Til minne om St. Mattias

I dag er det 14. mai og minnedagen for Den hellige Mattias, apostelen som ble valgt til å etterfølge Judas Iskariot. I innlegget på denne bloggen for et par dager siden skrev jeg at jeg ønsket å lage en montasje i mitt hjem som kunne hedre St. Mattias i anledning dagen.
Seint i går kveld gjorde jeg alt i stand. På en lav hylle i stua stilte jeg opp et ark med utskrift av de to bildene som ble brukt i innlegget omg "Mattiasdagen" sist tirsdag. Til høyre for dette har jeg plassert et stearinlys som jeg kjøpte i en kirke i Slovenia i vinter. Lyset vil bli tent i kveld. Til venstre plasserte jeg en liten Maria-figur, og i midten ligger en liten haug med stein. Ganske enkelt noen eksemplarer av østfoldsk granitt, ru og kantete, og meningen er å minnes St. Mattias' martyrdød. Som nevnt i forrige innlegg om denne apostelen er få entydige fakta om hans død kjent, men flere kilder hevder at han ble steinet og deretter halshogd. Den lille steinhaugen i stua mi skal minne om dette, og mellom steinene er det stukket et krusifiks, en kopi av det lidelsesfulle krusifikset som Paven benytter.
Forrest til venstre ligger min svenske mormors gamle bibel, en bok som er meg meget kjær og som jeg har vist bilder av flere ganger her på bloggen, bl.a. i et innlegg om Salmenes Bok.
Så nå har jeg gjort hjemmet i stand for å minnes St. Mattias, min skytshelgen, som allerede har gitt meg gleder og velsignelser på veien. Om denne feiringen er sær eller skrudd eller bare from og naiv vet jeg ikke, men det spiller liten rolle. I dag, 14. mai, utgjør gjenstandene på disse to bildene et aldri så lite minnesmerke i mitt hjem, og jeg har lært en hel del om en helgen og om symbolbruk av denne minnemarkeringen.
På nettstedet prayerbook.com har jeg funnet denne bønnen til Den hellige Mattias:

"O ærede, hellige Mattias! Etter Guds plan falt det i din lodd å ta plassen etter den ulykksalige Judas, som forrådte sin Mester. Med to tegn viste du deg skikket til oppgaven: Rettskaffenheten i ditt liv og kallet fra Den hellige Ånd.
Berik oss med nåde til å utøve den samme rettskaffenhet i vårt liv og til å bli kalt av den samme Ånd til helhjertet tjeneste for Kirken. Og så, etter et liv i glød og gode gjerninger, la oss bli henvist plass ved deg i himmelen slik at vi i all evighet kan lovsynge Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Amen."

På det jevne

Omsider har jeg følelsen av å ha landet, eller i hvert fall av å se landingsstripa foran meg, innenfor rekkevidde. Omkring 16 måneder har gått fra jeg vaklet usikkert inn til min første opplevelse med katolsk messe en mørk og hustrig onsdagskveld høsten 2008. Det var ikke da min omvendelse inntraff, men det var da den startet.

I ukene og månedene som fulgte, lot jeg meg gradvis begeistre inntil eufori over den katolske messens opphøyde skjønnhet og muligheten til å vise seg som et ydmykt fnugg i benkeradene midt imot helligdommen framme ved alteret. Etterhvert ble min begeistring styrket i dybde og bredde når jeg oppdaget hvor mye det var å lære innenfor Den katolske kirkes historiske univers. Min undring var uten grenser.

Så startet jeg å blogge og skrev flere ganger i uka om mine nye erfaringer, mine tanker og refleksjoner, mine møter med mennesker, bøker og situasjoner, og mine utenlandsreiser. Slik har det fortsatt gjennom 13 måneder med blogging, lesing, messebesøk og samtaler med pater Piotr, min store helt i lokalsamfunnet.

Påsken 2009 kom og gikk, og før april måned var omme, var jeg utmeldt av Den norske kirke og innmeldt i Den katolske kirke i Norge. Aktivitetene fortsatte med samme iver, samme glød, samme framdriftstrang - og med økende fryd over å ha gjenfunnet troen, eller rettere: Over å ha blitt gjenfunnet.

De siste 18 dagene av februar måned i år gikk med til å besøke Slovenia på en særdeles grundig planlagt og prikkfritt gjennomført rundreise og å skrive om turen i en rekke betraktende bloggtekster; se den egne fortegnelsen over disse innleggene i margen til høyre.

Et nytt selvbilde inntrådte hos meg selv mens jeg jobbet meg gjennom vakre Slovenia og alle refleksjonene i ettertid. I løpet av de nevnte 18 februardagene, som bare såvidt er tilbakelagt, begynte jeg å se meg selv som et etablert medlem av Den katolske kirke. Riktignok mangler de rituelle formalitetene rundt konversjon, ferming og første kommunion, men en framtidig dato for dette er fastsatt og ligger innenfor overskuelig framtid.

Den enorme begeistringen og euforien jeg opplevde for 12-14 måneder siden, har fått en dybde og tyngde som gjør at jeg ikke kan snakke om eufori lenger, men om en rotfestet trygghet og takknemlighet. Jeg tilhører Kirken, og Kirken tilhører meg, på samme måten som det står skrevet i Joh. 15,5: Jeg er vintreet, dere er grenene.

Jeg er en av disse grenene, eller i hvert fall en liten, inntørket kvist, og jeg er en del av treet, Kristus, Kirken.

Det store skiftet i identitet og selvoppfatning har funnet sted hos meg! I min bevissthet er jeg simpelthen katolikk og er både tilfreds og takknemlig over å være nettopp det. Jeg vet at jeg har tilegnet meg kunnskaper om Den katolske kirke som selv de best utdannede RLE-lærere blant mine kolleger kan misunne meg. Jeg har fått den store opplevelsen av tilhørighet. Jeg trenger ikke iveren og begeistringen lenger; jeg har funnet trygghet innenfor Kirken som fant meg før det var for seint.

