Konvertert

I dag var det den store dagen med den katolske messen der jeg ble opptatt i menigheten som fullverdig katolikk.

Jeg er nå katolikk - uten forklarende tilføyelser eller forbehold!

Det ble en stor dag i alle betydninger av ordet, og jeg kommer til å huske denne messen og alle de overstrømmende hilsenene for resten av livet. Det ble en opplevelse som langt overgikk alle mine forventninger.

Dagen startet ganske nervøst her i boligen på Nedre Henstad; valg av riktig skjorte, slips og sko var ingen lett prosess, men min elskede skar igjennom og valgte farger som matchet hennes eget antrekk. Å lytte til hennes råd var - som alltid! - så vellykket at det ble kommentert av folk i kirken.

Det virket som om pateren markerte fra messens begynnelse at dette var en spesiell dag; ikke nok med at konversjonshandlingen har vært særdeles grundig forberedt av ham og meg i fellesskap, men jeg er også den femte voksne som slutter seg til Sancta Maria menighet i 2010. Ingen dårlig statistikk i den store sammenhengen!

I prekenen la han vekt på søndagstekstens framheving av den ene spedalske som kom tilbake etter å ha blitt helbredet mens de øvrige ni bare forsvant. Budskapet fra Jesus til den ene var: "Din tro har frelst deg." (Luk. 17,19)

Da jeg under navnet Mattias ble kalt fram på kirkegulvet etter prekenen, kjente jeg at knærne skalv, men takket være en liten jukselapp som jeg gradvis gjorde meg uavhengig av, gikk jeg klar av jernteppe og usikkerhet og gjennomførte min del av liturgien på en grei måte med min uunnværelige fadders hånd på skulderen.

Under kommunionen fikk jeg slippe fram før alle andre og mottok kommunionen i begge skikkelser ved at brødet ble dyppet i vinen før jeg mottok det. Dermed var min lykke fullkommen - dette er hva jeg har ventet på og jobbet for gjennom hele denne lange vandringen. At dette øyeblikket skulle bety så uendelig mye, hadde jeg ikke evnen til å se da jeg sjenert og usikker begynte å overvære katolske messer for et par år siden. Ventingen har blitt et aspekt ved prosessen først underveis, lenge etter at målet for vandringen var klart.

Da messen var over, strømmet gratulasjonene til på en måte jeg ikke var forberedt på. Noen hadde med seg blomsterbuketter eller små gaver, og en person var kommet ens ærend fra Oslo for å delta i feiringen med gratulasjon og gaveoverrekkelse. Polakker og kroater som jeg knapt har snakket med, kom hengivent og omfavnet meg, og jeg ble nesten forvirret over den hjertelige mottakelsen hos alle menighetslemmene. Å bli gratulert i så sterk grad er noe jeg for all ettertid vil sette enorm pris på.

Så nå er vandringen fullført. Bloggen i sin nåværende form blir liggende her uendret som et vitnesbyrd og en skildring over hvordan jeg for min del, helt privat og subjektivt, har opplevd oppdagelsen av Kirken og dragningen som fulgte.

Jeg vil rette en varm takk til alle som har vært innom denne bloggen en gang iblant eller regelmessig gjennom en kortere eller lengre del av dens vekst. En spesiell takk til de mange som har kommet med gode, vennlige, veiledende og opplysende kommentarer underveis - ingen nevnt, ingen glemt. I mange tilfeller hadde jeg ikke kommet videre i riktig retning uten det dere har bidratt med.

Gårsdagens bloggtekst hadde et foto fra Glommas ferd langs Askim som illustrasjon. Dagens bilde viser Lågen og Lillehammer sett fra Lysgårdsbakkene. Et sted nede i bebyggelsen ligger en katolsk kirke som jeg ennå ikke har besøkt, og i byens hovedkirke noen kvartaler lenger nord skal jeg i februar delta i min sønns bryllup. Overblikket over Lillehammer symboliserer på sett og vis hvordan jeg fra i dag ser fortid og framtid ovenfra - eller utenfra om man vil - med et endret perspektiv som er belønningen etter å ha tatt seg bryet med å vandre opp i høyden.

