Erkjennelser

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett.
Med våre korstegn og blikk mot det høye, våre krusifikser og medaljonger, våre helgenbilder og rosenkranser vet vi at vi bærer og utfører synlige kjennetegn. Katolske idrettsutøvere, uansett nasjonalitet, lar seg bli sett som katolikker når de gjør korstegnet idet de gir seg i kast med arenaens utfordringer. Tilskuerne ser det fra tribunen eller TV-skjermen og gjenkjenner signalet i undring eller respekt.

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett av noen i himmelen.
Målet med våre synlige trosuttrykk er ikke å bli identifisert og kategorisert av medmennesker og ukjente tilskuere, men å uttrykke ønsket om å bli sett fra det høye. Katolske yrkessjåfører har ofte et krusifiks eller en rosenkrans hengende fra bakspeilet, og i nøkkelringen henger kanskje en medaljong med St. Christopher. Med slike ordløse, statiske uttrykksmidler viser den troende et behov for å bli sett og tatt vare på av noen med overordnet kontroll, av en skytshelgen, av Maria Guds Mor eller av Den allmektige Gud selv.

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett av noen i himmelen som vil en vel.
Våre religiøse bevegelser og våre symboler har til hensikt å be om velsignelse, beskyttelse og miskunn til enhver tid og i enhver situasjon, især når omstendighetene blir særs krevende eller risikable. På en katolikks kontor finner man ofte et krusifiks eller et bilde av nåværende eller forrige pave. Slike billedsymboler viser at kontorets bruker mener seg avhengig av visdom og ledelse fra krefter som vil alle menneskers beste.

Å leve som troende katolikk er å kunne gjøre bruk av Kirkens sakramenter for å få tilgivelse for synd, feilgrep og svik mot den himmelske ledelse.
Kirken rommer med sine sakramenter alle uttrykk for Guds nåde overfor hvert enkelt menneske. Bønn om nåde kan ikke så lett uttrykkes med bevegelser i hverdagen eller med bilder og symboler i kjøretøy og arbeidsrom. Inne i kirkerommet derimot, faller den troende katolikk på kne, og her uttrykkes rent fysisk den ydmykhet, syndserkjennelse og takknemlighet som budskapet om nåden naturlig utløser. Dette er en sak mellom den enkelte troende og Gud selv og trenger ikke tas med ut i alles påsyn. Til gjengjeld tenner vi et lys eller flere i et ønske om de helliges forbønn for oss selv, for våre kjære og for vår neste.

Forenklet uttrykt på denne måten blir det så logisk, så godt og så kjærlighetsfullt, et trosliv omgitt av de helliges daglige medvirkning og Kirkens nådeforvaltning.
Dette er en oppsummering av hvor langt - eller kort! - jeg har nådd i min katolske forståelse.

Gloria Patri et Filio et Spiritui Sancto.
Sicut erat in principio, et nunc et semper et in sæcula sæculorum.

Pinsenovene

Litt før påske i år kom jeg for første gang over begrepet novene. Ordet kommer fra latin og betegner en periode på ni dager ("novem" = 9). Det er - jeg hadde nær sagt naturligvis - kun på katolske nettsteder jeg har sett begrepet bli brukt, bl.a. på den av meg så hyppig siterte bloggen Katolsk i hodet samt på den amerikanske nyhetssiden Catholic.org.
I katolsk sammenheng betegner novene en ni dager lang fase der man forbereder en handling eller en høytid gjennom en særskilt form for bønn. Perioden på ni dager skriver seg nettopp fra tiden vi er inne i, nemlig de ni dagene mellom Kristi Himmelfartsdag og 1. pinsedag.
Det Kateketiske Senter, som er en del av Oslo Katolske Bispedømme, har nettopp i disse dager et hovedoppslag om pinsenovener. Meningen med å be en novene i løpet av disse ni dagene er å forberede Den Hellige Ånds komme og å gjøre seg selv mottakelig for Ånden.
Det Kateketiske Senter tilbyr 2 ulike pinsenovener til nedlasting. Den ene varianten er omfattende og byr på nye bønner for hver av de ni dagene. Den andre er kortere og repetitiv. Vi ser det som en velvillig tjeneste av Det Kateketiske Senter at disse brosjyrene er gratis nedlastbare i pdf-format.
Dagen i dag er nummer to av de ni siste dagene før pinse. Jeg trenger vel knapt å si at jeg er i gang med mitt livs første pinsenovene. Dette er ikke bare en forberedelse til pinsen, men også en botsøvelse etter skriftemålets sakrament nylig.
Jeg slutter ikke å undres over at jeg finner det så OK å både bruke bønn som handling og å imøtese pinsen som et høydepunkt utover en ekstra fridag på jobben. Siden 1995 har jeg hatt flaggstang i hagen, en skikkelig påle som rager 3 meter høyere enn huset. Jeg har overholdt flaggdagene så sant vi har vært hjemme, har vært ute i snø og kulde 1. juledag og i den plagsomme grålysningen 1. nyttårsdag for å heise flagget i en islagt snor som har måttet brekkes opp for å passere taljen i toppen. Alle slike helligdager og på familiære festdager samt naboers begravelsesdag har jeg heist flagget på forskriftsmessig vis, unntatt 1. pinsedag. Den sto for meg i mange år som noe av det mest meningsløse å feire, og i ren protest, på samme måten som enkelte andre har naken flaggstang 1. mai, har jeg latt flagget ligge i kjellerboden på 1. pinsedag.
Bare ikke i fjor. Allerede da var jeg kommet så langt i åndelig utvikling at jeg heiste flagget for sikkerhets skyld. I år vil jeg heise det på nytt i anledning pinsen. Da vil jeg kunne kikke opp på det blå og hvite korset idet det heises opp langs flaggstanga, og tenke at pinsenovenen er gjennomført, og jeg er bedre forberedt enn noen gang tidligere.

