Valfart til en slovensk helligdom

Reisen til Slovenia 12.-15. februar var usedvanlig godt forberedt. I omtrent 2 år har jeg trålt nettet for å finne ut mest mulig om det årlige karnevalet i Ptuj, Kurentovanje. Etterhvert som min interesse for Den katolske kirke har vokst mer og mer og har gått fra å være en dragning til å bli et medlemskap, ble også valfartsaspektet viktigere og viktigere i planleggingen av turen.
Via hjemmesidene til Den katolske kirke i Slovenia, http://www.rkc.si/, nøstet jeg meg videre til erkebispedømmet Maribor. Ved å undersøke de ulike sognene - župnije - fant jeg informasjon om kirker i karnevalsbyen Ptuj, og jeg fant ut at det bare 15 kilometer unna fins en kirke som årlig besøkes av 60.000 pilegrimer. Kirken ligger i landsbyen Ptujska Gora, og kirken kalles Cerkev Marije Zavetnice s Plaščem (Kirken for Maria, den kappekledde beskytterinne).
Etter å ha lest om kirken på flere språk var det en helt uvirkelig opplevelse for meg, den enkle konvertitt, å stå nedenfor den mektige 1400-tallskirken sist lørdag. Resten av dette innlegget omhandler kirken og beskriver den i 7 bilder fra utsiden og innsiden.

En lang, bratt trapp fører opp til kirken. I våre dager er det bygd en heis ved siden av slik at alle og enhver skal klare å ta seg opp til og inn i kirken. En borggård omgir kirken; kanskje var det et kloster her en gang i tiden - det kan se slik ut.
Min gode venn og reisefelle, som selv er protestant med, ifølge ham selv, et verdifullt snev av barnetro i behold, utbrøt da vi vendte oss mot det uttrykksfulle krusifikset inne i hjørnet av borggården:
"Det er jo merkverdig at folk skal ha så vanskelig for å se kjærligheten i en manns stedfortredende død på et kors."
Med dette spontane utsagnet var tonen satt: Besøket i Kirken for den kappekledde Maria ble en andaktsstund av det sjeldne.
Innsiden i den gotiske kirken var slående vakker i formiddagslyset. Kirken var tom for folk, for formiddagsmessen som vi hadde håpet å oppleve, viste seg å foregå bare i sommerhalvåret.
Dette hindret oss ikke i å kunne bruke rikelig med tid på våre høyst personlige tanker og inntrykk inne i kirken.

Det lange navnet på denne kirken skriver seg fra relieffkunsten i altertavlen. Det viser Maria med krone og med barnet på armen. Maria bærer rød kjole, men en vid, grønnfarget kappe fyller luften bak og rundt Jomfruen. Med senmiddelalderens lett naivistiske perspektiv er den grønne kappen utspent som teltduk rundt Maria, og under den står menneskene tett i tett for å søke ly og beskyttelse under hennes kappe.
Det er et betagende bilde, mariasentrisk og fromt, et verdig mål for en valfart.

Kirken er større enn man kunne vente i et slikt tettsted på toppen av en ås. Man gjør rett i å ta seg tid til å vandre rundt og se grundig på alle dekorasjonene. Langtfra alle er så gamle som altertavlen og kirken selv. Fra 16. mai i år og i flere uker framover skal det visstnok feires 600-årsjubileum for denne kirken i Ptujska Gora. Selveste Pave Benedict XVI har satt sin signatur på gratulasjonsdokumentet i den anledning.

En av de absolutt nyeste dekorasjonene i kirken er korsveibildene. De tradisjonelle 14 bildene som viser Jesu vandring med korset gjennom Jerusalem, er i Kirken for den kappekledde Maria samlet i 2 seksjoner. Den ene, på en søyle til høyre for midtgangen, inneholder 8 bilder utført i kleberstein. Den andre inneholder de siste 6 bildene samt en steinplate med sitatet "Jaz sem pot, resnica in živjlenje." ("Jeg er veien, sannheten og livet.") Den siste steinplaten inneholder bare årstallet 1989.

En annen, slående dekorasjon av nyere dato er portrettet av Maximilian Kolbe. Jeg ble både forbauset og glad da hans karakteristiske ansikt med hornbriller plutselig lyste mot meg fra veggen. Dette var en kar jeg dro kjensel på!
Denne viktige helgenen som led martyrdøden under 2. verdenskrig, er gjenstand for stor oppmerksomhet i nyere helgenlitteratur og som eksempel fra moderne tid. Dette har jeg forstått under all min lesing av katolsk litteratur og katolske nettsider de siste 15 månedene. Derfor var det med en opplevelse av gjenkjennelse og historisk anerkjennelse jeg forsto hvem som har fått pryde den sørlige langveggen i Kirken for den kappekledde Maria.

Som i alle store kirker har også den gamle kirken i Ptujska Gora sine sidealtere. Ett av dem ligger rett til høyre for det uthogde bildet av Maximilan Kolbe. Her strømmet sollyset fra sør inn gjennom vinduene høyt oppe på veggen, og vi steg inn mot alteret, knelte for det smale tabernakelet og tente lys som vi satte på en gammel steinblokk foran alterbordet. (Ærlig talt: Jeg er ikke sikker på om min protestantiske venn knelte, men det virket slik.) Rester av utbrente lys lå på steinen fra før, og på bordet sto mengder av vokslys med flotte, symbolske dekorasjoner.
På denne måten ble drosjeturen fra Ptuj til Ptujska Gora en tur ut i det blå, en kort reise til en sfære langt unna. Her fantes ikke noe preg av karneval og løssluppenhet. Her fantes bare andektig stillhet, tankens og samvittighetens frie påvirkningskraft og et naturlig, uunngåelig behov for å være ydmyk overfor den 600 år gamle Maria med beskyttende kappe.