Stjerner

Til tross for at det er pinse, med alt det forunderlige som denne høytiden inneholder, vil jeg skrive om noe aldeles uhøytidelig i dag, noe som grenser til det useriøse. Det er nesten med en følelse av bekymringsløshet at jeg har gjort et endelig valg av bloggtema for denne dagen, da Vatikanets flagg vaier på flaggstanga ved innkjørselen til byens katolske kirke, og det norske flagget blafrer friskt i toppen av flaggstanga i min egen hage, helt i samsvar med hva jeg lovet nylig.
I dag var det til og med feiring av første kommunion for en gruppe barn i menigheten. Det er en spektakulær tilstelning der barna er kledd og ustyrt så vakkert som engler. Nå ga jeg en fyldig beskrivelse av fjorårets messe med første kommunion, så jeg lar den omtalen gjelde også for i år slik at jeg kan komme videre med mine uvesentligheter.
Det handler som så mange ganger før om musikk, og det kommer også til å være tema for neste innlegg på denne bloggen, om enn i noe mer ettertenksom utgave enn dagens.
La meg først fortelle at på skolen der jeg jobber, spilles det musikk over et stort høyttaleranlegg hver fredag. Ansvaret for å spille musikk går på omgang mellom en gruppe elever på 4.-7. trinn. Så snart et friminutt er i gang, hører vi det dundrer av ny og dagsaktuell musikk fra høyttalerne. Iblant må inspiserende lærer stikke innom rommet der anlegget styres, for å justere ned lydnivået etter at ivrige elever har vridd litt på volumkontrollen.
En fredag for 2-3 uker siden var jeg ute i et friminutt for å ordne saker i en annen bygning på skoleområdet, og på veien tilbake passerte jeg en gruppe jenter som i glede over musikken som ble spilt, både danset og sang til en låt i kategorien norsk rap. Tilfreds med jentenes begeistring stoppet jeg opp og spurte om låten ble framført av Karpe Diem eller Erik og Kriss. Svaret kom umiddelbart: "Erik og Kriss." Jeg rakk såvidt å kjenne på min egen tilfredshet over å ha gjettet 50% rett da jeg ble arrestert av den desidert glupeste i jenteflokken: "Du får nok oppdatere deg der!"
Siden den dagen har jeg søkt på kryss og tvers på YouTube og sett de mest halsbrekkende videoer med kule unggutter som fører en ustoppelig, rytmisk monolog parallelt med hverandre. Duoen Karpe Diem - ikke med C, men på norsk vis med K - består av to unge menn ved navn Magdi og Chirag, mens Erik og Kriss befolker duoen som har deres egne navn.
Det er virkelig besnærende å høre helt greie setninger framført rytmisk og, i Karpe Diems tilfelle, med en knapt hørbar innvandreraksent. En veksling mellom sekstendels- og åttedelsnoter gjør teksten til låtens iboende perkusjon, og refrenglinjene setter seg fast med ord og rytmefigurer som forfølger lytteren lenge etter at låten er ferdigspilt.
Jeg har faktisk fått sans for denne musikken, og jeg har til en viss grad oppdatert meg slik den fremmelige eleven ga meg beskjed om. For å vise et glimt av hva slags musikk jeg frivillig har latt meg prege av i det siste, presenterer jeg her linken til en video der Karpe Diem framfører låta "Stjerner" live på Mysen videregående skole i fjor vår.
Legg merke til den besnærende, surrealistiske setningen som utgjør refrenget: "Stjerner i øya mine svir i meg sinssykt."
Som denne setningen viser er det da ganske mye flott og kreativ poesi i dette, er det ikke?
Og aller morsomst ved denne versjonen: Chirag med rytmisk tilrop til publikum etter hvert refreng: "Kan alle sammen putte henda sine opp, eller?"
Mine venner: Dette er ungdomskultur; disse artistene representerer den kommersielle delen av rap-miljøet, og det er min oppriktige påstand at dette er positivt og underholdende!

