Skikkelsen vi ikke kommer utenom

I min søken inn i Den katolske kirke går jeg gjerne bort til nisjen med Maria-statuen når jeg kommer inn i min lokale kirke. Kirkebygget er formet etter mønster fra de norske stavkirkene. På nettsidene katolsk.no finner vi følgende knappe beskrivelse av arkitekturen i denne ganske nybygde kirken som jeg begynner å bli så glad i:

"... valget falt på en stavkirkelignende bygning tegnet av arkitekt Rune Breili. Bakgrunnen for modellen ligger i konstruksjonsprinsippet for den tradisjonelle, norske stavkirken. Meningen er å hente inspirasjon fra fortiden og gi den form fra vår egen tid."

Maria-statuen i kirkens nordfløy er maken til den som markerer min ID på denne bloggen, men det bildet kommer etter hva jeg skjønner fra en helt annen katolsk kirke her i landet. Det er vel en kopi av en kopi av et eller annet... Men det spiller ingen rolle - Maria-figuren er troverdig.

Når jeg står der foran den ubeskrivelig vakre Maria-statuen, har tent et lys eller to (ett for mitt forsøk på å tro på Den hellige Maria, ett for en person jeg ønsker at Maria skal gå i forbønn for) og ber Hill deg, Maria lydløst noen ganger, slår det meg at jeg knapt kan være verdig å henvende meg til denne hovedhelgenen, kvinnenes kvinne, himmeldronningen.

Hennes renhet og hennes unike oppgave som Guds mor har fått Den katolske kirke til en gang å proklamere hennes tilblivelse som Den ubeplettede unnfangelse. Altså: Marias egen tilblivelse er fri fra arvesynd, hevder kirken. Dette ble stadfestet av Pave Pius IX i 1854, og Marias ubeplettede unnfangelse feires hvert år den 8. desember.

Denne dyrkelsen av renhet har satt i gang noe hos meg. Jeg er ikke den samme som før. Ja, til dere som makter å følge denne bloggen med en viss regelmessighet, kan jeg si: Forholdet til Maria, Guds mor, har påvirket meg og satt meg i gang med en ny prosess.

Jeg leste nylig at dagens gjennomsnittlige levealder for norske menn er 78,3 år. Jeg har levd omtrent i 2/3 av den tiden. Nå er det på tide å finne ut hva den siste tredelen av livet skal inneholde - hvis jeg da får så mye som 26 år til. Jeg foretar mange ganger om dagen en gjennomgang av hva mitt liv har inneholdt, og jeg er nøye med å se på hva jeg med fordel kan dra med meg videre, og hva som må vike plassen for en ny integritet, en ny definisjon av livet som norsk mann, gift, far, musiker og med stilling i skoleverket.

Jeg må innrømme at når jeg ber Hill deg, Maria, enten det skjer foran den lille figuren i min lokale kirke, på kontoret mitt på jobben eller i bilen, blir jeg grepet av behovet for å bli et renere og bedre menneske når jeg kommer til det inderlige utbruddet i midten av bønnen:

"Hellige Maria, Guds mor!" - "Sancta Maria, Mater Dei!"

Ingen kan vel bli et så godt menneske at de syndige elementene blir borte. Likevel har det påført meg noe nytt når jeg har forsøkt å opparbeide et forhold til Maria, som er så marginal i den stusselige, protestantiske kirken jeg opprinnelig kommer fra.

Marias renhet, Marias opphøyethet og Marias unike livsoppgave har påvirket meg. Maria representerer noe nytt i mine religiøse anliggender. Mitt liv er i ferd med å finne en ny kurs. Målet er Den katolske kirke, og Den hellige Maria, Guds mor, er mitt fyrlys.

