Klarert

Et brev nådde meg i går, en C4-konvolutt fra Oslo katolske bispedømme. Headingen på brevarket var ikke til å ta feil av: Dette var brevet fra Biskopen som jeg har visst skulle komme.
Det er nesten 3 måneder siden jeg sendte min ordrike, men forsiktige anmodning om å få adgang til å bli tatt opp i Den katolske kirkes sakramentale fellesskap. Biskop Bernt har hatt et ekstremt arbeidspress i mye av denne tiden, noe som startet for fullt den dagen jeg intetanende om de kommende stormer postla min forespørsel (se innlegget fra 7. april).
I går kom altså biskopens svar, og det gir meg den aller varmeste velkomst i Kirkens fellesskap. Biskopen uttrykker også glede over at jeg har valgt navnet Mattias i forbindelse med min ferming.
Biskop Bernt trengte bare 77 ord for å gi svar på min 2 sider lange anmodning. De 77 ordene uttrykker så mye varme og medmennskelighet og gir så fyldestgjørende tilsvar til min egen henvendelse at jeg blir ettertenksom og full av beundring over biskopens ekspressive nivå.
Brevet skal bli tatt godt vare på, for det representerer ikke bare en innfridd forventning, men en klarering, et adgangstegn og en velkomst som fyller meg med lettelse og med en opplevelse av å være godkjent.
For at det ikke skal oppstå misforståelser må jeg nok medgi at jeg ikke hadde ventet noe avslag på min anmodning. Likevel er det først med biskopens skriftlige godkjenning og velsignelse at veien til full opptakelse som katolikk kan anses som åpnet for meg.
Det å ha fått dette brevet og å ha tilegnet meg dets velvillige innhold gir meg i sterkere grad enn før følelsen av å være klar for å fullføre denne prosessen som jeg begynte å tenke på i det stille for omtrent 2 år siden. I kveld opplevde jeg en forsterkning av dette, men det får bli tema i neste innlegg.

Kjødets oppstandelse

Den 2. juni, for nesten 4 uker siden, fortalte jeg om denne boka, Thomas Aquinas' katekisme. Den viser seg å være tydelig og lettfattelig lesning, skrevet av en av de virkelig fromme teologene fra senmiddelalderen. Thomas Aquinas skriver uanstrengt og pedagogisk, og teksten er logisk og systematisk oppbygd.
Nylig leste jeg et avsnitt om siste del av den apostoliske trosbekjennelsen. Her blir Aquinas så konkret og håndgripelig og så farget av sin samtid at forklaringene blir rent fornøyelige. Jeg har i mitt enfold forsøkt å oversette noen avsnitt fra bokas forklaring til trosbekjennelsens begrep "kjødets oppstandelse":

"Fire betingelser kjennetegner alle som gjenoppstår:
1. Det oppståtte legemets identitet. Det samme legemet som nå er av kjøtt og bein, skal stå opp igjen. Noen har hevdet at dette legemet som er forgjengelig her nede, ikke skal gjenoppstå, men dette står i motsetning til apostelens utsagn om at "det dødelige må bli kledd i udødelighet." (1. Kor. 15.53). Og Den hellige Skrift sier at med Guds makt skal det samme legemet komme tilbake til livet: "Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg skue Gud." (Job 19.26)
2. De oppståtte legemenes tilstand. De vil være av en annen tilstand enn den de har nå. Derfor vil både gode og onde oppstå med uforgjengelige legemer, siden de gode vil være i herlighet til evig tid og de onde i evig straff: "For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet." (1. Kor. 15,53) Og siden legemet vil bli uforgjengelig og udødelig, vil det ikke bli noe behov for mat eller seksuelle forbindelser: "For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen." (Matt. 22.30) Dette er imot jødene og muhammedanerne: "Han får ikke vende tilbake til sitt hus, hans hjemsted ser ham ikke mer." (Job 7.10)
3. De oppreiste legemenes egenart. Alle (både gode og onde) skal gjenoppstå med all den kroppslige egenart som hører med til menneskets fullkommenhet. Derfor vil ingen være blind eller lam eller lide av noen skavank: "De døde skal stå opp i uforgjengelighet, immune mot forgjengelighetn i det nåværende liv." (1. Kor. 15.52)
4. De oppståtte legemenes alder. Alle skal stå opp igjen i sin ypperste alder, nemlig trettito eller trettitre år. Grunnen er at de som ikke har nådd den alderen, er ennå ikke i moden alder, og de gamle har allerede passert den. Så unge mennesker og barn vil motta det de mangler, og de gamle vil få tilbake det de har tapt: "Inntil vi alle når fram til enheten i troen [...] og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde." (Ef. 4.13)

