Ordenene

Jo mer jeg har blitt kjent med Den katolske kirkes indre liv, jo mer har jeg blitt oppmerksom på ordensvesenet og betydningen av å tilhøre en orden for dem som har viet sitt liv til Kirken.
Ennå vet jeg så uhyggelig lite om alt dette, men det er godt å se framover og vite at det fins en mengde felter hvor jeg i all framtid kan øke mitt kjennskap og mine kunnskaper. Ordenene innenfor Kirken blir et av flere satstningsområder for min kunnskapsvekst.
De ulike ordenene har oppstått på forskjelliger tider i historien. De har navn etter en helgen eller et symbol som er spesielt viktig for ordenens ideer.
Jeg har iblant forsøkt å finne paralleller innen lutherske kirker, men det tror jeg ikke er mulig. Om vi betrakter f.eks. de forskjellige misjonsorganisasjonene innenfor Den norske kirke, ser vi at de skiller seg fra hverandre med små, teologiske tolkningsforskjeller.
Lite vet jeg, men mitt inntrykk er at forskjellene mellom de katolske ordenene dreier seg mer om idealer enn om teologi. Alle er de del av den samme Kirken med den samme katekismen og den samme messen.
Derimot legger de ulik vekt på forhold som fattigdom, taushet, urte- og grønnsakdyrking, sosialt bistandsarbeid og opplæring. Jeg har forstått det slik at katolske prester har vært gjennom en fase som munk i et ordensfellesskap under opplæringen og forberedelsen til prestegjerningen.
Jeg innser nytten og den livsnødvendige støtten som ordensbrødre kan gi hverandre i denne fasen. Det kan ikke være lett å være ung teologistudent og se fram mot et liv i sølibat og materiell enkelhet. Ved inngangen til en slik karriere, om vi skal bruke et slikt verdslig uttrykk, må ordensfellesskapet være av helt avgjørende betydning for å finne mening og støtte til veien videre. Kanskje er det også nettopp innenfor ordensfellesskapet at de eldre brødrene - eller søstrene i nonneordener - kan bidra til å avgjøre om en novise egner seg til et livslangt kall som søster eller broder, eller om en lettere form for livsstil er mer safe i visse tilfeller.
Alle de viktigste ordenene har både munk- og nonnefellesskap, har jeg forstått. Samtidig er det flere ordener som bare opererer overfor ett av kjønnene.
Det som har gjort meg oppmerksom på ordenstilhørigheten hos de ulike prestene og nonnene jeg har lest om, er forkortelsen som ofte oppgis umiddelbart etter etternavnet. Vi finner f.eks. O.F.M. etter fransiskaneres navn. O.P. er forkortelsen som brukes av dominikanere. S.S.C.C. betegner tilhørighet i ordenen med det morsomme navnet picpus-fedrene, og bak forkortelsen O.M.I. skjuler oblatfedrene seg. Forkortelsene er basert på latinske ordensnavn, og ofte består forkortelsen av langt færre bokstaver enn det er ord i ordensnavnet.
På flere måter er det mulig å se forskjell på medlemmer av de ulike ordenene. Fransiskanerne er lett kjennelige på sine brune kutter med lang, spiss hette hengende på ryggen. Dominikanerne kler seg i off-white, og oblatfedrene, som den kjære pater Piotr tilhører, har en flott, sort kappe uten hette og et stort messingkors festet som en dolk i beltet.
Jeg synes en ordensbror i full utrustning tar seg imponerende ut rent visuelt, og når jeg i samme øyeblikk tenker på hva en mann gir avkall på for å kunne tilhøre en orden, øker min respekt og beundring ytterligere.
Jeg ser fram til å lære mer om ordenene og deres betydning i det enkelte medlems liv. Slik det forholder seg for øyeblikket, er jeg bare tilfreds med å konstatere at det fins et rikt spekter av ordener, og de gjør en seriøs og nødvendig innsats for alle som ønsker å vie sitt liv til Kirken. Herfra går det an for meg å lære mye mer om dette viktige temaet.
- - -
Bildet øverst: Et pilegrimsfølge på vei til Den svarte Madonna i Częstochowa med en brunkledd fransiskaner i bakerste rekke.

