"Dagsorden for det tredje årtusen" - del 3

Det er tid for det tredje og siste innlegget med et sitat fra pave Johannes Paul IIs bok "Dagsorden for det tredje årtusen". I dette lille avsnittet møter vi nok en gang pavens framsynthet basert på en egen innsikt i og forståelse av tiden han levde i. Disse 2 setningene innleder avsnittet "Dagens historie og det kristne ansvar" i kapittelet "Historien". Ifølge kilderegisteret uttalte han dette overfor ordenskommuniteter i sognet St. Pius V i Roma i oktober 1979, året etter at han ble valgt til pave:


"Hvordan skal vi generelt karakterisere den tidslader som forsynet har kalt oss til å leve i? Jeg tror vi kan svare at den preges av en stor åndelig krise: intellektets, den religiøse tros og det alminnelige livs krise."


I den grad dette var en korrekt observasjon i 1979, er det enda mer korrekt og aktuelt nå, 30 år senere, og 9 år ut i det tredje årtusen, som boka i sin helhet handler om.
I vår tid er det som om det vi tidligere regnet som bestandige enheter - slik som intellektet, religionen og det alminnelige liv, som paven nevner - ikke strekker til i sin opprinnelige form. Samtidig er det mer enn noen gang behov for nettopp disse enhetene, men i en utvidet utgave, en ny form med større kapasitet og mer spesialisert og avansert enn før.
Det er besnærende å tenke på at Pavens ord ble uttalt nettopp i 1979. På denne tiden sto verden på terskelen til dataalderen. Den teknologiske utviklingen etter dette tidspunkt skulle akselerere på alle fronter. Den som var intellektuell i 1979, skulle snart få slite for å holde tritt med framgang og tekniske nyvinninger. På denne tiden uttalte en amerikansk dataprodusent at verden totalt ville ha behov for 5 datamaskiner. Fem stykk, på verdensbasis. En stort mer feilaktig prognose har vel aldri blitt framsatt, og både han og hans medarbeidere skulle få mer enn nok å gjøre med å levere maskinvare. I år er det visstnok 1,1 milliarder datamaskiner i bruk i verden, og sjanseløs er den som ikke forstår å bruke en. Intellektet er overflødig hvis det ikke ses i sammenheng med digitale uttrykksmidler.
Enda mer tilspisset blir sitatet fra pave Johannes Paul IIs tale 28. oktober 1979 når vi betrakter det han kaller "den religiøse tros krise". 53 uker etter at dette ble uttalt okkuperte iranske revolusjonsstyrker USAs ambassade i Teheran, og en dyp og bitter konflikt mellom det muslimske Øst og det kristne Vest ble innledet. Enden på dette har vi på ingen måte sett; utviklingen siden Teheran 1980 har bare bydd på større og større avstand, og bitterheten er blitt til hat - på grunnlag av religiøse motsetninger. Under demonstrasjoner mot de danske Muhammed-karikaturene for noen år siden, så vi TV-bilder med engelskspråklige demonstrasjonsbannere fra Pakistan: "To hell with your democracy." Religiøse skillelinjer er blitt avgjørende i synet på menneskerettigheter og økonomisk politikk. Religionene er ikke bare et spørsmål om personlig tro og tilhørighet, men om identifisering og valg av side.
Intellektet og den religiøse tro har havnet i en krisetilstand de siste tiårene, helt som Paven påpekte. Krisen på disse områdene er med på å skape krise i det enkelte menneskelig. Valgene blir viktigere og tydeligere enn før. På mange områder er det ikke mulig å unnlate å fatte et personlig valg.


Jeg skal ikke gjøre forsøk på å trekke disse tankene stort lenger, men jeg lar meg imponere av hva pave Johannes Paul II uttalte i 1979 og aktualiteten som uttalelsen skulle få i nettopp de neste 3 tiårene. Dette tekstutsnittet er meget velvalgt til den redigerte boka som jeg siterer fra. Bare de to gjengitte setningene rommer en preken i seg selv. Jeg vil avslutte dette innlegget og den lille serien med sitater fra Pavens bok med den neste setningen som følger ovenstående sitat. Her blir formaningen og oppfordringen til troende katolikker framsatt med utvetydig klarhet:


"Vi er kalt til å leve i denne vår periode, og til å elske den, slik at vi kan redde den."