I et innlegg jeg skrev 24. juni i fjor og ga tittelen "Grøss!", beskrev jeg min daværende, dyptfølte frykt for selve konversjonshandlingen. Liturgien jeg hadde fått utlevert på 3 A4-sider, ga meg glimt av en forestilling med meg i sentrum og med absolutt alle tenkelige muligheter til å begå en flause av uopprettelige dimensjoner.

Jeg grøsser ikke nå lenger. Tiden har vært på min side, prosessen har jobbet i meg samtidig som jeg har jobbet med prosessen. Månedene som gjenstår til konversjonen, er en behagelig etappe der jeg som nevnt får sjanse til å ta ned de uværsskyene som ennå henger over meg og truer min tilværelse. Jeg rekker det, jeg har tid nok, for min mentalitet i forhold til en kristeligreligiøs identitet har gjennomgått en metamorfose jeg håpet på, men knapt trodde var mulig.

Oppholdet i det katolske Slovenia gjorde noe med meg. Møtet med Den kappekledde Jomfru Maria i Ptujska Gora åpenbarte meg selv som en av de tusener av figurer som står i ly under Marias utspente kappe. Jeg er tatt inn under vernet fordi jeg ønsket tilhørighet nettopp der.

Har du sett filmen "Engelskmannen som gikk opp på en ås men kom ned fra et fjell"? Omtrent noe slikt som denne tittelen uttrykker, har skjedd med meg. Jeg er hedningen som gikk inn i en kirke og kom ut av et hjem. Metamorfosen i mitt indre har funnet sted i så stor grad at jeg nå fornemmer slutten på den. Herfra blir alt bare bedre!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet!

Refleksjon

Min arbeidsgiver gjennomfører årlig medarbeiderundersøkelse som skal kartlegge trivsel og stimulans i arbeidsmiljøet. Det spørsmålet som alltid får lavest score, lyder: ”Får du tilstrekkelig med tid til refleksjon?”
På en skala fra 1 til 6 pleier dette spørsmålet i sammendraget å havne på mellom 2 og 3. De fleste mener altså at de får for lite tid til refleksjon – altfor lite tid.
Hvor mye tid er tilstrekkelig til refleksjon over utfordringene i jobben? Sannsynligvis merker man ikke at man har fått tilstrekkelig med tid før det å reflektere begynner å bli kjedelig. Da er refleksjonsbehovet fullt ut tilfredsstilt, og noe av tiden kan tilbakeføres til rene jobboppgaver. En slik situasjon vil imidlertid aldri oppstå.
Jeg har fundert litt – reflektert(!) – over refleksjonens betydning i det siste. Her på bloggen har jeg nettopp brukt rikelig med tid og plass til å reflektere over en fire dager lang reise til Slovenia. Refleksjonene ble nedfelt i ett innlegg før reisen og hele åtte innlegg etterpå.
Refleksjon er betydningsfullt. Det er en tankeoperasjon der man betrakter ulike aktiviteter i lys av hverandre og hvor man til slutt – i heldige tilfeller – trekker konklusjoner og lærdom ut av betraktningen.
Mine opplevelser i Slovenia kunne knapt ha tilført meg mer enn de nå har gjort takket være de omfattende refleksjonene i ettertid.
Jeg ser faktisk at jeg har vokst som katolikk; mitt erfaringsgrunnlag før turen har kommet til uvurderlig nytte og er blitt utvidet i dybde og bredde i de ulike formelle og uformelle møtene med katolsk kristendom i den tidligere jugoslaviske delstaten. Jeg opplever meg selv som atskillig mer bevandret innen katolsk tro og kultur nå enn da jeg startet denne bloggen for litt over et år siden. Dette skyldes muligheten til å reflektere over alt jeg har sett, møtt og lest i denne tiden.
Som tidligere nevnt deltar jeg i ”Katolsk orientering” annenhver onsdag. Vi er tre voksne nordmenn som er under opplæring hos pateren for å konvertere til Den katolske kirke, hver med vår egen begrunnelse. De to andre tar sikte på å konvertere på påskeaften, 3. april, visstnok en særdeles velegnet dag for konvertering ifølge det katolske kirkeårets innhold i denne spesielle dagen.
Én gang for et par uker siden ga jeg meg selv tid til å reflektere over om jeg selv skulle forkorte min planmessige prosess og delta i konvertering sammen med de to andre. Det tok meg bare et minutt å komme fram til at dette ville være helt feil for min del. Prosessen må gå sin gang, langsomt og grundig. Mitt liv inneholder fremdeles elementer som er uavklarte og som kan vise seg å by på uventet problematikk. Noen ballonger svever ennå der oppe lik dragen over hodet mitt på bildet øverst, trusler som trenger å bli skutt i filler for så å falle uskadeliggjort til marken. Mitt håp er at alt slikt er ryddet av veien før min konversjon den 10. oktober, som jeg helt siden juli i fjor har betraktet som et gunstig tidspunkt, trolig budbrakt meg av Den hellige apostel Mattias.
På denne måten får jeg tilstrekkelig tid til refleksjon.
Nylig kjøpte jeg noen flere katolske bøker som jeg ser fram til å bli kjent med. Hvilke bøker dette er, vil være tema for neste blogginnlegg, og deretter vil jeg lese bøkene én etter én for så å reflektere over innholdet.
Å bli unnet tilstrekkelig med tid til refleksjon er en velsignelse, en gudegave, et utslag av nåde.