Midtfaste

Midtfaste - når er det? Jeg innbiller meg at de fleste nordmenn vil finne en slik tidsfastsettelse ganske påfallende. Ifølge Wikipedia knyttes begrepet til torsdag før 4. søndag i fastetiden.
På den dagen er mer enn halvparten av de 40 dagene i fastetiden tilbakelagt, men det rent matematiske midtpunktet spiller liten rolle; i dag er vi svært nær midten av fastetiden. Jeg gjør klar for noen små betraktninger.
Først og fremst må jeg kunne si at organistoppgaven i kirken i går, søndag, gikk greit nok. Ikke strålende, men OK til debut å være; tilstrekkelig ustøtt til at jeg ikke ble blasert ved første forsøk, men vil være like nervøs dersom spørsmålet fra pateren dukker opp på nytt. (Det er jo ikke sikkert han har lyst til å spørre igjen når han får høre hva menigheten syntes.)
Den kjære pater Piotr var nemlig ikke i "min" kirke i går. Han hadde mer enn nok med å holde messe på norsk og polsk samt retrett i St. Mikael kirke i Moss. Som vikar hadde han skaffet sin ordensbror, Teodor Famula O.M.I. Pater Famula viste seg som en faderlig og godmodig prest, en stor predikant med personlig stil og en rolig liturg.
Egentlig var det godt for meg å prøve ut organistrollen for første gang samtidig med at messen ble ledet av en gjest. Nå er ikke pater Famula fremmed i menigheten - tvert imot! Han er i seg selv en institusjon innen alle de katolske menighetene i Østfold. Han har betjent dem alle fire opp gjennom 1980- og 90-tallet helt fram til 2005. Innimellom har han hatt tjeneste i Ystad i Sverige, og som pensjonist bor han nå i Malmö. Det var derfor en interssant blanding av norsk-svensk, skånsk-svensk og skandinavisk-polsk vi fikk høre i Mariakirken i går.
Jeg trivdes riktig bra i de delene av messen der pater Famula klarte seg uten musikk. Han sa på forhånd at han ønsket alle delene av liturgien som bønn, ikke sang. Min jobb var dermed bare å spille de fire salmene, og jeg var lettet.
Pateren bladde rolig og uten hastverk fram og tilbake i den store messeboka framme på alteret, og enda han ønsket å avslutte messen innen en time, gikk det nesten fem kvarter før vi var i havn.
Jeg så på den livsfriske pensjonisten og på meg selv og tenkte at i dag er det to gamle hunder som fører messen fremad, den ene med ord og den andre med musikk, og ingen av de to kan lenger læres opp til å sitte. Det var godt for både pateren og meg å ha de 75 minuttene til rådighet.

Søndagen ble ellers god og innholdsrik. I løpet av kvelden rakk min kone og jeg å treffe begge våre voksne sønner på hvert sitt sted i Oslo. Det ble sein middag på Egon, og jeg rakk å reflektere litt over fastens status så langt.
I mitt blogginnlegg om "Askeonsdag" skrev jeg sånn passelig entusiastisk om at jeg ville gjøre fastetiden merkbar for meg selv ved å unnlate å ha salt over maten på tallerkenen, og jeg ville holde meg til kald lunsj på jobben. Begge deler har jeg gjennomført til punkt og prikke hittil. Ingen er nok særlig imponert over dette, og når jeg tilføyer at det egentlig ikke har ført til mer bønn heller, så framstår nok min innsats for fasten som ganske puslete. Men tro meg: Ved to måltider hver eneste dag har jeg selv kunnet minne meg om at tiden er litt utenom det vanlige.
En pappbøsse fra Caritas står på en hylle over kjøkkenbordet, og den er i hvert fall ikke helt tom lenger. Fasten har dermed ikke vært forgjeves likevel, og ennå er det tre uker igjen til palmesøndag.
Og det er her jeg nå for alvor kan begynne å se framover med forventning og glede: Palmesøndag 2010 kommer jeg til å tilbringe i Roma sammen med min kjære, vår andre reise til Roma på 6 måneder. Det å ha noe å se fram til hele tiden er det viktigste for å holde oppe mot, optimisme, livsglede og håp.
Status ved midtfaste er at livet er svært tilfredsstillende!