Jeg trives virkelig godt med Thomas Aquinas' katekisme. Den er tilforlatelig og enkel å forholde seg til. Med den maksimalt mottakelige sinnsstemning jeg for tiden lar meg prege av når jeg leser katolsk litteratur, er det en glede å oppleve at selv denne noe anakronistiske måten å forklare livet i evigheten på er med på å gi meg perspektiv, trygghet og ballast for troen.
Det er så bra at jeg vil la meg friste til å trekke et uvisshetens bånd mellom 1200-tallets Thomas Aquinas og 2000-tallets norske popgruppe Karpe Diem når de sistnevnte rapper sitt refreng: "Og det er kanskje ikke sant, men det er greit!"

Den hellige Thérèse av Lisieux

Det er gått lang tid siden jeg fortalte at jeg hadde kjøpt denne boka med tekster av St. Thérèse av Lisieux. For bare et par dager siden leste jeg den siste teksten i boka, og jeg sitter undrende tilbake og innser at denne boka er blant de få som med fordel kan leses flere ganger, og at det er klokt å bruke lang tid på å lese den.
Tittelen på boka er velvalgt. "Med kjærlighet alene" forteller alt om hva den lille Thérèse sto for. Boka er en samling utvalgte tekster fra ulike publikasjoner av Den hellige Thérèse, og disse utdragene har dette til felles:


"Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre!" (Rom. 13,8)


Thérèses utvalgte tekster har preg av dagboknotater mens hun ligger dødssyk i tuberkulose i 1897, bare 24 år gammel. At hun skal og må dø innen nærmeste framtid, bekymrer henne overhodet ikke. Det eneste hun er opptatt av, er kjærligheten og dens materialisering i forholdet til alle medmennesker og til Jesus.
Jeg blir grepet av både beundring og vantro mens jeg leser. Er det mulig for et menneske å elske alle andre på en slik selvutslettende måte? Den hellige Thérèse, en stor helgen innen Kirken, viser en vilje til å vise kjærlighet som ligger tett opp til det vi finner hos Kristus.
Hadde dette vært mulig hvis hun var frisk og kunne se fram til et langt liv?
Ville hennes selvoppofrende holdning ha kunnet praktiseres like sterkt dersom hun hadde levd til hun ble 80 år?
Det er nesten godt å slippe å vite svaret på slike verdslige og skeptiske spørsmål. Jo mer jeg leste i denne tekstsamlingen av Thérèse, jo mer likte jeg det jeg leste. Jeg lærte en masse om hennes holdning til livets mening, og jeg oppdaget gradvis hvordan tekstene var notater om innfall og små hendelser som dukket opp i hennes bevissthet og som hun behandlet teoretisk og analytisk i lys av den guddommelige kjærligheten som hun så inderlig ønsket å vise omverdenen.
Den 1. september i fjor nevnte jeg den lille Thérèse i innlegget "Ny samtale". Nå har nesten 10 måneder passert, og jeg har inntrykk av at jeg kjenner den eiegode Thérèse atskillig bedre. Hun har bidratt til noe og har fått betydning i mitt liv.
Minnedagen for den hellig Thérèse er 1. oktober. Dette blir en dag for feiring og markering her i huset.

Forøvrig er jeg inne i en meget god og givende fase som ble innledet med innlegget 9. juni, der jeg bebudet en noe lavere oppdateringstakt her på bloggen. Den lett reduserte frekvensen av nye innlegg har hatt en effekt langt over hva jeg hadde trodd skulle være mulig! Jeg har også fått bedre helsetilstand, kanskje ikke først og fremst fordi jeg ikke skriver blogginnlegg like ofte som før, men fordi jeg vender konsentrasjonen innover, fordyper meg i helgenlitteratur og Salmenes bok og søker etter hva som faktisk skjer i mitt indre når jeg stiller meg åpen for å motta påvirkning fra de hellige.
Jeg har tatt mange nye og overraskende valg de siste 2 årene. Virkningen av valgene er omfattende og sterk, og jeg blir bare mer og mer fascinert over hva livet faktisk - og jeg mener de facto! - kan inneholde når man gjør det valget å stille seg åpen overfor de hellige og hva de har å si oss som ennå lever som troende på jorden.
Jeg vet ikke hvor mange dager det vil gå til neste innlegg kommer, men jeg vet at det vil inneholde flere tanker om dette valget.

