Tilbakeblikk

I morgen, 1. april, skal jeg for andre gang møte pateren i min lokale, katolske menighet til samtale. Sammen skal vi se på min vei videre inn i Den katolske kirke. Jeg finner det ganske oppsiktsvekkende at jeg hittil har vandret bare lenger inn og dypere ned i all den historie, tankegods, personkrets og gudstro som katolisismen inneholder, uten et øyeblikk å ønske å gi opp eller gå tilbake til den jeg var.
Da jeg startet på denne veien ved å gå til messe for første gang i november i fjor, var jeg mest spent og interessert søkende. Nå er jeg mer lengtende og engasjert.
Det er blitt ganske mange messebesøk i denne perioden. Hver eneste messe har bydd på en ny opplevelse. Inntrykket er massivt. Især var det uventet men fint å oppleve korsveien nå i fastetiden. Dette var med på å lære meg noe nytt om deler av kirkerommets inventar, nemlig de 14 bildene langs veggene.
Takket være paterens råd har jeg fått stifte bekjentskap med Katekismen og Kompendiet. Især dette siste har vært et lærerikt tilskudd. Det har slått meg at samlingen av gamle, skrevne bønner bakerst i Kompendiet forteller en hel del om den personlige trosutøvelse innen Den katolske kirke. Kirken liksom stiller med alle hjelpemidler tilgjengelig: Den som foretrekker å formulere sine egne, private og spontane bønner, står fritt i å gjøre det, men kirken selv har ferdige, uttrykksfulle bønnetekster til å uttrykke de fleste generelle ønsker og behov overfor Gud og Jomfru Maria.
Dette komplette tilbudet av vakre bønneformuleringer henger også sammen med kirkefellesskapets ansvar for de troendes synder. Gjennom sakramentene - især kommunionen og skriftemålet - er det mulig for den enkelte å søke tilgivelse for synden gjennom ritualer og felleshandlinger.
Det er vakkert ut fra både et religiøst og et sosialt synspunkt. Ingen blir stående alene. Det gjelder bare å oppsøke fellesskapet i kirken med jevne mellomrom.
Rent personlig opplever jeg dette som en stor og vesentlig forskjell mellom Den katolske kirke og Den norske, protestantiske kirken. Jeg er både i ukjent farvann, på gyngende grunn og tynn is når jeg forsøker meg på komparativ teologi på denne måten. Likevel har jeg en viss erfaring fra Den norske kirke - større enn hos de fleste, faktisk - og jeg er bevisst i min søken etter nye svar på gamle spørsmål når jeg nå gjør meg kjent med katolsk tankegang. Svarene jeg finner, er nye hele tiden, og de tiltaler meg.
For et par uker siden skrev jeg om mitt inntrykk av måtehold som dyd innenfor Den katolske kirke. I morgen vil jeg forsøke å drøfte dette spørsmålet med pateren; jeg har varslet ham i en mail om at dette er et tema jeg er opptatt av.
Hvis mitt inntrykk er rett, er det faktisk slik at det å konvertere ikke representerer noen dramatikk. Det representerer bare en definert referanseramme for ønsket om å være et ålreit menneske, omgjengelig og beleilig for dem som behøver noe av meg, og med en åpen dør oppover ifall det er mer der ute, en Gud og en himmel og en flokk av engler og helgener som vil meg vel. Å konvertere betyr blant annet å si ja til at dette er og fortsatt ønskes som en del av den store referanserammen som omgir et liv fullt av varierte erfaringer. Utover dette er det hele en privatsak, akkurat slik jeg opplever i messen hver eneste gang: Noen tilbringer mer tid på kne enn andre; noen tenner lys før eller etter messen mens andre gjør det ikke; noen bøyer seg flere ganger under trosbekjennelsen mens andre står bare stille - og ingen bryr seg med hvordan andre geberder seg.
I morgen får jeg noen flere svar på alle mine spørsmål om hvordan det er å leve som katolikk, og hvordan jeg selv kan bli en, på fullverdig måte. Jeg begynner å se at svarene ikke kan være så kompliserte når det kommer til stykket. Det er et spørsmål om tid, om modning, om utvikling av en mentalitet som er litt unorsk. Slikt tar tid, men jeg må innrømme at denne bloggskrivingen har gjort prosessen langt lettere og mer konkret. Nå kan jeg scrolle tilbake og finne ut hva jeg var opptatt av for 6 uker siden.
I morgen kveld, etter messen, får jeg sjanse til å se neste mål i denne prosessen. Jeg er dypt takknemlig for at den travle pateren - som betjener 2 menigheter med 5 mils avstand - vil sette av tid til en usikker, søkende sjel av protestantisk opprinnelse. Be for ham - han trenger støtte, langmodighet og velsignelse.
Kanskje kan jeg allerede seint i morgen kveld gi et kort resymmé av denne samtalen som jeg har så store forventninger til.