Kom, Hellig Ånd med skapermakt

opprett hva synd har ødelagt

og glede i hvert hjerte giv

som du har født til evig liv

Veni, Creator Spiritus

mentes tuorum visita

imple superna gratia

quæ tu creasti pectora

Et stort rom i et stort hus

I dette innlegget vil jeg ta fatt på skildringen av de tankene som ble satt i gang i meg da jeg hørte Plura Jonssons sang "In från regnet" sist lørdag. Jeg vil bruke utvalgte linjer fra sangteksten for å vise hvordan jeg kan sette den i forbindelse med min egen utvikling.
Det er jo faktisk slik at jeg på noe over et år har gått fra å være høyrøstet uinteressert i alt som har med kristendom å gjøre, til å bli glødende opptatt av Den katolske kirke og å bli opptatt som fullverdig katolikk. Denne utviklingen har artet seg som en langsom, men dramatisk endring i mitt sorgløse og syndefulle liv. Endringen har iblant fått meg til å dirre av usikkerhet over hva jeg har vært på vei inn i.

"Jag kommer in från regnet, hungrig och våt.
Jag ligger här på sängen med stövlarna på.
Vad gör jag här i stan?"

I en tjueårsperiode som jeg har omtalt mange ganger her på bloggen, var jeg et passivt og perifert medlem av Den norske kirke. I denne perioden var jeg svært bevisst på at jeg ikke var noe kristent menneske. De fleste statskirkemedlemmer er vel egentlig lite villige til å betrakte seg selv som kristne i betydningen "å tro på personlig frelse i Jesus Kristus".
Rett før jul så jeg et innlegg på verdidebatt.no der en av bloggerne spurte i klartekst om katolikkene er kristne. Svarene lot ikke vente på seg; det haglet av kommentarer, og selv om de fleste gikk i retning av et ja-svar, var det ikke entydig slik.
Da ble det for alvor tydelig for meg at jeg alltid og uten å tvile har betraktet katolikker som kristne på lik linje med tilhengere av andre kirkesamfunn samt de aktive i Den norske kirke. Det innebærer at når jeg nå er så sterkt tiltrukket av katolisismen, er jeg samtidig tiltrukket av ønsket om å være og å forbli en kristen.

"Vad gör jag här, jag har glömt hur man älskar.
Bandet spelar upp, men jag har levt för länge utan sällskap."

Er det dette som har gjort det så vanskelig og krevende å komme dit jeg er i dag? Er det ganske enkelt derfor jeg har funnet det så underlig å se fram til å bli katolikk? Jeg må faktisk erkjenne at dersom jeg er katolikk, er jeg også kristen, en definisjon som jeg i en stor del av mitt liv trodde at jeg aldri mer skulle benytte om meg selv.
I Norge er det jo slik at medlemmer av de mange ulike kristne kirkesamfunnene betraktes som personlig kristne i kraft av å være medlem av noe annet enn statskirken. Er man derimot medlem der, kan man ha en hvilken som helst avskygning av tro eller mangel på tro. Folkekirken skal ha rom for alle. De som bryr seg om å drive det til noe, finner ofte tilfredsstillelse i å være aktiv i en eller annen menighet, ikke sjelden utenfor Den norske kirke.
Med mitt medlemskap i Den katolske kirke i Norge, inngått allerede for over 9 måneder siden, har jeg overfor meg selv og alle andre vist at jeg er såpass opptatt av kristen tro at jeg har tatt et valg.
Jeg har blitt en kristen, men på katolsk vis - heldigvis!

"Jag kommer in från kylan, jag åkte mot himmelen i väst.
Jag fann ett stort hus med rum att hyra, nu behöver jag en doktor eller präst."

All min vandring har i virkeligheten ikke dreid seg om å bli katolikk i stedet for å fortsette som passivt statskirkemedlem. Nei, vandringen har dreid seg om å bli kristen på katolsk vis!
Først her trer Den katolske kirke inn og begynner å spille en selvstendig rolle i min prosess. Det er på dette punkt jeg må kunne si at om det ikke var for at jeg hadde fått oppleve kristentroen konkret og praktisk i den katolske messen, hadde jeg fortsatt vært et ukristelig og uproduktivt statskirkemedlem.
Den katolske kirke ble redningen, ganske enkelt fordi den sto der og representerte et sted hvor det var mulig for meg å gjenoppta min nedstøvede barnetro og kultivere den til slik vekst som den opprinnelig var ment for. Allerede på slutten av 1980-tallet hadde jeg erfart nok til å se at Den norske kirke ikke hadde de vekstbetingelsene jeg trengte for min tro.
I stedet for å starte søket etter bedre betingelser med én gang, la jeg troen på hylla og bega meg ut i forvirringens og vantroens verden. Først da jeg våget å ta tak i meg selv og gjøre meg kjent med Den katolske kirke, beliggende rett nede på Høyendal i Askim, en kort spasertur unna, fant jeg ny grobunn.