Kommunionen

Vi fortsetter gjennomgangen av kommunionsliturgien i Den katolske kirke. Det er to dager siden jeg skrev første del, og jeg tar fatt der jeg avsluttet sist, nemlig da vekselsangen i "Troens mysterium" tonet ut.
Vi kan nå reise oss og fortsette ritualet stående før vi på nytt skal ned på kne. Men idet menigheten har reist seg, ber vi Fadervår syngende. Det overrasker meg at vi ikke like godt ber Fadervår mens vi ligger på kne, men slik er det ikke.
Etter Fadervår følger fredshilsenen, som jeg skrev om for noen dager siden. I denne forbindelse er det naturligvis nødvendig å stå oppreist; det er på dette punktet i messen at vi skal håndhilse og ønske Guds fred til menneskene omkring oss.
Dette hadde kunne være en anspent handling, men de som ikke ser sjenert ned, har smil om munnen og gleder seg over dette symbolske skuespillet. Det får det også til å oppstå litt gemyttlig støy i kirken når folk går ut av benken og må gå noen skritt for å nå fram til noen som sitter lengre borte samtidig som "Guds fred" blir sagt med dempede stemmer.
Så snart alle er tilbake på plass, senker roen seg, for nå har menigheten igjen tatt plass på knefallet foran seg. Den urgamle messedelen "Guds lam" - "Agnus Dei" - danner avslutningen på forberedelsene til kommunionen. Vi synger "Guds lam, som tar bort verdens synder, gi oss din fred" mens presten inntar brød og vin oppe ved alteret. Ministrantene ligger på kne vendt samme vei som menigheten. Alt er ekstremt høytidelig, og prestens bevegelser er lette å følge - nesten demonstrative for at alle skal se hva han foretar seg.
Noen siste, avgjørende ord veksles mellom prest og menighet før de som ønsker å motta kommunionen, reiser seg og går fram mot presten. En oblat legges i munnen på hver enkelt, og presten sier "Kristi legeme" til hver især.
Så vender kommunionsdeltakerne tilbake til plassene sine, køen kortes inn, og til slutt er vi klare for avslutningen av messen. De som har mottatt eukaristien, stiller seg gjerne på kne ved plassen sin, men ikke alle gjør dette.
Det som nå har foregått, er et drama i forvandling, ydmykhet, syndsbekjennelse og nåde.
Еυχαριστώ er ordet som greskfarende sydenturister lærer etter å ha vært i Hellas i en dag eller en uke. Det betyr "takk". Vi skjønner straks at det er nær sammenheng mellom dette ordet og eukaristi, som er en av de katolske betegnelsene på nattverden, som protestantene kaller den.
Siden jeg er mer enn alminnelig språkinteressert, eier jeg en gresk ordbok hvor jeg finner oppslagsordet Θεία ευχαριστία, som kan oversettes med Guds takksigelse. Dette er i ordboken oversatt til engelsk med Holy Communion. Dette uttrykket er faktisk helgresk, og er beholdt i Den katolske kirke, på tvers av den latinske dominansen. Dette er trolig betegnelsen innen Den ortodokse kirke. Ordene er, som de fleste nordmenn vet, fullstendig fremmede innen Den norske kirke.Det som er vanskeligst å forstå innen den praktiske fasen av kommunionen som er beskrevet ovenfor, er dette at kun personer som er definerte katolikker, får delta i selve måltidet. I de protestantiske kirkene er nattverden nærmest som et bordfellesskap, åpent for alle som ønsker å delta. Den katolske eukaristien derimot, er bare for katolikker. Det snakkes om sakramentfellesskap, og jeg er fremdeles utenfor.
Ønsket om å kunne delta fullt ut i kommunionen kan være en drivkraft til å konvertere. Sakramentfellesskapet representerer enda et felt hvor jeg er fylt av undring og manglende forståelse og innsikt. Behovet for å uttrykke takksigelse kan få utløp på andre måter og er likevel langt på vei tilgjengelig i messens øvrige deler. Men det å tilhøre rekken av mennesker som viser at de vil ha syndstilgivelse ved å ta imot oblaten av prestens hånd, er helt klart en målsetting for meg. Dette vil være tegnet på at jeg er fullverdig katolikk, hvis eller når jeg en gang kommer dit.