http://nrk.no/p3tv/goto/?bcpid=1909243188&bctid=13315966001

Ny broderkirke

Dagsrevyen 21 i går, 20. mai, viste et innslag fra Porsgrunn, der det blir innviet en serbiskortodoks kirke i løpet av pinsen. Innslaget i Dagsrevyen 21 kan ses her:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/637471. Selve innslaget fra Porsgrunn starter etter 18 min. 30 sek.; det er bare å skyve framdriftsindikatoren til rett tid.
Det gjorde inntrykk på meg å se innslaget. Her hvor jeg bor, er det et betydelig innslag av serbere i befolkningen, og det var nesten overraskende at den første serbiskortodokse kirken i Norge utenfor Oslo blir liggende i Porsgrunn og ikke her i Askim.
Jeg gledet meg over nyheten om den nye kirken, og jeg gjorde derfor noen søk på Internett etter mer informasjon. Det viser seg at Den serbiskortodokse kirke har en egen organisasjon i Norge, Srpska Pravoslavna Crkva, og organisasjonen driver nettstedet vasilijeostroski.no. I en egen nyhetsartikkel med bildeserie kan vi lese om bygningen i Porsgrunn, som organisasjonen har kjøpt og innredet som kirke. Navnet på menigheten er tydeligvis Sv. Ciril i Metodij.
Det er forøvrig ganske morsomt å se bynavnet "Porsgrunn" stavet "Пошгрун", men slik tar det seg ut på serbisk og, om man vil, på russisk.
Det er enda et nytt trekk i min nye mentalitet at jeg gleder meg over kirkeetableringer. I all min lesing det siste halvannet året har jeg forstått at båndene mellom de ortodokse kirkene og Den katolske kirke er atskillig tettere enn mellom noen av disse to og de protestantiske kirkene. Når vi i tillegg tar med at jeg kjenner atskillige serbere her på mitt hjemsted og sågar forholder meg til barna deres på skolen, skaper det et lite brorskap i det minste på religiøs basis.
En underlig opplevelse; tenk, når Askims serbere og jeg går til messe i hver vår kirke, har jeg mer til felles med dem enn med mine heilnorske kolleger når de går til julegudstjeneste i Askim kirke! Derfor ønsker jeg Den serbiskortodokse kirke i Norge alt godt og Guds velsignelse over kirken i Porsgrunn!

