Samson

Illustrasjon: Gustave Doré.

I min ungdom leste jeg Bibelen i sin helhet. Det er ikke noe å være stolt av; de fleste i mitt miljø gjennomførte denne milepælen; det var en del av dannelsen og det minste man kunne yte for å gjøre predikantene fornøyde.
I de mange ukene og månedene jeg arbeidet meg gjennom Det gamle testamentet, kom jeg over beretninger som jeg reagerte på, fortellinger om grusomhet og vold i Guds navn. Voldsomhetene var ofte så overdimensjonerte at de knapt umulig forsvare den gode hensikt. Jeg fant det best å skyve slike avsnitt bakerst i min bevissthet og ikke ta dem fram i noen som helst sammenheng.
Senere, da jeg var blitt frafallen og fant glede i å avvise både gudstroen og Bibelen som det rene skjære sprøyt, var det nettopp disse redselsfulle avsnittene som var bekvemme å trekke fram. Enhver som ikke selv kjente innholdet i GT i detalj, ville la seg målløst fascinere og belære om redslene og horrorscenene blant Guds menn i oldtiden.
Min relativt nye situasjon som katolikk i 2009 har gjort at jeg igjen minnes at Bibelen ikke bare inneholder budskapet om frelse og evig salighet, men også de gamle historiene om hensynsløse drap. Fortsatt ønsker jeg ikke å forholde meg til disse beretningene; de færreste gjør vel det.
Jeg vil nå unne meg en siste kikk på skrekkhistoriene for å konstatere at jeg vet at de fins der. Jeg vil trekke fram én slik historie i dette innlegget, 3 historier i neste innlegg og en matematisk feil i innlegget deretter. Så skal jeg være ferdig med de beklagelige delene av Bibelens innhold.

Dagens fortelling står i Dommernes bok kapittel 16 og omhandler kraftkaren Samson, en kriger som var uovervinnelig i kampene mot erkefienden filistrene fordi han hadde overmenneskelige krefter.
Samson fikk en kjæreste som het Dalila, og filistrene betalte henne for å forsøke å lure Samson til å fortelle hemmeligheten om sin store styrke. Omtrent som i et eventyr lokker Dalila ham til å fortelle hemmeligheten 3 ganger, og han lyver hver gang. Den fjerde gangen derimot, forteller han sannheten, nemlig at styrken ligger i håret hans. Dersom han blir raket på hodet, forsvinner styrken.
Om natten ble hodet hans raket, og han ble tatt til fanget og blindet av filistrene. Dette var verdt en feiring, så filistrene laget et stort gjestebud. De fikk hentet fram Samson fra fangehullet slik at alle kunne se at han var gjort hjelpeløs der han sto oppstilt mellom to søyler. Derfra ender historien slik med Bibelens egne ord:

"Huset var fullt av menn og kvinner, og alle filisterfyrstene var der. På taket var det omtrent tre tusen menn og kvinner som så på at de holdt moro med Samson. Da ropte Samson til Herren og sa: «Herre Gud, kom meg i hu og gi meg styrke bare denne ene gangen, så jeg kan hevne meg på filisterne for ett av øynene mine.» Så tok han tak omkring de to midtsøylene som huset hvilte på, den ene med høyre arm og den andre med venstre. Han trykket dem inn til seg og sa: «La meg dø sammen med filisterne!» Så tok han i av all kraft, og huset styrtet sammen over fyrstene og over hele folket som var der. Slik drepte Samson flere ved sin død enn han hadde drept i sin levetid." (Dom. 16,27-30)

Jeg har ofte tenkt, kanskje på bespottelig vis, men likevel: Endte Samson sine dager som historiens første selvmordsbomber? Og med Guds hjelp? Er det mulig i våre dager å forstå fortellingen på noen som helst annen måte?
Jeg vet ikke, og jeg bryr meg ikke om det. Samson omkom, dro med seg flere i døden enn noen sinne tidligere, og vekk var han!