Anton Bruckner

Husker du Deep Purple's enestående rockelåt "Highway Star" fra albumet "Machine Head" (1972)? Det er den låta som starter med en lang, rytmisk hamring på én tone på bassgitaren sammen med besettende trommespill. Intensiteten i introen til "Highway Star" minner om et sakralt verk fra musikkhistorien, nemlig Anton Bruckners "Te Deum".

Anton Bruckner levde i Østerrike fra 1824 til 1896. Han viste på et tidlig tidspunkt at han hadde musikalske evner utover det vanlige. 31 år gammel fikk han jobben som organist i Linz, Østerrikes nest største by. Her virket fram til 1968, da han tok imot en professorstilling ved musikkonservatoriet i Wien.

De komposisjonene som Anton Bruckner er blitt kjent for, er store, massive og grensesprengende verker. Han lekte seg med harmonier, utviklet iørefallende melodier som triller videre og videre, og musikken strever hele tiden målbevisst oppover, mot himmelen.

Bruckner er kjent som en oppriktig troende, en komponist med trygg, religiøs overbevisning, en god katolikk.

"Te Deum" ble fullført i sin endelige utgave i 1884, altså for 125 år siden. Verket går i C-dur, en toneart så enkel og likefram at det har vært nesten uvanlig blant komponister å benytte den. Anton Bruckner valgte den, og han lot strykerne i orkesteret innlede verket med en brutt C-dur akkord i et hissig åttedelsmønster. Det er her "Te Deum"og "Highway Star" har et likhetspunkt: En intro som setter grunnrytmen fra første sekund, er stykke musikk som peker mot en tekst det er maktpåliggende å bringe ut i verden:

"Te Deum laudamus, te Dominum confitemur.
Te æternum Patrem omnis terra veneratur."

Det er opphøyet begeistring over kor og orkester i denne innledningen. Stemningen er satt: Her skal det lovprises! Det er så man nesten kan høre dirigenten rope "Køl på!" for å få både musikere og sangere til å gi sitt ytterste. Det står mange steder fff i notene for virkelig å understreke at her skal det ikke spares på noe. Dette er musikk som krever oppmerksomhet - det er ingen ringere enn Gud Herren som skal lovsynges.

På tittelbladet til sin 9. symfoni skrev Anton Bruckner: "Zu meinem lieben Gott" og dedikerte dermed verket til sin kjære Gud. Tilsvarende leser vi over tittelen til "Te Deum" en forkortelse: O. A. M. D. G. Forkortelsen er forklart i en fotnote: Omnia ad majorem Dei gloriam - alt til den største ære for Gud.
Det er ekthet over gudsdyrkelsen vi finner hos Bruckner. Han viser et personlig engasjement, og dette har gitt inspirasjon til all musikken han etterlot seg. Himmelropende, takksigende og bønnfallende lar han strykere og blåsere stige og synke, et orgel får slippe til her og der, og overalt er det sang, til og med i hver eneste av de 9 symfoniene han komponerte.

Teksten til "Te Deum" er hentet fra en gammel, latinsk takkebønn; se komplett tekst på latin og norsk her.

Det er lenge siden sist jeg lyttet til Bruckners "Te Deum", men jeg kom i tanker om den for ikke lenge siden. Jeg fryder meg over verkets klart religiøse innhold og hovedhensikt, og jeg har tenkt at dette kan være en passende øvelse i takknemlighet nå ved slutten av fastetiden: Å lytte til "Te Deum" i sin helhet med tekstheftet foran meg, i et forsøk på å fange den samme inderlighet som Anton Bruckner framsto med i sin monomentale musikk. Opplevelsen kan bli sterk og gripende, musikken skal få tordne gjennom lydanlegget, og jeg vil fokusere på den opphøyde målsettingen: Omnia ad majorem Dei gloriam!