Eukaristi

For en opprinnelig protestant som meg når den katolske messen alltid et punkt hvor min undring ikke kjenner noen grenser. Det skjer mens vi alle står på knærne i benkeradene. Jeg har Den katolske kirkes salmebok åpen i hendene, for på de forreste sidene står den komplette liturgien skrevet omtrent ordrett slik den gjennomføres. Fordi jeg er musiker, liker jeg å følge notene i de sungne delene av liturgien, og jeg har funnet ut at i min lokale kirke er det gjerne melodiene i salme nummer 14 som blir benyttet. Jeg blar fram og tilbake i salmeboka etterhvert som liturgien skrider fram; jeg begynner faktisk å kjenne den første delen av salmeboka nå.
Vi er kommet til det stedet i messen der den såkalte "eukaristiske bønn" innledes med høytidelige ord framført av presten alene. Han gjengir også litt av nattverdberetningen fra evangeliene som en del av "Den eukaristiske bønn". Messen er inne i sin mest høytidelige, avgjørende og mystiske fase.
Katolikker som leser dette, og som er vel vant med den faste framdriften av messeliturgien, finner denne min møysommelige beskrivelse av hendelsene kanskje både uinteressante og dagligdagse, uten noen form for nyhetens interesse. For meg derimot, er dette fremdeles nye opplevelser. Jeg hadde ingen anelse om at det var slik en katolsk messe foregår. Hvis jeg er så heldig å ha protestanter blant bloggens lesere, vil disse oppleve dette som nytt og merkverdig, hvis min beskrivelse oppfyller sitt mål.
Når presten holder oblaten opp mot himmelen slik at den er synlig for alle i kirken, gjengir han de bibelske ordene "ta og et alle derav, for dette er mitt legeme, som gis for dere." De unge, hvitkledde ministrantene står på kne med ryggen mot menigheten når alt dette foregår. En av dem slår tre slag på en stor klokke. Så legger presten oblaten fra seg på et lite fat på bordet, kysser bordduken og kneler ved bordet. Da ringer det kort i noen mindre klokker som en annen av ministrantene betjener.
Dette er signalet: Underet har skjedd igjen! Forvandlingen har funnet sted: Oblatene er blitt til Kristi legeme!
Jeg glaner fascinert rundt meg og konstaterer blygt at jeg er den eneste som kneler uten å bøye hode. Jeg er interessert, lærevillig og nysgjerrig: Dette må jeg følge med på! Noen mumler lydløst der de står på knærne med hendene over ryggen på benken foran. Andre bare lukker øynene og venter på at ritualet skal gå videre.
Snart har presten reist seg igjen og gjentar ritualet, denne gang med vinkalken hevet over hodet. De bibelske ordene kommer: "Ta og drikk alle derav, for dette er mitt blods kalk, den nye og evige pakts blod, som skal utgytes for dere og for de mange til syndenes forlatelse. Gjør dette til minne om meg." Tre klokkeslag følger. Igjen skal presten ned på kne, og de små klokkene ringer.
Et nytt under.
Ja, slik er det! Et nytt under har funnet sted! Enda en gang, på dette lille stedet i verdenshistorien.
Vinen er blitt til Kristi blod.
Den eukaristiske bønn har virket igjen, og presten utbryter de liturgiske ordene "Troens mysterium."
Jeg er overveldet av åndelig opplevelse! I denne kirkelige messen brukes ordet "mysterium" som et fast innslag i liturgien! "Mysterium" er ellers et ord som forbindes med alminnelig kriminallitteratur eller helt banale tilfeller av at huslige gjenstander ikke befinner seg der de forventes å være.
"Troens mysterium" er prestens signal til menigheten. Vi synger, med en melodi som springer opp til kvinten i tonearten og haler ut en spenningsskapende dominantakkord i ordene "Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi inntil du kommer."
Troens mysterium har inntruffet: En syltynn kjeks nesten uten smak er blitt til Kristi legeme, og en skvett hvitvin er blitt til Kristi blod. Nå er det tid for å innta måltidet med disse ingrediensene, som skal rense kommunionsdeltakerne fra synd.
Men først avslutter presten Den eukaristiske bønn, og enda noen grep må gjøres av prest og menighet i dramatisk og musikalsk samspill før Kristi legeme utdeles.