Maria-musikk

Dette innlegget ligger an til å bli ganske kjedelig. Likevel: Jeg er en sånn type person som hele tiden må ha noe å se fram til. Jeg spikrer planer, avtaler og drømmer inn i kalenderen slik at den aldri er tom. På den måten har jeg alltid noe kommende å glede meg til.
For øyeblikket er det mange - riktig mange! - slike etablerte planer i min kalender. Det betyr jo at det er mye å glede seg til på både kort og lang sikt.
På aller kortest sikt gleder jeg meg til å dra til hovedstaden fredag ettermiddag, om mindre enn 30 timer, og oppleve kveldsmesse i St. Olav domkirke. Det kan bli utbytterikt. Ikke lenge deretter, tirsdag 3. november, er det en konsert av de helt sjeldne i Askim kirke - den lutherske, altså.
Den hvitmalte korskirken av treverk, bygget ved ruinene av en årtusengammel Mariakirke, skal på tirsdag ta imot Sinikka Langeland, Lars Anders Tomter og Kåre Nordstoga, som sammen skal framføre folketoner og Bach-verker tilegnet Jomfru Maria. Det er en stund siden jeg leste om konserten, og det er helt klart at jeg straks bestemte meg for å gå dit.
Min kjære livsledsagerske er dessverre opptatt med jobb, men jeg har fått med meg en kamerat - en protestantisk troende frimurer - som i likhet med meg er glad i musikk. Les om konserten på Askim Menighets hjemmesider.
I forbindelse med alt dette serverer jeg det kjedeligste av alt, nemlig en link til Youtube. Dette er slett ikke noe hva som helst; det er en særdeles vakker versjon av Salve Regina med den gregorianske melodien som står i Lov Herren - Norsk katolsk salmebok nummer 553.
Jeg må innrømme at jeg dels har hatt stor glede av å forsøke å henge med i denne salmen under rosenkransandaktene nå i oktober måned og i mai, dels hatt store problemer både med å lese de middelalderske notene på 4 linjer og å huske den spesielle melodien.
Her har jeg funnet en nydelig innspilling, og ved å kjøre den om og om igjen har det blitt lettere å lære melodien skikkelig. Dessuten har den visuelle delen av dette innslaget den latinske teksten i subtitle-feltet. Dermed kan man lære også denne utenat; den norske versjonen kan vi jo allerede gjennom avslutningen av rosenkransbønnen.
God fornøyelse - og Guds velsignelse til alle besøkere på denne bloggen!

Offer for ufrivillig forbønn

En av mine barndomsvenner het Jan. Foreldrene hans var pinsevenner, og han har så vidt meg bekjent aldri helt forlatt deres konfesjonsmessige linje. Tvert imot: Jan har tatt den helt ut og stiftet en egen menighet enda mer karismatisk og herlig enn pinsevennsamfunnet.

Han har gjort det godt, tror jeg, og er nå forstander og pastor i menigheten han selv har grunnlagt. Zoé-kirken kalles den og holder til i eget, relativt nytt forsamlingshus ved rv 111 i Fredrikstad. Når ukas viktigste møte finner sted søndag formiddag, er P-plassen så full av biler at folk snart må benytte riksveien til parkering. Det er imponerende! Menigheten driver også egen bibelskole og har misjonsprosjekter i gang.

Zoé-menigheten drives på svært moderne vis, og det forundrer meg at den ikke bruker moderne gresk – zoí (ζοή) – i stedet for koiné-gresk i navnet, som for øvrig betyr Liv.

Min mor, som døde i 1999, støtte på Jan en gang under de mange årene hun var syk. Hun må ha snakket om sin sykdom til ham, og hun har sikkert snakket om meg også. Jan har ganske sikkert foreslått å be for henne, et tilbud hun naturligvis ikke hadde mot til å avslå. Av den grunn fikk jeg noen måneder senere høre om samtalen mellom dem.

En bekjent som besøkte menigheten iblant på den tiden, fortalte nemlig at min alvorlig syke mor var blitt bedt for av Jan, under fullt navns nevnelse, på et av møtene i Zoé-kirken. Dessuten hadde Jan i samme slengen bedt for min mors frafalne sønn, som det var all grunn til å være bekymret for.

