Ny start stadfestes

Denne bloggen skal i første rekke handle om min tilnærming til Den katolske kirke og om min prosess i retning av en mulig konvertering. Fordi jeg skriver i jeg-form hele tiden, er det slik at det meste av innholdet i bloggen er mine egne, personlige og faktiske erfaringer. Primært er det mine nåtidige erfaringer med Den katolske kirke jeg skriver om. Iblant dukker det imidlertid opp glimt av min fortid.
I går lot det seg ikke skjule lenger: Da jeg for godt og vel 20 år siden bestemte meg for å trekke meg ut av enhver aktivitet innenfor Den norske kirke, var det et resultat av et langvarig oppgjør med de lavkirkelige retningene innenfor kirken. Hva personer og foreningsliv innen slike retninger bidro med i min tidlige ungdomstid, kom til uttrykk i gårsdagens innlegg.
Jeg måtte innrømme at jeg fremdeles er i en tilstand av forakt overfor visse personer og deres innvirkning på meg og mine jevnaldrende fra hjemstedets indremisjonsmiljø. Det var første gang at jeg slapp løs indignasjonen og bitterheten. Jeg kan ikke garantere at det ikke vil gjenta seg, men jeg kan love at det vil skje svært sjelden.
Det er i dag viktig for meg å klargjøre historikken for ikke å miste troverdighet som ny og ennå ikke fullverdig katolikk. Det har tatt meg 20 år å få erfaringene fra bedehusets ungdomsforening på tilstrekkelig avstand.
At disse to tiårene skulle ende med en fornyet og gjenfunnet gudstro innenfor verdens største kristne kirke, var svært uventet. Fullstendig utenkelig for bare et par år siden. Plutselig sitter jeg her, lykkelig og fornøyd, med en gudstro som jeg var sikker på at jeg hadde mistet hinsides redning, og jeg identifiserer meg med tilhengerne av Paven og Jomfru Maria. Det er et livets eventyr, og jeg får ikke nok av det!
Jeg tilhører en skare på 1,1 milliarder nålevende katolikker og en talløs menneskemengde som gjennom to årtusener har hatt sitt religiøse liv innenfor denne Kirkens fargesterke ritualer. Det er fantastisk at dette er meg!
I en kommentar til mitt innlegg den 2. april ble min begeistring over å ha oppdaget Den katolske kirke besvart med at det kanskje ikke er jeg som har valgt, men at det er jeg som er den valgte. Tanken er så umåtelig at jeg ble rent satt ut da jeg leste den første gang. Når jeg nå har beskrevet både overfor meg selv og bloggens lesere mine verste minner fra den pietistiske forsamlingen hvor jeg vokste opp, og i tillegg tenker på de 20 årene som sorgløs ikke-troende, må jeg si at det å ha oppdaget ny grobunn for gudstro i Den katolske kirke ikke uten videre kan ha kommet fra meg selv. Min tanke er blitt ledet i rett retning. Min evne til å kombinere opplevelser og erfaringer og hente ny kunnskap av det opplevde må ha blitt styrt. En lang rekke mindre hendelser i mitt liv har til slutt fått Den katolske kirke til å framstå som tiltrekkende, interessant, spennende og fyllestgjørende for mitt stadium i livet. Jeg takker Den Allmektige for å ha tilført meg alle disse tegn og tolkninger, disse erfaringene og framfor alt nysgjerrigheten overfor Kirken!
Det er en ny begynnelse som ble igangsatt høsten 2008, da jeg bestemte meg for å besøke en messe i den katolske kirken her hvor jeg bor. Etter 20 års fravær fra enhver arena innenfor Den norske kirke har jeg nå ikke noe behov for å gi inntrykk av at jeg smetter unna til slutt. Men jeg nikker gjenkjennende til et utsagn av teolog Helge Hognestad i gårsdagens Dagbladet Magasinet, side 66:
"Kirken rommer så mye frykt. Noen ganger tenker jeg at den er et skjulested for angstnevrotikere."
Uten at jeg på noen måte vil gi tilslutning til Hognestads øvrige synspunkter, fant jeg dette sitatet høyaktuelt etter mitt utbrudd i gårsdagens blogginnlegg. Det var nettopp angstnevrotikerne som fikk slippe til i min hjembygds bedehus. Talerstolen der de fikk holde sine "andakter" ble en arena der de fikk utbre sin angst over oss lettpåvirkelige tenåringer. Jeg er ferdig med dem og med bedehuset og pietismen. "Andakt" har fått en helt ny betydning hos meg, slik jeg også har vært så heldig å få et nytt gudsforhold.
Quoniam tu solus Sanctus, tu solus Dominus, tu solus Altissimus, Iesu Christe, cum Sancto Spiritu: in gloria Dei Patris.