Kjære leser: Jeg ønsker deg alt godt og Guds velsignelse på all din ferd!

Med vennlig hilsen Inventus

Til Lammets bord

Idet dette innlegget lastes opp på nettet, gjenstår ca 36 timer til min konversjon. Min fadder, som en gang i tiden var en god og inspirerende kollega, skal nå ha kommet til Norge fra sin pensjonisttilværelse ved Adriaterhavet, og jeg ser fram til å møte henne igjen.
Mange gjør seg klar til denne tilstelningen på søndag; jeg vet ikke engang hvem alle er. Pateren er utvilsomt godt forberedt – det er jeg ikke urolig for. En liten komité skal visstnok forberede kirkekaffe i menighetssalen etter messen, og på en restaurant har jeg bedt noen ansatte være klar til å servere middag til pateren, fadderen, min kone og meg etter at det hele er over.
Senere drar vi hver til vårt, og jeg skal skrive bloggens aller siste innlegg.
En tid fylt av lærdom og en utvikling hinsides forventning er tilbakelagt, men jeg regner ikke med at tilgangen på ny lærdom og utviklingen innen tro og liv vil opphøre. Alt glir bare over i en ny fase.
Jeg gjentar enda en gang dette innlysende faktum: Min konversjon er ingen sensasjon, ikke på noen som helst måte. Det er kanskje nytt eller i beste fall uvanlig at prosessen - «den lange vandringen» - skildres inngående i 365 ordrike bloggtekster. Utover dette ser jeg bare at jeg føyer meg inn i rekken av de rundt 100 nordmenn som konverterer til Den katolske kirke i år, et antall som visstnok har vært ganske konstant i mange år.
Vi blir aldri noe tallrikt og toneangivende trossamfunn på denne måten, og det er kanskje heller ikke målsettingen.
Jeg søkte til Den katolske kirke fordi jeg fant det håpløst å vite at norske barn skal kunne bli født og vokse opp hos to mødre eller to fedre. Jeg søkte til Den katolske kirke for å kunne få absolusjon lik Al Pacino som Michael Corleone i en av Gudfaren-filmene, og jeg søkte til Den katolske kirke fordi den inneholder så mye festivitas, skjønnhet, mystikk og høytid.
Senere, etterhvert som jeg lærte Kirken å kjenne, så jeg at selve den kirkelige overbygning danner et ly og et vern for forhutlede sjeler som jeg. Jeg så at Kirkens lære er tvers igjennom logisk takket være bidragene fra tradisjonen ved siden av Skriften, og jeg så at min nedstøvede og nesten bortskuslede barnetro kunne finne vekstvilkår i Den katolske kirke – og bare der.
På et tidlig tidspunkt i bloggens eksistens spurte den gode bloggeren Tehme Melck i en kommentar om jeg kanskje ikke egentlig hadde tatt et valg, men snarere var blitt utvalgt. Dette spørsmålet åpnet en ny verden av muligheter hos meg, og så seint som ved kveldsmessen sist onsdag møtte jeg igjen dette svimlende tankegodset. Nok en gang opplevde jeg å se en passus i liturgien med nye øyne, slik messen alltid byr på noe nytt.
Vi var kommet til slutten av den eukaristiske bønn og hørte pateren gjøre klar for selve kommunionshandlingen:
«Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder.»
Her var det som om jeg våknet med en særskilt oppmerksomhet, alle sanser gjorde seg klar for å lytte til neste setning:

«Salige er de som er kalt til Lammets bord.»

Da visste jeg det: Jeg er kalt, og det er til Lammets bord. Jeg kommer med salighet, og jeg møter opp i morgen, 10.10.10.