Sjefsapostelen

I gårsdagens innlegg på denne bloggen nevnte jeg at jeg har fått hengt opp en plakat med bilde av samtlige paver fra apostelen Peter og fram til Benedict XVI. Jeg nevnte at det var 266 i alt; det stemmer ikke helt - det er 265.
Bildet slik det ser ut over denne teksten, ser i første omgang ut som en betydelig myntsamling. Det er det altså ikke; samtlige av pontiffene er avbildet i et lite, sirkelformet, kulørt kobberstikk. Det får alle sammen til å se historiske ut, også den nåværende og de andre som har levd etter at fotografiet ble oppfunnet.
Den enhetlige stilen på bildene forsterker inntrykket av et anegalleri, og dette forsterkes av den ytterst sparsomme teksten ved hvert bilde. Der står kune den enkelte paves navn samt hans tiltredelses- og fratredelsesår.
Den flotte og lærerike plakaten inngikk i en bok om alle pavene som jeg kjøpte i souvenir-shopen i Santa Maria Maggiore i Roma i fjor høst. Boka har blitt så integrert i mitt hjems boksamling at den ikke umiddelbart lar seg lokalisere.
For meg som er mer opptatt av årstall enn av historien bak tallene, er plakaten uendelig spennende. Her ser jeg for eksempel at da Olav den Hellige falt under slaget ved Stiklestad i 1030, var Johannes XIX pave i Roma. Under Svartedauden, en vanskelig tid for hele Nord-Europa, het paven Clement VI. Alexander VI avløste Innocent VIII i samme år som Columbus oppdaget Amerika, og kirkemøtet i Nikea fant sted mens St. Sylvester I var pave.
På denne måten faller Kirken og dens ledere på plass i verdenshistorien, synliggjort i den enkle plansjen på veggen foran meg. Noen av pavene er helligkåret og har derfor fått "St." foran navnet sitt, slik som den nevnte St. Sylvester I. Enkelte andre er saligkåret og har derfor en "B." foran navnet. Dette gjelder bl.a. pave Johannes XXIII, som var den paven som sammenkalte til Det annet Vatikankonsil.
Komponisten Giovanni P. da Palestrina regnes som den som klarte å redde flerstemtheten i kirkemusikken fordi han komponerte "Missa Papae Marcelli" - "Marcellusmessen". Den pave Marcellus som messen var skrevet for, het Marcellus II og var pave i bare 3 uker i 1555. Han er foreløpig den siste som het Marcellus.
Dette med navnevalget er umåtelig interessant. Om vi teller oss bakover i tid fra den nåværende pave Benedict XVI, greier vi oss med bare 10 ulike navn helt tilbake til 1689. Dette viser ikke først og fremst mangel på nyskaping i navneskikken, men snarere et sterkere og sterkere bånd til historien og den apostoliske linjen helt tilbake til St. Peter, øverst til venstre på plakaten.
De 265 bildene representerer en uendelighet av makt og fromhet, vilje og tro, dårskap og visdom, uhygge og salighet. Kirkens historie er broket og sammensatt, og den er representert ved den som til enhver tid har sittet i Den hellige stol. Det er forunderlig å tenke på hvordan plakaten foran meg er en gedigen oppsummering av troens forvaltning gjennom 2 årtusener, og dette enorme fellesskapet er jeg i ferd med å bli en del av i mikroskopisk eller snarere kvantefysisk format. Ja, det er forunderlig!

Overraskelser

I dag er det akkurat ei uke siden jeg bebudet mer stillstand enn bevegelse på denne bloggen for at jeg skulle kunne bruke mer tid til åndelig fordypning. Resultatene har ikke latt vente på seg. Hittil har dette skjedd:

Dagen etter forrige blogginnlegg, torsdag 10. juni, kom en nyhet om
personalendringer på min arbeidsplass, en utvikling så gunstig i mine øyne
rent personlig at jeg knapt har våget be Gud om den. Likevel inntraff
dette på et tidspunkt da jeg trengte det mest. Jeg ble minnet om Salme
37,8-9:

"Jeg vil juble og glede meg
over din trofasthet,
for du har sett
min nød
og tatt deg av meg i min trengsel.
Du gav meg ikke i fiendens
hånd,
men lot meg ferdes i åpent land."