"Dagsorden for det tredje årtusen" - del 2

"Dagsorden for det tredje årtusen" av pave Johannes Paul II framstår som en usedvanlig innsiktsfull og oppbyggelig tekstsamling. I gårsdagens innlegg beskrev jeg hvordan boka er satt sammen, og jeg kom med et sitat som sier noe helt spesielt om Kirkens ansvar i forhold til den enkelte troende.
I dag tenkte jeg innledningsvis å fortelle litt om bokas innhold. Hele teksten omfatter mindre enn 220 sider, men dette er ikke en slik bok som man leser ut i løpet av noen kveldstimer. Hver eneste setning er så uttrykksfull og meningsbærende at stoffet må synke inn og bearbeides i sinnet.
Boka er inndelt i 10 kapitler med hvert sitt avgrensede tema. Jeg gjengir like godt hele lista med de 10 temaene her: Troen. Kirken. Bønn. Kjærlighet. Historie. Det onde. Arbeid. Verden. Fred. Religioner.
Hvert kapittel består av flere underdeler med egne overskrifter. De siste 5 sidene er en kildehenvisning som forteller nøyaktig hvor og når pave Johannes Paul II første gang uttalte eller publiserte hver av tekstdelene. I alt 188 slike fotnoter er listet opp. Noe av verdien i dette synes jeg er å se hvor gammel paven var på den tiden det enkelte tekstavsnitt ble utformet første gang. Det som skriver seg fra f.eks. 1987, ble formulert av paven i hans 67. leveår.
Slik er det med sitatet jeg vil gjengi i dagens blogginnlegg. I kapittelet Bønn leser vi denne uttalelsen fra en preken holdt i Argentina 6. april 1987:

"Sett derfor av en liten stund hver dag til en samtale med Gud, som bevis for det faktum at du oppriktig elsker ham. For kjærligheten søker alltid å være nær den elskede. Dette er grunnen til at bønnen må komme foran alt annet. Mennesker som ikke ser det slik, og ikke setter dette ut i praksis, kan ikke unnskylde seg ved å ha for lite tid. Det de har for lite av, er kjærlighet."

Slik uttalte Den hellige Far Johannes Paul II seg i sitt 67. år. Hans sterke vekt på kjærligheten er kjent fra mange sammenhenger. At han så at tidsnød allerede i 1987 var blitt et vanlig påskudd for alt det gode menneskene ikke rakk å utføre, forteller en hel del om hans innsikt og kanskje også om hans fornemmelser for framtiden. Selv blir jeg slått av forbløffelse over dette utsagnet. Det er så åpenbart i vår tid, begynnelsen på det tredje årtusen, at vi ikke har tid til alt som godt og fredelig er. Men Johannes Paul II uttalte dette allerede for 22 år siden. Var menneskene kanskje like travle den gangen? Det er mulig, og det sto i hvert fall klart for paven den gangen at tidsnød var en alminnelig påskudd, og alminneligere skulle det bli.
I stedet for dette oppfordrer han de troende til å velge kjærligheten. Jeg bøyer meg ydmykt og vet at dette 22 år gamle sitatet fra en pavelig preken rammer meg akkurat der jeg har lettest for å svikte. Derfor er det så velsignet oppbyggelig å lese den salige Johannes Paul II sin dagsorden for vårt årtusen.