"Jag rör mig mot ett land, mellan sjö och himmel.
Mellan fingrarna på min hand, där törsten brinner.
Mellan vråken och fälten, mellan månen och ljusets låga.
Mellan tystnaden och hjärtats slag, mellan det vackra och plågan."

Mellom det vakre og plagen... "Det vakre" er Kirken med sine gudegitte sakramenter og apostoliske ritualer. "Plagen" er syndserkjennelsen, som jeg beskrev så grundig sist torsdag, og som Kirken og Kirken alene - grunnsakramentet - kan hjelpe meg med. Å oppleve glede, nødvendighet, velsignelse og trygghet ved å leve slik mellom skjønnhet og plage er å leve som katolsk kristen eller, om man vil, som troende katolikk.
Jeg er en slik en. Dette har jeg blitt, mot alle odds, og det er sannelig ikke å undres over at det krever omveltningens smerte og endringens tilvenning.

Mer bokomtale

I blogginnlegget den 14. januar skrev jeg om den første samlingen med katolsk orientering i kirken hvor jeg hører til. Jeg brukte bl.a. det samme bildet som står til venstre her, og som viser forsiden på boka "Katolsk tro og kristenliv" av Arne Fjeld O.P. I innlegget fra 14. januar fortalte jeg at jeg kjøpte boka av pateren for å bruke den i forberedelsene til å konvertere.
Neste samling med katolsk orientering er førstkommende onsdag, 27. januar. Jeg har lest om lag 2/3 av boka til nå og bør klare å fullføre den før onsdagskvelden. Den er virkelig oppklarende på mange vis. Den gir meg konkret og praktisk informasjon og forklaring, og jeg er virkelig takknemlig for at jeg har fått lese den nå ved starten på den systematiske opplæringen.
For et par dager siden leste jeg et avsnitt som virkelig gjorde inntrykk på meg. Jeg har måttet bla tilbake og lese det om og om igjen; dette åpenbarer viktige forskjeller med Den katolske kirke og Martin Luther. Utover i siste del av boka viser det seg at Arne Fjeld O.P. skriver bevisst for et norsk publikum med luthersk oppdragelse. Her parkeres Luther og hans påfunn i sammenligning med Den katolske og apostoliske kirke.
Fjeld viser bl.a. hvor viktig den enkeltes samvittighet er i forhold til tro, valg og livsførsel. Dette er befriende og ansvarsskapende. Fjeld skriver på side 104:

"Hvis samvittigheten fører til konflikt med kirkens lære eller kirkerett, skal man følge sin samvittighet, og om nødvendig forlate kirken."

Tenk, SÅ stor vekt skal den enkelte få legge på sin samvittighet ifølge katolsk lære! Det er fantastisk befriende! Dette henger også nøye sammen med en formulering om troen litt lenger framme i boka, på side 93:

"Troen har to aspekter: "Tillit" og "å holde for sant". [...] Hvis Luther med "troen alene frelser" mener denne tillitsfulle hengivenhet som omfatter håp og virksom kjærlighet, da kan katolikkene si seg enige med ham.
Aspektet "å holde for sant" er også viktig. Kristus er veien, sannheten og livet. Den som vandrer i lyset, går ikke vill. Men "rett-troenhet" alene, dvs. å holde de riktige setninger for sanne, har aldri frelst noen."

Dette kunne vært et sleivspark til lutheranerne, hvis det ikke var for at fr. Arne Fjeld så diplomatisk og kjærlig unngår å formulere konklusjonen i klartekst. Jeg har mer enn nok av erfaring med luthersk kristendom og luthersk lederskap til å kunne kjenne igjen hva det siktes til.
I Arne Fjelds bok er det gjennomgående fokus på enkeltmenneskes gudsforhold, tillit, kjærlighet og samvittighet. I sum utgjør alt dette den enkeltes plass i Kirken og i de troendes flokk der ikke to mennesker er like i sjel og sinn. Den katolske kirke gjør plass for alle, godt hjulpet av sakramentene og bønnen. Det blir så konkret og håndgripelig, så jordnært og fysisk, så trygt og anskuelig. Jeg har opplevd den lutherske "rett-troenheten", og jeg vet at den opphørte å ha noen funksjon i mitt liv på nyåret 1989.
I neste innlegg, som skrives mandag eller tirsdag, vil jeg komme med et annet, oppklarende og innsiktsfullt sitat fra samme bok, "Katolsk tro og kristenliv". Jeg vet at jeg har kommet til rett kirke nå, og jeg fryder meg over det.