Ettersom min mor hadde bare én sønn, var det ingen ringere enn jeg som totalt uvitende var blitt bedt for under det høymælte Zoé-møtet. Dette må ha vært i 1997 eller -98, og jeg var inne i min mest antikristelige fase av livet, midt i den gudløse 20-årsperioden som jeg tidligere har skrevet om. Jeg var her blitt offer for ufrivillig forbønn, med andre ord. Jeg mottok måpende denne beretningen fra den troskyldige personen som fortalte meg det, og jeg lot det gå noen dager slik at min harme fikk vokse seg stor og sterk.

Så ringte jeg til Jan, pastor Jan på sitt kontor, og spurte hva faen han drev med, og om ikke sekta hans praktiserte det ringeste snev av diskresjon, personvern eller fintfølelse?

Jans stemme og måte å snakke på var nesten ikke til å kjenne igjen fra guttedagene, da vi drev rundt i skogen og satte fyr på plastbøtter for å høre den hylende lyden av plast som dryppet tungt ut av flammene, eller da vi rotet rundt i kjelleren hjemme hos oss og laget elektromagnet ved hjelp av litt kobbertråd, et par spiker og et 4,5 volts batteri. Jan anno 1998 snakket med en varm og innsmigrende stemme, på samme tid lyttende og belærende, og det var umulig å opprettholde min systematisk opparbeidede vrede utover i samtalen.

Vi kom til enighet, og han lovet å la være å be for meg mer om han så skulle få aldri så sterke ønsker om det. I det siste har jeg tenkt masse på den opprinnelig uønskede forbønnen. Ettersom dette skjedde for 11 eller 12 år siden, føles det som om vi trekker saken litt vel langt om vi nå begynner å gjette at nettopp denne bønnen på sett og vis ble hørt til slutt; jeg vet ikke hvor lenge vi kan regne med at en forbønn kan ligge på vent før den må anses som uinnfridd.

Videre kan det nok hende at min gamle venn Jan ville synes at bønnen liksom ikke er blitt hørt på riktig måte, for det var jo ikke hans hensikt – og kanskje ikke min mors heller – at jeg skulle ende opp som katolikk. Kanskje Jan vil tro at det er en annen og mer pavevennlig persons forbønn som er blitt hørt og ikke hans egen – hva vet jeg?

Jeg må innrømme at jeg har gått med et muntert smil innvendig når jeg i det siste har tenkt på denne hendelsen og hva som kom ut av den dersom vi drister oss til å anta den aller spedeste sammenheng mellom Jans manende forbønn fra podiet i Zoé-kirken og min langtrukne og høytidsstemte inntreden i Den katolske kirke. Jeg tror sannelig jeg skal ringe Jan på nytt en dag – det er jo nesten 12 år siden sist!

