Et oppgjør med språkføringen (2)

Bildet: På vei inn i akvedukten i Håverud, Dalsland, et spennende øyeblikk med rom for reaksjoner...
- - -
Bannskapens bevilling
Dette er det andre av i alt fire innlegg der jeg forsøker å gi banning i dagligtalen en ny definisjon for min egen del. I det forrige innlegget forsøkte jeg å vise hvordan bruk av bannskap ofte setter taleren selv i et uheldig lys. Dette skjer fordi det å gjøre bruk av banning, er å uttrykke seg så subjektivt at man forsøksvis tar tilhørerne med seg inn i ens egen reaksjon. Det skal et helt ensartet publikum til for at dette skal lykkes.
I teksten som nå er i gang, vil jeg forsøke å vise hvordan det å banne er å tilrøve seg en bevilling til ikke å vise selvkontroll. Det er ofte slik at banning forekommer som en del av et følelsesutbrudd. Følelsene kan være preget av sinne eller sorg, men også av forbløffelse eller begeistring.
I svært mange sammenhenger kommer impulser som vil utløse hissighet, tristhet, overraskelse eller glede, så brått og uventet at det kan være vanskelig å beherske reaksjonene. Samtidig forventer omgivelsene – i hvert fall i skandinavisk kultur – at reaksjonene er beherskede dersom de dreier seg om mer eller mindre begrunnet sinne, mens reaksjonene gjerne kan være mer løsslupne og spontane dersom de utløses av gledelige eller på andre måter positive hendelser.
Den som banner i forbindelse med en reaksjon i sinne, viser en dobbel mangel på beherskelse: En slik person behersker verken sitt reaksjonsmønster eller sin språkføring. En reaksjon utløst av mer eller mindre begrunnet hissighet, betraktes som harme dersom den får kontrollerte former, men som raseri dersom den er ukontrollert, og i hvert fall dersom den ledsages av hemningsløs bannskap.
Det jeg nå foretar, en en høyst uoffisiell beskrivelse av hvordan folks reaksjoner oppfattes. Dette er ikke basert på empiri eller faglitteratur; det er mine egne erfaringer med folk i mange slags miljøer som ligger til grunn. Det er altså meget mulig at jeg tar feil, men det er minst like sannsynlig at jeg har rett.
Banning i forbindelse med sinne eller sorg virker forsterkende på reaksjonen, og den får den hissige og bannende personen til å framstå som mer truende og mindre kontrollert enn en person som i harme klarer å sette tydelige og saklige ord på sin reaksjon. Banningen er her ensidig negativ og forsterker ubehaget hos den som reagerer, og dermed også hos dem som er vitne til reaksjonen.
Teoretisk sett skulle dermed en person som reagerer med glede og begeistring, ha lov til å banne i villen sky under sin reaksjon. Slik er det likevel ikke. Dertil er banningen altfor negativt ladet. Bannskapen står i grell kontrast til årsaken til reaksjonen dersom denne er utløst av stor og uventet glede. Banneord passer rett og slett ikke når glede skal uttrykkes.
Dette setter oss rent sosialt og kulturelt i en ambivalent situasjon når det gjelder bruk av banning:
Hvis det bannes intenst under et sinne- eller sorgutbrudd, viser det at den sinte eller sørgende har tildelt seg selv full frihet og uinnskrenket bevilling til å gi uttrykk for sine følelser med alle midler; kanskje venter man bare på at det smeller når både ordvalg og stemmebruk avslører en persons raseri og fortvilelse. Den som vil vise seg kontrollert og ufarlig tross sitt sinne, er nødt til å unngå banning.
På den annen side står en overrasket og lykkelig person fritt i å banne så mye han eller hun vil, men i en slik situasjon harmonerer ikke bannskap med reaksjonens innhold. Bevillingen til å banne av glede vil i de fleste tilfeller forbli ubenyttet.
Dette viser at banning er først og fremst et sosialt virkemiddel. I neste innlegg vil jeg som nevnt forsøke å trekke opp grensen mellom aksept og fordømmelse av banning, og i den omgang er det moralske og kristelige kriterier som vil bli benyttet. Målet med denne omfattende gjennomgangen er å komme til en konklusjon for min egen del om alt jeg har lært og erfart om banning gjennom et langt og usedvanlig variert liv.