Hele verket varer i 17-18. På Youtube finnes denne kortversjonen der vi får med den hamrende innledningen, som et stykke katolsk rock'n'roll à la "Highway Star" fra 1880-tallet. God fornøyelse!

Hurra for biskop Berislav Grgić!

Yesss! Innsettelsen av Berislav Grgić som katolsk biskop i Tromsø stift ble behørig omtalt i Lørdagsrevyen! Tenk at NRK fant begivenheten stor nok til å tildele den både lyd og bilde, intervju og bakgrunn i kveldens mest sentrale program! Det var både hyggelig og varmende, og det gir den nye biskopen den velkomst han fortjener etter å ha svart positivt på kallet fra Vatikanet.
Det var forøvrig morsomt å høre at reporteren uttalte etternavnet som "Gerić". På Internett-overføringen fra selve seremonien hørte vi uttalen "Gregić" - ikke helt bra det heller.
Dette har jeg som lingvist gledet meg til i ukevis: Dette etternavnet kan det bli mye moro med!
I de vestslaviske språkene - kroatisk, serbisk, bosnisk, slovensk, slovakisk og tsjekkisk - er r stavelsesbærende på samme måte som en vokal. Det er jo ikke noe problem å hvile på en r mellom to andre konsonanter, i hvert fall ikke hvis man er så heldig å ha rulle-r (tungespiss-r) i sin egen dialekt.
Et godt eksempel: På samme måte som ordet "finger" er helt likt i alle de germanske språkene, er ordet for samme legemsdel ett og det samme på de seks vestslaviske språkene jeg nettopp nevnte, nemli "prst". Ingen e-lyd høres mellom konsonantene - det er juks!
Tenk på den gode biskop Berislavs milde, brunøyde blikk, tenk på takknemligheten han fortjener for å ha kommet fra Bosnia via Kroatia til Tromsø, tenk på at hans nye tjeneste er stor nok til å få Den katolske kirke omtalt på Dagsrevyen; ta deretter sats og si Grrrrrgić - der den siste bokstaven uttales som en mellomting mellom ts og tsj. Katolikker i Norge kan mestre det, for såpass har biskop gjort seg fortjent til fra oss!
- - -
Det går gradvis opp for meg at jeg gjennom denne bloggen ikke bare legger åpent for alle og enhver at Inventus er en blogger som prøver å finne ut om han (ja, han! ikke hun) vil bli katolikk, men også at den samme Inventus er lidenskapelig opptatt av språk og musikk. Hva jeg måtte komme til å røpe av andre personlige sider under skrivingen, spiller liten rolle. Denne prosessen - å komme fram til en endelig avgjørelse om jeg vil bli katolikk eller ikke innen jul 2010 - involverer hele gubben, ikke minst de sidene av meg som fra før er de viktigste.
Om en dag eller to kommer et innlegg om en stor komponist og troende katolikk: Anton Bruckner.

Biskop Berislav

I dag er det nesten for lett å velge tema for blogginnlegget: Tromsø stift av Den katolske kirke fikk ny biskop i dag! Med stor verdighet og et imponerende antall celebriteter fra både kirkeliv og samfunnsliv ble biskop Berislav Grgić innsatt som biskop i Tromsø stift.

Jeg fulgte innsettelsesmessen på Internett. Den ble overført direkte i fra kl. 10.30. Det var et virkelig langvarig program med atskillige seremonier og ritualer. Jeg skal ikke gjøre meg bedre enn jeg er: Jeg satt ikke og så på overføringen fra begynnelse til slutt. Det hadde jeg ikke ro i kroppen til. Etter en halvtimes tid begynte jeg på andre gjøremål i huset og gikk til og fra PCene der messen ble lastet ned.

Berislav Grgić. Hvilket navn! Den bosniskfødte prelaten vil få folk i det høye nord til å måtte øve litt og ta sats før etternavnet uttales. Nå er det vel mest vanlig i Den katolske kirke å tiltale og omtale kirkens tjenere på alle nivåer med fornavn. Dette forenkler jo både uttalen og nødvendigheten av å huske biskopens fulle navn.