God samtale

Det var en samtale av den gode typen som pater Piotr og jeg hadde onsdag ettermiddag. Den beveget seg lett mellom løst og fast og mer tekniske temaer som pilegrimsvandringen til Mariaholm sist lørdag og den internasjonale festen i den lokale kirken førstkommende lørdag. Pilegrimsvandringen hadde faktisk samlet 300 vandrere, fortalte pateren.
Neste år får jeg forsøke å henge med. Helt klart.
Den mer åndelige delen av vår samtale var spontan og naturlig. Pateren prater en hel del, lar tankene vandre og henter fram eksempler og fakta fra sin enorme kunnskap om Kirken. Jeg smyger inn et av mine spørsmål når det passer, og jeg får ikke bare et svar, men en forklaring som settes i rett sammenheng.
Jeg fascineres av paterens evne til å undervise gjennom å snakke om ting han kjenner til på en lødig og uhøytidelig måte.
Mot slutten av samtalen spurte jeg om hva jeg bør konsentrere meg om å lære i de 13 lange månedene fram til min konversjon. Svaret kom umiddelbart og uten behov for tenkepause:
Bibelen, katekismen, sakramentene og Kirkens historie.
Med andre ord: Gå i gang og les! Bibelen har jeg faktisk lest i sin helhet i min ungdom, men det var med protestantiske briller. Jeg tror nesten jeg får starte om igjen og følge den liturgiske gjennomgangen på katolsk.no helt konsekvent.
Katekismen kjenner jeg godt fra nettet (www.katolsk.no/kkk); det er ikke rent sjelden at jeg bruker søkefunksjonen når jeg vil ha et klart svar på et vagt spørsmål.
Sakramentene har jeg lest om i boka Den katolske kirkes sakramenter av Torbjørn Olsen. Den kan gjerne leses om igjen, men jeg kan også lese om dette temaet i pave Benedict XVIs Kompendium over katekismen - kortversjonen, kan vi nesten kalle den.
Alt dette er bøker som jeg eier. For å sette meg bedre inn i Kirkens historie får jeg nok skaffe meg mer litteratur. Derfor startet jeg allerede i går kveld med å bestille noe fra St. Olav bokhandel. Det er jo billigsalg for tiden, men det var ikke mange titler jeg hadde behov for blant tilbudsvarene. Jeg fikk av gårde en mail med en liten bestillingsliste. Denne vil jeg fortelle mer om når bøkene ankommer.
Som et à propos til behovet for litteratur kom en av de virkelig hyggelige damene i menigheten bort til meg rett før messen, som fant sted etter min samtale med pateren på onsdag. Hun hadde en liten lapp med 2 boktitler som hun anbefalte meg fordi bøkene forteller om de første kristne. Den ene boka har jeg lest for lenge siden, nemlig verdensklassikeren "Quo vadis?". Den andre var en tittel av forfatterinnen Francine Rivers.
Jeg ble litt skeptisk til sistnevnte og har sjekket navnet på nettet i dag. Hun er nok ikke i nærheten av den klassen som Henryk Sienkiewicz, forfatteren av "Quo vadis?", tilhører.
Dessuten har jeg en kjepphest, en sperre eller en terskel som jeg lot opprette ved mine litteraturvalg da jeg fylte 50 år:
Jeg leser ikke lenger bøker av kvinnelige forfattere.
Nix. Det funker ikke. De gir meg lite; jeg forstyrres desto mer av de feminine trekkene ved handling og skildringer i bøkene. Anne Holt, Liza Marklund, Åsne Seierstad: Nei takk! Derfor fikk jeg bekreftet mine verste fordommer da jeg besøkte Francine Rivers' nettsider i går kveld. Sorry, får jeg si til min omsorgsfulle menighetssøster; på én eller annen måte får jeg prøve å få henne til å forstå at dette ikke er litteratur som jeg har levetid nok til å lese.
Uansett dro jeg meget tilfreds og med stor sjelefred hjem fra samtalen og messen i kirken i går kveld. Dette blir bare bedre og bedre!