To år

For ikke lenge siden kom jeg over et privat notat på jobben, en fil jeg hadde lagret lokalt på jobb-PCen med et helt intetsigende navn. Filen viste seg å være et dokument fra 7. oktober 2008 der jeg av en eller annen grunn hadde notert en hel del faktorer som fram til da hadde gjort meg interessert i Den katolske kirke.
Jeg hadde helt glemt at jeg har laget en slik oppsummering før jeg så den igjen under en ryddeaksjon på harddisken i forrige uke. Det ble en kort stund med nesten overveldende lesning, for det var virkelig imponerende hva jeg hadde klart å dra med meg av påvirkning, opplevelser og konklusjoner gjennom flere år fram til den nevnte dagen for to år siden.
Flere av tingene som var nevnt i oppsummeringen, har jeg referert flere ganger på denne bloggen. Andre av temaene, så som Den katolske kirkes rolle i TV-serien Sopranos eller i filmtrilogien Gudfaren, har jeg imidlertid utelatt under bloggingen. Den mest interessante opplysningen var derfor min egen konklusjon i notatet, fomulert nærmest som et krav til meg selv. Det sto:
«I morgen kveld har jeg til hensikt å gå til messe i den katolske kirken her i Askim for å se hva dette går ut på.»
Det betyr at den første gangen jeg vaklet meg av gårde til katolsk messe må ha vært onsdag 8. oktober 2008. Det stemmer bra med øvrige referanser i hukommelsen, men datoen har fra begynnelsen av ikke vært viktig for meg. I dag derimot, er det som om et kretsløp er fullført på målstreken.
I går var jeg enda en gang på kveldsmesse i Mariakirken og fikk en siste gjennomgang av hvordan opptakelsen i menigheten og fermingens sakrament vil bli gjennomført førstkommende søndag.
Pateren og jeg møttes som avtalt i god tid før messen og fikk en samtale som for meg var givende og inspirerende både i kirkerommet og over en kaffekopp i menighetssalen. Nå gjenstår bare noen dager til det som en av mine trosbrødre i menigheten omtalte som «den store dagen», noe han nevnte da vi møttes like før messen i går.
Det var uvirkelig og samtidig veldig skjerpende å lese oppslaget med kirkens program for oktober måned på kirkedøra da jeg ankom i går ettermiddag. Som tilleggsopplysning til førstkommende søndagsmesse sto det om opptakelse i menigheten, og mitt fulle navn sto skrevet midt i en hjertelig velkomsthilsen. Jeg er klar for dette avgjørende steget nå. Forberedelsene har hatt den varigheten som var nødvendig og tilstrekkelig for min del.
I løpet av dagen i dag har jeg overvært en kirkelig handling i et protestantisk kirkerom. Jeg ble sittende og se omkring meg, og det slo meg at kristusbildet over alteret framstilte en ensom Kristus, riktignok en konge og en dødens seierherre, men likevel så alene. Bare et par engler svevde over ham på bildet som for å markere hvor himmelen er, men bildet ellers og ikke minst de andre veggene i rommet virket tomme og nakne.
Desto morsommere var opplevelsen under Fadervår mot slutten av seremonien. Jeg oppdaget at jeg helt hadde glemt at Den norske kirke bruker en moderne versjon av bønnen der innledningen lyder «la ditt navn holdes hellig» i stedet for «helliget vorde ditt navn». Etter en kort refleksjon fant jeg ut at det morsomme ved å ha glemt statskirkens Fadervår ikke skyldes avstanden i tid for min del, men heller hyppigheten i de siste to årene: Siden jeg igjen møtte den «gamle» Fadervår-versjonen fra min søndagsskoletid i Den katolske kirke, har jeg gjennom tallrike gjentakelser fått et nytt forhold til den.
Dagens Fadervår foregikk naturligvis uten embolismen men med doksologien, slik det er vanlig blant lutheranere.
Jeg gjorde en erfaring i dag: Jeg har allerede tatt et to år langt steg bort fra alt det lutherske.

Uisce beatha

Hva i all verden er en Pro-Cathedral? Ikke at jeg har støtt på ordet tidligere og gått og grunnet på det, men jeg møtte det både i skrift og fysisk nærvær tidlig i denne uka. Midt i Dublin sentrum, bare en hundre meter inn i ei sidegate fra hovedgata O'Connell Street, ligger St. Mary's Pro-Cathedral og er et senter for Den irske katolske kirke.

Kirken kalles pro-katedral fordi det egentlig er to andre kirker som burde vært hovedsete for Irlands katolikker, som jo utgjør flertallet av befolkningen. De to egentlige katedralene i Dublin, St. Patrick's og Christ Church, ble begge overtatt av anglikanerne under reformasjonen og er fortsatt ikke levert tilbake. I en slags symbolsk påvente av at dette skal skje kaller de katolske irene St. Mary's for pro-katedral for å markere at dette er en midlertidig status.