Et oppgjør med språkføringen (1)

Det har gått noen måneder – kanskje et år – siden det gikk opp for meg at ønsket om å bli katolikk måtte få konsekvenser for min språkføring. Et av de gode tegnene på at jeg på slutten av 1980-tallet klarte å kvitte meg med alt tankegods og alle innlærte vaner og uvaner fra det konservative statskirkemiljøet jeg vokste opp i, var nemlig nettopp friheten til å banne usjenert og høylydt hver eneste gang jeg fant det relevant.
Jeg kaller dette ”et av de gode tegnene” fordi det var slik jeg opplevde det. Friheten til å bruke de ordene jeg selv fant aktuelle i den enkelte situasjon, var en frihet til å oppvise en atferd som var komplett fri for hensyn til folk i omgivelsene. Det tok noen år før jeg ble overbevist om at det å utøve en slik frihet ikke alltid var til fordel for mitt omdømme i de kretsene jeg vanket, men da hadde bannskapen blitt en så alminnelig del av min kommunikative stil at jeg tok ulempene med knusende, selvsikker ro.
Midt på 1980-tallet studerte jeg lingvistikk og avla grunnfagseksamen, som det het den gangen. Et av delemnene i faget var språklig kommunikasjon, og her fant jeg mer enn nok av pragmatiske begrunnelser for at bannskap måtte inngå som et naturlig register av følelsesladde begreper i ethvert menneskes personlige ordforråd. For meg ble bannskapen et redskap til å sette farge på språkføringen.
I en stor del av 1990-tallet jobbet jeg i et miljø hvor banning inngikk i hver eneste setning i samtlige kollegers dagligtale. Vanene herfra tok jeg for 10 år siden med meg inn i skolen hvor jeg fortsatt jobber, og kontrasten mellom meg og de veloppdragne, samvittighetsfulle og uklanderlige lærerinnekollegene ble påtakelig. For noen av dem passerte jeg kanskje grensen til det ubehagelige i visse situasjoner nettopp fordi jeg hadde en annen terminologi til rådighet når det inntraff episoder med uskikkelige elever, brysomme foreldre eller sviktende apparatur.
Denne siden av min atferd har nok dempet seg av seg selv med tiden, men for mindre enn halvannet år siden var bannskap fremdeles noe jeg nyttiggjorde meg ganske ubeskjemmet og bramfritt.

I de to foregående innleggene på denne bloggen har jeg benyttet eller henvist til video for å forberede innlegget som du, kjære bloggbesøker, leser akkurat nå. Innlegget tirsdag 20. april, "Bästkusten", hadde en link til en NRK-reportasje fra Gran på Hadeland der gravemaskiner er i ferd med å røske opp en golfbane som ikke lenger er lønnsom. En lokal golfentusiast blir intervjuet om hva han ser, og han utbryter: ”Det er jævlig!” Dette kunne med største letthet ha vært meg for et par år siden. I dag ser jeg hva mannen gjør mot seg selv med denne uttalelsen.
I det forrige innlegget, ”Takdekorasjoner”, presenterer jeg en dataprodusert video som egentlig er en samling private fotos som min kone og jeg har knipset av kunsten i taket i en rekke kirker i Roma. Vår tekniske tilkortkommenhet til tross – bildene gir et visst inntrykk av den slående skjønnheten i hver minste del av takflaten i disse bygningene. Videoen er uten lyd. Det finnes folk som ville ha utbrutt ”fy faen, så fint!” ved synet av disse kirkelige himlingene.
Begge kommunikasjonssituasjonene – uttalelsen om den nedlagte golfbanen og beskrivelsen av skjønnheten i de romerske takene – sier mye, mye mer om hvilket inntrykk de oppviste scenene gjør på tilskueren enn om scenene i seg selv. Uttrykkene blir subjektive fordi det blir anvendt bannskap i beskrivelsen.
Å banne betyr i disse eksemplene å gjøre forsøk på å ta tilhørerne med seg inn i sin egen reaksjon, å gjøre fellesskapet til en del av ens egen, svergende beskrivelse av situasjonen. Når personer som selv avholder seg fra bannskap, blir forsøkt tatt med inn i en slik subjektivitet hos et medmenneske, vil de fleste vegre seg, de vil se ned eller bort og opptre brydd. Bannskapen fungerer ikke på en slik arena. Den fungerer inkluderende og fullt forståelig bare overfor folk som selv er klar for å gjøre bruk av samme slags vokabular for å sette ord på sine reaksjoner.