Liturgidebatt

Et par gode, katolske, svenske blogger som jeg følger, har de siste dagene viet oppmerksomhet overfor motstridende meldinger fra Vatikanet. Etter å ha gransket kildene for meldingene litt, tror jeg saken forholder seg slik:
Et nettsted som kalles New Liturgical Movement, forteller at den italienske avisen Il Giornale har hevdet at Pave Benedict XVI har godkjent nye retningslinjer for messens liturgi i Den katolske kirke. Det skal dreie seg om at større deler av messen skal foregå på latin, at pateren i større grad skal være vendt mot øst, altså med ryggen mot menigheten, især under ritualet for eukaristien, og at kommunion utdeles på tungen, ikke i hånden. Flere detaljer blir nevnt i artikkelen, som kan leses på engelsk her. Artikkelen i Il Giornale skal ha blitt publisert 22. august, altså for bare noen dager siden.
Bare 3 dager senere refererte pressekontoret for Stockholms Katolska Stift at Vatikanet har avvist spekulasjonene i Il Giornale. Det foreligger ingen planer om å endre de eksisterende messebøkene, heter det i pressemeldingen fra Vatikanet.
Her dreier det seg altså om et journalistisk rykte som blir avvist som større eller mindre grad av sludder. Naturligvis finnes det noen et sted der ute som vet hvordan ryktet har oppstått, og som vet hvorvidt man virkelig bør være forberedt på endringer fra høyeste hold eller ikke.
I en av de svenske bloggene jeg nevnte, Störstorden, mottas oppslaget i Il Giornale som gode nyheter. Bloggeren er kjent med Pave Benedicts syn på messens form og vet også at Paven foretrekker en langsom prosess framfor radikale dekreter når endringer skal iverksettes.
I en annen blogg, Oroa dig inte - Gud finns nog, er det Vatikanets dementi som vektlegges, for på den bloggen hersker skepsis mot en utvikling tilbake mot messens form slik den var før Det annet Vatikankonsil vedtok den nåværende liturgien.
Selv har jeg, som man vil forstå, hatt riktig stor glede og mye moro av å granske hvem som har sagt hva i denne saken. Linkene på de ulike nettstedene har ført meg på kryss og tvers i Europa virtuelt sett, og jeg har lest synspunkter, støtteerklæringer og motreaksjoner slik man alltid ser når endringer blir varslet - enten varslene er seriøse eller ikke.
Jeg har med andre ord hatt et par lærerike dager med lesing av artikler som er eller som ikke er basert på pålitelige kilder. Innholdet i artiklene derimot, har liksom ikke grepet meg i nevneverdig grad. Jeg kjenner at jeg er for fersk, og det er for langt fram til jeg selv kan feire messe som fullverdig katolikk. Om den foregår delvis på latin eller ikke, og om presten snur seg hit eller dit, er ikke viktig for meg - i hvert fall ikke ennå. Dette betyr at endringene som Il Giornale påstår er underveis, dreier seg om detaljer, småting som oppfattes som betydningsfulle hos kjennerne, ekspertene og de erfarne. Jeg er ikke der i dag og vil kanskje aldri komme dit. Foreløpig er jeg opptatt av Kirken som tilholdssted, som en trygg havn med liturgiske innslag som allerede i dag framstår som storslåtte og talende i all sin uttrykksfullhet - selve Grunnsakramentet. Hvis noen vil gjøre den liturgiske regien strammere for å hindre utgliding eller tilfeldige tilpasninger, spiller det liten rolle for meg.
Det føles som å lære et nytt språk. I en lang fase under språkinnlæringen er man først og fremst opptatt av å lære tilstrekkelig med begreper og å beherske grammatiske regler og unntak. Å høre forskjell på dialekter hos dem som har språket som morsmål, eller å forstå idiomatiske uttrykk og klisjeer ligger mye lenger fram i læringsprosessen. Jeg kjenner min plass i Den katolske kirke der jeg befinner meg pr. i dag, og det er ikke en plass hvor jeg gir meg i kast med å diskutere detaljer i messens liturgi.
Jeg har mer enn nok med å uttrykke min ydmyke takknemlighet hver eneste gang jeg får lov til å feire messe i benkeradene, der et snev av syndsforlatelse og velsignelse forhåpentligvis når fram også til meg. Den er uavhengig av hvilket språk den framføres på. Latin er helt OK, og det er norsk også.

Grunnsakramentet

Jeg slutter aldri å spekulere over Kirkens rolle og posisjon i den enkelte katolikks liv. Hos meg selv er det nettopp Kirken som står for trygghet, tilhørighet, feiring av sakramenter og tilgangen til det guddommelige. Det er først og fremst innenfor Kirken og kirkebygningen man utøver identiteten som katolikk. Dette er den synsmåten jeg for øyeblikket er kommet fram til. Kanskje vil det om litt tid vise seg at jeg tar feil eller er upresis, men det er på dette punktet jeg bruker mest tid på å finne ut hvordan jeg vil "merke" at jeg er katolikk.

I Torbjørn Olsens lettfattelige gjennomgang av "Den katolske kirkes sakramenter" (Maximilian Kolbe Utgivelser 1997) finner vi en rekke spissformuleringer og klare utsagn som plasserer Kirken og sakramentene. Jeg vil bl.a. framheve dette:

"Tenker vi oss ennå litt om, kan vi dertil si at Kirken er det egentlige og virkelige sakrament for oss i dag. For alle de andre sakramenter er jo først og fremst midler Kirken bruker for å rekke oss Guds hjelp. (...) Teologene kaller derfor Kirken for 'grunnsakramentet'."

Igjen må jeg utbryte at dette samstemmer så totalt med mine ideer om hvordan Kirken bør fungere og hvilken rolle den bør spille i den enkelte troendes liv. Nå på slutten av denne sommeren, et drøyt halvår etter at jeg begynte å skrive blogg om å bli katolikk, har mye av den innledende sensasjonsfølelsen lagt seg og blitt avløst av en gryende anelse om dimensjonene i det samfunn jeg kommer til å tilhøre som fullverdig katolikk. Kirken, grunnsakramentet, stedet der man møter Gud, får uttrykt sin ydmykhet og ærbødighet og mottar velsignelse og sakramentenes gaver.