...som Kristus i en bar

Se nøye på dette bildet! I forgrunnen er en bardisk med saltstenger, en tom kaffekopp og noe krydder. I bakgrunnen ses en hyllevegg med renvaskede glass i alle størrelser stablet opp-ned. Et utvalg spritflasker står i midten nede ved siden av den topp moderne kassen, som egentlig er en dataskjerm.
På øverste hylle står noen pyntegjenstander, noen kopper av keramikk, og i midten et krusifiks. Javisst!, her står et krusifiks, og ved siden av dette står en liten figur med et innhyllet Jesusbarn til venstre og en nattverdkalk og en Mariafigur til høyre.
Bildet er tatt i en landsens bar i Ptujska Gora, Slovenia, mindre enn 100 meter fra den tidligere omtalte Cerkev Marije Zavetnice s Plaščem.Kristus i en bar. Veldig unorsk, veldig katolsk. Dette bildet viser det som jeg i en tidligere tekst varslet som "så sterkt" at det måtte omtales i et eget innlegg. Dette er innlegget, det siste i min serie av refleksjoner etter reisen til Slovenia 12.-15. februar 2010.
Kristus i en bar. Begrepet minnet meg om noe jeg husket fra en sangtekst. Jeg satt i baren med min gode venn og turkompis og stirret opp mot de sakrale nipsgjenstandene. Jeg knipset et bilde av hylleseksjonen, helt sikker på at dette ville resultere i et blogginnlegg, et sterkt og personlig sådant.
"...som Kristus i en bar." Teksten begynte å stige til overflaten; den var på svensk, naturligvis, som all den gode musikken jeg liker å høre på. Eldkvarn, låtskriver Plura Jonsson, noe om å reise bort sammen med dama. Og jeg kom i tanker om min elskede, som fordrev tiden hjemme i Østfold i omtrent samme vintergrå, surkalde værforhold som her i sentrum av Sentral-Europa. Jeg hadde reist et sted, mens hun var hjemme. Ja, det var faktisk hennes eget forslag at jeg skulle ta med min beste kompis på denne svært sære turen, en folkloristisk pilegrimsreise, en kombinasjon av karneval og valfart. Den elskelige, vidunderlige kvinnen som har tålt så mye og båret over med så mye i det endeløse samlivet med Inventus, mea maxima culpa, eskapisten, bloggeren, klovnen, katolikken.
Her i landsbyens egen bar med selskapslokaler i bakrommet, Ptujska Goras festsal der menn og kvinner i generasjoner har feiret sine bryllup, sine 40- og 50-årsdager og sine barns konfirmasjoner, her møttes i min bevissthet Kristus, Plura Jonsson og mitt livs kjærlighet i en tradisjonell, lokalt upåfallende oppstilling av glass og krusifiks i en hylle bak bardisken. Jeg ble grepet av en intens hjemlengsel etterhvert som jeg greide å erindre den kjærlighetsfulle, impulsive teksten om ham og henne som møttes i en bar der han hang som en Kristus, oppløst av fyll og elskov og utferdstrang, ikke ulik meg selv.
Tilbake på hotellrommet et par timer senere fant jeg fram mp3-spilleren, scrollet meg fram til Eldkvarn, albumet "Sånger från Nedergården", låten "Månen och solen", og jeg spilte om og om igjen siste del av sangen. Han som hang som en Kristus i en bar, hadde jeg nå opplevd; det neste blir å oppleve reisen bort med "himlen vårt hus" i åndelig forstand, med min elskede som tilfører meg lys lik månen, som ville vært intet uten solen:

"Han hängde över disken nånstans i fjärran,
han hängde som Kristus i en bar.
Hon log och fyllde på glasen, varje gång han bad om mer.
Han sa: Du och jag borde resa nånstans, älskling, bare du och jag.
Det är tuffa tider nu och i den här stan har ridån gått ner.
Jag reser alltid med solen, sa han och reste sig från stolen.
Och i det första morgonljuset tog dom söderut när dom nådde en motorväg.
Och ifrån radion hördes en melodi, och det var nåt bekant med orden,
det var historien om solen och månen och den går så här:

Himlen är vårt hus, du är värme och ljus.
Jag är din man, du min fru.
Jag skulle va’ ett svart hjärta om du gick ifrån mig.
Älskling du är solen och jag är månen."

Begrepsrikdom

En ettermiddag noen dager etter Slovenia-turen satt jeg i min hjemlige, katolske kirke og bladde i Lov Herren - katolsk salmebok. Jeg studerte nok en gang teksten til "Tantum ergo sacramentum"; jeg syns de gamle, latinske tekstene er så interessante.

Jeg bladde litt videre i salmeboka, og plutselig falt blikket mitt på begrepet "Sancta Dei Genetrix". Disse ordene utgjør 2. linje i den gamle bønnen "Sub tuum praesidium". Uttrykket Dei Genetrix hvirvlet rundt i hodet mitt et sekund eller to før det slo meg at jeg der og da fikk forklaring på et spesielt uttrykk fra en bønn på baksiden av et kort jeg kjøpte i Marija-kirken i Ptujska Gora. Nå skjønte jeg ikke bare at bønnen på kortet var den slovenske oversettelsen av "Sum tuum praesidium", men også at det kompliserte begrepet "sveta božja Porodnica" faktisk betyr "Gud-Fødersken". Denne konstruksjonen er jo synonym med "Guds mor", som vi kjenner fra atskillige sammenhenger i Den katolske kirke i Norge.

Uttrykket "Gud-Fødersken" er litt ugreit på norsk. Kanskje er det derimot på slovensk like naturlig å si "Božja Porodnica" som "Božja Mati"? Dette vet jeg ikke ennå, men det kan jeg finne ut senere. Først og fremst slo det meg denne ettermiddagen i Maria-kirken i Askim at det lille bønnekortet fra Marija-kirken i Ptujska Gora ved hjelp av den norske, katolske salmeboka hadde vist seg å anvende et teologisk begrep jeg har støtt på mange ganger.