Den gode samtalen

Bildet: Det bredeste partiet av Glomma langs elveløpet mellom Askim og Spydeberg, en varm kveld i mai 2010.
---
Om kvelden 17. mai traff jeg en kar i et lag hos felles venner. Tidligere samtaler med denne mannen i slike vennelag har hver gang ført til noe nytt, et steg i min utvikling, hva det nå måtte ha for betydning i det enkelte tilfellet.
I det hele tatt er det oppsiktsvekkende hvordan enkelte personer innehar egenskaper som ubevisst etablerer en særdeles gunstig dynamikk mellom personen selv og visse medmennesker. Kanskje har hvert enkelt menneske en slags frekvens som gjør at det på denne spesielle måten når fram til visse andre personer når omstendighetene ligger til rette for det. Mannen jeg har nevnt, har vist de rette egenskapene i de samtalene vi har hatt.
Forrige gang han og jeg møttes og kunne utveksle synspunkter og opplevelser, handlet det om svensk samtidslitteratur. Det var i denne samtalen han gjorde meg oppmerksom på forfatteren Torgny Lindgren, som jeg siden har hatt stort utbytte av å lese. Da jeg kom over en opplysning om at Lindgren konverterte til Den katolske kirke allerede i 1980, hadde jeg allerede lest et par av bøkene hans og ble ikke det minste overrasket.
Når jeg så traff denne karen igjen 17. mai, hadde jeg til hensikt å fortelle ham hvilken glede det hadde gitt meg siden sist å bli kjent med Torgny Lindgrens forfatterskap. Så langt kom jeg likevel aldri den kvelden. Samtalen dreide snart i helt andre og stadig mer overraskende retninger. Vi startet sammen med et par andre gjester ute på terrassen, der vi satt med hver vår sigar og hadde utsikt til Glomma. Vi pratet om de sosiokulturelle årsakene til at høflig tiltale, ordene De, Dem og Deres, forsvant fra norsk språk i løpet av 1970-årene, og hvordan TV-debattene mellom Gro og Kåre på 1980-tallet fjernet siste rest av språklig ærbødighet ved at titlene herr, fru eller frøken og personens etternavn opphørte som tiltaleform.
Synspunktene under sigarrøyken var meget velfunderte fra både den omtalte mannen, som er journalist, et par av de andre gjestene, som er pedagoger, og meg, som liker å betrakte meg som sosialantropolog. Diskusjonen var på samme tid interessant og gemyttelig.
Senere fortsatte samtalen innendørs, og mens de andre forsvant med en kaffekopp eller det som bedre var, bestemte jeg meg for å komme med et stykke vennlig og konstruktiv kritikk av avisen som journalisten arbeider for.
Vi hadde begge lange og gjennomtenkte innlegg i vår dialog, og hvordan det enn hadde seg, sto vi etter tjue minutters diskurs og snakket om viktigheten av å være bevisst på hvorvidt og i så fall hvorfor man som privatperson ønsker å tilhøre et kirkesamfunn.
På dette tidspunkt hadde jeg nettopp fortalt om min utvikling som katolsk troende, noe som formelig åpnet en vid dør inn til et nytt rom i dynamikken mellom journalisten og meg selv, en sal der vi til gjensidig glede lot erfaringer og deler av personlig tro virvle opp i luften og legge seg som et tenksomt teppe over oss der vi i samtalens konsentrerte iver nesten glemte at vi ikke var alene i 17. mai-selskapet, men hadde koner med oss som etterhvert begynte å tenke på hjemveien.
Årets 17. mai endte dermed temmelig annerledes enn det som var mulig å tenke seg på forhånd. Kontakten og den mellommenneskelige delingen av en stemning like mye som intellektuelle argumenter gjorde at vi kunne konstatere at vi uten på noen måte å planlegge det hadde opplevd den gode samtalen, et fenomen som ikke kan opprettes, men som oppstår av seg selv.
Forundret sto jeg og reflekterte over hva jeg hadde deltatt i da vi skiltes seint på kvelden. Som ennå uferdig katolikk hadde jeg maktet å sitere Pave Johannes Paul II, jeg hadde kommentert forskjeller mellom katolsk og luthersk teologi, og jeg hadde til og med benyttet betegelsen Guds mor Maria i et av mine samtalebidrag, og hva mer er: Journalisten, med en noe vensteorientert, luthersk høykirkeholdning, var full av respekt over alt jeg hadde sagt. Dette ble en dialogopplevelse som livet knapt kan inneholde særlig mange av.

Det lauretanske litani

Nå i mai måned pleier kveldsmessen på onsdag å avsluttes med såkalt maiandakt i den katolske kirken her hvor jeg bor. Sist søndag ble også høymessen avsluttet på den måten, da også med incensering av alteret.
Helt siden mai måned i fjor har jeg latt meg fascinere og inspirere av denne andaktsformen. De gangene jeg har vært til stede, har jeg forsøkt å delta aktivt i vekselbønnen der pateren henvender seg til Maria med stadig nye tiltaleformer, og menigheten svarer: ”Be for oss.”
Fram til for noen dager siden trodde jeg at denne serien av bønner til Maria var av ny dato, forfattet for bønneboken for å skape en enhetlig form på maiandakter i de katolske kirkene i Norge.
Så feil kan en amatør ta. Nylig oppfattet jeg begrepet ”Maria-litaniet”. Det fikk meg til å sette i gang et mer målrettet søk, og nå har jeg faktisk funnet en aldri så liten skatt av ny kunnskap og from poesi!
Det viser seg at samlingen av bønner til Jomfru Maria som brukes ved maiandaktene, skriver seg helt tilbake til 1500-tallets Loreto øst i Italia og heter av den grunn ”Det lauretanske litani” – på latin ”Litaniae Lauretanae”. Nettstedet katolsk.no omtaler på oppslagssiden for 24. mai opprinnelsen til at litaniet ble innarbeidet i kirkeårets liturgi.
Dermed har jeg fått erfare at selv dette, en fellesbønn inneholdende en serie lovprisende tiltaleformer til Den salige jomfru Maria, skriver seg fra historien og tradisjonene. Det er blitt desto mer fantastisk å delta i dette litaniet, og i min hjemlige kirke gjør vi det fullkomment ved å avslutte maiandakten med hymnen ”Tantum ergo sacramentum” med tekst av St. Tomas Aquinas (1225-74).
Det føles ikke feil å delta i noe som har vært bedt og sunget av katolske troende gjennom så mange århundrer. Tvert imot – det føles som det eneste rette å gjøre. Om et par timer er det kveldsmesse Mariakirken igjen, og jeg har tatt en utskrift av den norske teksten til Det lauretanske litani for å følge ekstra godt med. Teksten finnes nedlastbar hos Kateketisk Senter, som jeg blir bare mer og mer imponert over.
La meg også avslutte med å presentere én av en lang rekke musikalske utgaver av Litaniae Lauretanae. En gregoriansk utgave fra 1587 finnes på Youtube. Klikk på den lille teksten under videobildet, og hele den latinske teksten kommer til syne og kan følges under den drøyt 6 minutter lange bønnen. Dette er kristen fromhet på sitt aller skjønneste.