Jeg sitter i dette øyeblikk her i TV-stua i mitt hjem en sein tirsdagskveld og kjenner at jeg allerede savner dette vakre, spennende og mysteriefylte ritualet. Det er bare to dager siden jeg var i den katolske kirken her på mitt hjemsted og opplevde det, men dette er noe jeg aldri blir ferdig med. Om jeg virkelig vil bli katolikk, er dette noe av det viktigste jeg må forholde meg til. I denne fasen i messen står jeg ved randen til det mest sentrale i hele Den katolske kirkes lære.
Det er så vakkert og fredelig, men er en slik opplevelse av eukaristien tilstrekkelig for å kunne fortsette prosessen mot å bli katolikk og fullverdig medlem av denne eventyrlige kirken?
Jeg beveger meg med skilpaddesteg i denne prosessen.

På vei til kommunion

Av mennesker som bor i Norge og som går regelmessig på katolsk messe, er jeg en av de få som er så heldig å ha gangavstand til kirken. Jeg bruker faktisk ikke engang 10 minutter på spaserturen langs nordgående riksvei gjennom byen og deretter langs østgående riksvei ut av byen.
Kirken ligger midt i et sentrumsnært boligområde, og riksveien østover går forbi rett utenfor glassmaleriene. Når jeg kommer gående opp bakken, ser jeg alltid en hel del biler på parkeringsplassen, for folk ankommer tidlig. Ute på kirkebakken står det grupper av kirkegjengere og prater sammen. Mest menn. En gruppe vietnamesere står midt på plassen, og alle hilser vennlig når jeg kommer. Innunder takskjegget på tilbygget står polske gjestearbeidere og røyker. De mumler hurtig på stemte konsonanter og nikker høflig idet jeg passerer dem.
Jeg tenker at disse menneskene er kommet til kirken av én felles hovedgrunn: For å motta nattverden. For å få syndenes forlatelse i konkret form gjennom kommunionen. For å delta i det knelende fellesskapet som bivåner det eukaristiske under før de mottar oblaten av paterens hånd.
Ennå kan jeg ikke delta i annet enn forberedelsene til nattverdmåltidet. Jeg er ikke katolikk ennå. Ja, jeg vet jo ikke engang om jeg vil bli det, og det er nettopp kommunionen og all mystikken knyttet til denne som vil være en test på hvor langt min tro kan klare å strekke seg.
Jeg setter pris på alt som skjer i messen og alle delene av liturgien, enten de tales eller synges, foretas stående, sittende eller knelende. Framfor alt setter jeg pris på å være én av dem som deltar i ritualene i min lokale, katolske kirke, vel vitende om at det i hele verden er over 1,1 milliard som gjør det samme.
Så må jeg også slippe løs undringen over kommunionen: Det kan da ikke være bare jeg i denne kolossale menneskemengden som lurer litt på hvordan vi skal forstå at vinen og det såkalte "brødet" faktisk forandrer seg og blir til Jesu legeme og blod - i virkeligheten?
Som nevnt i går vil kommunionen være tema for flere bloggtekster de nærmeste dagene. På samme måte som messen står sentralt i kirkens liv, står kommunionen sentralt i messen. Den er et sakrament som det på ingen måte skusles med. Derfor må jeg som ikke har konvertert, vente med å innta dette mystiske og ytterst symbolske måltidet og nøye meg med å motta velsignelsen. Det er OK, for selve kommunionen i katolsk forståelse må jeg bruke en del tid på.