Neste dag fikk jeg, like uventet som den nevnte nyheten, en gave i form av en vakker Maria-figur i massiv keramikk. Figuren fikk straks en framskutt plass i
stua og bidrar til å heve inntrykket av at jeg bebor et katolsk hjem. Et bilde
av Maria-figuren står øverst i dette innlegget. Legg merke til at figuren har en
rosenkrans hengende fra høyre underarm, noe som viser at dette er en unorsk,
katolsk Maria og ingen generell, nordisk kvinneskikkelse.

Jeg har oppdaget nye situasjoner for rosenkransbønn. Det virker; min
evne til å samle konsentrasjonen om bønnen og kransen i stedet for
omgivelsene blir bedre og bedre.

Thomas Aquinas katekisme viser seg å være innledet med en lettlest og meget
interessant gjennomgang av den apostoliske trosbekjennelse. Avsnitt for avsnitt
viser Aquinas til ulike "vranglærere" - "heretics" - som presenterte og
argumenterte for avvikende og til dels ubibelske oppfatninger om sentrale dogmer
i historien om Jesus. Hver av "vranglærerne" nevnes ved navn, og det viser seg
at alle var toneangivende personer i Romerriket eller Midt-Østen på 200- og
300-tallet (Photinus, Sabellius, Arius, Ebion m.fl.). På grunnlag av hva
hver av disse lærerne sto for, ble den nikenske trosbekjennelse utformet for å tilbakevise de ulike, avvikende oppfatningene, hevder Thomas Aquinas. Hvorvidt han har rett i at denne trosbekjennelsen, som benyttes i den katolske messen hver søndag, ble utformet som en avslutning på en polemikk mellom den apostoliske Kirken og ulike filosofiske retninger, tør jeg ikke ha noen formening om. Derimot må
jeg innrømme at nettopp dette historiske argumentasjonsaspektet i Aquinas' katekisme er fascinerende, lærerik og uendelig oppbyggelig lesning.

Lørdag fikk jeg endelig samlet handlekraft nok i meg selv til å ramme inn og
henge opp en plakat med bilde av samtlige paver fra St. Peter og fram til
Benedict XVI. I alt 266 paver. Bildet henger godt plassert og lett synlig
ved arbeidsplassen min her hjemme; i et innlegg som kommer om kort tid, vil
jeg omtale nærmere hva bildet allerede har gitt meg av visdom og
innsikt.

Jeg har samlet tid og ro til å lese boka "Med kjærlighet alene" av
Den hellige Thérèse av Lisieux. Det er umåtelig fascinerende å følge "den lille Thereses" dagboksnotater under ferden mot en svært tidlig død. Til tross for enorme plager i sin sykdom slutter hun ikke å beskrive sin kjærlighet til Gud og til
medmenneskene, og mot slutten antar kjærligheten en nesten fysisk form. Jeg
klarer ikke å lese mye av gangen i denne boka; den hensetter meg i en tilstand
av undring, lengsel og dårlig samvittighet. Mer og mer framstår St. Thérèse for
meg som en helgen av kolossalt format.

Jeg ser at min nye disponering av tid og krefter, der jeg tar imot mer enn å
gi ut, har gitt gagnlige resultater. Jeg fortsetter slik jeg skrev for en
uke siden. Dette tenkte jeg intenst på sist søndag kveld, da jeg sto ved
Glomma i Østfolds eneste turistmagnet, Gamlebyen i Fredrikstad, og kikket
over mot Kråkerøy og tok dette bildet, der huset hvor min mor vokste opp, ligger
som en gulbrun prikk som bare jeg kan se. Elva strømmet stri som aldri før mot
havet, og en plastsnekke stampet iltert motstrøms for å nå småbathavna på
Nabbetorp eller Sellebakk før kvelden ble til natt. Selv sto jeg stille der på
de 400 år gamle murene og kjente det rett bare å stå der, ubevegelig i kontakt med fortiden. Min åndelige reise fortsetter.