Theotókos. Gud-fødersken. Her var hele settingen avlevert gjennom slektskapet latin - gresk - slovensk, som om min tanke i løpet av et brøkdels sekund gjorde et sveip tilbake til oldtiden, streifet innom utvalgte bøker jeg har lest om katolsk teologi det siste året, tok med seg salme nr 555 i Lov Herren og la så å si bønnen på kortet fra Ptujska Gora i fanget mitt som svar på det meste.

Bevisstheten arbeider på forunderlig vis, især når man klarer å la de hellige påvirke kombinasjonene og refleksjonene.

Det meste av teksten under bildet ovenfor heter altså i offisiell, norsk oversettelse:

Under ditt vern tar vi vår tilflukt, hellige Guds Mor.
Ta nådig imot de bønner vi ber i våre trengsler, og frels oss fra alle farer.
Du evige Jomfru, velsignet og herlig.

Den slovenske utgaven på bønnekortet føyer imidlertid til en lovprisning i de siste fire linjene. Denne betyr noe slikt som:

Vår Frue, vår meklerske, vår talskvinne.
Forén oss med din Sønn.
Gå i forbønn for oss hos din Sønn.
Overgi oss til din Sønn.

Med denne tilføyelsen blir denne 1750 år gamle bønnen en from og ydmyk hyllest til Guds Mor - Gudfødersken - og Himmeldronningen. I min stille stund med den katolske salmeboka fikk jeg hele denne innsikten i et forklarelsens øyeblikk, en forunderlig stund.

Ljubljanas helligdommer

Under hjemreisen fra Slovenia den 15. februar hadde vi tid til en drøy times vandring i hovedstaden Ljubljana. Dette er en av de minstre hovedstedene i Europa. Byen har under 270.000 innbyggere, og sentrum er oversiktlig og lett å orientere seg i. Dette på tross av den kraftige gjennomgangstrafikken.

Øverst er et bilde av det som må være Ljubljanas mest fotograferte fasade. Den eiendommelige rosafargen gjør at vi blir litt overrasket over å høre at dette er en kirke, men la oss nå godta dette. Den neste overraskelsen er at dette slett ikke er Ljubljanas domkirke, enda fasaden som sagt er så utrolig kjent og ligger ut mot et torg på det punktet der vi ville ha plassert passerspissen om vi skulle ha tegnet en sirkel rundt hele byen. Torget heter forresten Prešernov Trg, oppkalt etter Slovenias nasjonaldikter France Prešeren (1800-49).

Kirken med den rosa fasaden er Fransiskanerkirken. Langsiden strekker seg langs en av shoppinggatene som går fra jernbanestasjonen og ned til Prešernov Trg.

Mandag formiddag var kirken åpen, slik alle sentralt plasserte, katolske kirker pleier å være. Det er den reisendes store lettelse og den bekymredes velsignelse alltid å vite at det fins en åpen kirke å søke inn i for å finne styrke og fred.

Rett innenfor døra var en kvinne i ferd med å bytte ut oppslag om kommende arrangementer i kirken. Hun skjønte straks at det var to potensielt respektløse og støyende turister som steg inn med kamera over skulderen, så hun skyndte seg å gjøre tegn til at vi skulle være stille og pekte på et skilt ved inngangen til selve kirkerommet der det sto: "SAMO ZA MOLITEV" - "bare for bønn".

Dette var ikke noe problem, det var nettopp derfor vi hadde gått inn. Som jeg har sett mange andre steder, var Fransiskanerkirken ganske mørk innvendig, men slående vakker. Vi brukte faktisk atskillige minutter inne i kirken, min protestantiske venn sittende i benken mens jeg, på den andre siden av midtgangen, knelte. Vi fant stedet oppunder Maria-alteret til venstre i bildet der vi kunne kjøpe lys og tenne for våre tanker, våre avdøde og våre behov.

Ute på trappa etterpå tok vi et raskt overblikk og bestemte oss for å gå over Trippelbrua. Dette er noe man må oppleve i Ljubljana. De tre bruene ligger side om side uten å være parallelle. De er i våre dager bare for myke trafikanter.

På den andre siden av bruene fulgte vi søylegangen langs elva og kikket litt på varene på markedet der selgerne sto og hutret i det sure vinterværet.

På dette kartet er Fransiskanerkirken markert med nr. 20, mens vi like nedenfor, på nr. 4, finner Ljubljanas gule katedral. Selv om vi hadde hatt et givende besøk i den rosa Fransiskanerkirken bare minutter tidligere, var det sant å si ikke hverdagskost å kunne besøke en katolsk katedral. Derfor gikk vi ikke forbi, men inn i den store domkirken.

Her var det ingen som minnet oss om at kirkerommet er kun for bønn, men det var heller ikke nødvendig. Andaktsstemningen satt der øyeblikkelig. Vi vandret med langsomme skritt innover midtgangen, snudde oss til høyre og venstre og stirret høyt og lavt i den rikt dekorerte salen.

Mens vi var der inne, hvisket min gode venn for første gang at han ikke så bort fra at han kan komme til å gjøre som jeg og konvertere til katolisismen en dag. Det gledet meg å høre, uavhangig av om det blir realisert eller ikke. Det viktige er å erkjenne at nærværet av noe stort, noe åndelig og sterkt på innsiden av en gammel, katolsk katedral griper tak i blaserte mennesker i det 21. århundre og gjør noe med dem. Ingen går uberørt ut av en slik helligdom. Min takknemlighet for denne ledige timen i Ljubljana er grenseløs.