Det vil føre altfor langt når jeg, som fra før skriver så altfor lange blogginnlegg, skal samle alle mine tanker for å skrive en kritisk analyse av banningens funksjon og effekt og banningens moralske aspekter. Jeg setter derfor en foreløpig strek her hvor jeg har forsøkt å vise hva slags publikum som kreves for at banning skal ha tilsiktet funksjon. I neste innlegg vil jeg forsøke å skrive om banningens bevilling, og i et tredje innlegg om saken vil jeg nærme meg en konklusjon der jeg trekker opp en tentativ grense mellom aksept og fordømmelse av banning som virkemiddel. Et fjerde og siste innlegg om saken vil være av svært personlig art og vil beskrive og begrunne mine egne målsettinger når det gjelder banning. Det herværende innlegget vil bli forsynt med linker til de kommende innleggene om dette temaet.
Til dem som ennå måtte være i tvil: Denne studien av banning skriver jeg som faglig og moralsk bearbeidelse av mine funderinger omkring min egen praksis. Utover dette venter jeg ikke at saken har noen allmenn interesse.

Takdekorasjoner

Ofte strekker ikke ordene til. Som hjelp til å beskrive det vakreste i tilværelsen har kunstnere i alle tidsaldere brukt sine evner på ypperste vis. Her, i form av en bildeserie i wma-format, er en samling takdekorasjoner fra innsiden av kirker og museer i Roma. Velg full skjerm og nyt skjønnheten!

Bästkusten

Svensker som bor eller oppholder seg mye på vestkysten av Sverige - Västkusten på svensk - liker å omtale kysten som Bästkusten, et billig ordspill som uttrykker både velfortjent kjærlighet til en vakker landsdel og en nesten sjåvinistisk mening om at vestkysten foretrekkes framfor alle andre kystlinjer.
Betegnelsen er rett og presis. Kysten fra Strömstad og sørover til Göteborg er full av små tettbebyggelser som omkranser en båthavn med plass til både lystfartøyer og fiskebåter. Om sommeren er det norske flagg på et flertall av båtene, men hva gjør vel det - nordmenn elsker Bästkusten like mye som svenskene selv gjør.



Fra dette området, nærmere bestemt Tanums kommun, nedstammer jeg på morssiden. Jeg er kvart svensk, og kanskje er det denne firedelen av meg jeg liker best. Hele gårdagen, hele sist natt og en stor del av dagen i dag har jeg tilbrakt i disse fantastiske omgivelsene. Med mobilkameraet tok jeg de to bildene i dette innlegget fra balkongen til mitt hotellrom. Bildene er tatt i nesten samme vinkel, så det er samme scene i dagslys og nattemørke de viser.
Etterhvert som kvelden falt på i går, kom jeg i snakk med en kollega ved en annen skole i min hjemkommune; vi deltok på samme kurs. Han er en ung mann, omkring 20 år yngre enn meg, sympatisk og med et velordnet liv med kone og to små barn. Vi snakket om alt mulig, og etterhvert som temaet fjernet seg fra det rent jobbmessige, fant jeg det passende å nevne en passant at jeg er katolikk. Ikke mange minutter senere fikk jeg vite at mannen er engasjert i en protestantisk menighet her i byen. Vi er med andre ord ikke bare kolleger, men også trosbrødre på tvers av visse skillelinjer. Samtalen med den unge mannen ga meg en egen glede, et inntrykk av ikke å være fullt så aparte med min religiøsitet som jeg iblant har inntrykk av.
Jeg gikk tidlig til ro; behovet for å vise måtehold var påtrengende i selskap med omkring 100 kommunalt ansatte i leder- eller mellomlederstillinger. Hva de andre kursdeltakerne på hotellet aktet å bruke kvelden og natten til, angikk meg ikke. For første gang valgte jeg å skygge banen, avstå fra den uoffisielle konkurransen om å være nattens helt, og i stedet gjøre bruk av installerte og medbrakte faciliteter på hotellrommet.
Bortsett fra samtalen med unge mannen hadde jeg ingen særskilte opplevelser av å være katolikk i denne sammenhengen, og det hadde jeg heller ingen forventninger om. Jeg var på kurs som mellomleder, og jeg gjorde det som ble forventet av meg som kursdeltaker. Slik er vel egentlig hverdagen enten man er på vanlig plass på jobben eller på kurs eller andre eksterne oppdrag. Den trosmessige tilhørigheten og identiteten er noe man har med seg i det skjulte, mest til glede for en selv.
For dem som kjenner meg godt fra tidligere kurs med hotellopphold, framsto jeg kanskje som annerledes enn før, mer lavmælt og beskjeden, mindre profilert og ingenlunde åpenlyst beruset - i den grad de selv hadde kapasitet til å observere slikt.
På hjemveien i ettermiddag tenkte jeg en hel del på hva dette todagers kursoppholdet har brakt meg av ideer til dagens blogginnlegg, og jeg kom fram til at de to mobilfotoene fra balkongen min kanskje er det fineste å bibringe i denne omgang.
Mitt neste innlegg må nå handle om et tema jeg har utsatt i månedsvis, nemlig banning. Det vil ta meg noen dager å få det utformet og opplastet, for dette er et tema som jeg må grave dypt i meg selv, både emosjonelt og faglig, for å kunne omtale i full bredde. Ansporingen til å ta opp dette temaet nå omsider, etter at jeg i over et halvt år har hatt saken i tankene, dukket opp på NRK1 i kveld, i et innslag i nyhetssendingen kl. 21. Kikk på innslaget her; etter vel 20 sekunder har du hørt nok til å få tankene i sving om hva bannskap er, fra et språklig, pragmatisk, sosialt, kulturelt, funksjonelt og religiøst synspunkt. Dette nyhetsinnslaget danner mitt uunngåelige utgangspunkt for neste blogginnlegg, når det så måtte foreligge her i fullført stand.