"Dagsorden for det tredje årtusen" - del 1

I innlegget "Katolsk ettermiddag" den 19. juni skrev jeg om en liten samling med bøker som jeg hadde bestilt, og som kom i posten den dagen. Blant bøkene var Pave Johannes Paul II's "Dagsorden for det tredje årtusen". Dette viser seg å være en fantastisk bok å lese!
Selv om teksten er egenhendig utformet av den forrige paven, er boka ikke skrevet som en enhetlig idé på ett bestemt tidspunkt. Derimot består den av utvalgte avsnitt fra pavens mange tekster og taler helt fra 1979 og fram til midten av 1990-tallet. Boka ble utgitt på norsk i 1997.
Det er altså kremen av Johannes Paul II sine skriftlig nedfelte tanker og synspunkter vi finner i denne boka. Det er som om hvert eneste avsnitt er fullt av kjærlighet og velsignelse. Det er en fryd å arbeide seg gjennom de 10 temaene i boka, og pavens ord kaster nytt lys over alt hva Kirken står for.
Jeg tenker nå å skrive 3 ulike innlegg om ytringer fra boka som i særlig grad har gitt meg glede og styrke i mitt nye forhold til Kirken. I dette første innlegget er det naturlig å ta utgangspunkt i en formulering fra nettopp kapittelet om Kirken. I de utvalgte avsnittene om dette temaet viser han stor innsikt i den sekulære verdens syn på Den katolske kirkes holdning til både moralspørsmål og trosspørsmål. Paven visste meget vel at Kirken var på kollisjonskurs med samfunnet forøvrig på en rekke punkter.
Iblant kan man som alminnelig, menig katolikk være litt urolig for å måtte forsvare Kirkens syn innenfor områder der en selv sliter med å følge Kirken til punkt og prikke. Ikke alle synspunkter er like lette å forholde seg til i samtaler med personer som er uten tilhørighet til Kirken. Derfor var det så uendelig godt å finne følgende innholdsrike setning på side 60 i "Dagsorden for det tredje årtusen":

"Det er de troendes rettighet ikke å bli forstyrret av teorier og hypoteser som de ikke er kvalifiserte til å bedømme, eller som lett kan bli forenklet og manipulert av den offentlige opinion, ut fra formål som står fjernt fra sannheten."

Pave Johannes Paul II tildeler oss alminnelige troende den rettigheten at vi ikke skal behøve å henge oss opp i eller finne forsvar for ting vi ikke har kompetanse til å bedømme. Jeg finner det trygt og godt å overlate alt slik til Kirken og dens hyrder, og det er en lettelse å slippe å begrunne ting jeg selv ikke har behov for å begrunne. Jeg har funnet en kirke å lene meg til, og med den ovenstående formuleringen ser jeg at jeg har full rett til å lene meg til den i trygghet og tillit til at ved det punkt hvor min egen innsikt kommer til kort, har Kirken allerede overtatt tenkingen og argumentasjonen for meg. Hvilket privilegium å få tilhøre en kirke hvor dette ansvaret er så klart og bevisst uttrykt!

Messe på italiensk

Bak de frodige palmene på dette bildet har vi inngangspartiet til Chiesa di San Giuseppe i Alghero, Sardinia. Kirken er senter for en typisk lokal menighet i et helt ordinært boligområde. For oss nordboere er det eksotisk og fremmed å måtte forsere flere palmer for å komme fram til døra. Vel innenfor møter vi et modernistisk kirkerom med alle de elementer som en katolsk kirke skal inneholde.

Det var onsdag kveld den 1. juli at fruen og jeg overvar messen i San Giuseppe. Forsamlingen besto av mellom 30 og 40 mennesker i alle aldere. Akkurat som vi er vant til hjemmefra, var dette en hverdagsmesse med forenklet liturgi. De lange delene, som Gloria, Credo og preken, var utelatt. Målet med en slik hverdagsmesse er tydeligvis kommunionen, som ble gjennomført til punkt og prikke slik vi kjenner fra vår lokale menighet. Likevel klarte den italienske presten å klokke inn hele messen på 23 minutter. Selv vår egen pater Piotr på sitt mest effektive må se seg slått med flere minutter av pateren i San Giuseppe - hvis det da er noe mål å gjøre messen kortest mulig. Rent personlig er jeg i tvil om nettopp det.

Desto mer grundig opplevde vi messen søndag kveld i Algheros gedigne katedral, Santa Maria la Immaculata Concepzione. Her møtte atskillig flere mennesker - over 100, uten at jeg gjorde forsøk på å telle. På første benk satt en dame med mikrofon og leste innledende ord om hva messen og tekstlesingene skulle handle om. La meg for ordens skyld si at det hele - både i den ovennevnte onsdagsmessen og i den hernevnte søndagsmessen - foregikk på italiensk. Fordi hele liturgien var skrevet i en 4 siders folder som kunne hentes ved inngangen, klarte vi godt å følge med, og takket være våre språkkunnskaper forsto vi omtrent 40% av hva som ble sagt.
Messen denne søndagskvelden var meget vakker. Det var varmt i kirken, og mange av de eldre hadde tatt med seg vifter som de foldet ut og viftet foran ansiktet for å svale luften så godt det lot seg gjøre. Det var spesielt de eldre i menigheten som gjorde messen til en vakker forestilling. Skriftlesingen ble forestått av 2 eldre kvinner, og de leste rolig og med innlevelse fra Profeten Esekiel og fra Paulus' 2. brev til korinterne.