Nips

I likhet med mange, mange andre kirker i områder påvirket av Italia har Sv. Jurij kirke i Ptuj en kampanile, altså et frittstående klokketårn ved siden av selve kirken. I sokkelen på kampanilen er det en souvenirbutikk, og ingenting på utsiden tyder på at souvenirene som er til salgs, skal være spesielt religiøse eller katolske.
Inne i butikken vrimler det av mer eller mindre nyttige bruks- og pyntegjenstander med motiv fra ulike steder i Slovenia. Her fins puslespill med motiv fra turistfellene Bled og Piran, her er handlenett med trykt motiv fra Ljubljana og Maribor, og her fins miniatyrkurenter som skal minne oss om at det er karnevalstid i Ptuj.
Det som imidlertid gjorde sterkest inntrykk på oss to norske besøkende forrige helg, var mengden av katolske pyntegjenstander. Hele disken var i virkeligheten en stor plastkasse med mengder av små rom der det lå nøkkelringer, Maria-figurer, rosenkranser, medaljonger, krusifiks og helgenbilder. Som katolsk nordmann blir jeg til daglig sultefòret på slike symbolting, og med et par varme Glühwein innabords kunne jeg lett ha gått berserk i shoppingtrang der inne i kampanilen.
Én ting la imidlertid en demper på kjøpelysten. Det var min protestantiske venn og reisefølge som gjorde meg oppmerksom på det: På toppen av en av hyllene, helt oppunder taket i butikklokalet, sto en kopi av Maria-statuen som vi tidligere på dagen hadde sett i en nisje inne i våpenhuset til Sv. Jurij kirke.
Statuen er vakker, og originalen inne i kirken virker stor i forhold til nærheten man får når man står rett nedenunder den; se bildet. Kopien inne i souvenirbutikken var ikke så mye mindre; jeg vil tippe at den var 80-90 cm høy. For den nette sum av €300 kan man altså kjøpe en Maria-figur på størrelse med et middels barnehagebarn og ta den med hjem og plassere på egnet sted.
Hva er et egnet sted for en slik nipsgjenstand? Det fins ikke noe slikt sted her i huset i hvert fall, og det slo meg hvor annerledes det går an å tenke. Hvordan hadde jeg måttet ommøblere og kanskje ominnrede huset i Askim hvis jeg skulle gi en slik figur en forholdsmessig ærefull plass? Burde den stått ute i hagen i sommerhalvåret? Nei, dette var jo slett ingen hagegnom, slik tyskerne elsker å fylle hagene sine med.
Hvem kjøper en 3 fot høy madonna til husbruk?
Spørsmålet ble tankevekkende og påtrengende der vi sto og kikket opp på kopien av figuren vi hadde sett inne i kirken, og vi innså nok en gang at vi sto overfor et kulturelt problem, en kløft der vår erfaring og forståelse mangler i så stor grad at selv en handelsvare fortoner seg som noe udefinerbart.
Vi hadde i ettertid mye moro med fantasier om hvordan personalet på flyplassen ville ha taklet det dersom jeg hadde kommet til security-sjekken med madonnaen under armen, fast bestemt på å ha henne på fanget i flyet hjem. Vi nøyde oss med fantasien, og jeg kjøpte i stedet et antall småting som alle fikk plass i én og samme papirpose. Noen av dem er avbildet øverst. Katolske nips er sjeldent i Norge, derfor gjør de tjenesten, de som er minst i størrelse.

Katolske tegn

I det første innlegget jeg skrev om Slovenia (se eget felt om disse innleggene i margen til høyre), så jeg fram til å observere tegn på at landet er "katolsk" i den forstand at folk flest tilhører Den katolske kirke. I moderne tid er det kanskje ikke først og fremst religiøse symboler og uttrykksformer vi kan vente å se, og i EU er man nå i ferd med å forby slike symboler i offentlige bygninger.
Dette forhindrer ikke at installasjoner som har stått der i uminnelige tider, blir beholdt. På landsbygda i Slovenia kan man se en forbausende tetthet av små, private kapeller. Noen er plassert inne på en privat tomt som en egen bygning i et hjørne av hagen. Andre er plassert ut mot veien med sjanse for forbipasserende til å ta en kikk inn. Størrelsen på disse kapellene er så begrenset at de ikke rommer mer enn én person av gangen.
På det øverste bildet ser vi et slikt kapell. Det er ingen dør i åpningen, men en port av smijern hindrer uvedkommende i å stige inn i kapellet. Over døra står det malt "Sveta Marija prosi za nas" - "Hellige Maria be for oss".
Det neste bildet er tatt mellom sprinklene i porten i det samme kapellet. Vi ser en liten, bedende Maria-figur med roser i en vase rett foran. Figuren ligner den kjente statuen av Vår Frue av Fátima. Nedenfor bordet der figuren er plassert, er det et knefall som gjør det mulig å knele foran statuen, men som sagt bare for én person av gangen.
Jeg oppfatter dette lille kapellet og alle de andre, tallrike kapellene av samme slag som et uttrykk for dyp, utbredt folkelig fromhet. Et tegn på folkets behov for å ha et eget sted for en stille stund med de hellige. Slovenia mangler ikke kirker, verken på landsbygda eller i byene, så det er på ingen måte fravær av gudshus som har ført til byggingen av de små kapellene. Det er noe annet, noe intimt og personlig som ligger bak, en drivkraft hos troende enkeltpersoner. Disse må det ha vært mange av i Slovenia opp gjennom tiden ettersom slike kapell finnes overalt i dette landet.