Guds fred

I min søken mot Den katolske kirke gikk jeg til messe for aller første gang i begynnelsen av november i fjor. Det er altså mindre enn 4 måneder siden. Det har blitt en rekke messebesøk i løpet av denne tiden; så også i dag, ettersom det er søndag.
Blant alt det nye som den katolske messen bød på den første gangen jeg var der, var det én ting som overrasket meg mer enn noe annet. Det var liturgiens nest siste innslag før selve kommunionen. Presten sa: "Hils hverandre med fredens tegn." Plutselig begynte alle i kirken å snu seg mot hverandre og håndhilse på hverandre. Fordi det ikke var så mange til stede på dette mitt første messebesøk, forlot folk plassene sine i benkene og gikk bort til hverandre for å håndhilse. En konfirmant som jeg kjente fra skolen hvor jeg jobber, kom bort til meg med hånden framstrakt, og da jeg grep den, sa han: "Guds fred!"
Da skjønte jeg poenget med all bevegelsen i benkeradene. Folk hilste hverandre med "Guds fred" som en symbolhandling før de inntok kommunionen.
Etter denne overraskelsen første gang jeg opplevde det, har jeg begynt nesten å glede meg til fredshilsenen i messeliturgien. Spesielt når det er mange folk til stede og man må nøye seg med å hilse på bare noen få i umiddelbar nærhet, er det spennende å se hvem man får anledning til å utveksle fredsønsket med. I min lokale katolske kirke er det flest utenlandske eller utenlandsfødte medlemmer. De østeuropeiske gjestearbeiderne mumler noe på sitt eget språk når de strekker fram neven, men alle deltar aktivt og offensivt i fredshilsenen.
Slikt gjør inntrykk på meg. Det er vakkert, uttrykksfullt og mettet av symbolikk både i forhold til stunden, til fasen i liturgien og til livet blant medmennesker i sin alminnelighet.
Les forøvrig hva som sies og gjøres i henhold til messeboken her.
Når fredshilsenen er utført og folk er tilbake ved plassene sine, faller alle ned på kne, for det neste som står for tur, er Agnus Dei - Guds Lam. Den korte bønnen blir framført talende eller syngende av prest og menighet.
Agnus Dei, qui tollis peccáta mundi, miserére nobis.
Deretter følger selve kommunionen. Dette er så stort at det blir tema for minst 2 bloggtekster de neste dagene her på Banker på Pavens port.
I dag trekker jeg meg tilbake fra bloggen vel vitende om at jeg i formiddag utvekslet ønsket om Guds fred med et antall mer eller mindre fremmede mennesker, en av de fineste opplevelsene jeg har i den katolske messen.

Bønnens bakside

I alle religioner jeg vet om, er bønn i en eller annen form den viktigste metoden for kommunikasjon mellom den troende og det han eller hun tror på. Innen de kristne kirker finnes det noen skrevne bønner slik som Fadervår og Hill deg, Maria, men framfor alt kan bønner formuleres fritt og personlig av den enkelte troende.

De historiske, "ferdigskrevne" bønnene setter formelle, høytidelige og offisielle ord på forholdet mellom den troende og det guddommelige. Slike bønner hjelper den troende til å tilkjennegi sin ydmyke posisjon som et syndig menneske avhengig av nåde, omsorg og forbønn.

De personlige og spontane bønnene har både et annet uttrykk og en annen virkning. Dette har jeg i mange år studert på; jeg har brukt dager og uker på å filosofere over bønnens virkning, og jeg har kommet fram til antakelser og forsøk på svar som mange troende nok vil oppleve støtende eller opprørende.

Jeg tror at den viktigste hjelpe man får ved å be, ikke kommer fra Gud, men fra den bedendes egen bevissthet. Ved å formulere ønsker, behov, sorger og bekymringer i uttalte ord - lydløst eller med stemmebruk - opplever den bedende å se sine vansker utenfra. Dette skaper oversikt og kontroll, og løsningene på vanskene kan bli lettere å oppdage.

Når en person ber i angst, vil beskrivelsen av angsten og angstens årsak virke begrensende på problemets omfang. Den bedende ser angsten fra sidelinjen, og forholdene virker ikke fullt så truende lenger.

Dette resonnementet innebærer at dersom en bedende i nød opplever å få hjelp, er det ikke Gud eller Jesus eller en helgen som bringer hjelpen, men den bedendes egen forbedrede bevissthet overfor problemene.