Embolismen

På katolsk.no kan vi lese en generell orientering om den katolske messens struktur slik den foreskrives i Missale Romanum. Vi leser bl.a. om bønnen Fadervår i forbindelse med kommunionen:
"Celebranten alene tilføyer embolismen, mens folket avslutter med doksologien."
Det er en fantastisk språkføring i denne teksten. Vi merker oss især ordene embolismen og doksologien.
Da jeg begynte å gå regelmessig til messe i den lokale, katolske kirken, ble jeg forundret over hele framføringen av Fadervår. Først og fremst registrerte jeg ved aller første tilfelle at i Den katolske kirke benyttes fremdeles den "gamle" versjonen av Fadervår med konjunktivformer i de tre første bønnene:
"Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje..."
Jeg husker godt at jeg uvilkårlig smilte litt for meg selv da det gikk opp for meg at jeg befant meg i et ikke-statlig kirkerom. Her var ikke liturgien noen del av norsk lov og altså ikke underlagt statsdirigert språkrøkt.
Det neste som skjedde av overraskelser i Fadervår var at det etter "...men fri oss fra det onde" kom et lengre innskudd framført av pateren alene. Det er dette som kalles "embolismen" i sitatet ovenfor. "Embolisme" kommer fra gresk og er et uttrykk for et innskudd av ulike slag, avhengig av konteksten. Embolismen i Fadervår er innholdsrik og viktig, og jeg kommer snart tilbake til den.
Etter paterens innskudd - embolisme - følger lovprisningen: "For riket er ditt og makten og æren i all evighet." Ordet "doksologi" er som kjent det greske uttrykket for "lovprisning". I andre sammenheng sløyfes doksologien i Fadervår, har jeg erfart, og jeg finner det interessant å avslutte bønnen med "...men fri oss fra det onde. Amen." Jeg husker å ha lært i min ungdom at den tradisjonelle avslutningen, doksologien, ikke hører med i de nytestamentlige originalmanuskriptene. Derfor er det som om vi ber Fadervår helt i tråd med versjonen fra Jesus selv når vi i forbindelse med f.eks. rosenkransen ber Fadervår uten doksologien.
Men det interessante, det teologisk viktige og det personlig oppbyggelige er embolismen. Her sier pateren som kjent:
"Fri oss Herre, fra alt ondt, og gi oss nådig fred i våre dager, så vi med din barmhjertighets hjelp alltid må være fri fra synd og trygget mot all trengsel, mens vi lever i det salige håp og venter vår Frelser Jesu Kristi komme."
I lang tid stusset jeg litt over at presten virkelig ber om at vi må bli fri fra synd. Jeg fant det snodig, men valgte å la være å gå inn i problemstillingen. Slik gikk mange måneder mens jeg unngikk å slippe denne formuleringen innpå meg.
Så plutselig en søndag i september, mens vi sto oppreist under messen og gjorde et opphold slik at pateren kunne framføre embolismen på vegne av oss alle, gikk det plutselig opp for meg hvordan formuleringen må forstås, og jeg ble grepet av dyp og intens glede og takknemlighet over løsningen:
Ytringen om å være fri fra synd lyder jo i sin helhet: "...så vi med din barmhjertighets hjelp alltid må være fri fra synd..."
Jeg oppfattet plutselig at dette ikke innebærer at vi skal streve med å gjøre alle våre tanker, ord og gjerninger fri for synd. Dette er en umulighet teologisk sett og kan ikke være meningen med denne formuleringen.
Derimot må vi fokusere på "med din barmhjertighets hjelp", som henspiller på de nådemidler Gud har gitt oss gjennom Kirken. Her er kommunionens sakrament og her er botens sakrament. Begge er midler til syndsforlatelse, til å bli renset for all ondskap utført siden forrige deltakelse i sakramentet.
Hvilken nåde! Hvilken barmhjertighet! Hvilken mulighet gjennom Kirken! Med Guds barmhjertighets hjelp er det faktisk mulig å leve med alle synder tilgitt til enhver tid. Det må være slik vi skal forstå denne midterste delen av embolismen. Hver gang jeg har vært til messe etter den nevnte søndagen i forrige måned, har jeg gledet meg til å høre nettopp dette utsagnet fra pateren før vi alle bryter løs med doksologien. Fadervår har fått en helt ny betydning hos meg etter at jeg lærte å delta i bønnen på katolsk vis!
Fra en av de mange svenske og katolske bloggene jeg følger, gjengir jeg følgende sitat:
When the great English writer, G.K. Chesterton was asked why he became a Catholic, he responded "to have my sins forgiven."
Og jeg avslutter denne studien i takknemlighet med et utdrag fra Kirkens egen Gloria:
Gratias agimus tibi propter magnam gloriam tuam, Domine Deus, Rex Caelestis, Deus Pater omnipotens.

Se, hun tror!