Et annet tegn på at katolsk tro preger folkelivet, fikk vi om kvelden på fastelavnssøndag. Karnevalsopptoget var over, det var blitt mørkt, og det var på høy tid å innta dagens middag. Vi steg for tredje kveld på rad inn i Gostilna Amadeus, en flott restaurant beliggende i nabohuset til vårt hotell. Her hadde vi de to foregående kveldene spist aldeles vidunderlige biffmiddager til en umåtelig hyggelig pris - inkludert en liter Refošk-vin fra Koper på deling.
Denne søndagskvelden da alle andre satt hjemme - jfr. innlegget Karnevalet er over - var det svært få gjester i restauranten. Vi bad om den vanlige vinen og sa at vi ønsket biff i dag også.
Da kom tradisjonene veltende inn over bordet vårt i form av en korrekt framført informasjon fra servitøren: I kveld serveres kun fastelavnsmeny: Ris, bratwurst, surkål, bønner og en liten skive med skinke. Pris: 10€.
Vi hadde ikke noe valg. Var det fastelavn, fikk det være så. Jeg antar at skuffelsen sto skrevet i ansiktene våre, men vi mottok den billige og beskjedne fastelavnsmiddagen høflig og takknemlig tross alt. Oss imellom måtte vi bare innse at vi slett ikke var tilstrekkelig kjent med landets skikker og tradisjoner, noe som kanskje skyldes at vi kommer fra et land som regnes som "protestantisk" og ikke "katolsk".

Et tredje tegn på at vi under reisen i Slovenia befant oss i et "katolsk" land fikk vi allerede lørdag formiddag. Dette tegnet er så sterkt at det vil bli omtalt i et eget innlegg som vil få tittelen "...som Kristus i en bar".

Frostrier

Sist søndagsmesse ble feiret i Cerkev Sv. Jurija (St. Georg kirke) i Ptuj, Slovenia. Ute var det skyet oppholdsvær og 2-3 minusgrader. Inne i kirken var det bare hårfint høyere temperatur. Det var rent uvirkelig å sette seg på den iskalde benken og måtte erkjenne at her fantes det ikke den aller ringeste varmekilde.

Jeg beholdt alt yttertøyet på unntatt hodeplagget og forsøkte å slappe av. Pusten steg som sigarrøyk mot taket. Etterhvert som andre kirkegjester kom på plass, skjønte jeg at de nok var forberedt på den lave temperaturen i St. Georgs kirke i den lille byen.

Like før messen skulle begynne kl. 11.00, kom en prest og et par andre personer som gjorde i stand alteret, tente lys, la bibelen og messeboka på plass, blåste i hendene for å holde dem varme litt til, og gjorde seg klar for messen. Presten forsvant ut i sakristiet og kom senere inn i kirken med prestekjole og messehagel som forventet. Jeg ser ikke bort fra at han hadde slengt hele arbeidsantrekket utenpå frakken.

Messen startet med et salmevers på slovensk. Det var ingen orgelmusikk å høre, men folk kjente tydeligvis salmen; de sang så pusten deres dampet som fra en flokk hester i det kalde rommet.

Som jeg tidligere har skrevet om, synes jeg syndsbekjennelsen ved messens begynnelse er det første høydepunktet. Her ble jeg skuffet; i likhet med hva jeg har opplevd noen få andre ganger, ble syndsbekjennelsen gjort til en privat samvittighetssak, og i et tidsrom på 10-15 sekunder ble det gjennom taushet gitt anledning for hver enkelt til å bekjenne sin synd i det stille.

Deretter skred programmet fram slik det pleier. Ingen ministranter hjalp til, men tre voksne personer satt på stolene bak alteret og fungerte som tekstlesere (lectorer) og medhjelpere med andre funksjoner.

Kyrie og Gloria ble framsagt uten melodi, og jeg fulgte med i min lille katolske bønnebok som jeg alltid pleier å ha med på utenlandsreiser.

Under prekenen refererte presten hele tiden til et nytt hyrdebrev fra Slovenias biskoper, der de i anledning den forestående fastetiden betoner eukaristien som Guds gave for livet. Den katolske kirken i Slovenia ser fram til Den Eukaristiske Kongress i byen Celje i juni i år, og biskopenes hyrdebrev har klar referanse til denne begivenheten til sommeren. Kongressen var i det hele tatt et gjennomgangstema, for framme i kirken, mellom de høye, smale glassmaleriene, hang en fane med kongressens logo.

Etter prekenen fortsatte messen i litt mindre kjent stil. Det som ble sagt, var nok likt det jeg er vant til hjemmefra, men det var ingen som knelte på noe tidspunkt under messen. Ikke engang under konsekrasjonen, da brødet og vinen blir til Kristi legeme og blod. I stedet sto menigheten oppreist, jeg hadde nær sagt på protestanters vis, enda liturgien definitivt var katolsk. Til og med klokkeslagene under transsubstantiasjonen var på plass takket være en av medhjelperne framme ved alteret.

Da jeg ventet meg fredshilsenen, uteble selv denne. Presten uttalte bare "Herrens fred være alltid med dere!" og menigheten svarte "og med din ånd," og det var det. Ingen hjertelige håndtrykk mellom troens brødre.

Det var virkelig kaldt i Guds hus i Ptuj, syntes jeg. Messen manglet temperatur både i fysisk og religiøs forstand. Jeg kunne naturligvis ha valgt å bøye kne slik jeg er vant til, men med min ringe erfaring er dette liksom ikke noe man gjør alene i en ukjent forsamling.