Under kommunionen valgte jeg å bli sittende. Jeg har jo ennå ikke fullt sakramentalt fellesskap med andre katolikker, og for å unngå misforståelser med pateren der framme, holdt jeg meg på plass i benken, bedende.
Det som overrasket meg under messen i katedralen Immaculata Concepzione, var det lille som foregikk av allsang. Melodiene minnet om europeisk gospelmusikk. Under Alleluia før og etter evangelielesingen ble det faktisk brukt en melodi for å synge Alleluia mange ganger som jeg for nær 30 år siden hørte i studentlagssammenheng. Allsangen foregikk dessuten uten musikk, og med ett unntak oppfattet jeg den som litt flat og banal.

Unntaket var Fadervår. Bønnen ble sunget, språket var latin, og melodien var nøyaktig den samme som vi kan høre Pave Johannes Paul II benytte i en video på Youtube:

Dét var virkelig en spesiell opplevelse der i den varme katedralen! Tidløshetsfølelsen innfant seg; vi sto der blant de syngende italienerne og lyttet til Herrens bønn på Kirkens eget språk, med en melodi som vi er blitt kjent med gjennom selveste Pave Johannes Paul II. Det var så godt å være der at jeg ønsket at bønnen skulle bli sunget på nytt og på nytt.
Slik ble det selvsagt ikke. Liturgien gikk videre, og etter kommunionsutdelingen var det hele straks over med "Andate in pace". Hele den vakre forestillingen tok 65 minutter.

Under disse to svært forskjellige messene på Sardinia la jeg merke til noen tydelige ulikheter i forhold til hva som er vanlig ved katolsk messe i Norge. Én ting var det relativt lite betydelige i at menigheten sto oppreist mye mer i stedet for å knele. Jeg fikk inntrykk av at det å knele var noe som de spesielt interesserte foretok seg, for bare enkelte valgte dette under konsekrasjonen og Agnus Dei.
En annen, mindre vesentlig forskjell var at italienerne ikke benyttet de greske ordene Kyrie Eleison, men derimot de italienske Signore, pietà. Denne delen av messen foregikk ved at presten leste en bønn om Guds miskunn (bønnen var skrevet i programmet), og deretter svarte menigheten Signore, pietà. Innholdsmessig var dette atskillig fyldigere enn i messer på norsk.
Til gjengjeld ble jeg nesten skuffet over at syndsbekjennelsen - "Jeg bekjenner for Gud, Den Allmektige, og dere alle at jeg har syndet meget...." - ikke ble benyttet i det hele tatt. Det var oppført en "Atto penitenziale" - "botshandling" - ved innledningen til Kyrie-delen, men denne hadde forskjellig innhold i de to messene og var åpenbart et ledd der pateren appellerte til menighetens samvittighet ved å lese noen få setninger om hva dagens messe skulle fokusere på. Og ganske riktig: Etter denne appellen fulgte en "Pausa di silenzio per un breve esame di coscienza" - "Stille pause for en kort gransking av samvittigheten".
Begge deler har sin ransakende funksjon. Personlig liker jeg best den norske varianten der vi skånselløst erklærer at vi har "syndet meget i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser ved min skyld". Den italienske varianten er likevel ikke uten effekt - og jeg skjønner jo mer jeg leser av katolsk teologi, at den enkeltes samvittighet er gjenstand for både respekt og oppdragelse innenfor Kirken. Den italienske formen for syndsbekjennelse som vi var vitne til, behandler kanskje samvittigheten med mer respekt og diskresjon enn vår norske variant.

De to messene i italienske kirker bød på fine opplevelser, lærerike erfaringer og en høy grad av ettertanke. Dermed har de som messer betraktet oppfylt sin rolle for mitt vedkommende.
Rendo grazie a Dio.

