike handlingene for og med konfirmantene, men jeg må få nevne sakramentets mest overraskende innslag: Mens konfirmantene én etter én knelte foran biskopen, tegnet han korsets tegn på konfirmantens panne, og deretter ga han hver at dem et lett klapp på kinnet. Dette forklarte biskopen på forhånd i sin preken. Klappet er en symbolhandling fra den romerske hæren, der soldater fikk et klapp på kinnet da de ble sendt ut for å bevare Romerrikets fred. Med en del overføringer og paralleller gjøres det samme med unge katolikker under fermingen. Det var uventet, men konkret og symbolsk.

Biskop Bernt Eidsvig fyller rollen som biskop til punkt og prikke. Han snakker et rent og tydelig, konservativt bokmål, og han har en stemme som klinger vakkert både når han synger og når han taler. Å se denne frontfiguren innen Den katolske kirke i Norge stå og incensere alteret i St. Maria kirke i Askim ga meg en opplevelse av tilhørighet og trygghet på Kirken og Kirkens vesen. Biskopen sto fjellstøtt i dagens oppgave, og ved innledningen til messen ga han uttrykk for at det å reise rundt og forestå ferming i de ulike menighetene i Sør-Norge er noe av det fineste ved hele bispeoppgaven. Det var tydelig at biskopen trivdes, og han lot menigheten og de ikke-katolske konfirmasjonsgjestene få feire en formfullendt og stemningsfull messe.

Ettersom denne søndagen også markerte festen for Kristi Legeme og Blod, ble det gjort en liten endring etter preken og konfirmasjonshandlingen. Det store påskelyset, som sto i sentrum under påskevigilien (se innlegget om påskens messer), ble tent, og hele menigheten fikk stående bekrefte sine dåpsløfter. Denne handlingen erstattet Credo i dagens messe. I dagens blogginnlegg hos INRI 365 beskrives festen for Kristi Legeme og Blod utførlig med bilder og video fra en annen katolsk kirke her i landet. Fermingens sakrament, med prosesjon både inn i og ut av kirken, bød på tilstrekkelig med festivitas her i Askim i dag, antar jeg.

I et av de første innleggene på denne bloggen, i februar måned må det ha vært, skrev jeg at hver eneste messe byr på nye opplevelser og ny lærdom. Slik er det fortsatt for mitt vedkommende, og dagens messe ble enda finere og mer lærerik enn vanlig. Langsomt vokser jeg som katolikk, og jeg ser fram til møtet med pateren den 24. juni, da jeg håper på veiledning om hvordan veien videre kan se ut. Aldri før har jeg vært så motivert overfor en livsutviklingsprosess.

Inntrykkene fordøyes (6): Påskens messer

I løpet av påsken fikk jeg oppleve 3 katolske messer. Det er kanskje ikke mer enn det bør være når påsken ble tilbrakt i norske byer. Den katolske kirke er mer tilgjengelig enn man skulle tro; Norgeskartet på katolsk.no er imponerende tett markert for kirkesteder.
Min situasjon er jo slik at jeg ennå ikke er katolikk i alle betydninger av ordet. Nå var det nok ikke derfor jeg "valgte bort" enkelte messer. Det var snarere slik at jeg gikk til messe de dagene det passet inn i planene forøvrig. Det viktigste på mitt nåværende stadium er å overvære messer for å lære. Det er hele tiden noe nytt å oppdage, noe nytt som har unngått oppmerksomheten tidligere.
I påsken hadde messene så ulikt innhold og preg at det synes helt nødvendig å bruke tid - årevis - for nettopp å lære. For noen dager siden skrev jeg om langfredagsmessen i St. Dominikus-kirken i Oslo. Dette var svært annerledes, og som jeg skrev i innlegget påskeaften, vet jeg ikke om forskjellene skyldes at det var langfredag eller at messen foregikk hos dominikanerne.
Det hele skred fram under utrolig sikker, liturgisk regi. Ved starten kom fire munker gående i prosesjon inn i kirken. To av dem var kledd i lyse kapper, to av dem i rødt. Da de var kommet helt fram i koret, la de seg helt flate på gulvet foran tabernakelet. Det var betagende og tankevekkende.
Under gjennomgangen av lidelseshistorien ble menigheten 10 ganger bedt om å knele og be. Det ble helt stille i kirken i en liten stund, kanskje 12-15 sekunder, så ble menigheten bedt om å reise seg igjen, og ritualet fortsatte.
For meg som sliter med å forme egnede ord til en bønn, var de 10 gangene på kne en god anledning til refleksjon. Kanskje var det nettopp dette som var det fineste ved hele messen: De mange mulighetene til refleksjon over evangeliets mysterier.