Det føles så riktig! Mine tanker og indre opplevelser befinner seg på dette stadiet og innenfor dette området nå om dagen. Kirken og jeg - min plass i Kirken. Det er ennå mye å si og mye å bekjenne, og jeg tar litt av gangen. Dette er stort - kolossalt - og jeg slutter ikke å kjenne forundring og ærefrykt over å ta del i prosessen der jeg ved hjelp av sentrale skrifter tilegner meg all denne lærdommen. Det er som om et nytt verdensbilde dannes i mitt indre. Det er derfor jeg ønsker å bruke tid.

Som jeg tidligere har fortalt, meldte jeg meg inn i Den katolske kirke i Norge i slutten av april i år. Å gjennomføre konversjonens liturgi gjennom katolsk konfirmasjon vil skje senere, og som jeg nevnte 25. juli, har jeg fått en dato å jobbe fram imot form mulig konversjon. Denne datoen ligger et stykke fram i tid, og jeg vet at det er nødvendig med dette tidsaspektet, av mange ulike årsaker som jeg smått om senn kommer tilbake til.

- - - -

PS. Besøkende ved messen i St. Paul i Bergen førstkommende søndag kl 11: Denne gangen sitter Inventus et sted i benkeradene - se innlegget fra sist mandag. Ta gjerne kontakt!

Fermingens sakrament

(Foto: www.vg.no)

Som jeg har nevnt i et par innlegg i de siste ukene, var det i dag tid for konfirmasjon (ferming) i min lokale, katolske kirke. Biskop Bernt Eidsvig sto for messen og fermingens sakramentale handlinger. Det var 8 ungdommer som ble konfirmert, og messen var preget av fest og høytid.

For meg representerte denne søndagsmessen to nye erfaringer, og det var nettopp dette som gjorde at jeg har sett fram til denne dagen med stor forventning. Den ene nyheten for meg var selve konfirmasjonen på katolsk vis. Den foregår vitterlig annerledes enn i Den norske kirke. Den andre nyheten var naturligvis å delta i en messe ledet av biskopen, med mitra og bispestav, flott drakt og betydelig, klerikal verdighet.

Navnene på de 8 ungdommene sto skrevet i "Søndagsbladet", som vi kaller arket med særlige opplysninger for den enkelte søndagsmessen her i min menighet. Ved siden av konfirmantenes vanlige navn sto det også et helgennavn, noe de enten har valgt selv eller blitt tildelt. Allerede her må jeg innrømme at mine kunnskaper kommer til kort; hvordan helgennavnet plukkes ut, har jeg ikke kjennskap til. Jeg har imidlertid fått vite av pateren at en av oppgavene under konfirmasjonsforberedelsene har vært å skaffe informasjon om helgenen som hver av de unge har fått navnet fra.

Det vil føre for langt å beskrive hele messen og de ulike handlingene for og med konfirmantene, men jeg må få nevne sakramentets mest overraskende innslag: Mens konfirmantene én etter én knelte foran biskopen, tegnet han korsets tegn på konfirmantens panne, og deretter ga han hver at dem et lett klapp på kinnet. Dette forklarte biskopen på forhånd i sin preken. Klappet er en symbolhandling fra den romerske hæren, der soldater fikk et klapp på kinnet da de ble sendt ut for å bevare Romerrikets fred. Med en del overføringer og paralleller gjøres det samme med unge katolikker under fermingen. Det var uventet, men konkret og symbolsk.

Biskop Bernt Eidsvig fyller rollen som biskop til punkt og prikke. Han snakker et rent og tydelig, konservativt bokmål, og han har en stemme som klinger vakkert både når han synger og når han taler. Å se denne frontfiguren innen Den katolske kirke i Norge stå og incensere alteret i St. Maria kirke i Askim ga meg en opplevelse av tilhørighet og trygghet på Kirken og Kirkens vesen. Biskopen sto fjellstøtt i dagens oppgave, og ved innledningen til messen ga han uttrykk for at det å reise rundt og forestå ferming i de ulike menighetene i Sør-Norge er noe av det fineste ved hele bispeoppgaven. Det var tydelig at biskopen trivdes, og han lot menigheten og de ikke-katolske konfirmasjonsgjestene få feire en formfullendt og stemningsfull messe.

Ettersom denne søndagen også markerte festen for Kristi Legeme og Blod, ble det gjort en liten endring etter preken og konfirmasjonshandlingen. Det store påskelyset, som sto i sentrum under påskevigilien (se innlegget om påskens messer), ble tent, og hele menigheten fikk stående bekrefte sine dåpsløfter. Denne handlingen erstattet Credo i dagens messe. I dagens blogginnlegg hos INRI 365 beskrives festen for Kristi Legeme og Blod utførlig med bilder og video fra en annen katolsk kirke her i landet. Fermingens sakrament, med prosesjon både inn i og ut av kirken, bød på tilstrekkelig med festivitas her i Askim i dag, antar jeg.

I et av de første innleggene på denne bloggen, i februar måned må det ha vært, skrev jeg at hver eneste messe byr på nye opplevelser og ny lærdom. Slik er det fortsatt for mitt vedkommende, og dagens messe ble enda finere og mer lærerik enn vanlig. Langsomt vokser jeg som katolikk, og jeg ser fram til møtet med pateren den 24. juni, da jeg håper på veiledning om hvordan veien videre kan se ut. Aldri før har jeg vært så motivert overfor en livsutviklingsprosess.