Den norske, lutherske kirke har 11 biskoper. Den katolske har 3. I tillegg har Metodistkirken en biskop, men han har hele Nord-Europa som område. (http://www.umc-northerneurope.org/)

Kanskje finnes det biskoper også innen andre kirkesamfunn her i landet, men samtlige biskoper utgjør uansett en marginal yrkesgruppe. Biskop Berislav står i en spesiell sammenheng og i et skarpt lys som katolsk biskop i Tromsø. Han er dessuten relativt ung - født i 1960 ifølge katolsk.no - og kan altså bli værende i Nord-Norge i riktig lang tid.

Det gledet meg litt ekstra under formiddagens sending å se at jeg øyeblikkelig gjenkjente 3 personer i prosesjonen som skred innover gulvet i Tromsø domkirke. Den ene var biskop Bernt Eidsvig. Ham har jeg aldri egentlig sett, men bildet av ham på katolsk.no har jeg lagt merke til. Like bak biskop Bernt gikk biskop Gerhard Schwenzer, som jo vikarierte i min lokale kirke en søndag for noen uker siden (se blogginnlegget "Presterollen - innlegg 2"). Han var lett å kjenne igjen med sine kvikke bevegelser. Nesten bakerst kom Berislav Grgić selv, også han gjenkjennelig fra foto på katolsk.no.

Poenget med at jeg gjenkjente tre av de viktigste aktørene i formiddagens høytidelige tilstelning i Tromsø, var at jeg nå opplever å forholde meg til Den katolske kirkes persongalleri i Norge. De som er viktige innen Den katolske kirke, er personer jeg kjenner navn og utseende på. Dette er viktig, en inngang og en innfallsvinkel omtrent som at nye innvandrere i landet tidligst mulig bør gjenkjenne kongens og statsministerens navn og ansikt i mediene.

Det var ellers imponerende at både Vatikanet og ambassaden for Bosnia-Hercegovina stilte med sentrale representanter ved bispeinnsettelsen. Dette viser at Tromsø stift slett ikke er uten betydning for Den katolske kirkes verdensomspennende organisasjon. Kanskje blir jeg selv et medlem blant 1,1 milliard i løpet av neste år. Det er derfor det er så godt, så nyttig, så verdifullt og så interessant å følge kirkens begivenheter her til lands.

Jeg ønsker biskop Berislav alt godt og Guds velsignelse i den viktige tjenesten!

(Bildet øverst er hentet fra nettstedet www.katolsk.no uten nærmere forespørsel.)

Katolisisme på nettet

Det er ikke bare bloggere som skriver om katolsk tro på Internett. Etterhvert har jeg kommet over en hel del nyttige og interessante nettsteder. Aller først vil jeg framheve nettstedet som jeg aller sist er blitt kjent med, nemlig sidene til den amerikanske organisasjonen Catholics for Life (CUL). Ved første øyekast ser det ut til at dette er en organisasjon som kjemper for det ufødte liv. Uavhengig av hva man måtte mene om dette, har nettstedet en virtuell rosenkrans som man ber ved å klikke i midten av kransen og be bønnen som kommer opp. Det kan velges mellom ulike språk, men engelsk er nok det mest aktuelle for skandinaver.
Den virtuelle rosenkransen kan bes her: http://cul.detmich.com/rosary.html
Takk til IHa som opplyste om dette nettstedet i en kommentar til mitt forrige innlegg!

Da jeg forsøkte å finne ut noe om St. Christoffer i innlegget fra sist onsdag, fikk jeg en kommentar av Viking som opplyste at helgenen det gjaldt, opprinnelig het Kristoforos og er omtalt på Den norske, katolske kirkes hjemmesider: http://www.katolsk.no/biografi/kristofr.htm. Etter å ha lest denne beretningen, så jeg at det nederst finnes en link til et 50-talls bilder av St. Christoffer. Her finnes også bildet til venstre, som medaljongen jeg fortalte om, ser ut til å være basert på.
Det interessante er dessuten at galleriet med bilder av St. Christoffer hører med til nettstedet http://saints.sqpn.com/, hvor man kan lese om helgener fra hele verden. Helgenene er sortert alfabetisk eller etter minnedag på kalenderen. Her finnes en katolsk ordbok og oppslagsverk av de forskjelligste slag innen katolske personer og tradisjoner. Saints.sqpn.com er simpelthen en kunnskapskilde av dimensjoner, et nettsted man aldri blir ferdig med!