Pilegrimsvandring

På en annen blogg som også skrives av en kommende konvertitt, INRI - 365, ble det for noen dager siden nevnt at Oslo Katolske Bispedømme inviterer til pilegrimsvandring lørdag 29. august. Jeg har hørt om vandringen, og jeg kjenner til at den har blitt arrangert også tidligere. Det som er så utrolig hyggelig og overraskende, er at den foregår her, med Askim som utgangspunkt!

Hvem skulle trodd det?! Idet jeg kom hjem fra sommerens første ferietur, leste jeg på katolsk.no at det inviteres til pilegrimsvandring. Både program og påmeldingsskjema finnes på nevnte nettsted.

Rett før skoleferien startet, traff jeg et av de polske medlemmene i menigheten her lokalt, en dame ansatt i skoleverket. Vi snakket en del om pilegrimsvandringen, og hun fortalte at hun har påtatt seg å stå som mannskap ved en av matstasjonene underveis. Tidligere har hun vært blant de vandrende, og hun så fram til å delta på en ny måte denne gangen.

Jeg gleder meg vilt til dette arrangementet! Kanskje er det et særpolsk fenomen, men katolikker av alle nasjonaliteter er invitert. Dessuten er jeg gammel nok til å huske mordet på presten Jerzy Popieluszko. Det gjorde inntrykk; jeg husker hvordan jeg fulgte nyhetene fra dag til dag. Først var han forsvunnet, så kom ryktene, observasjonsmeldingene, og til slutt meldingen om at han var funnet drept.

I år er det 25 år siden, og det er da man må erkjenne at tiden har gått fort.

Denne vandringen vil jeg være med på; jeg vil være pilegrim i eget distrikt. Hvilket privilegium!

Jeg tillater meg, uten ringeste innhenting av tillatelser, å gjengi 2 sider med tekst og bilder fra fjorårets pilegrimsvandring fra Sancta Maria kirke i Askim via Mariakilden i Spydeberg til Mariaholm ved Øyeren. Fac simile-dokumentene er hentet fra menighetsbladet for Sta. Maria Menighet nr 2-2008.

Med dette ønsker jeg god fornøyelse, håper å treffe bloggens lesere i pilegrimsvandringen 29. august og drar selv til Bergen i 3 dager nå i midten av juli.

Kristus Konungen

"Och mellan väggarna i kyrkan ekar tusen år av ord."

Fredag 10. juli i Trädgårdsföreningen i Göteborg. Regnet siler ned over ca 400 mennesker som trosser et elendig sommervær for å oppleve Eldkvarn live.

"Eld från hjärtat sätter eld på världen, flyttar berg och bygger städer."

Som det står i "recensionen" (konsertomtalen) i dagens utgave av Göteborgs-Posten: "Eldkvarns musik handlar bara om två saker, sprit och kärlek." Nå er begge deler viktige saker i og for seg og i videste forstand. Enhver har sitt personlige og individuelle forhold til begge; slik sett er temaene like betydningsfulle som de er tidløse. På toppen av det hele blir såvel spriten som kjærligheten behandlet med aller største alvor og tidvis nyskapende poetisk uttrykk av bandet Eldkvarn.

"Jag hör kyrkklockor i fjärran men jag är inte hemma än.
Det måste va nära, jag ser skymningen."

Hele tiden dukker kirkelige, bibelske og allmennreligiøse referanser opp i tekstene. Som skandinaver skjønner vi oftest hva det handler om og hva symbolene skal uttrykke. Jeg sto der i går kveld med min dryppende festivalponcho og visste at jeg dagen derpå bare måtte oppsøke byens katolske kirke. Klokka halv elleve i formiddag, lørdag, slengte jeg noen flere CG-mynter på Hedens parkeringsautomat, tilbød fruen å gå i butikkene på Avenyn på egen hånd en halvtimes tid og stakk for første gang skrått over Heden og bort til mursteinskirken med det vakre navnet Kristus Konungen i krysset Parkgatan/Sten Sturegatan.
Kirken var åpen! Veien til dagens forsett var klar, og jeg gikk inn, fant vievann i karet innenfor døren, knelte ved en benk langt framme i kirken og tilbrakte noen lange, stillferdige og uforstyrrede minutter der inne.
I alle land som det er aktuelt å besøke, vil jeg kunne finne en katolsk kirke å søke fred og styrke i. Hvilket privilegium! Hvilken gave å kunne hente ut! Som katolikk vil jeg nesten over alt ha Kirken lett tilgjengelig. Formiddagen inneholdt dermed forbindelsen mellom den høylydte konserten kvelden i forveien og min mer introspektive dyrking av verdier bortenfor de to hovedtemaene sprit och kärlek.