Godt innhold i søndagen

Søndagen har vært innholdsrik og god. En times kjøretur avsluttet kvelden utenfor hjemmet, og under kjøringen tenkte jeg litt over hvorvidt søndagen har vært god og gagnlig sett fra katolsk synspunkt, eller om det bare er fra mitt eget ståsted den synes god. Den har nemlig inneholdt svært mye musikk.

Stort sett kom jeg til at alt det gode jeg har opplevd denne søndagen, har knapt inneholdt noe som ikke er godt også i katolsk sammenheng. Ett unntak må jeg ile til med å vedgå, nemlig at jeg tidlig på ettermiddagen brukte en times tid ved PCen for å gjøre noen uomtvistelig jobbrelaterte forberedelser. Det dreide seg om å jobbe i Excel for å få til en ny dagsrytme for neste skoleår. Dette er ingen lett jobb når skoleuka i barneskolen skal inneholde et ulikt antall undervisningstimer for hvert klassetrinn, og det samtidig skal gis rom for obligatorisk, fysisk aktivitet og frivillig leksehjelp utenom den pålagte undervisningstiden. Det er ikke småtteri man skal få tid til mellom kl. 9 og 14.30, og i tillegg må vi ta hensyn til skolebussens rutetider!

Ved hjelp av Excel kom jeg i mål med dette, og var såre fornøyd til tross for at målsettingen ble oppnådd på en søndag og ikke en hverdag.

Desto bedre klarte jeg å slappe av under kveldens stimulerende aktivitet, tenkte nå jeg. Men la meg først starte forfra:

Søndagsmessen i St. Maria kirke i Askim starter ganske seint. Det er derfor aldri vanskelig å rekke messen, uansett hvor sein lørdagskvelden ble. Det var uvanlig mange folk i kirken, noe som sikkert skyldtes at det i dag ikke skulle være messe på noe fremmed språk etter høymessen.

Hos oss er det vanlig at det synges en salme på enten polsk eller vietnamesisk etter kommunionen. Jeg liker godt dette innslaget, og jeg sitter både respektfull og konsentrert når jeg lytter til den mer eller mindre fremmedartede sangen.

I dag ble det tid til både polsk og vietnamesisk salme. Polakkene fikk hjelp av pater Piotr til å stemme i uten akkompagnement, og med sine privateide salmebøker brummet de seg gjennom en salme som kunne vært skrevet av Brorson eller Kingo - i hvert fall var melodien av en slik type som vi med norsk gehør lett kunne ha lært.