Det slår meg at de to nettstedene jeg har nevnt ovenfor, har jeg blitt introdusert for gjennom kommentarer til kun mitt forrige innlegg på denne bloggen. Det betyr at kommentarene jeg får, er av uvurderlig betydning når det gjelder å gi meg økt innsikt og større kunnskap!

I forbindelse med rosenkransen har jeg også kommet over en norsk blogg som i stor grad vier seg til dette temaet. Bloggens ansvarlige kaller seg "Oremus" (som betyr "la oss be", såvidt jeg vet), og nettadressen er: http://rosenkransen.wordpress.com/. Rosenkransen er her organisert etter bønner, mysterier og ukedager. Bloggen inneholder også bloggtekster av dypt alvor, samt en god linkliste. Jeg finner denne bloggen spesiell fordi den har den mer eller mindre statiske gjennomgangen av rosenkransens anvendelse i tillegg til dynamiske blogginnlegg med kommentarmulighet.


Til slutt vil jeg også framheve og anbefale det amerikanske nettstedet Catholic Online, http://www.catholic.org/. Nettstedet tar mål av seg til å gi katolikker over hele verden utførlig og aktuell nyhetsdekning og service innenfor katolske interesser. Nettstedet er ekstremt amerikansk, med reklame for reiser og varer, anmodning om å skjenke bidrag, forslag til aktualitetsstoff og oversikt over nettstedets mest populære oppslag.
Noe jeg liker godt ved Catholic Online, er de tallrike videoene man kan se. Her er katolske andakter, katolsk musikk med film eller bilder, presentasjon av hellige eller historiske steder, rapport om undere osv. Dessuten er det anledning å registrere seg og få en egen, gratis e-postadresse for webmail med @catholic.org som domenenavn. Dette i seg selv kan jo gi mulighet for mang en god samtale når noen spør etter ens e-postadresse.


Jeg vet ikke hva slags katolske nettsteder norske katolikker foretrekker, men mangfoldet er også på dette området så stort og omfattende at det finnes noe for enhver smak. Her har jeg nevnt hvilke steder jeg selv setter pris på, og katolske lesere kjenner sikkert disse nettstedene fra før. Hvis ikke, kan jeg jo i all beskjedenhet anbefale disse 4 nettstedene som rike og grundige informasjonskilder og besøkssteder for ettertanke med katolsk fortegn.
Når det får gått enda noen uker med min orientering innenfor Den katolske kirke, vil jeg sikkert ha mange flere og andre katolske nettsteder å anbefale.

Kirkebesøk i Nederland (3)

Under min vandring i katolsk kirkelandskap så jeg lenge fram til besøket i Nijmegen 21. og 22. mars. På forhånd hadde jeg funnet Peter Canisius-kirken på nettet, og ved hjelp av en utskrift av bykartet fra turistkontorets nettsider hadde jeg funnet korteste vei fra hotellet på Grote Markt til kirken i Molenstraat. Veien var svært kort, under en halv kilometer.

Allerede lørdag ettermiddag gikk jeg forbi kirken og så at den var åpen. Jeg gikk inn og så meg diskret om, og jeg oppdaget at kirken faktisk hadde en liten butikk ved siden av inngangen. Butikken ble betjent av 2 eldre, hyggelige damer som snakket bare nederlandsk. De var over seg av begeistring, og da jeg i tillegg til å komme på besøk viste interesse for å kjøpe noe av krimskramset de hadde til salgs, var tjenesteiveren enorm.