Inntrykkene fordøyes (2): Gjenkjennelse

Da jeg hadde min samtale den 1. april med pateren i den katolske kirken her hvor jeg bor, sendte han med meg 4-5 bøker som han mener jeg vil ha nytte av å lese. Nytten er udiskutabel - han har helt rett. En av bøkene leste jeg ferdig i formiddag, skjærtorsdag.

Denne boka er en enkel lærebok som sikkert passer for konfirmanter, men også for en godt voksen konverteringskandidat som jeg. Boka heter "Den katolske kirkes sakramenter" og er skrevet av Torbjørn Olsen, prest i Vår Frue kirke i Tromsø.

Jeg fant boka lettlest og usedvanlig klar. Her er det så godt som ingenting å spørre om i tilknytning til sakramentene nå som denne gjennomgangen er lest. Hvert kapittel avsluttes dessuten med en kort studie av hvordan det enkelte sakrament forstås i protestantiske og ortodokse kirker. Nyttig stoff, pedagogisk framstilt! Dette er en bok jeg definitivt hadde utbytte av å lese.

Samtidig er det en ting som gir meg det lille ekstra ved denne boka, og det er ikke å finne i selve innholdet. Derimot ser vi på tittelbladet et navn som jeg allerede forbinder noe med: Forfatteren heter Torbjørn Olsen. Jeg mente å ha hørt navnet før, og et kjapt søk på www.katolsk.no/ bekreftet det jeg syntes å huske: Torbjørn Olsen er ganske riktig katolsk pater i Tromsø, og derfor medvirket han under innsettelsen av Berislav Grgić til biskop i Tromsø stift lørdag 28. mars i år.

Jeg har sett Torbjørn Olsen på TV! Brått ble det litt ekstra kult å eie denne lille læreboka. Forfatteren er en kar jeg forbinder noe med; han har allerede vært innom min katolske vekstperiode i en annen sammenheng, nemlig som presentatør i starten på innsettelsesmessen for biskop Berislav.
En slik gjenkjennelse er alt som skal til for å oppleve et snev av tilhørighet innenfor et samfunn. Ha meg unnskyldt, men det er nok et faktum at ikke mange nordmenn vil forbinde noe som helst ved navnet Torbjørn Olsen. Jeg for min del derimot, har et fnugg av kjennskap til personen. Dette kjennskapet har jeg fått ene og alene som følge av min interesse for Den katolske kirke. That's really something!
- - -
PS. I morgen, langfredag, vil denne bloggen ikke bli oppdatert med noe nytt innlegg. Dette av hensyn til den spesielle helligdagen. Derimot kommer en ny tekst på påskeaften.

Det katolske fellesskapet

I en protestants øyne er det særlig på ett felt at katolikkers livsførsel ser annerledes ut en protestantens egen: Katolikkene ser ut til å kunne gjøre som de vil så lenge de passer på å komme til messe og skriftemål rimelig ofte og regelmessig.
Det er naturligvis en svært overfladisk måte å se det på, men vi skal ikke se bort fra at gudfryktige protestanter kan kjenne et ufrivillig stikk av misunnelse overfor katolikker, som tilsynelatende kan tillate seg en hel del gleder og nytelser som protestantene finner umoralske eller rent ut syndige.
Enkeltmennesker vurderer hverandre ut fra detaljer. De små tingene blir viktige og avgjørende i å bedømme medmenneskers religiøse kvalitet.
For protestanter - ikke minst norske pietister - vil vindrikkende katolikker ofte fortone seg som lettlivede og skjødesløse.
De samme protestantene har til gjengjeld kanskje aldri overvært en katolsk messe og sett respekten, ydmykheten og det personlige alvoret som preger den gudtjenestelige atferden som hver enkelt katolikk utøver inne i kirkerommet.
Det er her vi henter fram igjen sitatet fra boken "Den katolske kirke i lommeformat" som jeg skrev om i forrige blogginnlegg. Her skriver Dr. Erwin Bischofberger:
"Den rette og omfattende troen finnes bare i hele det kirkelige fellesskapets forente bevissthet: Kirkens felles tro. Det er også derfor Kirken sier når den feirer nattverden: Herre Jesus Kristus, se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro."
Det kirkelige fellesskapet, messen og kommunionen som prestene og biskopene tar ansvar for, er den enkelte katolikks skjold og verge. Slik tolker jeg dette sitatet, i stor grad farget av min opprinnelig protestantiske oppfatning av forskjellen mellom det å være aktiv protestant og aktiv katolikk.
Dette er logisk, og det forklarer den panikken som ifølge historikeren Lawrence Stone bredte seg blant vanlige folk etterhvert som reformasjonen fikk grepet om kirkene for 500 år siden. (Se mitt blogginnlegg "Før og etter reformasjonen" fra 7. februar.) Forklaringen er at mens Den katolske kirke både før reformasjonen og fram til denne dag har stått last og brast med sine medlemmer og hjulpet dem via messen og sakramentene til å få fred med Gud, forkynte de reformerte og protestantiske prestene at hver enkelt person står alene ansvarlig overfor Vårherre.
Dette siste virker ensomt. Som å være under en lyskaster uten på noe tidspunkt å kunne løpe ut av lyskjeglen.
I Den katolske kirke finnes ritualene, korstegnene, de ferdige bønnene, eukaristien og de syngende prestene. Der kan den enkelte få støtte og trygge rammer for sitt møte med Gud.
Det er gått litt over en måned siden jeg opprettet denne bloggen, og jeg har skrevet 26 relativt lange innlegg. Jeg synes å merke at noe har skjedd med meg og min mentalitet i denne tiden. Jeg er trolig i gang med en utvikling, og jeg håper at jeg er på rett spor. Dette oppleves godt og rett, og jeg ber om veiledning dersom jeg er på vei i feil retning.