De gåtefulle forkortelsene

Nr. 2 fra venstre på bildet: Pater Piotr fra Askim under årsmøtet i O.M.I. 2008 (foto: www.omi-sverige.org).

Pateren i min lokale, katolske menighet bruker gjerne forkortelsen O.M.I. etter navnet sitt. Jeg har forstått at det er en forkortelse for Oblatfedrene. En del søk på katolsk.no viser at de tre bokstavene erstatter hele 7 latinske ord: Congregatio Missionariorum Oblatorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae.

Det er så man sjargongmessig vil utbryte: "Såpass ja?!"

Heldigvis er katolsk.no utstyrt med rikelig med krysshenvisninger, så en trenger ikke mange klikk for å finne den skandinaviske presentasjonssiden for Oblatfedrene, http://www.omi-sverige.org/. Her leser vi om Eugène de Mazenod, og historien bak organisasjonen trer tydeligere fram.

Pateren i min menighet er altså medlem av en slags misjonsorganisasjon. Om dette er grunnen til at han har kommet fra Polen for å jobbe i katolske menigheter, vet jeg ikke riktig, men jeg vet at organisasjonen betyr mye for ham. Kanskje han også betyr mye for O.M.I. - det virker sannsynlig. I disse dager er han bortreist på årsmøte i O.M.I., står det på et oppslag på kirkedøra.

Når vi leser om de ulike prestene og biskopene i Den katolske kirke i Norge, ser vi faktisk at mange føyer en hale av store bokstaver etter navnet sitt. Biskop Gerhard Schwenzer benytter forkortelsen SS.CC. Legg merke til plasseringen av punktumene - her er detaljene viktige! SS.CC. står for en imponerende, latinsk frase: Congregatio S(S)acrorum C(C)ordium Iesu et Mariae necnon adorationis perpetuae SS. Sacramenti altaris.

Av denne oppstillingen med parenteser kan vi gjette at bruken av doble konsonanter viser at bare særs viktige ord i uttrykket blir representert i forkortelsen, og da med en dobling av forbokstaven.

Denne organisasjonen omtales tydeligvis som Picpuspatrene, men selv om organisasjonen har et eget nettsted på portalen katolsk.no - http://sscc.katolsk.no/ - framgår det ikke særlig tydelig hva den står for.

Leser man om dominikanerne i Neuberggata i Oslo, ser man at samtlige navngitte brødre har forkortelsen O.P. etter navnet. Denne forkortelsen må man lete lenge etter en forklaring på, men i artikkelen om biskop Christoph Schönborn finner man en parentes med begrepene i fullstendig utgave: Ordo Praedicatorum, og dette oppgis ganske riktig som den formelle(?) betegnelsen på dominikanerne.

At det er mye å lære for en som går inn i Den katolske kirke som voksen, beviser temaet i dette innlegget. Forkortelsene er en utfordring. Jeg forstår det slik at de plasserer vedkommende - som gjerne er presteviet - i den kirkelige geografi. Det som gjenstår å finne ut, er hva de respektive organisasjonene står for. Sier forkortelsene indirekte noe om hvorvidt en prest eller biskop er mer eller mindre konservativ? Sier de noe om vedkommendes utdannelse? Vil kjennere kunne si ut fra forkortelsen om en person har tilknytning til hemmelige nettverk?

Ja, så fullstendig uvitende er jeg om disse klerikale forkortelsene og organisasjonene de representerer, at jeg er i stand til å stille de mest utrolige spørsmål. Her gjelder det å ha tålmodighet hvis en vil skaffe seg oversikt.

Min lokale pater har fortalt meg litt om Oblatfedrene - O.M.I. Det er en begynnelse. Oblatfedrene later til å være såpass viktige at et stort bilde av stifteren Eugène de Mazenod omkranset av en vid rosenkrans henger på veggen i den katolske kirken her hvor jeg bor. Jeg får starte der, ettersom tilgangen på informasjon er enklest her i lokalmiljøet. Det er neppe nødvendig å lære alle forkortelsene og organisasjonene å kjenne, men det pirrer nysgjerrigheten...