I en stor monter som hadde glassvegger både mot gaten utenfor og mot butikklokalet, fant jeg en hel del katolske godbiter som jeg for en billig penge gjorde til mine. Det ene var en rosenkrans med sorte perler og sort trekrusifiks med Kristusfigur i sølv (eller sølvlignende materiale...). Dette er min aller første rosenkrans, og jeg ser fram til å lære å bruke den. Den norske katolske kirkes nettsider har mange store artikler om rosenkransen, og flere av dem gir god veiledning i å "be rosenkransen" med tilhørende mysterier avhengig av ukedag; se f.eks. denne artikkelen: http://www.katolsk.no/artikler/rosenkra.htm

På bildet ovenfor har jeg hengt rosenkransen på utstilling rundt et bronsekors som fruen og jeg kjøpte - merkelig nok! - i St. Olav katolske bokhandel for nesten 30 år siden og altså flere tiår før jeg ante at jeg senere skulle fatte slik interesse for katolisismen.

Det andre jeg kjøpte i butikken i Peter Canisius-kirken, var et lite krusifiks til å henge enten i kjede rundt halsen eller et annet sted; en nett liten gjenstand med uomtvistelig betydning og innhold.

Etter varm anbefaling fra de to eldre damene i kirkebutikken kjøpte jeg også en medaljong til å henge på et nøkkelknippe. Medaljongen forestiller St. Christoffer og bør ifølge de vennlige, nederlandske damene henge i bilen. Jeg har søkt etter St. Christoffer (Kristoffer? Christopher?) på katolsk.no, men ikke klart å finne noen helgen med det navnet som har umiddelbar forbindelse med bilkjøring og sjåfører.

Dette spiller jo liten rolle i og for seg; når selgerne av medaljongen anbefalte bilen eller bilnøkkelen som et egnet brukssted for St. Christoffer, følger jeg gjerne opp. Det kan jo aldri skade. Det er dette som er poenget med både helgenbilder, krusifikser og rosenkranser: Det skader ingen å tro litt på at sånt har en effekt. Tvert imot kan det gi litt mer trygghet til den som velger å tro det.

For noen år siden besøkte fruen og jeg et gresk-ortodoks kloster for Agios Efraim. Klosteret lå oppe i fjellsiden nær den historiske småbyen Marathonas, 5-6 mil øst for Athen. Inne i den lille klosterkirken lå gamle Efraim selv til utstilling i form av en liten, innskrumpet, balsamert mannsskikkelse.

I brosjyrer i klosterets butikk leste vi at Agios Efraim er den gresk-ortodokse kirkes helgen for bl.a. alkoholikere og rusmisbrukere. Jeg kjøpte en nøkkelmedaljong med bilde av ham, og denne har jeg benyttet på et av mine nøkkelknipper helt siden da. Det har ikke skadet - og jeg er ikke blitt noen større misbruker enn jeg var før jeg kjøpte nøkkelmedaljongen.

Der ser man: Det skader ikke å sette sin lit til en helgen!

- - - -

I kveld, onsdag, var det som vanlig kveldsmesse i min lokale, katolske kirke. Endelig hadde jeg tid til å være til stede igjen, og i kveld var vi hele 9 sjeler til stede, foruten pateren selv. Herrens bebudelse ble feiret i dagens messe, og det var høytid og feststemning rundt det noe forkortede ritualet. Det var godt å være "hjemme" igjen, og følelsen av å være hjemme i denne lille kirken som jeg nå kjenner så godt, overveldet meg og gjorde meg rørt.

Jeg hadde en kort prat med vår pater, og vi avtalte å ha en ny prat om min prosess som katolikk neste onsdag, den 1. april. Dette ser jeg fram til.

Kirkebesøk i Nederland (2)