Andakt

Når man, som jeg, søker inn i Den katolske kirke etter et langt liv i eller i nærheten av et protestantisk kirkesamfunn, oppdager man at en rekke ord har nye og andre betydninger enn man tidligere har møtt. For meg har ordet "andakt" fått et helt nytt og utelukkende positivt innhold.
Jeg må si "utelukkende positivt" fordi mitt forhold til ordet "andakt" er av svært blandet kvalitet.
La oss starte med et oppslag i Bokmålsordboka på Internett. Her oppgis ordet å ha 2 betydniger:
1) religiøs stemning, stemning av alvor og høytid
2) kort tale med utgangspunkt i en bibeltekst
Som jeg tidligere har gjort til praksis, vil jeg også anbefale et oppslag i Svenska Akademiens Ordbok. Her oppgis 4 betydninger av ordet, men alle er mer eller mindre i pakt med betydning 1) i bokmålsordboka. I tillegg oppgir imidlertid den svenske ordboka at ordet tidligere ble feilaktig tillagt betydningen "ande-akt", altså akt på Ånden. En slik tolkning kunne oppstå pga tilfeldig likhet i ord; ånd heter som kjent ande på svensk. Både på svensk og norsk er andakt avledet av tysk Andacht, eventuelt nederlandsk aandacht, som begge betegner det å tenke og konsentrere seg om alvorlige og høytidelige emner og stemninger.
- - -
Nok av etymologi. Inventus vil nå slippe løs et utbrudd.
I min ungdoms bedehus tilknyttet lavkirkelige organisasjoner innenfor Den norske kirke betydde andakt én eneste ting: "Kort tale med utgangspunkt i en bibeltekst." Talen var slett ikke alltid kort; en andakt kunne passere halvtimen og nærme seg tre kvarter i varighet. Andaktsholderne tok ganske riktig utgangspunkt i en bibeltekst, men så snart teksten var lest, besto resten av andakten av talerens egne, slitsomt private tanker og ord, som oftest framført spontant og helt uten manus.
La meg si det som det er: Mine minner om andaktene i min ungdoms bedehus er det jævligste av alt jeg går og bærer på i mitt rikholdige minneregister.
Her fantes andakter om talerens personlige angst for Dommedag. Vi hørte andakter om talerens personlige problemer med spesielle synder. Vi unge ble servert andakter om alle farer som truet like utenfor bedehusdøren. Og verst av alt: Vi opplevde andakter som knapt hadde noen ende, men som munnet ut i en kommando om å falle på kne for å be høyt og inderlig om tilgivelse for vår grenseløse samling av synd. Lydig snudde vi baken mot Kristusbildet som var lokalets eneste dekorasjon, knelte med overkroppen lent mot stolsetet vi hadde sittet på, og foldet hendene i skrekk mens andaktsholderen tordnet fra talerstolen bak oss helt til han myknet av lyden fra de unge jentene som i frykt henfalt til gråtetokter over sine marginale frelsesmuligheter.
Det er rundt 35 år siden disse hendelsene utspant seg i nærheten av Hans Nielsen Hauges hjemtrakter, men jeg har den dag i dag problemer med å kjenne på disse minnene uten å hate de skrekkinnjagende andaktsholderne fra den norske, lutherske Indremisjonen. Måtte den salige Maria gå i forbønn for meg! Jeg næres av hat mot personer som preget min fjerne fortid! Dette gjør at jeg glimtvis sliter med å komme videre.
- - -
Heldigvis har den nådige og barmhjertige Gud åpenbart seg for meg på nytt og vist meg sin skikkelse i ly av Den katolske kirke. Her har jeg møtt begrepet andakt i en form som jeg setter uendelig stor pris på. I denne velsignede Kirken er det kun betydning 1) av ordet som spiller noen rolle: "Stemning av alvor og høytid."
I løpet av de nesten 7 månedene som jeg har gått til messe, har jeg opplevd katolsk andakt i 2 ulike former: Korsveiandakt under messen i fastetiden og maiandakt i forlengelse av messen i mai måned. Begge deler har vært kyndig og stødig ledet av pateren, og i begge tilfeller har en fast liturgi med inderlig, ettertenksomt innhold preget gjennomføringen.
I en katolsk andakt oppstår ingen spontane utbrudd. En katolsk andakt følger den tysk-nederlandske betydningen av ordet og stemmer sinnet til ettertenksomhet og opplevelse av høytid. En katolsk andakt utføres i aller største trygghet.
De pietistiske andaktene fra min ungdomstid derimot, var preget av tilfeldige innfall, herskesyke, personlig dominans og angst. Et uskjønt drama med suggestive virkemidler.

