torsdag 9. september 2010

Globalt og privat

Religion er i ferd med å bli en mest mulig skjult privatsak i Europa, og i denne diskresjonens tidsalder sitter jeg her og er i ferd med å bli katolikk. Jeg akter altså å ta steget inn i en kirke som later til å være på vikende front i land der den til nå har hatt bred gjennomslagskraft. Spanias statsminister er den hittil siste som vil forby krusifikser og andre religiøse symboler i landets skoler, leser vi i dagens Aftenposten.
Dette har ingenting med meg å gjøre egentlig, men samtidig stiller det meg i et merkelig lys overfor meg selv når jeg så tydelig og overbevist går stikk motsatt vei.
Eller er det det jeg gjør? Nei, jeg har jo ikke til hensikt å bli en del av Den katolske kirke for å gjøre den mer synlig. Dypest sett er det ikke av hensyn til noen annen enn meg selv at jeg har besluttet å tre inn i fellesskapet av katolikker. Det er min egen overbevisning, mitt møte med Kirken, mitt ønske om å kunne delta i eukaristiens mystiske rituale og tryggheten i Kirkens verdighet som gjør at jeg vil bli katolikk. Det behøver ikke få noen innvirkning på noen som helst av de arenaene hvor jeg er aktiv, unntatt kanskje i familielivet.
For tiden vurderer jeg grundig om jeg overhodet skal la venner og kolleger vite at jeg akter å konvertere i nær framtid. I fjor på disse tider var jeg av en annen oppfatning. Den 21. august 2009 skrev jeg på bloggen at jeg så fram til å opplyse om min forestående konversjon overfor mine kolleger på jobben.
Nå er jeg langt mer usikker på om dette er nødvendig. Det har skjedd mye på dette året, både i mitt eget nærmiljø og i verden. Først og fremst later det til at de mektigste regjeringssjefene i Europa ønsker å krympe folks religiøsitet til et personlig anliggende som ikke vises utad.
Nå vil sikkert et forbud mot kors og andre symboler ikke få noen særlig innvirkning her i landet, for her fins neppe noen offentlig skole hvor slike dekorasjoner henger synlig for alle og enhver fra før. Slik sett skiller den norske virkeligheten seg radikalt fra det som er vanlig i land som Italia og Spania.
Det personlige gudsforholdet er med andre ord i ferd med å bli regulert bort fra det offentlige rom i de moderne storstatene i Europa. Selv om det tar tid, pleier slike trender å forplante seg nedover i befolkningen. Folk oppfatter etterhvert hva som ikke er god tone eller politisk korrekt i tiden og vokter seg vel for å tråkke over de nye grensene.
Nettopp derfor vil det være riktig av meg å la min forestående konversjon forbigås i stillhet overfor alle som ikke naturlig er til stede i kirken når det skjer.
Samtidig er dette også et spørsmål om mitt forhold til mine kolleger og venner og om graden av åpenhet i de miljøene hvor jeg opptrer. De kollegiale forholdene på min arbeidsplass har for det meste vært preget av stor åpenhet mellom medarbeiderne, høy toleranse for den enkeltes egenart og oppriktig interesse for den enkeltes dagligliv og velvære. Derfor er det også vanlig å kunne berette fritt om familiære hendelser og private opplevelser fra tiden utenom jobben. Her er det ingen krav om å fortelle alt, men heller ingen krav om å holde ting for seg selv; den sosiale tryggheten tillater hver enkelt å velge sitt eget åpenhetsnivå.
Det er helt klart at det å bli katolikk er en personlig sak som jeg ikke trenger å fortelle om, like lite som kollegene trenger å høre om det. Det eneste som gjør at jeg fortsatt vurderer å informere mitt arbeidsmiljø på en uformell måte, er at det å kunne dele slike private begivenheter med alle arbeidskameratene er med på å bekrefte og forsterke adgangen til å figurere på arbeidsplassen som en privatperson og ikke bare som en hvilken som helst pedagog.
At Spanias statsminister ønsker å få fjernet alt som vitner om grasrotreligiøsitet fra offentlige bygninger, er et sterkt signal overfor det store flertallet av spanjoler. Hvis jeg synes at den stilige Zapatero er på feil kurs, vil det faktisk være rett av meg å gå motsatt vei og benytte de tolerante forholdene blant mine kolleger til å bekjentgjøre min kommende, kirkelige statusendring. Det kan bety en ørliten utsettelse av religionens totale privatisering blant de menneskene jeg omgås daglig.

4 kommentarer:

  1. Dette er et vanskelig spørsmål, og du må gjøre det du synes er riktig,men på den annen side,hvis religion var ment å væer en privat sak ville ikke Paulus ha skrevet et eneste brev.

    SvarSlett
  2. Du har helt rett IHa: Dette er et vanskelig spørsmål!
    At Paulus-brevene er et tegn på at troen ikke bare er en privatsak, har jeg aldri tenkt på, men det er et slående faktum!

    Vennlig hilsen
    Inventus

    SvarSlett
  3. Jeg har ofte tenkt over hva det kan bety da Jesus sa, nærmest i en bisetning at "Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?".

    Jeg tror kanskje det er dette vi begynner å se på det globale plan og i det offentlige rom. Sekularisering har pågått lenge - først i sektene, men etterhvert også innenfor Kirken.

    SvarSlett
  4. Ja, rootsman, det retoriske spørsmålet fra Jesus er nettopp hva man assosierer med når nyhetene fra EU når oss. I virkeligheten har utviklingen kanskje alltid gått i retning av økt sekularisering, men hittil har nå ikke Kirken og dens tro og lære på noen måte latt seg utrydde. Derfor er det ennå håp.

    Vennlig hilsen
    Inventus

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Site Meter