Advocata nostra

Flere ganger har jeg skrevet at denne bloggen handler dypest sett om det den ikke forteller om. Det finnes irrganger og hulrom i mitt indre som aldri har kommet på trykk og som heller ikke vil bli brakt til offentlighetens kjenne.
De mest ivrige bloggerperiodene mine har vært de mest intense når det gjaldt aktiviteter avklaring og oppgjør på mine skjulte arenaer. Nå kommer en ny fase, en periode der det gjelder å stadfeste og konsolidere den helheten jeg så ville komme da jeg ble meg bevisst at jeg var en troende katolikk.
I stillhet og tillit vil jeg hente fram de katolske bøkene jeg eier, men ennå ikke har lest. Det er fromme og godt kjente betraktninger skrevet av personer som forlengst er helgenkåret: Teresa av Àvila, Johannes av Korset, Thérèse av Lisieux og Thomas Aquinas. Alle disse bøkene har jeg omtalt her på bloggen, men har jeg lest dem? Ikke ennå, men i tiden som nå kommer. Disse og Salmenes bok vil bli gjenstand for min fordyping, min kontemplasjon og mitt fokus.
Samtidig vil jeg på ny hente fram mine CDer med sakral musikk for enten å øke den åndelige atmosfæren i min umiddelbare nærhet eller for å bruke musikken som avveksling for å trenge ned i de gamle, åndelige tekstene: Te Deum, Hildegard von Bingens "Celestial Harmonies" og bønnene fra Den hellige Far Benedict XVIs CD "Alma Mater". Også rosenkransen vil bli tatt fram regelmessig. Jeg går en svært seriøs tid i møte.

Til daglig jobber jeg med å finne smidige løsninger som ivaretar flest mulig hensyn på én gang. Iblant lykkes det, iblant er det umulig. Da gjelder det å velge den løsningen som har best virkning der hvor det trengs mest. I min private situasjon som søkende, famlende, vaklende og syndefull katolikk og privatperson har jeg nådd et punkt der det gjelder å ivareta det som nå synes mest påkrevet, nemlig å vende oppmerksomheten innover i meg selv.

Ingen annen enn jeg selv har hatt forventning om at denne bloggen skal forsynes med 4-5 innlegg hver uke. Nå legger jeg bort dette selvpålagte kravet for å kunne bruke all ledig energi til å trenge inn i den katolske mystikk og åndelighet. Bloggen kan fra nå av bli stående uendret i dager og uker framover, og de som følger den regelmessig skal vite at både bloggleserne og jeg selv i denne fasen har det bedre enn noen sinne: Bloggens besøkere slipper å lese ubehagelig utleverende tekster fra min åndelige prosess, og jeg slipper å bruke energi på å tenke ut hvordan jeg skal skriftliggjøre de tanker som dette utviklingsstadiet vekker i meg.

Mitt ønske og min bønn er å konkretisere og oppleve fem egenskaper som jeg har sett at Den katolske kirke setter høyt: Takknemlighet, ydmykhet, trygghet, skjønnhet og kjærlighet.

Jeg starter med Den hellige Far Benedicts bønn til Vår Forbederske, Advocata nostra, slik han så vakkert framfører den på sitt morsmål på CDen "Alma Mater":

"Heilige Mutter des Herrn,

Hilf uns, die Kraft des Versöhnens und das Vergeben zu finden.

Hilf uns, geduldig und demütig zu werden, aber auch frei und mutig, wie Du es in der Stunde des Kreuzes gewesen bist.

Du trägst Jesus auf Deinen Armen, das segnete Kind, das doch der Herr der Welt ist.

So bist Du, den Segneten tragend, selbst zum Segen geworden.

Segne uns und diese Stadt und dieses Land.

Zeige uns Jesus, die gebenedeite Frucht Deines Leibes.

Bitte für uns Sünder, jetzt und in der Stunde unseres Todes.

Amen."

Ikke det?