Engelens dronning, be for oss.
Patriarkenes dronning, be for oss.
Profetenes dronning, be for oss.
Apostlenes dronning, be for oss.
Martyrenes dronning, be for oss.
Bekjennernes dronning, be for oss.
Jomfruenes dronning, be for oss.
Alle helliges dronning, be for oss.

Uten ord

Iblant, eller rettere sagt: Ikke så rent sjelden, kjenner jeg at ordene ikke strekker til. Det er best å tie stille og la situasjonen virke på innsiden av oss.

De siste ukene har jeg hatt mange gode opplevelser med min kjære og med gode venner, og i all enkelhet har vi hatt åndsnærværelse til å forevige stundene. Dessuten gleder jeg meg så intenst til en forestående tur til Bergen! I stedet for å snakke om alt dette gode og gledesfylte serverer jeg i kveld en liten samling bilder. Om du ikke forstår hva som er stort med dette, må det være nok å vite at dette representerer viktige begivenheter i mitt liv. Om opplevelsene har vært eller kommer til å bli annerledes enn de ville ha blitt hvis jeg ikke var katolikk, er ikke godt å si, men ikke engang det spiller noen rolle her og nå. Disse bildene representerer alle noe godt, subjektivt sett.

Sangsvane på Gjølsjøen i Marker.

Borgviks Järnbruk i Grums, Värmland

Brukspatronens bolig fra 1700-tallet, Borgvik

St. Mattias-feiringen seint fredag kveld 14.05.10
Bergen sett fra Ulriken

Pinsenovene

Litt før påske i år kom jeg for første gang over begrepet novene. Ordet kommer fra latin og betegner en periode på ni dager ("novem" = 9). Det er - jeg hadde nær sagt naturligvis - kun på katolske nettsteder jeg har sett begrepet bli brukt, bl.a. på den av meg så hyppig siterte bloggen Katolsk i hodet samt på den amerikanske nyhetssiden Catholic.org.
I katolsk sammenheng betegner novene en ni dager lang fase der man forbereder en handling eller en høytid gjennom en særskilt form for bønn. Perioden på ni dager skriver seg nettopp fra tiden vi er inne i, nemlig de ni dagene mellom Kristi Himmelfartsdag og 1. pinsedag.
Det Kateketiske Senter, som er en del av Oslo Katolske Bispedømme, har nettopp i disse dager et hovedoppslag om pinsenovener. Meningen med å be en novene i løpet av disse ni dagene er å forberede Den Hellige Ånds komme og å gjøre seg selv mottakelig for Ånden.
Det Kateketiske Senter tilbyr 2 ulike pinsenovener til nedlasting. Den ene varianten er omfattende og byr på nye bønner for hver av de ni dagene. Den andre er kortere og repetitiv. Vi ser det som en velvillig tjeneste av Det Kateketiske Senter at disse brosjyrene er gratis nedlastbare i pdf-format.
Dagen i dag er nummer to av de ni siste dagene før pinse. Jeg trenger vel knapt å si at jeg er i gang med mitt livs første pinsenovene. Dette er ikke bare en forberedelse til pinsen, men også en botsøvelse etter skriftemålets sakrament nylig.
Jeg slutter ikke å undres over at jeg finner det så OK å både bruke bønn som handling og å imøtese pinsen som et høydepunkt utover en ekstra fridag på jobben. Siden 1995 har jeg hatt flaggstang i hagen, en skikkelig påle som rager 3 meter høyere enn huset. Jeg har overholdt flaggdagene så sant vi har vært hjemme, har vært ute i snø og kulde 1. juledag og i den plagsomme grålysningen 1. nyttårsdag for å heise flagget i en islagt snor som har måttet brekkes opp for å passere taljen i toppen. Alle slike helligdager og på familiære festdager samt naboers begravelsesdag har jeg heist flagget på forskriftsmessig vis, unntatt 1. pinsedag. Den sto for meg i mange år som noe av det mest meningsløse å feire, og i ren protest, på samme måten som enkelte andre har naken flaggstang 1. mai, har jeg latt flagget ligge i kjellerboden på 1. pinsedag.
Bare ikke i fjor. Allerede da var jeg kommet så langt i åndelig utvikling at jeg heiste flagget for sikkerhets skyld. I år vil jeg heise det på nytt i anledning pinsen. Da vil jeg kunne kikke opp på det blå og hvite korset idet det heises opp langs flaggstanga, og tenke at pinsenovenen er gjennomført, og jeg er bedre forberedt enn noen gang tidligere.