Dagen etter, påskeaften, var jeg med og feiret påskevigilien i den lokale, katolske kirken. Messen var godt besøkt, og det hele startet utendørs med lystenning og velsignelse av ilden. En etter en gikk menigheten inn i kirken med et tent stearinlys og satte seg på plass i benkene. På den måten ble det symbolisert at Kristus trer inn i kirken og verden og sprer sitt lys utover. Nå startet påskevigilien såpass tidlig på kvelden her i byen at den store effekten av lysets inntog i kirken til dels uteble. Men dette var ikke viktig: Det viktige ved symbolhandlinger er ikke at handlingen utføres, men at det foretas noe som ligner.
Påskevigilien hadde 4 deler: Lysets liturgi, ordets liturgi, dåpens liturgi og eukaristien. Det var uendelig handlingsmettet og stemningsfullt. I dåpens liturgi kunne jeg, som fortsatt er protestant i navnet, delta til fulle. Jeg er døpt som barn i Den norske kirke, og dåpsløftene som menigheten bekreftet, gjaldt også for meg.
Da jeg gjenkjente ordene fra dåpsliturgien i statskirken og fikk være med å svare bekreftende i den katolske kirken, fikk jeg gåsehud av god og gledelig gjenkjennelse på et høyere nivå: Endelig et felt hvor jeg var på høyde med alle de andre i den katolske menigheten!

Den tredje messen jeg overvar i påsken, var i går, 2. påskedag. Det var enda en markering av påskens budskap, men denne messen var temmelig lik de vanlige søndagsmessene. Jeg opplevde til gjengjeld at jeg begynner å kjenne liturgien så godt at jeg ikke i samme grad som før er avhengig av å følge liturgien i salmeboka. Jeg vet når jeg skal sitte og når det er tid for å reise seg, men det er fortsatt nødvendig å følge tekst og melodi på nr. 14 i Katolsk salmebok for å være på høyden. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å lære Gloria og Credo helt utenat, men det er et langsiktig mål...

Påsken 2009 ble den første jeg feiret i ly av Den katolske kirke. Ettersom påske jo feires bare én gang i året, vil det ta lang, lang tid før jeg har lært nok til å være fortrolig med de ulike liturgivariantene som benyttes i denne tiden. Dette er en motivasjon til å se langt fram; det er noe nytt å lære ved hvert eneste kirkebesøk hele året.

Inntrykkene fordøyes (4): Påskeaften med tvil

Påskeaften i år ble særdeles innholdsrik og vellykket. Om den ble tilbrakt på rett måte etter katolske tradisjoner, vet jeg ikke sikkert, men selv er jeg meget tilfreds med min markering av dagen, som jo var i går. Her kommer et kort resymmé:
Etter en kort tur til butikken på formiddagen hjalp fruen og jeg vår egen hage med å komme i rett form. Rive, saks og trillebår var redskapene, men vi jobbet rolig og med hyppige pauser i det fine været. Tidlig på kvelden gikk jeg til den katolske kirken her i byen og overvar påskevigilien. Det var en stor og meget spesiell opplevelse; jeg kommer tilbake med en egen tekst om påskens alle messeopplevelser når påsken er over.
Etter messen passet det å ta med fruen på restaurant. Godt forsynte bega vi oss deretter til byens flotte kulturhus, der det var påskerock med lokale band. Et av bandene kaller seg Sørgekåpe; de har sin egen presentasjon på MySpace: http://www.myspace.com/srgekpe. Bandet består av 4 unge entusiaster som vil noe med musikken. Den eneste jenta i bandet spiller trommer(!).
De av leserne som nå klikker seg videre til det ovennevnte nettstedet, vil få ikke bare et inntrykk av hva slags musikk Sørgekåpe spiller og hvem musikerne er; de vil også kunne lese seg til hvilket sted i Norge jeg skriver om når jeg konsekvent bruker anonymiseringer som "her i byen" eller "min lokale, katolske kirke".
Hadde det vært et protestantisk kirkesamfunn jeg skrev om tilnærming til i denne bloggen, ville sikkert enkelte trofaste medlemmer ha stusset, for å si det mildt, over at jeg på selveste påskeaften kunne gå fra påskevigilien via restaurantbesøk til rockekonsert. Jeg oppfatter Den katolske kirke annerledes på dette området. Påskenatten er en tid for fryd og glede; et utbytterikt konsertbesøk er vel i skjønneste orden og et personlig valg som ikke berører den enkelte katolikks forhold til kirken, eller??
Jeg håper jeg har oppfattet Kirken rett; det er slik jeg ønsker at den fungerer...