Bergen i solskinn må være den mest sjarmerende plass på jorden. Jeg har opplevd byen på denne måten i 3 sammenhengende dager, og dette må nesten være en rekord i mangel på nedbør der i byen. Det var en utsøkt fornøyelse fra begynnelse til slutt!
Med min dragning mot Den katolske kirke generelt og på søndager i messetiden spesielt kastet jeg nok en del blikk opp mot tårnet på St. Paul kirke, som er synlig fra store deler av Bergen sentrum. Dessuten visste jeg ut fra kirkens nettsider at det på søndag skulle være feiring av Kristi Legemesfest. En prosesjon inngikk i festplanene, og jeg visste at dette var noe av det mest folkelige og tiltrekkende ved Kirkens markeringer gjennom kirkeåret, en av de tingene ved Kirken som gjorde meg mest nysgjerrig før jeg våget å stige innenfor.
I dag, dagen etter Kristi Legemsfest, ligger det en praktfull og innholdsrik bildeserie ute som viser både oppslutningen og handlingene under prosesjonen i går. Jeg var ikke der, ikke engang i nærheten, og jeg synes jeg hører venner og kjente, blogglesere og støttespillere utbryte: "Ikke det?"
Det slår meg samtidig hvor ofte man - eller i hvert fall jeg - er nødt til å være et annet sted enn der jeg helst vil. En del av søndagen tilbrakte jeg på Fløybanen, Fløyen, utserveringen ved Fløykiosken og på de ubarmhjertig bratte Fløyensvingene ned til byen. Der har jeg nemlig aldri vært tidligere, ikke noen gang, og igjen kan folk utbryte: "Ikke det?"
Festspillene foregår fremdeles, noe som var merkbart over hele byen. Faner og plakater fortalte overtydelig hva som foregikk, og fra en knallgul campingvogn på Torgalmenningen ble det solgt billetter til de storslagne konsertene. Vi var ikke der, vi kjøpte ikke en eneste billett.
"Ikke det?"
Nei, det gjorde vi ikke, men vi sto rett bak en av celebritetene, fiolinisten Elise Båtnes, i kafeteriakø, og vi spiste frokost på hotellet side om side med Øystein "Knutsen" Dolmen. De var som oss begge to, når de ikke sto på scenen.
Vi hadde en annen målsetting med turen til Bergen; eller rettere: Vi hadde vår egen målsetting med turen til Bergen denne gang som hver gang ellers. Jeg beklager på én måte at jeg gikk glipp av den feststemte, katolske prosesjonen fra Johanneskirken til St. Paul, men det var noe annet jeg skulle gjøre denne gangen.
Dessuten er jeg ennå ikke helt komfortabel med så spesielle - jeg vil nesten si: sære - arrangement i katolsk regi.
"Ikke det?"
Nei, foreløpig har jeg til gode å delta i slikt, men målet er jo å få det til å passe slik at jeg også får del i denne erfaringen. Den 14. august kommer en ny sjanse: Prosesjon til ære for Den hellige Maria, Guds mor, i Oslo av alle steder. Det føles mer OK å forsøke seg på noe nytt i et miljø der jeg kanskje kjenner en deltaker eller to. Dessuten er jeg ikke fullverdig katolikk ennå - ja, ikke 14. august heller for den saks skyld.
"Ikke det?"
Det har vært tema på denne bloggen mange ganger de siste ti månedene at min konversjon forhåpentligvis kan finne sted den 10. oktober. Det er ennå drøyt 4 måneder til. Jeg trenger ikke å ha opplevd alt det innebærer å være katolikk før den tid. Det skal gjenstå en god del til min framtid som katolikk også. Derfor har jeg ingen tunge tanker over å ha gjort noe annet i Bergen enn å delta i feiringen av Kristi Legemsfest.
Dersom noen også her vil utbryte "Ikke det?", må jeg bare si at en del ting må vi velge selv. Enkelte ting er vi nødt til å velge bort. Det handler om å kunne prioritere, en nødvendig ferdighet i vår hektiske og tilbudsrike tid. Jeg hadde en fortreffelig helg i Bergen og vet at jeg bidro til andres utbytte av dagene. Også dette er en betydningsfull gjerning for et katolsk medmenneske.

Den strake veien som ikke fins

Dette vinterlige bildet fra riksväg 394 mellom Tärendö i Pajala og Ullatti i Gällivare uttrykker mye av det jeg har behov for å si denne kvelden. Jeg har funnet fram et innlegg fra desember 2009. "Rett fram" var tittelen den gangen, og behovet for å uttrykke de samme tankene har dukket opp på nytt. En del av det nevnte innlegget lød slik:

Oftere og oftere tenker jeg på hvor lett og behagelig det ville vært hvis livet kunne leves bare rett fram. Bare være en mann som er passe grei mot alle og møter bare greie mennesker på sin vei. Være en person som slipper bryderi med sykdom og bekymringer både hos seg selv og hos andre; kunne leve problemfritt med dem man setter høyest og ellers slippe kronglete utfordringer og uønsket innblanding. Bare være katolikk og ikke ha andre bånd utenfor jobb og hjem enn Kirken.
Slik kan jeg iblant drømme meg bort, vel vitende om at livet ikke er slik, ikke for meg og ikke for noen annen heller. Livet er innfløkt og fullt av uventede hendelser som krever reaksjon, overveielse og handling. Å være katolikk ved siden av er selvvalgt og angår svært få andre; det viktigste i livet er det best å holde for seg selv.
Bildet ovenfor viser en nordsvensk landevei som symbol på det livet jeg ikke kan leve.

Her må jeg justere innholdet i det opprinnelig innlegget litt:

Veien på bildet trenger seg rett fram mot horisonten i ødemarka noen mil nord for Polarsirkelen. Veiens snorrette linje framover blir likevel hindret. Ingeniørene som satte en linjalstrek på kartet, tok ikke reinsdyrene med i betraktningen. Overalt finnes det hindringer, noen uforutsette, andre burde vært forventet.