Mitt besøk i Peter Canisius-kirken i Nijmegen sist helg gjorde egentlig ikke noe dypt inntrykk på meg. Derimot var besøket lærerikt og oppklarende på mange måter, kanskje nettopp gjennom forskjellene mellom det som foregikk under søndagsmessen og det jeg har blitt vant til å oppleve under messe i katolske kirker i Norge.
Dette innlegget handler i første rekke om musikken i messen. Det ble ikke spilt orgel under messen i Peter Canisius kirke, og når jeg tenker etter, så jeg ikke tegn til noe orgel der heller. Det kan har vært der et sted, men jeg så det som sagt ikke.
Til gjengjeld var et lite kor til stede helt framme i kirken, faktisk plassert bak alterbordet. Koret besto av 12-14 voksne mennesker, og ifølge arket med salmetekster heter koret "Koor Peregrinantes". Dette betyr faktisk "Pilegrimskoret".
Under hele messen var det koret som sang og som tok ansvar for salmesangen i stedet for menigheten. Jeg opplevde dette som svært passiviserende. Bare enkelte salmer var oppført med et slags omkved i fete typer på tekstarket, og kun der var det forventet at menigheten skulle delta i sangen.
Faste messedeler som Kyrie og Credo (trosbekjennelsen) ble framført talende. Gloria ble utelatt, og delene Sanctus og Agnus Dei ble sunget av koret.
Jeg stusset litt over et par sanger som var såpass allmennreligiøse at de like gjerne kunne ha blitt sunget i en protestantisk gudstjeneste. Den ene var et lite omkved som ble brukt mellom de ulike delene under forbønnen etter prekenen. I to enkle og nesten identiske tekstlinjer sang koret og menigheten (i den grad de sjenerte og dannede menneskene i menigheten kunne høres under sangen) denne lille teksten:
"Kom tot ons o Heer, ontsteek in ons uw licht
Kom tot ons o Heer, ontsteek uw licht in mij."
("Kom til oss o Herre, tenn ditt lys i oss, kom til oss o Herre, tenn ditt lys i meg.")
Et søk på nettet i dag har vist at dette lille omkvedet ganske riktig har vært brukt også i protestantiske gudstjenester. Melodien var enkel og vakker, men temmelig gospelpreget. Den ble akkompagnert på gitar. Jeg la merke til vekslingen mellom d-moll og G-dur og fant klare likhetstrekk mellom denne melodien og Ennio Morricones tittelmelodi til filmen "For a Few Dollars More".
Etter at messen var til ende og velsignelsen var framført, sang det lille koret en altfor berømt sang til avslutning. Dette var på ingen måte noen salme. Det var en nederlandsk oversettelse av den israelske, patriotiske visen "Jerushalayim shel zahav" av Naomi Shemer. Originaltittelen betyr "Jerusalem av gull". Refrenget i sangen skulle synges av menigheten sammen med koret, og der het det på nederlandsk "Jerusalaim, stad van God" - "Jerusalem, Guds stad".
For 30 år siden fikk jeg lære en finsk oversettelse av samme sang. Dette foregikk i et på alle måter konservativt, luthersk miljø innenfor studentlagsbevegelsen. Her het det i refrenget "Jerusalem, Jerusalem, sä ikinuori ikuinen..." - "Jerusalem, Jerusalem, du evigunge, evige."
Sangen er uendelig vakker rent musikalsk. Hvor vakker teksten er, avhenger av oversetteren. At en slik sang - en ganske enkel vise - ble framført som avslutning på en eukaristisk messe i fastetiden var vel i beste fall en overraskelse for meg. Rent ut sagt var det en skuffelse i forhold til forventningene om katolsk høytidelighet og rituelt alvor.
Kirken hvor dette foregikk, Peter Canisius, er ikke den største i Nijmegen. Det er derimot den gedigne middelalderkatedralen St. Stevens, der første byggetrinn sto ferdig i 1273. Her blir det på søndager feiret økumenisk messe. Det utføres altså en kombinasjonsøvelse som både protestanter (reformerte) og katolikker kan ta del i. Dette hadde jeg funnet ut på forhånd, og jeg valgte derfor å oppsøke den katolske messen i Peter Canisius-kirken. Det viste seg imidlertid at også her hadde det katolske særpreget blitt tonet ned.
Det kunne vært verre. Det kunne virkelig vært langt verre. På nettsidene til Peter Canisius-kirken står det en link til en bildeserie fra fastetidsmessen 22. februar i år. Med stolthet presenterer man bilder fra en tradisjonell karnevalsmesse der målet er å gjøre folk oppbrakt ved inngangen til fasten. Verzotting kaller nederlenderne denne skikken, som for min del har vært ukjent fram til nå.
Som sagt: Det kunne vært verre enn å oppleve protestantisk gospelsang eller pro-israelske viser under messen. Jeg kunne ha slumpet til å oppleve en karnevalsmesse med verzotting som mål. Dette slapp jeg, men jeg gleder meg intenst til førstkommende søndag, da jeg igjen har anledning til å gå til messe i min lokale kirke.