Kjære pater Piotr i min lokale menighet: Stundene med liturgisk andakt som du har ledet i fastetiden og i mai måned har gitt meg et nytt fundament for religiøs innsikt, for tilbedelse i verdighet, for skjønnheten i Kirkens bønner og for opplevelsen av takknemlighet over troens gave!

Jeg har funnet den Kirken der en stunds andakt inneholder presis hva den skal ifølge Svenska Akademiens Ordbok betydning 2a): "Tankarnas eller själens eller sinnets (fromt hängivna) riktande på Gud, det heliga, översinnliga osv., med undanträngande av andra tankeföremål."

Pinse i skolen

Å forklare småbarn hvorfor vi feirer pinse er ingen enkel sak. I dag, fredag før pinse, ble jeg kastet inn i utfordringen fordi jeg måtte ta en vikartime på 2. klassetrinn ved skolen hvor jeg jobber. Det ble en helt spesiell opplevelse takket være både de lys levende barna selv og boka "Barnebibel for de små" utgitt av Sambåndet Forlag.

Illustrasjoner av Dennas Davis ledsaget teksten i rikelig monn, og fordi barna kjente denne barnebibelen mye bedre enn jeg selv gjør, måtte jeg bruke masse tid på å vise fram bildene.

Ettersom jeg for bare få måneder siden gjenfant min barndoms og ungdoms gudstro i en helt ny form, var det med både glede og spenning jeg så fram til vikartimen i det nye faget RLE - religion, livssyn og etikk.

Det er naturligvis helt uakseptabelt og fullstendig uprofesjonelt av en lærer å la sitt personlige forhold til fag og emne påvirke framstillingen overfor elevene. Det er likevel ikke forbudt å vise ekte glede og inspirasjon over det faglige innholdet. Slik ble det for meg da jeg forberedte timen etter forslag fra læreren som jeg skulle vikariere for.

Timen startet med at jeg spurte om elevene kunne fortelle hva de visste om pinse. En hel rekke armer stakk opp i været, og armenes eiere småhoppet på stolene av iver etter å gi sitt svar. Forslagene varierte fra at det hadde med samene eller Grunnloven å gjøre, til at det var da Jesus kom ned fra himmelen. Dette siste var ikke noe dårlig forslag, men det aller beste svaret kom fra en gutt med foreldre fra et katolsk EU-land ved Middelhavet. Han mente at det var da folk fikk "en sånn ring rundt hodet", og med hånden tegnet han en tydelig glorie rundt hodet sitt for å forklare hva han siktet til.

I mitt stille sinn takket jeg Gud for barneoppdragelsen i katolske hjem og spant videre på denne guttens forklaring. Aller best fant jeg beskrivelsen av den første kristne pinsefeiringen slik "Barnebibel for de små" skildrer den. Her følger den lettfattelige teksten jeg hadde gleden av å få lese høyt for de nitten 7-åringene i klassen. Med denne og et par av de tilhørende, uttrykksfulle illustrasjonene ønsker jeg alle en velsignet pinsehøytid!