Det er mye å lære og forstå når man går så inn i dypet av en nasjons religiøse tradisjoner som man gjør under en katolsk messe. Slovenia har i tidligere tider vært underlagt ulike stater og styringssystemer, og i nesten 50 år var landet en del av det kommunistiske Jugoslavia. Den slovenske nasjon var regnet som den mest effektive og høyest utdannede i Jugoslavia, og ifølge personer jeg har snakket med, sørget Tito for å legge den mest avanserte industrien nettopp til den slovenske delrepublikken. Slovenerne har med landets beliggenhet lengst nord på Balkan også hatt mulighet til kulturell og faglig utveksling med Italia og Østerrike, selv i kommunisttiden. Da Slovenia i 1991 var den første staten som løsrev seg fra Jugoslavia og ble selvstendig, var det med alle mulige odds på sin side. Utviklingen på disse 19 årene har også vist framskritt og stabilitet i det unge og moderne landet.

Kan slike forhold ha påvirket Kirkens utmeisling av hva som skal gjelde under den katolske messen? Kan Kirkens ledelse ha forstått at man gjør best i å la folk oppføre seg diskret og med all integritet i behold dersom man vil ha søking til kirkene? Det er mulig; jeg har ingen forutsetning for å påstå noe i denne retning. Jeg konstaterer bare at mine observasjoner under søndagsmessen i Ptuj var svært annerledes enn jeg er vant til.

Men i bunn og grunn spiller ikke disse forskjellene noen rolle for messens intensjon. De aller fleste gikk fram og mottok eukaristien, og dermed fikk de også syndenes forlatelse. Feiringen av messen var på ingen måte forgjeves selv om den virket noe avmålt.

Valfart til en slovensk helligdom

Reisen til Slovenia 12.-15. februar var usedvanlig godt forberedt. I omtrent 2 år har jeg trålt nettet for å finne ut mest mulig om det årlige karnevalet i Ptuj, Kurentovanje. Etterhvert som min interesse for Den katolske kirke har vokst mer og mer og har gått fra å være en dragning til å bli et medlemskap, ble også valfartsaspektet viktigere og viktigere i planleggingen av turen.
Via hjemmesidene til Den katolske kirke i Slovenia, http://www.rkc.si/, nøstet jeg meg videre til erkebispedømmet Maribor. Ved å undersøke de ulike sognene - župnije - fant jeg informasjon om kirker i karnevalsbyen Ptuj, og jeg fant ut at det bare 15 kilometer unna fins en kirke som årlig besøkes av 60.000 pilegrimer. Kirken ligger i landsbyen Ptujska Gora, og kirken kalles Cerkev Marije Zavetnice s Plaščem (Kirken for Maria, den kappekledde beskytterinne).
Etter å ha lest om kirken på flere språk var det en helt uvirkelig opplevelse for meg, den enkle konvertitt, å stå nedenfor den mektige 1400-tallskirken sist lørdag. Resten av dette innlegget omhandler kirken og beskriver den i 7 bilder fra utsiden og innsiden.

En lang, bratt trapp fører opp til kirken. I våre dager er det bygd en heis ved siden av slik at alle og enhver skal klare å ta seg opp til og inn i kirken. En borggård omgir kirken; kanskje var det et kloster her en gang i tiden - det kan se slik ut.
Min gode venn og reisefelle, som selv er protestant med, ifølge ham selv, et verdifullt snev av barnetro i behold, utbrøt da vi vendte oss mot det uttrykksfulle krusifikset inne i hjørnet av borggården:
"Det er jo merkverdig at folk skal ha så vanskelig for å se kjærligheten i en manns stedfortredende død på et kors."
Med dette spontane utsagnet var tonen satt: Besøket i Kirken for den kappekledde Maria ble en andaktsstund av det sjeldne.
Innsiden i den gotiske kirken var slående vakker i formiddagslyset. Kirken var tom for folk, for formiddagsmessen som vi hadde håpet å oppleve, viste seg å foregå bare i sommerhalvåret.
Dette hindret oss ikke i å kunne bruke rikelig med tid på våre høyst personlige tanker og inntrykk inne i kirken.

Det lange navnet på denne kirken skriver seg fra relieffkunsten i altertavlen. Det viser Maria med krone og med barnet på armen. Maria bærer rød kjole, men en vid, grønnfarget kappe fyller luften bak og rundt Jomfruen. Med senmiddelalderens lett naivistiske perspektiv er den grønne kappen utspent som teltduk rundt Maria, og under den står menneskene tett i tett for å søke ly og beskyttelse under hennes kappe.
Det er et betagende bilde, mariasentrisk og fromt, et verdig mål for en valfart.

Kirken er større enn man kunne vente i et slikt tettsted på toppen av en ås. Man gjør rett i å ta seg tid til å vandre rundt og se grundig på alle dekorasjonene. Langtfra alle er så gamle som altertavlen og kirken selv. Fra 16. mai i år og i flere uker framover skal det visstnok feires 600-årsjubileum for denne kirken i Ptujska Gora. Selveste Pave Benedict XVI har satt sin signatur på gratulasjonsdokumentet i den anledning.

En av de absolutt nyeste dekorasjonene i kirken er korsveibildene. De tradisjonelle 14 bildene som viser Jesu vandring med korset gjennom Jerusalem, er i Kirken for den kappekledde Maria samlet i 2 seksjoner. Den ene, på en søyle til høyre for midtgangen, inneholder 8 bilder utført i kleberstein. Den andre inneholder de siste 6 bildene samt en steinplate med sitatet "Jaz sem pot, resnica in živjlenje." ("Jeg er veien, sannheten og livet.") Den siste steinplaten inneholder bare årstallet 1989.

En annen, slående dekorasjon av nyere dato er portrettet av Maximilian Kolbe. Jeg ble både forbauset og glad da hans karakteristiske ansikt med hornbriller plutselig lyste mot meg fra veggen. Dette var en kar jeg dro kjensel på!
Denne viktige helgenen som led martyrdøden under 2. verdenskrig, er gjenstand for stor oppmerksomhet i nyere helgenlitteratur og som eksempel fra moderne tid. Dette har jeg forstått under all min lesing av katolsk litteratur og katolske nettsider de siste 15 månedene. Derfor var det med en opplevelse av gjenkjennelse og historisk anerkjennelse jeg forsto hvem som har fått pryde den sørlige langveggen i Kirken for den kappekledde Maria.