Kom, Hellig Ånd med skapermakt

opprett hva synd har ødelagt

og glede i hvert hjerte giv

som du har født til evig liv

Veni, Creator Spiritus

mentes tuorum visita

imple superna gratia

quæ tu creasti pectora

Til minne om St. Mattias

I dag er det 14. mai og minnedagen for Den hellige Mattias, apostelen som ble valgt til å etterfølge Judas Iskariot. I innlegget på denne bloggen for et par dager siden skrev jeg at jeg ønsket å lage en montasje i mitt hjem som kunne hedre St. Mattias i anledning dagen.
Seint i går kveld gjorde jeg alt i stand. På en lav hylle i stua stilte jeg opp et ark med utskrift av de to bildene som ble brukt i innlegget omg "Mattiasdagen" sist tirsdag. Til høyre for dette har jeg plassert et stearinlys som jeg kjøpte i en kirke i Slovenia i vinter. Lyset vil bli tent i kveld. Til venstre plasserte jeg en liten Maria-figur, og i midten ligger en liten haug med stein. Ganske enkelt noen eksemplarer av østfoldsk granitt, ru og kantete, og meningen er å minnes St. Mattias' martyrdød. Som nevnt i forrige innlegg om denne apostelen er få entydige fakta om hans død kjent, men flere kilder hevder at han ble steinet og deretter halshogd. Den lille steinhaugen i stua mi skal minne om dette, og mellom steinene er det stukket et krusifiks, en kopi av det lidelsesfulle krusifikset som Paven benytter.
Forrest til venstre ligger min svenske mormors gamle bibel, en bok som er meg meget kjær og som jeg har vist bilder av flere ganger her på bloggen, bl.a. i et innlegg om Salmenes Bok.
Så nå har jeg gjort hjemmet i stand for å minnes St. Mattias, min skytshelgen, som allerede har gitt meg gleder og velsignelser på veien. Om denne feiringen er sær eller skrudd eller bare from og naiv vet jeg ikke, men det spiller liten rolle. I dag, 14. mai, utgjør gjenstandene på disse to bildene et aldri så lite minnesmerke i mitt hjem, og jeg har lært en hel del om en helgen og om symbolbruk av denne minnemarkeringen.
På nettstedet prayerbook.com har jeg funnet denne bønnen til Den hellige Mattias:

"O ærede, hellige Mattias! Etter Guds plan falt det i din lodd å ta plassen etter den ulykksalige Judas, som forrådte sin Mester. Med to tegn viste du deg skikket til oppgaven: Rettskaffenheten i ditt liv og kallet fra Den hellige Ånd.
Berik oss med nåde til å utøve den samme rettskaffenhet i vårt liv og til å bli kalt av den samme Ånd til helhjertet tjeneste for Kirken. Og så, etter et liv i glød og gode gjerninger, la oss bli henvist plass ved deg i himmelen slik at vi i all evighet kan lovsynge Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Amen."