Vind og ild

Før Jesus dro hjem for å være hos Gud, ba han vennene sine om å bli i Jerusalem. Han sa at de skulle få en gave der. Derfor ventet de i Jerusalem.

Bildetekst: Disiplene venter i Jerusalem. Legg merke til den avslappede stemningen og de henslengte positurene!

Nå skulle en stor høytid som kalles pinse, begynne. Mange mennesker fra fjern og nær kom til Jerusalem for å feire høytiden. Jesu venner skulle feire den også.
Plutselig hørte de en lyd, lik en sterk vind som blåste. Og de så noe som lignet små flammer som satte seg på dem. Guds Hellige Ånd fylte dem. Det var den gaven Jesus hadde bedt dem vente på!
De begynte å snakke språk de ikke kunne. Mennesker som hadde kommet fra andre land, hørte disiplene tale. Og de kunne forstå det de sa. Språket som Jesu venner talte, var det samme som de selv talte. Folket var forundret!
"Dette er hva Gud har lovet oss," sa Peter. Så fortalte han dem om Jesus. mange mennesker begynte å tro på Jesus den dagen.

Bildetekst: St. Peter erklærer at "dette er hva Gud har lovet oss!" Inspirert illustrasjon i "Barnebibelen for de små".

Henning Kvitnes: Pescatorio

Filmen "Engler og demoner" starter med at en pave er død og ringen som symboliserer den avdøde pavens myndighet, "fiskerens ring" - "pescatorio" - blir hugget i stykker slik at den ikke kan misbrukes av andre. Tradisjonen som dette er en del av, er beskrevet på nettstedet katolsk.no. Det er altså ingen filmfiksjon men tvert imot et faktum at ringen kalles "fiskerens ring" og at den tas av den døde pavens finger og destrueres.
For meg, ferske fjols, var denne skikken fullstendig ukjent. Dette hører dermed til de mange ting jeg faktisk lærte av å se filmen i går kveld.
Begrepet "fiskerens ring" begynte å summe i hodet mitt straks begrepet var nevnt på filmen. Etter noen minutter viste det seg at fruen, som satt ved siden av meg på kino, hadde gjort samme assosiasjon, og hun var naturligvis raskere enn meg til å komme med svaret på hvor vi hadde hørt begrepet før: Det var i sangen "Fiskerens ring" av Henning Kvitnes, låt nr. 2 på CDen "Ut av veggen" fra 2006.
Vi må regne med at mange av de 12 låtene på CDen ble skrevet året før utgivelsen, noen kanskje enda tidligere. Det betyr at "Fiskerens ring" meget vel kan ha blitt skrevet våren 2005. Teksten sier "Her først i april..." La meg minne om at pave Johannes Paul II døde 2. april 2005....
Kanskje strekker jeg denne teksten litt vel langt om jeg nå spekulerer i en kobling mellom den store, prisbelønnede og nok en gang plateaktuelle haldenseren Henning Kvitnes og den forrige pavens død. Likevel - teksten er underfundig og full av religiøse referanser.
Se også på denne ledetråden fra låtteksten: "I København feirer døm HC fra Fyn." - H.C. Andersen fra Odense på Fyn ble født 2. april 1805, på dagen 200 år før Den hellige Far Johannes Paul II døde.
Var det dødsbudskapet fra Roma Kvitnes hørte på bilradioen mellom låtene til Ulf Lundell under kjøreturen på den vakre riksvei 22/väg 164 fra Halden over Bullarebyn til Hällevadsholm? Jeg sier bare: Døm selv - her er teksten:

Med Uffe som soundtrack på vei over grensen møter jeg våren ved Bullarebyn
Ingen pilegrimer lenger langs Den Blågrønne veien
I København feirer døm HC fra Fyn

Her først i april er det langt til oktober. Nå våkner kvinnen i kvinner og mannen i menn
Og takk trua på livet en trekkfugl og venn at du endelig vendte tilbake igjen