Og her fortsetter innlegget fra 17. desember:
Kanskje er det drømmen om en ukomplisert tilværelse som gjør meg så fascinert av de svenske landeveiene som pløyer seg gjennom det milde landskapet, mil etter mil med bare skog og vann eller skog og snø, samt solens vandring fra øst til vest lavt eller høyt over landskapet. Bekymringsløst, evig.
I en av Bibelens salmer heter det:

"Med all sin herlighet
skjønner mennesket ingen ting,
likesom dyrene må
det dø." (Salme 49,21)

Jeg skjønner ingenting. Derfor er jeg et menneske. Livet bare dundrer av gårde med meg, og det finnes ikke et eneste stoppested, ingen rasteplass, ingen pålagt hviletid for en overarbeidet sjåfør. Krav og oppgaver gjør situasjonen til og med for presset til å gå til messe så ofte som jeg ønsker. Men Gud vet nok hvor jeg er, og den salige Jomfru Maria ser at jeg trenger mer enn jeg kan vente å få.
Om 20 timer går flyet til Stockholm,
- og her avbryter jeg gjengivelsen av de stadig like aktuelle tankene fra desember og sier: Om 15 timer går flyet til Bergen, og jeg vet at vi står foran en langhelg utenom det vanlige. Bergen i juni er noe at det fineste man kan oppleve her til lands. Menigheten i St. Paul kirke skal feire Kristi Legemsfest med messe og opptog, ikke i St. Paul, men i Johanneskirken. Det betyr at det kan bli et stort oppbud av katolikker i Bergen sentrum på søndag. Jeg håper vi får arrangementet til å passe inn i planene.
Jeg blir sliten av alt som kommer i veien. Folk i Nord-Sverige er lei av reinsdyr på veien. For andre gang på et halvår er jeg grenseløst sliten og lei av alt som ikke går på skinner, alt som ikke bare farer uhindret rett fram. Det inngår kanskje i oppgaven med å være menneske å takle alt dette uforutsette, enten det går på fire eller to bein eller ikke kan ses men bare må håndteres.
God helg til dere som orker å henge med på denne bloggen!

Thomas Aquinas

I dag kom endelig ei bok jeg har ventet på, i posten! Den er avbildet her, og tittelen bør framgå tydelig: "The Aquinas Catechism". Her har vi simpelthen den store helgen Thomas Aquinas' oppsummering av Den katolske kirkes lære!

Dette er den eldste boka jeg gir meg i kast med innenfor Kirkens teologiske og historiske skrifter - bortsett fra Bibelen, naturligvis. Aquinas levde fra 1225 til 1274; det er ganske lenge siden, for å si det banalt.

Jeg leste om boka i en annonse på det katolske nettstedet Catholic Online. Utgiveren Sophia Institute reklamerer flittig og effektivt; mer enn én gang har annonsene derfra gjort meg nysgjerrig. Bokomtalen avgjorde saken: Dette er boka jeg trenger nå!

For nå å gå kommersialitetens ærend hele veien fram kan jeg fortelle at jeg valgte å bestille boka fra en skandinavisk leverandør, nemlig CDON.com. Det er, i all beskjedenhet, ikke småsummer jeg har lagt igjen hos denne forhandleren i årenes løp, og fått tilbake noe av de mest attråverdige CD-plater, DVD-filmer og nå også bøker.

Jeg bestilte samtidig de to bøkene av Teresa av Ávila og Johannes av Korset, som jeg nevnte i innlegget den 26. mai. Typisk nok var det den boka jeg så mest fram til å motta, som lot vente på seg lengst. Men i dag er den her, og alle andre bøker får hvile en stund. Nå gir jeg meg i kast med Den hellige Thomas Aquinas med det for øyet å la meg prege av hans tanker og ord.

Jeg oppfatter at denne boka, "The Aquinas Catechism", ikke er identisk med og heller ingen kortversjon av hans hovedverk "Summa Theologica". Det framgår imidlertid av forordet at dette er nedskrevne prekener og forelesninger som han holdt i Napoli på den neapolitanske dialekten i 1272-73, altså langt inn i hans siste leveår. Ifølge omtalen på katolsk.no hadde Thomas Aquinas en åpenbaring under messen den 6. desember 1273, og etter dette verken skrev eller dikterte han noe mer.