Senere var det vietnamesernes tur. De fikk hjelp av organisten, som har vietnamesisk bakgrunn, og de fulgte tekst og noter i en avlang lefse av ei bok som det ligger en del eksemplarer av i våpenhuset. Melodien fulgte femtoneskalaen og var full av merkelige slynger lik ornamentikken vi hører i norsk folkemusikk. Mange ganger synger vietnameserne ikke på en vokal, men på en stemt konsonant, ofte en nasal (m, n eller ng). Jeg har stor faglig glede av å lytte til denne sangteknikken.

Mens jeg satt der og lyttet til de to utenlandske salmene, slo det meg at den katolske menigheten jeg tilhører, er uendelig rik nettopp fordi den har så sterkt innslag fra andre nasjoner. Vi var kanskje 25 etniske nordmenn i kirken i dag; de øvrige 100 var fra andre land. Dette representerer ganske bra den prosentvise fordelingen i menigheten, har jeg inntrykk av.

Det er mulig at de filippinske, kroatiske og ulike afrikanske medlemmene i menigheten kunne ønsket seg en salme på sitt språk også, men de har sine egne messer en gang i måneden. Hva som synges der, vet ikke jeg.

Fornøyd spaserte jeg hjem i det kjølige, tørre været. Det spesifikt katolske innslaget i søndagen var over, men et nytt høydepunkt ventet, etter middagen og etter den vellykkede jobben med organisering av skoledagen: Kona skulle ha meg med på konsert!

Til Valentine's Day i vinter fikk hun nemlig 2 konsertbilletter av meg, og den dårlig skjulte baktanken var jo at hun skulle ta meg med på konserten. Slik ble det også, til alt hell, og tidlig på kvelden satte vi oss i bilen for å dra til Fredrikstad og høre Omara Portuondo.

En verdensstjerne på besøk i Østfold en kjølig vårsøndag, hvilken begivenhet! Omara Portuondo, som fyller 80 år til høsten, kommer fra Cuba og ble verdensberømt med filmen "Buena Vista Social Club" av Wim Wenders. Da filmen ble laget i 1999, hadde artisten Ry Cooder på forhånd greid å samle et stjernelag av sangere og musikere fra den gamle underholdningsklubben for amerikanere som fantes i Habana fram til revolusjonen på Cuba i 1959. Omara Portuondo var en av de yngste som Cooder fant fram til, og hun gjør en strålende innsats i filmen sammen med Ibrahim Ferrer, Compay Segundo, Rubén González og de andre musikerne som opptrer autentisk i filmen.

I kveld sto hun på scenen i Fredrikstad og framførte de varme salsa-balladene så vi rent kjente Karibiens fløyelsnatt komme krypende oppover våre vinterbleke legger. Det var magisk, forførerisk og vakkert, et mesterstykke i Rikskonsertenes regi! 4 konserter i Norge gjenstår; benytt denne siste sjansen - dama er 80 år!

I all beskjedenhet setter jeg inn et bilde jeg knipset med mobilen, helt mislykket naturligvis, men det er hva jeg har å vise til utad. Innad har jeg konserten som et praktfull, gledelig minne om den dagen i mitt liv da jeg sammen med kona opplevde Omara Portuondo live. Kan en søndag bli stort bedre, mer fylt av menneskelig varme og katolsk takknemlighet? Neppe, ikke etter mine nåværende begreper i hvert fall.

- - -

Mandag er det tid for kurs i kommunal regi. I tråd med innsparingskravene i både kommuner og bedrifter i Østfold legges kurs med overnatting til hoteller i Sverige. Billigere kan det ikke gjøres. Jeg blir derfor avskåret fra blogging fram til tirsdag kveld. Av den grunn har jeg også måttet gjøre mye arbeid på forhånd på jobben og dels hjemme, slik at mine hyggelige og vennlige kommentatorer ikke har fått noen direkte tilbakemelding de siste dagene. Dette beklager jeg, men jeg må gjøre mine prioriteringer. Tirsdag er jeg tilbake!

