lørdag 30. mai 2009

Andakt

Når man, som jeg, søker inn i Den katolske kirke etter et langt liv i eller i nærheten av et protestantisk kirkesamfunn, oppdager man at en rekke ord har nye og andre betydninger enn man tidligere har møtt. For meg har ordet "andakt" fått et helt nytt og utelukkende positivt innhold.
Jeg må si "utelukkende positivt" fordi mitt forhold til ordet "andakt" er av svært blandet kvalitet.
La oss starte med et oppslag i Bokmålsordboka på Internett. Her oppgis ordet å ha 2 betydniger:
1) religiøs stemning, stemning av alvor og høytid
2) kort tale med utgangspunkt i en bibeltekst
Som jeg tidligere har gjort til praksis, vil jeg også anbefale et oppslag i Svenska Akademiens Ordbok. Her oppgis 4 betydninger av ordet, men alle er mer eller mindre i pakt med betydning 1) i bokmålsordboka. I tillegg oppgir imidlertid den svenske ordboka at ordet tidligere ble feilaktig tillagt betydningen "ande-akt", altså akt på Ånden. En slik tolkning kunne oppstå pga tilfeldig likhet i ord; ånd heter som kjent ande på svensk. Både på svensk og norsk er andakt avledet av tysk Andacht, eventuelt nederlandsk aandacht, som begge betegner det å tenke og konsentrere seg om alvorlige og høytidelige emner og stemninger.
- - -
Nok av etymologi. Inventus vil nå slippe løs et utbrudd.
I min ungdoms bedehus tilknyttet lavkirkelige organisasjoner innenfor Den norske kirke betydde andakt én eneste ting: "Kort tale med utgangspunkt i en bibeltekst." Talen var slett ikke alltid kort; en andakt kunne passere halvtimen og nærme seg tre kvarter i varighet. Andaktsholderne tok ganske riktig utgangspunkt i en bibeltekst, men så snart teksten var lest, besto resten av andakten av talerens egne, slitsomt private tanker og ord, som oftest framført spontant og helt uten manus.
La meg si det som det er: Mine minner om andaktene i min ungdoms bedehus er det jævligste av alt jeg går og bærer på i mitt rikholdige minneregister.
Her fantes andakter om talerens personlige angst for Dommedag. Vi hørte andakter om talerens personlige problemer med spesielle synder. Vi unge ble servert andakter om alle farer som truet like utenfor bedehusdøren. Og verst av alt: Vi opplevde andakter som knapt hadde noen ende, men som munnet ut i en kommando om å falle på kne for å be høyt og inderlig om tilgivelse for vår grenseløse samling av synd. Lydig snudde vi baken mot Kristusbildet som var lokalets eneste dekorasjon, knelte med overkroppen lent mot stolsetet vi hadde sittet på, og foldet hendene i skrekk mens andaktsholderen tordnet fra talerstolen bak oss helt til han myknet av lyden fra de unge jentene som i frykt henfalt til gråtetokter over sine marginale frelsesmuligheter.
Det er rundt 35 år siden disse hendelsene utspant seg i nærheten av Hans Nielsen Hauges hjemtrakter, men jeg har den dag i dag problemer med å kjenne på disse minnene uten å hate de skrekkinnjagende andaktsholderne fra den norske, lutherske Indremisjonen. Måtte den salige Maria gå i forbønn for meg! Jeg næres av hat mot personer som preget min fjerne fortid! Dette gjør at jeg glimtvis sliter med å komme videre.
- - -
Heldigvis har den nådige og barmhjertige Gud åpenbart seg for meg på nytt og vist meg sin skikkelse i ly av Den katolske kirke. Her har jeg møtt begrepet andakt i en form som jeg setter uendelig stor pris på. I denne velsignede Kirken er det kun betydning 1) av ordet som spiller noen rolle: "Stemning av alvor og høytid."
I løpet av de nesten 7 månedene som jeg har gått til messe, har jeg opplevd katolsk andakt i 2 ulike former: Korsveiandakt under messen i fastetiden og maiandakt i forlengelse av messen i mai måned. Begge deler har vært kyndig og stødig ledet av pateren, og i begge tilfeller har en fast liturgi med inderlig, ettertenksomt innhold preget gjennomføringen.
I en katolsk andakt oppstår ingen spontane utbrudd. En katolsk andakt følger den tysk-nederlandske betydningen av ordet og stemmer sinnet til ettertenksomhet og opplevelse av høytid. En katolsk andakt utføres i aller største trygghet.
De pietistiske andaktene fra min ungdomstid derimot, var preget av tilfeldige innfall, herskesyke, personlig dominans og angst. Et uskjønt drama med suggestive virkemidler.

Kjære pater Piotr i min lokale menighet: Stundene med liturgisk andakt som du har ledet i fastetiden og i mai måned har gitt meg et nytt fundament for religiøs innsikt, for tilbedelse i verdighet, for skjønnheten i Kirkens bønner og for opplevelsen av takknemlighet over troens gave!

Jeg har funnet den Kirken der en stunds andakt inneholder presis hva den skal ifølge Svenska Akademiens Ordbok betydning 2a): "Tankarnas eller själens eller sinnets (fromt hängivna) riktande på Gud, det heliga, översinnliga osv., med undanträngande av andra tankeföremål."

2 kommentarer:

  1. "Mine minner om andaktene i min ungdoms bedehus er det jævligste av alt jeg går og bærer på i mitt rikholdige minneregister."

    Høres ut som du har problemer med bedehusmiljøet, ja. Etter din beskrivelse så må det vel ha vært det "strengeste av det strenge" innen norsk kristenhet.

    Selv har jeg aldri hatt problemer med dette miljøet, men derimot har jeg hatt mye kvaler og frustrasjoner innen det man kan kalle det "frieste av det frie" innen norsk kristenhet.

    Paradoskalt nok, så er sistnevnte miljø i høy grad en motreaksjon til det førstnevnte.

    Det er artig å se at, på tross av våre ulike bakgrunner, så konvergerer våre veier mot det Katolske. Men jeg tror det er viktig av vår søken må være motivert av sannhet og at man søker Kristus, søker frelse, søker enhet, søker Gudsfrykt, søker Guds vilje og ikke vår egen.

    Da kan man bli ført "dit man ikke vil" - slik som med Peter, vet du.

    Men du verden så vakkert og tiltrekkende det er med ortodoksi og liturgi når man er en oppriktig søker av disse nevnte verdier. I tillegg til dette følelsesmessige, så er det også så mange, la oss kalle det "intellektuelle brikker" eller eklesielle "missing links" som faller på plass, liksom.

    Guds fred...
    rootsman

    SvarSlett
  2. Kjære rootsman! Du har helt rett: Min ungdomstid fant sted hos "de strengeste av de strenge". Som ung voksen tidlig på 1980-tallet involverte jeg meg med dem du kaller "det frieste av det frie" - men dette var ikke tilfredsstillende. Da var det like godt å forlate all kristelighet.
    Jeg ante ikke den gang - ca 1988 - at mitt fravær fra kirkelig sammenheng skulle ta slutt etter 20 år.
    Dette har jeg skrevet om i dagens innlegg, der temaet ble valgt dels på grunnlag av mine tanker etter innlegget fra i går, dels på grunnlag av den ovenstående kommentaren fra din side.
    Tusen takk for verdifullt innspill!

    Vennlig hilsen
    Inventus

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Site Meter