Trur man, så trur man at sjelen fikk vinger da Fiskerens Ring gled av hans finger
Var det den kvelden vi brøt alle bånd da Fiskerens Ring gled ut av hans hånd

Å reise det er å komme tilbake. Å se alt det gamle i et nytt perspektiv
Å finne nye roller i det eldgamle spillet under fortidas gater der spirer nytt liv

Og lykken ligger kanskje i noe vi aldri har ønska i noe vi aldri kunne forstå
I drømmer vi aldri turde å drømme langs veier vi aldri hadde mot til å gå

Trur man, så trur man at sjelen fikk vinger da Fiskerens Ring gled av hans finger
Var det den kvelden vi brøt alle bånd da Fiskerens Ring gled ut av hans hånd
Var det den kvelden vi brøt alle bånd da Fiskerens Ring gled ut av hans hånd
da Fiskerens Ring gled ut av hans hånd

Kirken og vitenskapen i 2 filmer

I kveld har jeg sett 2 filmer. Den ene gikk på kino og heter "Engler og demoner" - trenger jeg si mer? Alle katolikker har i de siste ukene måttet forholde seg til at filmen er lansert, og at debatt er forventet. I innlegget jeg skrev den 12. mai, nevnte jeg at filmen var blitt behørig omtalt på NRK. Nå har jeg sett den, og jeg må si at det var en glimrende action-film. Spesielt god for folk med nerdete interesser. Selv har jeg så dårlige kunnskaper om Kirkens historie at jeg bare måtte ta alt som ble sagt i dialogene for god fisk. Sånn sett var filmen lærerik for mitt vedkommende.

I hvilken grad den er kontroversiell, har jeg med mitt ferske innsidekjennskap til Kirken ingen forutsetning for å bedømme. Jeg har imidlertid fått bekreftet at Vatikanet har gjort helt rett i å unngå kritikk og advarsler - dette kan knapt skade Kirken på noen måte, såvidt jeg kan se. Den mange århundrer gamle motsetningen mellom Kirken og vitenskapen er uansett ingen hemmelighet.

Og som i så mange andre actionfilmer er skurken en ekstremist i en posisjon man ikke venter å finne ham...

- - -

Den andre filmen i kveld gikk på NRK1 og er knapt slutt når dette skrives. Den handlet om det sensasjonelle funnet av fossilet Ida, en liten skapning av hunkjønn som oppgis å være 47 millioner år gammel. En norsk professor, Jørn Hurum, har ledet studiene av fossilet, og den 90 minutter lange dokumentarfilmen ga et godt innblikk både i hvordan forskerne har jobbet med funnet og hva de har kunnet bevise om Ida så langt.

Etter forskernes mening er hun en overgangsskapning av antropoid type. Dette betyr at hun var en forløper for aper og mennesker enda hun utseendemessig ligner en lemur - en halvape. Overgangsskapningene spiller en stor rolle hos Darwin, og dermed aner vi at et nytt bevis mot skapelsesberetningen ligger på lur.

Jeg vet ikke om noen i våre dager har til hensikt å bruke Ida for å svekke Bibelens skapelsesberetning, men jeg tror vel ikke at slik bevisførsel har noen stor hensikt i våre dager. De fleste kristne kirker har trolig lært seg å se Bibelens historiske materiale som et uttrykk for hva folk hadde kunnskap om på den tiden tekstene ble skrevet.

Rent personlig har jeg opplevd denne filmrike kvelden som underholdende og lærerik, og den har ikke på et eneste punkt svekket min tro på Gud. Dette gjør meg trygg, varm og fornøyd! Tenk, takket være mine skjønne opplevelser i katolske kirker både på mitt hjemsted og i andre byer gjennom snart 7 måneder har jeg funnet en gudstro som ikke påvirkes av popularisert vitenskap servert i widescreen og med surroundlyd!

Jeg spør meg selv som så mange ganger før: Er dette virkelig meg??? Ja, dette viser seg å være meg i 2009! Dette er kanskje den største lærdommen fra kveldens filmopplevelser.