Forøvrig sitter jeg her med én eneste form for tvil i spørsmålet om jeg skal ta skrittet fullt ut og bli katolikk eller ikke. Tvilen er spørsmålet om jeg for all framtid kommer til å beholde min overbevisning, gleden over den nye troen, tilhørigheten i de spennende og dramatiske ritualene. Vil jeg være like glad og fornøyd med å tilhøre Den katolske kirke om 10 eller 20 år?
Dette er det eneste som i dag holder meg tilbake. Dette spørsmålet kan bare besvares etter nettopp 10 eller 20 år; jeg må sannsynligvis bare ta sjansen nå som jeg er motivert og inspirert.
Jeg kommer tilbake til saken; denne serien av innlegg med tittelen "Inntrykkene fordøyes" kommer til å nå nr. 10 før den er ferdig. Da vil også mine svar på min egen tvil stige til overflaten.

Palmehelg

Palmesøndag står for døren, og dermed innledes påsken 2009. Jeg har studert oversikten over messetidene i påsken både for min lokale, katolske kirke og for andre katolske kirker det er mulig å nå innenfor en times kjøretur. Det er ikke så rent få, faktisk, ettersom hovedstaden befinner seg innenfor denne timesradiusen.

Det slår meg når jeg ser både tidspunktene for påskens messer, antallet messer - gjerne flere om dagen - og navnene de har, at i Den katolske kirke spiller detaljene i de bibelske beretningene stor rolle. Dessuten leser jeg ut fra messeoversiktene at kirken gjerne vil lage fest og feiring for å minnes, for å gjenskape, for å utføre symbolhandlinger.

Evangeliene blir levendegjort i kirken på måter jeg ikke ante var mulig. Menigheten er et aktivt publikum som spiller roller i dramaene som de kirkelige ritualene representerer. I min lokale kirke blir folk oppfordret til å ta med seg palmegrener til kirken på palmesøndag. Grenene skal velsignes og gjøres verdige til å dekorere veien for Kongen som ydmyk kommer ridende på et esel (Sak. 9,9). I enkelte andre kirker skal det være velsignelse av påskematen ved en messe påskeaften, og skjærtorsdag tilbys til og med rituell fotvasking.

Det er atskillig dramatikk over messens profil i de katolske kirkene nå i påsken. Jeg ser fram til å oppleve noe av dette, men å overvære daglige messer med dramatiske innslag tror jeg vil bli for sterkt. Jeg er ennå tilbakeholden og forsiktig med å få folk for nær innpå. Derfor kommer jeg til å velge ut et lite antall messer som virker ukompliserte for meg som ennå er ukjent med ritualer utover ordinarium missae.

- - -

Fordi det er vår med tegn og naturfenomener som glir fort forbi, kommer jeg til å benytte palmesøndagen til å oppleve et naturfenomen av et visst omfang: Tranedans ved Hornborgasjön. Denne uka har opptil 18.500 traner vært å se ved den grunne innsjøen på sletten mellom Skara, Skövde og Falköping. Det skjer hvert år, og det blir flere og flere fugler for hvert år. Her kommer de flygende fra Middelhavet via Tyskland og BeNeLux-landene, bøyer nordøstover og velger akkurat Hornborgasjön blant tusener av andre småvann og myrområder. Her har de sine paringsritualer før de flyr videre nordover og fordeler seg parvis over hele Skandinavia. Tranene er monogame.

Hornborgasjön er som en felles rasteplass, et nålestikk på tranenes genetiske Europakart. Jeg vil oppleve det nå mens antallet er på det høyeste. Naturfenomener er en påminnelse om de mange troens mysterier.