Dersom en troende ber om en bestemt ytelse, som f.eks. godt vær, bedre helse, bedre økonomi eller andre omstendigheter utenfor den bedendes kontroll, hender det rett som det er at bønnen ser ut til å bli innfridd; de ønskede forholdene inntreffer. I slike tilfeller styrkes troen, og den troende vil ventelig ha behov for å takke Gud for å ha hørt bønnen.

Det som vi imidlertid aldri vil få vite, er om omstendighetene ville ha blitt de samme selv uten bønnen. Det som oppfattes som bønnesvar, ville kanskje ha funnet sted uansett, selv om den troende ikke hadde bedt. Hvorvidt det ville blitt slik i enhver henseende, kan vi ikke vite hvis det først er formulert bønner om saken; forholdene kan ikke etterprøves.

Å be er uansett en troshandling. Selv om jeg personlig har med meg de ovennevnte og sterkt tvilende forestillingene inn i kirken, finner jeg det likevel meningsfullt å knele foran Maria-statuen og formulere egne bønner. Jeg vet jo ut fra det ovenstående at jeg i det minste oppnår å påvirke meg selv og min egen bevissthet gjennom bønnehandlingen.

Å innlede og formulere en bønn er et uttrykk for ønsket om en forandring i omstendigheter som man selv ikke har full rådighet over. Å formulere dette ønsket gjennom en bønn skaper oversikt og dermed trygghet på ønskets art. Den bedende ser både nå-situasjonen og den ønskede situasjonen gjennom sine formuleringer. Virkningen besørges av ens egen bevissthet - eller underbevissthet - men det er ikke feil å gi Gud eller en helgen æren for virkningen. Desto mer vitner det om ydmykhet hos den som framsetter sine ønsker og mål med foldede hender og bøyde knær.

Den nikenske trosbekjennelse

Dette blir en travel dag. Jeg kommer til å tilbringe mye tid i bil. Tankene på Pave Johannes Paul II's katekisme kommer til å følge meg og gi meg forventning til neste gang jeg kan sette meg ned og lese.
Ettersom trosbekjennelsen er utgangspunktet for hele prosessen, lar jeg den store, kirkelige teksten være hele blogginnlegget i dag. Her kommer en vakker framførelse fra Youtube, og nedenfor kommer den latinske teksten. Og det er naturligvis Den nikenske trosbekjennelse vi får her. Fra før er det bare den apostoliske jeg er fortrolig med fra før. Denne mer detaljerte versjonen fra Kirkemøtet i Nikea er min første utfordring: Den vil jeg lære utenat!



Credo in unum Deum, Patrem omnipoténtem,
factórem cæli et terræ, visibílium ómnium et invisibílium.
Et in unum Dóminum Iesum Christum, Fílium Dei Unigénitum,
et ex Patre natum ante ómnia sæcula.
Deum de Deo, lumen de lúmine, Deum verum de Deo vero,
génitum, non factum, consubstantiálem Patri: per quem ómnia facta sunt.
Qui propter nos hómines et propter nostram salútemdescéndit de cælis.
Et incarnátus est de Spíritu Sanctoex María Vírgine, et homo factus est.
Crucifíxus étiam pro nobis sub Póntio Piláto;
passus, et sepúltus est, et resurréxit tértia die, secúndum Scriptúras,
et ascéndit in cælum, sedet ad déxteram Patris.
Et íterum ventúrus est cum glória, iudicáre vivos et mórtuos, cuius regni non erit finis.
Et in Spíritum Sanctum, Dóminum et vivificántem:
qui ex Patre Filióque procédit. Qui cum Patre et Fílio simul adorátur et conglorificátur:
qui locútus est per prophétas.
Et unam, sanctam, cathólicam et apostólicam Ecclésiam.
Confíteor unum baptísma in remissiónem peccatorum.
Et expecto resurrectionem mortuorum, et vitam ventúri sæculi.
Amen.