Slike konsise, biografiske opplysninger tilfører tilblivelsen av boka jeg nettopp har mottatt, et anstrøk av konkret historisitet. Kanskje ble de siste sidene i denne boka skrevet i helt begynnelsen av desember 1273. Fortiden kommer nærmere, og Den hellige Thomas Aquinas synes formelig stå der i en sal i universitetet i Napoli eller i en klosterkirke, med en klerk ved sin side som omhyggelig gjorde notater som siden kunne renskrives til hele setninger, avsnitt og kapitler i en bok. Dag etter dag utførte de sine oppdrag, foreleseren og predikanten Aquinas og hans sekretær, helt til åpenbaringen den 6. desember satte en stopper for skrivearbeidet. Det ferdige manuset, basert på prekenene og forelesningene ved Napolis teologistudium, ligger nå i moderne, amerikansk utgave på et bord i mitt hus og venter på å bli lest.

Og jeg venter på å komme i gang med å lese!

Finsk katolikkhets

Jeg er en av et ukjent antall nordmenn som abonnerer på en finsk kanal over kabel-TV-nettet. Jepp; mot et månedlig tillegg ser jeg YLE TV2 når jeg måtte ønske det. Egentlig ønsker jeg det ikke veldig ofte, men det gir alltid litt morsom øvelse og en del gode minner når det skjer.
I går kveld derimot, ble jeg engasjert av programmet "Silminnäkijä", eller "Øyenvitne", som ble sendt utpå kvelden. Det handlet om abortkamp i USA, og tittelen var "Loputon aborttisota" -"Den endeløse abortkrigen".
I programmet var det intervju med aktivister og en abortlege. Det var også intervju med studenter ved det katolske Georgetown-universitetet i Washington. Disse studentene drev demonstrasjoner for abort, prevensjon, homofili og alt som faller utenfor Georgetowns offisielle, katolske syn slik det framgår av katekismen. Det ble vist opptak med håndholdt kamera der kvinnelige studenter løp fra dør til dør i et av universitetets dormitories og delte ut gratis kondomer til mannlige studenter. I programleder Hannele Valkeeniemis intervju med en abortlege fortalte legen om drapstrusler fra katolske abortmotstandere, som forøvrig skal ha drept hans tidligere kollega dr. George Tiller. Hannele Valkeeniemi motsto fristelsen til å riste på hodet i affekt under intervjuet, men at hun hadde lyst til det, var tydelig.
Jeg er like sterk motstander av drap på abortleger som jeg motstander av drap i sin alminnelighet. Jeg er heller ikke tilhenger av påtrengende spredning av kondomer, verken blant katolske eller andre ungdommer. Likevel fornemmet jeg en ubehagelig attityde i programmet, en fiendtlighet mot Den katolske kirke og alle dens forsvarere. De finske programskaperne greide ikke å skjule sin forakt og sin aversjon mot alt som ikke er politisk korrekt.
Å være motstander av abort rammes nemlig av en skrikende mangel på politisk korrekthet. Det samme gjør en rekke andre holdninger og standarder som Den katolske kirke forfekter. Derfor kan den henges ut, og alle dens forsvarere må tåle den dypeste miskreditt. Slik fungerer det åpenbart på finsk TV, og jeg har i lengre tid sett det samme i svenske medier. Det er rent merkelig at norske medier foreløpig har vært noe mer skånsomme med Kirken, men vi vet ikke hvor lenge det varer.
Jeg opplevde en solidaritet med de uthengte da jeg så det finske TV-programmet i går kveld. Ikke fordi jeg er fullt ut enig i alt de står for, og slett ikke fordi jeg vil støtte metodene som de mest ytterliggående benytter, men fordi jeg opplevde at uthengingen rammet dem fordi de har et katolsk syn.
Programmet "Silminnäkijä" er en fast dokumentarserie på finsk TV2 på linje med NRKs "Brennpunkt". Neste program i serien kommer allerede torsdag 3. juni, og det har tittelen "Paholainen Vatikaanissa" - "Djevelen i Vatikanet". Her skal programredaksjonen tydeligvis gå direkte til kjernen i problemet: Pave Benedict XVI. I forhåndsomtalen av programmet står det å lese at "Den katolske kirke har i den nåværende pavens tid gått fra den ene krisen og skandalen til den annen." Det skal bli spennende å se torsdag kveld hvordan finnene vinkler dette programmet for å få innholdet til å stemme med tittelen. Som fersk og uferdig katolikk føler jeg meg forulempet allerede.