Foto: kongehuset.no


Sist fredag sto det en artikkel om prinsesse Märtha Louise på Vårt Lands nettsider. Saken gjaldt en bok som hun skulle utgi, en bok om engler, "Møt din skytsengel".
I avisens papirutgave var saken fyldigere omtalt med bl.a. et intervju med prinsessen. Jeg vil på det varmeste anbefale Vårt Lands oppslag på nettet, "Prinsessens vitensbyrd" og intervjuet "Prinsessen har en engel".
Dette blir kanskje enda en sak der pressen og humorprogrammer på TV boltrer seg i morsomheter om både engler og alle som tror på dem.
Selv synes jeg det må være både en styrke og en seier for en nasjon som ennå har statskirke, å kunne løfte fram et medlem av kongehuset som bekjenner at hun tror på engler. Det betyr jo at statskirkens nærvær ikke har vært forgjeves.
Riktignok drar prinsessen med seg en del alternative elementer som Den norske kirke og andre tradisjonelle kirker neppe setter så stor pris på. Det verdifulle er imidlertid at prinsessen profilerer seg som en person med tiltro til det metafysiske, åpen overfor det hinsidige og trygg nok til å snakke om det, skrive om det og arbeide med det.
Vårt Land tok opp dette aspektet også den 6. oktober i en kommentar til at prinsessen skal holde foredrag under Alternativ-messen på Lillestrøm i november.
Vi kunne ha analysert prinsessens valg som et tegn på strømninger i tiden eller som symptom på at samfunnet utvikler seg mer i retning av åndelige interesser, eller at folkereligiøsiteten dreier fra de konvensjonelle kirkesamfunnene og over mot mer moderne og bredspektrede alternativer. Det viktige er imidlertid ikke disse teoretiske trekkene, men derimot det faktum at prinsessens person blir stadig mer forbundet med aksept for og tilslutning til troen på det overnaturlige.
Det er mulig at jeg begår en feil, men jeg har faktisk kommet til den slutning at jeg vil gi min støtte til prinsessens ferske bokutgivelse og hennes tiltro til englene. Men kommer jeg til å bruke tid på å lese boka? Nei, neppe.

En viktig oppklaring

Bildet: Biskop Anders Arborelius, Stockholm: En offisiell katolikk.

For én gangs skyld benytter jeg lunsjpausen til å skrive blogg. Jeg er opptatt av å få presisert at å blogge er noe man gjør for å bli sett og lest, for å prøve ut sine synspunkter og kanskje sin personlighet mot et publikum av ukjent format. Responsen måles helst i kommentarene til det enkelte blogginnlegg.
Her på denne bloggen har det siden oppstarten i februar kommet en mengde positive, velvillige og støttende kommentarer. Noen ganske få har vært kritiske, og de har uten unntak kommet når jeg har uttalt meg negativt, harselerende og ironisk om Den norske kirke eller andre protestantiske trossamfunn og deres ledelse.
Jeg har personlige grunner til å være fæl mot protestantiske forsamlinger, og tro meg: Jeg har benyttet anledningen på denne bloggen i svært liten grad i forhold til det jeg hadde behov for i tidligere faser i mitt voksne liv.
Da bloggen ennå var fersk, og jeg selv ennå ikke var sikker i min sak når det gjaldt å bli katolikk, skrev jeg et innlegg med tittelen ”Identitet” . Det var den 7. mars i år. Denne teksten er stadig like aktuell, og den forteller meget klart at det er Den katolske kirkes egenart som har gjort det mulig for meg å finne tilbake til min barnetro, som jeg trodde hadde tørket ut - eller druknet! - gjennom de foregående 20 årene. Innlegget ”Identitet” viser meget tydelig hvor jeg selv står i forholdet til tradisjonelle protestanter – og det er dem det er flest av i vårt land.
Dette betyr at hva jeg sier om protestanter og protestantiske menigheter, er preget utelukkende av min egen bakgrunn og mine personlige opplevelser og erfaringer. Dette er ganske sikkert ikke stuerene synspunkter innen katolske miljøer, spesielt ikke i offisiell sammenheng.
Behovet for å oppklare dette er blitt påtrengende dels pga. kommentarer fra enkelte sørgmodige forsvarere av protestantiske trossamfunn, dels pga. en pressemelding som gikk ut fra Stockholms katolske bispesete onsdag 14. oktober.
I den svenske pressemeldingen leser vi at biskop Anders Arborelius og hans stab er bekymret over alle ”hemsidor” og blogger som kaller seg ”katolske” og som gir uttrykk for synspunkter som imøtegår offisiell informasjon fra Kirkens lederskap. Les hele pressemeldingen her.
Dette utspillet fra Stockholms Katolska Stift – forøvrig Sveriges eneste katolske bispesete – har fått meg til å tenke på hva som forventes når jeg drifter noe som framstår som en katolsk blogg. Det kan være ganske nifst egentlig, dersom det forventes at alt jeg skriver skal være i samsvar med offisielt, katolsk syn.
Selvsagt er det ikke slik. En blogg er en av de mest subjektive nettstedstypene som finnes. At jeg fra begynnelsen av ønsket å bli katolikk og gradvis har blitt det, innebærer ikke at alt jeg skriver, representerer helt og holdent Den katolske kirkes lære.
Blant de mange temaer som jeg har benyttet bloggen til å uttale meg subjektivt om, er altså protestantiske og især pietistiske miljøer. Ingen privatperson skal behøve å føle seg personlig støtt, men om noen finner mine synspunkter og uttaleformer respektløse og harselerende, har de faktisk tatt poenget. I noen sammenhenger har jeg ønsket å være akkurat så sleivete som det ser ut, og jeg har mine egne gode og gamle grunner til dette.
Nå er det ikke akkurat så særlig mange av denne bloggens mer enn 160 innlegg som framstiller Den norske kirke og beslektede trossamfunn på ufyselige måter, men de innleggene som gjør det, har fått gnistrende kommentarer. I de fleste tilfeller synes jeg slike kommentarer er uimotståelig morsomme, men i enkelte tilfeller – slik som en anonym kommentar fra i går, 20. oktober – ser jeg at kommentatoren er saklig og seriøs. Derfor fant jeg det viktig og på høy tid å komme med denne oppklaringen:
Jeg er en katolikk som representerer utelukkende meg selv når jeg blogger.