"Låt oss alltid va tillsammans och leva kvar i detta rum, hålla kvar denna stund.
Kommit hem, kommit hem."

Noen av de svenske konsertgjestene er mine "venner" på Facebook. De hadde med undring notert seg at jeg har oppgitt "Katolsk" i profilens rubrikk for trosretning. Spørsmålene de hadde, førte til en lang og god samtale der de kanskje fikk øynene opp for litt av hva Den katolske kirke rommer og ikke så mye av hva den utelukker. Her var det "venner" i ordets egentlige forstand som forhørte seg i respekt for noe de ikke engang ville late som om de visste noe om. Jeg avsluttet samtalen med å si at dette er ingen big deal utad; hele prosessen med å konvertere er mitt eget høyst private valg, og jeg gjør svært lite vesen av det overfor mine omgivelser. Det handler om å våge å vise seg selv at man i en viss kontekst er liten. Konteksten er Kirken, som er så ufattelig stor, og som inngir slik umåtelig trygghet hos den som erkjenner sin egen utilstrekkelighet. Noe alvorlig sank inn hos mine gode venner.

"Men när jag står under stjärnorna vid himmelens port
kan jag höra honom sjunga när stjärnorna lovar nåt stort."

[Sitatene i dette innlegget er alle hentet fra Eldkvarn-låter som ble framført i Trädgårdsföreningen den 10. juli: "Fulla för kärlekens skull", "En ledig man", "Bröllopssång #1", "Kommit hem", "Mina stjärnor har slocknat". Samtlige tekster er skrevet av Per "Plura" Jonsson.]

På katolsk jord

Et besøk i et land der befolkningen er overveiende av katolsk tilhørighet og har vært det i uminnelige tider, kan gi noen små aha-opplevelser for den som går ut og observerer tegn og detaljer i lokalmiljøet. Ting som er både utenkelige og ubegripelige for oss som er oppvokst i det protestantiske og pietistiske Skandinavia, kan være fullt gangbare i land med katolsk dominans.

Som jeg antydet i mitt forrige innlegg, har jeg nettopp tilbrakt halvannen uke på italiensk jord. Det var blott og bart en ferietur med fruen, men den bød på en rekke gode opplevelser for meg som katolikk. Om noen dager vil jeg komme med skildring av to ganske ulike messer som vi deltok i, men i dag bringer jeg en liten bildeserie som viser detaljer fra et bybilde der Den katolske kirkes verdier og tradisjoner er levende til stede og blir satt pris på av lokalbefolkningen.

Skilt med gatenavnet "Barmhjertighetsveien". Ikke noe vanlig gatenavn her til lands, men helt greit i Italia. Skiltet og gaten finnes i byen Alghero på Sardinia, et område der en stor minoritet har catalansk som morsmål av historiske grunner. På skiltet står gatenavnet på begge språk, og minoritetsspråket øverst.

Jomfru Maria vokter havnen og ser til at sjøfolkene får en god og trygg ferd. Bildet er tatt fra sjøsiden, og katedralen bak madonnafiguren heter Immaculata Concezione - Den ubeplettede unnfangelse.

Den samme statuen av Jomfru Maria sett rett nedenfra. Med de mildt favnende hendene kan hun både ses som en vennlig mottakelse av innkommende skip og et velsignende farvel til utreisende. Til sammenligning finner vi i skandinaviske havner (f.eks. Göteborg) ofte en enslig kvinne med eller uten barn som speider etter mann og far som er ute på sjøen.

På sokkelen under Maria-statuen står dette skiltet, som forteller at statuen ble reist i 1954 i anledning 100-årsjubileet for proklameringen av læren om Marias ubeplettede unnfangelse. Statuen markerte også at byens daværende biskop hadde vært prest i 50 år. Begge begivenheter ville knapt oppnå noen minnetavle i et land som Norge, og i hvert fall ingen helgenstatue.