Som i alle store kirker har også den gamle kirken i Ptujska Gora sine sidealtere. Ett av dem ligger rett til høyre for det uthogde bildet av Maximilan Kolbe. Her strømmet sollyset fra sør inn gjennom vinduene høyt oppe på veggen, og vi steg inn mot alteret, knelte for det smale tabernakelet og tente lys som vi satte på en gammel steinblokk foran alterbordet. (Ærlig talt: Jeg er ikke sikker på om min protestantiske venn knelte, men det virket slik.) Rester av utbrente lys lå på steinen fra før, og på bordet sto mengder av vokslys med flotte, symbolske dekorasjoner.
På denne måten ble drosjeturen fra Ptuj til Ptujska Gora en tur ut i det blå, en kort reise til en sfære langt unna. Her fantes ikke noe preg av karneval og løssluppenhet. Her fantes bare andektig stillhet, tankens og samvittighetens frie påvirkningskraft og et naturlig, uunngåelig behov for å være ydmyk overfor den 600 år gamle Maria med beskyttende kappe.

Karnevalet er over

Karnevalet er over, og fasten kan begynne. Aldri har jeg opplevd dette sterkere enn i år. Fastelavnshelgen ble tilbrakt i Ptuj, en liten by øst i Slovenia. Her foregikk et opptog som varte i nesten 3 timer. Tusener av karnevalskledde mennesker fra både Slovenia og andre land beveget seg langsomt og støyende gjennom gatene. Det var en eksplosjon i farger og fest!
Så snart opptoget hadde oppløst seg ved rutens ende, gikk folk hver til sitt. Byen lå folketom da mørket falt på. Nå hadde karnevalsesongen nådd sitt etterlengtede høydepunkt, og fastetiden var i gang.
I den katolske kirken her hvor jeg bor, innleder vi fasten i morgen kveld, på askeonsdag. Noe karneval har vi ikke hatt her naturligvis, men det har jeg fått oppleve til gagns i det lille fjell-landet i sentrum av Europa. Det var sterkt, og jeg ser det hele som en fest der folk på tradisjonelt vis oppretter det ultimate motstykket til tiden som nå kommer, de 40 dagene fram til påske.
Jeg har fått en masse å skrive om både når det gjelder fastetiden, kirkebesøk i Ptuj og Ljubljana og det spesielle ved å besøke et "katolsk" land. I kveld blir det bare tid til å dele noen av mine fargerike inntrykk fra Ptuj på denne bloggen: 4 foto og en 1-minutts, kornete video av svepeførere og kurenter under søndagens opptog.
Se ellers nettstedene om Ptuj og om karnevalet, Kurentovanje.

Et katolsk land

Bildet: Sentrum av Ljubljana med Fransiskanerkirken i bakgrunnen til venstre; Trippelbroen midt i bildet.
- - -
Hva kan vi vente å finne av særpreg i et land som vi kaller "katolsk"? Er det mulig lenger, i 2000-tallets Europa, å skille landene fra hverandre ved å henvise til hvilken variant av kristendommen som har størst tilslutning blant det enkelte lands befolkning?
I fjor en gang ble jeg oppmerksom på at det ikke lenger regnes som naturlig eller korrekt å omtale landene på denne måten. I en avisartikkel leste jeg om "Italia og andre "katolske" land ved Middelhavet". Journalisten hadde altså funnet det riktig å skille ut adjektivet "katolske" med anførselstegn for å vise at en slik karakteristikk må gis med alle mulige forbehold. Hvilken konfesjon flertallet av folket tradisjonelt har tilhørt, er ikke lenger så markant i mange av de store og høyt utviklede landene.
Dette er et tegn på at landene og folkene får flere og flere fellestrekk på tvers av landegrensene. Samtidig er den nevnte journalistens forsiktighet med å omtale et land som "katolsk" en indikasjon på at folkets religiøse valg er privatsaker som i offisiell politikk og økonomi ikke skal ha noen betydning for hvordan statene forholder seg til hverandre.
Jeg har reflektert en del over denne endringen i det siste, for i morgen, 12. februar, drar jeg til Slovenia, et land der inntil 96% av befolkningen på drøyt 2 millioner tilhører Den katolske kirke. Dette er tredje gang jeg besøker landet, men første gang etter at jeg selv ble katolikk. Hvilken rolle spiller det?
Jo, jeg kommer til å være langt mer våken enn før overfor tegn på folkets katolske tro. Jeg kommer til å observere hvordan folk oppfører seg, hvordan de ter seg på fest, i hvilken grad de omgir seg med katolske symboler i hverdagen, hvordan kirkene skiller seg fra katolske kirker i andre land jeg har besøkt osv.
Slovenia var det første av de nye EU- landene som fikk innføre Euro. Landet ligger som nr 27 på listen over HDI, Human Development Index, denne famøse listen der Norge år etter år ligger på første plass. Det er ingen stor omstilling for en nordmann å besøke Slovenia; selv folks utseende ligner nordmenn flest i slik grad at jeg mang en gang har blitt tiltalt på slovensk av folk som tok meg for å være en av landets egne.
Det blir fire innholdsrike dager på tur, og kulturfaktoren ventes å være høy. Det blir ganske sikkert mulig å få med seg både en messefeiring og et par andre kirkebesøk under turen. Bloggen kommer til å stå urørt fra min side fram til tirsdag eller kanskje enda lenger, men dette betyr ikke at jeg har mistet gløden eller interessen for bloggens tema: Jeg kommer jo til å befinne meg i et "katolsk" land!