Katedralen er lys og vakker innvendig og har form av en basilika. Til venstre for hovedalteret ligger dette vakre Maria-alteret. Langs ytterveggene og dermed utenfor raden av søyler som ses på det øverste bildet, står flere statuer med alter eller et stativ for vokslys. Jeg la merke til at en av statuene framstiller St. Frans av Assisi.

Dublin har naturligvis langt flere katolske kirker enn bare pro-katedralen. Ved en tilfeldighet oppdaget min kjære og jeg en karmelittkirke mens vi vandret på Clarendon Street i et av shoppingstrøkene. Kirken er viet Den hellige Teresa av Ávila og heter derfor St. Teresa's Church. Kirken har korsform, men det så ut til at tverrskipet har større samlet lengde enn hovedskipet. Denne formgivningen overrasket oss.

Rent bortsett fra dette er kirken uendelig vakker og har fantastiske glassmalerier og godt markerte korsveibilder. Det begynner å bli riktig hyggelig å besøke katolske kirker nå; de inneholder så mange gjenkjennelige elementer. En av dem var den skarpe duften etter røkelse, som antakelig er i hyppig bruk i de to kirkene vi besøkte. Etterdunsten har et rent hjemlig preg.

De tre døgnene i Dublin ble en stor og innholdsrik opplevelse. Severdighetene i byen er mange, og spisestedene ligger tett. Byen lever godt også om natten, og det er enkelt å ta seg fra sted til sted.

Typisk nok er det ofte slik at når en begynner å få et visst grep om språket i et land, er det på tide å dra derfra. Vi la nemlig merke til at det irske språket - altså den varianten av gælisk som snakkes i Irland - var langt mer framtredende i Dublin nå enn da vi besøkte byen for seks år siden. På hotellrommet så vi bl.a. på en egen, irskspråklig TV-kanal. Jeg vil anbefale et besøk på kanalens nettsider, www.tg4.ie, for alle som måtte ønske å skaffe seg et inntrykk av hvordan irsk tar seg ut i skrift og tale.

I løpet av tre dager i Dublin sitter jeg igjen med noen irske gloser som jeg ikke kjente fra før. Best kommer jeg til å huske begrepet uisce beatha [uttalt: ishke bahá]- "livets vann" - som med engelsk lydforvrengning er blitt til det internasjonalt kjente ordet whiskey.

Hos Oscar Wilde

Her ligger forfatteren, de spisse formuleringenes mester, sjarlatanen, den tvilsomme festløven og bohemen Oscar Wilde, "like a lizzard on his rock", som en turistguide uttalte det da min kone og jeg besøkte Dublin sommeren 2004.
Oscar Wilde fascinerer fortsatt og vil trolig aldri slutte å gjøre nettopp det. Hans livsførsel på slutten av 1800-tallet kvalifiserte for flere dommer og fengselsstraffer. Han døde bare 46 år gammel i november 1900, men han etterlot seg et antall bøker som er mer berømt for de skarpsindige og hyppig siterte formuleringene enn for selve innholdet og budskapet.
Flere engelskspråklige forlag har hatt gode inntekter på salg av egne sitatbøker basert utelukkende på Oscar Wildes diktning. Selv eier jeg en slik bok, av det mer fyldige slaget, og fra den har jeg hentet utsagn som har gjort betydelig lykke i mange festlige lag. (Boka heter The Wicked Wit of Oscar Wilde; redigert av Maria Leach og utgitt av Michael O'Mara Books Ltd, London 2000.)
Her finner vi denne dypsindigheten omkring hva det er mulig å tro på:

"Man can believe the impossible, but man can never believe the improbable."

Det ligger en fantastisk erkjennelse i dette, nemlig at det usannsynlige er ikke nok. Skal det være troverdig må det være umulig - og jeg tenker: Som en jomfrufødsel eller en oppstandelse fra de døde. Det ligger atskillig menneskelig innsikt i Wildes formulering her, og jeg anser setningen for å være sann og allmenngyldig.
Vi tar med et sitat til, denne gangen om syndere og hellige:

"The only difference between the saint and the sinner is that every saint has a past, and every sinner has a future."