(Foto: Abcnyheter.no)

Korstegnets kraft

Dikteren Rainis (eg. Jānis Pliekšāns, 1865-1929) troner i granitt ved enden av Esplanaden, en stor åpen plass i Riga. Bak dikteren er det et lite parkområde med gruslagte stier for gående og syklende. Mange tar snarveien gjennom parken på vei til og fra de mange gatene som omkranser parken.
Sist lørdag ettermiddag vandret jeg med mitt reisefølge forbi den enorme statuen av Rainis og inn på de skyggefulle gangstiene bak statuens rygg. Plutselig fikk vi øye på et par unggutter på en av stiene. De var i slutten av tenårene og var ikke i parken for å gå tur. Derimot forberedte den ene av guttene seg på en styrkeoppvisning. Den andre satt på huk for å overvåke de tekniske sidene ved øvelsen.
Den av guttene som åpenbart skulle gjøre et stunt, gjorde noen spretne hopp for liksom å prøve ut underlaget. Grusgangen ga ingenting gratis, og han måtte virkelig bruke beinmusklene for å oppnå noen nevneverdig høyde. Det tredje hoppet så lovende ut. Den andre gutten sekunderte og ga klarsignal.
Endelig gjorde hopperen seg klar. Han bøyde knærne og spente lår og legger. Armene holdt han litt ut fra kroppen. Uten å slippe denne utgangsposisjonen førte han høyre hånd opp til pannen og gjorde korsets tegn på ortodoks vis, ved å tegne den vannrette bjelken i korset fra høyre mot venstre.
Deretter bare hoppet han høyt opp, snurret baklengs i lufta og landet mykt med tærne først slik at han måtte ta seg for med hendene for ikke å falle framover. Det hele var en aldeles imponerende oppvisning!
Først og fremst var jeg himmelfallen over at denne latviske eller muligens russiske unggutten, i påsyn av en jevnaldrende kamerat, fant det rett og nødvendig å gjøre korsets tegn over seg selv før han utførte den nokså risikable øvelsen. Deretter slo han faktisk baklengs salto uten tilløp, på fast underlag og med nesten full rotering. Tenk hvor mange sjanser han hadde til å falle ned med andre kroppsdeler enn føttene først! Bare tanken får de fleste av oss til å avstå fra slike sprang. Han våget derimot, og han har kanskje som mål i nær framtid å utføre saltomortalen feilfritt.
Det var korsets tegn og troen på at det gir beskyttelse som fikk ham til å satse alt for å klare det uten skader. Han utførte det ortodokse korstegnet med samme tiltro som vi ser hos katolikker på fotballbanen eller i slalombakken. Med den synlige bønnen som korstegnet er, viste den unge gutten både at han hadde tiltro til bønnens virkning og at han hadde mot til å vise denne tiltroen overfor sin kamerat og oss som var forbipasserende.
Og han kom ned på bakken uskadd.

Latvisk messe med norske innslag

Sentrum av Riga har en rikdom av mursteinskatedraler med ekstremt høye tårn. Den anglikanske kirken St. Peter ligger med utsikt over elven Daugava. Like bakenfor ligger den protestantiske St. Johannes (Sv Jana), og noen minutters spasertur nordover, i hjertet av gamlebyen, ligger Domkirken, også den protestantisk. Men ikke langt derfra finner vi St. Jakobs kirke, Baznica Sv. Jēkaba.

Lørdag ettermiddag kl. 18.00 var det messe i denne kirken, og mitt reisefølge og jeg hadde gledet oss i lang tid til å overvære den. Reisefølget besto av fruen og et par venner av oss. Alle var klar over min nye status som katolikk på vei til å konvertere, en status jeg ikke deler med noen av de tre andre. Det lå klart i situasjonen at min atferd under messen kanskje kunne bli noe annerledes enn deres. Jeg satte umåtelig stor pris på denne respekten hos mine nærmeste.