Kommunionen

Vi fortsetter gjennomgangen av kommunionsliturgien i Den katolske kirke. Det er to dager siden jeg skrev første del, og jeg tar fatt der jeg avsluttet sist, nemlig da vekselsangen i "Troens mysterium" tonet ut.
Vi kan nå reise oss og fortsette ritualet stående før vi på nytt skal ned på kne. Men idet menigheten har reist seg, ber vi Fadervår syngende. Det overrasker meg at vi ikke like godt ber Fadervår mens vi ligger på kne, men slik er det ikke.
Etter Fadervår følger fredshilsenen, som jeg skrev om for noen dager siden. I denne forbindelse er det naturligvis nødvendig å stå oppreist; det er på dette punktet i messen at vi skal håndhilse og ønske Guds fred til menneskene omkring oss.
Dette hadde kunne være en anspent handling, men de som ikke ser sjenert ned, har smil om munnen og gleder seg over dette symbolske skuespillet. Det får det også til å oppstå litt gemyttlig støy i kirken når folk går ut av benken og må gå noen skritt for å nå fram til noen som sitter lengre borte samtidig som "Guds fred" blir sagt med dempede stemmer.
Så snart alle er tilbake på plass, senker roen seg, for nå har menigheten igjen tatt plass på knefallet foran seg. Den urgamle messedelen "Guds lam" - "Agnus Dei" - danner avslutningen på forberedelsene til kommunionen. Vi synger "Guds lam, som tar bort verdens synder, gi oss din fred" mens presten inntar brød og vin oppe ved alteret. Ministrantene ligger på kne vendt samme vei som menigheten. Alt er ekstremt høytidelig, og prestens bevegelser er lette å følge - nesten demonstrative for at alle skal se hva han foretar seg.
Noen siste, avgjørende ord veksles mellom prest og menighet før de som ønsker å motta kommunionen, reiser seg og går fram mot presten. En oblat legges i munnen på hver enkelt, og presten sier "Kristi legeme" til hver især.
Så vender kommunionsdeltakerne tilbake til plassene sine, køen kortes inn, og til slutt er vi klare for avslutningen av messen. De som har mottatt eukaristien, stiller seg gjerne på kne ved plassen sin, men ikke alle gjør dette.
Det som nå har foregått, er et drama i forvandling, ydmykhet, syndsbekjennelse og nåde.
Еυχαριστώ er ordet som greskfarende sydenturister lærer etter å ha vært i Hellas i en dag eller en uke. Det betyr "takk". Vi skjønner straks at det er nær sammenheng mellom dette ordet og eukaristi, som er en av de katolske betegnelsene på nattverden, som protestantene kaller den.
Siden jeg er mer enn alminnelig språkinteressert, eier jeg en gresk ordbok hvor jeg finner oppslagsordet Θεία ευχαριστία, som kan oversettes med Guds takksigelse. Dette er i ordboken oversatt til engelsk med Holy Communion. Dette uttrykket er faktisk helgresk, og er beholdt i Den katolske kirke, på tvers av den latinske dominansen. Dette er trolig betegnelsen innen Den ortodokse kirke. Ordene er, som de fleste nordmenn vet, fullstendig fremmede innen Den norske kirke.Det som er vanskeligst å forstå innen den praktiske fasen av kommunionen som er beskrevet ovenfor, er dette at kun personer som er definerte katolikker, får delta i selve måltidet. I de protestantiske kirkene er nattverden nærmest som et bordfellesskap, åpent for alle som ønsker å delta. Den katolske eukaristien derimot, er bare for katolikker. Det snakkes om sakramentfellesskap, og jeg er fremdeles utenfor.
Ønsket om å kunne delta fullt ut i kommunionen kan være en drivkraft til å konvertere. Sakramentfellesskapet representerer enda et felt hvor jeg er fylt av undring og manglende forståelse og innsikt. Behovet for å uttrykke takksigelse kan få utløp på andre måter og er likevel langt på vei tilgjengelig i messens øvrige deler. Men det å tilhøre rekken av mennesker som viser at de vil ha syndstilgivelse ved å ta imot oblaten av prestens hånd, er helt klart en målsetting for meg. Dette vil være tegnet på at jeg er fullverdig katolikk, hvis eller når jeg en gang kommer dit.