101010

Den sommeren som nå er over, har vært innholdsrik og fylt av opplevelser med Den katolske kirke både i Norge og utlandet. Jeg har hatt opplevelser i kirker og på kirkelige steder, og jeg har framfor alt hatt en drøss med tanker, ideer og erkjennelser på det indre plan. Alt som har vært viktig, har jeg skrevet om på denne bloggen. Sommeren har ganske sikkert gjort meg til en litt annen person enn før, litt mer orientert mot det metafysiske. Jeg har lært å sette pris på uforklarlige hendelser og tilsynelatende tilfeldigheter som mulige tegn på "styrelse", som min dypt kristelige mor pleide å kalle det. "Gudfeldigheter" er betegnelsen som jeg har fått av IHa, en av bloggens lojale kommentatorer. Allerede 25. mars i år skrev jeg et innlegg om å sette sin lit til beskyttelse fra helgenene. Jeg uttalte at "det skader ikke" å stole på helgener. I løpet av sommeren har jeg sett at livet blir uendelig mye rikere når man tar helgener og Gudfeldigheter på alvor i hverdagen som eventualiteter og mulige forklaringer på merkelige og oppsiktsvekkende erfaringer.
Som ved et merkelig sammenfall av nettopp slike kalendariske Gudfeldigheter kan jeg i dag, 25. august, med bakgrunn i det nevnte innlegget fra 25. mars, henvise til innlegget jeg skrev 25. juli. Der står følgende å lese midt beretningen om at jeg dagen før var ute og malte hytta:

"Mens tankene vekslet mellom Mattias og grammatikken, steg et tall til overflaten i min bevissthet. Det føltes som om jeg leste tallet høyt for meg selv, men jeg har ingen idé om hvor det kom fra. Jeg skjønte snart at tallet kunne leses som en dato, og de to siste sifrene var 10. Kunne dette være en brukbar dato å sette som tidspunkt for min komplette konversjon til katolisismen?
Forutsetningen måtte i så fall være at datoen angir en søndag, da det er ordinær messe i den lokale kirken slik at konversjonen og min katolske ferming kan finne sted i henhold til skikk og bruk. Dette fikk jeg sjekke senere! Da malejobben var gjort og jeg var kommet meg hjem fra hytta i går kveld, var jeg ikke sen om å sjekke kalenderen for 2010 på klokka.no. Trenger jeg å si det? Selvsagt var tallet jeg hadde fått opp i bevisstheten, datoen for en av søndagene neste år!
Ingen tvil. Dette bør være målet heretter. Jeg har nå funnet en fadder til min katolske konfirmasjon; jeg har funnet en helgen å støtte meg til, og nå har jeg også fått en dato! Jeg holder datoen for meg selv inntil videre; den første jeg vil snakke med om den, er naturligvis pateren i min katolske menighet."

Pateren er nå informert. Jeg skrev et brev til ham i forrige uke; dette ble omtalt i et eget innlegg. Sist søndag var jeg én av svært mange som ville veksle noen ord med ham etter messen. Da han så meg i rekken av folk, ba han faktisk noen av dem vente litt og gikk bort til meg. Han lovet å komme tilbake med invitasjon til en samtale om et par ukers tid, men han kunne allerede si at datoen jeg hadde fått (eller funnet eller sett eller foreslått - velg selv, men jeg velger "fått"!), var helt i skjønneste orden for å ha konversjonens liturgi i søndagsmessen.
Den ultrakorte samtalen med pateren gjorde det dermed mulig for meg å proklamere datoen 10.10.10 som tidspunkt for min konvertering til Den katolske kirke. Det er den søndagen vi kommer til å avslutte høstferien 2010 i norske skoler, og 10. oktober 2010 skal bli dagen jeg i over 13 måneder skal sikte min videre opplæring og bearbeiding fram mot.
Noen vil sikkert finne det påfallende at jeg så gjerne venter så lenge; jeg har jo allerede i lang tid drevet en iherdig og planmessig prosess for å bli klar for full opptakelse i Kirken. Vel, dette er personlig; jeg vet selv hvor lang veien føles, og de 13 månedene er ikke stort mer enn det jeg behøver.
Dette vil ikke bli noe stort tema i den nærmeste tiden. Derimot vil jeg i ro og mak ta imot det som jeg kommer over og som blir tilført meg av Den Allmektige Gud. Datoen er satt som en farget knappenål på et kart. Dit skal jeg, og dette er tiden jeg har til rådighet for å modnes tilstrekkelig som pre-konvertert katolikk. Jeg ser allerede fram til dagen, selv om ritualet hvor jeg må være aktiv, iblant gir meg kalde føtter. Det er som om jeg følger en strøm av begivenheter jeg ikke på noen måte kan forutse, og det er bare behagelig å la seg føre videre av denne strømmen. Livet blir bare større og større; det har fått en dimensjon jeg ikke ante fantes.