Vi gikk inn i kirken omtrent et kvarter før messen. Klokkene kimte utenfor, men så snart vi var kommet inn i kirkerommet, ble vi vàr at et kor var i ferd med å synge en salme på norsk! Var det ikke "Den store, hvite flokk" i et svært avansert arrangement, tro? Jovisst! Her var det åpenbart nordmenn på besøk, og de var i gang med å synge til andakt mens folk samlet seg til messe. Stemningen grep oss alle sammen, og de velkjente, norske ordene sank behagelig ned i våre sinn.

Sangen skiftet siden til "All my Troubles, Lord", også den i et meget smakfullt arrangement, og vakkert framført. Bare glimtvis hørte vi sangtekniske klisjeer som viste at det tross alt var amatører vi hørte.

Messen begynte. En ganske tilårskommen prest ledet messen, og alt sammen foregikk på latvisk. Vi skjønte ikke et eneste ord, men jeg hadde min katolske bønnebok med og fulgte liturgien uten problem. Med seg hadde den gamle pateren en middelaldrende prest og to ganske unge medhjelpere. Til messesvarene ble det spilt orgel, og en praktfull sopran sang fra galleriet og var forsanger i den latviske liturgien.

Fram til prekenen gikk alt helt som jeg er vant til fra den lokale, katolske kirken. Selve prekenen derimot, ble lenger enn jeg noensinne har opplevd det. I over et kvarter talte den gamle, engasjert og med tydelig betoning, men fremdeles uten at et ord var forståelig for oss nordmenn. Det var imponerende hvordan paterens stemme bar skjelvende ut i kirkerommet. Ikke en lyd kom fra menigheten.

Etter prekenen fulgte trosbekjennelsen som vanlig; det ble samlet inn kollekt, og samtidig gjorde prestene klar for eukaristien.

Koret som sto på galleriet, kom nå til sin rett. De medvirket under deler av liturgien med Sanctus og Agnus Dei. Dessuten sang koret en salme under selve kommunionen.

Men før vi kom så langt, var det fredshilsen. Jeg hadde forberedt mitt kjære reisefølge på dette innslaget, og vi håndhilste mens jeg sa "Guds fred" slik skikken er. Jeg hilste også på noen av latvierne rundt oss, og en dame lot til å bli ganske paff over min fromme henvendelse. Senere skulle det vise seg at denne damen var norsk og tilhørte følget til koret på galleriet. Tipper hun har med seg et særskilt inntrykk fra messen i Sv. Jēkaba.

Under utdelingen av hostien stilte folk seg på kne i en rekke langs trappetrinnet opp til alteret. Så snart de hadde mottatt hostien, reiste de seg og overlot plassen til nestemann. Jeg deltok med høyre arm skrått over brystet og kjente paterens fingre forsiktig på hodet mitt. Da visste jeg at jeg hadde mottatt velsignelsen på latvisk - og den virket like godt som på norsk eller latin!

Messen gikk mot sin avslutning. En av de yngre prestene sa noen ord på engelsk for å takke det norske koret. En kort applaus brøt løs. Så ringte de små klokkene inne i kirken, og prestene forlot kirkerommet mens koret sang en salme til slutt.

Messeopplevelsen var uendelig vakker. Når korsangen steg til det høye taket i den gamle kirken, skjønte både mitt reisefølge og jeg at dette var en sjelden stund. Vi snakket senere ikke om de eventuelle religiøse opplevelsene hver av oss hadde, men vi var likevel overveldet av skjønnhet, stemning, alvor og ydmykhet.

I det rommet som kalles våpenhuset i norske kirker, traff vi på noen av korsangerne. Det viste seg at de var kirkekoret fra Tingvoll på Nordmøre. Dette var ikke katolikker, og de var rimelig uvante med det de hadde overvært. Det var turoperatøren som hadde koordinert opptredenen i St. Jakobskirken, og det slo meg at her var det nok ingen som på forhånd hadde sjekket hva slags kirke de havnet i. Likevel, med dyktig manøvrering fra dirigentens side og trolig en viss forhåndskontakt med den katolske katedralen i Riga ble dette en formfullendt framføring - kanskje enda mer funksjonelt vellykket enn den pleier å være hjemme for de dyktige korsangerne.