Viggo på lørdag

Sist lørdag, 17. april 2010, hadde programleder Viggo Johansen valgt biskop Bernt Eidsvig som gjest i sitt ellers folketomme studio ved programmet "Viggo på lørdag" på NRK1. Sammen hadde de to en nær og åpenhjertig prat om Den katolske kirke i Norge og skandalesakene fra de siste ukene. De som ikke fikk sett programmet på TV, anbefales å benytte sjansen mens programmet er tilgjengelig på NRKs nettsider. Klikk på lenken nedenfor for å se programmet. God fornøyelse!
www1.nrk.no/nett-tv/klipp/629510

Det svake mennesket

Det er i disse dager et halvt år siden jeg fortalte at jeg nylig hadde begynt å lese Salmenes Bok i Det Gamle Testamentet. Optimistisk fortalte jeg at jeg forsøkte å lese én salme pr. dag og å "ta igjen" det forsømte dersom det gikk en dag eller to uten at jeg fikk lest. På den måten hadde jeg som mål å lese hele Salmenes Bok to ganger før min konversjon kommende høst.
Som det svake mennesket jeg er, lettledet og med dårlig karakter, har min regelmessige bibellesingen raknet på veien. Jeg burde ha gjennomført første gangs lesning av de 150 bibelske salmene omtrent på denne tiden, men så langt har jeg ikke kommet. Lesingen har blitt for uregelmessig.
I går samlet jeg meg skikkelig og bevisst og satte meg til rette med den blå skinnbibelen fra 1978. Etter bokmerket - den hvite, fastmonterte tøystrimmelen av hvit kunstsilke - å dømme sto jeg foran Salme 117, den behagelig korte teksten på bare 2 vers. Dette må vel være Bibelens aller korteste kapittel, tror jeg. Jeg leste denne og fortsatte med 118. Dermed var det bare én eneste ting som gjensto i går kveld, nemlig å brette opp ermene billedlig talt og gi meg i kast med den enorme Salme 119. Med sine 176 vers er den Bibelens lengste kapittel, og jeg fikk på den måten tilegnet meg begge kvantitative ytterligheter på én og samme kveld.
Det ble en god stund, en riktig god stund. Så berikende var det å lese langsomt og konsentrert de mange sidene med gammeltestamentlig poesi at jeg knapt kan forstå hvorfor de gode forsettene fra i høst har fått smuldre opp slik tilfellet har vært.
I Salme 119 dukket det opp den ene kjente passasjen etter den annen. Høydepunkter fra min pietistiske ungdomstid steg opp fra de tynne papirbladene og ga meg tilbake det beste av stemningen fra bedehuset hjemme.
Det falt så naturlig å gjøre vers 16 til mitt denne kvelden: "Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke dine ord."

Å ha lest Salme 119 fortløpende i sin helhet er å ha passert en milepæl. Nå gjenstår kun 31 salmer, og så vil jeg være klar for å begynne forfra på Salme 1 igjen. Jeg tror jeg rekker det uten anstrengelse før konversjonen. Egentlig vet eller husker jeg ikke hvorfor akkurat det skal være en målsetting, men det er nå ingen ulempe om jeg klarer det. Dypest sett handler det om å overvinne lysten til å bruke tiden annerledes, på noe mindre konsentrert og høytidelig enn det som er naturlig når man gjør noe så uhørt alderdommelig som å sette seg under leselampen med Bibelen i fanget. Det gjør jo faktisk kvelden - eller lesestunden, uavhengig av når på døgnet den finner sted - til et høydepunkt i visdom og åndelig opplevelse.
Jeg vil i den anledning ikke unnlate å komme med enda et sitat fra gårsdagens lesning. Dette er hentet fra Salme 118, som jo inngikk i gårsdagens lesestund. De fleste av salmene er skrevet i jeg-form. Uavhengig av hvor annerledes min livssituasjon er fra den enkelte salmedikter, gir det ofte mening å se meg selv som denne jeg. Derfor ble jeg minnet om min fortid og om Herrens inngripen i min sjelelig sett omflakkende tilværelse da jeg kom til vers 12-14. Salme 118 har flere utsagn som beskriver Guds velsignelse, men for meg ble det disse linjene som ga størst mening. Uten at jeg på noen måte mistenker at bloggens lesere kan forbinde det samme som jeg med disse versene, vil jeg gå inn i denne helgen med denne symbolske beretningen, der konklusjonen er noe vi alle kan fryde oss over. God helg!

De var omkring meg som bier.
De sloknet som ild i tornekratt;
jeg holdt dem fra livet i Herrens navn.
De støtte meg hardt så jeg holdt på å falle,
men Herren kom meg til hjelp.
Herren er min kraft og min styrke,
og han er blitt min redning.