Når begrepet "saint" først er blitt innført, passer det å nevne at Oscar Wilde ble født i Dublin av protestantiske (anglikanske) foreldre, men ifølge Wikipedia konverterte han til katolisismen da han lå på dødsleiet. Dette hendte altså i Paris for 110 år siden og er en leksikalsk opplysninge det er verdt å merke seg ved siden av alle de ovennevnte og mer kjente karakteristikkene av personen Oscar Wilde. Opplysningen om hans konversjon var ny for meg da jeg leste den for et par dager siden, og dermed var inngangen til dagens bloggtema gitt.
Saken er nemlig at vi skal til Dublin i morgen, min kone og jeg og et par gode venner. Helt i tråd med hva jeg nylig kunne rapportere fra våre tidligere reiser til Lisboa og Budapest, var også vår forrige Dublin-tur helt fri for kirkebesøk. Slik blir det definitivt ikke denne gangen.
Om oppholdet i de katolske irenes hovedstad vil inneholde et messebesøk, er vanskelig å si nå, men de kirkene vi passerer, vil jeg i hvert fall gå inn i, om jeg så må stikke inn alene.
Bloggens trofaste lesere vil dermed forstå at et kort reisebrev fra Dublin vil foreligge på denne bloggen i løpet av onsdag eller torsdag i uke 40, og i mellomtiden skjer det ikke noe nytt her.

Høstferie

Bildet: Inventus fotografert ubemerket på
Campo de' Fiori, Roma, mars 2010.
- - -
Denne fredags ettermiddagen er høstferien i gang i skolene på Østlandet. For meg som har tilbrakt tre firedeler av min yrkeskarriere i skolen, er høstferien en velkjent og innarbeidet sak, et innslag i arbeidsåret som alltid kommer beleilig og godt forberedt.
Min konversjon til Den katolske kirke finner sted den søndagen da høstferien slutter. Dette har jeg vært klar over i lang tid, og når jeg har vurdert om jeg skal eller ikke skal fortelle mine kolleger om den kommende begivenheten i mitt privatliv, har jeg visst at dersom det skulle sies, måtte det skje i dag, fredag før høstferien.
Jeg fortalte det. I all enkelhet ba jeg min overordnede på forhånd om å sette meg opp aller nederst på sakslista for morgenens personalmøte. Omsider ble det min tur, og jeg fortalte klart og greit at jeg konfirmeres katolsk og blir katolikk siste søndag i høstferien. Jeg avsluttet mitt korte innlegg med å invitere kollegene til ikke å være redde for å stille spørsmål og til å benytte mine nye kunnskaper som kilde innenfor RLE-faget. Til slutt takket jeg for at de lot meg fortelle dette, enda de i prinsippet ikke hadde hatt noe valg idet jeg fikk ordet av møteleder.
Det kom ingen umiddelbare kommentarer, men folk smilte mildt og svært respektfullt. Jeg tror det var akkurat så sterkt og privat at ingen fikk seg til å si mer om saken der og da. Umiddelbart etter møtet stoppet imidlertid en kollega meg i korridoren og spurte hvordan jeg skulle feire begivenheten, og hun ønsket meg på alle måter lykke til.
Da jeg dro fra jobben på ettermiddagen, ble jeg behørig ønsket alt godt neste søndag av en annen kollega. Disse tilbakemeldingene viste at beretningen sank inn, og jeg regner med at det i ettertid vil være lett å omgås temaet, både selve konversjonshandlingen og det å leve som katolikk i et postprotestantisk land.
Så nå er min høstferie innledet, og jeg er lettet over at jeg valgte åpenhet overfor mitt arbeidsmiljø. Forøvrig vil jeg henvise til innlegget "Globalt og privat" fra 9. september, der jeg foretok en grundig pro-et-contra-vurdering av det å snakke om konversjonen eller å holde den hellige handlingen for meg selv.