Bildet: Bloggeren Inventus, Askim: En katolsk privatperson.

Den bortkomne sønn

I forrige uke fikk jeg ei bok av en god bekjent. Denne personen er kjent som en troende med respektert status i den lokale statskirkemenigheten.
Selv har hun betrodd meg at hun er ”skapkatolikk”, en morsom og megetsigende betegnelse. Selv korte beretninger fra hennes bakgrunn vitner nemlig om at hun har et nært forhold og kjennskap til Den katolske kirke, men hun har hittil ikke latt dette forholdet føre til konvertering. Derfor omtaler hun seg gjerne som ”skapkatolikk”.
Ettersom hun i sommer fikk rede på at jeg er innmeldt i Den katolske kirke og jobber for å konvertere neste år, kom hun som sagt til meg med ei bok nylig. Boka er skrevet av den nederlandske, katolske presten Henri J. M. Nouwen (1932-96), og bokas norske tittel er: ”Den bortkomne sønn vender hjem”.
Omslaget på boka fylles av Rembrandts maleri med samme tittel, en følsom scene der sønnen omfavnes av sin slitne, grånende far. Den eldste sønnen og et par ukjente tilskuere utgjør de øvrige personene i bildet.
Hele boka på nær 150 sider er egentlig en sammenhengende studie av bildet: Gjetninger, tolkninger, detaljbeskrivelser og forfatterens alle øvrige assosiasjoner til bildet. I bokas første kapittel skriver han at han så bildet i plakatform første gang i 1983. Det har preget livet hans i alle år etterpå.
Boka har 3 hoveddeler. I hver av dem gjennomgår pater Henri Nouwen følelsene, situasjonen, holdningene og målsettingene hos hver av de tre hovedpersonene i maleriet og lignelsen som det framstiller. Den yngste sønnen – han som var bortkommen, den eldste sønnen og faren blir alle tolket i lys av både den bibelske lignelsen og frelseshistorien. Nouwen kommer også med en del psykologiske observasjoner og bemerker i sin klarsynthet at bitterheten hos den eldste sønnen (Luk. 15,29) hindrer ham i å være takknemlig fordi bitterhet og takknemlighet er motsatte egenskaper.
Slike innsiktsfulle beskrivelser av mellommennskelige forhold dukker opp rett som det er i den lille boka. Dessuten forteller den med en helt egen, pietetsfull varme om forholdet mellom menneskene og Guds kjærlighet.
Jeg vil anbefale denne boka på det varmeste. Jeg vil også uttrykke dyp takknemlighet overfor den gode ”skapkatolikken” i min bekjentskapskrets, som var så omsorgsfull å gi meg denne vakre og oppbyggelige kunstbetraktningen.

- - -
Henri J. M. Nouwen: ”Den bortkomne sønn vender hjem”. Verbum forlag 2000.
St. Olav bokhandel har flere titler av samme forfatter, men ikke akkurat denne. Derimot kan boka fortsatt bestilles fra Verbum Forlag.