Det annet Vatikankonsil og jeg

En bokpakke kom i posten i dag. Hadde bøkene vært større, hadde de utgjort en hel liten haug på bordet, og de ville vært en bør å få med hjem. Bøkene i pakka var imidlertid små og tynne, og de fleste hadde myk perm. Felles for bøkene var at de stammer fra eller handler om Det annet Vatikankonsil.
Mange ganger har jeg tenkt over dette at mens jeg var en smågutt i førskolealder, dog gammel nok til å bli fulgt til søndagsskolen på et luthersk bedehus, var verdens viktigste og dyktigste katolske teologer samlet i Roma i år etter år. Det som kom ut av samlingen, var en universell fornyelse av Den katolske kirke.
I løpet av disse snart to årene som jeg har vært opptatt av å tilegne meg Kirkens lære, er det arven etter Det annet Vatikankonsil - VatikanII - jeg har lært å kjenne. Jeg har samtidig oppfattet at denne arven har sine kritikere og motstandere, men jeg hører ikke med blant disse. Tvert imot; den Kirken jeg har lært å kjenne og som har tiltalt meg så ettertrykkelig, kan takke nettopp VatikanII for sin nåværende form og utførelse.
På bildet over denne teksten er det to bøker jeg har eid en god stund. Den ene har tittelen "Kirken" og kalles oftest "Lumen gentium" etter de to første ordene i den latinske teksten. Den andre heter på norsk "Om Guds åpenbaring" og går i katolsk sjargong under navnet "Dei verbum". Jeg har hatt stort utbytte av å lese disse to skriftene. De er ført i et vakkert, opphøyd språk og er både oppbyggelige, fromme og dogmatiske. Dette er grunnen til at jeg ville eie alt som ennå kan oppdrives av norskspråklige publikasjoner fra VatikanII.
Disse heftene er kortfattede og små og derfor overkommelige å lese. Jeg har i samme slengen skaffet biskop John Willem Grans egen beretning fra VatikanII, "Oppbrudd og fornyelse". På denne måten håper jeg å kunne lese meg til en bredest mulig forståelse av de vedtak og erkjennelser som konsilet jobbet seg fram til.
Kanskje er de mer eller mindre berømte teologene og kirkeledernes drøftelser gjennom første halvdel av 1960-årene litt fjerne når det kommer til stykket, men den katolske messen ville ikke hatt sin nåværende form hvis det ikke var for konsilets beslutninger. Det er derfor dette enorme og langvarige kirkemøtets behandling av saker fascinerer og opptar meg.
Jeg hadde faktisk dette i tankene i en aktuell situasjon så seint som i går kveld, under messen i min hjemlige, katolske kirke. Jeg satt og lyttet til ordene under offertoriet og opplevde som så mange ganger før at et lys ble tent og en sannhet falt på plass. Denne gangen var det Kirkens respektfylte omtale av vinen som gikk til hjertet i meg:
"Av din rikdom har vi mottatt den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet og av menneskers arbeid, som for oss blir frelsens kalk."
Det virkelig ingen ubetydelighet av et næringsmiddel som pateren håndterer der oppe ved alteret. Under konsekrasjonen sier han videre:
"Helliggjør disse gaver ved din Ånds livgivende kraft så de må bli for oss vår Herre Jesu Kristi legeme og blod."
Vinens posisjon falt endelig på plass, og min samvittighet overfor vinelskeren i meg ble lettere - ja, den ble nesten vektløs i løpet av den eukaristiske liturgi.
Om en uke skal jeg møte til den siste samtalen med pater Piotr før konversjonen gjennomføres. Han inviterte vennlig til dato og klokkeslett og ga tilbud om både oppsummering, repetisjon av konversjonsritualet og mulighet til skriftemål. Pateren er en moderne menighetsprest, helt etter intensjonene i VatikanII såvidt jeg kan forstå. Derfor ser jeg fram til enhver mulighet til å prate med denne mannen, min mentor innenfor Kirken.
Dagene framover synes allerede stappfulle av begivenheter. Jeg vet ikke når jeg får tid til å lese de mange små heftene fra VatikanII og biskop Grans bok, men bøkene finnes nå i hylla og jeg har resten av livet på å fortsette vandringen innover i Kirken. Også tiden etter konversjonen skal gi mulighet til utvikling og vekst. Jeg har så mye å se fram til!